Innmarksbeiter som ressurs for økt kjøttproduksjon i Ringsaker Kartlegging av innmarksbeiter og nye muligheter Innmarksbeite i Nybygda. Foto: Sigurd Bakken Av Sigrun Sigurjonsdottir, Gerd Solberg og Sigurd Bakken 2017
Innhold Bakgrunn... 2 Målsettinger for prosjektet... 3 Arbeidsmetode... 3 Resultater... 5 Diskusjon... 7 Konklusjon... 9 Litteraturliste... 11 1
Bakgrunn Ringsaker er en kommune med et betydelig grovfôrbasert husdyrhold, med lange og gode tradisjoner for beitebruk både på innmark og i utmark. Antall gardsbruk med grovfôretende husdyr har som i landet ellers de siste 50 årene, gått dramatisk ned selv om antall dyr totalt er opprettholdt og delvis økt. Dette forholdet har påvirket bruken og utnyttelsen av de ulike arealene på gårdsbrukene. På gårder med grovfôretende husdyr benyttes beiteressursene som regel effektivt, mens på gårder hvor arealene blir bortleid eller på gårder uten grovfôretende husdyrproduksjon gror beitene ofte igjen eller får redusert utnyttelse. Viktige beitearealer går ofte ut av produksjon i stedet for å være en ressurs som andre gårdbrukere kan benytte i sin produksjon. Bioforsk (vol. 7 nr. 144, 2012) har utarbeidet en rapport for allmenningene i Ringsakerfjellet. I rapporten kommer det frem at dyretettheten tilsier at det samlede beitetrykket ligger noe høyere enn den beitemessige bæreevnen, først og fremst på grunn av antall storfe. Det samme resultatet gjenspeiles i en ny rapport om taksering av elgbeite som Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO rapport vol. 1, nr. 25, 2015) har utarbeidet på oppdrag av Ringsaker kommune. Resultatet viser at beiteproduksjonen for elg er svært lav. Dette gjelder spesielt for vinterbeite i hele det takserte området, og for sommerbeite innenfor fellesbeitet for husdyr. Supplerende takst er utført i 2016. I 2003, 2010 og 2013 ble Ringsakerfjellet vegetasjonskartlagt og vurdert i forhold til beitekapasitet. Resultatene viser at fjellet kan ha plass til rundt 26 000 saueenheter. Dagens utnytting av beiteressursene i fjellet viser at den er i øvre sjikt av beitekapasiteten. I august 2015 ble det registrert at antall på 16 754 storfe i kommunen hvor 1 624 av disse ble sluppet på beite i fjellet. Av sau ble det registrert et antall på 7 784 søyer og 13 827 lam i kommunen, hvor 16 683 sauer og lam ble sluppet på beite i fjellet. Det er derfor viktig å finne alternative beitearealer i Ringsaker kommune, både med tanke på dagens husdyrproduksjon og fremtidens ønsket økning i produksjon. Gjennom prosjektet ønsket landbrukskontoret å registrere uutnytta beiteressurser nede i bygda, og se nærmere på om det er arealer som kan tas i bruk for å styrke kjøttproduksjon på lokale ressurser. Arealressurskartet (AR5) viser at Ringsaker hadde totalt om lag 30 000 dekar innmarksbeiteareal i 2015. I løpet av perioden 2004-2011 har 5 300 dekar i Ringsaker endret status fra innmarksbeite til skog. Ut i fra disse tallene er det grunn til å tro at det er store arealer med gjengrodde innmarksbeiter som med riktig skjøtsel kan bli beiteressurser. Fylkesmannen har sammen med andre aktører i landbruket satt ett mål om å øke storfekjøttproduksjonen i Hedmark med 20 % innen 2020, og øke lønnsomheten i produksjonen. Det er også en målsetting om å redusere bruk av kraftfôr noe som betyr økt behov for grovfôrareal. Samtidig skal økning i produksjon av storfekjøtt ikke gå på bekostning av kornarealet. For å øke produksjonen av storfekjøtt vil en optimal utnyttelse av innmarksbeiter være viktig. 2
