Flatanger Formannskap

Transkript

1 Møteinnkalling Utvalg: Flatanger Formannskap Møtested: Sal II, Miljøbygget Dato: Tidspunkt: 16:00 De faste medlemmene innkalles med dette til møtet. Den som har gyldig forfall, eller ønsker sin habilitet i enkeltsaker vurdert, melder dette så snart som mulig på telefon Varamedlemmer møter etter nærmere innkalling Olav Jørgen Bjørkås Leder Brit Fløan Øie sekretær

2 Sakliste Utvalgssaksnr PS 10/13 RS 8/13 Innhold Referatsaker Årsrapport Flatanger Arbeidsmiljøutvalg (saksframlegg) RS 9/13 Nærværsutvikling - 4. kvartal 2012 RS 10/13 RS 11/13 Oversendelse av foreløpig tilsynsrapport til Flatanger kommune Medlemsinformasjon fra LNVK PS 11/13 Høringsuttalelse vedr. mulig omorganisering av 110- sentralene. PS 12/13 PS 13/13 Høring; Endring i kommunestrukturen - forventninger og krav Evt. deltakelse i regionalt samarbeid. Prosjekt; Fosen Energisenter Lukket

3 PS10/13Referatsaker RS8/13Årsrapport2012-FlatangerArbeidsmiljçutvalg(saksframlegg) RS9/13Nærværsutvikling-4.kvartal2012 RS10/13OversendelseavforelçpigtilsynsrapporttilFlatangerkommune RS11/13MedlemsinformasjonfraLNVK

4 Flatanger kommune Rådmann i Flatanger Saksmappe: 2013/998-4 Saksbehandler: Rune Strøm Saksframlegg Høringsuttalelse vedr. mulig omorganisering av 110-sentralene. Utvalg Utvalgssak Møtedato Flatanger Formannskap 11/ Rådmannens innstilling Flatanger kommune ber om at den varslede prosessen med halvering av 110-sentraler i Norge og nedleggelse av Nord-Trøndelag 110-sentral i Namsos stoppes. Flatanger kommune kan ikke av utsendte dokumentasjon fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) se at forslaget om en halvering av antall 110-sentraler er basert på en helhetstenking der nasjonal og regionale ros-analyser, konsekvensanalyser, definerte kvalitetsmål, beredskapshensyn, økonomi for kommunene eller lovverkets krav om samordning med de øvrige nødalarmeringssentraler for helse og politi ligger til grunn. Faglige begrunnelser og vurderinger av alternativer mangler. Flatanger kommune anser ikke saken tilstrekkelig opplyst. Flatanger kommune ber om at DSB/staten utreder saken helhetlig der også bl.a. rapport fra det regjeringsoppnevnte utvalget som skal utrede framtidig organisering av den norske branntjenesten, samt nødmeldetjenesten inngår, og at nødvendig samordning mellom alle nødetater er dokumentert ivaretatt. Uttalelsen er fattet på vegne av Flatanger kommunestyre, jfr. vedtak i siste kommunestyre og med hjemmel i delegasjonsreglementet pkt. A; Delegasjon til formannskapet.

5 Dokumenter i saken Type Dato Tittel Adressat I Høring og varsel om vedtak, vedr.omorganisering av 110- sentralene I Invitasjon til dialogmøte for etablering av Nødnett i fase 4 I Saksframlegg til politisk behandling i Namsos kommune angående høring og varsel om vedtak om omorganisering av nødmeldetjenesten for brann S Høringsuttalelse vedr. mulig omorganisering av 110-sentralene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Olsen, Tone Håvard Sæther Vedlegg 1 Høring og varsel om vedtak vedrørende omorganisering av 110-sentralene politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, samt kommunene Os i Hedmark, Vanylven og Bindal Saksopplysninger Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil gjennomføre en omorganisering av de eksisterende alarmregionene for 110-sentralene (brann og redning). Dette medfører bl.a. kommunene tilknyttet 110-sentralen i Nord-Trøndelag politidistrikt, som i dag er lokalisert i Namsos, legges til en 110-sentral i Sør-Trøndelag lokalisert i Trondheim. Samme lokalisering vil også 110-sentralen i Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal politidistrikter, som i dag i Ålesund, få. Høringsfristen er satt til 29.mars I siste kommunestyremøte den ble formannskapet gitt i oppdrag å avgi uttalelse i saken på kommunens vegne dette med. Dette med hjemmel i delegasjonsreglementet pkt. Delegasjon til formannskapet pkt. A. Vurdering Flatanger kommune er enig med direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) at det er viktig at vi har en robust nødmeldetjeneste med faglig god kvalitet. Og legger til grunn at man i saken har en felles interesse om et best mulig resultat, først og fremst for den nødstilte. DSB nevner i sitt varsel om vedtak en rekke hensyn som ligger til grunn for vedtaket, og legger opp til en prosess der man ikke har tid til å vente på konklusjonene til det regjeringsutnevnte utvalget som skal utrede fremtidig organisering og dimensjonering av den norske brann- og redningstjenesten, samt nødmeldetjenesten. Namsos kommune er ikke kjent med at det er gjennomført helhetlige risiko og sårbarhetsanalyser som grunnlag for de nye regiongrensene. Slike analyser skal danne grunnlaget for beredskapsplanlegging og er på andre områder et nødvendig grunnlag før man fatter beslutninger.

6 Det framgår ikke av brevet hvordan, eller om DSB har vektlagt de ulike hensyn i sin helhetstenkning som ligger til grunn for varselet om vedtak for de nye regiongrensene eller lokalisering av 110-sentral. DSB vil gjennomføre omorganiseringen i forkant av innføringen av Nødnett. Vi stiller spørsmål ved at innføring av en ny teknisk løsning for samband og oppdragsstyring skal være førende for framdrift i en sak hvor det er andre kriterier som bør vektlegges høyere. Det legges opp til en tidsplan der endelig vedtak med eventuelle anke er gjennomført innen juni Hvis vedtaket opprettholdes vil man være i den situasjon der flere 110-sentraler raskt må påregne at kvalifisert personell søker seg andre jobber og nyrekruttering er uaktuelt. Vi savner i varselet om vedtaket fra DSB en vurdering om prosessrisiko ved å kjøre omfattende omorganiseringsprosesser i nødmeldetjenesten parallelt med innføringen av nødnett i de samme regionene. Det framgår av varselet om vedtak ikke hvilken organisering og bemanning nye større sentraler skal ha. Legger man til grunn at hver operatør skal håndtere flere hendelser, så må det bety at det samlet sett i den foreslåtte regionen skal være færre på vakt enn i dagens situasjon. Legger man til grunn at en sentral samlet sett bedre skal håndtere flere parallelle hendelser, noe som vil forekomme oftere i en større region, indikerer dette samme eller større bemanning enn dagens situasjon. Kommunene har med grunnlag i den informasjonen som framkommer i høringsbrevet ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om det varslede vedtaket vil medføre en kostnadsbesparelse i sine utgifter til nødmeldetjenesten. En målsetning om bedre håndtering av store komplekse hendelser og katastrofer kan etter vårt syn ikke brukes som argument i denne prosessen. Slike hendelser håndteres igjennom samvirke mellom nødetater og øvrige medlemmer i redningsledelsen, der viktige suksesskriterier er felles situasjonsforståelse, lokalkunnskap, totaloversikt over ressurser og samordnet innsats. Dette er først og fremst et argument for samlokaliserte nødmeldesentraler og felles nødnummer. Vedtaket DSB har varslet omhandler primært nødalarmeringstjenesten for brann- og redningstjenesten. Det vises i skrivet til 112-rapporten fra 2009 med følgende sitat; regjeringen har en ambisjon om å innføre et felles nødnummer... Selv om dette virker å ha blitt tatt til vurdering, finner vi ingen tegn til samordning med helse og politi i det varslede vedtaket. Brann- og eksplosjonsvernlovens 16 legger også til grunn at Etablering og drift skal samordnes med øvrige nødalarmeringssentraler for helse og politi. Det stilles spørsmål om det er i tråd med lovverket og framtidsrettet å forskuttere en framtidig organisering av nødmeldetjenesten for alle nødetatene i Norge uten å involvere direktoratene og departementene for de øvrige etater. Å fjerne 110-kompetansen i store deler av landet før endelig inndeling av regioner er definert, og fremtidig plan for nødmeldetjenesten i Norge er vedtatt, fremstår som forhastet. Varselet om vedtak bærer preg av hastverk og gir i liten grad muligheter for å få fram de beste beredskapsmessige og samfunnsøkonomiske løsningene. Mangel på prosess, tilsidesettelsen av et regjeringsoppnevnt utvalg sitt arbeid og et høringsbrev som ikke inneholder det som er påkrevd for at kommunen på en forsvarlig måte kan ivareta sine interesser, oppleves som en tilsidesettelse av lokaldemokratiet. Måten prosessen gjennomføres på har ført til stor politisk og faglig motstand i de regioner som er berørt av den. Rune Strøm Rådmann

7 4»dsb Direktoratet for Vår saksbehandler Heidi Vassbotn Løfqvist, tlf samfunnseikkerhat op beredskap Dokument /VAHE Til Rådmenn og brannsjefer i alle kommunene i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, samt kommunene Os i Hedmark, Vanylven og Bindal dato Vår referanse Deres dato Deres referanse 1 av 8 Arkivkode 331 Høring og varsel om vedtak vedrørende omorganisering av 110-sentralene politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- Trøndelag, samt kommunene Os i Hedmark, Vanylven og Bindal Direktoratet for sarnfunnssikkerhet og beredskap (DSB) vil gjennomføre en omorganisering av de eksisterende alarmregionene for 110-sentralene. DSB vil i denne omgang legge 1) kommunene tilknyttet 110-sentralen i Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal politidistrikter (lokalisert i Ålesund) til en 110-sentral i Sør-Trøndelag (lokalisert i Trondheim) 2) kommunene tilknyttet 110-sentralen i Nord-Trøndelag politidistrikt (lokalisert i Namsos) til en 110-sentral i Sør-Trøndelag (lokalisert i Trondheim). Direktoratet vil i denne forbindelse gi de berørte kommunene tilknyttet de tre 110-sentralene en mulighet til å uttale seg i saken. Uttalelsene fra kommunene har på bakgrunn av fremdriften i innføringen av Nødnett en Omorganiseringen er hjemlet i lov 14. juni 2002 nr. 20 om vem mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) Bakgrunn DSB har gjennom lengre tid arbeidet for større og robuste enheter i brann- og redningsvesenet og ved 110-sentralene. Nødalarmeringssentralene for brann ble sist omorganisert i 2003 fra 47 til 24 sentraler, og DSB reduserer nå antall 110-sentraler ytterligere. Bakgrunnen for endringen av nødalarmeringstjenesten for brann til færre og mer robuste sentraler er 22. juli kommisjonens rapport som blant flere funn slår fast at politiets operasjonssentraler er for små. Dette funnet har direkte overføringsverdi til nødalarmeringssentralene for brann, og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har gitt DSB oppdrag om å gjøre de nødvendige endringer knyttet til organiseringen av 110-sentralene. Nødmeldetjenesten for brann er per i dag organisert med nødalarmeringssentraler lokalisert i 20 regioner, som omfatter et eller flere politidistrikter. Dagens organisering fremstår med for små 110 sentraler, de er til dels 6nmanns betjente og operatørene har for få hendelser å håndtere til at kvaliteten blir tilfredsstillende. Denne organiseringen medfører at få 110 sentraler er i stand til å håndtere en stor eller flere hendelser samtidig. Stortinget vedtok 9. juni 2011 at Nødnett skal bygges ut til å bli et landsdekkende radiosamband. Brannog redningsvesenene og 110-sentralene får med Nødnett tilgang til det nye digitale radiosambandet, nytt utstyr og ny funksjonalitet på 110-sentralene. Med innføringen av Nødnett stilles økte kvalitetskrav til Postadresse Kontoredresse Telefon Teleteks Org.nr. Direktoratet for Rembergveien samfunnssikkerhet og beredskap 3115 Tønsberg Hovedkontoradresse Hovedkontor Rambergveien 9 Postboks 2014 E-post Intemett 3115 Tønsberg 3103 Tønsberg postmottak@dsb.no dsb.no

8 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554/VAHE 2 av 8 driften av en 110-sentral. Høyere kvalitetskrav, beskjedent hendelsestilfang og erfaringer siden forrige organisasjonstilpasning av nødmeldetjenesten, gjør at DSB nå vil omorganisere alarmregionene for 110-sentralene. 2. Målsetning Folmålet med omorganiseringen av 110-sentralene er å få faglig robuste nødalarmeringssentraler med bedre kvalitet på oppdragshåndteringen, og som kan håndtere flere parallelle hendelser og være godt forberedt på å håndtere større hendelser og katastrofer uavhengig av når disse inntreffer. N e alarmre ioner for brann o rednin med robuste 110-sentraler 3.1 Fa2llee hensvn Nødmeldetjenesten for brann- og redningsvesenene er en del av den offentlige operative beredskapen som skal komme nødstilte til unnsetning ved branner og andre u1ykker. Tjenestens oppgaver er å motta nødanrop, vurdere situasjonen, gi profesjonell veiledning til innringer og iverksette nødvendige tiltak, som for eksempel utrykning. Større alannregioner per 110-sentral vil gi flere hendelser, økt operativ erfaring og gi operatørene bedre kompetanse i å håndtere hendelser. Resultatet vil være en styrket håndteringsevne og en ytterligere profesjonalisering av nødalarmeringstjenesten for brann- og redningsvesenene til beste for de som ferdes i regionen og for regionens virksomheter. En sammenslåing av 110-sentraler vil også legge til rette for mer effektiv bruk av ressurser på tvers av kommunegrensene B red ka s enser Norge er inndelt i en rekke regioner med ulike grenser og formål. Det vil forenkle, forbedre og effektivisere samarbeidet mellom nødetatene dersom det er sammenfall mellom nødetatenes geografiske grenser for operativt ansvar. Sammenfall mellom grensene har også vært praksis da politidistriktene har vært brukt som utgangspunkt for branns nødalarmeringsregioner. Målet for omorganiseringen er imidlertid at DSB ser behov for større nødalarmeringsregioner og bedre bemannede 110-sentraler. De nye regionene må derfor i de fleste tilfellene omfatte flere politidistrikter, slik disse er definert per i dag. Unntak fra prinsippet om å følge politidistriktsgrensene er beredskapssamarbeid innen brann- og redningsvesenet. Unntaket begrunnes i hensynene til oversikt, kommando og kontroll av beredskap, og som det følger av St.meld. nr. 12 ( ); hensynet til at de aktuelle beredskapsstyrker skal kunne forholde seg til en og samme 110-sentral veier tyngre enn hensynet om å følge politidistriktsgrensene.

9 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554NAHE 3 av Befolknin s DSB har tidligere anslått antall innbyggere en 110-sentral minimum burde kunne dekke. Samfunnsmessig og teknologisk utvikling tilsier imidlertid et større befolkningsgrunnlag for nødalanneringssentralene enn tidligere anslått. Det følger av utredningen om et felles nødnummer "Forslag til fremtidig organisering av nødmeldetjenesten / rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe" (heretterkalt 112-rapporten) fra 2009 at: I de øvrige nordiske landene varierer befolkningsgrunnlaget for sentralene fra innbyggere. Dersom sentralen betjener et større befolkningsgrunnlag, vil det være enklere å utnytte bemanningen effektivt gjennom hele døgnet, og legge til rette for å etablere gode løsninger for tolketjeneste. DSB legger til grunn en helhetstenkning hvor elementene befollcningsgrunnlag, samlet risiko i regionen, geografisk område, nye muligheter som følge av teknologisk utvilding og telesikkerhet i regionen inngår i grunnlaget for en regions omfang Risiko- o sårbarhetsanal se o bemanni Brann- og redningsvesenet, og herunder også nødalarmeringssentralen, skal være best mulig tilpasset de oppgaver den kan bli stilt overfor. Risikobildet og hendelsestypene i 110-sentralenes område vil variere avhengig av hvordan nye regionsgrenser trekkes. Hensikten med risiko- og sårbarhetsanalysen (ros-analysen) er å kartlegge uønskede hendelser som 110-sentralens bemanning må være foreberedt på å håndtere og ha planer for. Ros-analysen omhandler uønskede hendelser som kan ramme selve 110-sentralen og hendelser som kan inntreffe i regionen. Befolkningsgrunnlag, antall hendelser, hendelsestyper og den samlede risiko i regionen vil blant annet være dimensjonerende for bemanningen i 110-sentralen. Kommunene som ansvarlig pliktsubjekt må dimensjonere bemanning på 110-sentralen i henhold til ros-analysen, og utarbeide systemer for å forebygge og håndtere risikoen i et regionalt perspektiv Reserveløsning Som en del av omorganiseringen vil samfunnssikkerheten styrkes ved at det tas sikte på å etablere en reserveløsning for 110-sentralene. Reserveløsningen skal sørge for at befolkningen kan komme i kontakt med en annen 110-sentral ved brann eller ulykke dersom den primære 110-sentralen får et driftsavbrudd eller blir overbelastet. 3.2 Nødnett Teknisk o o erativ over an Dagens organisering og tekniske plattform på 110-sentralene har kapasitetsbegrensinger. Innføring av Nødnett og ny teknologi gir mulighet for å øke kapasitet og håndteringsevne betraktelig.

