Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Transkript

1 av Oskar Puschmann, NIJOS Side Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms Referanse: Puschmann, Oskar Nasjonalt referansesystem for landskap.. NIJOSrapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side

2 Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms. NIJOS-rapport 10/2005 Side 134

3 LANDSKAPETS HOVEDFORM * fjordtrau * over 5 breddegrader * variert hovedform; fra spisse tinder til rolige åser LANDSKAPETS SMÅFORMER * øyer-, halvøyer, eid, strandflater og fjordbrem * godt løsmassedekke * korte fjordarmer fortsetter som U-dal LANDSKAPSREGION 32 FJORDBYGDENE I NORDLAND OG TROMS Regionen består av 23 underregioner 1 & 2 Det er fjordtrauet som hovedform, samt kulturpreget som binder regionen sammen. Regionen spenner seg over 5 breddegrader, og variasjonen i fjordlandskapene er store. Mest utbredt er paleiske fjellformer med høye, og rolig avrundete fjellmassiv. Det relative relieffet er ofte stort, og hellingen på skråningene varierer fra slake åsflater til stupbratte fjellsider. Glasiale- og alpine fjellformasjoner finnes særlig vest for Svartisen, i deler av kysten øst for Vestfjorden og ved Lyngen. Steile fjellsider, tinder og skarpe egger, botner, U-forma daler og hengende sidedaler, er alle enkeltformer i regionens glasiale- og alpine fjellformasjoner. Regionen har også betydelige innslag av mer rolige landformer, som større åser, ulike typer hei og vidde og mindre daldrag. Disse har ofte de ulike fjellformasjonene som ruvende kulisser i bakgrunn. Av størst betydning for kulturpåvirkningen er likevel den smale strandflata, som svært ofte ligger som en smal brem mellom sjøen og de øvrig nevnte hovedformene. Fjordmunningene har brede og forgrenede løp som lengst ut danner et øy- og halvøylandskap. Her er fjordlandskapet påvirket av strandflatene, som ofte er løsmasserike med til dels tykke morene- og strandavsetninger. Mot øst samles de ulike fjordløpene i et hovedløp, og snor seg herfra inn i landet. Ofte skjærer korte fjordarmer ut fra hovedfjorden, og fortsetter som dype u-daler inn i høyfjellet rundt. I områder med alpine former er stupbratte fjellsider og flåg vanlig. Skred- og vitringsjord er vanlig i bratte lier. Fjordbotnene forbindes ofte via lave eid og dalganger. Her er løsmassene næringsrike, gjerne av skifermorener som havet har vasket og omdannet til strandavsetninger. I dalgangene ses ofte breelvavsetninger. Generelt har regionen mye godt jordsmonn. Høyere i terrenget er det sparsomt med løsmasser og nakne bergflater kan dominere dalsidene. Dette er særlig utpreget i grunnfjellområdet øst for Vestfjorden. Blokkmark, ur, rasrenner og rasvifter er vanlig. BE- TYD- NING *** *** ** FJORD OG VASSDRAG * mest korte fjorder, men også noen lange * forgreina fjordmunninger, smalere fjordløp innover * korte vassdrag Regionens fjorder er mange og strekker seg over store geografiske områder; fra Velfjorden i sør til Altafjorden (Vest-Finnmark) i nord. Fram til Ofoten er regionen karakterisert av til dels korte fjorder med middels til stort relieff. Her fins også enkelte lengre fjordløp, bl.a Velfjorden, Ranafjorden, Skjerstadfjorden og Ofot-fjorden. I Troms og rundt Altafjorden gjentar bildet seg med korte fjorder med middels relieff langs ytre deler, og med lengre fjorder og større relieff innimellom. Bl.a. Malangen, Ullsfjorden og Lyngenfjorden, som alle skjærer seg langt inn i landblokken. I fjordmunningene er løpene gjerne brede og forgrenet, mens lenger inne er fjordarmene ofte smale og med godt innsyn til motsatt