Målsettinger for prosjektet Prosjektet «Innmarksbeiter som ressurs for økt kjøttproduksjon i Ringsaker» er en satsing for å registrere og tilrettelegge flere beiteområder nede i bygda. Dette forprosjektet er en del av landbrukskontorets satsing for å tilrettelegge økt beitebruk i inn- og utmark. Prosjekt er en viktig for å nå målet om økt storfekjøttproduksjon innen 2020. Prosjektet «Innmarksbeiter som ressurs for økt kjøttproduksjon i Ringsaker» har følgende hovedmål og delmål: Hovedmål: Øke tilgang til beitearealer for storfe nede i bygda, som et ledd i å nå målet om 20 % økning i kjøttproduksjon innen 2020, samt å øke produksjonen på eksisterende beitearealer. Delmål 1: Lage en oversikt over uutnytta innmarksbeiter, tidligere innmarksbeiter som har fått endret status til skog, samt uplantede skogarealer som ikke benyttes til beiter. Delmål 2: Klassifisere godkjente innmarksbeiter i forhold til gjengroingsgrad. Gjengroingsgraden gjenspeiler noe av kvaliteten på beitet og behov for skjøtsel. Denne kartleggingen vil være til hjelp for å fokusere på opprusting av beiter og øke utnyttelsesgraden. Delmål 3: Vurdere om det kan etableres nye fellesbeiter, eller at eksisterende innmarksbeiter kan tillegges mer areal. Delmål 4: Øke kompetansen hos gardbrukerne og gjennomføre en markdag på beitearealer med fokus på økte fôrenheter. Arbeidsmetode Kartleggingen ble utført i Furnes og Veldre på arealet mellom E6 og sperregjerde mot Ringsakerfjellet. Skillet mellom områdene Furnes og Veldre er Brumundelva. Figur 1 viser områdene på kartet. Arealet ble valgt ut på grunn av at det er et omfattende grovfôrbasert husdyrhold i området, og at antall beitedyr har økt de siste årene. Det er også betydelige utfordringer vedrørende beitekapasiteten i fjellet for disse områdene. De utvalgte arealene var i hovedsak innmarksbeiter dvs. areal klassifisert som innmarksbeiter i arealressurskartet (Gårdskart/AR5), som ble befart. 3
Figur 1: Kartleggingsområdene i Furnes og Veldre. For de innmarksbeiter som ble kartlagt ble tilstanden beskrevet med følgende parametere. 1. Tilstand GOD = godt beite, minst 50 % av arealet skal være dekt av beitegras eller beitetålende urter. 2. Tilstand MIDDELS = delvis godt beite men gjengroing har startet. Det er fortsatt minst 50 % av arealet dekt av beitegras eller beitetålende urter. 3. Tilstand DÅRLIG = Gjengroing av arealet har kommet langt, og det er under 50 % av arealet dekt av beitegras eller beitetålende urter. Arealet kan ikke lenger klassifiseres som innmarksbeite. Tilstanden ble definert ut i fra de krav Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) stiller til innmarksbeiter: «Innmarksbeite er jordbruksareal som kan nyttast til beite, men som ikke kan haustast maskinelt. Eit innmarksbeite skal ha gras og urter med god fôrverdi som dyra sjølv haustar ved beiting. Innmarksbeite skal ha eit tydeleg kulturpreg. Kulturpreg inneber at arealet skal ha grasrik og engliknande vegetasjon. Arealet kan ha glissen tresetting. Det skal vere rydda for kratt og hogstavfall slik at arealet er godt tilgjengeleg for beitedyr. Arealet må vere dominert (minst 50%) av kulturgrasartar og beitetolande urter». Andre tilleggs parametere som ble registrert var om arealet faktisk ble nyttet til beite. 4
Et av resultatmålene i prosjektet var å skaffe en oversikt over uplantede skogarealer. Under arbeidet med prosjektet viste det seg at dette ble for omfattende å ta med. Dette temaet kan egne seg som problemstilling i et eget prosjekt. Det ble i tillegg registrert lauvskogområder som i framtida kan være aktuelle som beiteområder. Arealer inntil nåværende innmarksbeiter ble prioritert, men det ble også registrerte frittstående teiger. Flere av arealene er tidligere innmarksbeiter som har blitt omdisponert til skog. Videre kom styringsgruppa for prosjektet med innspill til nye og større felles innmarksbeiteområder. Feltarbeidet ble utført i perioden juni og juli 2016. Kartgrunnlaget for registreringen var arealressurskartet AR5 (gårdskart) og Kilden. Det ble laget et eget oversiktskart hvor alle godkjente innmarksbeiter pr. 01.06.2016 ble skravert på kartet. I forbindelse med feltarbeidet ble det i kartet registrert informasjon som tilstand og status, samt arealer som kan egne seg som nye innmarksbeiteområder. Resultatene er digitalisert i kommunens kartløsning. Resultater Det er til sammen kartlagt om lag 10 700 dekar godkjent innmarksbeiteareal i