Tor Selstad. Samfunnsutvikling i Mosseregionen Bidrag til en omverdensanalyse

Tor Selstad Samfunnsutvikling i Mosseregionen Bidrag til en omverdensanalyse Mosseregionen 8. april 2009 1

Tor Selstad: Samfunnsutvikling i Mosseregionen bidrag til en omverdensanalyse Kommunene i Mosseregionen forbereder en samordnet kommuneplanrullering. Det innebærer i utgangspunktet at kommunene skal lage felles planstrategi og felles planprogram, slik det er beskrevet som mulighet i den nye plan- og bygningsloven. I den forbindelse er jeg spurt om å skrive et kortfattet notat som kan være underlag for samfunnskapitlet i planstrategien. Tematisk er dette definert som miljø, levekår og verdiskaping, som i fylkesplanen, men for øvrig forventes det en refleksjon i forhold til tidligere analyser av Østlandets og Østfolds framtid. 1 Allerede innledningsvis vil jeg hevde at lokale politikere, rådmenn og andre tjenestemenn vil bli stilt overfor større ufordringer enn noensinne og det på mange plan! 1. Hva er samfunnsutvikling? Spør du en hvilken som helst ordfører eller rådmann i kommune-norge om hva samfunnsutvikling er, tror jeg svaret ville handle om flere arbeidsplasser og større befolkning. Den grunnleggende forestillingen er at samfunnet utvikler seg når det vokser i antall innbyggere og arbeidsplasser. Det er en typisk moderne tenkemåte, der framskritt gjøres identisk med vekst: Flere industribedrifter, mer urbanisering, større mobilitet! Mye tyder på at vi har nådd en grense for en slik framtidstro. Har vi kommet til et nokpunkt, som Per Fugeli kaller det 2 det punktet der ytterligere vekst og rikdom egentlig ikke gjør oss noe lykkeligere. Hans tema er helse og hverdagsliv, men vi gjenfinner det på samfunnsnivå: Takler vi egentlige alle problemene utviklingen skaper? Er det manglende verdiskaping som er kilden til manglende tilfredshet? Og ikke minst: Representerer samfunnsutviklingen framgang når naturresursene tømmes og naturmiljøet forurenses? Et balansert bilde av samfunnsutviklingen krever at vi holder mange dimensjoner inne i diskusjonen. Dessuten må vi ha blikk for både det vi oppfatter som positive forbedringer og det som er mer negative bivirkninger av utviklingens gang. En samfunnsviter vil med samfunnsutvikling ikke nødvendigvis forstå det samme som kommunale planleggere. Samfunnslivet kan ikke reduseres til verken stat eller marked. En grunnleggende forståelse er at samfunnslivet kan deles inn i tre sfærer, som er overlappende. 2

For det første kan vi snakke om sfæren for stat og styring, herunder også den kommunale styringen som er en form for delegert statsmakt. Dette er politikkens sfære, og de fremste aktørene er politikerne og deres embets- og tjenestemenn. De grunnleggende demokratiske prinsippene vi forsøker å følge ble nedfelt i historiske viktige år som 1814 og 1884 årene da forfatningen ble skrevet ned og parlamentarismen innført. I nyere tid forbinder vi denne sfæren med (sosial)demokrati og statlig styring av markedskrefter. For det andre kan vi snakke om sfæren for produksjon og verdiskaping. Dette er markedets sfære. På markedet finner vi markedsaktørene, som i prinsippet omfatter både tilbydere og etterspørrere, altså folk flest. Vi tillegger likevel de private næringsutøverne mer makt enn forbrukerne. Siden 1814 har vi i politikken stort sett bekjent oss til liberalismens ideer, og dermed er også politikken avskåret fra sterke statsinngrep i markedet. Bortsett fra en kort periode etter krigen ( planstaten fra 1945 til1953) har staten i liten grad utfordret markedet med sterke inngrep. For det tredje kan vi snakke om en livsverden der menneskene lever og utfolder seg, Dette er sivilsamfunnets sfære, ofte forsvart av det politiske høyre mot den statlige styringsiveren på venstresiden. Her oppfylles meningen med livet, retten til å uttale seg politisk, retten til å delta i demokratiet og retten til å kjøpe de varer og tjenester en måtte ønske. Begrepsmessig blir denne sfæren ofte forstått feil. Når vi for eksempel sier at samfunnet må påta seg en eller annen uløst oppgave, mener vi som oftest staten. Siden dette er tre overlappende samfunnssfærer ligger de mest interessante problemstillingene i skjæringsflatene mellom dem. I skjæringsflaten mellom politikken og markedet øves det påvirkning begge veier. Ideologisk er markedet liberalismens sfære, ofte forsvart av økonomer høyt hevet over politikken. Men i virkelighetens verden prøver ofte markedsaktører å skaffe seg innflytelse i politikken for å oppnå gunstige vilkår. På den andre siden ønsker politikere ofte hadde større innflytelse 3

