YRKESFAGLIG UTVALG FOR IMMATERIELL KULTURARV OG VERNEVERDIGE FAG LENGE LEVE TRADISJONSHÅNDVERKET!

YRKESFAGLIG UTVALG FOR IMMATERIELL KULTURARV OG VERNEVERDIGE FAG LENGE LEVE TRADISJONSHÅNDVERKET!

Utdanningsdirektoratet Oslo 2016

Innhold Lenge leve tradisjonshåndverket!... 5 Sammendrag... 6 1. Innledning... 11 1.1 Utvalgets mandat... 12 1.2 Utvalgets sammensetning... 13 1.3 Utvalgets arbeid... 13 1.4 Utvalgets tolkning av mandatet... 13 1.5 Sentrale bakgrunnsdokumenter i utvalgets arbeid... 14 2. Dagens situasjon for de små verneverdige håndverksfagene... 15 2.1 Dagens tilbudsstruktur i videregående opplæring.... 17 2.1.1 Avlagte fag- eller svennebrev siste 7 år... 19 2.2 Tilbud utover videregående opplæring... 19 2.3 De små verneverdige fagenes relevans i dagens arbeidsliv... 21 2.3.1. Hvem er kunden?... 22 3. Sentrale hindringer for opplæring i de små verneverdige håndverksfagene... 24 3.1 Utdanningsstrukturen... 24 3.2 Dagens kriterier for om et fag er lite og verneverdig... 26 3.3 Etterspørsel og marked... 27 4. Utvalgets anbefaling til fremtidig utdanningsstruktur for de små tradisjonelle håndverksfagene... 28 4.1 Styrking av håndverksfag i opplæringen... 29 4.2 Kvalitet i opplæringen... 29 4.2.1 Lærerkompetansen i grunnopplæringen... 29 4.2.2 Elevens møte med tradisjonsbæreren... 30 4.2.3 Veiledning av elever og lærlinger... 30 4.2.4 Læremidler... 31 4.2.5 Nasjonale prøvenemnder... 31 4.3 Karriereveier for dem som ønsker en utdanning innen tradisjonshåndverk... 31 4.3.1. Videregående opplæring... 32 4.3.2 Voksne i fag- og yrkesopplæringen... 33 4.3.3 Fag- og høyskole... 33 4.3.4 Mesterbrevutdanningen... 34 5. Utvalgets forslag til kriterier og kjennetegn for om et fag er verneverdig... 35 6. Utvalgets forslag til organisering av de små tradisjonelle håndverksfagene... 37 6.1.Nasjonalt koordineringsledd... 37 6.2. Regionale sentre... 38 3

6.2.1 Antall sentre... 38 6.2.2 Sentrenes oppgaver... 39 6.2.3 Samarbeidsaktører - klyngen... 40 6.2.4 Hvor skal sentrene plasseres?... 40 7. Utvalgets anbefaling til virkemidler i forvaltningen av de små tradisjonelle håndverksfagene... 42 7.1 Tilskudd til lærebedrifter... 42 7.2 Stipendordninger for elever, lærlinger, studenter og tradisjonsbærere... 43 7.3 Verdiskapingsprogram... 43 8. Etterspørsel, marked og behovet for kompetanse i framtiden... 45 8.1 Utvalgets anbefalinger til utvikling av virkemidler som kan bidra til å øke etterspørselen... 46 8.1.1 Offentlige bestillere... 47 8.1.2 Håndverksregistre... 47 8.2 Framtidens behov for kompetanse, videreføring av fag, nye fag... 48 9. Internasjonalt samarbeid om de små tradisjonelle håndverksfagene... 51 9.1 Nordisk samarbeid... 52 9.1.1. Nordiske samarbeidsprosjekter om opplæring... 52 4

FORORD [UNDERTITTEL] Lenge leve tradisjonshåndverket! Yrkesfaglig utvalg om immateriell kulturarv og verneverdige fag har hatt gleden av å arbeide med den framtidige strukturen og bærekraften for de små tradisjonelle håndverksfagene. Det har vært lærerike og inspirerende måneder, med gode, grundige og humørfylte diskusjoner om et viktig tema. Vårt sekretariat har lyttet, notert og strukturert; det har vært gull verdt! Utvalget hadde sin første samling 17. august 2015. Da prøvde vi å tegne et norgeskart over hvor i Norge og i hvis regi opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene ble tilbudt. Og framfor alt har vi prøvd å finne svar på følgende: Hvem har oversikt over hvilke opplæringstilbud som fins i tradisjonshåndverket? Svarene finner du ikke i rapporten, ingen har denne oversikten i dag. I fem møter har vi utfordret hverandre. Vi har tatt mandatet på ordet og legger fram forslag til struktur som på vesentlige punkter bryter med dagens utdanningsstruktur. Våre forslag bygger imidlertid på tidligere rapporter og analyser som alle peker på svakheter, mangler og hindringer som etter hvert har ført til at stadig færre unge mennesker velger å utdanne seg i små tradisjonelle håndverksfag. I perioden 2007 2014 ble det bare avlagt 190 fagog svennebrev i disse fagene; to tredeler av dem som tok fagprøven, var 25 år eller eldre. Fordi det i framtida fortsatt vil være mange små tradisjonelle håndverksfag og få søkere til hvert av fagene, må de som velger å ta en grunnutdanning eller en spesialisering i et tradisjonelt håndverksfag, kunne regne med at utdanningen blir individuelt tilrettelagt. Tilbud om «skreddersøm» er en erkjennelse av dette. Vi, yrkesfaglig utvalg om immateriell kulturarv og verneverdige fag, takker for oppdraget. Vi har stor tro på at forslagene våre vil føre til større interesse for de små tradisjonelle håndverksfagene dersom de blir gjennomført. Kirsti Kolle Grøndahl leder for yrkesfaglig utvalg om immateriell kulturarv og verneverdige fag Oslo, 1. mars 2016 5