registeringsområdene i Furnes og Veldre, pr. 01.05.2016, (tabell 1). Arealet er forholdvis jevnt fordelt mellom områdene med 5 333 dekar i Furnes og 5 382 dekar i Veldre. Av dette ble om lag 7 600 dekar registrert og kartlagt i feltsesongen juni til juli 2016. Det er om lag 71 % av alt godkjent innmarksbeiteareal i Furnes og Veldre. Tabell 1: Oversikt over antall dekar godkjent innmarksbeiteareal og kartlagt areal i registreringsområdene i Furnes og Veldre, samt oversikt over mulige nye innmarksbeitearealer. Arealer i Furnes (Antall dekar) Arealer i Veldre (Antall dekar) Sum arealer i Furnes og Veldre (Antall dekar) Godkjent innmarksbeiteareal (AR5) pr. 01.05.2016 5 333 5 382 10 715 Kartlagt innmarksbeiteareal i 2016 (juni-juli) 3 711 3 933 7 644 Andel kartlagt areal 70 % 73 % 71 % Mulige nye innmarksbeitearealer 2 881 1 995 4 876 5
Det ble også kartlagt og anslått mulige arealer for nye innmarksbeiter i lauvskogområder. Det ble registrert i underkant av 5000 dekar til sammen i begge områdene (tabell 1). Arealet kan trolig tolkes som et minimumsareal og at potensialet for nye innmarksbeiter i lauvskogområder er større. Figur 1 viser tilstanden (god-middels-dårlig) på godkjente innmarksbeiteområder i Furnes og Veldre. Resultatene viser at om lag 84 % av innmarksbeitearealene i prosjektområdet er registrert som tilstand god, vurdert ut i fra NIBIO sine krav til beitegras eller beitetålende urter. Om lag 12 % er registrert som tilstand middels. På arealer som er registrert som tilstand middels er gjengroing av beitene godt i gang, men det er fortsatt over 50 % av arealet dekket med godkjent beitegras. Om lag 4 % er registrert som tilstand dårlig. Arealet er for det meste gjengrodd med trær, busker og ugras, og under 50 % av arealet er dekket med godkjente beitearter. Tilstand middels 913 dekar (12 %) Tilstand dårlig 289 dekar (4 %) Tilstand god 6441 dekar (84 %) Figur 2: Registrert tilstand på innmarksbeitearealer i Furnes og Veldre i 2016. Prosenttallet viser andel av kartlagt areal på 7643 dekar. For hver tilstand ble det registrert om innmarksbeitene var i bruk eller ikke. Figur 3 viser om beitene god, middels eller dårlig tilstand er i bruk eller ikke. 6
7000 6441 daa 6000 5000 4000 3000 2000 1000 0 314 daa (5 %) 913 daa 225 daa (25 %) 289 daa 250 daa (87 %) God Ikke i bruk Middels Ikke i bruk Dårlig Ikke i bruk Figur 3: Bruksstatus for innmarksbeitene sett i forhold til tilstand. Resultater for bruksstatus må tolkes varsomt da det er knyttet noe usikkerhet om noen av beitene skulle brukes senere på året. Registeringen ble gjennomført i perioden juni og juli. Tallene gir likevel en indikasjon på sammenheng mellom tilstand og bruk. Kun 5 % av innmarksbeiter som er registrerte med status god, er trolig ikke i bruk. Derimot er om lag 25 % av innmarksbeiter som er registrert med tilstand middels trolig ikke i bruk. Videre er om lag 87 % av innmarksbeiter med status dårlig trolig ikke i bruk. Diskusjon Resultatene viser at tilstanden på beitearealene i Furnes og Veldre er god, og om lag 84 % av arealene er registrert som tilstand god. Det vil si at 84 % av innmarksbeitearealet holder målet til NIBIO om at over 50 % av arealet skal være dekket med beitegras eller beitetålende urter. Det er i seg selv et bra resultat, men det sier ingenting om hvor stor fôrproduksjonen det er på beitet og hvor godt beitene blir utnyttet i vekstsesongen. Plantearter, utviklingstrinn og smak har mye å si for beitingen. I følge Sandvik mfl. 2009 liker beitedyra planter som er smakelige og dekker næringsbehovet. I praksis betyr det unge planter, bladrike arter og en blanding av arter med ulik smak og næringsinnhold. Det har også mye å si at plantene blir beitet på riktig tidspunkt og at antall dyr og størrelse på beite samsvarer godt. Fôrkvalitet og fôropptak av ungt beitegras vil ofte være bedre enn innhøstet fôr når tilgangen på beite er godt. Sandvik mfl. i 2009 påpeker også at det er svært viktig 7