på markedet, for eksempel for å utvikle næringene i nasjonen, regionen eller lokalsamfunnet. Men siden sterke inngrep i markedet oppfattes som illegitime, må næringsutviklere i stat og kommune nøye seg med mer indirekte og svakere virkemidler: subsidier til bedriftsetablering, redusert arbeidsgiveravgift i distriktene, skattefritak for forskning med mer. EU, som på mange vis er markedets voktere, passer også på at vi ikke gir alt for stor støtte til bedrifter, det ville virke konkurransevridende mellom landene. I skjæringsflaten mot sivilsamfunnet legger politikken til rette for medvirkning og innflytelse fra borgernes side. I siste instans er det dette sivilsamfunnet som er samfunnet, det er her det skapes et fellesskap som er den egentlige definisjonen av samfunn. Som samfunnsborgere kan vi stille krav til politikerne, for eksempel kreve innsyn i hva myndighetene driver med, også i planlegging. Sivilsamfunnet kan også oppleve inngrep fra politikken som illegitim, for eksempel overvåking av gatetrom, moms på frivillig arbeid og lignende. I den norske velferdsstaten er sivilsamfunnet i stor grad fritatt for mange omsorgsoppgaver, men likevel utføres det mye uformelt omsorgsarbeide i familie og lokalsamfunn. En balansert samfunnsutvikling forutsetter en relativt harmonisk utvikling innen og mellom disse tre sfærene. Markedssvikt er når markedet ikke tilbyr de varer og tjenester vi har behov for, og da kan det være riktig med offentlige tilbud og statsinngrep, men ikke slik at det private næringslivet undergraves. Om markedet og politikken svikter, er sivilsamfunnet det stedet der problemene hoper seg opp. En problemstilling for framtiden er om sivilsamfunnet faktisk må bære en større byrde av omsorgsutfordringene enn det gjør i dag slik det allerede er i store deler av Europa. Vi har tidligere sett på en rekke utfordringer som vil møte oss i årene som kommer: Den sterke aldringen i befolkningen, den voksende innvandringen, økende knapphet på naturresurser, urbanisering, avindustrialisering, hypermobilitet, overgangen til et kunnskapssamfunn og globalisering. 3 Her skal vi prøve å trekke disse framtidsutfordringene ned til den kommunale hverdagen. De tre sfærene vi har sett på kan da brukes som basis for utforming av alternative scenarier, alternative veier til det gode samfunn. 2. Demografiske utfordringer (I): Skrantede vekst i folketallet. Vi vet mye om et samfunn om vi kjenner befolkningen, dens utviklingstakt og dens struktur. Dette er også et felt der vi kan si mye om framtidstilstander og hva som etter all sannsynlighet vil møte oss fram mot midten av århundret. Et første demografisk problem er derfor knyttet til vekstkraften. Sett i et globalt perspektiv har vi i vesten relativt lav fruktbarhet. Bare noen få land og regioner har fruktbarhetsrater over 2,1 Norges ligger i øyeblikket på 1,95. 4 Det er slett ikke dårlig. Likevel betyr dette at den norske befolkningen på sikt vil slutte å vokse, og gå tilbake i folketall om vi ser bort fra innvandringen. 4

På regionalt nivå er nettoflyttingen en viktig faktor. Den bidrar med en betydelig tilvekst i tilflyttingsregionene, som Mosseregionen. Der vil etter all sannsynlighet befolkningen fram mot 2030 være vesentlig større enn i dag. Nettoflyttingen har forbi århundreskiftet gitt snaut 400 nye innbyggere pr år til Mosseregionen. I tabellen nedenfor er det vist en prognose nedenfor er det brukt middelsverdier (M) for fire variabler som bestemmer befolkningsutviklingen: fødselstilbøyelighet, levealder, nasjonal flytting og innvandring, og til sammen blir det prognosealternativet MMMM-. Tabell: Befolkningen i Mosseregionen 2009-2030 Kommune/ region MMMM 2009 2030 Moss 29487 36990 Råde 6923 8647 Rygge 14007 15506 Våler 4342 5661 Mosseregionen 54759 66804 Kilde: SSB statistikkbanken. MMMM: Middels verdier for h.h.v. fødselstilbøyelighet, levealder, nasjonal flytting og innvandring Befolkningsprognosene har etter hvert blitt svært gode, og som en grunnantakelse kan vi hevde at Mosseregionen vil vokse i folketall fram til for eksempel 2030. Hvor stor befolkningsveksten blir er et mer åpent spørsmål, men i dette alternativet får regionene vel 12.000 nye innbyggere, dvs. omtrent like mange som det til sammen bor i Våler og Råde i dag. Det er ikke ubetydelig. Mosseregionen er ladet for vekst!. I SSBs befolkningsprognoser brukes de siste tre årene (2004-2006) som beregningsgrunnlag. Dette var år med sterk innvandring, og slik sett ligger det også en relativt høy innvandrerandel i de framskrivingene vi ga for året 2030. Østfold analyse 5 har korrigert dette utslaget ved å bruke flere år som beregningsgrunnlag (2000-2007). De kommer da fram til et noe lavere anslag for 2030. Folketallet blir etter deres beregning bare ca. 63.000. Dette peker mot to klare alternativer for Mosseregionen, som jeg i tidligere analyser av Østfold har karakterisert som lavtrykk og høytrykk. 6 Lavtrykk innebærer i demografisk forstand lav innvandring til Norge, eller at få innvandrere flytter til Mosseregionen. Men uansett synes regionen å være sikret en viss vekst. Høytrykk beskrives av alternativet MMMM, som viderefører den høye innvandringen. Dermed kan Mosseregionen møte en ny utfordring, nemlig innvandringsbølgen. 5

