Kompetanse på lavere nivå en underutnyttet mulighet

Transkript

1 Kompetanse på lavere nivå en underutnyttet mulighet av eifred markussen og nina sandberg Kompetanse på lavere nivå har eksistert som én av tre kompetanseformer innenfor videregående opplæring siden Fortsatt er kompetanseformen nærmest en hemmelighet, og altfor få ungdommer er inne i et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå. Økt bruk av kompetanse på lavere nivå kan føre til at færre slutter i videregående opplæring og at flere kan forlate videregående med et papir som viser hva de kan. Opplæringslova definerer tre kompetanseformer: «Den vidaregåande opplæringa skal føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lågare nivå» (Opplæringslova 3-3). Forskrift til Opplæringslova definerer hvordan kompetanse på lavere nivå skal forstås: Kompetansebevis blir utferda som dokumentasjon for vidaregåande opplæring i dei tilfella vilkåra for å få vitnemål eller fag-/sveinebrev ikkje er oppfylte. Kompetansebevis blir utferda som dokumentasjon for modular og fag der det blir gitt standpunktkarakter og/eller eksamenskarakter. Kompetansebevis blir òg utferda som dokumentasjon for gjennomgådd opplæring (Forskrift til opplæringslova 4.26). Kompetanse på lavere nivå er dermed definert som den kompetanseformen man får når man ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse, og kompetansen skal dokumenteres med kompetansebevis. Kompetanse på lavere nivå kom inn i lovverket og ble en del av videregående opplæring med Reform 94. Opprinnelig het det dokumentert delkompetanse, deretter delkompetanse og fra og med januar 2001 fikk kompetanseformen betegnelsen Kompetanse på lavere nivå (Besl.O.nr.106 ( ). hvordan oppnår man kompetanse på lavere nivå? Kompetanse på lavere nivå kan i hovedsak oppnås på to måter, planlagt eller uplanlagt. Planlagt kompetanse på lavere nivå oppnår man ved å gjennomføre videregående opplæring med reduserte læreplanmål. Man har allerede fra starten sett at sjansen er liten for å klare de vanskelig kravene til studie- eller yrkeskompetanse, og man jobber for å tilegne seg deler av læreplanens mål og moduler. Ungdom som sikter mot kompetanse på lavere nivå innenfor et yrkesfag inngår en opplæringskontrakt i stedet for en lærekontrakt, de får en opplæringsplass i stedet for en læreplass, de er lærekandidater og ikke lærlinger og de går opp til kompetanseprøve i stedet for fag-/svenneprøve. Og kompetansen dokumenteres altså med et kompetansebevis, som viser hvilke elementer i læreplanverket 62 bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:36

2 ungdommen har arbeidet med og oppnådd kompetanse i. Det betyr at kompetansebeviset viser hva ungdommen faktisk kan. Uplanlagt kompetanse på lavere nivå oppnår man når man har hatt studie- eller yrkeskompetanse som målsetting, men ikke klarer å innfri alle læreplanens krav, slik at man ender opp med ikke å bestå i alle fag. Uplanlagt kompetanse på lavere nivå kan dokumenteres med kompetansebevis, men det er nok minst like vanlig at dokumentasjonen er et vitnemål påført strykkarakter(er). Et eksempel illustrerer dette: Per går i ungdomsskolen. Han liker å arbeide med tre og vil bli snekker. Men han har faglige vansker, og kontaktlærer og rådgiver drøfter hans valg av videregående opplæring med foreldrene. Sammen kommer de frem til at han sannsynligvis mangler de faglige forutsetningene som skal til for å tilfredsstille de nødvendige teoretiske og praktiske kravene for å kunne oppnå snekkerfagbrevet. Han veiledes derfor inn i et løp som leder mot kompetanse på lavere nivå innenfor trearbeidsfaget, og arbeider med reduserte læreplanmål tilpasset hans evner, forutsetninger og interesser. Han fullfører utdanningen, går opp til en kompetanseprøve og får sitt kompetansebevis. Dette viser hva kan faktisk kan, hvilke elementer innenfor læreplanverket i trearbeidsfag han behersker. Etter