NORSK OG INTERNASJONAL ØKONOMI Fra betinget optimisme til unison krisevarsling Av Ole Berrefjord, TOPPLEDERSKAP Berrefjord & Thomassen AS, Oktober 2011 Våren 2011 trodde analytikerne og de ledende prognosemakerne at den globale økonomien kanskje kunne være på rett vei etter å ha slikket de verste sårene fra finanskrisen høsten 2008. Tallene for første halvår 2011 som kom på bordet i månedsskiftet juli/august, viste imidlertid at den økonomiske utviklingen i USA og Europa hadde blitt svakere enn ventet. I løpet av sommeren endret derfor stemningen seg radikalt. Nå er vekstanslagene for 2011 og 2012 justert ned. Det som var et forsiktig håp om at økonomiene skulle ta seg inn igjen, er blitt til en gryende følelse av håpløshet. I avisspaltene florerer kriseoverskriftene. I skrivende stund er det eurokrisen som dominerer dette økonomiske dommedagsbildet. Usikkerhet og sviktende tillit er nøkkelordene De siste månedene er det skuffelse, usikkerhet og også frykt som i større og større grad har preget analysene og kommentarene. Finanskrisen er ikke over; den har bare beveget seg videre til en neste fase. Her er akutte utfordringer som har brakt politikere og fagøkonomer i villrede. Nervøsiteten er påtakelig, noe må skje raskt, men få eller ingen hva? Samtidig er det klart at utfordringene som internasjonal økonomi står overfor er av fundamental og langsiktig karakter. De økonomiske ubalansene innen og mellom land er snarere i ferd med å forsterke seg enn å avta. For å forstå hva som kan komme til å skje, er det behov for å ta et blikk bakover for å skjønne hva som har bygd seg opp. Men først til den aktuelle situasjonen og utsiktene på kort sikt. USA, svakere vekst og valgkampstart Amerikansk økonomi går på lavgir. Veksten antas å bli svakere i 2011 og 2012 enn i 2010, hhv. 1,5 pst og 1,8 pst mot 3,0 pst. (Kilde: IMF, Sept.2011). Problemene er de samme som de lenge har vært, og situasjonen virker fastlåst. Arbeidsledigheten går ikke ned; politikerne kommer ikke til enighet om hvordan utviklingen i statsgjelden skal håndteres; husholdningene holder igjen på etterspørselen fordi de først må redusere boliggjelden sin; boligmarkedet er svakt. De økonomiske problemene dominerer i den politiske debatten. Mange trodde at politikerne i Washington ville ta til vettet i sommer og finne konstruktive løsninger på statsfinansieringen. Nå konstaterer flere høyst seriøse observatører at de er redd det ikke vil skje, og at tilliten til amerikansk politikk kan få en knekk, med hva det vil innebære for den globale økonomien. Befolkningen er frustrert, og Obama er i ferd med å komme i tidsnød i forhold til forestående presidentvalg. De siste skatteutspillene hans kan tyde på at han skjerper tonen, og at han har startet kampen om opinionens syn på hva som må til for at USA skal komme seg opp av den økonomiske hengemyra. I gatene mobiliseres det mot finanseliten på Wall Street.