3. Demografiske utfordringer (II): Innvandringsbølgen La oss fortsette resonnementene rundt befolkningsveksten, og hvilke sosiale konsekvenser de får. I tabellen nedenfor har vi lagt til et prognosealternativ med lav innvandring (MMML) og ett med høy (MMMH). For analysens skyld tar vi også med oss et alternativ med ingen innvandring (MMM0), uten at det skal oppfattes som svært sannsynlig. Tabell: Befolkningen i Mosseregionen 2009-2030 Kommune/ 2030 2009 region MMMM MMML MMMH MMM0 Moss 29487 36990 35625 38709 32221 Råde 6923 8647 8332 9046 7533 Rygge 14007 15506 14951 16209 13539 Våler 4342 5661 5452 5927 4927 Mosseregionen 54759 66804 64360 69891 58220 Kilde: SSB statistikkbanken. Alternativet med lav innvandring ligger tett opp til beregningen fra Østfold analyse, og det gir bare 9600 nye innbyggere i regionen i 2030. Alternativet med høy innvandring gir derimot 15.000 nye innbyggere, og totalbefolkningen i regionen nærmer seg raskt 70.000. Hvis man er tilhenger av høy vekst i regionen, er det logisk å ønske seg høy innvandring. Men da må vi også minne om at høy innvandring ikke uten videre er problemfritt. I 2008 hadde regionen 5516 innvandrere, hvorav 3782 bodde i Moss. Den tallmessig klart størst gruppen kommer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia, dernest gruppen fra Øst-Europa. I alt utgjorde disse gruppene 4249 personer, eller 77 prosent av alle innvandrerne. 7 Alternativet med middels innvandring (MMMM) kommer ut med 8584 nye innvandrere i 2030, som altså kommer i tillegg til de som allerede bor i Mosseregionen. Det lave innvandringsalternativet gir bare en tilvekst på 6140 nye innvandrere, men selv det er mer enn en dobling i forhold til dagens innvandrerbefolkning. Hvis en skulle ønske seg et alternativ med høy innvandring (MMMH), som kan begrunnes med et ønske om størst mulig Mosseregion anno 20930, vil det komme 11671 nye innvandrere til regionen, dobbelt så mange som den har i dag. Her trer det fram to klare alternativ for innvandrerbefolkningen: Stor innvandrerbefolkning. Det er fristende for kommuner å tenke at innvandringen skal løse problemet med lav demografisk vekstkraft. Det som taler imot det er at innvandrerne selv fortrinnsvis vil til større byer. Og hvis kommunen skulle lykkes med en slik strategi, må den påregne høye innsatser for å møte nye problemer. Den største utfordringen er antakelig å få den etnisk norske befolkningen til å akseptere at inntil hver fjerde innbygger er innvandrer, og at mange av dem er sterkt avhengige av stat og kommune. Gjennom flere generasjoner vil riktignok innvandrerne tilpasse seg norske forhold, utdanne seg som nordmenn og føde omtrent like mange barn som etnisk norske familier og delta like mye i yrkeslivet! Men veien dit kan være lang og fram til det skjer er integrering en permanent utfordring for kommunene. Over 6

tid vil antakelig noe av problemet løses ved at en del innvandrere flytter videre, til storbyene, særlig til Oslo, der om lag hver fjerde innbygger alt er innvandrer. Der skjer det også en viss dannelse av innvandrerbydeler. Ordet Ghetto er allerede tatt i bruk for å beskrive deler av Groruddalen. Kan det samme skje i Moss? Liten innvandrerbefolkning.. Innvandring har en skyggeside. Innvandrerne kommer fra både vestlige land og land i utvikling, og de representerer mange nasjoner og kulturgrupper. Innvandrerne kommer ofte som flyktninger og har ikke klare forestillinger om hva som møter dem i vesten. De er gjennomgående mindre yrkesaktive enn etniske nordmenn, har lavere inntekter og har høyere forbruk av sosial støtte. Som flyktninger blir de anbrakt i mottak, for deretter å spres til alle deler av landet. Det innebærer at presset fra innvandrerne blir noe mindre og integreringen skjer lettere. Regionene venner seg etter hvert til å ta imot nye innvandrere i takt med kapasiteten til å integrere. Den gradvise integreringen gjør også at innvandrerne kan bli en ressurs i forhold til en annen stor utfordring: Eldrebølgen. 4. Demografiske utfordringer (III): Eldrebølgen Når det kommer til stykket er det ikke nødvendigvis befolkningens størrelse som er det store problemet, men dens skjeve sammensetning. Svak befolkningsvekst kombinert med høy aldring i befolkningen skaper ubalanse mellom de aldersgruppene som skal yte omsorg til de eldre, og de som skal motta slik omsorg. Vi får en stigende omsorgsbrøk i samfunnet: Et voksende antall eldre, men et relativt stabilt antall voksne i yrkesaktiv alder, fører til at hver yrkesaktiv person må yte en stadig større innsats for å sørge for de eldre gjennom skatter og pensjoner, gjennom et helse og omsorgstilbud, og antakelig også som medmennesker i sivilsamfunnet. Omsorgsbrøken vil stige fram mot 2030 og videre til 2050-tallet og først da nærmer vi oss eldrebølgens slutt. For Mosseregionen har Østfold analyse beregnet at aldersgruppen 67-79 år stiger fra om lag 5000 til vel 8000 i 2030. Veksten i gruppen over 80 år setter inn noe senere, og dobles nesten fra om lag 2000 i dag til 4000 i 2030. I hele denne lange perioden må det settes av mer til aldersrelaterte ytelser, kommunehelsetjenesten må utvide, og det må skje utbygging av nye institusjoner. Likevel vil mange måtte klare seg med hjemmehjelp, og hjelp fra familie, venner, naboer, Andre kan ha økonomi til å kjøpe seg private tjenester, som utvilsomt vil bli tilbudt i større omfang. Her ser vi konturene av to alternative modeller. Offentlig omsorg er fortsatt hovedalternativet i Norge, dvs. at staten tar hovedansvaret for eldreomsorgen, men at gjennomføringen langt på vei er delegert til kommunene. Den raske aldringen krever spesielt at samspillet mellom statlige og kommunale institusjoner bedres. Den sterke utbyggingen av omsorgsinstitusjoner innebærer også at mange må rekrutteres til geriatri og eldreomsorg. Det vil da være gunstig for denne strategien om det samtidig er sterk innvandring. 7