SAMMENDRAG Sammendrag Bakgrunn På oppdrag for Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet har yrkesfaglig utvalg for immateriell kulturarv og verneverdige fag hovedsakelig drøftet og utredet hvordan man kan forbedre tilbudsstrukturen for de små og verneverdige fagene i videregående opplæring. Vi ble bedt om å legge utdannings-, kultur- og næringspolitiske hensyn til grunn i gjennomgangen. Utvalget har i tillegg tatt utgangspunkt i bransjens behov for kvalifiserte fagarbeidere. Utvalget startet arbeidet i august 2015 og fikk en frist til 1. mars 2016 til å legge fram våre vurderinger og anbefalinger. Mandat Utvalget fikk et eget mandat for gjennomgangen, og vi fikk primært tre hovedoppgaver. Vi skulle: 1. vurdere dagens kriterier for om et fag er verneverdig, og å foreslå endringer om det var behov for det 2. vurdere og foreslå mulige løsninger knyttet til å etablere en mer tydelig og enhetlig utdanningsstruktur for de små verneverdige fagene 3. foreslå en varig ordning for forvaltning av de små verneverdige fagene I mandatet ble vi samtidig oppfordret til å se nærmere på om opplæring i fagene skal videreføres som tilbud i videregående opplæring, eller om det bør være en tilpasning til en annen opplæringsmodell for noen av fagene. I tillegg har utvalget valgt å belyse utfordringer knyttet til etterspørsel, marked, framtidens behov for kompetanse og mulighetene for internasjonalt samarbeid om opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene. Vi gir noen anbefalinger også om til dette. Vi har ikke vurdert hvert enkelt fag spesielt, men har valgt å se på helheten for faggruppen som i dag betegnes som små verneverdige fag. I den sammenhengen har vi også inkludert fag som i dag ikke er listeført. Utvalget har bestått av 14 representanter fra kultursektoren, med etater, foreninger, stiftelser, institutt, bransjer og Sametinget. Sammendrag av rapporten Rapporten er bygd opp rundt de tre hovedoppgavene i mandatet, utdanningsstruktur, kriterier og forvaltning av de små verneverdige fagene. I tillegg har vi valgt å ta med våre drøftinger og anbefalinger når det gjelder etterspørsel, marked, framtidens behov for kompetanse og mulighetene for internasjonalt samarbeid om opplæring i disse fagene. Utvalget drøftet tidlig i sitt arbeid å endre navnet på faggruppen fra små verneverdige fag til små tradisjonelle håndverksfag. Utvalget mener at begrepet tradisjonelle håndverksfag er mer dekkende. Dette brukes allerede i flere 6

sammenhenger, ikke minst knyttet til UNESCOs 1 konvensjon om vern av den immateriell kulturarven. Fra kapittel 4 i rapporten bruker vi derfor betegnelsene «små tradisjonelle håndverksfag» og «tradisjonshåndverk». Kapittel 1, Innledning, starter med en innledende del som nærmere beskriver oppdraget og mandatet, utvalgets sammensetning, arbeidet med oppdraget, og vår tolkning av mandatet. Vi angir også hvilke sentrale bakgrunnsdokumenter vi har valgt å bruke i vårt arbeid. I kapittel 2, Dagens situasjon for de små verneverdige håndverksfagene, går vi gjennom dagens situasjon for de små verneverdige fagene. Her gjør vi rede for hva som fins av tilbud i videregående opplæring, hvilke fag som i dag betegnes som små verneverdige, og hvilke kriterier som avgjør om fagene er små verneverdige. Vi har med noe statistikk og talldata som blant annet viser avlagte fag- og svennebrev siste sju årene og antall bedrifter i noen av fagene. I og med at utvalget fikk i oppdrag å se utover den videregående opplæringen, beskriver vi også dagens tilbud på fagskole og høyskole og mesterbrevordningen som angår små verneverdige fag. I tillegg har vi tatt med en kort beskrivelse av ikke-formelle tilbud i studieforbundene og de små verneverdige fagenes relevans i dagens arbeidsliv. I kapittel 3, Sentrale hindringer for opplæring i de små verneverdige håndverksfagene, trekker vi fram det vi mener er sentrale hindringer for og mangler ved opplæringen i de små verneverdige håndverksfagene. Hovedvekten er lagt på utdanningsstrukturen. I korte trekk er dette hindringene vi ser: Det mangler håndverksopplæring/praktiske ferdigheter i dagens grunnskole Lærere og rådgivere i grunnskolen og i den videregående opplæringen mangler tradisjonell håndverksfaglig kompetanse. Det mangler fag og læreplaner i videregående opplæring for viktige tradisjonsfag og teknikker Det mangler lærebedrifter for de små verneverdige fagene. Dagens forskrifter og lovverk hindrer rekruttering av voksne over 25 år til de små verneverdige fagene. Mulighetene for karriere og videreutdanning for en håndverker er mangelfulle. Kapittel 4, 5 og 6 er hoveddelen i rapporten. Der kommer vi med våre anbefalinger om, forslag til og analyse av de tre hovedoppgavene vi er blitt bedt om å utrede: utdanningsstruktur, kriterier og forvaltning av de små verneverdige fagene. Hvert kapittel innledes med våre anbefalinger og etterfølges av en analyse. I kapittel 7, Utvalgets anbefaling til virkemidler i forvaltningen av de små tradisjonelle håndverksfagene, ser vi nærmere på virkemidlene for å få en bedre forvaltning av de små tradisjonelle håndverksfagene. Siden det ikke var en del av utvalgets mandat, har vi ikke gått grundig gjennom alle tilskuddordningene. Derimot har vi gått gjennom gjeldende støtteordninger for å se hva som eventuelt kan utvikles videre og forsterkes. Vi har noen anbefalinger om dette. I kapittel 8, Etterspørsel, marked og behovet for kompetanse i framtiden, svarer vi på noen av de overordnede spørsmålene i mandatet når det gjelder etterspørsel, marked og behovet for kompetanse i framtiden. Vi har tatt utgangspunkt i utvalgsmedlemmenes erfaringer på feltet, informasjonen fra yrkesbeskrivelsene som sekretariatet for små verneverdige fag hadde utarbeidet og Econ-rapporten Status små håndverksfag (2009). I tillegg har vi gjennomført en enkel markedsundersøkelse. Vi har dessuten trukket inn utdrag fra noen av de skriftlige innspillene utvalget har mottatt underveis i arbeidet. I kapittel 9, Internasjonalt samarbeid i de små tradisjonelle håndverksfagene, avslutter vi rapporten med å se på mulighetene for internasjonalt og nordisk samarbeid om opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelig tid til å gå grundig inn i dette, men kan vise til noen sentrale prosjekter og satsinger som vi mener har relevans. Vi har noen anbefalinger om dette. 1 St.prp. nr. 73 (2005 2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. 7

