Praktisk-Pedagogisk utdanning

Transkript

1 Veiledningshefte

2 Praktisk-Pedagogisk utdanning De ulike målområdene i rammeplanen for Praktisk-pedagogisk utdanning er å betrakte som innholdet i praksisopplæringen. Samlet sett skal praksisopplæringen inneholde en progresjon, slik at utfordringene for studentene blir større etter hvert. Det skal legges vekt på at studentenes både får erfare og får veiledning i hvordan undervisning planlegges, gjennomføres og vurderes, og hvordan et godt klima for læring skapes. Studentene skal tilegne seg en del praktiske håndgrep, en metodikk som letter lærerhverdagen, samtidig som veiledning skal inspirere til refleksjon over handlingene. Formålet med praksisopplæringen er at studentene skal få mest mulig erfaring med lærerhverdagen gjennom aktiv deltakelse og veiledning. Studentene har gjennomgått de didaktiske kategoriene i modellen ( den didaktiske diamant ) ovenfor. Modellen danner grunnlag og utgangspunkt for planlegging av undervisningen og praksisveiledningen. Områder som skal vektlegges i veiledningen Lærerrollen/lærerfunksjoner innen faget og det skoleslaget som er aktuelle for studentene å undervise i er ett sentralt område. Det skal fokuseres på krav til fagnivå, dokumentasjon av ulike typer kompetanse og behovet for tilpasset opplæring. Fagets plassering og vektlegging i skoleslaget. Her vil vekting innad i skolen og ute i arbeidslivet måtte berøres. Planlegging ut i fra fastlagte mål (bl.a. fra veiledningsgrunnlaget) Krav til fagene ulike typer mål tas opp i veiledningen. Hvordan mål virker på utvalg av lærestoff og/eller praktiske aktiviteter. Kjernestoff/pensum og tilvalgsstoff/selvvalgt stoff behandles her. Hvordan prioritere? Elevenes utgangspunkt, forutsetninger og motivasjon. Studieteknikk. Organisering av lærestoffet. Lang- og korttidsplanlegging. Ulike former for arbeidsmåter. Informasjon om aktuelle læremidler og undervisningsutstyr som er tilgjengelig på skolen. Normer for vurdering av elevene. Uformelt og formelt. Spesielle behov som enkeltelever trenger/skal ha. Prinsippet om tilpasset opplæring. Alle elever har rett til å forstå og dra nytte av undervisningen, og det er viktig at studentene både i planlegging og gjennomføring får sett og prøvd ut prinsippet om tilpasset opplæring. Studentene skal skrive en felles oppgave om tilpasset opplæring på bakgrunn av de erfaringer og refleksjoner de tilegner seg i løpet av praksisperioden. VEILEDNINGSMETODIKK Ved praksisopplæringen ved PPU-studiet baseres det på veiledningsmetodikken til Gunnar Handal og Per Lauvås, som kalles en handling og refleksjonsmodell. Målet er å utvikle studentens egen praksisteori, og ikke kopiere praksisveileders praksisteori. Anbefalt lesning: * Handal, G. & Lauvås, P.(1999): På egne vilkår: en strategi for veiledning av lærere. Cappelen Akademisk, Oslo * Handal, G. & Lauvås, P.(2000): Veiledning og praktisk yrkesteori. Cappelen Akademisk, Oslo 2