Eurokrise og politisk stress Eurokrisen er i ferd med å bli som et svart hull; det er som den suger til seg all oppmerksomheten på den internasjonale arenaen. Frykten er at eurosystemet ikke mestrer trykket dersom Hellas ryker og det drar meg seg flere av de andre gjeldsutsatte landene, og spesielt Italia, i fallet. Da vil banker komme i skvis, mistilliten hurtig bre seg og lamme det internasjonale banksystemet, slik vi så det høsten 2008. Situasjonen har skjerpet den politiske debatten både innenfor og mellom landene i EU. Spriket mellom landenes økonomiske situasjon utfordrer den gjensidige solidariteten som eurosystemet bygger på. Innbyggerne i landene som har rimelig orden i egen økonomi finner det frustrerende å måtte garantere for eller betale ut land som har levd over evne. Presset på de ledende politikerne i EU har økt utover høsten, og det politiske stressnivået øker for hver uke som går uten at det kommer til en løsning som har markedenes tillit. På årsmøtet til Det Internasjonale Pengefondet i slutten av september kom eurolandene under sterkt skyts, spesielt fra USA som frykter en internasjonal kollaps. Om ikke situasjonen utløser en akutt krise før den tid, skal eurolandene komme opp med en handlingsplan på G20 møtet i Cannes 3. og 4. november. Det er status. Vekstanslaget fra IMF for eurolandene er magre 1,6 pst for 2011 og 1,1 pst for 2012 (Kilde: IMF, Sept.2011). Kina i det globale skjebnefellesskapet De fremvoksende økonomiene fortsetter sin sterke økonomiske vekst også i 2011, om enn i et noe svakere tempo enn i 2010. Samlet for disse er vekstanslagene for 2012 dratt noe ned, til 7,5 pst. Dels skyldes dette den økonomiske usikkerheten i de vestlige landene, som naturlig nok også brer seg til landene som eksporterer til vesten. Dels er det en effekt av jordskjelvet i Japan som ga ringvirkninger til store deler av den internasjonaliserte industrien i Asia. Kina fortsetter å styrke sin posisjon i internasjonal økonomi. Veksten i 2011 er anslått til 9 pst, i 2012 til 8,5 pst, dvs. betydelig over de vestlige tallene, og ikke langt unna årsveksten Kina hadde i vekstfasen fram mot finanskrisen i 2008. For å kompensere for svakere eksport, har nå Kina behov for å stimulere den innenlandske etterspørselen. I den andre folkerikenasjonen, India, har den økonomiske aktiviteten falt noe tilbake som følge av høyere priser på viktige matvarer. Men også her holder den høye veksttakten seg, 8 pst. i 2011 og 7,5 pst i 2012 (Meld. St.1 (2011-2012). Norsk økonomi i en særstilling Norge er fortsatt i en økonomisk særstilling. Mens pilene peker nedover i Europa og USA, bekrefter Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 2012 at oppgangen i norsk økonomi fortsatte inn i 2011 (2,8 pst) og vil fortsette også i 2012 (3,1 pst). Reallønningene skal vokse, renten spås å holde seg lav og om lag uendret, det blir vekst i det private forbruket og boligprisene antas å øke. Årsakene til særstillingen er velkjent. Som følge av den gunstige utviklingen i bytteforholdet med utlandet og den sterke petroleumsproduksjonen har Norge hatt overskudd i utenriksøkonomien i alle år etter 1989. Samlet har dette gitt oss en solid makroøkonomi, og
vekst i en rekke eksportbransjer. Nedsiden og sårbarheten hviler først og fremst på de kostnadsutsatte eksportbedriftene. Her ventes skarpere utfordringer som følge av sterk kronekurs og svekket konkurranseevne som følge av høyere lønnsvekst enn i utlandet FØLG MED Siden forrige konjunkturbarometer, mai 2011 hva skjer? Oljeprisen. Etter å ha ligge godt over 100 dollar stort sett gjennom hele sommeren, har den svekket seg utover høsten som følge av de svakere vekstutsiktene for verdensøkonomien. Den økonomiske usikkerheten bidrar til at oljeprisen tenderer ned, og kan komme under 100 dollar. Kronekursen. Kronen har styrket seg. Eksportbedrifter som konkurrerer på pris frykter at sterk krone, sammen med det høye norske kostnadsnivået og svakere utenlandsk etterspørsel, vil føre til lavere eksport og økte problemer i tiden framover. Renten