Hovedanbefalinger Utvalgets hovedanbefalinger er knyttet til mandatets tre hovedoppgaver; utdanningsstruktur, kriterier for om et fag er verneverdig og forvaltning av opplæring i fagene. Utvalget understreker at det i de syv siste årene har vært avlagt ca. 190 fag- og svennebrev til sammen i de små verneverdige fagene. Utvalgets anbefalinger har som mål at omfanget skal kunne fordobles. Utvalgets anbefaling til framtidig utdanningsstruktur for de små tradisjonelle håndverksfagene Utvalget har ikke drøftet om det er noen av de 42 små og verneverdige fagene som bør ut av tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Dette er det faglig råd for design og håndverk, i samarbeid med fagene og bransjene, som har ansvaret for å vurdere. Vi fremmer imidlertid forslag til endringer i opplæringen som vi mener vil gjøre tradisjonsfagene mer bærekraftige og bedre i stand til å møte etterspørselen, og som også vil gjøre det mulig for Norge å oppfylle sine forpliktelser i tråd med UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. Vi anbefaler: å styrke håndverksfag/praktiske ferdigheter på alle nivå i opplæringen å legge bedre til rette for at praktiserende håndverkere kan være veiledere gjennom hele skoleløpet. å opprettholde tilbudet for de små tradisjonelle håndverksfagene som en del av den offentlige tilbudsstrukturen å etablere nasjonale prøvenemnder å etablere stipendieordninger til lærlinger, studenter, lærere, sterke fagpersoner og tradisjonsbærere å gjøre opplæringen mer tilgjengelig for voksne som ønsker utdanning å utvikle videre mulighetene for høyere utdanning Utvalgets forslag til kriterier for og kjennetegn på om et fag er verneverdig Utvalget har lagt flere av UNESCOs konvensjoner på kulturfeltet til grunn i vår gjennomgang av dagens kriterier. Samtidig henger kriteriene tett sammen med opplæringstilbudet og forutsetningene for å sikre et bærekraftig tilbud over tid. Vi foreslår følgende kriterier og kjennetegn: Navnet på faggruppen endres fra små verneverdige fag til små tradisjonelle håndverksfag Fag og teknikker som i dag hører hjemme under andre yrkesfaglige utdanningsprogram enn design og håndverk, må kunne innlemmes i ordningen. Tilskuddsordningen må bli et effektivt verktøy for å videreføre kunnskap i fagene og for å møte etterspørsel og behov i markedet. Faget er en del av tilbudsstrukturen for videregående opplæring eller er godkjent som et forsøk. Faget skal ivareta tradisjonelle håndverksfaglige teknikker, materialer, metoder og verktøybruk. Faget er en viktig del av vår felles kulturarv Andre hensyn enn antallet nye lærekontrakter over en treårsperiode må legges til grunn når man vurderer om et tradisjonelt håndverksfag skal utløse særskilte økonomiske støtteordninger. Utvalgets hovedanbefaling til varig ordning for forvaltning av de tradisjonelle håndverksfagene Bakgrunnen for våre anbefalinger må sees i sammenheng med de forpliktelsene Norge har påtatt seg i arbeidet med å følge opp UNESCO-konvensjonene, og dagens situasjon for opplæringen i de små tradisjonelle håndverksfagene. I skoleåret 2015 2016 gir Vg1 tilbud i design og håndverk i alle fylkene, mens antall tilbud på Vg2 viser store forskjeller. Det er mange fag, få søkere og få læreplasser. 8

Undersøkelser i forbindelse med oppfølgingen av Meld. St. 20 (2012 2013) viser samtidig at det generelt er problematisk for fylkeskommunene å legge til rette for en tilfredsstillende opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene. Denne utviklingen har vært avgjørende for utvalgets forslag: Staten overtar det direkte økonomiske ansvaret for forvaltningen av de tradisjonelle håndverksfagene Det etableres et nasjonalt koordineringsledd Det opprettes sentre på regionalt nivå som har en administrativ og samordnende funksjon. Sentrene bør fortrinnsvis plasseres i et eksisterende fagkompetansemiljø som allerede får statlig, fylkeskommunal eller kommunal støtte til sin virksomhet. Dette betyr at man bygger videre på godt etablerte og gode miljøer som allerede fins. Utvalgets anbefaling til virkemidler i forvaltningen av de små tradisjonelle håndverksfagene De endringene som utvalget foreslår gjennom å etablere et nasjonalt koordineringsledd og regionale sentre, vil både omfordele og forsterke tilskuddene og støtteordningene for de små tradisjonelle håndverksfagene dette gjelder. Forslag til noen virkemidler: å etablere og gi driftsmidler til regionale sentre å opprette særskilte støtteordninger for lærebedrifter å gi midler til regionale sentre for å «kjøpe» tjenester fra ulike aktører å opprette en egen statsstipendordning for tradisjonsbærere på lik linje med statsstipendordningen for kunstnere. å etablere et verdiskapingsprogram som sikrer en bærekraftig utvikling av de små tradisjonelle håndverksfagene Utvalgets anbefalinger til utvikling av virkemidler som kan bidra til å øke etterspørselen Spørsmålet om hvilke virkemidler som kan utvikles for å øke etterspørselen, må sees i en større sammenheng. Vi mener at etterspørselen henger tett sammen med våre anbefalinger om statens ansvar, regionale sentre, støtte- og tilskuddsordninger og utvikling av et verdiskapingsprogram. Utover dette mener vi det er sentralt at: dagens regelverk med krav om å bruke lærlinger ved anbud eller offentlige innkjøp, må endres, fordi det ikke bidrar til at de små bedriftene og enkeltpersonforetakene får mer aktivitet anbudsbetingelsene gjøres enklere slik at også enkeltpersonforetak og små bedrifter kan delta den offentlige bestillerkompetansen må bli bedre på alle nivåer man vurderer å opprette en ordning tilsvarende KORO 2 (Krav til offentlig utsmykning) for å øke bruken av tradisjonshåndverkere, lærlinger og studenter i de små tradisjonelle håndverksfagene i offentlige prosjekter håndverksregistrene utvikles videre Framtidens behov for kompetanse, videreføring av fag, nye fag Både ut fra våre undersøkelser, innspill sendt til utvalget, tidligere rapporter og utvalgets kunnskap på feltet ser vi at det er etterspørsel etter utøvere av små tradisjonelle håndverksfag i et marked som består av både offentlige og private bestillere og kunder. Flere fag enn de 42 fagene som i dag er oppført på listen over små verneverdige fag, bør vurderes. Utvalget har underveis i sitt arbeid fått mange innspill fra interesseorganisasjoner, fagmiljøer og enkeltpersoner som tydelig uttrykker behovet for at flere fag inngår i den formelle opplæringen. I rapporten gjengir vi noen eksempler på fagområder som er foreslått som mattradisjoner, bygningsvern, fartøyvern og kulturminnevern. Utvalgets anbefalinger om videre internasjonalt samarbeid om opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene Den immaterielle kulturarven kjenner ingen landegrenser, og tradisjonshåndverket har alltid vært på vandring. 2 http://koro.no/ 9

Kunnskapen må søkes der den er. Utvalget mener derfor at det er viktig å ha et internasjonalt perspektiv, og at utformingen av støtteordningene legger til rette for internasjonalt samarbeid og utveksling. Utvalget viser til noen sentrale prosjekter og satsinger som vi mener har hatt relevans for vår gjennomgang og for det videre arbeidet med å forvalte de små tradisjonelle håndverksfagene, spesielt når det gjelder nordisk samarbeid om opplæring. Våre anbefalinger for arbeidet videre er: Det bør kartlegges hvilke internasjonale nettverk som er aktive når det gjelder opplæring i de små tradisjonelle håndverksfagene. Videre må det undersøkes og gjøres godt kjent hva som fins av ulike stipendordninger innenfor EU og i Norden. Det må bli enklere å få godkjent utenlandsk utdanning og praksis fra bedrift i Norge. Potensialet for å opparbeide håndverkspraksis gjennom internasjonale kulturprosjekter er ikke utnyttet. Programmer i Kulturrådet, hos Riksantikvaren og gjennom EØS-prosjekter kan være aktuelle. Den immaterielle kulturarven og tradisjonelt håndverk bør innlemmes i EØS-finansieringsordningen i større grad enn i dag. Det må tilstrebes at Norden blir én felles læringsarena. Det må arbeides videre med å opprette en ny nordisk portal for opplæring i små tradisjonelle håndverksfag. I dette arbeidet bør det legges vekt på erfaringene som er gjort gjennom håndverksregisteret, som forvaltes av Norsk Håndverksinstitutt. Det må være mulig for elever og lærlinger å ta en del av duodji-opplæringen/-utdannelsen over riksgrensene, siden duodji og duodjiteknikkene er de samme for lulesamene, sørsamene og nordsamene uavhengig av hvor grensene går. Prinsippet om at læretilskuddet skal følge lærlingen (jf. kapittel 7.1), må også gjelde på nordisk nivå. 10