3 PRAKSISTEORI Begrepet praksisteori er utgangspunktet for Handal og Lauvås sin teori. Ifølge deres teori har enhver lærer sin egen praksisteori om undervisning, dvs. er forestilling om hvordan undervisning/opplæring bør være. Denne teorien er altså lærerens subjektive oppfatning. Veiledning av studenter må derfor ta utgangspunkt i studentenes særegne teori - og forsøke å få vedkommende til å formulere, bevisstgjøre seg og utvikle den - og slik gjøre den mottagelig for endring. Definisjon av begrepet praksisteori: En persons private, sammenvevde, stadig foranderlige system av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens undervisningspraksis (Handal og Lauvås, 1999:14). I følge denne metodikken består undervisningspraksis av mer enn det som foregår i det direkte møtet mellom elever, innhold og lærere. Undervisningspraksisen omfatter også planleggingsaktiviteter og evalueringsaktiviteter. Den reflekterer både til handling i undervisning og til den bakenforliggende praksisteori hos lærerne. Hva som blir undervisningspraksis illustreres ved følgende trekant: Praksisteori består av: * Personlige erfaringer * Overførte kunnskaper, erfaringer og strukturer * Verdier (av filosofisk, politisk og ideologisk art) Praksis kan være både handling og refleksjon over den handling man foretar. I denne prosessen oppstår spørsmål om: - Begrunnelser for påstander? - Belegg for påstander? - Bevisst forhold til det en gjør? 3

4 P1-nivået: På P1-nivået befinner vi oss på et handlingsnivå. Her er vi inne i våre klasserom, hvor vi forklarer, stiller spørsmål og gir oppgaver. (Se figur) P2-nivået: På P2-nivået beveger vi oss på et mentalt nivå, hvor vi planlegger og begrunner. Her forbereder vi undervisningen og funderer på hvordan ting skal gjøres. Vi leter etter ideer i egen kunnskaps- og erfaringsbase, eller vi søker råd hos andre før vi tar en beslutning. P3-nivået: På P3-nivået dreier det seg om etisk refleksjon. Der stiller vi spørsmål om den måten man underviser på er riktig eller forsvarlig. I tillegg stiller vi spørsmål om hvilke verdikriterier man bedømmer undervisningspraksis fra. Begrunnelser for undervisning kan være: Teoribasert Praksisbasert Etisk basert Begrunnelser for undervisning som er teoribasert, dvs. knyttet til det vitenskapskaplige sannhetskriteriet. Stemmer teorien med forhold i virkeligheten? Begrunnelser for undervisning som er praksisbasert, dvs. knyttet til anvendbarhet eller effektivitet i praksis. Begrunnelser for under undervisning som er etisk basert, dvs. hvilke etiske implikasjoner det praktiske utsagn har. Man bygger på en moralsk basis for beslutningen. H & L definerer veiledning som en prosess der mennesker møtes for å stille spørsmål ved, analysere, erfare, vurdere og eksperimentere med ulike former for undervisning. STEG FOR STEG I VEILEDNINGEN Praktiske råd ved veiledningen: Førveiledning: La studenten legge fram sine planer for undervisningen først, jf. veiledingsgrunnlaget. Spør gjerne om begrunnelser og realismen i planene. Etterpå kan du komme med dine tanker og råd. Etterveiledning: Spør hvordan studenten synes at undervisningen gikk og la det danne utgangspunkt for samtalen. La veiledningen gjelde både praktiske, faglige og personlige momenter som har betydning for læringssituasjonen. Ha alltid notater med til før og etterveiledning. Veiledning i par- og gruppepraksis Å veilede studenter i par- og gruppepraksis er ikke kvalitativt forskjellig fra veiledning av individuell praksis. Strategien er den samme, men denne praksisformen innebærer også en del utfordringer. Det er viktig at studentene samarbeider om planleggingen, dersom elevene skal oppleve undervisningen som helhetlig. Selv om gjennomføringsfasen er individuell, må studentene være sammen om planleggingen. Par- og gruppepraksis krever også at det legges opp til individuell veiledning. Selv om to eller flere studenter har praksis sammen betyr det ikke at de skal ha undervisning sammen hele tiden. Der det er naturlig, bør studentene også få prøvd seg individuelt selv i en par- og gruppepraksisperiode. Dersom en student er observatør i timen, bør han/hun være tilstede i etterveiledningen. 4