med høgt beitepress fra starten av, dyrene velger hele tiden det beste. Gras som blir beitet på, kommer med nye friske skudd som igjen trekker til seg dyra. Gras som ikke blir beitet, går opp i strå og blir mindre og mindre fristende. Det er også av betydning for mengden fôrenheter som kan hentes fra et beite, om det er gjødslet eller ikke. I følge Lunnan m.fl. 2006 er produksjonen på innmarksbeite avhengig av om arealet er gjødslet eller ikke, men også ugjødslet areal vil produksjonen variere mye etter næringstilstanden i jorda. På ugjødslet mark vil en kunne regne med å høste 50-100 forenheter per dekar i snitt ved beiting. Avhengig av gjødselmengde kan en to- og tredoble produksjonen ved gjødsling. For å øke utnyttelsen av beite er sambeiting av storfe og sau viktig. I følge Sandvik mfl. 2009 vil sambeiting av storfe og sau enten samtidig eller i ulike perioder øke det totale fôropptaket og virka positivt for beitet. Ulike dyreslag velger grovt sett de samme plantene, men kan ta de på ulike stadium. Ulike dyreslag har forskjellige beitemåter. Sauene selekterer mer enn storfe og tar bladene på plantene, mens storfe tar både blad og stengel. Sauene vil kunne beita nær gjødselruker fra storfe og utnytta en større del av arealet. Det ble registrert at 12 % dvs. 913 dekar av innmarksbeitearealene har middels tilstand. På disse arealene har gjengroing startet, men arealet holder fortsatt kravet til NIBIO om andel beitegras eller beitetålende urter. Uten skjøtsel eller andre tiltak vil arealet bli omklassifisert til skog i løpet av få år. Da har arealet ikke lenger status som jordbruksareal og har også en begrenset verdi som skogareal. Rundt 4 % dvs. 289 dekar av innmarksbeitearealet har dårlig tilstand. Dette arealet holder ikke mål som innmarksbeiteareal i forhold til NIBIO sine krav og bør omklassifiseres til skog. Det er mye som tyder på at arealene stort sett ikke er i bruk. Arealene kan imidlertid være en viktig ressurs hvis innmarksbeitearealene skal utvides. Det kunne være en fordel både for næring og forvaltning at arealer som ble omdisponert fra innmarksbeiter til skog fikk en egen farge i arealressurskartet. Det vil trolig føre til bedre ressursutnytting da tidligere innmarksbeitearealer lett kan gjenfinnes. Jamfør kartleggingen ser det ut til at innmarksbeiter går ut ved at beiting opphører eller reduseres, gjerder forfaller og det gror igjen med kratt og lauvskog fra kantene eller fra øyer inne på beitet. I tillegg til lauvtrær forekommer også bringebær, rosebusker, brennesle, bregner og syreplanter, der gjengroing har starta. Innmarksbeitene vil gro igjen når det ikke settes inn tiltak for at arealet skal opprettholde sin produktivitet. Når gjengroing er et faktum er disse arealene arbeidskrevende å få tilbake som produktive arealer, enten som innmarksbeiter eller som produksjonsskog. 8
Om lag 70 % av alt godkjent innmarksbeiteareal i Furnes og Veldre er befart og registrert, til sammen i underkant av 11 000 dekar. Det er om lag 30 000 dekar godkjent innmarksbeiteareal i Ringsaker kommune. Registreringene bør derfor kunne gi et godt bilde av situasjonen i registrerte områder, og med forsiktighet et bilde av kommunen som helhet. Det kan da tyde på at om lag 5 000 dekar i Ringsaker er på vei ut som godkjent innmarksbeiteareal, derav kan om lag 1 200 dekar allerede være gjengrodd. NIBIO vil utføre nytt periodisk ajourhold av arealressurskartet for Ringsaker i 2018. I siste periodiske ajourhold ble om lag 5 300 dekar omdisponert fra innmarksbeite til skog. Samtidig som gjengroing av innmarksbeiter skjer, istandsettes det nye innmarksbeiter og ofte i samme område. Det er imidlertid interessant at innmarksbeitearealet ikke går ned, da det i perioden 2004-2015 ble godkjent nærmere 8 000 dekar nye innmarksbeiter i hele kommunen. Konklusjon Resultater av kartleggingen i Furnes og Veldre viser at en stor del av innmarksbeitearealet er i god tilstand, men at det er synlig tegn på at en del arealer er i ferd med å gro