bredde. Regionens vassdrag er ofte korte og fjordene mangler gjerne de (store/høye) fossefallene som bl.a. kjennetegner Vestlandsfjordene. Enkelte fjorddaler har imidlertid storslagne fosser, og i mer alpine fjordbotner er små botnbreer vanlig å se. Enkelte bretunger ned fra region 17 Breene er og kjente turistattraksjoner. *** VEGETASJON * bjørkeskog domin., men stor variasjon * rike lauvskogstyper * furuskoger i fjordbotner, karrig kystfuruskog utover * granskog til Rana * mye granplanting * graslier i gjengroing * store myrareal Ytterst i regionen er klimaet kjølig oseanisk, men gradvis mer kontinentalt mot innlandet. Bjørkeskog dominerer gjennom hele regionen, men både utvikling og utforming avhenger av vindforhold, berggrunn, jordsmonn, fuktighet, snødybde og kultur påvirkning. Rike engbjørkeskoger er vanlig, og dominerer stedvis hele fjordsider. Gråor vokser på leirjord og elvebanker, og flere steder preger tildels kulturpåvirka gråorheggeskog de nedre deler av fjord- og dalsider. Av disse finnes det rike utforminger som utgjør nordlige utposter av varmekjær lauvskog. Langs fjordene i Salten finnes bl.a. mange forekomster av sjeldne kalklågurtskoger. Vital furuskog er vanlig i fjordbotner, men og spredt langsetter enkelte fjordløp. I karrige områder, spesielt i grunnfjellsområder, ses kystfuruskog med buskforma trær på nær nakent fjell. Sør for Saltfjellet vokser naturlig kystgranskog. Granplanting er utbredt, og preger flere steder liene med sine rektangulære felt. Klimatisk skoggrense varierer fra 50 til 300 moh., men kan nå 600 moh. innerst i fjordene. I bratte fjord- og dalsider med skred og vitringsjord ses ofte snaue grasbakker skapt av slått og beite, mange i begynnende gjengroing. Her er også store myrareal, og særlig i sør har nedbørsrike fjordstøk mye myr. ** 1 U.reg. er; 32.1 Velfjorden/Vefsnfjorden, 32.2 Ranafjorden,32.3 Nord-Helgelandsfjordene 32.4 Gildeskål, 32.5 Skjerstadfjorden, 32.6 Indre Folda, 32.7 Ytre Folda, 32.8 Hamarøy, 32.9 Efjorden/Hellemofjorden, Tysfjorden, Tjeldsundet, Balangen/Evenes, Indre Ofotfjorden, Trondenes, Åstafjorden, Solbergfjorden, Malangen, Balsfjorden, Tromsø, Ullsfjorden, Lyngen, Reisa/Kvænangen og Altafjorden Altafjorden er flyttet fra region 40 Fjordbygdene i Finnmark, da likheten med fjordene i nord-troms er vesentlig større. NIJOS-rapport 10/2005 Side 135

4 JORDBRUKS- Dyrka marka fins på strandflater, i fjordbotner eller daler med flat dalbunn. Her er og et - / ** MARK spredt jordbruk på mindre øyer eller avsidesliggende skogsdaler. Utkantbruk har lenge * fjordbrem, strandflater, eid & i daler blitt nedlagt og fraflyttet, en prosess som fortsatt pågår. Anslagsvis er nær 40 % av all tidligere registrert dyrka mark gått ut av drift, men enkelte strøk har også hatt atskillig * storfe, sau og geit nydyrking. Regionen har i dag ca dekar innmark i drift, fordelt på ca * ca aktive bruk aktive bruk. Bruksstørrelsen varierer med jevn fordeling fra bruk opp til 50 da til gårder * rester av eldre kulturmark med over 200 da innmark. Engbruk dominerer (98 %), og driftsmåten varierer lite. verdifulle Kombinasjonsdrift med fiske er i dag lite utbredt. Storfehold er utbredt, med ca dyr i regionen (i snitt 30 dyr pr. besetning). Sauebruk er vanlig, med ca dyr på utmarksbeite. Også geit er utbredt, og regionens geiteflokker utgjør 20 % av landets totale besetning. Utmarksslått har i praksis opphørt, men rester av eldre kulturmark som brattlendte slåttelier og beitemarker kan et fåtall steder fortsatt prege mer dramatiske kulturlandskap. De fleste steder er imidlertid beiteliene