har holdt seg lavere enn hva man så for seg for et snaut halvår siden. Styringsrentene står på hold eller peker ned. Eurokrisen og usikkerheten i det internasjonale banksystemet drar pengemarkedsrenten opp, men det ventes fortsatt relativt lav rente for bedriftene og husholdningene. Bedriftenes forventninger. Bedriftene innen oljevirksomheten har fått grunn til å øke forventningene, mens eksportbedriftene toner de ned. Husholdningene synes fortsatt å ha god tiltro til egen økonomi. Reduserte strømpriser bidrar til å øke den disponible inntekten, og fører ventelig til vekst i husholdningenes konsum. Boligprisene. Statistisk Sentralbyrå anslår at prisveksten blir på 8,5 % i år, og at den vil stige i gjennomsnitt med 7 prosent de neste tre årene (SSB, 11.9.2011). Netto innvandring fortsetter å øke og settes først og fremst i sammenheng med det stramme norske arbeidsmarkedet. 2011 ser ut til å bli et nytt rekordår for nettoinnvandring til Norge. Det ventes også betydelig netto innvandring framover. Den økonomiske utviklingen i USA. Den økonomiske veksten er skuffende. Vekstanslagene for både 2011 og 2012 er nedjustert. Den private etterspørselen står i stampe som følge av raskt økende statsgjeld, kutt i offentlige budsjetter, husholdningenes gjeldssituasjon, svakt boligmarked og høy arbeidsløshet. Den økonomiske og politiske agendaen i EU er fullstendig dominert av gjeldsproblemene i Sør-Europa, den akutte situasjonen for Hellas og krisen for euroen. Observatørene frykter at krisen skal komme ut av kontroll og føre internasjonal økonomi ut i en ny dyp nedtur. Vekstutsiktene i de fremvoksende økonomiene er justert ned, men ligger fortsatt betydelig over veksttakten i de vestlige økonomiene.
INTERNASJONAL ØKONOMI TRØBBEL ELLER SAMFORSTAND? Det globale bildet av ubalansert vekst blir stadig tydeligere. Europa og USA sliter med å få opp farten og pådrar seg stadig mer statsgjeld, mens de fremvoksende økonomiene styrker utenriksregnskapene sine og bygger opp tilgodehavender på vesten. Særlig Kina posisjonerer seg strategisk. Vi ser det i hvordan landet investerer i ressursstater på det afrikanske kontinentet, og vi ser det i deres interesse for å finansiere seg inn som långivere og stakeholders i vestlige lands statskasser og infrastruktur. Her er to spenninger under utvikling, en nasjonal og en internasjonal. Den nasjonale gjelder ubalansen mellom utviklingen av den private og offentlige etterspørselen i de vestlige landene. Den internasjonale gjelder forholdet mellom utenriksøkonomiske overskuddsland og underskuddsland. Den første skaper politiske spenninger innenfor de vestlige landene. Den andre bidrar til å bygge opp politiske spenninger mellom vestlige gjeldsnasjoner og de fremvoksende kreditornasjonene, med forholdet mellom USA og Kina som det mest iøynefallende. Finanskrisen er ikke over, og den kan være begynnelsen på detroniseringen av den vestlige dominansen. Det er nytt at USA ikke er et økonomisk lokomotiv internasjonalt, og hvordan dette kan slå ut skaper usikkerhet i verdensøkonomien Tor Medhus Sparebank 1 SR-Bank Det viktigste i dette perspektivet er at de internasjonale og nasjonale spenningene kan forsterke hverandre i negativ retning. Dette er bakgrunnen for at mange observatører peker på muligheten for at globaliseringen kan gå inn i en proteksjonistisk fase, og at vi står foran noen TRØBLETE ÅR, blant annet når det gjelder valutapolitikk. En annen mulighet er at de internasjonale økonomiske problemene slår så negativt ut for alle at det fremprovoserer opplevelsen av å være fanget i et globalt skjebnefellesskap som bare lar seg løse gjennom SAMFORSTAND og konstruktivt samarbeid. Mulighetene er åpenbart til stede for begge disse omstendighetene. Spennvidden er stor. Det dette understreker, er at finanskrisen ikke er over, at den ikke først og fremst er av konjunkturell karakter, og at den plasserer seg i et historisk perspektiv som kan spores langt tilbake og vil strekke seg langt fram i tid. Finanskrisen må sees i et globalt tidsperspektiv (Figur 1).