avsluttet utdanning får han seg jobb som kundeveileder på et lokalt trevareutsalg. Den alternative fortellingen er slik: Per går i ungdomsskolen. Han liker å arbeide med tre og vil bli snekker. Han har faglige vansker, noe både kontaktlærer, rådgiver og foreldre kjenner til. Likevel søker han seg inn på ordinært grunnkurs trearbeidsfag, og får plass. Utpå høsten begynner han å slite faglig, han får svake karakterer, mistrives og begynner å skulke. Etter hvert blir et beskjedent fravær til et større fravær, det blir enda vanskeligere å henge med og fraværet øker. Han fullfører første året, men når det andre skoleåret starter opp er ikke Per lenger elev. Han har sluttet, og går arbeidsledig, og det eneste papiret han kan vise for seg er en vitnemålsutskrift full av nuller og huller bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:38

3 bruk av planlagt kompetanse på lavere nivå i 2005 NIFU STEP gjennomfører for tiden en omfattende studie av et kull ungdommer på Østlandet. Ungdommene gikk ut av grunnskolen våren 2002, og i prosjektet følges de gjennom fem år i videregående opplæring, dvs. til våren Når dette skrives i oktober 2005, er majoriteten av disse ungdommene ferdig med videregående. Men fortsatt er Kompetanse på lavere nivå kan i hovedsak oppnås på to måter, planlagt eller uplanlagt. mange innenfor, enten i et ordinært lærlingløp eller de bruker lengre tid enn tre år i skole av ulike årsaker. Det rapporteres årlig fra prosjektet, og foreløpig siste rapportering (Markussen og Sandberg 2005) har kartlagt ungdommenes vandring gjennom to og et halvt år i videregående opplæring. Her vises også hva de gjorde ved årsskiftet , midt i det tredje skoleåret. I neste rapport, april 2006, vil ungdommene være fulgt et år lengre frem i tid, til årsskiftet Rapporten viser at 0.2 prosent av ungdommene som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002 var lærekandidater i et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå i sitt tredje år i videregående opplæring (Markussen og Sandberg 2005:30). andelen som oppnår reel kompetanse på lavere nivå Studien viser at 65 prosent av kullet hadde normert progresjon (de var på VK2-nivå i skole eller bedrift og hadde bestått alle fag på grunnkurs og VK1) midt i det tredje skoleåret etter at de gikk ut av grunnskolen (om lag 50 prosentpoeng på vei mot studiekompetanse, og om lag 15 prosentpoeng på vei mot yrkeskompetanse). 13 prosent var sluttere (de var ikke lenger i utdanning), 13 prosent strykere (de hadde med seg ett eller flere stryk inn på VK2-nivå som oftest i matematikk) og 9 prosent var forsinkete (de var på grunnkurs- eller VK1-nivå). I alt var det dermed 35 prosent som ikke hadde normert progresjon. Ut fra en studie av det første Reform 94-kullet seks år etter at de begynte i videregående (Grøgaard, Markussen og Sandberg 2002, Markussen og Aamodt 2003), er det rimelig å forvente at nesten halvparten av slutterne, strykerne og de forsinkete vil vende tilbake og ta igjen det tapte slik at de oppnår studie- eller yrkeskompetanse. Vi anslår derfor at om lag 15 prosent uten normert progresjon, vil klare å fullføre videregående opplæring når de får ta tida til hjelp, og at dette fordeler seg med 10 prosentpoeng på yrkeskompetanse (det er langt flere innenfor yrkeskompetansegivende enn innenfor studieforberedende løp som er strykere, sluttere og forsinkete) og 5 prosentpoeng på studiekompetanse. Da ender vi opp med at 55 prosent av kullet oppnår studiekompetanse, 25 prosent oppnår yrkeskompetanse og de resterende 20 prosent oppnår kompetanse på lavere nivå. Denne prognosen, som vi mener er sannsynlig, er identisk med kompetanseoppnåelsen i det første Reform 94-kullet seks år etter at de begynte i videregående opplæring (Grøgaard, Markussen og Sandberg 2002, Markussen og Aamodt 2003). Siden dette er en prognose, vet vi at den ikke treffer nøyaktig, men vi mener likevel å dokumentere nærmest identisk kompetanseoppnåelse for to kull som begynte i videregående opplæring med åtte års mellomrom. Selv om tallene fra 1994-kullet bygger på flere undersøkelser, deriblant landsomfattende registerdata, mens tallene for 2002-kullet bygger på en svært omfattende undersøkelse på Østlandet, mener vi at tallene kan sammenlignes. Spørsmålet er om dette er en slags normalfordeling i årskullene: 55 prosent studiekompetanse, 25 prosent yrkeskompetanse og 20 prosent kompetanse på lavere nivå. Det kan ikke vi ta stilling til på bakgrunn av våre funn og analyser. Det som er det sentrale, etter vår vurdering, er at en betydelig andel av årskullene, kanskje så mye som hver femte ungdom av ulike årsaker ikke har de nødvendige forutsetninger som skal til for å oppfylle de vanskelige kravene som læreplanene stiller for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse. hva skolen gjør Løsningen på denne utfordringen ligger ikke i å nedjustere læreplanenes krav for at flere skal slippe gjennom. De praktiske og teoretiske kravene som stilles for å bli elektri- 64 bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:42

4 Den muligheten som ligger i kompetanse på lavere nivå er kraftig underutnyttet. Foto: Yrke/Petter Opperud ker, kokk eller snekker er i samsvar med de kvalifikasjoner som trengs for å jobbe i disse yrkene. Det kan man ikke lempe på. Når vi får en elektriker hjem for å sjekke det elektriske anlegget, vil vi være sikre på at han har en god fagutdanning slik at han er kvalifisert for å gjøre det han gjør. Det er vår vurdering at løsningen ligger i å erkjenne at det er forskjell på folk, og å gi de som ikke har de nødvendige forutsetningene for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse et godt tilbud slik at de kan få kompetanse på lavere nivå, men på et så høyt nivå som mulig. At bare 0,2 prosent av kullet er inne i et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå, samtidig som prosent av ungdomskullene ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse, illustrerer at den muligheten som ligger i kompetanse på lavere nivå er kraftig underutnyttet. færre vil slutte I prosjektet Bortvalg og kompetanse har vi undersøkt hvilke forhold som har betydning for om ungdom velger å slutte i videregående opplæring. Vi har blant annet funnet at faglig og sosial tilpasning til skolen har stor betydning. De som ikke har tilpasset seg skolen faglig (de har svake faglige prestasjoner målt med skolens mål for dette, karakterene) og sosialt (de finner seg ikke til rette, mistrives, har mye fravær og har atferdsvansker) slutter i større grad enn ungdom som ikke bærer disse kjennetegnene (Markussen og Sandberg 2005). Dersom ungdom som har særlige vansker med de faglige kravene som stilles for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse, i stedet kom i gang med et løp mot planlagt kompetanse på lavere nivå, ville de få arbeide med reduserte læreplanmål. For mange av disse ungdommene ville dette kunne føre til opplevelse av mestring og ikke stadig nye nederlag som en evig fortsettelse av alle nederlagene fra ungdomsskolen. Faglig mestring kan føre til større grad av trivsel og sosial mestring, noe som igjen kan bety redusert sannsynlighet for at man slutter i videregående opplæring. Mange flere ungdommer som mangler de faglige forutsetningene for å kunne oppnå studie- eller yrkeskompetanse burde vært veiledet fra ungdomsskolen og rett inn i et løp frem mot kompetanse på lavere nivå. Der er vår vurdering at det ville bidra til at flere potensielle bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:43

5 sluttere ville velge å gjennomføre utdanningen sin frem mot en kompetanse på lavere nivå dokumentert med kompetansebevis. en kompetanse med verdi på arbeidsmarkedet Med et kompetansebevis i hånda, ville disse ungdommenes sjanser på arbeidsmarkedet bedres. De ville ha et papir å vise frem, et papir som viser hva de kan. Noen vil si at dette papiret er verdiløst; skal man få seg en jobb og sikre sin posisjon i arbeidsmarkedet må man ha fagbrev. Det er selvsagt riktig at fagbrevet er Det må være bedre å kunne dokumentere hva man kan, selv om det er lite, enn å vise frem for all verden alt man ikke kan. et bedre papir enn kompetansebeviset, men det vi ikke må glemme er at for de ungdommene vi snakker om her, så er det ikke fagbrevet som er alternativet. Alternativet for dem er, slik vi illustrerte med eksempelet Per foran, et vitnemål fullt av nuller og huller. Og det må være bedre å kunne dokumentere hva man kan, selv om det er lite, enn å vise frem for all verden alt man ikke kan. Og det er faktisk slik at det finnes arbeidsplasser i arbeidsmarkedet som ikke krever studie- eller yrkeskompetanse. Både Stølen (2001) og Larsen og Hompeland (1999) har vist at det er behov for arbeidskraft med kompetanse på lavere nivå i mange år fremover. Stølen (2001) har vist at mellom 15 og 20 prosent av jobbene ikke krever høyere utdanning enn avsluttet grunnskole eller grunnkurs i videregående opplæring. hvor ligger hindringene? Til tross for at kompetanse på lavere nivå har eksistert som en del av videregående opplæring siden 1994 og til tross for at rundt hver femte ungdom ikke oppnår studieeller yrkeskompetanse, er det altså svært få som er i et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå. Hva skyldes det at denne muligheten er så sterkt underutnyttet? For å svare på dette må vi foreta et historisk tilbakeblikk, og da er det tre forhold som er viktige å trekke frem. For det første er det viktig at kompetanseformen ikke var en del av Regjeringens forslag til Reform 94, men ble brakt inn i lovverket og videregående opplæring av Stortinget. De som skulle implementere Reform 94 fra nasjonalt nivå hadde dermed ikke noe eierforhold til delkompetanse/kompetanse på lavere nivå, noe som kan ha påvirket arbeidet med å ta i bruk kompetanseformen. Dette er grundig dokumentert av Markussen (1995, 2000). For det andre ble delkompetanse/kompetanse på lavere nivå motarbeidet av arbeidslivets parter. En arbeidsgruppe som skulle utrede en rekke forhold rundt delkompetanse, og hvor LO og NHO var representert, la som ett av flere overordnete prinsipper til grunn, at «Det bør ikke utvikles nye nasjonale yrkeskategorier under fagarbeidernivået» (KUF 1994:10). Implisitt i dette lå at elever med delkompetanse som mål, ikke kunne planlegge utdanningen frem mot en yrkeskategori. Bare representanten fra det statlige Rådet for funksjonshemmede tok avstand fra dette prinsippet. I høringsrunden var skillelinjene de samme; organisasjoner som ivaretar interessene til funksjonshemmede og de som arbeider for å utvikle ungdommens kompetanse var mot dette prinsippet, mens arbeidslivets parter; LO, YS, KS og Lærerforbundet, samt Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA), hvor arbeidslivets parter er representert, var for. Dette kan tolkes som en kamp om posisjon på arbeidsmarkedet. Grupper som gjennom utdanningssystemets oppbygging og organisering har adgang til arbeidsmarkedet, inntar et standpunkt hvor de verner om egeninteresser og beskytter etablerte posisjoner. Nye yrkeskategorier under fagarbeidernivå, kan gi etablerte yrkesgrupper konkurranse. For det tredje fikk kompetanseformen heller ikke drahjelp hos sentrale og fylkeskommunale myndigheter. I løpet av de fem første årene etter at delkompetanse ble etablert, inneholdt den statlige informasjonen Til deg som skal søke videregående opplæring ikke et ord om kompetanseformen. Også, skoleeierne, fylkeskommunene, informerte svært lite om delkompetanse. Dermed var det 66 bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:46

6 nærmest umulig for ungdom med svake faglige forutsetninger å vite at det var mulig å starte i videregående opplæring med et annet mål enn studie- eller yrkeskompetanse. Denne hemmeligholdelsen av delkompetanse/kompetanse på lavere nivå er grundig dokumentert av Markussen (1995, 1996, 2000). Dette historiske bakteppet, viser at når planlagt kompetanse på lavere nivå fortsatt er lite i bruk i videregående opplæring, kan noe av forklaringen være det manglende eierforholdt til kompetanseformen i det statlige og fylkeskommunale byråkratiet i forbindelse med implementeringen av Reform 94, arbeidslivets motstand, samt statlige- og fylkeskommunale myndigheters manglende informasjon om delkompetanse de første årene etter hva må gjøres? Det er på tide å ta i bruk kompetanse på lavere nivå slik kompetanseformen skal brukes: en god, planlagt løsning for de mange som mangler forutsetninger for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse. Det er på tide å slutte å la kompetanse på lavere nivå være det som svært mange uplanlagt og overraskende ender opp med. Vi påstår ikke at dette er lett; mange barrierer må brytes. Sentrale og fylkeskommunale utdanningsmyndigheter må ta kompetanse på lavere nivå på alvor, og starte et arbeid for at dette skal bli en reell mulighet innenfor videregående opplæring over hele landet. Og arbeidslivet må ta sin del av ansvaret, både når det gjelder å ta imot lærekandidater under utdanningen og å ansette personer med kompetanse på lavere nivå dokumentert med kompetansebevis. Tar man ikke i bruk planlagt kompetanse på lavere nivå i langt større utstrekning, svikter man en femtedel av ungdomskullene; mange slutter i videregående opplæring litteratur besl.o. nr. 106 ( ), Lov om endringer i Lov nr.61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) m.m. Forskrift til Opplæringslova.. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. grøgaard, j. b., e. markussen og n. sandberg (2002). Seks år etter. Om kompetanseoppnåelse og overgang til arbeid og utdanning for det første Reform 94-kullet. NIFU rapport 3/2002 Oslo: NIFU kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ( ), Til deg som skal søke videregående opplæring, Gyldendal, utgave. kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1994b). Utredning av delkompetanse i arbeidsliv og opplæring. Innstilling fra en arbeidsgruppe. larsen, k. a. og a. hompeland (1999). Trender i arbeidslivet Oslo: Econ senter for analyse lov nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) og mange blir dårligere kvalifisert for arbeidsmarkedet enn de kunne vært. Noen har sagt at kvaliteten på et utdanningssystem kjennetegnes ved hvordan man behandler de som har svakeste forutsetningene. Her har utdannings-norge sjansen til å vise seg frem. markussen, e. (1995). Dokumentert delkompetanse: sesam, sesam eller en ny illusjon? I: Haug, P. (red.) Spesialpedagogiske utfordringer, Universitetsforlaget markussen, e. (1996). Delkompetanse - hemmeligheten i Reform 94. Kronikk Aftenposten 28.mars 1996 markussen, e. (2000). Særskilt tilrettelagt opplæring i videregående - hjelper det? Om segregering, inkludering og kompetanseoppnåelse i det første Reform 94-kullet. Fafo-rapport-341. markussen e. og n. sandberg (2005). Stayere, sluttere og returnerte.. Om 9756 ungdommer på Østlandet, deres vei gjennom, ut av, eller ut og inn av videregående opplæring, og om deres prestasjoner to år etter avsluttet grunnskole. NIFU STEP skriftserie 4/2004 markussen, e. og p. o. aamodt (2003). Gjennomstrømning i utdanningssystemet. I Utdanning 2003 ressurser, rekruttering og resultater. Statistiske analyser 60. Statistisk sentralbyrå. stølen n. m. (2001) Tilbud og etterspørsel for ulike typer arbeidskraft. Økonomiske analyser 6/2001. SSB, p Eifred Markussen er sosialpedagog og arbeider som forskningsleder ved NIFU STEP (Studier av innovasjon, forskning og utdanning). Nina Sandberg er statsviter og arbeider som forsker ved NIFU STEP (Studier av innovasjon, forskning og utdanning) bedre skole BedreSkole-Artikler.indd :22:46