i ferd med å gro igjen. BEBYGGELSE OG TEKNISKE- ANLEGG * fiske, jordbruk, båtbygging & industri * bureisn. / fraflytting * nyere bebygg, nordlandslån, handelssteder & markabruk LANDSKAPS- KARAKTER * reg. spenner over fem breddergrader * ytterst bak skjerm av halvøyer & øyer * buktende hovedløp, varierende lengde * vekslende landform * tindefjell, klatrefjell * snøflekker mot himmelbryn, stedvis botnbreer/bretunger * vel så vanlig er mer rolige fjordprofil * jordbruk som smal brem langs fjordene * kombinasjonsbruk * tidligere småskala j.bruk i tilbakegang * stedvis mye gjengroing, granplanting * nydyrking og aktive jordbruksomr. * utstrakt geitehold * handelssteder + nedlagte marka- og nyreisningsbruk * hovedleia riksvei 1, godt utbygd veinett Både fiske, jordbruk, båtbygging og industri har hatt stor betydning for bosettingen. * Likevel er regionen spredtbygd, stedvis tynt befolket, og mange fjordstrekk er i dag ubebodd. Det meste av bebyggelsen ligger på standflata langs sund, fjorder og rundt på øyer. Tettsteder og byer ligger ofte strategisk til i overgangen mellom indre- og ytre skipslei, eller i fjordbotner som bindeledd mellom kyst og innland. På tun nord til Lyngen er gamle nordlandslån vanlig. Nord for Lyngenfjorden fins ikke eldre bebyggelse, da det meste ble brent i Sør for Lyngen er mye av den tradisjonelle bygningsmassen gradvis erstattet med arkitekttegnet eller prefabrikkerte typehus. Denne bebyggelsen preger særlig mindre boligfelt, tettsteder og byer. Regionen har flere bevarte handelssteder. I 1930-åra var det omfattende bureising, noe som ga framvekst av mange småbruk. Også små og avsidesliggende, samiske markagårder fantes tidligere i noen u.reg. Disse miljøene, samt en mengde små og mellomstore gårder er i dag nedlagt og fraflytta. Regionens fjordlandskap spenner over fem breddegrader; fra Velfjorden sør i Nordland til Altafjorden i Vest-Finnmark. Fjordlandskapet er variert underveis, men til tross for en stor geografiske spredning er det likevel forholdsvis få ulike fjordtyper i regionen. Her inngår også store fjell-, vidde- og heilandskap som ikke har direkte kontakt med fjordene. Rent landskapsmessig hører de til reg. 35 og 36 Låg- eller høgfjellet i Nordland og Troms, og slike områder innenfor reg. 32 har ofte tilsvarende landskapskarakter som beskrevet i de to nevnte regionene. Et karaktertrekk for regionens fjorder er at ytre deler skjermes bak en lunende krans av større halvøyer og øyer. Ut mot fjordmunningen har derfor de fleste fjorder et forgrenet og vidt løp. Lenger inn samles disse i et ofte buktende hovedløp, og som i varierende lengde trenger inn i landet. Som regel blir høydeforskjellen mellom sjøflate og fjelltopp større dess lenger inn i landet fjordene trenger. De omkransende landformene til disse lengste fjordene veksler fra mer rolige avrunda ås- eller lavfjellsformasjoner, f.eks Skjerstadfjorden, til mer alpint ville og opprevne tindepreg. Gode eks. på siste er 32.9 Efjorden/Hellemobotten og Lyngenfjorden. De samme landformene ses også rundt regionens kortere og mer kystnære fjorder. Mest kjent er gjerne de fjordavsnittene som ligger omgitt av forrevne tindefjell, f.eks deler av 32.3 Nord- Helgelandsfjordene, 32.7 Ytre Folda og Åstafjorden. Det dramatiske preget forsterkes her stedvis ved at man også ser botnbreer oppe i tindekransen, eller at enkelte større bretunger faller ned fra bakenforliggende platåbreer. Mindre påaktet er landskapet ved fjorder med lavere og mer avrunda fjordprofil, som f.eks deler av 32.2 Ranafjorden og Altafjorden. Spredt på fjordenes strandflater