Avlastning er et alternativ der stat og kommune ikke strekker til, og at en større del av behovet må dekkes på andre områder enn det offentlige. Et alternativ er da at en større del av behovet må dekkes i sivilsamfunnet, det vil si at frivillige organisasjoner, kirken, og i siste instans familien selv må ta et ansvar for de eldre og pleietrengende. Det er bare i den nordiske modellen at sivilsamfunnet er fritatt fra kravet om å ta hånd om de eldre. Derfor ser mange for seg et annet alternativ, nemlig at det er et privat tilbud som skal avlaste staten. Siden vi kan regne med at de eldre er mer ressurssterke og økonomisk rikere enn tidligere, kan det faktisk være rom for en betydelig vekst i en kommende privat helse- og omsorgssektor. Dermed kan aldrings- og omsorgsutfordringene gi et betydelig bidrag til næringsutvikling og jobbskaping. 5. Næringsutvikling og jobbskaping i krisetider I den norske tradisjonen er det næringsvekst som er den fremste oppgaven innen samfunnsutviklingen. I det vi kan kalle tiltakstradisjonen hadde ordførerne og etter hvert ansatte tiltakssjefer som viktig oppgave å akkvirere bedrifter eller utvikle nye. Mange lyktes ganske godt med dette på det ekspansive sekstitallet. Er dette en viktig oppgave for Mosseregionen, og hvilke forutsetninger har den for å lykkes en felles næringsstrategi? Næringsutviklingens suksess er først og fremst et spørsmål om hvilken medvind eller motvind det er på markedet, altså hva slags konjunkturer som råder. I medvind under høykonjunkturer er etterspørselen god og sysselsettingen høy,og få er arbeidsløse. I lavkonjunkturer, som nå, øker ledigheten og antallet jobber synker. Under høykonjunkturer er det lett å skape ny virksomhet og arbeidsplasser, men i nedgangstider må man gjøre alt for å berge stumpene de arbeidsplassene man alt har, Men dermed er ikke alt sagt om svingningene i næringslivet. Sett i et mye lenger perspektiv kan vi hevde at det skjer mer fundamentale strukturelle skift også kalt lange bølger eller business cycles. Gjennom tidsspenn på et par generasjoner, 50-60 år, skjer det en mer eller mindre komplett utskifting av teknologi og produkter, og ett vekstregime blir erstattet av et annet. Vi har siden 1970-tallet vært gjennom en slik overgang fra masseproduksjon til høyteknologisk data- og kommunikasjonsteknologi, og mange kaller derfor det nye samfunnet et informasjonssamfunn. Det er kanskje mer treffende å kalle det et kunnskapssamfunn. I et kunnskapssamfunn er teknologi og ny kunnskap den viktigste drivkraften bak utviklingen i næringslivet. FoU setter fart i innovasjonsevnen. Vekstkraftige bedrifter pr. i dag preges derfor av at det investeres mye i forskning, og at det skapes innovasjoner i form av nye produkter, nye prosesser, nye markeder, nye råvarer og nye organisasjonsformer. Fram til 2030 har vi for lengst kommet over den depresjonen som begynte i 2008. Men siden konjunktursykluser har 8-12 års varighet fra topp til bunn og tilbake til toppen, er det ikke usannsynlig at vi har fått med oss en ny nedgangskonjunktur før vi når 2030. Konjunktur- 8