Arbeidsløs ungdom i OECD området fra dramatisk til illevarslende Finanskrisen høsten 2008 har bidratt til å slå beina under ungdom som er på vei inn i arbeidsmarkedet. Ungdomsledigheten er et av de alvorligste problemene som vestlige landene nå står overfor. Mange unge risikerer å bli utestengt fra arbeidsmarkedet for alltid. I OECD området er nå 12,5 % av alle mellom 15 og 25 år helt ledige. De kalles NEETS (not in employment, education or training). I Spania økte ungdomsledigheten mellom 2007 og 1. kvartal 2011 fra 18,2 % av alle mellom 15 og 24 år til 41,7 % Tilsvarende tall for Irland, 8,9 % til 27,9 %. For Italia fra 20,4 % til 27,8 % I USA økte langtidsledigheten fra 10 % i 2007 til 30 % i 1.kvartal 2011.10.05 Kilde: The Economist, 10.sept.2011 Den sosiale uroen i de søreuropeiske landene bekymrer. Nå rammes disse nasjonene av at de i for stor grad har gjeldsfinansiert vekst og velferd. Produksjonsevnen har ikke stått i forhold til forbruket. Det europeiske dramaet har startet i sør. Det var der den europeiske industrien sto mest utsatt til for den asiatiske industriveksten. Konsekvensene vil etter hvert trekke nordover. De kommer først inn i mot de arbeidsintensive bransjene, men merkes også i andre bransjer etter hvert. Stig Horsberg Eriksen Sparebank 1 SR-Bank
NORGE SOLID, MEN IKKE SKJERMET Hva så med Norge stilt overfor dette åpne og usikre mulighetsrommet? Vil vi fortsatt kunne trekke det sterke fordelskortet av å ha en naturressurs å selge som verden sårt trenger og vil betale en høy pris for, uansett om den økonomiske veksten blir sånn eller sånn? Svaret er neppe. Norge må i sine forberedelser på hva som kan komme, legge opp en robust strategi og ta høyde for spennvidden. Blir det trøbbel som rår på den internasjonale arenaen i årene framover, vil sannsynligheten for at vi må nedjustere inntektsanslagene våre øke. Blir det samforstand og rimelig forutsigbarhet i internasjonal økonomi, vil vi kunne holde fast ved eller oppjustere anslagene. Dette handler om å matche det som skjer på den internasjonale arenaen med hva vi gjør på vår hjemmearena. Her er ikke ett spill, men to. Forbindelsen går mellom utviklingen i den internasjonale veksten, situasjonen i oljemarkedet og oljeprisen på den ene siden, og den innflytelsen dette spillet har på kronekursen, på renten som norske bedrifter og husholdninger må betale og som de fleste er opptatt av på boligprisene. Så langt har dette gått rimelig bra. Framover vil det, slik situasjonen nå tegner, være gode grunner til å holde fast ved nøktern innfasing av oljeinntektene. ROGALAND OLJEDREVET I ENDA FLERE ÅR Norsk økonomi, og Rogaland i enda større grad, er oljedrevet. Den sterke norske krona er del av denne situasjonen. Vi ser det i form av vekst i tjenestebransjene, vekst i de vareimporterende bransjene, vekst i bygg og anlegg, vekst i offentlig sektor og ved at den mest arbeidsintensive delen av industrien og reiselivsnæringen sliter eller må slippe taket. Samtidig er det gode tider i leverandørbedriftene og kompetanseindustrien som betjener offshore olje og gass hjemme og ute. Det er grunn til å tro at oljefunnene i Nordsjøen den seneste tiden og de nye optimistiske framtidssignalene fra Oljedirektoratet og oljestatsråden, vil bidra til å støtte ytterligere oppunder disse prosessene. Regionen synes, med noen unntak, å være der den var i årene rett forut for finanskrisen i 2008. Da var det full rulle, kamp om kompetent arbeidskraft og høy innvandring. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det aldri tidligere har vært registrert høyere nettoinnvandring til Norge enn i 1. halvår 2011.(23.250 personer).