KAPITTEL 1 1. Innledning Utvalget for immateriell kulturarv og små verneverdige fag har fått i oppgave å se på den immaterielle kulturarven og de små verneverdige fagene i et framtidig perspektiv. Dette arbeidet skal sees i sammenheng med det oppdraget som andre relevante etater har med å følge opp nasjonale satsinger på kulturminnevern, kulturarv, kulturlandskap, mattradisjoner, kultur som næring og reiseliv. Regjeringen har som mål at de yrkesfaglige opplæringstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet. I den politiske plattformen til Solberg-regjeringen er det lagt vekt på mål for kulturfeltet som omfatter forvaltning og vedlikehold av kulturarven. Dette får betydning for utvalgets utredning og forslag til tiltak når det gjelder tilbudene om utdanning i de små verneverdige fagene. I oppfølgingen av Meld. St. 20 (2012 2013) På rett vei har Kunnskapsdepartementet gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å styrke kvaliteten på og relevansen til fag- og yrkesopplæringen ved å gå gjennom utdanningstilbudet på videregående nivå i samarbeid med partene i arbeidslivet. Gjennomgangen skal bidra til at opplæringen bedre kan møte behovene til elevene og arbeidslivet. Målet er at utdanningstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet, at rekrutteringen er i tråd med behovene som arbeidslivet har, og at elevene i større grad skal fullføre med fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse. Fag- og svennebrevene skal være godt tilpasset behovet som virksomhetene har for kvalifiserte fagarbeidere både i dag og i tiden som kommer. Med dette som bakgrunn har Utdanningsdirektoratet på oppdrag fra KD opprettet fem ulike utvalg som skal gjennomgå tilbudsstrukturen i videregående opplæring. 11

1.1 Utvalgets mandat I perioden august 2015 til februar 2016 skal utvalget gjennomgå og komme med anbefalinger til hvordan man kan forbedre tilbudsstrukturen knyttet til de små og verneverdige fagene i videregående opplæring. Utdannings- kultur- og næringspolitiske hensyn skal legges til grunn i gjennomgangen. Utvalget skal ta utgangspunkt i bransjens behov for kvalifiserte fagarbeidere. Resultatet av arbeidet skal synliggjøres i en rapport med leveringsfrist 1. mars 2016. Rapporten leveres til Kunnskapsdepartementet, SRY, de faglige rådene og Utdanningsdirektoratet for videre oppfølging. Det er primært tre hovedoppgaver i utvalgets gjennomgang: 1. Vurdere dagens kriterier for om et fag er verneverdig og ved behov foreslå endringer 2. Vurdere og foreslå mulige løsninger knyttet til å etablere en mer tydelig og enhetlig utdanningsstruktur for de små verneverdige fagene 3. Foreslå varig en ordning for forvaltning av de små verneverdige fagene I tillegg vil det være aktuelt for utvalget å belyse utfordringer knyttet til: Arbeidslivsrelevans i små fag med liten elevgruppe og hvorvidt bransjene/virksomhetene/kultursektoren har behov for denne kompetansen på videregående nivå. Offentlig og private opplæringstilbud Utfordringer knyttet til rekruttering av fagarbeidere Bransjens/virksomhetene/kultursektoren behov for fleksible opplæringsmodeller Politiske insitament og satsninger som omhandler immateriell kulturarv, kulturminnevern, videreføring av fag og yrker og fremtidens behov for kompetanse Er det flere fagområder som kan være aktuelle å inkludere i en framtidig ny opplæringsstruktur for kulturfagene/ de tradisjonelle håndverksfagene? For eksempel innen mattradisjoner, bygningsvern, fartøyvern, naturvern, kulturlandskap, kulturminnevern og reiseliv? Er det mulig å etablere en enhetlig utdanningsstruktur for de tradisjonelle håndverksfagene/ kulturfagene? Bør opplæring videreføres som tilbud i videregående opplæring, eller bør det være en tilpasning til en annen opplæringsmodell for noen av fagene? Utfordringer knyttet til koordinering på etterspørselssiden, og hvordan utvikle grunnlaget for et mer robust arbeidsmarked for de tradisjonelle håndverksfagene /verneverdige fagene? Hvilke virkemidler finnes i dag som kan bidra til å øke etterspørselen? Hvilke virkemidler kan utvikles for å øke etterspørselen? Hvordan kan de ulike virkemidler koordineres på måter som bidrar til å ivareta statens forpliktelser når det gjelder den immaterielle kulturarven? Utvalget skal selv vurdere behovet for mer kunnskap, og skal legge til rette for at representanter fra relevante organisasjoner, offentlige myndigheter og fagmiljøer kan legge frem sine synspunkter og problemstillinger, skriftlig eller f.eks. i dialogmøter. Utvalget skal ikke gå igjennom hvert enkelt fag som i dag betegnes som lite og verneverdig, det vil faglig råd for design og håndverk vurdere og ut fra Sekretariatet for små og verneverdige fags yrkesbeskrivelser. 12