fluktuasjonene er en del av kapitalismen, og de blir neppe borte. I dårlige tider bidrar dette til å fryse bosettingsmønsteret, og flyttestrømmen fra periferi til sentrum bremser opp. Men når tidene igjen bedres, øker igjen flyttestrømmen til byene. Også her kan vi skissere to veier, en på kort og en på lang sikt. Motkonjunkturpolitikk for å sikre sysselsetting. Den type politikk vi nå trenger er en strategi som demper virkningene av krisa og som gjør at bedriftene lever videre inn i neste oppgang. I nedgangskonjunkturer er det viktig å konsolidere næringslivet gjennom virkemidler som Innovasjon Norge eller fylkeskommunen rår over eller kommunen selv om den har klart å bygge opp et næringsfond. Fornyingspolitikk gjennom forskning og innovasjon. Dette er veien ut av det gamle produksjonsparadigmet. Vi snakker her om en næringspolitikk som legger mer vekt på å finne opp morgendagens teknologier, som derfor bidrar til at det investeres mye i forskning, utvikling og innovasjon. Den kortsiktige effekten av slike innsatser er ofte liten, men likevel har vi sett at mange bedrifter nettopp i krisetider har vært særlig innovative. Vi snakker her om det historikerne kaller vekst gjennom krise. 6. Vekst gjennom krise Fram til 2030 vil det stå mye klarere for oss hva de nye vekstparadigmet består i: I dag spør vi oss om det er bioteknologi? Eller er det nanoteknologi? Kanskje er det miljøteknologi? Forskningen tilbyr stadig flere løsninger, men hva var egentlig problemet? Lar vi samfunnets utfordringer styre forskningen burde det forskes mer på aldring og omsorg, klima og energibruk i hjem, offentlig virksomhet og i næringslivet. I den nylig framlagte FoU-strategien for Østfold anbefales det at man forsker i forhold til nære, regionale utfordringer. 8 Hvis vi levde i en krisefri verden var det antakelig den demografiske veksten som dimensjonerte sysselsettingen og dermed omfanget av verdiskapingen i næringslivet. Vi kunne da si at den potensielle yrkesbefolkningen vokste om lag like mye som totalbefolkningen fram til 2030, dvs. ca 20-25 prosent. Vi kan jo omvendt si at dette er om lag den veksten i arbeidsplasser som må komme om befolkningsveksten skal bli så stor som antydet foran. Vil en slik jobbskaping skje? Det som taler mot er at nedgangstider uvegerlig vil skyve noen ut av arbeidsmarkedet. Mange av de nye arbeidstakerne som skal dekke behovet for arbeidskraft i Mosseregionen er dessuten innvandrere, og det kan ta tid før de kommer opp på samme yrkesfrekvens som etniske nordmenn. Endelig må vi regne med at en god del av Mosseregionens nye innbyggere vil pendle til arbeidsplasser i Follo, Oslo eller andre regioner. Men de bidrar i alle fall med sine inntekter og skatter inn i regionsamfunnet. Et annet spørsmål er i hvilke grad bedriftene i Mosseregionen makter å ta del i de næringsmessige skiftene som skjer ved innføring av ny teknologi og nye produkter. Vi snakker her 9

om næringsskift som følger av intensiv FoU og innovasjon. Gjør Mosseregionen store investeringer i forskning og innovasjon? Bare delvis. Sammenlignet med andre regioner forskes det lite i Mosseregionen. På forskningstoppen i Østfold ligger Halden, der det har utviklet seg et nettverk av bedrifter relatert til informasjonsteknologi. Også i tungindustrien i Sarpsborg forskes det mye, og i tvillingbyen Fredrikstad. I Indre Østfold har forskningen mindre omfang, og faktisk også i Mosseregionen. Likevel er næringslivet i Mosseregionen ganske innovativt. Til tross for at den forskes lite er faktisk innovasjonstakten ganske høy. Det får oss til å tenke at ikke alle innovasjoner har sitt utspring i forskning. Andre viktige kilder til forbedring av produkter og prosesser er erfaring og læring av mer uformell art. Alle bedriftenes blåsnipparbeidere må derfor trekkes inn i innovasjonsprosessen, ikke bare de med hvit frakk på labben. Det er et tegn på næringsmessig sunnhet i Mosseregionen at den stort sett greier å opprettholde aktiviteten i industrien. Moss er den kanskje mest allsidige industribyen i Østfold, siden Fredrikstad/Sarpsborg har hatt en viss tilbakegang i vareproduksjonen. Men i Fredrikstad vokser tjenestenæringene ganske raskt, så her kan vi snakke om en slags postindustriell utvikling vekk fra vareproduksjon og over til tjenesteproduksjon. Moss har i mindre grad klart denne transformasjonen, og vokser forholdsvis svakt i den ellers ekspansive tjenestesektoren. Det som er typisk i Østfolds næringsliv er at det er preget av vekst, men ikke så sterk som på landsbasis vi kan godt kalle dette østfoldsyndromet. Mens jobbveksten i Norge siden århundreskiftet har ligger på ca 10 prosent, har den i Østfold vært på bare 6-7 prosent. Årsaken er dels at næringsstrukturen er litt umoderne med for mange bedrifter i nedgangsbransjer, dels at bedriftene konkurrerer dårlig med omverdenen. Dette mønsteret går faktisk igjen i alle byregionene i Østfold, i større og mindre grad. Moss er heller ikke noe unntak. Siden befolkningsutviklingen er så utvetydig, burde Moss ha særskilte forutsetninger til å bli en by med svært velutviklet tjenestesektor. I stedet må den heller karakteriseres som noe så paradoksalt som industri- og sovebyen. I Østfold snakker forskerne av og til om faren for en innelåsing (en såkalt lock in -situasjon). Det kan være det vi er vitne til i Moss, nemlig at innovasjonsevnen ikke strekker seg lenger enn til industrien og blir der. Det er ellers nokså påfallende at Mossregionen mangler de kunnskapsinstitusjonene som mer suksessrike næringsregioner vanligvis har: Høyskole (eller i beste fall universitet!), forskningsinstitutter, forskende bedrifter. Dermed mangler noe av det miljøet som må være på plass for at regionene skal ta del i næringsveksten. To utviklingsveier ligger foran næringslivet: Østfoldsyndromet er at markedsaktørene selv svikter. Under dagens forhold makter ikke industribedriftene å investere i forskning og innovasjon, og dermed blir de hengende etter. Tjenestesektoren klarer heller ikke å kompensere den manglende vekstevnen i industrien. Da kan man naturligvis bebreide offentlig sektor for manglende utbygging av kunnskapsinstitusjoner 10