5 Men det skjer også at den ene studenten er alene i klassen, og individuell veiledning med denne studenten er derfor naturlig og riktig. Det kan oppstå situasjoner i undervisninga eller i selve relasjonen - student/student eller mellom student(er) og veileder - som gjør at en må ta en veiledningssamtale kun med en student. Derfor bør det settes av timeplanlagte individuelle veiledninger også i par- og gruppepraksis som brukes etter behov. VEILEDNINGSGRUNNLAGET ET PLANLEGGINGSVERKTØY FOR PLANLEGGING AV UNDERVISNING OG FØR- OG ETTERVEILEDNING Veiledningsgrunnlaget er et dokument som danner grunnlag for den undervisningsøkta studentene skal planlegge og gjennomføre. I tillegg er veiledningsgrunnlaget utgangspunkt for både før- og etterveiledning (vedlegg). Studentene skal utarbeide minimum ett skriftlig veiledningsgrunnlag pr. uke. FØRVEILEDNING Førveiledning har som siktemål å få studentene til å tenke systematisk over egen undervisning og formulere sin egen praksisteori, slik at bevisstheten økes og lærerkompetansen utvikles. Studenten legger veiledningsgrunnlaget fram for veileder. Det settes av god tid til en førveiledningssamtale før undervisningen tar til, slik at veileder kan få diskutere utkastet med studenten. Veilederen får dermed anledning til å komme med spørsmål og eventuelle kommentarer på forhånd med bakgrunn i sine erfaringer og kunnskaper. Veiledningen får på denne måten mer preg av samarbeid og mindre av kontroll. Det blir dessuten lettere for veilederen å vurdere studentens undervisning når han/hun kjenner studentens planer og hensikter. På dette grunnlag treffer studenten sine endelige valg av mål og framgangsmåter og skriver evt. en revidert plan. Kriteriene for veiledning og vurdering er dermed "synlige" for begge parter før gjennomføringen og etterveiledningen starter. Studenten kan også på denne måten komme med ønsker for hva som skal observeres i undervisningen. Førveiledningen har en svært sentral plass i praksisopplæringen, fordi i denne fasen kan veilederen få del i studentens tanker om læring og undervisning. Gjennom relevante spørsmål til planen, må studenten: 1. Klargjøre (Hva vil du gjøre/hvordan?) 2. Begrunne (Hvorfor vil du gjøre det slik?) 3. Forutsi (Er det rimelig å tro at du vil oppnå det du vil, ved det du har planlagt?) På denne måten vil førveiledning være med på å klargjøre studentens praksisteori både for student og veileder. Gjennomføring Studenten gjennomfører undervisning etter de planer som er lagt. Veileder observerer og gjør notater med utgangspunkt i veiledningsgrunnlaget. Når studenten gjennomfører undervisningen er utgangspunktet for observasjon selve veiledningsgrunnlaget og forhold som har kommet fram i førveiledningen. Veiledningen bør også omfatte utenomundervisnings-situasjoner når det er aktuelt. 5

6 Etterveiledning Etter undervisningen er gjennomført drøfter dere undervisningssekvensen. Tre typer problemstillinger er særlig aktuelle: 1. Hvordan gikk det i forhold til planen? (Ble målene nådd? Evt. hvorfor ikke?) Hva kunne vært gjort annerledes? 2. Hvordan kunne planen ha vært lagt, nå når vi har gjort erfaringer med den? 3. Hva har vi lært som kan ha betydning for senere undervisningssituasjoner? På alle disse punktene er selvsagt både studenten og veilederens oppfatninger, erfaringer og kunnskaper viktige bidrag til vurderingen. Det er viktig å få fram at kriteriene for samtalen og vurderingen er studentens egen (ev. reviderte) plan, og ikke veilederens kriterier. Studenten vil derfor ikke føle eventuell kritikk som urettferdig. Vurdering av veiledning Her kan dere diskutere forhold som ikke direkte tas opp i forbindelse med før- og etterveiledningen. Studentene skal få anledning til å uttale seg om hvordan veiledningen ble opplevd, og veileder får på den måten tilbakemelding på sin veiledning. I en slik metaveiledning stopper en opp, ser tilbake på veiledningsprosessen og blir i samtalen enige om hva som skal til for å gjøre praksisopplæringen og veiledningssituasjonen best mulig. 6