1.2 Utvalgets sammensetning Medlemmene i utvalget er oppnevnt av Utdanningsdirektoratet, lederen er oppnevnt av Kunnskapsdepartementet. Alle i utvalget er personlig oppnevnt. Utvalget har hatt følgende sammensetning: Kirsti Kolle Grøndahl, leder (styreleder i Norsk kulturarv. Tidligere kunnskapsminister og stortingspresident) Solveig T. Grinder (ansatt i Norges Husflidslag, rådsmedlem i Faglig råd for design og håndverk, representant fra NHO v/ NHO handel) Eivind Falk (leder av Norsk håndverksinstitutt) Hildegunn Bjørgen (seniorrådgiver, Kulturrådet, Kulturavdelingen) Atle Ove Martinussen (styremedlem i Norges museumsforbund v/ Seksjon for immateriell kulturarv, leder av Bunad og folkedraktrådet og direktør for Museumssenteret i Hordaland) Elle Marit Nilsdatter Eira (faglærer på Samisk videregående skole i Kautokeino, representant fra Sametinget) Ola Harald Fjeldheim (generalsekretær, Fortidsminneforeningen) Tore Friis Olsen (organisasjonsrådgiver, Forbundet Kysten) Berit Bakosgjelten (avdelingsleder, Rørosmuseet, Bygningsvernsenteret) Inger-Marie Aicher Olsrud (seniorrådgiver, Riksantikvaren ved Kunnskapsutviklingsavdelingen) Fredrik Kosbergløkk (prosjektkoordinator, Birka) Ingunn R. Jacobsen (Fagforbundet, representant fra LO) Anders Lehn (Fagenhet for videregående opplæring, Sør-Trøndelag fylkeskommune) Astrid Opsal (sjefarkitekt, faglig ressurssenter, Statsbygg) 1.3 Utvalgets arbeid Utvalget har hatt fem møter fra august 2015 til februar 2016. Til noen av møtene har utvalget invitert ressurspersoner som har innledet til videre drøfting om sentrale problemstillinger for utvalgets mandat. Petter Skarheim (direktør i Utdanningsdirektoratet) deltok i utvalgets første møte. Arbeidsutvalget har bestått av leder Kirsti Kolle Grøndahl og utvalgsmedlem Solveig T. Grinder og sekretariatet. De har hatt sju møter, hvor ett har vært utvidet med representanter fra flere avdelinger i Kulturrådet, og ett har vært med Riksantikvaren. Eksterne innlederne var: Stine Sjøgren, Ellen Haugane og Per Ragnar Karlsen (Den norske Opera), Elisabeth Sørheim (Norske Kunsthåndverkere), Unni Kjus (Kulturringen), Marianne Monsrud (leder av Faglig råd for design og håndverk), Börje Hagman (Stiftelsen Hantverk & Utbildning, Leksand) Oddbjørn Sørmoen og Cathrine Lillo-Stenberg (avdeling for kirkebygg og kulturminneforvaltning i KA), Jan Solberg og Knut Bryn (Norges kulturvernforbund), Sigrid Solheim Murud (Bygg og Bevar). I tillegg deltok statssekretær Birgitte Jordahl på ett møte. Flere av medlemmene i utvalget har holdt innledninger om aktuelle temaer: Hildegunn Bjørgen, Berit Bakosgjelten, Anders Lehn, Eivind Falk og Solveig T. Grinder. Utdanningsdirektoratets sekretariat har holdt diverse presentasjoner av statistikk og kunnskapsgrunnlag. I perioden fra 30. september til 1.desember 2015 var det en åpen høring hvor alle interesserte kunne sende innspill til utvalgene og de faglige rådene. I vedlegg 2 er det en oversikt over mottatte innspill som var relevante for vårt utvalg. 1.4 Utvalgets tolkning av mandatet Som det vil framgå av denne rapporten har utvalget forholdt seg til mandatets tre hovedoppgaver: å vurdere dagens kriterier for om et fag er verneverdig og ved behov foreslå endringer, å vurdere og foreslå mulige løsninger for å 13

kunne etablere en mer tydelig og enhetlig utdanningsstruktur for de små verneverdige fagene, og å foreslå en varig ordning for forvaltning av de små verneverdige fagene. Utvalget valgte tidlig å gjøre noen avklaringer om hvilke fag som skulle inngå. Vi valgte å fokusere på faggruppen som i dag står på listen over små verneverdige fag, og som ligger til det yrkesfaglige utdanningsprogrammet design og håndverk i videregående opplæring (42 fag, se tabell med oversikt i kapittel 2). I tillegg kommer noen tangerende fag som i dag ikke står på denne listen, men som kan inngå i et kulturarvperspektiv (spesielt fag knyttet til bygningsvern). Vi har til en viss grad også sett på små fag eller teknikker som kommer inn under større fag, som for eksempel lafting i tømrerfaget og broderiteknikker i bunadtilvirkerfaget. Vi har ikke vurdert hvert enkelt fag spesielt, men har valgt å se på helheten som denne faggruppen er en del av. Utvalget har gjennomgående vært opptatt av å finne ut hva som i dag hindrer en mer enhetlig utdanningsstruktur og forvaltning av de små verneverdige fagene. Vi har sett på dagens støtteordninger, rekrutteringen til fagene, voksne søkere kontra søkere med ungdomsrett, hvordan kompetansen til tradisjonsbærerne blir ivaretatt, og dagens tilbud og etterspørsel i markedet. Vi mener at våre forslag vil kunne fjerne noen av hindringene. Sammensetningen av utvalget har bidratt til drøftinger ut fra ulike perspektiver. Samtidig har det fått fram noen fellestrekk når det gjelder behovet for å ta vare på de små håndverksfagene, for å koordinere opplæringen bedre, for å etablere støtteordninger og for å vurdere om det er flere fag som bør tas med i de ulike forslagene til virkemidler. Utvalget anbefaler at dette følges opp i det videre arbeidet. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelig tid til å møte flere faglige råd. Det er utfordrende å skulle angi hvilke behov arbeidslivet har for kompetanse i framtiden, og hvilke kunnskaper som er aktuelle. Men vi vet ut fra langsiktige politiske satsinger nasjonalt og internasjonalt at det i framtiden vil være et behov for å videreføre kunnskap og kompetanse om små verneverdige fag uten at dette er markedsstyrt. Utvalget har valgt å ta med noen nordiske og internasjonale perspektiver i denne utredningen, selv om dette ikke var en del av mandatet vårt. 1.5 Sentrale bakgrunnsdokumenter i utvalgets arbeid Det er laget flere utredninger og rapporter som både er direkte tilknyttet de små verneverdige fagene og som, mer indirekte, gir et godt kunnskapsgrunnlag når utvalget har drøftet og foreslått endringer i opplæringen i disse fagene. Her gjengis kort sju sentrale kilder til kunnskap for arbeidet i utvalget: UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven 3 Kultur- og kirkedepartementets rapport Kulturhåndverk, avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for fremtiden (2008) 4 Econ-rapporten Status små håndverksfag (2009) Meld. St. 20 (2012-2013) På rett vei 5 Faglig råd for design og håndverks utviklingsredegjørelse del 1, 2015 6 Sekretariatet for små og verneverdige fags yrkesbeskrivelser (2015) 7 Arts and Cultural Education in Norway, kartlegging av Professor Anne Bamford, gjennomført i Norge i perioden 2010/2011 8. 3 http://unesco.no/wp-content/uploads/2012/12/unescos-konvensjon-av-2003-om-vern-av-den-immaterielle-kulturarven.pdf 4 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kkd/kultur/rapport_tradisjonelt_haandverk_april2008.pdf 5 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-20-20122013/id717308/ 6 https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/utviklingsredegjc3b8relse-frdh-del-1.pdf 7 https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/yrkesbeskrivelser2.pdf 8 http://www.kunstkultursenteret.no/wips/305184255/module/articles/smid/58156978/smtemplate/les_mer_publikasjoner/) 14

KAPITTEL 2 2. Dagens situasjon for de små verneverdige håndverksfagene Etter at Kunnskapsløftet ble innført, har utdanningsprogrammet for design og håndverk opplevd en kraftig nedgang i søkertallet. Det har samtidig vært en kraftig nedgang i søkningen til flere av lærefagene i utdanningsprogrammet for design og håndverk. Dette gjelder spesielt fagene frisør, blomsterdekoratør og aktivitør. Også fylkeskommunene framhever design og håndverk som et utdanningsprogram som skaper utfordringer, både når det gjelder dimensjonering og formidling av elever til læreplass. Av 42 små og verneverdige fag ligger 41 av dem til utdanningsprogrammet design og håndverk per 2015 (se tabell 1). Noen av fagene er særløpsfag, hvilket betyr Vg1 i skole etterfulgt av tre år som lærling i bedrift. Andre fag følger hovedmodellen med to år i skole og to år som lærling. De små verneverdige håndverksfagene skiller seg fra de øvrige yrkesfagene, på fire sentrale punkter: 1. Fagenes størrelse det er små bransjer og fag. 2. Fagene er oppført på en liste over små og verneverdige fag. 3. Tilskuddsordning lærebedriftene får et særskilt tilskudd for de fagene som er oppført på listen over små og verneverdige fag. 4. Rekrutteringen til fagene er i all hovedsak voksne (dvs. over 20 år). Den særskilte tilskuddsordningen for bedriftene som tar inn lærlinger i de små og verneverdige fagene, ble etablert i 1996. De utvalgte fagene ble da satt opp på en liste som i dag er inkludert i Utdanningsdirektoratets årlige utsendelse av brev til fylkeskommunene om «Tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger og lærekandidater». Det er Utdanningsdirektoratet som etter innspill fra Sekretariatet for små og verneverdige fag (SSV) og etter tilråding fra faglig råd for design og håndverk, vedtar hvilke fag som skal tas med på listen, og som dermed utløser høyere tilskudd til lærebedriften. Følgende kriterier gjelder for om et fag kan betegnes som lite og verneverdig: Faget er en del av tilbudsstrukturen for videregående opplæring eller er godkjent som et forsøk. Faget er truet, og fagkunnskaper står i fare for å dø ut på grunn av mangel på nyrekruttering. Faget skal ivareta tradisjonelle håndverksfaglige teknikker, materialer og metoder. Faget har kulturell verdi som det av samfunnsmessige årsaker er viktig å videreføre. 15

Når faget overskrider 15 nye kontrakter i løpet av en treårsperiode, dvs. i snitt fem nye kontrakter per år, tas faget ut av listen etter ytterligere ett kalenderår. Tabell 1 En oversikt over Vg2 programområdene og fagene som gjelder for de små verneverdige fagene. De fagene som er uthevet er små verneverdige. VG2 Børsemakerfaget Båtbyggerfag Design og duodji Design og gullsmedhåndverk Design og tekstil Design og trearbeid Smed Ur- og instrumentmaker VG3 Børsemakerfaget Trebåtbygg Komposittbåtbyggerfaget Horn-, bein- og metallduodjifaget Skinn- og pelsduodjifaget Tekstilduodjifaget Treduodjifaget Veve- og håndstrikkedoudjifaget Filigranssølvsmedfaget Sølvsmedfaget Gullsmedfaget Bunadtilvirkerfaget Buntmakerfaget Herreskredderfaget Håndveverfaget Kjole-og draktsyerfaget Kostymesyerfaget Modistfaget Møbeltapetsererfaget Salmakerfaget Skomakerfaget Strikkefaget Bøkkerfaget Møbelsnekkerfaget Orgelbyggerfaget Tredreierfaget Treskjærerfaget Smedfaget Nautiskinstrumentmakerfaget Optronikerfaget Storurmakerfaget Urmakerfaget SÆRLØPSFAGENE 1+3 Blyglasshåndverkerfaget Forgyllerfaget Gipsmakerfaget Gjørtlerfaget Glasshåndverkerfaget Gravørfaget Håndbokbinderfaget Keramikerfaget Kurvmakerfaget Maskør- og parykkmakerfaget Repslagerfaget Seilmakerfaget Taksidermistfaget Kjennetegnene for de små verneverdige håndverksfagene i dag er definert slik: Det er få utøvere i faget. 16

Det er behov for et begrenset, men stabilt antall nye lærlinger. Fagene bruker tradisjonelle metoder og materialer som er avgjørende for ivaretakelse av vår kulturarv. Utøvelsen baseres i stor grad på videreføring av tradisjonelt håndverk For dagens små og verneverdige fag betyr dette at myndighetene har slått fast at det er viktig å videreføre gamle håndverksfag både ut fra næringspolitiske og kulturelle begrunnelser, og at fagene trenger forsterkede ordninger for å sikre at de føres videre. 2.1 Dagens tilbudsstruktur i videregående opplæring. Hovedmodellen for yrkesopplæringen er to år i skole og to år i bedrift. Det er fleksibilitet i systemet, slik at det er mulig å fravike hovedmodellen. De to læringsarenaene skole og bedrift er likeverdige. Opplæringen bygger på et tett samarbeid mellom arbeidslivets parter og utdanningsmyndighetene. Samarbeid med lokalsamfunnet er et av de sentrale prinsippene for grunnopplæringen i Norge. Det er fylkeskommunene som er ansvarlige for fag- og yrkesopplæringen i skole og lærebedrift, og som har det overordnede ansvaret for at retningslinjene i lov og forskrift om innholdet i fag- og yrkesopplæringen blir etterlevd. I videregående opplæring viser begrepet dimensjonering til prosessene som gjennomføres i fylkeskommunene hvert år for å bestemme hvilke utdanninger fylkene skal tilby, og antall elevplasser de skal opprette for hver utdanning. Kunnskap om arbeidslivets behov og antall læreplasser for de ulike fagene er en viktig del av beslutningsgrunnlaget i fylkeskommunenes arbeid med dimensjonering. Videregående opplæring har siden 1994 gitt ungdom i aldersgruppen 16 til 19 år en lovfestet rett til videregående opplæring. Dette betyr at alle ungdommer som har fullført grunnskolen eller tilvarende opplæring, har rett til tre års heltids videregående opplæring, jf. opplæringsloven 3-1. De må normalt ta ut hele retten i løpet av en sammenhengende periode på fem år, eller over seks år når opplæringen helt eller delvis blir gitt i lærebedrift, og innen utgangen av det året vedkommende fyller 24 år. Voksne har rett til videregående opplæring etter å ha fullført grunnskolen fra og med det året de fyller 25 år. I 2015 omfattet utdanningsprogrammet design og håndverk 52 ulike fag. Fagene spenner vidt, fra trebåtbygger til frisør. Av de 41 små verneverdigefagene er 13 av fagene særløpsfag, med ett års skolebasert opplæring og tre års læretid i bedrift. De øvrige fagene følger 2+2-modellen, med unntak av orgelbyggerfaget som har en 2+2,5 modell. Vg2 design og tekstil er det programområdet som fører videre til flest Vg3-fag: så mange som elleve ulike fag, hvor ti av dem er små verneverdige fag. To av de små verneverdige fagene (børsemaker og smed) har eget Vg2-program. Design og håndverk omfatter 13 ulike programområder på Vg2 og er dermed det utdanningsprogrammet som har flest Vg2-program.9 De små verneverdige fagene inngår i åtte av programområdene på Vg2. I skoleåret 2015-2016 er det fire landsdekkende tilbud innenfor Vg2- programfagene børsemaker, design og duodji, og design og gullsmedhåndverk. Det ble i 2008 opprettet et landslinjetilbud på Kongsberg videregående skole med Vg2 ur- og instrumentmaker. Fra skoleåret 2015-16 startet et landslinjetilbud i Vg2 smed på Odda. Videre er det for tiden to godkjente private skoler i Norge som tilbyr opplæring i små verneverdige håndverksfag gjennom utdanningsprogrammet for design og håndverk: Plus-skolen i Fredrikstad og Håndverkskolen på Hjerleid. De tilbyr opplæring i båtbyggerfaget, skomakerfaget, smedfaget og treskjærerfaget. 9 http://www.udir.no/globalassets/filer/regelverk/rundskriv/udir1-2015-vedlegg2.pdf 17

Tabell 2 Oversikt over antall søkere, elever og tilbud på Vg2 som gjelder de små verneverdige fagene PROGRAMOMRÅDER VG2 ANTALL SØKERE 10 ANTALL ELEVER 11 ANTALL SKOLER TOTALT 12 ANTALL FYLKER SOM HAR TILBUD 13 børsemaker 34 7 1 (landsdekkende) 1 båtbyggerfag 1 6 1 (privat) 1 design og duodji 1 3 2 (landsdekkende) 2 design og gullsmedhåndverk 37 52 3 (1 privat, 2 landsdekkende) 3 design og tekstil 258 227 23 16 design og trearbeid 26 43 8 6 smed 9 12 2 (1 privat, 1 landslinje) 2 ur- og instrumentmaker 11 4 1 (landslinje) 1 I dagens tilbudsstruktur er det mulighet for noen kryssløp mellom de ulike utdanningsprogrammene. For design og håndverk gjelder dette for flere av programfagene, se tabellene under. Det er partene i arbeidslivet gjennom SRY og faglige råd som gir forslag til Kunnskapsdepartementet om endringer i tilbudsstrukturen, som f.eks. kryssløp, etter søknad fra fag og bransjer. Tabell 3 Oversikt over kryssløp fra ulike Vg1 til programområder for design og håndverk på Vg2, skoleåret 2015-2016 FRA VG1 bygg og anleggsteknikk helse- og oppvekstfag elektrofag teknikk og industriell produksjon TIL VG2 design og trearbeid aktivitør ur og instrumentmaker børsemaker båtbyggerfag design og duodji design og gullsmedhåndverk design og trearbeid ur- og instrumentmaker smed 10 Per 1. mars 2015 11 Per 1. oktober 2014 12 Per 1. oktober 2014 13 Per 1. oktober 2014 18

Tabell 4 Oversikt over kryssløp fra Vg1 design og håndverk til programområder på Vg2 i andre utdanningsprogram for design og håndverk, skoleåret 2015-2016 FRA VG1 design og håndverk TIL VG2 barne- og ungdomsarbeiderfag IKT servicefag industriell møbelproduksjon industritekstil og design 2.1.1 Avlagte fag- eller svennebrev siste 7 år I 2013/2014 var det totalt 14 968 lærlinger, 610 elever og 8099 praksiskandidater i Norge som bestod et fag- eller svennebrev. Av disse var 745 lærlinger, 57 elever og 52 praksiskandidater i utdanningsprogrammet for design og håndverk. I skoleåret 2013 14 viser statistikken at det var totalt 62 avlagte fag- eller svennebrev i 22 av de små verneverdige fagene. 21 av kandidatene var under 25 år og 41 over 25 år. 8 var registrert som elever, 46 som lærlinger og 8 som praksiskandidater. Ut fra fylkenes registreringer og statistikk viser tallene for de 42 små tradisjonelle håndverksfagene at det i perioden 2007 2014 ble avlagt 190 fag- eller svennebrev i 30 av fagene. Bunadtilvirker, glasshåndverker, børsemaker, kostymesyer, filigranssølvsmed og urmaker er de fagene som har hatt flere enn ti avlagte fagprøver totalt de siste sju årene. I 18 av fagene var det ingen nye kontrakter i 2014, og for sju av dem har det ikke vært noen lærling på minst fem år. Dette gjelder bøkker, forgyller, gravør, håndbokbinder, nautisk instrumentmaker, sølvsmed og tredreier. Av fylkene var det bare i Vest-Agder at det ikke ble tegnet noen nye lærekontrakter for små håndverksfag i 2014. 2.2 Tilbud utover videregående opplæring I frivillige organisasjoner, særlig på tekstilfeltet og når det gjelder bygningsvern og fartøyvern, legges det ned et betydelig arbeid gjennom håndverksopplæringen. Dette er en viktig måte å ta vare på både den materielle og immaterielle kulturarven gjennom den praktiske utøvelsen, videreføringen og forståelsen av veldig mange av fagene og teknikkene. En av de første oppgavene utvalget valgte å prioritere i sitt arbeid var å lage et norgeskart over de opplæringstilbudene som fins for de små verneverdige fagene, og hvor de fins både de formelle, uformelle og de ikke-formelle. Denne gjennomgangen var basert på utvalgsmedlemmenes kunnskaper på området. Å kartlegge tilbudet i videregående opplæring er enkelt. Der har vi årlige statistikker og registreringer å ta utgangpunkt i. Det samme gjelder kartleggingen av tilbudet fagskoler og høyskoler. Å kartlegge hva som finnes av ikke- Ikke-formelle opplæringstilbud Studieforbundet kultur og tradisjon er Norges tredje største og deres største medlemsorganisasjon er Norges Husflidslag. De er den desidert største tilbyderen i Norge av opplæring for voksne i tradisjonelle håndverksfag. Mange av kursene har læringsmål som samsvarer med læreplanene i videregående opplæring. For eksempel modulopplæring i bunadtilvirkerfaget og håndveverfaget. I tillegg har de en rekke kurs som inneholder opplæring i teknikker og ulike deler av teknikker innenfor 20 av de små tradisjonelle håndverksfagene. Over 8000 deltok på slike kurs i 2015. 19