som høgskoler og FoU-institutter. Det kan jo tenkes at kommunale myndigheter ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på de behov moderne næringsliv har for kunnskapsinvesteringer. Men til syvende og sist er det næringslivets egne investeringer i FoU som skaper bedriftenes evne til å fornye produkter og produksjonsmåter gjennom innovasjoner. Samfunnssvikt er også en mulig diagnose, for faktum er at dagens ungdom i liten grad er interessert i teknologi, fysikk, matematikk og naturfag. Det er et kulturelt trekk at de velger seg bort fra ingeniørutdanningene. Det som er populært er medier, kultur og journalistikk. Foreldrene makter åpenbart heller ikke å motivere avkommet til utdanning i teknologi og industrifag. Her kan det ligge en sosial lock-in (innelåsing) i det fortsatt svært industriorienterte Østfold-samfunnet. Denne tilstanden krever en samfunnsmessig mobilisering som innebærer at flere ser en framtid i teknologiske fag og industri. På den andre siden må vi da forvente at den nye interessen for kultur og medier på sikt også gir seg utslag i innovasjon og entreprenørskap i tjenestesektoren. Og vi vil trenge både ingeniører og samfunnsvitere for å innovere det samfunnet og den teknologien som skal få oss til å mestre utfordringene innen ressursbruk, klima og bærekraft. 7. Naturressurser, klima og bærekraft Med klimautfordringene kommer forholdet mellom befolkningen og næringslivet i et nytt lys, nærmere bestemt de ressursbaserte næringene. Thomas R. Malthus (1766-1834) postulerte i sin tid at matvareproduksjonen aldri ville kunne holde tritt med befolkningsveksten. Dette sa han på et tidspunkt da verdens befolkning ennå ikke hadde passert en milliard. I løpet av de 200 årene som har gått siden han fremmet teorien er det ikke mange demografer som har støttet Malthus. Men nå blir vi kanskje innhentet av hans teori likevel, og den viktigste årsaken er den galopperende befolkningsveksten. I 1975 nådde verdenbefolkningen fire milliarder, i 1990 fem og i 2000 seks milliarder. Ved utgangen av mars 2009 nærmer den seg sju milliarder (6,77 mrd), og for 2050 er både 9 og 10 milliarder gode prognoser. Det ligger altså an til en dobling av verdensbefolkningen på om lag seksti år, fra 1990 til 2050. Det er påvist at matvareproduksjonen (målt med kornvarer) noenlunde har fulgt befolkningsutviklingen fram til 2000, men framover er alt mer usikkert. Klimaproblemene er hittil definert som utslipp av CO 2 som har ført til en drivhuseffekt og en uønsket temperaturøkning i atmosfæren. Nå er det blitt en global målsetting å redusere disse utslippene til praktisk talt ingen ting, for dermed å stanse temperaturøkningen på 2 grader celsius. Om verdenssamfunnet vil lykkes med det, vet vi i ikke. Men temmelig sikkert er det at allerede nå vil den globale oppvarmingen føre til store økologiske endringer, ikke minst når det gjelder matvareproduksjon. Flom, erosjon, storm og nedbør, tørke og uttørring av vassdrag er fenomener som allerede lar seg registrere stadig hyppigere. Vi skal derfor være svært dyktige jordbrukere om vi 11

skal klare å få til den doblingen i matvareproduksjonen som trengs i forhold til befolkningsutviklingen 1990-2050. En sannsynlig konsekvens av klimaendringene er at vi vil ha et mer aktivt vern av det produktive ressursgrunnlaget: Dyrket jord, skog, vann og hav. I den kommunale virkelighet vil dette merkes ved at jordvernet blir strengere og at det skal svært tvingende grunner til for å omdisponere dyrket eller dyrkbar jord til andre formål. Desto sterkere blir denne politikken om vi fortsetter å bruke dyrket jord og matvareressurser til å produsere biodiesel eller bioetanol for å redusere CO 2 -utslippene fra bilbruken. Hvis dette går ut over en allerede knapp matvareforsyning er det en helt feil klimastrategi. Norge har de siste årene hatt stigende selvforsyning, spesielt når det gjelder kornvarer. Med økende frihandel på matvareområdet kan vi bli tvunget til å oppgi en politikk som så langt har skjermet norsk landbruk mot global konkurranseeksponering. Foreløpig har man ikke lykkes med å komme fram til en ny ordning for landbruket i WTO, men skulle det skje kan vilkårene for norske bønder raskt endre seg i negativ retning. Klimaendringer og matvareproduksjon vil bli en viktig begrunnelse for å styrke jordbruk- og skogbruk som næringer. Norge beveger seg med raske skritt inn i postoljealderen. I denne fasen vil klimapolitikken i Norge hyppig møte seg selv i døra. På den ene siden har vi vedtatt svært radikale mål for CO 2 -reduksjoner, på den andre siden vil vi klamre oss til én næring olje og gassektoren som er den største kilden til CO 2 -utslipp i landet. Olje- og gassutvinning kan også komme i direkte konflikt med fornybare ressurser, ikke minst gjennom oljeleting og produksjon i rike fiskeområder, spesielt i Lofoten. Oljen har vært en sikker kilde til rikdom for Norge i snart 40 år, og det er vanskelig å gi slipp på den. Men nye funn har vist seg å være små og har lav drivverdighet, og slutten ser ut til å nærme seg. Like fullt ser det ut til at myndighetene vil undersøke de siste uutforskede feltene for om mulig å strekke ut oljealderen noen tiår. Men fra 2030-tallet går det ubønnhørlig mot slutten. Norge har da for lengst passert sin peak (det punktet som deler mellom halvparten tømte og halvparten gjenstående reserver) og stengingen av de siste brønnene er nær forestående. Dette er desto viktigere for å få i gang den omstillings- og nyskapingsdebatten som er nødvendig for å styrke ny virksomhet til erstatning av den industrien som fases ut. Det er ikke entydig hvor dette fører oss hen, men la oss antyde to scenarier: Den siste olje. Så fastlåste vi er i forhold til petrosektoren, er det lite sannsynlig at vi vil gi avkall på de siste oljeinntektene pga. klimapolitiske forhold. Vi vil derfor holde på så lenge det er mulig langs norskekysten, og la oljeeventyret avsluttes i de nordlige områdene. I dette scenariet er Hammerfest vår siste oljehovedstad. Kommunale krefter i nord vil bidra til at scenariet realiseres. De norske markedsaktørene vil bli en viktig drivkraft i denne prosessen, men siden det ikke er usikter til å finne mer langs norskekysten søker de seg ut. Det statseide Statoil er førende. Norge blir i stigende grad en global klimaversting, mens vi hjemme leter fram praktiske løsninger som reduserer vår avhengighet til fossile brensler. 12

I stedet for oljeavhengighet. På grasrota har de fleste sett at oljeladeren snart er forbi. Klimakrisen og den manglende bærekraften er for lenge siden forstått av folk flest, og ikke minst ungdom krever handling nå. Oljen får heller ligge som en reserve til framtidig bruk. Det vi trenger nå er nye livsstiler og nye teknologier som understøtter livet i postoljealderen. 8. En truende omverden? Hvordan utvikles samfunnet forstått i sin mest egentlige betydning som sivilsamfunn? Vi har foran sett at sivilsamfunnet kan spille en viktig rolle i forhold til aldring og omsorg, utdanning og verdiskaping, og ikke minst når det gjelder den generelle reorientering i samfunnet. Nye ideer kommer like gjerne fra bunnen av samfunnet som fra næringsliv og offentlig administrasjon. Mange forhold kunne her vært diskutert, men her skal vi konsentrere oss om ett emne, nemlig hvordan sivilsamfunnet framtrer rent geografisk. Snakker vi her om det norske samfunn nasjonen eller om ulike former for region- eller lokalsamfunn? Om utviklingen går sin gang som nå vil stadig flere oppfatte seg som beboere av byregioner. De bor enten i bysenteret eller i bysenterets omland, alt etter hvilke preferanser de har. Mosseregionen er en god eksemplifisering av denne regionale samfunnskonstruksjonen. Tjenesteytingen i byen skaper arbeidsplasser for langt flere enn den yrkesaktive befolkningen i byen, og omlandet kan med moderate pendlingsavstander fylle slike funksjoner. Det er et ganske harmonisk samspill. Slike byregioner er på mange måter det moderne samfunns standardregioner. Den dynamiske størrelsen i dette samspillet mellom by og omland er infrastrukturene og samferdselsmidlene, og det er et felt der vi kan vente store forandringer i årene som kommer. En ny nasjonal transportplan er lagt fram for perioden fram til 2019, men leser vi forbi handlingsplanens funksjonstid, ser vi at infrastrukturutbyggerne ikke regner med at veksten i bilbruk og mobilitet stanser der. 9 Det betyr at regionene følger med de forstørres. Mens Mosseregionen svarer til pendlingsforhold anno 2009, kan byene Lillehammer, Skien og Halden markere regionale ytterpunkter for en østlandsk storregion anno 2019. Den nasjonale transportplanen er på dette punktet reflektert på forholdet mellom infrastruktur og region. Planen må sies å være det definitive gjennombruddet for Østlandstriangelet mellom de tre nevnte byene. Representerer en slik regionforstørring en trussel for Mosseregionen? Neppe. Regionforstørringen kan på sikt føre til at det territorielle perspektivet for Mosseregionen må utvides. Når for eksempel tettstedet Son etter hvert er blitt en sammenvokst del av Moss by, er det ikke utenkelig at deler av Follo kunne tilhøre Mosseregionen. Her må man spørre seg hva slags byog regionutvikling man egentlig ønsker, ikke minst kan urbaniseringen ta mange former. I dag ligger mest til rette for en lang båndby fra Son til Råde langs den gamle Osloveien, men urbane elementer har også en tendens til å sive ut til motorveien. E6 er ikke blitt mindre attraktiv som lokaliseringssted etter at den fire felts motorvei helt til svenskegrensa.. 13

Vi kan tenke oss mange alternativer, men to er en slags ytterpunkter i en vifte av muligheter. Kompakt by er en fortetting av den gamle bykjernen og den tilhørende bybebyggelsen. Gjenbruk av gamle industribygg kan styrke den urbane karakter og skape attraktive bygningsmiljøer og byrom. De samme prinsippene kan i noen grad anvendes på de mindre sentra, stasjonsbyer og bygdebyer. Polysentrisk byutvikling er at en del av byveksten kanaliseres inn mot underliggende sentra, slik at vi får en flerkjernestruktur. Son, Rygg og Råde er allerede noder i en slik polysentrisk byregion. Ved å konsentrere bosettingen til en større og flere mindre byer kan man verne landbruksområder, natur- og kulturlandskap og skape et urbant mangfold i regionen. Dermed kan man tilfredstille flere bopreferanser. Urbaniseringen representerer ingen lovmessighet som dikterer byutviklingen i en bestemt retning. Mange reagerer spontant negativt på utstrakte storregioner, og spør om meningen med livet er å pendle timevis med tog daglig for ikke å snakke om livet i de stillestående bilkøene. Ikke minst vil man spørre seg hvilke muligheter innbyggerne har til å øve innflytelse på utviklingen i slike storregioner. Regionforstørringen vil egge til motstand mot utviklingen, og desto sterkere vil sivilsamfunnet forsvare de små kommunene. Der er veien til makta kort. Oppvekststed og ønsket bosted. Basert på Norsk monitor Takket vær Norsk Monitor og Ottar Hellevik 10 kan vi få et relativt fersk bilde av hvor folk ønsker å bo, sett i forhold til oppvekststed. Når det gjelder storbyen er det faktisk om lag like mange som har vokst opp i storbyen som vil foretrekke å bo i storbyen. Noen dramatisk urbaniseringstendens gir ikke disse tallene uttrykk for. På den andre siden preges bygdene og den spredte bosettingen av noe nær et sammenbrudd når det gjelder preferansene. 38 prosent har vokst opp i slike samfunn, men bare 15 prosent kan tenke seg dette som bosted i dag. Men det jevner seg mer ut når vi kommer til tettstedene i utkanten, for der kan nesten hver fjerde tenke seg å bo. 14

Og mellom disse ytterpunktene? Mange kan faktisk tenke seg å bo i byens ytterområder eller i forsteder. Det er overraskende fordi dette indikerer en renvasking av byens næromland, noe som tidligere var nokså entydige problemområder. Den klare vinneren er småbyen/den mellomstore byen, omtrent slik det var i bopreferanseundersøkelser på syttitallet. Da er vi igjen tilbake hva som er meningen med samfunnsutviklingen. Alle skjønner vitsen med arbeidsplasser og innflytting, men det er ikke nødvendigvis det som skaper gode levekår og lykke slik innbyggerne i sivilsamfunnet ser det. Lakmusteksten på en vellykket samfunnsutvikling er om samfunnsborgerne har innflytelse, og om de har medvirket til at levekårene er så gode at det frambringer lykke. Slike størrelser er vi ikke vant til å bruke i samfunnsdebatten og -planleggingen, men det er kanskje på tide. Det er jo i siste instans innbyggernes velbefinnende det hele dreier seg om.. Levekår og lykkenivå i fylkene Vi kan ennå ikke avlese levekår og lykkenivået i kommuner og byregioner, men på fylkesnivå ser vi at Østfold har relativt dårlige levekår, men øsfoldingen er likvel ganske lykkelig. Den som trodde at gode levekår skapte lykke må tro om igjen, faktisk har levekårsindeksen ingen forklarende kraft på lykkenivået i det hele tatt. Samfunnslivet er mangfoldig, og det er mange veier til lykke. 15

Fotnoter: 1 Tor Selstad: Østlandets framtid oslodominert eller polysentrisk? Østlandsforskning 1999; Østfoldscenarier 2020, Østfold fylkeskommune 1999; Framtid for Østfold. Nye scenarier 2020. ØF-rapport 13/2003, Østlandsforskning 2003. 2 Per Fugelli: Nokpunktet. Essays om helse og verdighet. Oslo, Universitetesforlaget 2008. 3 Samfunnsutvikling i en senmoderne tid. Bidrag til en omverdensanslyse av Mosseregionen. Foredrag på Jeløya 24.02.2009. 4 En fruktbarhetsrate uttrykker hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt føder. 5 Østfold analyse, 2009: Mosseregionen Prosjekt felles rullering av kommuneplanene. Plangrunnlag. 6 Framtid for Østfold. Nye scenarier 2020. ØF-rapport 13/2003, Østlandsforskning 2003. 7 Tall fra Østfold analyse, publikasjon omtalt foran. 8 Samspill og synergi. FoU-strategi for Østfold. Østfold fylkeskommune, 2009. 9 St.meld.nr. 16: Nasjonal transportplan 2010-2019.Oslo, samferdselsdepartementet. 10 Ottar Hellevik, 2008: Jakten på den norske lykken. Oslo, Universitetsforlaget 16