igjen og noen er helt gjengrodd. Ut i fra resultatene ser en at opprettholdelse av gode innmarksbeiter må være en kontinuerlig prosess hvor beiting, skjøtsel og vedlikehold av gjerder inngår. Videre viser resultatene at det er potensiale for å øke fôruttaket. Oppsummert vil tiltak som holder innmarksbeitearealene i god drift være avgjørende for at disse skal være en ressurs for økt kjøttproduksjon i Ringsaker. Med riktig innsats er det langt enklere å holde vedlike et eksisterende innmarksbeite enn å etablere nye beiter. Videre vil det også være en del forvaltningsmessige tiltak som kan gjøres samt sikre utnyttelse av areal gjennom nye fellesbeiteområder. Aktuelle tiltak for å opprettholde gode innmarksbeiter kan være: 1. Tilpasse beitetrykket på den enkelte teig med tanke på antall dyr, tidspunkt for å slippe dyra på beite og varigheten dyra bruker innmarksbeite. 2. Innmarksbeiter må brukes. Det bør avstedkomme flere avtaler mellom eier av ledig beiteareal og husdyrbruker, som har beitedyr og behov for å utvide beitearealet. 3. Vedlikehold og skjøtsel av beitene må utføres. 9
4. Det bør arbeides fram løsninger som gjør det lettere å utnytte mindre teiger med innmarksbeiter, for eksempel: inngjerding av innmarksbeiter sammen med fulldyrka jord eller skogareal finne gode løsninger som gjør det lett å flytte dyra mellom innmarksbeiter vurdere sammenslåing med naboens beiteareal utvide mindre teiger innmarksbeiter ved å omdisponere inntilliggende lauvskog til innmarksbeite Forvaltningsmessige tiltak for å hindre at for stor andel innmarksbeitearealer forfaller og går ut av drift som produktivt areal: 1. Økt fokus på driveplikten av innmarksbeiter (jordlovens 8). 2. Før godkjenning av nye innmarksbeiter bør det foreligge en plan for hvordan beitene skal utnyttes. 3. Opprette en «Beitebank» som kan gi en oversikt over beiter som trenger beitedyr/beiter for utleie. 4. Det må skapes en god kultur for å leie ut innmarksbeiter, og det bør utarbeides forslag til leieavtaler som kan benyttes. 5. Det bør i en tidlig fase vurderes aktiv skogplanting på innmarksbeiter som ikke lengre skal benyttes til beitedyr. 6. Det bør markeres i gardskart med en egen fargekode hvilke areal som er omdisponert fra innmarksbeite til skog. 7. Gi mulighet for å benytte SMIL-tilskudd til gjerding o.l. dersom det inngås leieavtale på 10 år. Samarbeidstiltak mellom grunneiere. Muligheter for å opparbeide større fellesbeiter ned i bygda. 1. Se på utvalgte områder som er registrert i kartet, og evt. vurdering av andre egna arealer. 2. Få til samarbeid mellom grunneier, samt avtaler om bruk og vedlikehold. 3. Undersøke muligheter for finansiering av et prøveprosjekt for å etablere større fellesbeiter nede i bygda. Prosjektet bør inneholde tilskudd som dekker kostnader til gjerding, grøfting og rydding, samt prosjektledelse. 10
Litteraturliste Fylkesmannen i Hedmark 2015. Tiltaksplan for økt storfekjøttproduksjon i Hedmark, 2014-2017. Histøl, T., Hjeljord, O., og Wam, H.K. 2012. Storfe og sau på skogsbeite i Ringsaker effekter på granforyngelse og elgbeite. Bioforsk rapport vol. 7, nr. 144. NIBIO 2016. Rettleiar for klassifisering av innmarksbeite i AR5. Rekdal, Y. 2010. Vegetasjon og beite i Furnes, Vang og Løten almenninger, rapport fra vegetasjonskartlegging i kommunene Ringsaker, Hamar og Løten. Rapport fra Skog og landskap 13/2010. Rekdal, Y. og Angeloff, M. 2013. Utmarksbeitet i Ringsakeralmenningane, søndre område 2013. Rapport fra Skog og landskap 24/2013. Rekdal, Y., Bryn, A. og Hofsten, J. 2003. Vegetasjon og beite på Ringsakerfjellet, rapport fra vegetasjonskartlegging. NIJOS rapport 8/03. Sandvik, A., Kval-Engstad, O., Havrevoll, Ø. og Avdem F. 2009/2016. Temahefte: Innmarksbeiter til oppdrett og kjøttproduksjon på storfe. Norsk landbruksrådgiving og Nortura. Wam, H. K. og Bless, M. 2015. Taksering av elgbeite Ringsaker kommune 2015. NIBIO rapport vol. 1, nr. 25. http://gardskart.skogoglandskap.no https://kilden.nibio.no 11