formelle 14 opplæringstilbud er langt vanskeligere. Her er det mange aktører og fagmiljøer som bidrar med ulike kurs av kortere og lengre varighet. Det kan være museer, bygningsvernsentre, bransjeorganisasjoner, verksteder, kulturakademier, studieforbund, festivaler, lokale historielag, husflidslag, stiftelser, lag og foreninger. Alle disse bidrar til at håndverkstradisjoner føres videre lokalt, regionalt og nasjonalt. Utvalget så raskt at det ville kreve mye tid og arbeid å danne et totalt bilde av situasjonen, og vi har derfor ikke gått nærmere inn på dette, men viser et eksempel fra tilbudene som Studieforbundet for kultur og tradisjon årlig gjennomfører. Ikke-formelle opplæringstilbud fordypning i eget håndverk I Statsbudsjettet for 2015 la regjeringen til rette for at den tidligere forsøksordningen for stipendiater i håndverk ble en fast ordning. Stipendiatordningen ved Norsk håndverksinstitutt gir håndverkeren mulighet til fordypning og økt kunnskap i sitt fag, gjennom praktisk tilnærming. Stipendiaten skal bygge videre på fagets tradisjoner, og øke kunnskapen om og i det tradisjonelle håndverket. Per i dag er det få tilbud på fagskolenivå 15 for de Arbeidet i prosjektperioden dokumenteres, og små og verneverdige fagene. Så vidt utvalget er resultatet av arbeidet skal formidles. kjent med, er det bare ett, og det er innenfor Stipendiatperioden munner ut i et større avsluttende ledelse og håndverk som tilbys av Vea 16. Dette er en arbeid. lederutdanning for håndverkere som fører til mesterbrev. Studiet gir kompetanse om ledelse, etablering og drift av egen håndverksbedrift. Studiet gir også fordypning i eget håndverksfag. Per i dag er det mesterbrevutdanning for flere av fagene, totalt for 24 av de 42 små verneverdige fagene 17. Formålet med mesterbrevordningen er å sikre status, styrke rekrutteringen og opplæringen i håndverksfagene, sikre etablering og sunn drift av bedriftene og ivareta forbrukernes interesser. Arbeidet med mesterbrevordningen er regulert i lov om mesterbrev i håndverk og annen næring av 1986. Nærings- og fiskeridepartementet forvalter loven, men har oppnevnt Mesterbrevnemnda 18 som styre for ordningen. Enkelte høyskoler legger i dag til rette for å skreddersy opplegg for personer med fag- eller svennebrev som har kvalifisert seg videre enten gjennom påbygg til generell studiekompetanse eller gjennom en realkompetansevurdering der de har fått godkjent studiekompetansen. Disse studiestedene gir tilbud om et bachelor- eller masterprogram der håndverksutdanningen er en del av studiene. Høyskolen i Telemark 19 har et masterprogram i folkemusikk og tradisjonskunst/folkekunst. Dette er tilbud som kan knyttes til flere av de små verneverdige fagene med tre, metall og tekstil i videregående opplæring. Noen med en praktisk utdanning har også valgt å ta doktorgraden, hvor forskningsdelen har hatt sitt utspring i ulike sider ved håndverket. Det er i tillegg etablert to mer varige tilbud på høyskolenivå: ett for tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern 20 og ett bachelor- og masterprogram for duodji 21. 14 Begrepene uformell og ikke-formell kompetanse er nærmere definert i nasjonale retningslinjer for realkompetansevurdering av voksne i videregående opplæring 15 Med fagskoleutdanning menes yrkesrettede utdanninger som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og som har et omfang tilsvarende minimum et halvt studieår og maksimum to studieår (Lov om fagskoleutdanning 1). 16 http://www.vea-fs.no/no/studietilbud/fagskole/ledelse-i-handverksfag/ 17 http://www.mesterbrev.no/sok-om-a-bli-mester/mesterfagene/ 18 http://www.mesterbrev.no/om-oss/mesterbrevnemnda/ 19 http://www.hit.no/set/coursefilterfromlink/subjects/184277 20 https://www.emweb.no/hist/node/32756/les 21 http://samas.no/nb/taxonomy/term/3 20

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har i samarbeid med NTNU tidligere hatt tilbudet «Drakt og samfunn bunad og revitalisering». Et annet eksempel er Universitetet i Bergen, som tidligere har hatt et tilbud i byggfag i samarbeid med Vestnorsk kulturakademi. Samarbeid mellom høyskole/universitet og lokal kulturvirksomhet Initiativet til å opprette Vestnorsk kulturakademi (VKA) vart teke av den dåverande Høgskulenemnda i Voss kommune hausten 1992. Det særeigne ved VKA som kulturakademi består i satsinga på handlingsboren kunnskap og kulturbasert næringsutvikling i ein regional samanheng. Teorigrunnlaget kjem frå høgskule- og universitetssystemet. Etter kvart er det utvikla fem ulike fag for vidareutdanning. Vestlandet: region, kultur og tradisjon Byggeskikk i praksis I og II med Universitetet i Bergen som fagansvarleg institusjon, Tekstilkultur I og II samt Matkultur, entreprenørskap og regional utvikling. Dei to sistnemnde har Høgskolen i Bergen som fagansvarleg institusjon. Studieforbundet kultur og tradisjon har hjelpt med delfinansiering. VKA har hatt totalt ca. 700 studentar frå 1992 til i dag. 2.3 De små verneverdige fagenes relevans i dagens arbeidsliv Tradisjon og kulturarv knyttes ofte til omtalen av dagens små og verneverdige fag. Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på når de ulike fagene ble etablert i Norge. Naturlig nok følger mange av fagenes etablering og utvikling samfunnsutviklingen generelt som for eksempel overgangen fra et samfunn hovedsakelig av primærnæringer til et industri- og teknologisamfunn. Fagene påvirkes i stor grad av innflytelse fra Europa og i særlig grad fra Tyskland og håndverkstradisjonene der. De eldste fagene i Norge, som har mange likhetstrekk med måten yrkene blir utøvd på i dag, er det trebåtbyggeren og treskjæreren som holder i hevd, i yrker som har sine røtter tilbake til vikingtiden. Skomakerfaget ble etablert på ca. 1200-tallet. Flere fag oppstod i middelalderen med kristendommens voksende innflytelse, og vi fikk yrkesutøvere som for eksempel blyglasshåndverkeren og orgelbyggeren. Nasjonalromantikken på 1800-tallet åpnet rommene for bunadtilvirkerfaget og filigranssølvsmeden. Med de omfattende byggearbeidene i Norge fra midten av 1800-tallet og fram til århundreskiftet ble det mer og mer alminnelig å dekorere med takrosetter og lister i gips, og med det ble gipsmakeren en sentral håndverker. Gipsmakerfaget i Norge Oppfinnelsen med gelatinformer var den direkte foranledningen til at gipsmakerne ble flittig brukt under de omfattende byggearbeidene i Norge fra midten av 1800 tallet og frem til århundreskiftet. Alminnelige boliger ble utsmykket med takrosetter og lister i gips, som vel er den delen av faget folk flest kjenner til. Til Norge kom utenlandske håndverkere for å utføre gipsmakerarbeid, og i foreningspapirer fra denne tiden finner vi mange navn av italiensk opprinnelse. I møtet mellom nordisk tradisjon og sydeuropeisk lynne kan vi lese om tallrike arbeidskonflikter. Nesten alle toneangivende norske arkitekter som virket frem til 1900 var utdannet i Berlin I Tyskland var de først ute med å sette faget i system, og fra Tyskland kunne norske entreprenører i forrige århundre bestille gipsdekor som katalogvare. Disse forholdene preger bybildet i Norge fremdeles, vi har en utpreget tysk tradisjon hva utsmykning av teglgårder angår, og gjør oss klart forskjellig fra gipsutsmykningen i f.eks. England. Copyright Gipsmakeriet Blant de 42 fagene som i dag omtales som små verneverdige fag, er det stor variasjon på hvor mange bedrifter og yrkesutøvere det er innenfor de ulike fagene. I tabellen under har vi har gjort noen enkle utvalg fra yrkesbeskrivelsene til Sekretariatet for små håndverksfag (SSV). 21