10 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554/VAHE 4 av 8 Med Nødnett får 110-sentralene og brann- og redningsvesenene nytt dataverktøy som gjør at 110- sentralene kan håndtere flere hendelser, og i tillegg kan oppdragshåndteringen gjøres på en raskere og mer effektiv måte enn tidligere. Løpende kommunikasjon mellom 110-sentralen og beredskapsstyrken over Nødnett medfører en bedre og mer effektiv styring av brann- og redningsvesenenes samlede ressurser. Brannbilene utstyres med GPS gjennom nødnettleveransen, noe som også medfører en forbedret ressursoversikt for 110-sentralen. En fremtidig nødmeldetjeneste må dimensjoneres for flere parallelle hendelser og være forberedt på større og mer komplekse hendelser og katastrofer. Mindre regioner med beskjedent omfang av hendelser, vil få betydelige kvalitative utfordringer på grunn av manglende operativ kontinuitet. For å sikre en robust og faglig håndteringsevne hos operatørene ved 110-sentralene er det nødvendig at erfaringen opparbeides gjennom håndtering av mange reelle hendelser, noe som vil skje med etablering av større regioner Jeostnader En sammenslåing av 110-sentralene vil gi kostnadsbesparelser for kommunene. Færre 110-sentraler vil redusere kostnadene for mottak, etablering og drift av Nødnett, i tillegg til lavere kostnader til ordinær drift ved nødalarmeringssentralene Rask rosess om sammenslåin Innføringen av Nødnett er styrt av en fastlagt fremdriftsplan. Nødnett skal være ferdig utbygd i hele landet i DSB har ansvar for innføringen av Nødnett i de kommunale og interkommunale brann- og redningsvesenene og 110-sentralene, og direktoratet har en detaljert plan for innføringen av Nødnett knyttet til de ulike delene av landet. De berørte kommunene i denne omorganiseringsprosessen gis en relativt kort frist til å uttale seg i saken, til 29. ars 0 3 fordi omorganiseringen må koordineres med tidsfrister i forbindelse med innføringen av Nødnett. Omorganiseringsprosessen for 110-sentralene i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør- Trøndelag og Nord Trøndelag (fase 4 i Nødnettprosjektet) må være ferdig, inkludert vedtak og eventuelle klager, i løpet av juni Etter dette vil en endring av antallet 110-sentraler og lokalisering medføre en betydelig risiko for at innføringen av Nødnett i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør- Trøndelag og Nord Trøndelag forsinkes vesentlig. Tidsangivelsen er styrt av den omfattende leveransen som Nødnett innebærer. Det vil si nytt utstyr til 110-sentralene, herunder nytt oppdragshåndteringsverktøy, nytt kartsystem, nytt verktøy for vaktlisteadministrasjon, nytt telefonisystem og betjeningsutstyr til operatørplasser og utstyr til teknisk rom. I tillegg skal et stort antall radioterminaler programmeres slik at de knyttes til riktig 110-sentral, distribueres og installeres hos brann- og redningsvesenene og alle brukere skal motta opplæring.

11 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554/VABE 5 av 8 Utstyret som er spesialprodusert for den enkelte 110-sentral skal konfigureres, installeres og programmeres i henhold til 110-sentralens omfang og geografiske grenser samt testes, i tillegg til at alle operatører skal gjennom et tre ukers utdanningsløp før Nødnett kan gå i "skarp drift" ved 110-sentralen. 3.3 Telesikkerhet Teletekniske utfordringer omfatter hovedsakelig brudd i teleteknisk infrastruktur, og påvirker befolkningens muligheter til å kontakte 110-sentralene og utalarmeringen av innsatsmannskaper. De fremtidige 110 sentralene bør ha to føringsveier for teleteknisk tilkobling til forskjelfige endesentraler i telenettet. I tillegg skal 110-sentralene sikre nødstrems- og reservestrømsløsning slik at de har tilstrekkelig kapasitet til full drift av nødalarmeringssentralen for å kunne håndtere et bortfall av strøm. I den tidligere nevnte 112-rapporten1 legges det til grunn at fremtidige nødalarmeringssentraler etableres i områder med god teleinfrastruktur. 3.4 E n n Regjeringen har en ambisjon om å innføre et felles nødnummer, og har som en følge av denne ambisjonen etablert et pilotprosjekt i Drammen. Resultatet av pilotprosjektet vil muligens gi grunnlag for en landsdekkende ordning med ett felles nødnummer og felles nødalarmeringssentraler. Terrorangrepene 22. juli 2011 og kommisjonens rapport har imidlertid understreket endringsbehovet nå. Nødnett innebærer også en teknisk og operativ mulighet til å etablere større alarmregioner og robuste 110-sentraler. Samtidig som det er samfunnsøkonomisk kostnadsbesparende å slå sammen nødalarmeringssentralenefør Nødnett er ferdig innført. DSB tar ved en sammenslåing av nødalarmeringssentralene den faglig beste beslutningen innenfor handlingsrommet som per i dag er gitt direktoratet, i tråd med 22. juli kommisjonens henstilling om at myndigheter må bruke den myndigheten de har og ta det ansvaret de er gitt. 3.5 Lokal medvirknin Det rettslige utgangspunktet er at DSB fastsetter alarmregionene for brann, jf. brann- og eksplosjonsvemloven 16, DSB har praksis for å gi kommunene mulighet til å uttale seg. DSB ønsker derfor med dette informasjonsbrevet å høre om de berørte kommunene har noe å anføre i saken, åpne for dialog, varsle om vedtak og kunne få innspill av vesentlig karakter som kan være av betydning før vedtak fattes av direktoratet. Tidspunkt for dialogmøter følger avslutningsvis i brevet. Utredningen om et felles nødnummer: "Forslag til fremtidig organisering av nødmeldeenesten / rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe" fra 2009, jf. pkt

12 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554/VAHE 6 av 8 4 Automatiske brannalarmer I den tidligere nevnte 112-rapporten2 fremgår det at: De inntekter som 110-sentralene har i forbindelse med mottak av automatiske brannalarmer fra enkeltobjekter er knyttet til en tjeneste som både omfatter mottak av alarm og respons fra brannvesenet. Responsen utgjør den klart mest kostnadstunge delen. Denne vil fortsatt være et kommunalt ansvar. De nye 112-sentralene bør kun ha et ansvar for å motta utløst alarm og iverksette tiltak i overensstemmelse med en fastlagt prosedyre for det enkelte objeld. Inngåelse av en privatrettslig avtale med eieren av det enkelte objekt og oppfølging av denne bør fortsatt være opp til den enkelte kommune. Kommunene på sin side bør betale en årsavgift ti1112-sentralen for den enesten som sentralen utfører med å motta og iverksette tiltak ved mottak av automatiske brannalarmer. DSB går på det nåværende tidspunkt ikke nærmere inn på 110-sentralenes og brann- og redningsvesenenes håndtering av automatiske brannalarmer på det private alarmmarkedet. Nødnettleveransen legger til rette for et åpnet grensesnitt for håndtering av automatiske brannalarmer. 5. Varsel om vedtak 1) DSB vil, dersom det ikke kommer avgjørende innvendinger i denne høringen, fatte vedtak om at kommunene tilknyttet 110-sentralen i Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal politidistrikter skal knytte seg til en 110-sentral 1 Sør-Trøndelag lokalisert i Trondheim. 2) DSB vil, dersom det ikke kommer avgjørende innvendinger i denne heringen, fatle vedtak om at kommunene i Nord-Trøndelag politidistrikt skal knytte seg til en 110-sentral 1 Sør-Trøndelag lokalisert i Trondheim. 3) DSB vil, dersom det ikke kommer avgjørende innvendinger 1 denne høringen, fatte vedtak der DSB fastsetter en ny region for nedalarmeringssentralen til en 110-sentral i Sør-Trøndelag. 6. Fremdrift DSB vil gjennomføre en omorganisering av de eksisterende alarmregionene for 110-sentralene i hele landet. Omorganiseringen vil skje i forkant av innføringen av Nødnett. De 110-sentralene som allerede har mottatt Nødnett vil bli omorganisert til slutt. DSB har et høyt ambisjonsnivå med Fa gjenværende 110-sentraler, 2 Utredningen om et felles nednummer: "Forslag til fremtidig organisering av nedmeldetjenesten / rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe" fra 2009, jf. pkt på s. 114.

13 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning /554/VAHE 7 av 8 7. Avslutning DSB vil avholde dialogmøter med kommunene i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord Trøndelag 1) Kommunene i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal i Ålesund 7.mars 2013 kl 10:00-15:00 i tilknytning til dialogmøte med Nødnettprosjektet. Sted vil vi komme tilbake til. For de som kun ønsker å delta på dialogmøtet i forbindelse med omorganisering av 110-sentralene, vil dette tentativt gjennomføres fra kl ) Kommunene i politidistriktene Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag i Trondheim 8.mars 2013 k/ i tilknytning til dialogmøte med Nødnettprosjektet. For de som kun ønsker å delta på dialogmøtet i forbindelse med omorganisering av 110-sentralene, vil dette tentativt gjennomføres fra kl Hensikten med møtene er å kunne avklare eventuelle spørsmål fra kommunene samt motta innspill i saken. Påmelding innen 1. mars 2013 for kommunene i politidistriktene Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal. Påmelding innen 1. mars for kommunene politidistriktene Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. DSB ber om tilbakemelding på hvilke kommuner som vil komme på møtene, og om kommunen vil stille med 6n eller to representanter. Påmeldingen sendes per e-post til tone.olsen dsb.no. DSB anmoder de kommunene som har noe å anføre i saken om å komme med en skriftlig tilbakemelding innen 29. mars Kommunenes eventuelle tilbakemelding imøteses. Med hilsen for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Avdeling for Brann og redning Wt:Q9_1-r) Anne Rygh Pedersen avdelingsdirektør Kristian vdelingsled dsen

14 Direktoratet for samfunnsslkkerhet og beredskap AvdelIng for Brann og redning 8a

15 Flatanger kommune Rådmann i Flatanger Saksmappe: 2013/ Saksbehandler: Rune Strøm Saksframlegg Høring; Endring i kommunestrukturen - forventninger og krav Utvalg Utvalgssak Møtedato Flatanger Formannskap 12/ Rådmannens innstilling Legges fram uten innstilling

16 Dokumenter i saken Type Dato Tittel Adressat I VS: Marit Moe KOMMUNESTRUKTURDISKUSJONEN - FAKTAARK OG SPØRSMÅL, oppstart rådmannssamlingen 13. februar I KS_spm Jostein Grimstad I Endring i kommunestrukturen - Einar Johan Jakobsen forventninger og krav. I Rådmannssamlingens uttalelse angående Marit Moe Endring i kommunestrukturen - forventinger og krav S Høring; Endring i kommunestrukturen - forventninger og krav Vedlegg 1 1_Introark 2 2_Partiprogram 3 3_Historisk_drivkrefter 4 4_Nordisk 5 5_Generalistkommune 6 6_Demokrati 7 7_Økonomi_insentiver 8 8_Økonomi_konsekvenser 9 9_Grunnopplæringen 10 10_Helse-og-velferd 11 11_areal-samfunnsutvikling-samferdsel-klima 12 12_beredskap-klimatilpasning 13 13_IKT 14 14_Kilder Saksopplysninger Kommunesektorens organisasjon (KS) ber om at fylkesstyrene og rådmannsutvalgene drøfter hvilke forventninger/krav kommunesektoren bør ha hvis kommunestrukturen skal endres. Tilbakemeldingen skal gi Hovedstyret i KS grunnlag for å konkretisere kommunesektorens forventninger før stortingsvalgkampen og ny regjeringserklæring. Landstinget i KS har anbefalt kommunene og fylkeskommunene å vurdere om gjeldende kommunestruktur og interkommunalt samarbeid i regionen er fullt ut tilpasset behovet for blant annet samordnet planlegging og robuste fagmiljø, under direkte folkevalgt styring. Landstinget legger også til grunn at Stortinget kan sette overordnede rammer for langsiktige endringer i kommunestrukturen, men stiller krav til gode lokale prosesser for ev. endringer i kommunestrukturen. KS ber spesielt om tilbakemelding på følgende spørsmål:

17 1. Ved endring i kommunestrukturen hvilke rammebetingelser må kommunesektoren forvente/kreve fra statens side? (Mål, oppgavefordeling, økonomi, statlig organisering mv.) 2. Ved en endring i kommunestrukturen hvordan kan det legges opp til en god prosess nasjonalt og lokalt? (Jf. Landstingets forventninger til gode lokale prosesser.) 3. Er det særlige forhold i deres fylker som det bør tas hensyn til, og hvordan kan dette gjøres? 4. Hva bør KS gjøre framover? (Lokalt og sentralt) Fylkesstyret i KS Nord-Trøndelag anbefalte overfor fylkesmøtet at spørsmålene fra KS blir sendt kommunene til høring med frist 27.mars. Fylkesmøtet i KS fattet den 14.feb. følgende vedtak: 1. Fylkesmøtet i NT anmoder kommunene om å behandle de 4 spørsmålene fra KS knyttet til Endring i kommunestruktur Forventninger og krav. 2. Uttalelsene fra kommunene sammenfattes og behandles i fylkesstyret som avgir uttalelse på vegne av kommunene i NT innen «Som grunnlag for drøftingen, er det lagt ved faktaark utarbeidet av KS om temaer som kan ha betydning for endringer i kommunestrukturen. Disse vedlegges saken i sin helhet. Vurdering Rådmannen ser det som svært positivt at KS vil være proaktive i pågående prosess og debatt om framtidig kommunestruktur, og at fylkesstyret i KS NT vil involvere kommunene gjennom denne høring på et tidligst mulig tidspunkt. Dette er riktig strategi om kommunene gjennom sin interesseorganisasjon skal ha ambisjon om å være en aktiv og styrende part i den videre prosess. Den administrative vurdering i KS Nord-Trøndelag som lå til grunn for behandling i Fylkesmøtet var følgende: AU diskuterte saken i møte den og fattet følgende vedtak: Saken fremmes fylkesstyret med følgende forslag til prosedyre. 1. Fylkesstyre behandler de 4 spørsmålene fra KS og gjør en anbefaling overfor fylkesmøtet. 2. Rådmannssamlingen 13/14 februar velger en gruppe som utarbeider forslag til uttalelse 3. Fylkesmøtet diskuterer de 4 spørsmålene og sender deretter saken ut på høring i kommunene. 4. Høringsfristen settes til 27 mars. 5. AU/styret innstiller(19 april) overfor fylkesmøtet som innkalles til møte 30 april. Som det fremgår av vedtaket ønsker AU en bredere prosess enn det som er forutsatt fra KS. Administrasjonen vil bemerke: Kommunene i Nord Trøndelag har en lang tradisjon i samhandling og har på noen områder vært normgivende for resten av landet(eks. samkommune). Interkommunalt samarbeid har vært gjenstand for flere utredninger/høringer de siste 10 årene(kommunestrukturprosjektet 2005 og NIVI-rapportene).

18 Den siste NIVI-rapporten peker på følgende(s.5) : 1. Det synes å være bred enighet om at kommunene står overfor en ny fase med utvidelse og harmonisering av det interkommunale samarbeidet. 2. Det synes å være bred enighet om at tiden for situasjonsbetinget og kortsiktig shoppingorientert samarbeid er forbi. 3. Det synes å være bred enighet om at en sakte frivillig konsolidering i kommuneinndelingen, med sammenslutning av nabokommuner, ikke vil gi tilstrekkelig svar på utfordringene. Rapporten drøfter videre tre hovedstrategier for omstilling(s.5): 1. Samarbeidsstrategien 2. Inndelingsstrategien 3. Avlastningsstrategien Hvilke momenter bør danne grunnlaget for å svare på spørsmålene fra KS? Vi tror følgende er noe av grunnlaget: 1. NT mister sakte sin relative andel av landets befolkning (1951=3,35%/ 2012=2,67%). Konsekvenser for påvirkningskraft og innflytelse både nasjonalt og regionalt. 2. I deler av fylket er det en betydelig skjev aldersfordeling. Konsekvenser for utviklingskraft, tjenesteyting, rekruttering og attraktivitet. 3. Kompetanse og rekrutteringsutfordringer. Konsekvenser for kvalitet, dyktighet, utvikling, nyskaping og omdømme. 4. Urbanisering. Sentrale deler av landet har gjennom mange år, sammen med regionale senter, hatt stor vekst. Det er en utvikling at selv i de minste kommunene skjer det en sentralisering inn mot kommunesenteret. 5. Maktforskyving. De nasjonale og regionale institusjonene/organisasjonene sentraliseres med påfølgende flytting av makt og påvirkningsutfordringer. 6. Geografi I NT er det store avstander, en svært spredt bosetting og store arealer.(nesten halvparten så stor som Danmark) 7. Samfunnsutviklerrollen. I de fleste kommuner i NT er kommunen a)største arbeidsgiver og b) den tyngste samfunnsutvikleraktøren. En god del valg vil være gjort/bli gjort av andre slik at NT «bare må tilpasse seg». Kommunene har imidlertid en betydelig frihet til å innrette seg, men kan ikke velge fritt. Det kan imidlertid være et poeng å gjøre de nødvendige «grepene» før andre legger premissene og bestemmer rammene. Hvilke grep vil være nødvendige for at kommunene i NT selv kan a) styre utviklingen b) ha nødvendig handlingsrom c) politisk påvirkningskraft og d) gi gode og bæredyktige tjenester til fremtidige innbyggere i fylket. Hvilken struktur vil ivareta den fremtidige nordtrønderske virkeligheten best? Hvilken struktur vil gi størst politisk gevinst og påvirkningsmuligheter? Hvilken struktur vil legge grunnlaget for å kunne gi de beste og mest bæredyktige tjenestene til befolkningen? Vil generalistkommunen være bærekraftig og vil den gi det nødvendige handlingsrommet for en fremtidig utvikling?

19 Fra rådmannssamlingen på KS-møtet i Nord-Trøndelag den 13. og 14. Februar ble følgende svar utformet på de fire spørsmål: 1. Ved en endring i kommunestrukturen hvilke rammebetingelser må kommunesektoren forvente/kreve fra statens side? (Mål, oppgavefordeling, økonomi, statlig organisering mv.) En endring i kommunestruktur må ha klare hensikter, og disse må komme tydelig fram. Forventninger om bedret kvalitet og rasjonell drift, i form av kommunestrukturendringer, må gis reelt rom for å lykkes. Det vil si at staten må være veldig tydelige på hva målene er, og samtidig gi trygghet framtidig økonomi og at eventuelle økonomiske gevinster vil bli beholdt i det lokale folkestyret. Ressurser til innovasjon og teknologiutvikling må gjøres tilgjengelig for en framtidsrettet endringsprosess. Økonomiske og kvalitative målsettinger må avveies og tydeliggjøres mot lokaldemokratiaspektet og nærheten til lokal folkevalgt styring. Begrepet generalistkommune og forventninger til denne må defineres på nytt. En generell endring i kommunestrukturen, hvor resultatet blir større kommuner, må gi større oppgaveportefølje, større lokalt selvstyre og mer rom for lokal politisk skjønnsutøvelse. En strukturendring av kommunesektoren må settes i sammenheng med en større vurdering av forvaltningsnivåene totalt sett. En struktur med store kommuner må medføre endringer i det regionale nivået, spesielt fylkeskommunen. De statlige forvaltningsstrukturene, direktorater spesielt, må skaleres ned og tilpasses at større kommuner har større myndighet, større oppgaveportefølje og kompetanse. Vi vurderer at det er et stort økonomisk potensiale ved større kommuner i tilpasninger i det regionale og statlige forvaltningsapparatet. Sammenslåing av kommuner må ikke kun følge dagens kommunegrenser og fylkesgrenser, men se på geografiske forhold og tilpasse de nye kommunegrensene til geografien. De nye kommuner må framstå med ny kraft, økonomisk, myndighetsmessig og innholdsmessig. 2. Ved en endring i kommunestrukturen hvordan kan det legges opp til en god prosess nasjonalt og lokalt? Jfr. Landstingets forventninger til gode prosesser) Prosessene må startes og sees på som helhetlige gjennom alle forvaltningsnivå, statligregional-kommunal. Dette er nødvendig for helhetlig tilnærming til oppgavefordeling, myndighetsfordeling og kvalitets- og økonomikrav. KS sentralt, som kommunesektorens interesseorganisasjon, må inviteres med tidlig i prosessen for å legge rammebetingelsene for perspektiver og prosesser. De sentrale premisser, prinsipper og beslutningsprosesser må gjøres tydelig og målrettet.

20 Ved tvungne endringer er resultatet gitt, og da må det være rom for å beslutte lokale strukturer innenfor de fastsatte rammer. Ved frivillige sammenslåinger må rammebetingelser og insentiver fra statens side være forutsigbare. 3. Er det særlige forhold i deres fylker som det bør tas hensyn til, og hvordan kan det gjøres? Nord-Trøndelag har vesentlig lavere befolkningsmengde i hver kommune enn gjennomsnittet i Norge. Det samme gjelder i forhold til andelen som bor urbanisert, som er vesentlig lavere enn landsgjennomsnittet. Til gjengjeld er det en spredt og sterk grendestruktur, med identitet og bosettingspreferanser. Dette må det være lokalpolitisk og økonomisk handlingsrom til å vedlikeholde og drifte i den kommunale tjenesteproduksjonen, uansett valgt kommunestruktur. Nord-Trøndelag har ikke en storby, men storbyens problematikk spredt gjennom flere kommuner over en akse fra Stjørdal til Steinkjer. Dette må håndteres med et regionalt perspektiv på tvers av kommunegrenser, og med økonomisk mulighetsrom ut over tradisjonell tildeling i inntektssystemet. 4. Hva bør KS gjøre framover? (lokalt sentralt) Det er viktig at KS bidrar til å sette premissene, markerer seg og blir offensiv, konstruktiv og «krevende» i dialogen med staten. Dette for at den endringskraften som finnes i kommunen blir tatt ut konstruktivt i prosessene. KS må bidra til at helhetsperspektivene endringer på tvers av forvaltningsnivåene - blir ivaretatt. KS lokalt må være en sentral innspiller til sentrale prosesser for å fremme Nord-Trøndelags perspektiver, og sørge for lokale arenaer for kommunikasjon og informasjon Hvis en benytter uttalelse utformet i siste rådmannssamling som utgangspunkt for kommunens uttalelse, bør en kanskje vurdere en spissing/forsterking av ordlyd vedr. spørsmål 1 og 3: En vil ut fra geografi, lange reiseavstander, liten befolkningstetthet og samfunnsutvikleraspektet fremheve betydningen av at: - I særlig mindre kommuner er kommunen som organisasjon ofte den tyngste samfunnsutvikleraktør. - Det bør vektlegges at opprettholdelse av en del mindre lokalsamfunn er av avgjørende betydning for at næringspotensialet i området kan utnyttes og videreutvikles. (Eks. for å kunne utnytte og videreutvikle næringspotensialet i havbruksnæringa.) - Framtidig kommunestruktur må ut fra dette ta utgangspunkt i at de ikke bør være geografisk større enn at de kan utgjøre et felles bo- og arbeidsmarked, med akseptabel daglig reiseavstand mellom bo- og arbeidssted innad i samme kommune. Ut fra lav befolkningstettet, demografiske og geografiske utfordringer i enkelte regioner, bør en vurdere om enkelte framtidige kommuner kan fravike kravet til å være

21 generalistkommune, men at enkelte kommunale ansvarsområder serves av andre nærliggende kommuner/regionale myndigheter. Med dette som utgangspunkt legger rådmannen saken fram uten innstilling. Rune Strøm Rådmann

22 INTRODUKSJON KOMMUNESTRUKTUR Endring i kommunestrukturen forventninger og krav KS ber om at fylkesstyrene og rådmannsutvalgene drøfter hvilke forventninger/krav kommunesektoren bør ha hvis kommunestrukturen skal endres. Tilbakemeldingen skal gi Hovedstyret i KS grunnlag for å konkretisere kommunesektorens forventninger før stortingsvalgkampen og ny regjeringserklæring. Bakgrunnen for saken er Landstingets uttalelse om kommunestruktur, landsstyrets vedtak om KS langtidsstrategi og Hovedstyrets vedtak om å konkretisere dette. Landstinget i KS har anbefalt kommunene og fylkeskommunene å vurdere om gjeldende kommunestruktur og interkommunalt samarbeid i regionen er fullt ut tilpasset behovet for blant annet samordnet planlegging og robuste fagmiljø, under direkte folkevalgt styring. Landstinget legger også til grunn at Stortinget kan sette overordnede rammer for langsiktige endringer i kommunestrukturen, men stiller krav til gode lokale prosesser for ev. endringer i kommunestrukturen. Spørsmål 1. Ved en endring i kommunestrukturen hvilke rammebetingelser må kommunesektoren forvente/kreve fra statens side? (Mål, oppgavefordeling, økonomi, statlig organisering mv.) 2. Ved en endring i kommunestrukturen hvordan kan det legges opp til en god prosess nasjonalt og lokalt? (Jf. Landstingets forventninger til gode lokale prosesser) 3. Er det særlige forhold i deres fylker som det bør tas hensyn til, og hvordan kan det gjøres? 4. Hva bør KS gjøre framover? (Lokalt og sentralt) Faktaark Som grunnlag for drøftingen er det lagt ved faktaark om temaer som kan ha betydning for endringer i kommunestrukturen: utkast til partiprogrammer, historisk utvikling og utfordringer i Norge og Norden, generalistkommunesystemet, demokrati, økonomi, kompetanse/kapasitet og oppgaver innen tjenesteyting og samfunnsutvikling. Landstingets forventninger til staten - Kommune- og regionstruktur må være styrt av oppgavene som skal løses. - Innbyggerne og lokalpolitikerne må ha styrende innvirkning på prosessene, og staten må respektere lokalt og regionalt eierskap til prosesser for sammenslutning. - Stortingets eventuelle overordnede rammer for langsiktige endringer i kommunestrukturen må være tilpasset lokale forhold og respektere ulike geografiske forutsetninger/bosettingsmønster. - Eventuelle endringer i kommunestrukturen må bli gjennomført i nært samarbeid mellom nasjonale og lokale myndigheter. - Staten må vurdere om gjeldende støtteordninger til kommuner som ønsker å slå seg sammen, er tilstrekkelige for å sikre endringsprosessene i nødvendig grad. Administrasjonen vil i mai utarbeide sak til Hovedstyret. Vi ber derfor om tilbakemeldinger fra fylkesstyrene og rådmannsutvalgene primo mai. Sendes på e-post til christian.hellevang@ks.no. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

23 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Kommunestruktur i partienes utkast til partiprogram Alle partiene unntatt Arbeiderpartiet har kommet med utkast til partiprogram. Arbeiderpartiet har foreløpig kommet med innspill til programarbeidet sitt, som er tatt med i omtalen under. Fremskrittspartiet Vil legge ned fylkeskommunene som selvstendig forvaltningsnivå, og fordele oppgavene mellom kommunene, staten og private. Vil gjennomføre en demokratireform primært basert på frivillige kommunesammenslutninger der det settes en viss minstenorm for kommuner som kan tillegges utvidede oppgaver. Fremskrittspartiet vil derfor legge inn sterke virkemidler for at kommunene skal finne det formålstjenlig å finne sammen. Høyre Vil starte gjennomføringen av en kommunereform som gir større og mer robuste kommuner med sterke fagmiljøer. Vil legge ned fylkeskommunen. Kommuner som har en robust størrelse overtar hovedtyngden av fylkeskommunens oppgaver innen utdanning, helse, kultur, samferdsel, næring og regional utvikling. Overføre videregående utdanning, fylkesveier, kollektivtrafikken og ansvaret for barnevernstjenesten til kommunene. Oppgaver fra Fylkesmannen innenfor miljø, landbruk og natur overføres til kommunene. Venstre Ønsker en kommunereform der flere oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene og å gi kommunene et større ansvar enn i dag, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. Større kommuner vil være bedre i stand til å bygge nødvendige fagmiljøer. I dag er kommunenes inntektssystem innrettet slik at små kommuner som slår seg sammen, kan tape økonomisk. Det må derfor bli økonomisk gunstig for kommuner å slå seg sammen. Stortinget må fastsette et måltall for hvor mange kommuner reformen skal resultere i, og kommunene selv samarbeider om å bestemme de nye kommunegrensene. Det bør legges vekt på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner. Av hensyn til Norges spesielle geografi kan det ikke settes en absolutt minimumsgrense for antall innbyggere i kommunene. Det må lages spesielle ordninger for øykommuner og andre kommuner der geografi gjør kommunesammenslåing mindre aktuelt Desentralisere og gi de nye kommunene hel eller delvis myndighet over rehabilitering, barnevern, folkehelse og forebygging, rusomsorg, psykisk helse, kultur, kriminalomsorg, sikkerhet og beredskap, miljø- og arealpolitikk og barnehager Kristelig Folkeparti Mener at flere kommuner kan ha nytte av å slå seg sammen. Slike prosesser må primært stimuleres ut fra gode lokale samarbeidsløsninger med fokus på lokaldemokrati, gode tjenester til innbyggerne og velfungerende enheter. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

24 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Legger frem to alternative forslag til sitt landsmøte, i det ene forslaget legger man til grunn frivillighet i kommunesammenslåinger, i det andre forslaget legger man til grunn at Stortinget skal være en pådriver. Senterpartiet Mener det norske demokratiet fortsatt bør organiseres i tre nivåer. Mener at det er riktig å beholde en mangfoldig kommunestruktur. Både de største og de minste kommunetypene har livets rett. En forutsetning at eventuelle endringer av kommunegrenser skal skje frivillig og at de må være godt forankret i befolkningen gjennom lokal folkeavstemning. Arbeiderpartiet Mener det er behov for endringer i kommunestrukturen. Uhensiktsmessig kommuneinndeling skal ikke være et hinder for god kvalitet på kommunale tjenester. Vil vurdere hvilke endringer som bør gjøres i kommunestrukturen og hvordan endringene kan gjennomføres. (MERKNAD: Arbeiderpartiet har laget delutredninger som i februar 2013 vil settes sammen til utkast til nytt program) Sosialistisk Venstreparti Mener beslutninger om kommunesammenslåing må fattes lokalt. SV går mot at kommuner skal slås sammen med tvang fra statlig hold. Vil ha et mer slagkraftig regionnivå som kan gi demokratisk styring i spørsmål som går ut over de grensene dagens fylkeskommuner utgjør. Skal sykehusene komme under tydelig demokratisk kontroll, vil regioner heller enn fylker, gi mer helhetlig forvaltning. Vil at Norge fortsatt skal ha tre forvaltningsnivåer, og at fylkeskommunen erstattes med større regioner Partienes landsmøter avholdes slik: SV mars 2013, SP april 2013, Venstre april 2013, AP april 2013, KRF april 2013, Høyre mai 2013 og FRP mai KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

25 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Historisk utvikling og drivkrefter for endring Noen sentrale erfaringer En viktig lærdom fra nasjonale og nordiske kommunestrukturprosesser er at større endringer i kommunestrukturen må begrunnes med klare mål om kommunenes rolle i samfunnet. En mer kompetent og effektiv forvaltning nær innbyggerne med vekt på desentralisert oppgaveløsning, sterke lokalsamfunn og demokratibygging har vært viktige mål. Relevante kriterier ved dimensjonering og normering av den nordiske kommuneinstitusjonen for å realisere målene om oppgaveløsning, mv.: Kommunestørrelse målt i folketall og areal Historisk og forventet befolkningsutvikling Endringer i befolkningssammensetning Senterstruktur, reiseavstander, næringsstruktur, arbeidsplassdekning og pendling Frivillige initiativ og lokale prosesser har gitt moderate endringer i kommunestrukturen. Større endringer i kommunestrukturen er gjennomført med nasjonale grep. For innbyggerne har kommunestruktur i stor grad handlet om identitet og tilhørighet, frykt for å miste påvirkningskraft og bli en utkant i en større kommune. Hva har skjedd i Norge? Da formannskapslovene ble innført i Norge i 1837, ble inndelingen i kommuner basert på prestegjeldene. Dette resulterte i 392 kommuner. Mange delinger førte til 747 kommuner. Kommuneinndelingsreformen på 60-tallet resulterte i 454 kommuner. Kommunene måtte utgjøre et økonomisk sterkt og bærekraftig lokalsamfunn med variert næringsliv og en rasjonell senterstruktur med et tydelig kommunesentrum, der viktige funksjoner kunne lokaliseres og være lett tilgjengelig for innbyggerne. Kommunene måtte være store nok til å ha en kompetent administrasjon og et innbyggergrunnlag for viktige velferdsoppgaver. Innføringen av 9-årig grunnskole var sterkt medvirkende til å drive fram sammenslåingene. Buvikutvalget førte til at flere inneklemte bykommuner ble slått sammen med omegnskommuner. Christiansenutvalget la vekt på at kommunestrukturen måtte være tilpasset en overordnet nasjonal politikk. Kommunen skulle utgjøre et sammenhengende arbeids- og boligmarked med et godt tilbud av private og offentlige tjenester. Kommunene skulle ikke være mindre enn 5000 innbyggere men heller ikke større enn at folk hadde rimelig avstand til kommunesenter og kommunale tjenester. Selvstyre og lokaldemokratiske hensyn var lite vektlagt av Christiansenutvalget. De fleste partiene var reserverte eller mot innstillingen. KS understreket at meningene i kommunene måtte høres og respekteres. I Stortingsdebatten ble det la vekt på lokalt selvstyre, lokaldemokrati og respekt for lokale identitetsfølelser. Stortinget fattet våren 1995 «frivillighetsvedtaket»: «Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått i mot kommunesammenslutningen». I deltok 413 av 433 kommuner i Kommunal- og regionaldepartementets og KS prosess med å debattere kommunestruktur og rammebetingelser knyttet til struktur som virkemiddel. 20 % var villig til å vurdere kommunesammenslåing, og 53 % sa at de heller ville løse nye oppgaver med interkommunalt samarbeid. Kommunene mente flere endringer i sentrale KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

26 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR rammebetingelser må på plass før eventuelt ytterligere endringer kan skje nedenfra: vurderinger av inntektssystemet, endringer i regionstrukturen, klargjøring av oppgavefordelingen. De fire sammenslåingsprosessene som ble gjennomført i viste at inntektssystemets utforming hadde liten betydning for initiativet. Kommunene hadde ulike motiver som økonomi, befolkningsnedgang, press fra næringslivet, kompetansekrav. Sammenslåingene har gitt større fagmiljøer og sterkere og mer robuste tjenester, og kommunene er bedre på å sikre likebehandling og rettsikkerhet. Kommunene har bedre forutsetning for å påvirke lokal og regional utvikling samt bedre grunnlag for å utvikle lokaldemokratiet. Seks sju av ti innbyggere mener antallet kommuner bør reduseres. Men seks av ti er motstandere av å slå egen kommune sammen med andre. Fire av ti mener Stortinget bør ha et overordnet ansvar for sammenslåing. Sju av ti folkevalgte mener antallet kommuner bør reduseres. Fire av ti er motstandere av å slå egen kommune sammen med andre. Tre fire av ti mener Stortinget bør ha det overordnede ansvar. Drivkrefter og utfordringer framover Framover vil en lang rekke drivkrefter kunne få betydning for kommunesektoren. Utfordringsbildet for kommunene er i utgangpunktet svært sammensatt fordi kommunene er forskjellige, samtidig som de ivaretar flere roller og mange forskjellige oppgaver. Befolkningen det handler om hender og hoder Fram til slutten av første verdenskrig var Norge preget av nettoutvandring. På sekstitallet snudde dette, og i dag betyr innflyttingen mer for befolkningsveksten enn den naturlige tilveksten. Aldringen og skjevheten i aldersstrukturen kan bli en stor utfordring. Hvor mange hoder det vil bli i ulike grupper, kan en anslå, men det er vanskeligere å vite hvilket perspektiv de vil ha på samfunnet. Mobilitet Norge er et mobilt land Den sterke ommøbleringen i bosettingen i løpet av de tre siste tiårene viser at Norge er et mobilt land, faktisk litt mer enn land vi sammenligner oss med. Ser man flyttetendensen over tid, var den noenlunde jevn fram til åttitallet. Deretter har landet vært preget av høy innflytting til de større bykommunene, mens de øvrige kommunene stort sett taper i flytteprosessen. I våre dager er det hverdagsmobiliteten som trekker opp den samlede mobiliteten først og fremst arbeidsreiser, men også service- og innkjøpsreiser og reiser av sosiale grunner. Mobiliteten utspiller seg stort sett innenfor voksende byområder. I tillegg kommer økt pendling til og fra fritidsboliger. Velferd forventning og likeverdighet Forventede endringer i befolkningssammensetningen, i kombinasjon med stadig økende ambisjoner om og forventninger til gode velferdstjenester, gir en velferdsutfordring. De fleste kommuner står overfor mer krevende brukere som stiller krav til utvikling av differensierte løsninger som er godt tilpasset den enkeltes behov. Nasjonale reformer utvikles og vedtas i stor grad ovenfra og ned og befolkningen har stor tro på at staten til slutt garanterer for deres tjenester og sikkerhet. For kommunen vil kravene til kapasitet og fagkompetanse øke. Ikke bare i selve tjenestene, men også i ledelse, styring og deltakelse i ekstern samhandling og utviklingsaktiviteter. Kommunene vil derfor i større grad måtte etablere et forpliktende og formalisert samarbeid, ikke bare med andre kommuner, men også med staten, og vil ønske likeverd i partnerskapene. Arbeidskraft og kompetanse økt konkurranse og mer mangfold Kommunene vil møte store utfordringer med å sørge for tilstrekkelig arbeidskraft i årene framover. Nasjonalt ser det ut til å bli størst mangel på utdanningsgruppene helsefagarbeidere, ingeniører, lærere og sykepleiere. Kommunene i Nord-Norge har i all hovedsak større rekrutteringsproblemer enn kommunene i Sør-Norge. Lite sentral beliggenhet og svakt utviklet arbeidsmarked er en viktig barriere mot å rekruttere utdannet arbeidskraft i mange kommuner. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

27 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Det er et ubrukt arbeidskraftpotensial i innvandrerbefolkningen. De unge tror at kommunen er en trygg, meningsfull og spennende arbeidsgiver. Kommunene må likevel belage seg på en atskillig hardere konkurranse om hender og hoder i årene som kommer, også mellom kommunene. Dette er en konkurranse med forhold som kommunene ikke styrer i særlig grad: innvandringspolitikken, konjunkturer, utdanningsvalg, flyttemønster, markedsutvikling og innovasjonsevne. Kommunesektoren er kompetanseintensiv. Kommunene må ha kapasitet i form av nok personell og relevant driftskompetanse, utviklingskompetanse og samhandlingskompetanse. Fagmiljøer kan være viktig for å skape et attraktivt og utviklingsorientert miljø i kommunen. Den generelle egenvurderingen er at kommunenes kompetanse er god og ikke dårlig. Jo større kommune, desto bedre er egenvurderingen av kommunens kompetanse på et gitt saksområde. Økonomi rikdommens dilemma De fleste kommuner opplever i dag stram kommuneøkonomi og de økonomiske rammebetingelsene framover vil fortsatt stille strenge krav til effektiv ressursbruk og god økonomistyring. Her ligger også en utfordring knyttet til gode kontrollrutiner og -systemer. Samtidig vil den økende private velstanden føre til at befolkningen forventer høyere standarder på offentlige tjenester enn det stat og kommuner makter å finansiere. Statens økonomiske handlefrihet er stor, men faktorer som framtidig synkende oljeinntekter og en kraftig økt eldrebefolkning gir utfordringer med å finansiere velferden. Framover vil også pensjonsutgiftene i kommuner og fylkeskommuner øke betydelig og ta ressurser fra andre deler av velferdstilbudet. Utvikling og klima kapasitet og nettverk Utviklingsutfordringen handler om å sikre levende lokalsamfunn med gode tjenester til innbyggerne, et moderne og konkurransedyktig næringsliv og en effektiv infrastruktur. Mye av kommunenes utviklingsarbeid påvirkes av nasjonale rammebetingelser og regionale aktørers opptreden. Vesentlige sider ved dagens regional- og distriktspolitikk er basert på fylkeskommunalt utviklingsansvar og en omfattende satsing på partnerskap, ulike nettverk og prosjekter. Også rollen som samfunnsutvikler stiller store krav til kommunenes kapasitet og kompetanse. En av verdenssamfunnets største utfordringer er nå å begrense økningen i den globale oppvarmingen til to grader. Dette gir også norske kommuner og fylkeskommuner betydelige utfordringer i å bidra til reduserte utslipp av klimagasser og i å tilpasse arealbruk og infrastruktur til et endret klima. Innovasjon og teknologi Kommunene har utviklet og prøvd ut tjenester og velferdsordninger som senere er blitt allmenngjort gjennom nasjonal lovgivning. Kommunene har nærkontakt med innbyggerne og kommer gjerne først i kontakt med nye samfunnsproblem og må utvikle løsninger der og da. Denne situasjonen er en stimulans til innovasjon og forsøk. Samtidig kan noe innovasjonsevne ha forsvunnet med økt statliggjøring. Det er store forskjeller mellom kommuner når det kommer til kultur for å tenke nytt og gi rom for utprøving av nye ideer. Teknologiutviklingen vil trolig påvirke hverdagslivet, nærings- og arbeidslivet, demokrati og deltakelse og kommunal oppgaveløsning innen for eksempel velferd. Lokaldemokrati og lokalt selvstyre Lokaldemokratiet er godt, men det kan bli bedre. Innbyggerne er godt fornøyd med stedet de bor på og de kommunale tjenestene. De har tillit til folkevalgte og kommunestyret, men er ikke tilfreds med muligheten til å delta i og påvirke politikken. Innbyggerne i små kommuner og folkevalgte i store kommuner er mest fornøyd med det representative demokratiet. Mangfoldig oppgaveløsning, blant annet interkommunalt samarbeid, gir styrings- og kontrollutfordringer. Store kommuner samarbeider mest. Små kommuner samarbeider mer innen helse/sosial. Større omfang og mer detaljert statlig styring og kontroll utfordrer det lokale selvstyret. Det er lite rom for å påvirke størrelsen på inntektene. Den tette integrasjonen mellom stat og kommune på det velferdspolitiske området har medført at rommet for variasjon mellom kommunene på ulike velferdsområder over tid er blitt mindre. Det er også en utfordring å sikre en mer jevn balanse mellom to likeverdige parter i partnerskapene mellom det kommunale selvstyret og velferdsstaten. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

28 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Nordiske erfaringer om kommunestruktur Likheter og forskjeller mellom kommunene i Norden I både Sverige, Danmark, Finland og Norge har kommunene i kraft av lov fått ansvar for store samfunnsoppgaver, for eksempel i velferdssektoren og i arealforvaltningen. Kommunene har ansvar for barnehager og grunnskoler. I Norge er ansvaret for videregående skole lagt til fylkeskommunene, mens det er lagt til kommunene i Sverige og Finland og til statsforvaltningen i Danmark. Kommunene har ansvar for sosialtjeneste og primærhelsetjeneste bortsett fra i Danmark, hvor regionene har primærhelseansvaret. Grensesnittet mot spesialisthelsetjenesten varierer noe. Spesialisthelsetjenesten ligger hos staten i Norge, regioner og landsting i henholdsvis Danmark og Sverige, og kommunene i Finland. Kommunene har lovpålagte oppgaver i arealforvaltningen, men ansvaret deles med ulike kategorier av nasjonale, regionale og lokale myndigheter. Det samme gjelder på forurensningsområdet. Norges kommuner er svært forskjellige, både når det gjelder geografisk størrelse og befolkningsmengde. Kommunenes befolkning varierer fra i overkant av 200 til i overkant av personer, gjennomsnittlig Gjennomsnittsarealet i norske kommuner (ca. 755 km 2 ) er nesten dobbelt så stort som gjennomsnittet i de 98 danske kommunene (ca. 438 km 2 ) og om lag halvparten av de svenske kommunene, som er de største kommunene i Europa (vel 1500 km 2 ). Både Danmark og Sverige har vidtgående utjevningssystemer som i Norge, med hovedvekt på utgiftsutjevning og skatteutjevning foruten grunnfinansiering av kommunesektoren. I begge landene utgjør skattene enn større andel av samlede inntekter enn i Norge. Også i disse landene utgjør kommunesektoren en høy andel av samlede ressurser i offentlig sektor. Det distriktspolitiske elementet er klart sterkest i Norge. Hva skjer i Sverige? Etter andre verdenskrig økte kommunenes ansvarsområde og ble et viktig ledd i velferdsstaten. Samtidig bidrog fraflytting som følge av industrialiseringen til at mange kommuner fikk problemer med minkende skattegrunnlag. Ved storkommunereformen i 1952 ble antallet kommuner redusert fra 2498 til Kommunenes ansvarsområder økte, og fra 1961 ble det oppmuntret til frivillige sammenslåinger. For å få fortgang i prosessen, ble tvungne gjennomslåinger gjennomført, slik at antallet var 278 i I 2011 har Sverige 290 kommuner med et gjennomsnittlig innbyggertall på ca Fra 2011 har Sverige fire regioner og 17 landsting. Geografisk sammenfaller disse som regel med länene, som utgjør den regionale statsforvaltningen. Sveriges Kommuner och Landsting vil ha større folkevalgte regioner for å skape forutsetninger for regional utvikling og for å klare framtidens helsetjeneste. Seks landsting/fylkesting har tatt politiske initiativ for å ta over ansvaret for regional utvikling og danne egen region. En slik endring kan først skje etter valget i I fire fylker handler det om å flytte utviklingsansvaret fra «samverkansorganet», som er en kommunalt besluttende forsamling innen et fylke med særlig ansvar for regionale utviklingsspørsmål i fylket. I to av fylkene handler det om å overta ansvar fra den regionale statsforvaltningen. På slutten av 2012 ble det levert en utredning som foreslår en halvering av länsstyrelsene samtidig som flere statlige myndigheter får en felles regional inndeling. «Fylkesmennene» får et mer avgrenset oppdrag med bedre forutsetninger med å avveie ulike statlige interesser. Det regionale utviklingsarbeidet foreslås lagt til landstingene. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

29 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Hva skjer i Danmark? Danmark iverksatte en kommunalreform i tre deler: 1 en oppgavereform hvor kommunene fikk flere nye oppgaver bl.a. på helse- og sosialområdet, planlegging, miljø og samferdsel 2 en finansieringsreform med en rekke endringer i finanseringen av kommunene 3 en strukturreform hvor 13 amter ble til 5 regioner og 271 kommuner ble til større kommuner fortsatte uten grenseendring, mens 239 kommuner ble slått sammen til 66 nye Hovedmålet med reformen var å konsolidere og styrke den desentrale danske modellen gjennom å skape kommuner og regioner med større faglig og økonomisk bæreevne. En stor del av de 271 kommunene ble vurdert som uhensiktsmessig små ut fra de oppgaver de skulle løse. Gjennom å overføre flere oppgaver til kommunene var hensikten å styrke lokaldemokratiet ved at flere beslutninger skulle treffes lokalt, og ved at mer bæredyktige kommuner kunne muliggjøre bedre målog rammestyring og derved mindre statlig detaljstyring. Initiativet til kommunalreformen ble tatt av regjeringen i 2002, uten å ha vært valgkampsak. Etter et kort og intenst forarbeid ble reformen vedtatt i Folketinget sommeren Reformen satte som krav at ingen kommuner skulle ha under innbyggere. Det ble gjort et unntak for små øykommuner, som da ev. måtte inngå i et samarbeid med en fastlandskommune og hvor størrelsen på de to kommunene til sammen måtte være minst innbyggere. Etter at reformen var vedtatt sommeren 2004, fikk kommunene et halvt år på seg til å finne frem til ev. hvilke kommuner de skulle slå seg sammen med. Utover det ble det brukt et halvt år på å «komme i mål» med de få kommunesammenslåinger som viste seg ikke å tilfredsstille Folketingets fastsatte krav til størrelse, eller i de tilfeller hvor den foreslåtte kommunesammenslåingen ikke syntes å ha god lokal oppbacking. Den 23. juni 2005 ble det nye kommunekartet med 98 kommuner vedtatt i Folketinget, under ett år etter at prinsippene i Kommunalreformen ble vedtatt. Kommunalreformen er under evaluering. Foreløpig ser de viktigste erfaringene slik ut: Sammenslåtte kommuner har økt sin faglige bæredyktighet, bl.a. gjennom å etablere større fagmiljøer og gjennom å kunne ansette flere høyt utdannede fagfolk/spesialister. De sammenslåtte kommunene har redusert direktørsjiktet og medarbeiderstaber på de administrative kontorer og skåret ned på antall rådhus og kommunale servicekontorer. Administrasjonskostnadene for de 66 sammenslåtte kommunene er redusert med 6 % fra 2008 til Denne reduksjonen må ses i sammenheng med at de danske kommunene i samme tidsrom har vært i en økonomisk presset situasjon pga. den økonomiske krisen i Europa. Kommunestyremedlemmer i de sammenslåtte kommunene opplever mindre innflytelse etter reformen. Innbyggernes opplevelse av innflytelse og tillit til lokalpolitikerne har sunket i de samme kommunene. Lokalpolitikernes og innbyggernes lokaldemokratiske tillit og selvtillit har særlig minsket der hvor deres «tidligere» kommune utgjør en liten del av den nye. Valgdeltakelse ved kommunevalget i 2009 var klart lavere sammenlignet med tidligere. Det klare fallet i både lokalpolitikeres og innbyggeres tillit og selvtillit i sammenslåtte kommuner i Danmark, kan være forbigående negative konsekvenser av reformen. Hollandsk forskning viser at slike negative effekter ofte forsvinner på litt lengre sikt når den turbulente omstillingsperioden er over. Hva skjer i Finland? Finland fikk høsten 2011 en ny regjering og den ønsker å gjennomføre en kommunereform i I Finland er det nå ute et høringsforslag om ny kommunestruktur, høringsfristen er 7. mars. Målet med kommunestrukturreformen er en livskraftig kommunestruktur som bygger på sterke primærkommuner. Målet er at kommunene i stor utstrekning og i hovedsak selv skal kunne svare for KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

30 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR håndteringen og produksjonen av basis-service samt for et framgangsrikt utviklingsarbeid. Målet er dessuten å forsterke kommunenes evne til å håndtere markedene i en situasjon der serviceproduksjonen pluraliseres og å svare på kravene fra innbyggerne om økt valgfrihet. Sterke primærkommuner skal bestå av naturlige pendlingsområder, de skal skape forutsetninger for økonomisk vekst og sysselsetting, effektiv utvikling av samfunnsstrukturen og forhindre at det løses opp. Målet er å styrke/bygge kommuner med en stabil kommunal økonomi. For at kommunestrukturreformen skal kunne gjennomføres, legges det opp til: Bestemmelsene om kommunestrukturreformen tas inn i kommuneinndelingsloven. Kommunene er pliktige til å utrede en sammenslåing av kommuner som grunnlag for sin beslutning, dersom minst ett av kriteriene som Regjeringen har fastlagt viser at det er et utredningsbehov. En kommune skal imidlertid ikke kunne stille seg utenfor utredningen. Målet med utredningen skal være å få oversikt over sammenslåing av kommuner og en oversikt over avtaler om sammenslåinger. Utredningens minimumsinnhold: En plan for hvordan forvaltning og tjenester skal utføres og hvordan tjenesten skal produseres i utredningsområdet. En utredning om sammenslåingens konsekvenser for kommunenes samarbeid. En utredning om den økonomiske situasjonen. En vurdering av hvordan innbyggernes muligheter til å delta/påvirke blir samt hvordan lokaldemokratiet blir berørt. Man skal også se på hvordan språklige rettigheter blir ivaretatt. Det tas hensyn til at områdene i Finland er ulike, ved at det gis mulighet for å avvike fra det utredningsområde som Regjeringens fastsatte utredningskriterier angir. Utredningskriteriene: Service- og befolkningsunderlaget (for selvstendig å kunne sørge for tjenester til innbyggerne) o Minst innbyggere for å kunne sørge for sosial-, helse- og omsorgstjenester o Minst 50 barn pr. årskull Kriterier for arbeidsplasser, pendlings- og samfunnsstruktur o Arbeidsplassdekning på minst 80 % (antall arbeidsplasser i forhold til antall sysselsatte) o Pendling til senterkommunen er høyst 35 % i store byregioner og høyst 25 % i andre pendlingsområder o Kriteriet for samfunnsstruktur sammenfatter et område der samordnet arealplanlegging, boligbygging og samferdsel er størst. Økonomikriteriet (for å sikre kommunen bærekraft) o Kommune med økonomisk krise ut fra gitte nøkkeltall o Kommunens økonomi holder på å bli rammet av krise Det finske «KS» har et utviklingsprogram: «Ny kommun 2017 har som mål att tillsammans med kommunerna utforma en vision och en verksamhetsmodell för en livskraftig kommun, en levande självstyrelse och ett finländskt system för kommunförvaltningen i olika miljöer.» Hva skjer på Island? I 2004 innledet regjeringen og Kommuneforbundet på Island et fellesprosjekt under navnet «Kommunenes forsterkning». De kommunale virksomhetene skulle kartlegges for å klargjøre hvilke nye arbeidsområder de kunne ta over dersom kommunene slo seg sammen til færre enheter. Island hadde i kommuner, og målet var å redusere antall kommuner til 66 etter en kommunereform. Ved kommunevalget i 2011 var antall kommuner redusert til 75 kommuner. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

31 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Generalistkommunen under press? Kjennetegn på generalistkommuneprinsippet Det har vært bred politisk oppslutning om generalistkommunesystemet: Oppgavefordelingen er enhetlig, dvs. at alle kommuner er pålagt de samme oppgavene gjennom lov. Finansieringssystemet er enhetlig for alle kommuner, dvs. at det samme finansieringssystemet gjelder for alle. Lovgivningen gir de samme rammene for organisering og styring av kommunene. At dagens kommuner er generalistkommuner, innebærer at alle kommuner skal ivareta demokratiske funksjoner, yte tjenester til innbyggerne, være myndighetsutøver og drive samfunnsutvikling uavhengig av innbyggertall, bosettingsstruktur eller andre kjennetegn kommunen har mulighet til å prioritere mellom og tilpasse oppgavene samordnet til lokale forhold, men innenfor de rammer staten har satt kommunen på egen hånd kan utføre oppgaver som ikke er tillagt andre å utføre (den negative avgrensningen) den helhetlige styringen og prioriteringen skal foretas av et demokratisk, direkte valgt organ (kommunestyret) Argumenter for generalistkommuneprinsippet Et bredt spekter av oppgaver og funksjoner som er samlet i én politisk institusjon, har blitt regnet som særlig viktig for å kunne se sammenhenger og prioritere og å samordne politikken. I tillegg kan det anføres at et likeartet oppgaveansvar gir et likeverdig lokalt selvstyre i alle kommuner i landet. Det gjør det også mer gjenkjennbart og lettere å forstå for innbyggerne det brede oppgaveansvaret legger til rette for effektivitetsgevinster, fordi det er mulig å fordele ressurser på tvers av oppgaver og sektorer gjennom etterkrigstiden har generalistkommunesystemet gitt gode vilkår for desentralisering, med den konsekvensen at den norske kommunesektoren er en stor og viktig samfunnsaktør systemet har lagt til rette for at innbyggerne i alle deler av landet har god tilgang til et offentlig tjenestetilbud, og at de har likeverdig mulighet til å delta i og påvirke beslutninger som angår hverdagen deres for staten er dette kommunesystemet enkelt å administrere ved at det er mulig med et enhetlig finansieringssystem, et enhetlig lovgrunnlag og en likeartet bruk av styringsvirkemiddel overfor alle kommuner/fylkeskommuner dette også gir staten et grunnlag for rettferdig og samordnet styring Mulige utfordringer for generalistkommuneprinsippet Ulike FoU-miljøer peker på mulige utfordringer for generalistkommuneprinsippet: Dagens kommunestruktur vil kunne svekke prinsippet om at kommunene skal være likeverdige (generalistkommuner) dersom kommunene skal ha et større ansvar for velferdspolitikken Reformene de siste 15 årene har utfordret kommunens generalistprinsipp ved at tjenester sektoriseres eller overdras til andre statlige/regionale virksomheter. Innenfor disse nye rammene er det vanskelig å oppfylle rollen som generalist. Hvis staten direkte og indirekte skal kunne fortsette å stille økte krav til kommunenes kompetanse, vil man enten måtte gå bort fra generalistkommuneprinsippet eller sørge for at kommunene blir færre og større og med mer slagkraftige fagadministrasjoner KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

32 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR På den ene siden kan inngåelse av interkommunale avtaler være en nødvendighet for å kunne innfri generalistkommunekravet og gi mer effektive og kvalitativt bedre tjenester. På den andre siden kan kommunen som generalist utfordres når enkelte tjenester organiseres ut av kommunen, og når sentrale prioriteringer og beslutninger tas i styrer utenfor kommunestyret. Mulige motforestillinger: Faglige kompetansekrav innebærer ikke nødvendigvis krav om ansatte i den enkelte kommune. Når kommunesektoren er tillagt ansvaret for å løse en oppgave på et bestemt fagområde, vil kommunene og fylkeskommunene også være ansvarlig for å ansette eller på annen måte skaffe tilgang til nødvendig og tilstrekkelig personell med relevant kompetanse. Det kan hevdes at omfanget av, innholdet i og innretningen på det interkommunale samarbeidet ikke utgjør noen reell utfordring verken for folkevalgt styring og kontroll eller innbyggernes mulighet til å ansvarliggjøre lokalpolitikerne. Det er de største kommunene som deltar i flest interkommunale samarbeid. Erfaringene fra Danmark er at det har blitt enda mer samarbeid med overgangen til færre og sterkere kommuner. I Finland er det satt et kriterium på minst innbyggere i de nye kommunene. Samtidig sies det at det trengs et befolkningsgrunnlag på for å håndtere sosial- og helseoppgavene, noe som krever samarbeid også mellom de nye og større kommunene. Alternativer til generalistkommunesystemet Et særkommunesystem som betyr at det etableres spesialkommuner rundt hver enkelt oppgave, f.eks. skolekommuner med ansvar for skolevesenet. o Profesjonell oppgaveløsning og faglig spesialisering samt mulighet for å tilpasse den enkelte oppgave til funksjonelle inndelinger, kan være viktige argumenter for. o Fragmentering av den offentlige forvaltning og dårlige betingelser for helhetlig politisk styring kan være argumenter mot. Et sekundærkommunesystem som kjennetegnes ved at viktige oppgaver løses gjennom indirekte valgte og indirekte finansierte organer. o Den gamle fylkeskommunen før 1976 var en slik sekundærkommune ved at den var indirekte valgt og finansiert fra kommunene. o Samkommunen, vertskommuner og interkommunale selskaper har delvis samme prinsipielle kjennetegn som en sekundærkommune. En oppgavedifferensiering hvor staten gjennom lovgivningen fastlegger en differensiert ansvarsdeling mellom kommuner, fylkeskommuner eller statlige forvaltningsorgan, og hvor den statlige styringen gjennom økonomi og andre bindinger også er differensiert. o Differensiering med flere oppgaver til de større kommunene kan isolert sett vitalisere lokaldemokratiet i disse kommunene. o Samtidig kan det bli oppfattet som demokratisk problematisk at stemmene til innbyggerne får ulik vekt, og at det lokale selvstyret får ulik tyngde i ulike kommuner. En statlig stykkprisfinansiering, med tilhørende individuelle rettigheter, der statlig stykkpris kan kombineres med ulike «grader» av statlig overtakelse av kommunale tjenester, så som statlig finansiering, tildeling og produksjon. o Sterkere garantier for at innbyggerne og/eller visse grupper blir sikret like og gode tjenester dersom det er knyttet sterke rettigheter til tjenestene, eller dersom staten er ansvarlig for utformingen av dem, kan være argumenter for et slikt system. o Argumenter mot kan være at det er vanskelig å fastsette riktig pris og utarbeide stykkpriser som er tilstrekkelig finmaskede til å fange opp individuelle forskjeller, behovsendringer hos den enkelte over tid og forskjellene i kommunene sitt kostnadsnivå, og at stykkpris bryter med prinsippet om rammestyring og kan føre til økt statliggjøring av oppgavene. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

33 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Demokrati, identitet og deltakelse Demokrati, identitet og deltakelse løftes ofte frem som viktige argumenter for og imot kommunesammenslåinger. Identitet og tilhørighet viktig i diskusjoner om kommunesammenslåing Sammenlignet med andre land er Norge et land der folk i betydelig grad identifiserer seg med sitt bosted. Opplevelsen av tilhørighet og identitet er noe sterkere i små kommuner enn i storbyene. Det å ha et felles arbeidsmarked, et felles handelssentrum, et felles skolemarked og felles institusjoner som kulturhus, medier og idrettslag sammen med de kommunene som man tenkes sammenslått med, bygger en «interkommunal» identitet. Vellykkede interkommunale samarbeid og en hensiktsmessig og god infrastruktur bidrar også til det samme. Interesse og samfunnsengasjement noe sterkere i små kommuner De sosiale nettverkene er merkbart sterkere i små kommuner. Den sosiale tilliten er lavest i de minste og størst i mellomstore. Folk deltar i kommunale tillitsverv og partivirksomhet i atskillig større grad i de minste kommunene. Engasjementet avtar med økende kommunestørrelse. For de fleste andre samfunnsgagnlige aktiviteter er det ingen direkte sammenheng med kommunestørrelse. Men det er en meget sterk sammenheng mellom medlemskap i organisasjoner og foreninger og sannsynligheten for deltakelse. Slike medlemskap har vært vanligere i små kommuner. Interesse for lokalpolitikk (ikke fylkespolitikk) ligger på omtrent samme nivå som for rikspolitikk. Den lokalpolitiske interessen avtar og den rikspolitiske interessen øker med økende kommunestørrelse. Innbyggerne sier seg både rimelig godt informert om lokalpolitikken og nokså godt kvalifisert for å delta i lokalpolitikken uavhengig av kommunestørrelse. Valgdeltakelse og deltakelse mellom valg varierer Størrelsen på kommunen har en viss betydning på valgdeltakelsen valgdeltakelsen er lavest i kommuner mellom og innbyggerne. Deltakelse i innbyggerinitiativ er størst i de små kommunene. Politikerkontakten i de minste kommunene er omtrent tre ganger så stor som i de største, mens deltakelse i underskriftskampanje er størst i de mellomstore kommunene. Innbyggernes holdninger og tilfredshet mer tilfreds i små kommuner Lokaldemokratiet er verdsatt av befolkningen. Det er ingen systematisk sammenheng mellom kommunestørrelse og folks holdninger til lokaldemokrati som et styringssystem. Tilliten til lokale folkevalgte og kommunestyrer ligger på høyde med eller over tilliten til nasjonale aktører og institusjoner. Befolkningens vurdering av politikernes dyktighet blir mer positiv med økende kommunestørrelse. Folks vurderinger av lokalpolitikernes representativitet og lydhørhet er mer positiv i mindre kommuner. Det store flertall av innbyggerne er fornøyd med tjenestetilbudet. Innbyggerne er mer reserverte rundt muligheten til følge med i politikken og stille de styrende til ansvar. Det samme gjelder tilliten til folkevalgtes redelighet og styringsorganenes virkemåte. Innbyggerne er ikke fornøyd med mulighetene til å delta i og påvirke politikken. De minste kommunene får gjennomgående best attest fra innbyggerne. Minst forskjell er det i vurderingen av tjenestekvalitet. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

34 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Folkevalgtes holdninger og tilfredshet mer tilfreds i store kommuner Kommunestørrelse er ikke sterkt knyttet til motivene for å delta i lokalpolitikken. Misnøye og saksorienterte forhold nevnes oftere i store kommuner enn i små. Engasjement via arbeid og yrke, samt ønsket om læring, kontakter og nettverk er noe mer utbredt i mindre kommuner. Kommunestørrelse har en viss betydning for folkevalgtes oppfatning av hvilke oppgaver som er viktige. Med økende kommunestørrelse synker andelen som mener det er viktig å ta opp saker som gjelder egen del av kommunen, mener typiske strategoppgaver er viktig og som synes det er viktig med samarbeid på tvers av partigrensene. Andelen som synes ombudsoppgaven eller typiske partirepresentantoppgaver er viktig, øker med økende kommunestørrelse. I hovedsak finner de folkevalgte seg godt til rette i folkevalgtrollen. Folkevalgte i store kommuner synes det representative lokaldemokratiet fungerer bedre enn hva folkevalgte i små kommuner gjør. Et klart flertall mener statlig detaljstyring uthuler rollen som folkevalgt, uavhengig av kommunestørrelse. Den lokale offentligheten i små kommuner er det mer lokalt preg Dess mindre kommune, dess flere mener at lokale saker preger valgkampen og at lokale forhold er viktig for deres stemmegivning. Mens stortingsvalg oppfattes som langt viktigere enn kommunevalg i de største kommunene, er de to valgene omtrent jevnbyrdige i de minste kommunene. Lokalaviser er viktige overalt, men riks- og regionavisene er viktigst i de største kommunene. De siste årene er det færre kommuner som bruker lokal dagspresse eller informasjonsavis i kommunikasjonen med innbyggerne, mens flere har egen informasjonsmedarbeider. Bruk av jevnlige, åpne informasjonsmøter holder seg stabilt høyt. Stadig flere overfører kommunestyremøter i nærradio, lokal-tv eller ved Internettstrømming. Halvparten bruker sosiale medier i innbyggerkontakten. Det er stor stabilitet i etablerte formelle organer for deltakelse fra befolkningen. Brukermøter og brukerundersøkelser blir stadig vanligere, det samme gjelder møter med næringslivet. Også driftsstyrer med representasjon fra brukere, foreldre eller pårørende blir vanligere. Få har opprettet kommunedelsutvalg/lokalutvalg, noen samarbeider med lokallag, bygdelag og velforeninger. Mer mangfoldig kommunal organisering betydning for kommunestørrelse? Kommunene ivaretar de fleste tjenestene gjennom egen driftsorganisasjon, men kombinerer gjerne med andre løsninger: Interkommunalt samarbeid er utbredt innen revisjon, renovasjon, krisesenter, legevakt, barnevern, brann, IT-oppgaver og innkjøp. Få samarbeider om tjenester innen barnehage, grunnskole og hjemme- og institusjonsbaserte omsorgstjenester. De største kommunene deltar i flest samarbeid. De minste har mange samarbeid innen helse/sosial. En del oppgaver løses delvis gjennom kjøp fra private. Kjøp fra frivillige organisasjoner og bruk av kommunale foretak er mindre utbredt. Kommunenes bruk av markedsmekanismer har økt. Om lag fire av fem kommuner bruker konkurranseutsetting, særlig innenfor drift og vedlikehold av kommunale veier og renovasjon. Om lag halvparten har innført friere brukervalg, mest innen barnehagesektoren. Økt mangfold i oppgaveløsningen kan gi utfordringer for kommunestyret som et demokratisk, direkte valgt organ til å foreta helhetlig styring, prioritering og kontroll. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

35 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Inntektssystemet og andre økonomiske ordninger I 2013 er rammetilskuddet til kommunene på ca. 115 mrd. kroner. Dette beløpet fordeles gjennom de ulike elementene i inntektssystemet, hvorav mesteparten fordeles som beløp per innbygger. Tabell 1: Elementene i inntektssystemet i 2013 Mill kr Småkommunetilskudd 930 Ordinært skjønn N-Norgetilskudd (inkl Namdalstilskudd) Distriktstilskudd Sør-Norge 373 Veksttilskudd 60 Storbytilskudd 402 Saker med særskild fordeling(inkl Inndelingstilskuddet) 389 Innbyggertilskuddet Sum Innbyggertilskuddet fordeles pr. innbygger på kommunene, men justert for ufrivillige kostnadsforskjeller og objektive forskjeller i behov for tjenester mellom kommunene. De øvrige distriktspolitiske tilskuddene er i motsetning til innbyggertilskuddet politiske bestemte elementer i inntektssystemet. De distriktspolitiske tilskuddene har kun en andel på om lag 5 % av den samlede rammen i inntektssystemet, men kan bety svært mye for enkeltkommuner. I 2013 er det 257 kommuner som får ett eller flere av de distriktspolitiske tilskuddene Nord-Norge-tilskudd gis per innbygger til kommunene i de tre nordligste fylkene og Namdalen kr per innbygger i Finnmark, 3503 kr per innbygger i tiltakssonen i Troms og 2973 kr utenfor tiltakssonen kr i Nordland og Namdalen. Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim får 340 kr per innbygger i storbytilskudd 22 kommuner har veksttilskudd, mens 356 kommuner har ordinært skjønn Småkommunetilskuddet gis i dag til kommuner med færre enn innbyggere, forutsatt at gjennomsnittlig skatteinntekt pr innbygger er under 120 % av snittet. Kommuner med under 3200 innbyggere vil kunne få inntil 5,2 millioner kroner, mens kommuner i tiltakssonen 1 får 11,2 millioner kroner. Dette betyr at dersom to kommuner med mindre enn 3200 innbyggere slår seg sammen til én, ny kommune som har mindre enn 3200 innbyggere, vil den nye kommunen få ett småkommunetilskudd i stedet for to. En kommune i Finnmark/Nord-Troms med 500 innbyggere vil kunne tape kr pr. innbygger, mens en tilsvarende kommune i resten av landet vil tape nær kr per innbygger. Imidlertid vil den nye kommunen gjennom inndelingstilskuddet få kompensert for de småkommunetilskuddene den nye kommunen eventuelt mister. Småkommunetilskuddet utgjør isolert sett en barriere for sammenslåinger. Effekten er størst for mindre kommuner. På tilsvarende måte fungerer også basistilskuddet i utgiftsutjevningen ved en sammenslåing. Gjennom basiskriteriet i utgiftsutjevningen får de minste kommunene kompensasjon for smådriftsulemper. Kriteriet er utformet slik at det gis et fast beløp pr. kommune på ca. 11 mill. kr i Til forskjell fra småkommunetilskuddet bygger imidlertid basistilskuddet på objektivt beregnede kostnadsulemper for mindre kommuner. 1 Tiltakssonen omfatter alle kommuner i Finnmark samt sju kommuner i Nord-Troms KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

36 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Inndelingstilskuddet i inntektssystemet I 2002 ble det innført et inndelingstilskudd i inntektssystemet som skulle stimulere til frivillige kommunesammenslåinger. Ordningen innebar at kommuner som slår seg sammen, isolert sett ikke skulle få reduserte statlige rammeoverføringer i en overgangsperiode. Fra er hovedtrekkene ved ordningen slik: Inndelingstilskuddet får kommunene reelt i 15 år. Deretter trappes det ned med 1/5 i hvert av de neste fem årene. Inndelingstilskuddet har dermed en virkeperiode på totalt 20 år etter en kommunesammenslåing. Tilskuddet skal gjelde alle de distriktspolitiske tilskuddene; basiskriteriet, småkommunetilskuddet, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet og distriktstilskudd Sør-Norge Tilskuddet er på 93,5 mill. kr bare i 2013 til de seks sammenslåingene siden 2002 Dette betyr at ved kommunesammenslåinger nøytraliseres nesten alle de negative økonomiske effektene av kommunesammenslåinger i en periode på 20 år. Andre elementer i inntektssystemet som påvirkes av kommunesammenslåinger De negative økonomiske effektene av kommunesammenslåinger kompenseres av inndelingstilskuddet, men det er noen effekter som ikke fanges opp. Et av kriteriene i utgiftsutjevningen er at folketallet er opphøyd i 1,2 urbanitetskriteriet. Det betyr at ved kommunesammenslåinger vil den nye kommunen isolert sett få høyere uttelling enn små kommuner. Effekten blir større hvis det er mer befolkningsrike kommuner som slår seg sammen. For nye Kristiansund betydde sammenslåing en «gevinst» på 2,2 mill. kr på dette kriteriet. Vekstkommunetilskuddet gis til kommuner som over en treårsperiode har en befolkningsøkning over 175 % av landsgjennomsnittet. Hvis en kommune med sterk befolkningsvekst slår seg sammen med en kommune med lavere vekst, kan det bety at den sammenslåtte kommunen ikke får veksttilskudd. Kriteriet er ikke helt nøytralt når det gjelder kommunesammenslåing og kan hemme den. Bosettingskriteriene gir små utslag ved kommunesammenslåinger, og kriteriene er dermed tilnærmet nøytrale. Inntektsutjevningen er tilnærmet nøytral ved kommunesammenslåinger, så fremt ikke en av kommune har skatteinntekter under 90 % av landsgjennomsnittet og den nye kommunen får over 90 %. Den nye kommunen vil da ikke lenger motta tilleggskompensasjon, som er en kompensasjon til kommuner som har under 90 % av landsgjennomsnittet for skatt. Andre økonomiske elementer utenom inntektssystemet som kan påvirke sammenslåingsprosesser Hvis to kommuner slår seg sammen, men kun den ene kommunen har eiendomsskatt, må den nye kommunen enten avvikle eiendomsskatten eller innføre den i hele den nye kommunen. Så lenge det er enighet om å avvikle eller utvide, er eiendomsskatt nøytral når det gjelder kommunesammenslåinger. Inntektsforskjeller kommuner imellom kan hindre sammenslåingsprosesser, fordi en rik kommune vil måtte redusere tilbudet til egne innbyggere dersom man skal slå seg sammen med en fattig nabokommune. På den annen side vil en fattig kommune ha fordel av å slå seg sammen med en rik nabokommune. Det er særlig kraftinntekter som gir store inntektsforskjeller mellom kommunene. I flere av de siste års kommunesammenslåinger har prosessen vært påvirket av realiserte eller planlagte infrastrukturprosjekter finansiert av staten. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

37 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Økonomiske konsekvenser av kommunesammenslåing Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Kommunene hadde i milliarder kroner i brutto driftsutgifter. Hva kan man spare på kommunesammenslåinger? Det økonomiske argumentet for kommunesammenslåinger vil være muligheten til å ta ut stordriftsfordeler. Dette argumentet vil først og fremst være gyldig for små kommuner. For større kommuner vil sammenslåing ofte være begrunnet med hensyn til samordnet arealplanlegging, infrastruktur og kollektivtransport, etc. Dersom sammenslåing fører til sentralisering i større produksjonsenheter, så kan det gi grunnlag for mer effektiv og rimeligere drift. Man kan for eksempel se for seg at skoler blir slått sammen, at det blir etablert større sykehjem og at tjenester innen for eksempel teknisk sektor kan slås sammen. Tilsvarende gjelder dette også mindre budsjettområder. Det er ikke noen klare forskningsresultater av effektene av kommunesammenslåinger i Norge, men det er rimelig å anta at når to kommuner slår seg sammen, vil kommunenes administrasjonsutgifter reduseres. Denne effekten har man også påvist når man har forsket på de danske kommunesammenslåingene. I 2010 sparte de nye sammenslåtte kommunene mer enn ½ mrd. kroner, mens de øvrige kommunene ikke hadde noen besparelser. Kostnadseffektivitet og stordriftsfordeler er argumenter for å etablere større kommuner. Det er kostnader man kan spare inn på ved å slå sammen to eller flere kommuner. Da får man ett rådhus, én ordfører, én rådmann og totalt sett færre kommunaldirektører. I norske kommuner er administrasjonsutgifter pr. innbygger størst i små kommuner, siden enhver kommune trenger en viss minimumsadministrasjon. Dette er også begrunnelsen for hvorfor vi har basistilskuddet i inntektssystemet. På en annen side kan det argumenteres med at det i små kommuner er mulig å ha en svært effektiv drift fordi kommunen er såpass oversiktlig at man ser hvor ting ikke fungerer og kan gjøre de nødvendige grepene. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

38 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Hvor lang tid går det før man får redusert kostnadene i en sammenslått kommune? En sammenslåing vil medføre omstillingskostnader. Omstillingskostnadene vil komme med en gang, mens det kan ta noe tid å hente ut stordriftsfordelene ved sammenslåinger. Omstillingskostnader vil således være et negativt insentiv til kommunesammenslåing. Dette kan motvirkes gjennom at inndelingstilskuddet utbetales raskere, for eksempel gjennom en egen kompensasjonsordning for omstillingskostnader ved kommunesammenslåing, som kan ligge utenfor inntektssystemet. Effektene av kommunesammenslåinger vil kunne slå ulikt ut for forskjellige typer kommuner. Små kommuner kan oppnå mer effektiv drift på grunn av stordriftsfordeler. Til gjengjeld vil dette på mange områder forutsette sentralisering av tjenestene. Store kommuner vil ikke oppnå mye økonomisk ved å slå seg sammen. Hva er en optimal kommunestørrelse i et kostnadsperspektiv? I Danmark var det et krav i kommunereformen at kommunene etter sammenslåing måtte ha minst innbyggere. I Finland er det et tilsvarende krav i den nye reformen at kommunene må ha minst innbyggere. Beregninger utført av KS indikerer at optimal kommunestørrelse, når man isolert ser på administrasjonsutgifter, kan ligge på rundt innbyggere. Med det menes at administrasjonsutgiftene pr. innbygger faller for hver nye innbygger frem til , mens kostnadene pr. innbygger øker svakt for hver nye innbygger over Dette er en gjennomsnittsbetraktning, og ikke uttrykk for noen lovmessighet. I konkrete tilfeller vil administrasjonsutgiftene pr. innbygger selvsagt også kunne synke for hver nye innbygger over Det avhenger av lokale forhold og hvilke andre «grep» som foretas. Større kommuner kan gi ny debatt om friere inntektsdannelse? Større kommuner kan føre til en fornyet debatt om friere inntektsdannelse og høyere skatteandel i kommunesektoren, fordi kommunene vil kunne bli mer like både økonomisk og i folketall. Bredere fagmiljøer i større kommuner? En kommunesammenslåing vil i de aller fleste tilfellene føre til at fagmiljøene i de små tjenesteområdene blir bedre. Her er det likevel mange kommuner som har fått tatt ut deler av denne effekten gjennom interkommunalt samarbeid eller lignende. Infrastrukturprosjekter gir flere kommunesammenslåinger? I enkelte av de kommunesammenslåingene vi har hatt det siste 10-året, har en utløsende faktor vært bedre samferdselsløsninger, slik som fastlandsforbindelse. Dette har åpenbart gitt enklere kommunikasjon for innbyggere i de kommunene som har fått denne. Demografiutfordringer Befolkningsstrukturen i enkelte kommuner vil om få år være slik at i noen kommuner vil over 40 % av befolkningen være over 67 år. Dette vil i seg selv være et insitament for å slå seg sammen, gitt at nabokommunene har en mer normalfordelt befolkningspyramide. Det er imidlertid viktig å være klar over at i enkelte fylker er det flere nabokommuner som har de samme utfordringene. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

39 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Grunnopplæringen Betydningen av sektor Ressursbruken til barnehager utgjør 13 % av de samlede brutto driftsutgiftene i kommunesektoren. Ressursbruken til grunnskoleopplæring utgjør 22 %, og for fylkeskommunene utgjør videregående opplæring 48 %. Faktorer av betydning for kommunestruktur Det er mange faktorer som spiller inn for å optimalisere elevenes læring. En god skoleeier, tilgang på kompetente og motiverte lærere og tydelig skole- og klasseledelse er tre viktige faktorer. Kommunestruktur vil spille inn som et indirekte moment gjennom at endrede størrelser kan påvirke disse faktorene. Forskning viser at små skoler i bygdesamfunn har potensialet i seg til å skape læringsaktiviteter som er godt forankret i lokalbefolkningen, lokal natur og lokalt næringsliv, og derigjennom tilpasse opplæringen på en god måte det faglige utbyttet øker med skolestørrelse, men det finnes ikke forskningsmessig belegg av betydning for å si at skolestørrelse har betydning for læringsmiljø og elevenes sosiale kompetanse kostnader per elev blir redusert med økt skolestørrelse små bygdeskoler kan spille en positiv rolle i bygdesamfunn fordi det er mange lokale aktiviteter knyttet til skolen Den pedagogisk-psykologiske tjenesten er en lovpålagt tjeneste. Tjenesten har to oppdrag: Den skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling Den pedagogisk-psykologiske tjenesten skal sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever det PP-tjenesten kan organiseres i samarbeid med andre kommuner eller med fylkeskommunen. PPtjenestens kompetanse er av avgjørende betydning for tilpasset opplæring og derigjennom omfang og innretning av spesialundervisning. Gjennomføring i videregående skole er avhengig av et tett samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner. Med dagens forvaltningsstruktur og inntaksområder til videregående skoler vil kommuner og fylkeskommuner måtte ha et nært samarbeid. Det er også rimelig å anta at mulige endringer i oppgavefordelingen mellom kommune, fylkeskommune og stat vil påvirke statlig styring, løsningsvalg i utfordringene som ligger i elevenes overgang mellom skoleslagene, og utfordringene med riktig og tilstrekkelig kompetanse. Statlig styring Statlige styring av grunnopplæringen skjer i første rekke gjennom opplæringsloven med forskrifter, noe som er krevende å følge for kommuner og fylkeskommuner. Muligheten for å ivareta demokratisk styring og folkevalgtes mulighet for å ta beslutninger avhenger av at kommunen/fylkeskommunen har tilgjengelig relevant kapasitet og kompetanse på kommunenivå /systemnivå. Overgangsutfordringer Forventning om økt gjennomføring av et 13-årig skoleløp krever tidlig innsats gjennom hele skoleløpet. Det betyr at kommuner og fylkeskommuner må samarbeide og rette innsatsen mot de utfordringene som oppstår i hele opplæringsløpet fra barnehage til gjennomført videregående opplæring. Forskning viser at fokus på overgangene mellom de ulike delene i opplæringsløpet er KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

40 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR avgjørende. En organisering der barnehagetiden og hele det 13-årige skoleløpet eies av ett forvaltningsnivå, kan påvirke dette. Ved å forskyve ansvaret mellom forvaltningsnivåer vil det bli en utfordring for drift av videregående skoler. Alle kommuner kan ikke, med dagen struktur, drifte en videregående skole med de linjevalg og det antall fag som vil kreves. Dette må enten løses gjennom interkommunalt samarbeid eller andre strukturelle endringer. Kompetanseutfordringene Den faktorens som i størst grad utfordrer kommunal sektor i grunnopplæringen, er tilgang på kompetanse. Utfordringene rommer flere viktige aspekter. Det handler om lærernes og førskolelærernes fagkompetanse (relevant, anvendt, tilstrekkelig) og muligheten for den enkelte kommune å skaffe seg denne kompetansen. Det er enklere å skaffe og utvikle tilstrekkelig og rett kompetanse i større fagmiljøer. Kapasitet i form av nok lærere, rekruttering Lærernes og førskolelærernes fagkompetanse og metodekunnskap Fagmiljøer, som skaper et attraktivt og utviklingsorientert miljø i kommunen Opplæringslovens krav om kompetanse ved tilsetting av undervisningspersonell og krav om relevant kompetanse i undervisningsfag. Dagens skole/kommunestruktur gir store problemer med rekruttering. Bestemmelsene om nye krav ved tilsetting og relevante fagkompetansekrav vil øke disse utfordringene. Pålegg til kommunene om å sette i gang to valgfag per skoleår ved alle skoler utfyller bildet med rekrutteringsproblemer. Disse utfordringene vil stille krav til lederkompetansen i skoleledelsen både på rådmannsnivå og rektornivå. Skolestrukturer og størrelse Skolestrukturer, skolestørrelser og elevtall setter kommunen i noen dilemmaer, men norsk topografi og historiske strukturer, samt lokal identitet, tilsier at det er mer enn elevtall og økonomi som må vektes inn i forhold til antall skoler. Antall elever per skole varierer sterkt mellom kommunene: Fra gjennomsnittlig 28 elever per skole, til gjennomsnittlig 563 elever per skole Gjennomsnittlig gruppestørrelse var 13,6 elever i Gruppestørrelsen har sunket med 0,1 hvert år de siste årene Antall skoler er redusert med 6 % fra 2006 til 2012 Fra 2007 til 2011 er elevtallet i kommunale grunnskoler sunket med 3625 Ca. 500 flere barn går i privat skole i samme periode. Når antallet kommunale skoler reduseres, ser man en tendens til en vekst av små private skoler der de offentlige grendeskolene blir borte. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

41 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Helse og velferd Helse og velferd er den største sektoren innen kommunesektoren i form av ressursbruk og omfatter ca. 40 % av ressursene. Sektoren omfatter en rekke tjenesteområder som har ulike utfordringer, men en fellesnevner er økt personell og kompetansebehov framover i tid som følge av demografi. Større velferdsreformer de siste ti årene Det har skjedd store strukturelle endringer på helse- og velferdsområdet i kommunal sektor og mellom forvaltningsnivåene de ti siste årene: Sykehusreformen i 2002 innebar at staten overtok eieransvaret for offentlige sykehus fra fylkeskommunen. Forvaltningsreformen i 2004 innebar en statlig overtakelse av oppgavene til det fylkeskommunale barnevernet. I 2005 vedtok Stortinget å etablere en ny arbeids- og velferdsforvaltning, NAV, bestående av tidligere Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Rusreformen fra 2004 kom som en oppfølging av sykehusreformen, hvor det ble et tydeligere skille mellom spesialisthelsetjenestens ansvar for behandlingstjenester og kommunenes ansvar for å utvikle tjenestene lokalt knyttet til bolig, ettervern og lavterskel omsorgstilbud. Samhandlingsreformen fra 2012 forutsetter en oppbygging av det kommunale helsetilbudet. Dette har vært med på å utfordre kommunenes og fylkeskommunens kompetanse og kapasitet i oppgaveløsning. Særlig vil samhandlingsreformen i årene som kommer kreve enten betydelig økt interkommunalt samarbeid, eller så fordrer det større kommuner. Kompetanseutfordringene Kompetansebehov er den enkeltfaktoren som trolig i størst grad utfordrer kommunal sektor på helseog velferdsområdet. Dette handler om minst tre viktige aspekter: Kapasitet i form av nok personell Personellets fagkompetanse som følger av utdanningsbakgrunn og yrkeserfaring Tilstrekkelig store fagmiljø til å skape et attraktivt og utviklingsorientert arbeidsmiljø Økt kompetansebehov og mer spesialiserte tjenester vil påvirke kommuners mulighet til å levere gode velferdstjenester. Det er en fare for mer sårbarhet ved små miljøer ved for eksempel sykdom. Samtidig er det mye kompetanse knyttet til lokal kunnskap som kan gi bedre brukertilpassede tjenester. Demografi utfordrer særlig utkantstrøk Nasjonalt vil helsepersonell trolig være tilgjengelig de neste ti årene, men regionale forskjeller gjør at tilgangen på riktig kompetanse blir et større problem over tid. I utkantstrøk er det allerede utfordringer i dag med å skaffe riktig og tilstrekkelig kompetanse, særlig på området rehabilitering/habilitering. Særlig mindre kommuner med skjev befolkningsstruktur vil utfordres mot Gruppen over 67 år vokser i mange regioner med mellom 40 og 50 prosent de neste årene. I kommuner som har høyest antall eldre, vil hver tredje innbygger være over 67 år i De store byene får også en klar økning i antallet eldre, men innvandring og jobbskaping løser en stor del av utfordringen med demografi. Mer samarbeid, samhandling og partnerskap Det er begrenset samarbeid på tvers av kommunegrensene når det gjelder kjernetjenester og tjenesteproduksjon i eldreomsorgen og førstelinjetjenesten i helsevesenet, men det fins mange faglige nettverk på tvers av kommunegrensene. En del kommuner løser i dag sine oppgaver innen rus og psykisk helse ved ulike former for interkommunalt samarbeid. En stor andel kommuner (66 %) har interkommunale samarbeid på krisesenter og legevakt, men kun 4,4 % har det i omsorg for KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

42 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR utviklingshemmede. Nær 200 kommuner har et vertskommunesamarbeid om barnevern. I tillegg ser mindre faste samarbeidsløsninger om kompetanse ut til å bli mer og mer vanlig. Samhandlingsreformen kan frambringe mer kommunesamarbeid, og det er sannsynlig at dette vil påvirke kommunenes styringsmuligheter på sikt samt folkevalgtes mulighet for å ta reelle beslutninger. Samhandlingsreformen kan bli en katalysator for enda mer interkommunalt samarbeid og/eller mulige endringer i kommunestruktur. Erfaringen fra strukturreformen i Danmark viste blant annet at tilstrekkelig bestillerkompetanse på helseområdet var en forutsetning for å ivareta oppgaveendringene for kommunesektoren. Innovasjon og nyskaping vil være en viktig bærebjelke for å bidra til større bærekraft i utviklingen av velferdstjenester. Mer interkommunalt samarbeid eller andre løsere sammenslutninger/arbeidsformer kan bli konsekvenser av målet om mer likeverdighet mellom partene i samhandlingsreformen. Dette kan igjen aktualisere spørsmål om behov for sterkere kommuner for å oppnå målet om likeverd i samarbeidet. Krevende utfordringer i flere sektorer Det er flere faktorer som utfordrer dagens struktur på helse- og velferdsområdet, særlig gjelder dette innenfor følgende sektorer: Folkehelse: Tverrsektorielt arbeid som involverer alle deler av kommunesektoren, en del kommuner har samarbeid om for eksempel bruk av folkehelsekoordinatorer. Fylkeskommunene skal understøtte kommunens arbeid med folkehelse og legge til rette for regionalt samarbeid. Barnevern: Utstrakt interkommunalt samarbeid i dag, i hovedsak i form av vertskommunemodell, men også et par samkommuner. Hovedregelen er at det interkommunale samarbeidet inneholder alle myndighetsoppgavene i barnevernstjenesten, altså det som ofte regnes som saksbehandlingen. Hvordan mulighetene for politisk styring av det store innslaget interkommunale tjenester påvirkes over tid, vil være viktige spørsmål i barnevernstjenesten og i kommunene. Det samme vil gjelde samarbeidet mellom tjenester innad i kommunene når barnevernet blir «overlatt» til en vertskommune. Det vil også bli et spørsmål om hva slags nye oppgaver/myndighet på barnevernsområdet vil kreve av fagkompetanse i kommunene. NAV: Bare 26 av 457 kommuner/bydeler har valgt den lovpålagte minimumsløsningen (sosialhjelp og kvalifiseringsprogrammet), mens over halvparten (262) av kommunene har valgt å legge inn ytterligere tre eller flere kommunale tjenesteområder i NAV-kontoret. De minste kommunene legger inn flest kommunale tjenester, antall kommunale tjenester ut over de lovpålagte avtar med kommunestørrelse. Brukerne er mest fornøyd med tjenestene (både statlige og kommunale tjenester) i de minste NAV-kontorene. En firedel av kommunene deltar i interkommunalt samarbeid om kommunale tjenester i NAV. Flyktninger og integrering: Det er behov for å bosette nærmere 8000 flyktninger årlig i 2012, 2013 og De store utfordringene med å kunne tilby bolig til alle som venter, har aktualisert spørsmål om statlig inngripen. Ca. 50 % av kommunene har valgt å legge forvaltningen av introduksjonsprogrammet inn i Nav. Flere kommuner har inngått interkommunalt samarbeid om voksen - og norskopplæringen. Noen kommuner kjøper tjenester knyttet til introduksjonsordningen fra nabokommunen eller andre aktører. Boligbehov for utsatte grupper: Å skaffe boliger til grupper med ulike behov for tjenester tilknyttet boligen blir en presserende oppgave for kommuner framover. Dette kan frambringe andre løsninger fra statlig hold eller gi opphav til mer kommunesamarbeid. Samtidig kan også spørsmål om innbyggerne i større grad bør kunne utnytte kommunale tjenester på tvers av administrative grenser, bli aktualisert. Statlig klagebehandling: Det kan se ut til at jo større kommune, desto bedre er egenvurderingen av kommunens kompetanse på et gitt saksområde. Samtidig er det viktig å ha i mente at den generelle (egen)vurderingen er at kommunenes kompetanse er god og ikke dårlig. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

43 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Arealplanlegging, samfunnsutvikling, samferdsel og reduserte klimagassutslipp Arealplanlegging krever oversikt og kompetanse Arealplanleggingen som kommuneplanens arealdel, områdeplaner og reguleringsplaner er det ifølge plan- og bygningsloven (PBL) tillagt kommunene å vedta. I viktige nasjonale utbyggingsprosjekt kan staten selv utarbeide og vedta reguleringer, statlige reguleringsplaner. Dette skjer sjeldent. Private og offentlige instanser kan selv utarbeide arealplaner. Disse skal behandles og vedtas av kommunen. Arealplaner egengodkjennes av kommunen om det ikke er noen innvendinger. Mange særlover er knyttet til PBL som kommune må ha innsikt i. Det er i dag 22 instanser som kan reise innsigelser. Blir det ikke enighet gjennom mekling, avgjøres planen av Miljøverndepartementet, noe som tar tid. Varsling om bruk av innsigelse er omfattende og brukes mest ved reelle arealkonflikter, men også manglende dokumentasjon og plankvalitet er et brukt grunnlag. I noen saker er det uklart hvilken hjemmel / hvilket styringsdokument og nasjonale føringer som er grunnlaget for innsigelsesvarslet. Det er viktig for kommunen å ha kompetanse i samhandling med aktuelle eksterne aktører. Det foregår mye samarbeid, men kommunen ønsker å ha planfunksjonen innen egen organisasjon: Samarbeidet er først og fremst avtalebasert og ofte også prosjektrettet og i forholdsvis liten grad rettet mot formaliserte oppgaver etter plan- og bygningsloven, som kommuneplanenes samfunnsdel, kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner og kommunal planstrategi. Interkommunalt plansamarbeid etter plan- og bygningsloven kapittel 9 og organisert som beskrevet i 9-2 (frivillig og pålagt plansamarbeid), er ikke påvist. Distriktskommunene samarbeider først og fremst for å styrke plankapasitet og kompetanse. Kommuner i sentrale strøk samarbeider i større grad for å håndtere funksjonelle planutfordringer på tvers av kommunegrenser, som felles arbeids-, bolig- og servicemarked. Mange fylker ønsker mer interkommunalt plansamarbeid og prøver å stimulere til økt samarbeid, men peker på at det ikke er lett å få etablert slikt samarbeid.» Ulike kommuner ulike utfordringer For mange distriktskommuner er det kompetanseutfordringen som er den største og derfor den sterkeste drivkraften for samarbeid. De rammes også først av mangel på plankapasitet. Nasjonalt er det nå økt oppmerksomhet rundt kapasiteten på nødvendig plankompetanse. I sentrale og folkerike områder er behovet for en best mulig og enhetlig arealforvaltning som ikke kan løses innenfor egne kommunegrenser, ofte drivkraften bak plansamarbeidet. Lokal og regional samfunnsutvikling et samspill mellom mange Samfunnsutvikling, herunder næringsutvikling, er en sentral del av det lokal- og regionalpolitiske arbeid hvor utgangspunktet er å mobilisere lokale og regionale aktører, offentlige og private for i samhandling å oppnå ønskede, omforente mål. Arbeidet preges av nettverk og direkte dialog mellom det offentlige, innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Kommunenes samfunnsutviklingsarbeid foregår i hovedsak gjennom mobilisering og samhandling på kommunalt nivå og ned på grendenivå interkommunalt samarbeid for utvikling og tilrettelegging innen bo- og arbeidsmarkedsregioner som går utover kommunegrensene interkommunalt samarbeid for å få økt ekstern oppmerksomhet og politisk gjennomslagskraft gjennom økt størrelse og dermed tyngde KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

44 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Samfunnsutvikling utover kommunegrensene organiseres ofte gjennom regionråd, ca. 70 i tallet: Nesten alle kommuner deltar i regionråd, og noen deltar i flere. Regionrådene har ingen formell status i forvaltningssystemet og kan ikke formelt binde opp deltakerkommunene gjennom sine vedtak. Regionrådene inngår gjerne i større samarbeidsrelasjoner sammen med næringsliv og offentlige kompetansemiljøer. Fylkeskommunen skal være den sentrale regionale utviklingsaktøren (jf. forvaltningsreformen 2010). I det regionale partnerskapet som gjerne består av fylkeskommune, regionale statlige etater og de viktigste parter fra arbeidslivet, har fylkeskommunen et lederansvar. Fylkeskommunen har også en samordnende og veiledende rolle overfor kommunene når det gjelder planlegging. En utfordring i det regionale partnerskapet er at de regionale statsetatene i mindre grad enn tidligere følger fylkesgrensene og at regioninndelingene heller ikke er entydige. Samferdsel vei og kollektivtrafikk Kommunesektoren den overlegent største vegeier Kommunesektoren har samlet ansvaret for ca. 89 % av vegnettet i Norge, der fordelingen er fylkeskommunale veger 47 % ( km) kommunale veger 42 % ( km) riksveger 11 % ( km) Fylkeskommunens store andel kom som et resultat av forvaltningsreformen. Fagansvaret for planlegging og vedlikehold av fylkesveger er tillagt Statens Vegvesen med sin regionale organisering. Kollektivtrafikken må løse økt transportbehov Fylkeskommunene har et ansvar for kollektivtrafikken i sitt fylket samt all skoletransport. Et attraktivt og tilpasset kollektivtilbud på et rasjonelt vegsystem er viktig for å minimalisere privatbilismen for å redusere klimagassutslipp og forurensning samt øke framkommeligheten. Rasjonelle transportløsninger gjennom et optimalt utbyggingsmønster avhenger av en overordnet og samordnet arealplanlegging innen bo- og arbeidsregioner på tvers av kommunegrensene. Gode kollektivløsninger krever samhandling mellom forvaltningsnivåene. Kommunene skal sørge for redusert klimagassutslipp Kommunesektoren har hovedsakelig to roller i arbeidet med å redusere klimagassutslippene: Som ansvarlig for drift av egen virksomhet: biler, bygg, innkjøp, osv. Som lokal/regional planmyndighet, samfunnsutvikler, igangsetter, koordinator, eier av kollektivtrafikk og vegnettet. En arealplanlegging som legger vekt på å redusere behovet for transport og legger til rette for økt kollektivtrafikk, vil være viktig bidrag for redusert utslipp av klimagasser. En koordinert og samordnet arealplanlegging mellom kommunene kan bidra til mer klimaeffektiv arealbruk og redusert transport. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

45 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Beredskap, klimatilpasning og miljø Beredskap den beskyttende kommunen Kommunene har alltid hatt et ansvar for å sikre sine innbyggere. Sivilbeskyttelsesloven (2010) med forskrifter (oktober 2011) pålegger nå kommunene en generell beredskapsplikt. Forskriftene med veileder (mars 2012) er knyttet opp til plan- og bygningsloven (PBL) bl.a. når det gjelder risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS). Formålet med forskriften er å «sikre at kommunen ivaretar befolkningens sikkerhet og trygghet. Kommunen skal jobbe systematisk og helhetlig med samfunnssikkerhetsarbeidet på tvers av sektorer i kommunen, med sikte på å redusere risiko for tap av liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier.». Kompetanse og kapasitet er forutsatt dekket innenfor kommunenes eksisterende økonomiske rammer. Det er Fylkesmannen som på vegne av Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) skal føre tilsyn med og veilede kommunene. Beredskapsplikten dekker alle typer farer der all relevant risiko skal kartlegges, herunder knyttet til annen offentlig og privat virksomhet samt de som måtte oppstå i nabokommune. Den kommunale brann- og redningstjenesten er sentral i kommunens operasjonelle beredskap. Mange kommuner samarbeider om denne tjenesten. Klimatilpasning både ekstremvær og tilpasning til langsiktige endringer Endret klima stiller kommunene overfor mange nye og tøffe utfordringer. Endringer i værforhold vil i sterk grad virke inn på kommunesektorens mange ansvarsområder, særlig innen planlegging og kommunal infrastruktur. Klimatilpasning handler også om mer langsiktige endringer, f.eks. økt nedbør og luftfuktighet som fører til økte råteskader og sprengt kapasitet i avløpsnettet. Vedlikeholdsetterslep i kommunal infrastruktur er en særlig stor utfordring i klimatilpasningsarbeidet. En koordinert og samordnet arealplanlegging i og mellom kommunene er avgjørende for gode løsninger. Med klimaendringene vil det i årene framover bli satt større krav til kommunene om å sørge for at det iverksettes tiltak for å hindre naturskader som følge av ulike værrelaterte hendelser som flom, skred og stormflo. Manglende kunnskap og feilvurderinger i den kommunale planleggingen vil kunne føre til økt press om kommunalt erstatningsansvar, særlig om kommunen burde ha visst om farene. Gjennom ROS-analyser skal kommunene hindre at det etableres ny aktivitet i utsatte områder. Det vil også kunne komme krav om at kommunene må ta en større andel av finansiering ved å kartlegge naturfare, oppfølgende sikringstiltak og vedlikehold og tilsyn av disse. Fylkesmannen, som beredskapsansvarlig på fylkesnivå, kan reise innsigelse på grunnlag av beredskapshensyn. Tilsvarende har NVE innsigelsesmyndighet på alle arealplaner. Kommunesektoren har flere utfordringer når det gjelder kompetanse, kapasitet og ressurser til å håndtere klimatilpasning og beredskap, der det antas at de minste kommunene er mest sårbare med hensyn til tilgang på nødvendig plankompetanse, prosess så vel som faglig økonomiske ressurser til å iverksette tiltak håndtere nye og omfattende oppgaver som tar oppmerksomhet og kapasitet fra andre områder innen kommunen KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

46 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Miljøvern en bred og sammensatt utfordring Miljøvern er de tiltak som skal sikre eksistensgrunnlaget for mennesker, dyr og planter. Inn under miljøvern inngår også kulturvern, vern av kulturlandskap, bygningsvern, mv. Miljøvern har særlig vært knyttet til naturvern der det har blitt lagt størst vekt på å redusere utslipp av giftige stoffer for å hindre forurensning av vann og luft, samt vern av urørt natur mot utbygging. Utslipp av farlige klimagasser og energiforbruk med konsekvenser for klimaet er blitt mer framtredende de siste åra. Vann, avløp og renovasjon (VAR) er kommunale tjenester som tradisjonelt er viktige områder i kommunens miljøvernarbeid. Innen miljøvernarbeidet er det VAR-samarbeid mellom kommunene som er mest utbredt, i tillegg til friluftsliv. Kommersialisering av avfallssektoren, med unntak av husavfall samt strengere krav til etterbehandling, har vært en drivkraft for økt samarbeid mellom de kommunalt eide avfallsselskapene, bl.a. gjennom økt spesialisering og arbeidsdeling. Naturmangfoldloven oppgaver som krever vitenskapelig kunnskap Naturmangfoldloven ble vedtatt 2009, og har til formål å ta vare på naturen, både gjennom vern av og en bærekraftig bruk av naturen. Prioriterte arter er et nytt virkemiddel i loven, der alt uttak, skade eller ødeleggelse av prioriterte arter er forbudt. Loven regulerer også bruk av genetisk materiale og arvemateriale fra arter samt regelverk for kontroll med innførsel og utsetting av fremmede arter. Vern av naturen må balanseres mot en bærekraftig bruk av ressursene. Både kommuneloven og planog bygningsloven gir kommunene myndighet og selvråderett, men det forutsetter samtidig at kommunene har oversikt over egne areal- og naturressurser, herunder biologisk mangfold. Et særtrekk ved forvaltning av lokale ressurser er at det på enkelte områder er reelle målkonflikter mellom stat og kommune, særlig i saker som gjelder vern versus bruk av naturen. Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger som har konsekvenser for natur, bl.a. gjennom arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, tiltak knyttet til jord- og skogbruk eller høsting og annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk. Kommunesektorens arbeid med naturmangfoldloven er særlig knyttet til naturtypekartlegging, miljøregistreringer i skog (MiS), rødlistearter (truet, nær truet eller verdifull), ansvarsarter, egne kartlegginger av prioriterte arter, utvalgte naturtyper og andre spesielle naturverdier samt lokal forvaltning av verneområdene. For å kunne ivareta lovens krav om at virkninger av offentlige beslutninger på naturmangfoldet så langt som mulig skal bygge vitenskapelig kunnskap, må kommunene ha oversikt over det biologiske mangfoldet i sin kommune. Dette krever både faglig kompetanse og kapasitet til kartlegging og registrering samt kunne vurdere dette opp mot de beslutninger som skal fattes. Både kapasitet og kompetanse til å gjennomføre oppgavene knyttet til naturmangfold er en utfordring for mange kommuner. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

47 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR IKT og digitale tjenester i kommunesektoren IKT som grunnlag for kommunal utvikling En gjennomtenkt og langsiktig satsning på IKT er viktig for en god tjenesteutvikling i kommunesektoren. Brukt på riktig måte kan IKT gjøre norske kommuner mer attraktive å bo og arbeide i, og gjøre at felles ressurser utnyttes på en mer effektiv måte. På IKT-området har mange kommuner erfart at utfordringene er for komplekse til at de kan løses alene, og de fleste kommuner har gått sammen i interkommunale IKT-samarbeid. Det er systematiske forskjeller etter kommunestørrelse mht. samarbeidsfrekvens på dette området. «Regjeringens digitaliseringsprogram» sier at «Internettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggerne». Innbyggere og næringsliv skal enkelt få tilgang til kvalitetssikret informasjon gjennom et bedre og raskere møte med det offentlige, og ansatte skal ha tilgang til velfungerende IT-støtte som effektiviserer og forenkler arbeidet. Etablering av digitale kanaler for dialog mellom stadig mer krevende «digitale innbyggere», kommunen og de folkevalgte kan bidra til å utvide den politiske arenaen og gi muligheten for reell medvirkning. Fra kommunens side vil slik dialog bidra til bedre kunnskap om behov og problemstillinger som kommunens innbyggere er opptatt av, og til å forankre beslutningsprosessen. Aktuelle temaer for slik dialog kan for eksempel være plan- og utbyggingssaker, budsjettsaker og spørsmål som gjelder prioritering av kommunens tjenestetilbud, tjenestebeskrivelser og serviceerklæringer. Innføring og bruk av IKT-løsninger kan gi gevinster innen både økonomi, ressursbruk, kvalitet og redusert sårbarhet. IKT gir imidlertid ingen gevinst i seg selv; den må ses i sammenheng med hvordan kommunenes oppgaver løses, og hvilke oppgaver som skal utføres. Nye eller endrede arbeidsoppgaver kan dukke opp, mens andre kan falle bort på grunn av at hele eller deler av arbeidsflyten blir automatisert. Når det gjelder rekruttering av yrkesgrupper med teknisk kompetanse (eksempelvis ingeniører, sivilingeniører og personell med teknisk fagskole) er det store geografiske forskjeller. Rekrutteringsutfordringene er større i kommuner i Nord-Norge enn i Sør-Norge, og kommunestørrelse og grad av sentralitet ser ut til å være blant forklaringsvariablene. IKT-modenhet i store og små kommuner Utviklingen på IKT-området varierer mellom store og små kommuner: Ni av ti kommuner samarbeider med andre på IKT-området dette gjelder særlig utvikling/anskaffelse av programvare og drift av servere og/eller PC-miljøer. 85 %. av kommunene har etablert sikkerhetsrutiner for behandling og lagring av elektronisk informasjon, mens snaut halvparten har gjennomført risikoanalyser av personvern i forbindelse med elektroniske tjenester. Tre av fire kommuner gjør bruk av elektronisk samhandling (bl.a. elektronisk pasientjournal) i helse- og omsorgstjenesten. Det er en viss tendens til at bruken av elektronisk samhandling øker med kommunestørrelse. Kommunene oppgir at de ansattes kompetanse og personvernhensyn er spesielt viktige utfordringer mht. å komme i gang med elektronisk meldingsutveksling. To av tre kommuner har utviklet en egen IKT-strategi for skolene (grunnopplæringen). Frekvensen øker etter kommunestørrelse; fra rundt halvparten i de minste til drøyt 90 % i de største kommunene. KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

48 FAKTAARK KOMMUNESTRUKTUR Bedre sammen enn hver for seg bedre IKT-samordning i kommunal sektor IKT brukes som støtteverktøy for svært mange av de tjenestene og oppgavene som kommunesektoren tilbyr innbyggere og næringsliv. En forutsetning for å kunne etablere gode, digitale tjenester er at IKTsystemene bak tjenestene samhandler. Dette gjøres i varierende grad i dag. Det er mange kommuner som ikke kan samhandle med andre offentlige virksomheter på grunn av IKT-systemer som ikke snakker sammen. Det er ikke uvanlig med forskjellige IKT-systemer i hver kommune, så elektronisk samhandling innad er også en stor utfordring. Manglende strategi- og bestillerkompetanse innen IKT-området i kommunesektoren har ført til at mange kommuner havner i et avhengighetsforhold overfor leverandørsiden, og sliter med å kunne tilby gode, digitale tjenester. Det har også oppstått forskjeller mellom kommunene, og nasjonale kartlegginger viser at dette digitale gapet øker for hvert år. Små fagmiljøer er en utfordring på dette området, og forskjellene øker mellom kommunene på IKT-området. Dette er bekymringsfullt, fordi IKT blir stadig viktigere for kvaliteten på de kommunale tjenestene uansett hvor du bor i landet, og uavhengig av om kommunen er stor eller liten. Dersom kommunene skal kunne tilby flere og bedre elektroniske tjenester i årene framover, trengs det mer forpliktende samarbeid på IKT-området enten ved et mer forpliktende samarbeid på tvers av kommunegrensene eller ved hjelp av strukturendringer. Alt i alt er behovet for en samordnet kommunal sektor på IKT-området stort. Dette er bakgrunnen for opprettelsen av Program for IKT-samordning i kommunesektoren (KommIT), som skal virke i perioden KOMMUNESEKTORENS ORGANISASJON Januar 2013

49 Kilder/litteratur Arbeids- og velferdsdirektoratet (2010): NAVs organisasjon og virkemåte. Delrapport 1 fra Ekspertgruppa som vurderer oppgave- og ansvarsdelingen i NAV Arbeids- og velferdsdirektoratet (2012): Rapport om partnerskapet i NAV. Rapport fra intern arbeidsgruppe, mars 2012 Baldersheim, H. mfl. (2003): Er smått så godt? Er stort så flott? Analyser av kommunestrukturens betydning. Inst. for statsvitenskap, Universitetet i Oslo Baldersheim, H. og E. Smith (red.) (2011): Lokalt demokrati uten lokalt selvstyre? Abstrakt forlag Baldersheim, H. (2012): Formannskapslovane 175 år. Inst. for statsvitenskap, Universitetet i Oslo Bolkesjø, T. og B.A. Brandtzæg (2005): Den vanskelige dialogen. Om innbyggerhøring og evaluering av forsøket på kommunesammenslutning i Valdres i Telemarksforsking. Brandtzæg, B.A. (2009): Frivillige kommunesammenslutninger Telemarksforsking Deloitte (2012): Barnevernet i små kommuner status og utfordringer ECON (2006): Interkommunalt samarbeid i Norge omfang og politisk styring ECON (2008): Rekruttering og arbeidskraft i kommunene en kunnskapsstatus Fevang, E., S. Strøm og E.M. Sæther (2008): Er kommunesektoren og/eller staten lønnsledende? En sammenlikning av lønnsnivå for arbeidstakere i kommunal, statlig og privat sektor. Frischsenteret/PricewaterhouseCoopers Frisvoll, S. og R. Almås (2004): Kommunestruktur mellom fornuft og følelser Betydningen av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning. Norsk senter for bygdeforsking Harvold, K. og T. Skjeggedal (2012): Interkommunalt plansamarbeid. NIBR og Østlandsforskning Hompland, A. og J. Naustdalslid (2008): Ei kommuneinndeling mange kommunale strukturar. Diskusjonsnotat om kommunestruktur. NIBR Holmen, A.K.T. mfl. (2012): Hvis kommunen ikke fantes: Konsekvenser av økt statliggjøring av kommunens velferdstjenester. IRIS/Uni Rokkansenteret Houlberg, K. (2011): «Administrative stordriftsfordele ved kommunalreformen i Danmark sandede eller tilsandede?» Scandinavian Journal of Public Administration, 15 (1) Håkonsen L. mfl. (2004): Hva skjer med rammeoverføringene ved kommunesammenslåing? Telemarksforsking Indenrigs- og sundhedsministeriet, Danmark (2005): Kommunalreformen kort fortalt Indset, M. mfl. (2012): Likeverdighet mellom stat og kommunesektor. NIBR og Telemarksforsking ISF (2013): Statlig klagebehandling av kommunale vedtak KL, Danske Regioner og Indenrigs- og Socialministeriet (2009): Status for kommunalreformens gennomførelse 2009 KRD (2013): Veileder. Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Med retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren KS (2010): Lokaldemokratiundersøkelsen 2010 KS (2011): ekommunekartleggingen 2011

50 KS/KRD (2005); Framtidens kommunestruktur ( ). Sluttrapport fra den sentrale koordineringsgruppa for prosjektet «Framtidens kommunestruktur kommuner med ansvar for egen utvikling» KS/TNS Gallup (2012): Befolkningens- og folkevalgtes holdninger til demokrati og kommunal styring KS/Ipsos MMI (2013): Kommunesektorens arbeidsgivermonitor 2012 KS/TNS Gallup (2010): Innbyggerundersøkelsene Meld. St. nr. 12 ( ): Stat og kommune styring og samspel NIBR (2008): Kommunal organisering 2008 NIBR (2012): Kommunal organisering 2012 NIBR, ISF og ISV/UiO (2012): Tilbud på forespørsel, «Hemmeligheten bak suksessen hva kjennetegner kommuner med god demokratisk styring?». KS NIVI Analyse (2009): Regionrådene et verktøy for å møte kommunenes utfordringer? Følgeevaluering av fire regionråd NIVI Analyse (2012): Alternative forvaltningsretninger i Nord-Trøndelag Riksrevisjonen (2012): Partnerskapet mellom staten og kommunen i NAV. Dokument 3: 16 ( ) Saglie, J. (red.) (2009): Det nære demokratiet lokalvalg og lokal deltakelse. Abstrakt forlag Selstad, T. mfl. (2012): Kommunesektorens framtid Østlandsforsking, Agenda Kaupang, Høgskolen i Lillehammer, NORUT Sunde, H. og B.A. Brandtzæg (2006): Å bygge en ny kommune! Erfaringer fra gjennomføring av fire kommunesammenslutninger. Asplan Viak/Telemarksforsking Aars, J. og D.A. Christensen (2011): Styring og kontroll av partnerskap: De lokale NAV-avtalene. Uni Rokkansenteret Generelle kilder Analyser og statistikk fra KORA, Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning Analyser og statistikk fra SSB (KOSTRA), supplert med egne oversikter utarbeidet av KS Analyser og statistikk fra IMDI Analyser og forskning av Thomas Nordahl Tillegg Relevant litteratur og prosjektrapporter fra prosjektet «Framtidens kommunestruktur kommuner med ansvar for egen utvikling» (jf. referanse ovenfor: KS/KRD, 2005). Det ble produsert et omfattende kunnskapsmateriale i forbindelse med dette samarbeidsprosjektet mellom KS og Kommunal- og regionaldepartementet, både fra kommunene og fra eksterne forsknings- og konsulentmiljøer etter bestilling fra de lokale prosjektgruppene. Rapportene fra de eksterne miljøene kan lastes ned eller bestilles direkte fra det aktuelle forsknings-/konsulentmiljøet.

51 Fylke Rapportnavn Utførere Oppland Framtidas kommunestruktur i Oppland. Endringer i rammetilskudd ved kommunesammenslåinger i deler av Oppland. Asplan Analyse, Telemarksforskning, Hedmark Ny kommunestruktur i Hedmark? Østlandsforskning Østfold Akershus Buskerud Vestfold Telemark Scenarier for kommunestrukturen i Østfold. Indre Østfold Sterke og svake sider, drivkrefter og statistikk. Ny kommunestruktur i Follo? Ny kommunestruktur på Øvre Romerike? Fakta og vurderinger omkring kommunestruktur i Buskerud Kommunestruktur i området - Stokke, Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. - Re, Hof, Andebu og Lardal. - Stokke, Sandefjord og Andebu. - Sande og Svelvik. - Holmestrand. Fakta og vurderinger omkring kommunestruktur i Telemark. Utredning vedrørende kommunestruktur i Grenland. Kragerø og Drangedal i regional sammenheng. STØ, Østfold Bedriftssenter as, Agenda/Econ, Agenda/Econ Telemarksforskning Kaupang Telemarksforskning, Agenda, Agenda, Agder Framtidens kommunestruktur i Agder Asplan Analyse Rogaland Kommunestrukturen i Rogaland i går, i dag, i morgen? NIBR Hordaland Kommunestruktur i Hordaland? Østlandsforskning Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord- Trøndelag Nordland Ikke utredet Kommunestruktur i Romsdal og Nordmøre. Strategisk analyse av kommunestrukturen på Søre Sunnmøre Ikke utredet Tilhørighet, pendling og kommunestruktur. Framtida for jordbruket i Grong og Overhalla. Kommunikasjonsstrategi for Salten. Sammen står man sterkere men hvordan bør det gjøres? Samarbeid Møreforskning, Møreforskning Nord- Trøndelagsforskning, Høgskolen i Nord- Trøndelag, Dinamo, Nordlandsforskning,

52 Flatanger kommune Rådmann i Flatanger Saksmappe: 2013/ Saksbehandler: Rune Strøm Saksframlegg Evt. deltakelse i regionalt samarbeid. Prosjekt; Fosen Energisenter Utvalg Utvalgssak Møtedato Flatanger Formannskap 13/ Flatanger Kommunestyre Rådmannens innstilling

53 Dokumenter i saken Type Dato Tittel Adressat I Oppsummering forankringsmøte vertskommuner Fosen S Evt. deltakelse i regionalt samarbeid. Prosjekt; Fosen Energisenter Tor Ove Nesset Saksopplysninger Flatanger kommune var invitert til møte i Roan den ,av WindCluster MidNorway, som er en interesseorganisasjon for leverandører til vindkraftindustrien samt kommuner, og Rambøll Energi. Fra Flatanger kommune møtte rådmannen. Videre møtte representanter fra kommunene Osen, Roan og Åfjord. Vedlagt følger info og referat fra dette møte. Det fremkom i møtet at opprinnelig initiativ til møtet var tatt fra Åfjord kommune. Målet med møte var å informere om mulig prosjekt; Fosen Energisenter, samt avklare om kommunene ville støtte opp om prosjektet. Målet med prosjektet er i hovedsak å sikre best mulig ringvirkninger av planlagt vindkraftindustri i regionen gjennom: Sikre god planlegging, koordinering og arbeid mot felles mål Å bidra til felles regional planlegging av offentlige planprosesser Å initiere og igangsette kompetanserettede tiltak i samarbeid med utbyggere, leverandører, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Å tilby veiledning/bistand for knoppskyting og utvikling av næringsliv Å kommunisere mulighetene for personer og bedrifter som potensielt kan etablere seg og videreutvikle seg i regionen Å samarbeide med eksisterende apparat innen næringsutvikling, dvs. ikke bygge et nytt næringsselskap. Å synliggjøre markedsmuligheter utenfor Fosen overfor næringslivet gjennom tett samarbeid med tett dialog med andre vindkraftmiljøer i Norge/Sverige. I møtet ble det antydet at deltakerkommuner i hovedsak sin egenandel i prosjektet vil være egeninnsats gjennom arbeid. Resterende finansiering er planlagt fra de respektive fylkeskommuner og Innovasjon Norge. Vurdering Prosjektet legger opp til et målrettet arbeid for å kunne legge forholdene til rette for størst mulig ringvirkninger, både med hensyn til næringsutvikling i nye og eksisterende bedrifter samt bosetting, i regionen. Gjennom møtet og prosjektskissen er det godt synliggjort at hvis ikke kommuner og næringsliv posisjonerer seg, står en i fare for at en stor del av verdiskapningen skjer gjennom selskap som ikke er lokalisert i vår region.

54 Rent kommunikasjonsmessig er imidlertid ikke Flatanger godt integrert med de øvrige kommuner på Fosen. Dvs. ikke felles bo- og arbeidsmarked. Videre har vi også godt etablerte vindkraftmiljø lenger nord på Namdalskysten. Bør evt. også disse miljø inviteres inn i prosjektet? Før vi tar endelig avgjørelse i saken, anbefales at det avholdes et temamøte der WindClusterMidtNorway og Rambøll Energi inviteres. Saken legges fram for diskusjon. Rune Strøm Rådmann

55 file://e:\pdfconverterdocprocessingdirectory\ephorte\ html Side 1 av Hei Takker for et interessant møte i Roan Kommune i går. Det ble en interessant debatt med ulike innfallsvinkler og diskusjon rundt mulige fallgruver. Prosjekt «Fosen Energisenter» har som formål å bidra til økt sysselsetting og verdiskaping gjennom felles identitet og felles bo & arbeidsmarked på Fosen som følge av de store investeringer som kommer i perioden Viktig at vi hele tiden har fokus på det overordnede mål som vil bli utfordret underveis, men våre innbyggere og vårt næringsliv tenker ikke kommunegrenser og «kretsmesterskap». Vi må nok gjentatte ganger stille oss spørsmålet om hvem er vi til for - hvem er vår kunde? Jo det er naturlig nok innbyggerne og næringslivet i region. Som oppsummering ble vi enige om følgende (Osen Kommune forlot møte før oppsummeringen men håper at de kan stille seg bak) at dersom vi skal få sysselsettingseffekt og vekst må vi sammen bidra til å være et godt vertskap gjennom å fremstå samlet og bygge oppunder hverandres fortrinn og bakke opp hverandre felles nytte av å stå samlet og støtte oppunder mål omkring felles regional identitet og et felles regionalt bo & næringsmarked å stå bak formålet med, målsettingene med og virkemidlene gjennom «Fosen Energisenter» å bli enige omkring felles mål mht regional verdiskaping og sysselsetting kompetansefremmende tiltak for å sikre skolering av arbeidskraft som bygger oppunder «Fosen Energisenter» tilrettelegging av offentlige planer som bygger oppunder formålet med «Fosen Energisenter» å tilrettelegge for målsetting omkring netto tilflytting i region Årsaken til Osen, Flatanger, Roan og Åfjord er innkalt i denne fasen er at disse er disse er de berørte kommunene (vertskommuner) i de såkalte «gryteklare» vindkraftprosjektene på Fosen som vil bli behandlet som en pakke mht rettskraftige konsesjoner i vår/ sommer. På et senere tidspunkt kan det være naturlige involvere flere kommuner der det for de berørte kommuner er et naturlig samhandlingsmønster. Men for å ikke gjøre prosessen med å komme i gang for komplisert har vi valgt å starte med refererte kommuner, som er naturlig berørt. Men når det gjelder involvering av næringsliv vil dette skje på tvers av kommunegrenser uavhengig av kommunal involvering, som allerede er igang De ulike kommuner har ulike behov for intern forankring i tiden som kommer og undertegnede/ WCM vil bistå kommunene i den prosessen. Roan ønsker å ta opp dette i kommunestyre 21. mars, mens Osen og Flatanger kommer tilbake på hvordan de vil gjennomføre den videre forankringsprosessen internt. Stikkord fra debatten som viktig bidrag/ elementer når hovedprosjektet er iverksatt: Pkt. 1. Tilnærming - kommunenivå Pkt.2 Kommentarer/innspill til felles prosjekt. Roan: Osen: Eiendomsskatt er viktigste gevinst av utbygging Fokus på infrastrukturtiltak og etterbruk Lokal verdiskapning er viktig, men det er ikke definert konkrete tiltak enda Arbeider med eiendomsskatt på kraftlinjer Fokus på infrastrukturtiltak (veiforbindelse Flatanger). Kan være utløsende for etablering av pukkverk. I gang med tilrettelegging av boliger Flatanger: Samme situasjon som Osen hva angår utbygging Infrastruktur viktig, både vei og fiber i Geografisk område: Det kom innspill på at det bør arbeides videre med å definere geografisk nedslagsfelt for prosjektet. Det ble videre kommentert at prosjektet kan ha som mål å støtte opp hele næringslivet i regionen selv om ikke alle kommuner har et aktivt eierskap i prosjektet. Men støtter initiativet og formålet med prosjektet Etter som utbyggingene i regionen strekker seg langs hele kysten vil det ikke være naturlig å kjøre saken fram via regionrådene (men de kan være en god kanal for å få ut informasjon om prosjektet) Det kom også innspill på at prosjektet bør vurdere å involvere flere kommuner i Nord-

56 file://e:\pdfconverterdocprocessingdirectory\ephorte\ html Side 2 av Åfjord: tilknytning til utbyggingsområder Har noe relevant næringsliv, bl.a. mindre entreprenører. Eiendomsskatt er viktig, men det har vi ikke hatt fokus internt. Arbeider med å finne løsninger på kai Vil bruke tid og ressurser til å påvirke rammebetingelser som gjør oppbygging av lokal driftskompetanse mulig. Vil også arbeide for å gi forskningsmiljøene tilgang (både teknisk- og samfunnsvitenskap) Trøndelag. Prosjektets innhold: Ved å ta inn infrastrukturtiltak (vei, hurtigbåt etc.) på en tydeligere måte i prosjektet vil prosjektet få en sterkere tilslutning i alle kommuner. Det ble videre foreslått å omtale dette som «tiltak for utvikling av felles bo- og arbeidsregion». Interessentgrupper: SIVA bør føres opp på interessentlisten i kraft av at de har en viktig funksjon både mtp realisering bygg/industrifasiliteter og rollen de har som bidragsyter til bygging av utviklingsmiljøer nasjonalt (Kompetanse, nettverk og kapital) Kommunenes rolle/ bidrag i prosjektet: Selv om ikke deltakelse i første fase krever store ressurser er bør det gjøres en forankringsjobb lokalt hos de kommuner som velger å engasjere seg i prosjektet. For å skape en vinn-vinn situasjon kan den enkelte kommunes bidrag inn i prosjektet øremerkes å få opp en lokal ressurs som er tilknyttet prosjektet, evt. via kommunalt næringsfond. Håper denne oppsummering reflekterer fakta vi diskuterte i møtet og at vi kan stå bak de oppsummering som står i denne mail. Dersom feilsiteringer eller noe avglemt - ta kontakt med undertegnede så snart som mulig og helst innen torsdag denne uke. Ha en ellers fin dag. Best Regards, Tor Ove Nesset Senior Advisor Ramboll Energy M tor.ove.nesset@ramboll.com Ramboll Mellomila 79 P.b Sluppen N-7493 Trondheim

57 Møtereferat Onshore Vindkraft Fosen Kl Sted : Roan Kommune Møte innkalt av: Tor Ove Nesset (Rambøll Energi) og Marius Værdal (WindCluster MidNorway) Møteleder Tor Ove Nesset Innkallte Vibeke.Stjern Ordfører Åfjord Kommune Kjell-Inge Skaldebø Rådmann Åfjord Kommune Olav Jørgen Bjørkås Ordfører Flatanger Kommune Rune Strøm Rådmann Flatanger Kommune Jan Helge Grydeland Ordfører Roan Kommune Michael Momyr Rådmann Roan Kommune Jørn Nordmeland Ordfører Osen Kommune Roar Leirset Rådmann Osen Kommune Marius.Værdal Ansvarlig for leverandørutvikling WindCluster MidNorway Tor Ove Nesset Senior Advisor Rambøll Energi og Prosjektleder/ rådgiver leverandørutvikling WCM Fraværende Olav Jørgen Bjørkås Ordfører Flatanger Kommune 30 mrd investeringer på StorFosen de neste 6-7 årene hvilke muligheter og utfordringer gir dette? Innhold 1.0 OPPSUMMERING Innledning Vertskommunene er enige om (forankringstraktat) Regionale fakta Relevante spørsmål å stille seg «Fosen Energisenter» «Fosen Energisenter» har som mål Prosjekt «Fosen Energisenter» Milepelsplan veien videre... 8

58 Møtereferat 1.0 OPPSUMMERING 1.1 Innledning Det planlegges investeringer for omlag 30 mrd på «StorFosen i perioden (Flybase-Forfabrikk-Vindkraft) SAE Vind og Sarepta planlegger utbygging av vindkraft for 8-10 mrd på Fosen Rettskraftige konsesjoner for Fosen er signalisert å komme vår/ sommer 2013 Sannsynligvis vedtas evt investering i 2013/ 2014 med oppstart «civil work» i 2015/2016 og oppstart drift av turbiner i 2017/2018. Avhenger av når sentralnett fra Statnett er operativ for de ulike parker Erfaringsmessig vektlegger vertskommunene opprusting av infrastruktur, «utkikkstårn med turløyper» og eiendomsskatt blir det kun mindre sysselsettingseffekt lokalt gjennom service og mindre entrepriser. Ref. Askrapporten blir det få varige arbeidsplasser og kompetansearbeidsplasser i drift og vedlikeholdsfasen har utbyggerne etablert små driftssentra knyttet til den enkelte park, mens kjernekompetansen etableres i større sentrale miljøer SAE Vind og Sarepta ønsker å bidra til regional sysselsetting Hvordan påvirker effekten av investeringene i region samfunnet og offentlig sektor i regionen? Hvordan kan vi bidra til at regionalt næringsliv oppnår en større andel av sysselsettingseffekten og verdiskapingen? Olje&gass-industrien og oppdrettsnæringen har klart å sikre regional vekst i distriktene. Klarer vi det? Hva må til?

59 Møtereferat 1.2 Vertskommunene er enige om (forankringstraktat) at dersom vi skal få sysselsettingseffekt og vekst må vi sammen bidra til å være et godt vertskap gjennom å fremstå samlet og bygge oppunder hverandres fortrinn og bakke opp hverandre felles nytte av å stå samlet og støtte oppunder mål omkring felles regional identitet og et felles regionalt bo & næringsmarked å stå bak formålet med, målsettingene med og virkemidlene gjennom «Fosen Energisenter» å bli enige omkring felles mål mht regional verdiskaping og sysselsetting kompetansefremmende tiltak for å sikre skolering av arbeidskraft som bygger oppunder «Fosen Energisenter» tilrettelegging av offentlige planer som bygger oppunder formålet med «Fosen Energisenter» å tilrettelegge for målsetting omkring netto tilflytting i region