eller inne i mer avskjerma dalganger ligger jordbrukets lappetepper. Totalt dekker fortsatt hevdholdt jordbruksmark 1,6 % (= ca ha) av regionens totale landareal. Særlig typisk er en smal stripe dyrka mark der små gårdstun med et naust i strandlinja danner blikkfang. Før ble gårdene helst drevet i kombinasjon med fiske, i nyere tid også med industri, servicenæringer eller ulike offentlig virksomheter. I barskogskledte fjordområder var kombinasjon med båtbygging vanlig, og regionen leverte nordlandsbåter til hele landsdelen. Anslagsvis er nær 40 % av all tidligere registrert dyrka mark gått ut av drift. Det er særlig mindre gårder langs fjordbremmer, eller i avsidesliggende sidedaler, som er nedlagt. Et tradisjonelt kulturlandskap er på hell, og opphør av slått/beite gjør at lauvskogen gradvis gjenerobrer nedlagt kulturmark. jorder. Særlig påfallende er det langs smale fjordarmer, der vei på begge sider av fjorden gir godt innsyn mot strandbremmen på motsatt side. Ved siden av nedlegging har det også skjedd en betydelig nydyrking her. Her er flere store jordbruksbygder, med aktiv drift og betydelig nydyrking i seinere år. Her er også et stort geitehold, 20 % av landets besetninger, noe som stedvis gir særegne beitelandskap i fjordlier og på fjell. I flere fjordbygder ses også omfattende granplanting. Med sine ofte rektangulære former er de godt synlig i bratte fjordlier. Mye av hovedleia langs kysten går i de ytre regiondeler. Også regionens veinett er godt utbygd. NIJOS-rapport 10/2005 Side 136

5 Det er fjordtrauet som hovedform, samt kulturpreget som binder regionens fjorder sammen. Et særpreg mange steder er også en forholdsvis bred, oppdyrka strandflate. Engeløya fra Fløya, Steigen/Nordland. Typisk for mange fjorder er en kort og ofte bratt avstand mellom sjø og fjelltopp. Dyrka mark nede ved sjøen er godt synlig fra motsatt side av smale fjordarmer. Lavangenfj. ved Lotternes, Lavangen/Troms. Den gang sjøen var fremste samferdselsåre ble gårdene anlagt der jordbruksforholdene var gode. I dag er de fleste gårder i veiløse fjorder blitt nedlagt og fraflytta. Kvitneset i Lislbørja, Brønnøy/Nordland. Regionen har også store skogsområder på innland og øyer, dvs uten sjøkontakt. Flere av disse områdene kan ha stor likhet med landskapstyper i region 34. Bjørkli, et nasj. verdifullt kulturlsk, Balsfjord/Troms. Regionens urørte fjordarmer, dvs. som ikke har store tekniske inngrep, er etter hvert blitt sjeldne. Enkelte slike fjordområder er nå under utredning for å evt. bli nasjonalpark. Innervisten, Vevelstad/Nordland. De mest inntrykksterke av regionens fjorder ligger i områder med enten sterkt alpine fjellformer eller i de blanksurte granittområdene. Steile, nakne fjellsider er her et særpreg. Ved Forsahavet, Ballangen/Nordl. NIJOS-rapport 10/2005 Side 137

6 Om nasjonalt referansesystem for landskap Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene: landskapets hovedform landskapets småformer vann og vassdrag vegetasjon jordbruksmark bebyggelse og tekniske anlegg Mulig å se utviklingstrender NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten jordbruksmark har vi benyttet data fra landbrukstellingen Dette fører til at oppgitte driftstall under jordbruksmark vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon. Kontakt NIJOS Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: oskar.puschmann@nijos.no eller ring oss på tlf: For mer info se Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap. NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: , Faks: , E-post: nijos@nijos.no, Hjemmeside: