FJORDLANDSKAP I NORDLAND. Beskrivelse av landskapskarakter og vurdering av landskapsverdi

Transkript

1 FJORDLANDSKAP I NORDLAND Beskrivelse av landskapskarakter og vurdering av landskapsverdi

2 Forsidebilde: fjorden Sør-Skjomen i Narvik kommune Foto: Trond Simensen

3 RAPPORT Rapport nr.: Oppdrag nr.: Dato: Kunde: Nordland Fylkeskommune Fjordlandskap i Nordland Beskrivelse av landskapskarakter og vurdering av landskapsverdi Sammendrag: Rapporten er utarbeidet som en grunnlagsrapport for en ny fylkesdelplan for små vannkraftverk i Nordland og baserer seg på kartleggingsprinsippene i nasjonalt referansesystem for landskap. Undersøkelsområdet omfatter fjordlandskap i Nordland, avgrenset til fire landskapsregioner i det nasjonale referansesystemet for landskap. I disse fire landskapsregionene er det identifisert 28 underregioner. For disse underregionene er det laget en beskrivelse av landskapskarakter, basert på samspillet mellom ulike landskapskomponenter som landskapets hovedform, geologisk innredning, vegetasjon, vann og vassdrag, jordbruksmark, bosetning og tekniske anlegg. For de ulike underregionene er landskapets opplevelsesverdi vurdert i tråd med kriterier fra offentlige myndigheter. I tillegg er mindre områder med spesielle landskapskvaliteter avgrenset innenfor den enkelte underregion. Som en viktig tilleggsinformasjon er det derfor gjort en kartlegging av fosser i Nordland som har stor betydning for landskapsopplevelsen. Kartleggingen er basert på kart fra kommunene. Rev. Dato Revisjonen gjelder Sign. Utarbeidet av: Sign.: Trond Simensen og Solveig Angell-Petersen Kontrollert av: Trond Simensen Oppdragsansvarlig / avd.: Per Ivar Bergan/Miljørådgivning Trondheim Oppdragsleder / avd.: Trond Simensen / SWECO Trondheim

4 Foss ved Holandsfjorden. Foto: Trond Simensen

5 FORORD På oppdrag fra Nordland Fylkeskommune har Sweco Norge utarbeidet en fagrapport med beskrivelse og verdivurdering av fjordlandskap i Nordland. Rapporten er utarbeidet som en grunnlagsrapport for en ny fylkesdelplan for små vannkraftverk i Nordland og baserer seg på nasjonalt referansesystem for landskap. Arbeidet er utført av landskapsarkitekt (cand. agric.) Trond Simensen og biolog (Master of science) Solveig Angell-Petersen. Kontaktperson hos oppdragsgiver har vært geograf Hans Christian Engum. Der ikke annet er oppgitt er alle bilder tatt av rapportforfatterne. Kart og beskrivelser fra Nasjonalt referansesystem for landskap er gjengitt med muntlig tillatelse fra Oscar Puschmann, Skog og landskap. Alle øvrige kart er utarbeidet av Solveig Angell-Petersen. Vi ønsker å takke Fylkesmannen og alle kommunene i Nordland for velvillige bidrag i forbindelse med kartleggingen av fosser av stor betydning for landskapsopplevelsen. Takk også til pilot Jan Morten Hjelmeland i Bodø flyklubb for stødig manøvrering under flybefaringen over Nordland. Trondheim Trond Simensen Solveig Angell-Petersen

6 Skrubbær og foss. Terråk i Bindal. Foto: Trond Simensen

7 Innhold 1 Innledning Bakgrunn for arbeidet Avgrensing av undersøkelsesområdet Metode og datagrunnlag Datagrunnlag Kriterier for vurdering av landskapsverdi Kartlegging av fosser av stor betydning for landskapsopplevelsen Kartlegging og verdivurdering av landskap Landskapsregion 25 Fjordbygdene på Møre og i Trøndelag Landskapsregion 29 Kystbygdene i Helgeland og Salten Landskapsregion 31 Lofoten og Vesterålen Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms Fjordområder som tilhører underregioner med hovedareal i andre fylker Fossefall av stor betydning for landskapsopplevelsen Begreper og definisjoner Referanser Skriftlige kilder Kilder på internett Vedleggsliste: Vedlegg 1: Olje og energidepartementets kriterier for verdivurdering av landskap Vedlegg 2: Brev til kommunene om kartlegging av fosser Vedlegg 3: Kart med verdivurdering av fjordlandskap i Nordland Vedlegg 4: Kart med oversikt over fosser som er viktige for landskapsopplevelsen

8

9 1

10

11 1 Innledning 1.1 Bakgrunn for arbeidet Nordland Fylkeskommune har vedtatt at det skal utarbeides en Fylkesdelplan for små vannkraftverk i Nordland fylke. Hensikten med planen er å angi områder der etablering av små vannkraftverk vurderes som spesielt konfliktfylte eller akseptable, basert på foreliggende kunnskap og regionale prioriteringer. Denne rapporten viser hvilke områder som har viktige landskapsverdier. Sammen med andre tema vil dette danne et verdigrunnlag for Fylkesdelplanens videre konfliktvurdering. Arbeidet med vurdering av landskapskvalitet er utredet i tråd med føringene i følgende dokumenter: Forslag til planprogram fylkesdelplan små vannkraftverk i Nordland (Nordland Fylkeskommune, 2008, Fylkesrådsak 162/08) Retningslinjer for små vannkraftverk til bruk for utarbeidelse av regionale planer og i NVEs konsesjonsbehandling (Olje- og energidepartementet, 2007). 1.2 Avgrensing av undersøkelsesområdet I henhold til planprogrammet er landskapstemaet delt i tre undertema; verdifulle landskapselementer, sårbare høyfjellsområder og fjordlandskap. Verdifulle landskapselementer og sårbare høyfjellsområder er utredet i forbindelse med Fylkesdelplan Vindkraft i Nordland og holdes utenfor denne utredningen. NIJOS (Norsk Institutt for jord- og skogkartlegging) 1 har delt landet inn i 45 landskapsregioner med 444 underregioner (Puschmann 2005). Undersøkelsområdet omfatter fjordlandskap i Nordland, avgrenset til fire landskapsregioner i det nasjonale referansesystemet for landskap: Fjordbygdene på Møre og i Trøndelag 2 Fjordbygdene i Nordland og Troms 3 Kystbygdene i Helgeland og Salten Lofoten og Vesterålen Strengt tatt er de to siste landskapsregionene representanter for kystlandskap snarere enn fjordlandskap i referansesystemet for landskap. Innslag av fjorder og overganger mot fjordlandskap er likevel så tydelig til stede også i disse to landskapsregionene at vi har valgt å inkludere dem i kartleggingen. Rent kystlandskap slik vi finner i region 30 Nordlandsverran (ytre kystområder i Nordland) er ikke inkludert i kartleggingen. 1 I dag: Norsk institutt for skog og landskap 2 De deler av landskapsregionen som ligger i Nordland fylke 3 De deler av landskapsregionen som ligger i Nordland fylke 3

12 2 Metode og datagrunnlag 2.1 Datagrunnlag Eksisterende registreringer av landskapsverdier i Nordland Som utredningstema skiller landskap seg fra andre miljøtema ved å ivareta et mer overordnet og helhetlig perspektiv. Her vektlegges både naturgeografiske og kulturhistoriske aspekter i tillegg til det romlig-visuelle. På tross av at Nordland fylke er viden kjent for sitt storslåtte landskap, finnes det knapt nok registreringer eller dokumentasjon som behandler landskapskvaliteter i fylket som helhet på en slik måte at informasjonen er anvendelig i plansammenheng. Det finnes riktignok mye litteratur og dokumentasjon som omhandler de enkelte komponentene i landskapet som vegetasjon, berggrunn, løsmassedekke, kulturhistoriske verdier, osv, men felles for disse kunnskapskildene er at de kun befatter seg med deler av den helheten som utgjør landskapet. Beskrivelser av landskapets opplevelseskvaliteter finnes ellers i rikt monn i en rekke praktbøker om landsdelen, gjerne illustrert med vakre fotografier. Slike bokverk kan ofte inneholde mye nyttig informasjon om landskapet i et område. De er likevel uegnet som kunnskapsgrunnlag for forvaltning og planlegging, ettersom landskapsverdiene som beskrives sjelden eller aldri kartfestes og heller ikke blir gjenstand for noen form for systematisk beskrivelse, rangering eller prioritering. I avgrensede deler av Nordland fylke finnes det mer systematiske registreringer av landskapskvalitet, gjerne utført i forbindelse med konsekvensutredninger av planlagte utbyggingstiltak, verneområder, kommuneplanlegging, stedsutvikling osv. Samlet sett dekker slike kartlegginger kun mindre deler av fylket og kartleggingene er som regel utført med ulik detaljeringsgrad og til dels med ulike kriterier for verdivurdering. Slike kartlegginger gir derfor ikke grunnlag for en jevnbyrdig vurdering av landskapsverdier i hele fylket. Metode og datagrunnlaget for utredningen Det eneste datagrunnlaget som behandler landskapskvaliteter i hele fylket ut fra et sammenlignbart kunnskapsgrunnlag, er landskapsbeskrivelsene i Nasjonalt referansesystem for landskap (Puschmann 2005), og referansesystemet har derfor blitt benyttet som den viktigste enkeltkilden under arbeidet. Her er Norge delt inn i 45 landskapsregioner med tilhørende beskrivelser. I denne rapporten har vi med utgangspunkt i referansesystemet gjort en beskrivelse og en verdivurdering av landskapet i de fire landskapsregionene med fjordlandskap i Nordland som nevnt i avsnittet foran om avgrensing av undersøkelsesområdet. I disse fire regionene er det identifisert 28 underregioner, og for disse underregionene er det laget en beskrivelse av landskapskarakter, basert på samspillet mellom ulike landskapskomponenter som landskapets hovedform, geologisk innredning, vegetasjon, vann og vassdrag, jordbruksmark, bosetning og tekniske anlegg. Landskapskomponentenes funksjon og naturhistoriske, kulturhistoriske og estetiske kvaliteter gir til sammen landskapskarakteren; det samlende uttrykket for landskapet slik det framtrer for oss mennesker. For å unngå for mye gjentakelser fra beskrivelsen av de overordnede landskapsregionene, er det ikke gjort en egen beskrivelse av de enkelte 4

13 landskapskomponentene i hver underregion 4. I stedet har vi lagt vekt på å trekke fram egenskaper ved de enkelte komponentene under beskrivelsen av landskapskarakter der de enkelte komponentene framtrer på en annen måte enn det som er vanlig i landskapsregionen for øvrig. I Nordland har det vært samisk bosetning og reindrift i lang tid. Samenes bruk av landskap og naturressurser har vært mindre stedbunden enn tilsvarende for andre innbyggere i fylket. Sporene de har etterlatt seg i landskapet er derfor mindre tydelige enn sporene etter den nordnorske kystbefolkningens bruk av landet. Samisk kulturlandskap er ikke inkludert i arbeidet med rapporten, ettersom vi ikke har hatt tilstrekkelig datagrunnlag for å kunne håndtere dette i kartleggingen. Beskrivelsen av landskapet i underregionene er i hovedsak gjort med utgangspunkt i befaring fra småfly 14. og 15. september Under befaringen ble alle underregioner med unntak av Lofoten befart, da værforholdene gjorde dette umulig. Opplevelsen av et landskap vil til en viss grad være betinget av hvilken farkost iakttakelsen foregår gjennom. Landskapet oppleves med andre ord ulikt til fots, sett fra båt, fra bil eller fra luften. Utstrakt bruk av småfly i kartleggingsarbeidet har gitt svært god oversikt over landsdelen, men det er samtidig viktig å være oppmerksom på at skala, romforløp og detaljer og egenskaper ved de enkelte landskapskomponentene ofte oppleves annerledes på bakkenivå enn sett fra luften. Vi tar forbehold om at vurderingene i rapporten er preget av flyhøyden. Kartleggingen under befaringen er ellers supplert med informasjon fra følgende kilder 5 : Nasjonalt referansesystem for landskap(nijos) Fylkesdelplan vindkraft i Nordland. Tema landskap Direktoratet for naturforvaltning (1994) Verdifulle kulturlandskap i Norge Fylkesmannen i Nordland (Kystlyngheier i Nordland) World Heritage list Direktoratet for naturforvaltning Naturbasen (dette gjelder nasjonalparker, kulturlandskap og landskapsvernområder der formålet med vernet/utvalget er begrunnet i landskapshensyn) Landskapskartlegging for avgrensede områder utført i regi av Fylkesmannen i Nordland Vernede vassdrag For hver enkelt underregion er det listet opp hvilke kilder som har vært benyttet under arbeidet med verdisettingen. I tillegg er det gjort en vurdering av datagrunnlaget på en skala fra 0 (ingen data) til 3 (godt datagrunnlag). Skalaen er basert på OEDs retningslinjer for små vannkraftverk, mens kriteriene ( Tabell 1) er utarbeidet spesielt for denne rapporten og er tilpasset hvordan kartleggingen har foregått i oppdraget. 4 Et unntak her er beskrivelsen av vann og vassdrag som landskapskomponent siden kartleggingen i første omgang skal brukes i forbindelse med fylkesdelplan for små vannkraftverk. 5 Se utførlig referanseliste i kapittel 6 5

14 Tabell 1: Kriterier for verdivurdering av datagrunnlaget 3 Godt datagrunnlag 2 Middels godt datagrunnlag 1 Mangelfullt datagrunnlag Systematisk befaring av underregionen på bakkenivå supplert med flybefaring Hele underregionen befart systematisk fra fly i klarvær Kun deler av underregionen befart/befaring ikke gjennomført. Verdivurdering og beskrivelse gjort hovedsakelig på grunnlag av andre kilder 0 Ingen data Befaring er ikke gjennomført. Andre kilder ikke tilgjengelige 2.2 Kriterier for vurdering av landskapsverdi For de ulike delområdene er landskapets opplevelsesverdi vurdert etter en skala med tre kategorier: liten, middels og stor verdi, i tråd med kriteriene fra OEDs Retningslinjer for små vannkraftverk og kriterier utarbeidet av Fylkesmannen i Nordland (vedlegg 1). Disse kriteriene er brukt som utgangspunkt for verdivurderingene, men de er dessverre lite operative da de for eksempel ikke operasjonaliserer hva som kjennetegner et fjordlandskap av regional, nasjonal eller internasjonal betydning. Vi har derfor valgt å knytte verdivurderingene opp til det nasjonale referansesystemet for landskap (Puschmann 2005) og gjort komparative totalvurderinger av landskapskvalitetene i de enkelte underregionene. Følgende kriterier er utviklet for å verdisette de ulike underregionene: Tabell 2: Kriterier for verdivurdering av underregioner. Kriteriene er utarbeidet spesielt for denne fagrapporten og bygger på kriterier fra publikasjonen Landskapsbildet i norsk naturforvaltning (Bruun 1996). A B C Landskap av nasjonal betydning og identitetsverdi Underregion med kvaliteter som er sjeldne/enestående i den aktuelle landskapsregionen og som hører til det fremste i landet. Underregion rik på områder med elementer eller kvaliteter som gjør at landskapet framstår med usedvanlig stort opplevelsespotensial. Dette kan være uvanlig stor variasjon, uvanlig intense/kontrastrike landskapskomponenter og ubrutt helhet. Landskap av stor regional verdi Underregion med opplevelseskvaliteter som ligger over gjennomsnittet i den aktuelle landskapsregionen 6. Representative/vanlig forekommende landskap Underregion med kvaliteter som er vanlig forekommende landskapsregionen. Landskap med vanlig gode opplevelseskvaliteter. I landskapsregioner med få underregioner, som for eksempel LR 29 Kystbygdene i Helgeland og Salten, er det vanskelig å forholde seg det gjennomsnittlige i regionen. Her er 6 I landskapsregioner med få underregioner er landskapskvalitet vurdert med nærliggende eller sammenlignbare landskapsregioner som referanseramme. 6

15 landskapskvalitet vurdert med nærliggende eller sammenlignbare landskapsregioner som referanseramme. Landskapskarakter og kvaliteter varier en god del innenfor flere av underregionene. Der dette har vært praktisk mulig har vi derfor avgrenset mindre områder innenfor hver enkelt underregion med store landskapsverdier. Vassdragslandskapet I verdivurderingen av underregionene er vassdrag som landskapskomponent ikke tillagt større betydning enn andre landskapskomponenter. Likevel er det utarbeidet en noe mer utførlig beskrivelse av vassdrag enn av andre landskapskomponenter, siden rapporten skal brukes som kunnskapsgrunnlag for vassdragsforvaltning og konsesjonstildeling i forbindelse med vannkraftutbygging. 2.3 Kartlegging av fosser av stor betydning for landskapsopplevelsen Som en viktig tilleggsinformasjon er det derfor gjort en kartlegging av fosser i Nordland som har stor betydning for landskapsopplevelsen. Det er ikke skilt på vernede vassdrag og andre vassdrag. Fylkesmannen og samtlige kommuner i Nordland har blitt kontaktet for å be om informasjon om hvilke fosser i kommunene som er av stor betydning for landskapet. Kontakt med kommunene ble gjort med brev og med oppfølging på telefon. Hver av Nordlands 44 kommuner ble bedt om å prioritere de tre fossene i kommunen som de antar har størst betydning for landskapsopplevelsen for innbyggerne i kommunen. Følgende kriterier ble trukket opp for kommunenes utvalg av viktige fosser: Det bør legges vekt på fosser som fremstår som sentrale, tydelige og vakre landskapselementer. Fossene bør være godt synlige fra områder hvor folk normalt ferdes. Dette kan være fosser som er viktige for opplevelsen av for eksempel viktige friluftsområder, kulturminner og kulturmiljøer, viktige områder for reiselivsnæringen eller lokal stedsidentitet. Som et alternativ til å velge ut enkelte fosser, kan utvalget avgrenses til ett til tre mindre landskapsområder der mange fosser eller stryk samlet bidrar til at området oppleves som verdifullt. Dette kan for eksempel være et fjordavsnitt hvor mange fosser er synlige innenfor et avgrenset område. Brevet er i sin helhet gjengitt i vedlegg 2. Informasjonen er supplert med informasjon fra boka De tusen fossers land (Welle-Strand. og Berge 1988). Registrerte fosser for 42 av 44 kommuner i Nordland er gjengitt på eget temakart (vedlegg 4). Utvelgelsesprosessen har variert en god del fra kommune til kommune. I de aller fleste kommunene er utvalget gjort administrativt på bakgrunn av lokalkjennskap uten at det er utført systematisk kartlegging. Enkelte kommuner har ikke ønsket å ta stilling til hvilke fosser som er viktige for landskapsopplevelsen, da de er redd for at resultatene fra kartleggingen kan påvirke vedtak om tildeling av konsesjon til vannkraftutbygging. Innenfor oppdragets rammer har det ikke vært mulig å kvalitetssikre utvalget. Kartleggingen av fosser må derfor snarere sees på som en oversikt over potensielt viktige verdier enn en fullstendig, uttømmende eller konsistent kartlegging. 7

16 8

17 3 Kartlegging og verdivurdering av landskap 3.1 Landskapsregion 25 Fjordbygdene på Møre og i Trøndelag Beskrivelse av landskapsregionen 9

18 10

19 11

20 3.1.2 Underregion Tosen/Ursfjorden Omfatter arealer i kommunene: Bindal, Brønnøy og Sømna Landskapskarakter Tosen/Ursfjorden preges av roligere og lavereliggende landformer enn fjordområdene lenger nord. Variasjonen innen regionen er imidlertid stor, og enkelte områder gir et mer dramatisk inntrykk. Spesielt skiller Tosenfjorden seg ut, med et smalt fjordløp og høyere og brattere fjellsider enn ellers i regionen. Store deler av Tosenfjorden framstår også som nærmest fri for inngrep, med intakte natursammenhenger fra fjord til fjell. Nordover og vestover i underregionen dominerer det brede fjordløpet til Ursfjorden med sideløp landskapsbildet. Her omkranses fjordene av lave, kuperte åsformer og fjellformasjoner. I hele underregionen er strandsonen smal, og går raskt over i fjellskråninger eller skogområder. Enkelte fjordarmer har mange små øyer, skjær og viker som medvirker til variasjon i landskapsbildet. Skogen i underregionen varierer i hovedsak mellom bjørkeskog, granskog og blandingsskog. Bjørk dominerer spesielt i de brattere fjordsidene rundt Tosenfjorden, mens gran er mer utbredt i lavereliggende åsområder. Granskogen er ofte sterkt påvirket av bestandsskogbruket. Bebyggelse finnes spredt i underregionen, med enkelte mindre tettsteder. Det drives jordbruk i lavereliggende områder, men kulturlandskapet er mange steder under gjengroing. Mindre kulturmiljøer er imidlertid en viktig komponent som bidrar til småskala variasjon sammen med hyppige vekslinger mellom småformer, vegetasjon, innsjøer, vassdrag og nakent fjell. Helheten i underregionen forholdsvis stor. Regionen inneholder hele fjordsystemer, med forholdsvis moderate og lite dramatiske hovedformer rundt. Samtidig skiller spesielt Tosenfjorden seg ut med et mer urørt preg, et smalt fjordløp og brattere og høyere fjellområder rundt. Vann og vassdrag Det er mange vann og vassdrag i regionen. Langs fjordsidene sees mange bekkedrag, fosser og stryk, spesielt under snøsmeltingen om våren. Større, imponerende fossefall mangler imidlertid. Øst for Ursfjorden ligger et område med mosaikk av skog, kulturmark, myr og større og mindre innsjøer. Store deler av dette området inngår i vernede vassdrag: Saus- Brusjøa- og Navavatnvassdragene. For Sausog Navavtnvassdragene er landskapselement med stor variasjon trukket spesielt fram som verdifullt (VVV-rapport ). Urdvollelva, sør for Tosenfjorden, er et annet vernet vassdrag i regionen. Her er verdiene blant annet knyttet til et landskap preget av store kontraster (NVE-dok. nr. 12, 2002). Viktige/kjente landskapsverdier i underregionen En liten flik av den foreslåtte nasjonalparken Lomsdal Visten ligger innenfor underregionen. Området ligger innerst i Tosenfjorden, og har fått verdi B2 (dvs. gode men ikke enestående landskapskvaliteter, med mindre mangfold eller uheldige inngrep) under kartleggingen av landskap i forbindelse med verneplan for Lomsdal Visten (Puschmann og Flemsæter, 2004). Heilhornet landemerke sør i regionen. Spiss fjellrygg som skiller seg ut fra de ellers rolige landformene i regionen. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: VVV-rapport ; NVEdok. nr. 12, 2002; Puschmann og Flemsæter, 2004; Welle-Strand og Berge,1998; diverse kartdatabaser. 12

21 Bilde 1: Stillelva (i forgrunnen) sett fra lufta. Tettstedet Terråk midt i bildet ved fjorden. Bilde 2: Tosen på vestsiden av Tosenfjorden. Straumsfjellet bak til venstre. 13

22 14

23 3.2 Landskapsregion 29 Kystbygdene i Helgeland og Salten Beskrivelse av landskapsregionen 15

24 16

25 17

26 3.2.2 Underregion Sør-Helgelandskysten Omfatter arealer i kommunene: Bindal, Sømna, Brønnøy, Vevelstad, Alstadhaug, Herøy, Vefsn, Leirfjord, Dønna, Nesna (kun mindre arealer), Lurøy Landskapskarakter Sør-Helgelandskysten dekker øyer og halvøyer i det ytre kystlandskapet mot Nordsjøen. En stripe med skjær og øyer (tilhørende landskapsregion 30 Nordlandsverran) ligger som en ytre beskyttelse mot storhavet. En del skjær og holmer ligger også innenfor underregionen Sør-Helgelandskysten, og bidrar til en svært taggete og variert kystlinje. Spesielt gjelder dette der den flate strandflaten utgjør overgangen fra hav til land. Andre steder, mest på fastlandet, følger kysten foten av fjell, noe som gir en rettere kystlinje. Typisk for landskapet i regionen er store arealer med strandflate mot havet, ofte dominert av jordbrukslandskap. Strandflaten har knudrete, avrundede kystfjell i bakgrunnen. Ofte inneholder også strandflaten lave knauser og fjellknatter, noe som gjør overgangen mot fjellene bak mindre brå. Det ujevne og småknudrete terrenget skaper sammen med kulturlandskap og små skogflekker og myr en svært variert mosaikk langs kysten og strandflaten. Kystfjellene er fra 500 til 1000 m. høye. Dyrka mark dekker store områder av strandflaten på fastlandet og på større øyer, og jordbruk preger landskapet i regionen i stor grad. På mindre øyer og holmer og skjær sees beite- og slåttemark i god hevd. Gjengroingen er mindre utpreget enn i mange andre jordbruksområder. De gamle naturengene blir ikke lenger beitet med ljå, men i alle fall beitet av småfe. Bebyggelse og tettsteder er spredt ut over hele regionen med alt fra tradisjonelle bygningsmiljø til det moderne administrasjonssentrum som Brønnøysund er. Tettest er befolkningen på fastlandet og de største øyene (eks. Dønna). Underregionen er rik på kulturminner og kulturmiljøer og har flere tradisjonelle kulturlandskap hvor kontinuitet i driftsformer holder landskapet i hevd. Helheten i regionen er relativt stor. Den varierte vekslingen mellom strandflate og fjell gir sammen med den godt synlige kulturhistorien og et kulturlandskap i god hevd et landskap med stor varisjon og inntrykkstyrke. Vann og vassdrag En del mindre vann finnes i regionen, og disse ligger i hovedsak på strandflaten. Små korte smeltevassdrag er også relativt utbredt, men det er få utpregede fosser eller strykstrekninger, og vassdragene jevnt over en lite framtredende del av landskapsbildet. Hestadelva er det eneste vernede vassdraget i underregionen. Viktige/kjente landskapsverdier i underregionen Rødøya er ei øy som skiller seg ut landskapsmessig med en rød farge forårsaket av bergrunnen (duinitt/serpentinitt) Et område på Tjøtta, naboøya til Rødøya, er beskrevet som et vakkert og spesielt kulturlandskap som ikke har vært utsatt for inngrep de siste 30 årene. Området er nasjonalt viktig (Naturbase). Altra litt nordvest for Tjøtta, Aun/Hornsveten like nord for Brønnøysund og Lurøy gård på Lurøya er også nasjonalt viktige kulturlandskap (Naturbase), valgt ut først og fremst på bakgrunn av botaniske verdier. Kvikkleirøyran landskapsvernområde med plantelivsfredning ligger i underregionen, like vest for Sandnessjøen. Landemerkene og sagafjellene Dønnamannen og De sju søstre ligger helt i ytterkanten av regionen. Andre sagafjell, som f.eks Torghatten sees også fra regionen (Torghatten ligger i landskapsregion Nordlandsværran). Verdivurdering: A Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: Naturbase; NOU 1991: 12B; diverse kartdatabaser. 18

27 Bilde 3: Typisk mosaikk av jordbruk, skog og knauser på strandflaten, med kystfjell som stiger i bakkgrunnen. Bebyggelsen foran i bildet er Vevelstad Bilde 4: Kulturlandskap på Tjøtta (i forgrunnen) og Offersøya (i bakgrunnen). Kulturlandskapet har historisk kontinuitet helt tilbake til vikingtiden. 19

28 3.2.3 Underregion Midtre Helgelandskysten Omfatter arealer i kommunene: Alstadhaug, Leirfjord, Dønna, Nesna, Lurøy Landskapskarakter Landskapet i underregionen Midtre Helgelandskysten er variert. Landskapet kan mange steder ligne på Sør-Helgelandskysten, med en buktende kystlinje med holmer og skjær, strandflate med jordbruksarealer og knudrete og avrundete kystfjell i bakgrunnen. Strandflate finner vi på eid, i viker, nes og daler, men generelt er imidlertid strandflaten mye mindre dominerende enn lenger sør. Ofte er den ikke til stede eller den finnes bare som en smal stripe. Sandstrender sees flere steder i regionen. Bak strandflaten, eller eventuelt rett opp fra sjøen, hever landmassivene seg. Utformingen varierer mye, fra lave skogkledde åser til mer avrundete og knudrete kystfjell. Flere steder er det også spisse og forrevne tindefjell og rygger, som stedvis skaper dramatikk og kontrast i landskapet. Veier, bebyggelse og tettsteder er spredt utover hele regionen. De største stedene ligger på fastlandet, men øyene i regionen har også veier og en del bebyggelse/jordbruk. Landskapet er mindre preget av jordbruk enn den sørligste underregionen i landskapsregionen, Sør-Helgelandskysten. Dette kommer av den smalere og mindre utbredte strandflaten. Bebyggelse og tettsteder er spredt ut over hele regionen med alt fra tradisjonelle bygningsmiljø til mer moderne administrasjonssentra som Sandnessjøen og Nesna. Underregionen har stor variasjon i landformer og tilstedeværelsen av strandflate. Den historiske kontinuiteten i kulturlandskapet og helhetspreget i underregionen er mindre utpreget enn søndre del av Helgelandskysten. Vann og vassdrag Underregionen har ikke de store vassdragene, men flere fosser og stryk setter preg på landskapsopplevelsen mange steder. Vassdragene er korte, og de bærer preg av å være smeltevannsbekker, med størst vannføring om våren og eventuelt under store nedbørsmengder ellers i året. Det er også en del mindre vann i regionen, både på strandflatene og i åsene og fjellene. Det ligger et verna vassdrag i underregionen, Stuvlandselva på øya Aldra. Vassdraget er omgitt av høye tindefjell, og landksapet er kulturpåvirket. Viktige/kjente landskapsverdier De sju søstre ligger på grensen til Midtre Helgelandskysten helt i sørøst og er et viktig landemerke. Øya/Langholmen landskapsvernområde i Gildeskål kommune består av kalkrygger, strandenger og rikmyr. Området har også plantelivsfredning. Det samme området, noe utvidet i nord øst, er avmerket som et nasjonalt viktig kulturlandskap i Naturbase. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: Naturbase; NOU 1991: 12B; diverse kartdatabaser. 20

29 Bilde 5:. De sju søstre (her sett fra vest) ligger på grensen til underregion Midtre Helgelandskysten helt i sørøst. Her er strandflaten i forgrunnen forholdsvis bred, noe som er atypisk for regionen. Bilde 6: Landformene varierer gjennom regionen. Her sees et eksempel på et forrevet og dramatisk fjell, Høgstjerna i Gildeskål kommune. I bakgrunnen er landformene roligere. Bildet er tatt østover fra Fugløyfjorden mot fastlandet. 21

30 3.2.4 Underregion Bodø Omfatter arealer i kommunene: Bodø og Steigen (kun et mindre areal sør i kommunen) Landskapskarakter Sør i underregionen, rundt Bodø by, er landskapet rolig. Strandflaten er stor, og gjenreisningsbyen Bodø ligger på denne. Det er også en del skog, dyrka mark og myr på strandflaten. På sørsiden av Saltfjorden er det også lavtliggende landskap med mye jordbruk, skog og myr. Bak Bodø reiser Bodømarka seg, et grovkupert ås- og hei-landskap. Det sørlige landskapet i underregionen har ikke de store kontrastene, og er sterkt preget av by- og tettstedsbebyggelse omgitt av skogkledd åslandskap. Nordover i underregionen er landskapet mer variert. Fjellene er brattere og mer forrevne, og mange er også spisse. Her er fjellene en skarpere kontrast til sjøen og den flate strandflaten enn lenger sør rundt Bodø. Fjellene går ikke som en kontinuerlig rekke langs havet, men ligger som øyer med lavere og roligere landskap mellom. Fjellene går gjerne rett i sjøen eller med bare en smal strandflate mellom fjellskråningen og sjøen. Mellom fjellene ligger brede daler og botner. Her er det jordbruk en viktig del av landskapsbildet, som også inneholder lave skogkledte åser, myr og noen større vann. Sandstrender er utbredt gjennom regionen, og enkelte lave holmer, skjær og små øyer bidrar også til variasjon. Det er noen øyer og holmer tilhørende landskapsregion Nordlandsværran lenger ute, men storhavet slår likevel rett inn mot fastlandet enkelte steder. Jordbruket i regionen er relativt intensivt, og bebyggelsen følger kysten og lavereliggende områder gjennom hele regionen. Spesielt dominerer selvsagt bebyggelse og inngrep områdene omkring Bodø med vel innbyggere. Ellers er bosetningen spredt i en rekke mindre grender, så som Skaug og Kjerringøy i nord, henholdsvis sør og nord for Mistfjorden, Straumen og Tuv ved Saltstraumen, Breivik ved Skjerstadfjorden, og Misvær, Støvset og Skjerstad ved Misværfjorden. Flere steder er det rester etter gamle handelssteder, hvorav Kjerringøy er det mest intakte i dag. Helhetspreget i regionen er mindre utpreget. Det er stor kontrast mellom det urbaniserte åslandskapet omkring Bodø i sør, og det mer varierte fjell- og jordbrukslandskapet i nord. Vann og vassdrag I lavereliggende områder i regionen er det enkelte større og mindre vann. Det finnes også noen små fjellvann i høyden. Vassdragene i regionen er korte, og har størst vannføring under snøsmelting om våren. Utpregede fosser er ikke noen viktig del av landskapet, men enkelte steder sees bekker i fjellsidene eller i dalbunnen. Viktige/kjente landskapsverdier Verdens sterkeste tidevannsstøm, Saltstraumen, ligger på grensen av underregionen mot Gildeskål. Kjerringøy handelssted er et fredet kulturmiljø, og omfatter omkring 15 bygninger fra tallet. Stedet er godt bevart og utgjør sammen med omkringliggende kulturlandskap en viktig landskapsverdi. Stedet besøkes hvert år av mange turister. Fjære, like sør for Kjerringøy, er beskrevet som et nasjonalt viktig kulturlandskap i Naturbase. Det er beskrevet at området har lite inngrep og varierte landskapstyper. Strandå/Os landskapsvernområde (med dyrelivsfredning) er beskrevet som et vakkert dalføre (Naturbase). Deler av dette området ligger innenfor underregionen. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt) og følgende litteratur: Naturbase; Askeladden; diverse kartdatabaser. 22

31 Bilde 7: Bodømarka, med deler av bebyggelsen i Bodø i forgrunnen. Bilde 8: Toppen av fjellet Fjærkjærringa skimtes så vidt oppe i skyene. Bildet er tatt fra vest. 23

32 3.2.5 Underregion 29.4 Ytre Hamarøy og Steigen Omfatter arealer i kommunene Steigen, Hamarøy og Tysfjord (et lite areal nordvest i kommunen). Landskapskarakter Underregionen Ytre Hamarøy og Steigen består av flere halvøyer og øyer. Typisk for regionen er at grupper av bratte tindefjell ligger spredt på øyer og halvøyer. Fjelltoppene er fra 600 til 1000 m høye. Fjellene har gjerne en bred brem med flat strandflate rundt, selv om den også kan være smal eller mangle helt. Enkelte øyer, halvøyer og nes (eks. Nordneset og Tysnes) mangler helt tindefjellene, og består bare av strandflate eller avrundet, lavt ås- og heilandskap. Kontrasten mellom det lavereliggende landskapet og gruppene med tindefjell som stikker opp innimellom har stor betydning for landskapsopplevelsen. Hvite sandstrender er utbredt gjennom regionen, og bidrar til variasjon sammen med enkelte holmer og skjær. Strandflaten inneholder gjerne jordbruksområder. Det finnes spredte jordbruksområder i hele underregionen, men aller mest preger det landskapet på Engeløya i Steigen kommune. Andre elementer på strandflaten er bjørkeskog og myr, samt bare knauser og koller. Mosaikken av vegetasjon, jordbruk og småformer i landskapet er svært variert på strandflaten. I nedre del av fjellskråningene er det flere steder plantet gran. Jordbruk og kulturlandskap er viktige landskapselementer som bidrar til kontraster og variasjon i underregionen. Det går vei langs mye av kysten i regionen, og bebyggelse og enkelte tettsteder ligger langs veiene. Enkelte områder, gjerne på vanskelig tilgjengelige steder på utsiden av øyer/halvøyer, framstår likevel som relativt uberørte. Generelt framstår underregionen som mindre påvirket av tekniske inngrep enn spesielt de to sørligste i landskapsregion 29 Kystbygdene i Helgeland og Salten. Underregionen har flere gamle handelssteder med synlige og intakte minner etter gammel kystkultur. Tradisjonelt fiske har imidlertid mistet mye av sin betydning. Helhetspreget i regionen er stort. Store, flate strandområder og øyer av alpine fjellområder som stikker opp preger regionen, som har stor lokal variasjon fra hav via sandstrand, dyrka mark, myr og skog til fjelltopp. Kontrasten til de karakteristiske fjellene bidrar til at landskapet oppleves med stor inntrykksstyrke. Vann og vassdrag Det er flere små vann i regionen, både på strandflaten og i fjellet. Enkelte større vann finnes også i lavereliggende områder. Vassdragene har utspring i de små fjellområdene, og de er derfor korte og med forholdsvis liten vannføring. Store fosser finnes ikke, men enkelte bekker med fosser og stryk vises i fjellsidene ned mot sjøen, og er viktige for landskapsinntrykket. Vassdragene er typiske smeltevassdrag, med størst vannføring i snøsmeltinga om våren. Hasselbakkelva er eneste verna vassdrag i underregionen. Det er et lite vassdrag som dekker lavereliggende områder bestående av et vann, myr og skog, på halvøya mellom Flagsundet og Skotsfjorden i Steigen. Viktige/kjente landskapsverdier Sørvest på Engeløya finnes et større nasjonalt viktig kulturlandskap. Karakteristisk for området er bratte, åpne beite- og slåtteheier, med gress opp til 500 m.o.h. Landskap er ikke omtalt spesielt i beskrivelsen av området, men det antas at de åpne beite- og slåtteheiene utgjør et viktig landskapselement. Området er også trukket fram i utredningen av landskap i forbindelse med Fylkesdelplan: Vindkraft i Nordland. Mange av fjellene i regionen utgjør landemerker i landskapet. Eksempler på dette er Skaftet på Hamarøya og Hatten på Hornneset helt nord i regionen. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: Naturbase; Rieck, 2008; NOU 1991: 12B; diverse kartdatabaser. 24

33 Bilde 9: Variert kulturlandskap på strandflaten på Nordneset i Hamarøy kommune. Det gamle handelsstedet Tranøy i forgrunnen og Hamnesfjellet på halvøya Hamarøy i bakgrunnen. Foto: Ingerid Angell-Petersen. Bilde 10: Lundøya til venstre og sørlige del vav Hamarøya til høyre. Den flate Husøya sees i forgrunnen. 25

34 26

35 3.3 Landskapsregion 31 Lofoten og Vesterålen Beskrivelse av landskapsregionen 27

36 28

37 29

38 3.3.2 Underregion 31.1 Vest-Lofotens ytterside Omfatter arealer i kommunene: Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy Landskapskarakter Sentralt i landskapsbildet i underregion Vest-Lofotens ytterside er den direkte kontakten mellom mektige tindefjellene og med det åpne storhavet (Norskehavet) som står rett inn fra vest. Det er ingen øyer eller skjærgård som gir beskyttelse, og landskapet er åpent, barskt og værhardt, uten skogvegetasjon. Enkelte deler av regionen ligger noe mer beskyttet til i fjorder eller sund, eller viker med bakenforliggende små daler. Dette gjelder i hovedsak den østligste delen av regionen, på Flakstadøya og Vestvågøya, men heller ikke her preger fjorder, poller og små daler landskapet i like stor grad som på innersiden av Vest-Lofoten (underregion 21.2). Landskapet er svært variert i liten skala, med sterke kontraster mellom stort åpent hav, hvite sandstrender, grønne gressbakker og kulturlandskap, og bratte tindefjell og rygger. Fjellene er stort sett mellom 500 og 900 m.o.h. Strandflaten er oftest kun til stede som en smal brem, eller fjellklipper går rett i havet. Den østlige delen av regionen har et sterkere kulturpreg enn den vestlige, hvor naturlandskapet dominerer. Her er veinettet relativt godt utbygd, og det er spredt bebyggelse av småbruk som tradisjonelt har kombinert fiske med noe jordbruk. Det er også enkelte små tettesteder og fiskevær i denne delen av regionen, men det er flere av disse i Vest-Lofotens innerside. Vest i regionen er det ingen veier eller bebyggelse, og denne delen framstår som urørt. Det har tidligere vært enkelte småbruk i noen av vikene, men disse er fraflyttet og det er bare spor etter hustufter igjen. Regionen er svært helhetlig, og det kontrastfulle og varierte landskapet har stor inntrykksstyrke. Så godt som hele regionen (med unntak av et lite areal på Vestvågøya) er med i området som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Vann og vassdrag Det er få vann i regionen, men noen små ligger i mindre daler eller i trange botner mellom fjellene, gjerne demmet opp bak randmorener, noe som kan gi dem et lagunepreg. Vassdragene i regionen er svært korte, med stort sett liten vannføring. Det er få bekker og elver med fosser av betydning for landskapet. Det er ingen verna vassdrag i regionen. Viktige/kjente landskapsverdier Det er flere nasjonalt viktige kulturlandskap i underregionen. Skagesanden på Flakstad består av en sterkt eksponert sandstrand og bakenforliggende stabiliserte sanddyner og lisider, som beites av sau. Området har landskapsestetiske verdier, som er noe påvirket av diverse inngrep. Innerst i Bunesfjorden på Moskenesøya ligger et tilsvarende nasjonalt viktig område (lokaliteten ligger også innenfor underregion Vest-Lofotens innerside), med viktige landskapselementer. Ved Eggum på Vestvågøy er det et større kulturlandskap med store verdier spesielt knyttet til landskap. Selve Eggum er et lite fiskevær med bebyggelse fra og 1900-tallet. Eggum ble, sammen med kulturlandskapet på Undstad et par km lenger vest, vurdert som Nordlands kandidat til Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Utakleiv, også på Vestvågøy, var en annen lokalitet som var med i vurderingen. Kulturlandskapene på Undstad og Utakleiv er også registrert i Naturbase, men kun med regional verdi. Landskapselementet er svært viktig både i Eggum, Undstad og Utakleiv. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 1 Flybefaring over området i september 2009 var ikke mulig på grunn av været. Vurderingen bygger på tidligere besøk i underregionen og følgende litteratur: Elgersma, 1998; Fylkesmannen i Nordland, 2008; Naturbase; diverse kartdatabaser. 30

39 Bilde 11: Båtmolo på Fredvang i Flakstad kommune. Volandstinden stikker så vidt opp av skyene. Stabben og Sautinden på ryggen bakerst ligger på grensen mot underregion 31.2 Vest-Lofotens innerside. Bilde 12: Kvalvika i Flakstad kommune. En av flere lignende viker hvor storhavet kommer rett inn på yttersida av Lofoten. Kontrastfylt landskap med havet, bratte fjellvegger, spisse tinder, sandstrand og beita gressmark. 31

40 3.3.3 Underregion 31.2 Vest-Lofotens innerside Omfatter arealer i kommunene: Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy Landskapskarakter Kontakten mellom sjø og spisse tindefjell er som for yttersida også sentral i underregion Vest-Lofotens innerside. Formen på fjellene er den samme, med bratte, spisse og forrevne tindefjell og rygger, og dype botner mellom. Strandflaten er som for yttersida en smal brem, men er ofte ikke til stede og fjellveggene går rett i sjøen. Trange fjorder strekker seg innover i landet, og disse, i tillegg til innestengte poller og botninnsjøer utgjør lukkede landskapsrom, uten kontakt med åpent hav (den brede Vestfjorden). Fjordene, pollene og innsjøene bidrar til at variasjonen fra sjø/vann til fjell opprettholdes, men kontakten med og den sterke kontrasten til storhavet er ikke til stede på samme måte som på yttersida. Langs Vestfjorden er det innslag av øyer og holmer, som myker opp overgangen mellom hav og land noe. Dette gir et lunere preg enn på yttersiden, i tillegg til at Vestfjorden er et mindre værutsatt enn havstykke. Regionen har noe bjørkeskog på lune steder rundt vann og fjorder og i lier i lavlandet. Stort sett er imidlertid vegetasjonen i regionen av lavvokst, og kultur- /beitebetingede gresslier er utbredt gjennom hele regionen. Bebyggelse i regionen er hovedsakelig knyttet til små tettsteder og fiskevær langs Vestfjorden. Noe spredt bebyggelse finnes også der strandflaten er bredest andre steder i regionen. Det er på slike steder det lille av jordbruksareal som finnes i regionen ligger, og tradisjonelt har folk drevet en kombinasjon av fiske og jordbruk her. Generelt er regionen lite preget av menneskelige inngrep utenfor tettstedene, og store arealer framstår som urørte. Helhetsinntrykket i regionen er tydelig, med et variert og kontastfyllt landskap med stor inntrykksstyrke. Hele regionen ligger innenfor området som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Vann og vassdrag Det er flere større og mindre vann i regionen, og disse er svært viktige landskapselementer. Vannene er stort sett botnsjøer som ligger inneklemt mellom høye fjell. Vassdragene i regionen er korte, men enkelte av dem har nedbørsfelt av noe størrelse. Dette gjør at enkelte bekker og elver har fine fosser som utgjør viktige landskapselementer i flomperioder (under snøsmeltingen om vårene og ved store nedbørsmengder). Det er to verna vassdrag i regionen, Sørvågvassdraget og Åvassdraget. Disse er nabovassdrag, og begge er del av det særpregede og kontrasrike landskapet typisk for underregionen. Indre deler av vassdragene er også preget av urørthet. Viktige/kjente landskapsverdier Innerst i Bunesfjorden på Moskenesøya ligger et nasjonalt viktig kulturlandskap med viktige landskapselementer. Lokaliteten ligger også innenfor underregion Vest-Lofotens ytterside. Nusfjord, Reine, Sund og Å er gamle fiskevær som har bevart sitt tradisjonelle preg, og som utgjør verdifulle landskapselementer. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 1 Flybefaring over området i september 2009 var ikke mulig på grunn av været. Vurderingen bygger på tidligere besøk i underregionen og følgende litteratur: Elgersma, 1998; NVEs hjemmeside verna vassdrag; Eie m. fl., 1996; NOU 1991: 12B; diverse kartdatabaser. 32

41 Bilde 13: Bilde tatt fra Stjerntid på Flakstadøya mot sørvest. Typisk landskap for underregionen, med det åpne havstykket Vestfjorden i sør, og på Lofotøyene bratte tindefjell med fjorder, poller, daler og større vann mellom. Bilde 14: Reinevågen og Reine i Moskenes kommune. Bildet er tatt fra Reinehalsen og nordover. I bakgrunnen skimtes Reinefjorden omkranset av bratte tindefjell med toppene gjemt oppe i skyene. Foto: Kine Wenberg Jacobsen. 33

42 3.3.4 Underregion 31.3 Jordbruksbygdene på Vestvågøy Omfatter kommunen Vestvågøy Landskapskarakter Regionens særpreg er strandflaten som går gjennom sentrale deler av Vestvågøya, på tvers fra øst til vest. Her ligger et flatt jordbrukslandskap, omkranset av lier og fjell på mellom 400 og 900 m.o.h. Fjellene varierer i utforming fra bratte tindefjell (mest i vest og nord) til roligere og mer avrundet hei (mest i sør og øst). Det rolige kultur- og landbrukslandskapet i lavlandet skaper en sterk kontrast til de bratte fjellene i bakgrunnen. For uten det åpne jordbrukslandskapet er det noe bjørkeskog i lavlandet, og gran er plantet flere steder i lisidene. Både i nordøst og i sørvest går fjorder eller poller inn i regionen og gir den et maritimt preg, samtidig som de bidrar til variasjon og kontrast i landskapet. Variasjon og kontrast gir også flere større vann på strandflaten i innlandet. Kulturpreget i regionen er sterkt og tydelig. Veinettet er godt utbygd i lavlandet i underregionen. Vestvågøy har foruten flere tettsteder også et betydelig innslag av spredt bosetning innover øya pga. de store jordbruksområdene her. I sørvest er det tettest befolket, og her utgjør tettstedet Gravdal og byen Leknes en sammenhengende bebyggelse med drøyt 4000 innbyggere innerst i Buksnesfjorden. Det er også en del industri i området. Ellers i regionen er det hovedsakelig jevnt spredt jordbruksbebyggelse, og noen mindre tettsteder. Jordbruket er intensivt i regionen, også rundt Buksnesfjorden og Leknes. Kulturpreget er et svært viktig landskapselement i regionen, og jordbruksarealene hevdes jevnt over godt. Selv om det er mye menneskelig påvirkning i regionen er det også en følelse av urørthet i fjellene som omkranser de lavereliggende områdene. Helhetsinntrykket i regionen er tydelig. Det utbredte kulturpreget i det flate lavlandet, sammen med de omkransende fjellene, gir et kontrastrikt landskap, unikt for landskapsregionen og også svært spesielt i nasjonal sammenheng. De høyereliggende områdene i regionen, samt den østlige delen, er del av et område i Lofoten som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Vann og vassdrag Det er flere større og mindre vann i regionen. Disse ligger stort sett i det flate lavlandet, men noen ligger i bunnen av trange daler/botner mellom fjellene. Vassdragene i regionen er typiske smeltevassdrag med høyest vannføring under smeltingen om våren og ved store nedbørsmengder. Vassdragene er korte, men vannmengden kan likevel oppnå en viss størrelse på grunn av relativt store nedslagsfelt. Det er få større fosser med betydning for landskapet. Urdvassdraget er eneste verna vassdrag i underregionen. Vassdraget er en del av et særpreget og kontrastrikt landskap, der store deler av vassdraget ligger på den flate strandflaten. Viktige/kjente landskapsverdier Det er ikke vurdert å være spesielt verdifulle områder eller objekter som bør trekkes fram innenfor området. Verdivurdering: A Datagrunnlag:1 Flybefaring over området i september 2009 var ikke mulig på grunn av været. Vurderingen bygger på tidligere besøk i underregionen og følgende litteratur: Elgersma, 1998; NVEs hjemmeside Verna vassdrag, Urdvassdraget; diverse kartdatabaser. 34

43 Bilde 15: Sørvestover over Gravdalsbukta innerst i Buknesfjorden ved Leknes. Tettstedet Gravdal sees på den andre sida av bukta. Den spisse toppen bakerst til venstre er Skottinden, som ligger i underregion 31.1 Vest- Lofotens innerside. Foto: Tor Erling Vassrusten. Bilde 16: Bildet er tatt nordover fra E10 et sted mellom Ostadvatnet og Farstadvatnet. Produktivt jordbrukslandskap i gryta midt på Vestvågøya, med bratte tindefjell rundt. Det spisse fjellet midt i bildet er Ristinden. Foto: Tor Erling Vassrusten. 35

44 3.3.5 Underregion 31.4 Aust-Lofoten Omfatter arealer i kommunene: Vestvågøy, Vågan, Hadsel Landskapskarakter Aust-Lofoten omfatter Store deler av Austvågøya, samt en liten flik av sørøstre del langs kysten på Vestvågøya. På Austvågøya dekker regionen både kysten mot Vestfjorden og indre fjellregioner. Landformene varierer, fra alpine til andre mer avrundede fjell. De høyeste og mest alpine toppene i øst på Austvågøya inngår imidlertid i underregionen 36.9 Lofottindan. Selv om fjellene ikke tilhører de mest alpine i Lofoten framstår de som mektige landskapselementer. Forrevne formasjoner er vanlig flere steder, og det er flere kjente landemerker i regionen (f.eks. Vågakallen og Svolværgeita). Store ras- og skredvifter preger mange steder fjellsidene. I indre deler av Austvågøy er det ikke kontakt mellom fjell og sjø på samme måte som ved kysten. Mange vann bidrar imidlertid til kontraster og variasjon også her. I lune daler i innlandet og på deler av strandflaten langs kysten er det en del bjørkeskog, som flere steder tar over for tidligere beita kulturmark. Det er også en del myr. Kystlinja mot Vestfjorden er variert, med mange viker og sund, og skjærgård med mange små øyer flere steder. Strandflaten ligger gjerne som en brem nedenfor fjellene, og er mer utviklet enn lenger ut i Lofoten. Flere poller og små smale fjorder med steile fjellsider bidrar også til variasjon. Den kanskje mest kjente fjorden, Trollfjorden, går inn fra Raftsundet i Aust-Lofoten, men selve fjorden ligger i underregion 36.9 Lofottindan. Aust-Lofoten har ikke de store innslagene av sandstrand som finnes flere andre steder i Lofoten og Vesterålen. Regionen har et tydelig kulturpreg. Veier og bebyggelse ligger langs kysten på strandflatene. Det går også noen veier litt innover langs små daler, men de indre delene er hovedsakelig fjellområder og er mer uberørte. I øst er også større deler av kysten veiløs og vanskelig tilgjengelig. Her ligger enkelte fraflyttede bruk. Det er flere tettsteder og fiskevær i regionen, foruten spredt bebyggelse ellers langs veiene. Noen fiskevær har vokst til byer og tettsteder som Svolvær og Stamsund. Svolvær har bystatus og er det største tettstedet i regionen, men også Kabelvåg og Stamsund er tettsteder med over 1000 innbyggere. Henningsvær er sjarkeværet framfor noe i Lofoten med god havn og flere hundre meter kaifront, men det finnes mange lignende sjarkevær som er så typiske for Lofoten. Jordbruk er utbredt på strandflaten, men ikke i like stor grad som i Vesterålen. Helhetsinntrykket i regionen er tydelig, med variert kystbebyggelse i veksling med buktende kyst og markante fjell som dominerer landskapsbildet. Indre områder av regionen skiller seg noe ut ved at de mangler nærheten til sjøen. De sørlige delene av landskapsregionen er del av et område i Lofoten som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Vann og vassdrag Vannene i regionen er små og vassdragene er korte. Spesielt er det mange vann og vassdrag i de indre fjellområdene på Austvågøy. Hovedsakelig har vassdragene størst vannføring om våren i regionen. Ned fra Lofottindan i øst er det også noen bre-bekker med jevnere vannføring gjennom året. Flere av bekkene renner stritt ned mot sjøen, og enkelte fosser kan sees i bratte fjellsider. Fiskebølvassdraget er et verna vassdrag helt nord i regionen. Her er det store kontraster fra flat dalbunn til kvasse fjell. Viktige/kjente landskapsverdier Landemerker: Lofotkatedralen (kirke i Kabelvåg), og fjellene Vågakallen, Svolværgeita. Trollfjorden nevnes her, ettersom den smale inngangen til fjorden ligger i regionen. Størstedelen av Trollfjorden ligger imidlertid i en annen underregion. Henningsvær er et fiskevær som har bevart sitt tradisjonelle preg. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 1 Flybefaring over området i september 2009 var ikke mulig på grunn av været. Vurderingen bygger på tidligere besøk i underregionen og følgende litteratur: Elgersma, 1998; NOU 1991: 12B: Fiskebølvassdraget; diverse kartdatabaser. 36

45 Bilde 17: Bildet er tatt i Mattisvika i Kabelvåg. Fjellet i bakgrunnen er Vågakallen. Foto: Åsta Gurandsrud Bilde 18: Lyngværfjellet sett fra E10 ved Ørsvåg. Foto: Tor Erling Vassrusten. 37

46 3.3.6 Underregion 31.5 Årstein/Offersøy Omfatter arealer i kommunene: Vågan og Lødingen Landskapskarakter I underregionen Årstein/Offersøy er det skjærgården og strandsonen som er de mest dominerende landskapselementene, sammen med Lofottindan i bakgrunnen (disse tilhører en annen underregion). Strandsonen varierer mellom å være bred og smal, med spredte små hvite strender og sandgrunner som tørrlegges under fjære sjø. Skjærgården er meget variert sammenlignet med andre underregioner i Lofoten/Vesterålen, med en mengde lave øyer, holmer og skjær med smale sund mellom. Mye av kystlinjen er veiløs og vanskelig tilgjengelig med annet enn båt. Andre strekninger har vei, tettsteder, gårdsbruk og jordbruksarealer tett inntil strandsonen og sjøen. Veiene, bebyggelsen og dyrkamarka klemmer seg inn mellom knudrete terrengformasjoner; knauser og koller, revner og små daler. Terrenget hever seg mot Lofottindan i bakgrunnen, der de alpine toppene tilhører annen underregion (36.9 Lofottindan). De indre og høyestliggende områdene av Årstein/Offersøy er likevel relativt alpine. Dette gjelder spesielt helt vest i underregionen, der toppene av alpine og spisse fjelltopper inngår i underregionen (på grensen mot underregion 31.4 Aust-Lofoten). Her er kontrasten innad i regionen ekstra stor, med hele spekteret fra skjærgård og sjø til tinder. Fjellsidene er ofte preget av forvitringsaktivitet og rasvifter. I fjellskråningene og mellom knausene veksler vegetasjonen mellom kulturmark, myr, bjørkeskog og noen plantefelt av gran. Kulturmarka er mange steder, og spesielt i de vanskeligere tilgjengelige områdene, sterkt påvirket av gjengroing. Lødingen er et administrasjonssenter og kommunikasjonsknutepunkt i regionen. Helhetsinntrykket av regionen er tydelig, med en gradient fra fjord til fjell med skjærgård ytterst, deretter strandsone, et lavereliggende område med kanuser, skog, myr, dyrkamark, før terrenget hever seg mot fjellet. Selve tinde- toppene inngår imidlertid stort sett ikke i regionen med unntak av områdene i vest. Den sørvestligste delen av landskapsregionen er del av området i Lofoten som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Vann og vassdrag Regionen inneholder mange mindre vann og vassdrag. Vassdragene er forholdsvis korte, med opphav i de bratte Lofottindan. Små vannligger innklemt mellom knauser og berg, og inne i smale daler. Nedre deler av det verna Sneisavassdraget inngår i underregionen. Verdiene er knyttet til urørthet, romvirkning og variert landskap (NVE-dok. Nr.12, 2002). Hoveddelen av vassdraget ligger imidlertid i underregion 36.9 Lofottindan. Heggedalsvassdraget, som er et verna vassdrag som har en svært kort strekning inne i underregionen, er nærmere omtalt under kapittel Underregion Tjeldsundet. Viktige/kjente landskapsverdier Svellingsflaket landskapsvernområde er et stort øyområde som består av ca. 600 øyer og holmer, og store guntvannsområder. Øyene er forholdsvis flate, med høyeste topper på ca. 50 m. Svellingflaket er det eneste større øyområdet i Ofoten. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt) og følgende litteratur: Elgersma, 1998; NVE-dok. Nr.12, 2002; Eie m. fl., 1996; Naturbase; diverse kartdatabaser. 38

47 Bilde 19: Hustadstranda i Lødingen kommune i forgrunnen. De høyereliggende områdene i underregionen, mot Lofottindan, er skjult av tåke. Bilde 20: Bildet er tatt fra lufta over Andervåg i Lødingen kommune, og ut over Vestfjorden. Øyer tilhørende landskapsverområdet Svellingflaket skimtes i bakgrunnen. 39

48 3.3.7 Underregion 31.6 Vesterålens ytterside Omfatter arealer i kommunene: Vestvågøy, Vågan, Hadsel, Bø, Øksnes, Sortland Landskapskarakter Underregionen dekker størstedelen av Langøya nordvest i Vesterålen og en smal stripe langs deler av nordsiden av Lofoten. Spesielt rundt Langøya er fjordpreget tydelig, med forholdsvis korte brede fjorder eller sund mellom øyene. Fjellene reiser seg med varierende avstand fra havet, gjerne med dype u- forma daler og botner mellom dem. Enkelte områder har et mer åspreg. Strandflaten danner mange steder store åpne sletter eller daler, og lange brede sandstrender. Dette gjelder spesielt på Langøya i Bø kommune. Andre steder igjen går fjellene rett opp fra sjøen. Utbredt i hele underregionen (og dette også spesielt tydelig i Bø kommune) er større myrområder på strandflatene eller i botner og daler. I kontrast til de åpne dalbunnene er gjerne lisidene preget av frodig bjørkeskog. Underregionen preges av stor variasjon og store kontraster med overganger fra sjø, strand og fjell. Det er kort avstand mellom værhard kyst og lune fjorder, og bart fjell og skogkledde daler og lier. Fjellene er med unntak av i helt ytre deler av regionen mer avrundet enn i underregionene i Lofoten, og de er også lavere (de fleste rundt m). Dette gjør at landskapsbildet blir noe mindre dramatisk enn i Lofoten. Den sørvestre delen av landskapsregionen er med i området i Lofoten som er under vurdering for nominering til UNESCOs verdensarvliste. Her står landskapsverdier sentralt. Bebyggelse, veier og dyrket mark er utbredt langs sjøen, og jordbruk setter et tydelig preg på landskapet mange steder. I vanskelig tilgjengelige områder er kulturlandskapet under sterk gjengroing. Granplanting er utbredt nær bebyggelse. Helhetsinntrykket i regionen er relativt tydelig. Sørlige deler (nordkysten av Lofoten) har imidlertid ikke det samme fjordpreget som resten av underregionen. Vann og vassdrag På strandflatene eller i botner og daler mellom fjellene er det mange små vann. Vassdragene er også mange men korte, og uten de store vannføringene eller fossene. Det er fire små verna vassdrag i regionen. Bøvassdraget i Lofoten, og Nykvågvassdraget, Nordsandvassdraget og deler av Alsvågvassdraget på Langøya. For Bøvassdraget og Nykvågvassdraget er landskap nevnt som en viktig verdi (NVEs hjemmeside Verna vassdrag, Bøvassdraget og NVE-dok. Nr. 12, 2002). Viktige/kjente landskapsverdier Borgvær landskapsvernområde ligger i Lofoten helt sørvest i underregionen. Verneområdet omfatter hovedøya Borgvær og en del omkringliggende holmer og skjær. Området er også registrert i Naturbase som et kulturlandskap med regional verdi. Området framstår som et helhetlig kulturlandskap med gamle slåttemarker, lynghei og kulturminner. Øya beites i dag av sau, men er fraflyttet og kulturmarka er under gjengroing. Nyksund er et fiskevær som har bevart sitt tradisjonelle preg. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt) og følgende litteratur: Elgersma, 1998; NVEs hjemmeside Verna vassdrag, Bøvassdraget; NVE-dok. Nr. 12, 2002; Eie m. fl., 1996; Naturbase; diverse kartdatabaser. 40

49 Bilde 21: Fjordområde i Øksnes kommune. Torset gård ligger ved fjorden midt i bildet. Bilde 22: Store standflater i Bø kommune. Kråkbergneset i forgrunnen. Fjellet Høggjenden (578 moh) er skjult av skyene i bakgrunnen. 41

50 3.3.8 Underregion 31.7 Sortlandsundet Omfatter arealer i kommunene: Hadsel, Sortland, Andøy og Øksnes (kun et lite areal) Landskapskarakter Undderregionen omfatter Hadselfjorden og de fjordvendte områdene øst på Langøya og vest på Hinnøya, samt en sørlig flik av Andøya. Landskapet rundt Hadselfjorden oppleves i sterk kontrast til inntrykkene fra Lofotens knudrete grunnfjellsformasjoner. Fjellene er nok høye, men mer tilbaketrukket og avrundede, mens skogkledde åser preger det nære landskapet langs fjorden. Det brede fjordløpet mellom øyene dominerer landskapsbildet i regionen. En lav landbrem, smalere eller bredere, ligger mellom fjorden og fjellene. Her skrår terrenget svakt ned fra fjellsida. Denne landbremen består dels av strandflate og dels av løsmasse fra fjellsidene. På flatene er det mye myr. Fjellene er generelt lavere ( moh.) og mindre spisse og alpine enn lenger inn på Hinnøya og i ytre Lofoten, men det finnes unntak. Små daler og rygger i fjellsidene er vanlig. Nedre del av fjellsidene er glissent skogkledde med bjørk og en del tette plantefelt av gran. Deler av Langøya nær Sortlandssundet har et mindre alpint preg, og lavere og mer småskala, rolige og avrundete terrengformasjoner enn ellers i regionen. Mer enn mange andre nordnorske regioner preges denne delen av Vesterålen av sine store tettsteder, som Sortland, Melbu. Sortlandssundet framstår som en underregion med relativt mange tekniske inngrep i form av veier og bebyggelse og også en del industri. Det går vei langs så godt som hele strandsonen i regionen. Bebyggelse og dyrka mark dominerer mange steder strandflaten, og plantefelt av gran har mange steder tatt over for bjørkeskog i lisidene. Regionen framstår som relativt helhetlig, med fjorden som midtpunkt og de nærmeste lisidene opp til fjellet som innramming. Bebyggelse, veier og jordbruk er utbredt langs sjøen i hele regionen. Utformingen av fjellene varierer imidlertid en del, fra mer småskala avrundete fjell til noen mer alpine. Vann og vassdrag Det er noen små vann i regionen. Disse ligger på strandflatene eller i små daler mellom fjellrygger, og bidrar til variasjon i landskapsbildet. Vassdragene er gjerne korte, uten de mest imponerende fossene. Vannføringen er størst under snøsmeltingen om våren og eventuelt i perioder med store nedbørsmengder. Viktige/kjente landskapsverdier Det er ingen kjente spesielle landskapsverdier i underregionen. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt) og følgende litteratur: Elgersma, 1998; diverse kartdatabaser. 42

51 Bilde 23: Representativt landskap i underregionen: Hadseløya med jordbruksområdet Klakk. Bilde 24: Mer alpine fjell som disse på Hinnøya på sørsiden av Hadselfjorden er atypiske for underregionen. Bilde tatt fra fly over Brottøya. 43

52 3.3.9 Underregion Sigerfjorden/Lovika Omfatter arealer i kommunene: Andøy og Sortland Landskapskarakter Sigerfjorden/Lovika er en fjellregion som omfatter indre deler av nordvestre halvøy på Hinnøya. Fjelltopper og rygger brutt opp av mindre og større u-daler dominerer regionen. Fjellene og dalsidene er bratte, og mange av ryggene er forholdsvis skarpe. Dalbunnene består ofte av strandflate som går inn mellom fjellene, og de er gjennomgående dekket av myr, vekselvis med noe åpen furuskog, og går over i bjørkeskog oppover lisidene. Flere brede, lange daler gir store myrområder. Der også en del dyrkamark i dalførene med vei og gårder, samt gjengroende kulturmark. De høyereliggende fjellområdene er forholdsvis ensartede i utforming. En småskala mosaikk av bart fjell, ur/rasvifter og lavvokst vegetasjon gir disse områdene variasjon. Fjellene i regionen er noe høyere enn på Langøya, men likevel lavere enn indre deler av Hinnøya (rundt Møysalen) og ikke fullt så spektakulære som for eksempel vest i Lofoten. I sør går de to små fjordene Sigerfjorden og Hognfjorden/Sørfjorden inn i underregionen, noe som bidrar til et mer variert landskapsbilde. Sigerfjorden/Lovika er lite preget av tekniske inngrep. Det går veier inn de største dalene, og bebyggelse i form av gårder, boliger og hytter ligger langs disse. Også i veiløse daler har det vært beite og slåttedrift, men her er kulturmarkene under gjengroing. En del fritidsboliger ligger ved de større vannene. Det er størst tetthet av veier og bebyggelse i den sørlige delen av underregionen. Sigerfjorden/Lovika er en relativt helhetlig fjellregion som brytes opp av større og mindre daler der myr preger dalbunnene. I sør er det også et par fjorder som bidrar til variasjon i landskapsbildet. Her er det også mer inngrep i form av veier og bebyggelse. Vann og vassdrag Det er mange vann av ulik størrelse i underregionen. Disse ligger i de dype dalene mellom fjellene, eller som botntjern omkranset av topper i fjellet. Ned fra fjellene renner mange små vassdrag som samles på myrflatene i de mange dalene i regionen, og deretter renner rolig ned mot havet. Viktige/kjente landskapsverdier Eikefjelldalen landskapsvernområde, nord i regionen, omfatter en trang hengende sidedal med bratte, åpne beite- og slåttelier. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt), samt følgende litteratur: Elgersma, 1998; Naturbase; diverse kartdatabaser. 44

53 Bilde 25: Bilde tatt innover Lovikmyra helt nord i underregionen. Bilde 26: Bilde tatt fra sørøst mot Sørfjorddalen og Sørfjorden. 45

54 Underregion Andøya Omfatter arealer i kommunene: Andøy og Øksnes Landskapskarakter Andøya har et helt særegent landskap sammenlignet med de andre underregionene i Lofoten og Vesterålen, og i nasjonal sammenheng. Strandflaten danner store flate myrområder (blant de største i landet) som brytes opp av bratte fjellområder opp til 705 moh (for det meste m høye). Dette gir et svært kontrastfullt landskap. Myrene brer seg langs hele østsiden av Andøya, og i brede belter fra østsiden til vestsiden. På vestsiden av øya går de helt ut til havet, hvor de danner en klippekyst. Med enkelte unntak er fjellene ikke så spisse som mange av fjellene i Lofoten. Fjellsidene er dels frodige med bjørkeskog eller lavvokst vegetasjon. Brattere fjellskråninger har ur og rasvifter. Kystlinjen er variert, med sandstrender, klipper, svaberg og holmer. Det er flere store brede sandstrender, spesielt på vestkysten. Landbruket på øya er intensivt, og er en tydelig del av landskapsbildet. Mange steder går jordbruk og beiteområder helt ned til stranda, andre steder ligger dyrka mark lenger inn på øya på de store myrflatene. Mye myr er grøftet, dyrket opp eller utnyttet til torvuttak. Planting av gran er utbredt i underregiononen, og granplantefelt vises som tydelig avgrensede mørke flater i flere fjellsider. Kulturpreget i underregionen varierer. Generelt er deler av Andøya relativt mye preget av inngrep eller har et stort kulturpreg. Samtidig er det store ubrutte myr- og fjellområder sentralt på øya. Bosetningsmønsteret har fra gammelt av vært preget av inndeling i relativt avgrensede bygder og fiskevær langs kyststripen. Bebyggelsen fra 1945 og fram til 1970-tallet er preget av Forsvarets utbygging på Andenes. I nord rundt det største tettstedet på Andøya, Andenes, er det spesielt mye inngrep i form av veier, bebyggelse og militære anlegg. Om lag 2/3 av bosetningen finnes i tettsteder, særlig i administrasjonssenteret Andenes og i Bleik og Risøyhamn. Det går vei rundt hele øya, og også på tvers flere steder. Helhetsinntrykket i regionen er stort, med store kontraster mellom flate myrer og bratte fjell. Regionen er helt spesiell i landssammenheng landskapsmessig da denne typen underregion er sjelden i nasjonal sammenheng. Vann og vassdrag Det er enkelte større vann i underregionen, men minst like stor virkning på landskapet har alle de små myrtjernene som ligger i høy tetthet spredt utover myrflatene. Det er også enkelte små vann i fjellområdene. Mange mindre bekker renner fra fjellområdene og ned til og over myrflatene. Regionen har ikke store landskapsmessig viktige fosser. Åelva, det største vassdraget på Andøya, er verna. Åelva ligger dels i fjellområder og dels på myrflaten. Viktige/kjente landskapsverdier Bleik er en jorbruksbygd og fiskevær på nordvestkysten av øya. Området er et et najsonalt viktig kulturlandskap med beite- og slåtteområder delt inn i smale teiger på rad og rekke. Bygningsmassen på Bleik har bevart sitt tradisjonelle preg. Landskap står ikke spesielt nevnt i beskrivelsen av området, men flybefaring over området avdekket at landskapet er en viktig del av dette kulturlandskapet. Området er også trukket fram i utredningen av landskap i forbindelse med Fylkesdelplan: Vindkraft i Nordland. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: Rieck, 2008; Elgersma, 1998; NOU 1991: 12B: Åelva; Eie m. fl., 1996; Naturbase; Det sentrale utvalget for nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (1994); diverse kartdatabaser. 46

55 Bilde 27: Typisk landskap på Andøya. Store, sammenhengende myrområder med fjellområder mellom. Tettstedet Myre nederst til høyre i bildet. Bilde 28: Bleistranda med kulturlandskap bak, og tettstedet/fiskeværet Bleik til høyre i bildet. 47

56 48

57 3.4 Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms Beskrivelse av landskapsregionen 7 Her er kun de delene av landskapsregionen som ligger i Nordland fylke omtalt 49

58 50

59 51

60 3.4.2 Underregion 32.1 Velfjorden/Vefsnfjorden Omfatter arealer i kommunene: Brønnøy, Vevelstad, Vefsn, Alstad og Leirfjord Landskapskarakter Underregionen inneholder forholdsvis brede hovedfjordløp (Leirfjorden, Vefsnfjorden og Velfjorden), og smalere og kortere sidefjorder. Fjellområder ligger mellom fjordene, og disse er stort sett avrundede og grovkuperte. Et unntak er De syv søstre, som ligger helt på grensen av underregionen. Selv om landformene stor sett er avrundet danner de gjerne bratte sider ned mot fjordene. Langs andre partier av fjordene vider strandflaten ut fjordtrauet og gir større landskapsrom. Dette gjelder kanskje spesielt i nord. Jordbruket i regionen er utbredt på disse strandflatene og også i bunnen av enkelte større daler som går inn fra fjordbotnene eller som bryter gjennom fjellområdene mellom fjordene. Mange landskapselementer er representert i regionen, og det er mange steder relativt stor variasjon når det gjelder landskapets småformer. Landbruksområder, myr, barskog, bjørkeskog, bart fjell, vann og vassdrag er elementer som bidrar til dette. Variasjonen er imidlertid mindre dramatiske enn i enkelte andre underregioner i landskapsregionen, som for eksempel i Ytre Folda. Nordlige deler av underregion Velfjorden/Vefsnfjorden har relativt sterkt kulturpreg og mange tekniske inngrep. Veier går langs fjordene, og bebyggelse og jordbruk på strandflaten preger landskapsopplevelsen. Tettstedet Mosjøen er et typisk eksempel på et anlagt tettsted fra slutten av 1800-tallet bygget med kvartalsstruktur og senere utbygd med industri og boligfelt i randområdene. For øvrig er det få tettsteder i underregionen. Det er også en del kraftutbygging her, med flere regulerte vann og vassdrag. Sørlige deler av regionen framstår derimot som forholdsvis urørt, uten veier, jordbruk og betydelig bebyggelse. Området nord og øst for Velfjorden er nesten ubebodd. Nordlige deler av underregionen har også mer strandflate og mer rolig åslandskap enn lenger sør. Helhetspreget i regionen må på bakgrunn av dette betegnes som forholdsvis svakt. Vann og vassdrag Mange små og noen større vann ligger spredt i hele regionen. Regionen har også mange vassdrag, men noe mindre enn i underregionene tilhørende samme landskapsregion litt lenger nord. Mange bekker og mindre elver faller forholdsvis bratt ned i fjordene og danner tidvis tydelige landskapselementer, med små fosser og stryk. De bærer imidlertid preg av å være smeltevannsvassdrag, med høyest vannføring om våren eller under store nedbørsmengder. Vefsna er eneste store elv i regionen, men bare en mindre del av elva ligger innenfor underregionen. Denne munner ut ved Mosjøen innerst i Vefsnfjorden. Vefsna ble vernet i Det er i tillegg to vernede vassdrag som har arealer av betydning innenfor regionen: Vassdrag i Indre Visten, og Lomsdalsvassdraget. Disse har betydelige landskapsverdier i form av kontrastfyllt landskap og uberørthet. Viktige/kjente landskapsverdier Lomsdal-Visten nasjonalpark dekker mye av den sørlige delen av regionen. Fjellrekken De sju søstre ligger helt i kanten av regionen i nordvest. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: NOU 1991: 12B; NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; Eie m. fl., 1996; Naturbase; Puschman og Flemsæter, 2004; diverse kartdatabaser. 52

61 Bilde 29:Vefsna renner ut i Vefsnfjorden ved industristedet Mosjøen. Bilde 30: Bilde tatt innover Innervisten-fjorden. 53

62 3.4.3 Underregion 32.2 Ranafjorden Omfatter arealer i kommunene: Leirfjord, Nesna, Vefsn, Hemnes, Rana Landskapskarakter Ranafjorden med mange sideløp dominerer underregionen. I nordvest går også fjorden Sjona inn i regionen. Fjordløpene er gjennomgående relativt brede og er omkranset av et rolig ås- og hei-landskap, med jordbruk på de lavereliggende flatene og i dalområder. Vegetasjonen består mye av myr og granskog, men det er også en del bjørkeskog i regionen. Naturlig granskog har for øvrig sin nordgrense i Norge her. I høyereliggende områder er det lite vegetasjon og mye bart fjell og sva. Spesielt i ytre deler av regionen (som f.eks. på nordsiden av Sjona) sees også sva helt ned til sjøen, noe som bidrar til kontrast og variasjon i landskapet som ellers er preget av jordbruk og mye skog. I vest er også fjellene noe brattere enn i øst. Regionen er gjennomgående mye påvirket av menneskelige inngrep. Veier ligger langs fjordarmene eller i dalene. Jernverksbyen Mo i Rana innerst i Ranafjorden er det mest typiske eksempelet på et nordnorsk tettsted bygget rundt statlig industrisatsing etter 2. verdenskrig, og har en karakterpreget av dette. Industri fra flere tidsepoker preger landskapsopplevelsen omkring tettstedet sterkt. Tettstedet har ca innbyggere. Det er flere andre tettsteder og jordbruksgrender rundt Ranafjorden. Jordbruket er forholdsvis intensivt i regionen, og er en tydelig og viktig komponent i landskapsbildet. Helhetsinntrykket i området er varierende. En blanding av skogkledt åslandskap, landbruksområder og bebyggelse preger de østre delene av Ranafjorden. Lenger ut og vestover blir bart fjell og store svaberg en større og mer dominerende del av landskapet, i tillegg til at det blir mindre bebyggelse. Dyrka mark og skog sees imidlertid fortsatt som en stripe langs sjøen og i dalfører ut fra fjordene, også i vest. Vann og vassdrag Underregionen har enkelte større vann i daler mellom fjellene og åsene. I de høyereliggende heiområdene er små fjellvann noe utbredt. Mange av vassdragene som munner ut i Ranafjorden har forholdsvis store nedbørsfelt med opphav i fjellområdene mot svenskegrensen. Mange steder sees bekker og små elver som godt synlige vassdrag. Enkelte stryk og små fosser bidrar til variasjon i landskapet, men stort sett er landskapet for avrundet og flatt til å gi utpregede fossefall mot fjorden. Nedre del av de verna vassdragene Flostrandvassdraget, Helgåga og Straumdalselva ligger nord i underregionen. Alle tre er varierte vassdrag som utgjør en viktig del av landskapsopplevelsen, med blant annet større vann (de to første vassdragene), og flere stryk- og små fossepartier (spesielt de to sistnevnte). Viktige/kjente landskapsverdier Det er ingen kjente spesielle kjente landskapsverdier i underregionen. Holmholmen nordøst for Hemneshalvøya er registrert i Naturbase som et nasjonalt viktig kulturlandskap, men det er først og fremst botaniske verdier som ligger til grunn for dette. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: NOU 1991: 12B; NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 54

63 Bilde 31: Ranafjorden er et av de lengste fjordløpene i Nordland. Avrundede åsformasjoner og heier omkranser fjorden. Jernverksbyen Mo ligger innerst i fjorden. Bilde 32: Jordbruksbygda Bardal og Bardalselva i forgrunnen. Typiske rolig ås og hei-landskap rundt. 55

64 3.4.4 Underregion 32.3 Nord-Helgelandsfjordene Omfatter arealer i kommunene: Lurøy, Meløy Landskapskarakter Nord-Helgelandsfjordene består av flere forholdsvis korte fjordløp som går inn i landet. Fjellområder skiller fjordene. Disse består av m høye fjell, med forholdsvis bratte fjellsider ned i fjordene. Unntaket er mellom Bjerangsfjorden og Holandsfjorden, der fjellene bare er rundt 500 m.o.h., og dermed bare så vidt stikker opp over tregrensen. Bjørk utgjør mesteparten av skogen i regionen, noe som skiller den markant fra fjordområdene sør for Svartisen hvor gran dominerer. Plantefelt av gran er likevel framtredende enkelte steder. Skogen brer seg i nedre del av fjellsidene langs fjordene og inn små korte daler fra fjordløpene. Fjellsidene ned mot fjordene er gjennomgående bratte. Strandflaten, der den finnes, er smal. Langs de fleste fjordene er den imidlertid ikke til stede og fjellskråningene går rett i sjøen. Dette gir forholdsvis trange landskapsrom i fjordene. Spesielt gjelder dette Nordfjorden, der bratte sva-vegger går opp til Svartisen på toppen av fjellet, noe som bidrar til ekstra variasjon og dramatikk. Utformingen av de høyereliggende fjellområdene mellom fjordene varierer, fra rolige formasjoner til mer forrevne og dramatiske tindefjell. Vegetasjonen består av myr, og annen lavvokst vegetasjon, men det er også mye bart fjell. Store innslag av sva og bart fjell preger også li-sidene ned mot fjordene, og en mosaikk av skog, myr og bart fjell bidrar til variasjon i landskapsbildet rundt fjordene. Bebyggelse og små tettsteder ligger spredt rundt veiene, som for det meste følger fjordene og enkelte større dalfører. Jordbruk er lite utbredt, men spredte gårdsbruk eller små grender sees gjerne innerst i fjordbotner, på smale strandflatepartier eller i slake, skogkledte partier av fjell-sidene ned mot fjordene. Kraftutbygging er utbredt, og mange steder sees kraftstasjoner ved fjorden, med rørgater oppover fjellsiden i bakkant. Enkelte fjordavsnitt er sterkt preget av tekniske inngrep, som tettstedet Glomfjord som er et industrisamfunn basert på vannkraft og mineraler. Det går også mange kraftlinjer gjennom regionen. Generelt varierer inngrepsstatusen i underregionen en del og enkelte fjordavsnitt har ubrutte natursammenhenger fra fjord til fjell (f.eks. Nordfjorden). Utformingen av landformasjonene, dramatikken i landskapet, kulturpreget og innslaget av tekniske inngrep varierer sterkt fra fjordløp til fjordløp. Helhetspreget er dermed lite typisk for denne underregionen. Enkelte av fjordområdene oppleves med stor inntrykkstyrke, mens andre har opplevelseskvaliteter som er mer ordinære. Vann og vassdrag Regionen har mange større vassdrag som faller ned mot fjordene. Mange fosser er godt synlige og viktige landskapselement sett fra fjordene. Flere av vassdragene er imidlertid utbygd. De fleste indre vassdragene kommer fra Svartisen og har forholdsvis jevn vannføring gjennom året, mens de ytre er mer påvirket av vårflom og variasjon i nedbør. Det er ingen verna vassdrag i regionen. Viktige/kjente landskapsverdier Engebreen er den lengste brearmen på vestsiden av Svartisen. Brearmen går nesten ned til Holandsfjorden. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark går inn i underregionen innerst i Nordfjorden, en smal fjordarm omgitt av bratte, høye fjellvegger med Svartisen på toppen. En utvidelse av nasjonalparken (evt som annen verneform) mot Melfjordbotnen og Storvatnet helt sørøst i underregionen er under utredning. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: Naturbase; diverse kartdatabaser. 56

65 Bilde 33: Engabreen i Meløy kommune er den største utløper fra Svartisens vestlige del. Brefronten når nesten ned til havets overflate innerst i Holandsfjorden. Indre del av Holandsfjorden framstår som et inntakt fjordlandskap med høy opplevelsesverdi. Bilde 34: Bildet er tatt fra luft over Storjord, ut indre del av Holandsfjorden. Her er landskapet rolig, med noe jordbruk og granplanting. 57

66 3.4.5 Underregion 32.4 Gildeskål Omfatter arealer i kommunene: Gildeskål, Beiarn, Bodø Landskapskarakter Landskapet i Gildeskål underregion er variert. En større u-dal, Arsaddalen, og et innlandsområde med flere innsjøer (Valnesvatnet er det største) omkranset av fjell, skiller seg fra landskapet i den ellers svært fjordpregede regionen. Fjordene omringes av fjell og enkelte steder helt i nord av et lavere åslandskap. Store deler av underregionen har et forholdsvis rolig landskap. Fjellene varierer fra ca. 500 til 1000 m.o.h. Fjellsidene opp fra fjorden kan være relativt bratte, men de fleste formasjonene er likevel avrundete og ikke alt for dramatiske. Enkelte steder bidrar skarpe rygger og fjell til variasjon og kontrast. Bjørkeskog er utbredt i lavereliggende områder. Det er også mye myr i regionen. Flere steder sees store blanke sva som tydelige spor etter isens bevegelse. Ur er et annet tydelig element som vitner om aktive naturprosesser i form av ras i området. Strandflaten er relativt liten gjennom underregionen. Landskapet rundt Beiarfjorden skiller seg ut som mer dramatisk enn i resten av underregionen. Fjordløpet har skarpe retningsendringer og smale eid som bidrar til lokal variasjon innover fjorden. Flere steder går bratte sva rett ned i fjorden, og fjorden er også mindre berørt av inngrep enn ellers i regionen. Det går vei gjennom det meste av regionen, men de delene av Gildeskål kommune som ligger i underregionen har ingen store tettsteder, byer eller industriområder. Minst tekniske inngrep har vi i Beiarfjorden og Morsdalsfjorden, som mangler veiforbindelse flere steder. Bebyggelse og småbruk ligger langs veiene og fjordene med kontinuitet i arealbruk og bebyggelsesmønster tilbake til eldre tider. Jordbruket i regionen er relativt ekstensivt, men der det er strandflate er det gjerne dyrka mark. I bjørkeliene sees mange steder markerte plantefelt av gran. Det drives noe oppdrett i regionen. Helhetsinntrykket i regionen er middels. Spesielt dramatikken i landskapet varierer mellom fjordene, fra rolige landformer til bratte og spissere. Vann og vassdrag Det er mange vassdrag i regionen. Mange fosser kommer ned fjellsidene mot fjordene, og er viktige elementer til variasjon i landskapet. De fleste vassdragene er smeltevannsbekker med høyes vannføring under vårflommen. I sør er det også enkelte bekker med opphav i små breer. Disse har jevnere vannføring gjennom året. Regionen er til en viss grad preget av kraftutbygging. Valnesvassdraget er det eneste verna vassdraget i regionen. Her er det flere innsjøer, der den største er Valnesvatnet. Urørthet og et særpregent landskap er nevnt i vernegrunnlaget. Ved utløpet av Valnesvatnet er Valnesforsen et viktig landskapselement. Viktige/kjente landskapsverdier Verdens sterkeste tidevannsstøm, Saltstraumen, ligger helt nord i regionen, på grensen mot Bodø underregion. Beiarfjorden skiller seg ut som et område med stor variasjon og spesielle landskaps- og opplevelsesverdier. Verdivurdering: B Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 58

67 Bilde 35: Kontrastfullt landskap i Beiarfjorden. Fjorden gjør flere retningsendringer, og det omkringliggende landskapet er variert. Nederst til venstre i bildet sees gården Evja på ei øy i fjorden. Bilde 36: Nordover i Holmsundfjorden. Rolig fjordlandskap. 59

68 3.4.6 Underregion Skjerstadfjorden Omfatter arealer i kommunene: Gildeskål, Beiarn, Bodø Landskapskarakter Landskapet i underregion Skjerstadfjorden har avrundede landformer med det brede fjordtrauet som en sentral del av landskapsopplevelsen gjennom hele regionen. Strandflaten varierer; noen steder er den bred, andre steder reiser terrenget seg rett fra fjorden. Bak strandflaten/fjorden ligger lave åser, fjell og heier. Skog og myr kler lier og flater der det ikke er jordbruk eller bebyggelse. Flere steder sees spor etter gammelt beite opp mot fjellet, men dette er stort sett under gjengroing. Gran er plantet mange steder. Flere steder i regionen er jordbruket relativt intensivt i bunnen av brede u-daler eller på strandflater. Generelt er kulturpreget sterkt i de lavereliggende delene av regionen, mens naturlandskapet dominerer i høyereliggende områder. Bebyggelse og veier er utbredt gjennom regionen. Fauske er eneste by, og denne har en del industrivirksomhet. Det er flere mellomstore tettsteder spredt rundt Skjerstadfjorden som industristedet Rognan innerst i Saltdalsfjorden. Det er bygget ut en del vannkraft i regionen stedvis påvirker dette landskapopplevelsen. Andre inngrep, som for eksempel flere massetak og industri, er tydelige elementer i landskapet. Variasjonen i regionen er liten, mens helhetsinntrykket er ganske tydelig. Landskapet nordvest og øst for Fauske skiller seg imidlertid ut fra resten av regionen. Østover mot Sulitjelma er landformasjonene mer storslagne (spesielt rundt Øvrevatnet der bratte fjellsider går rett opp fra vannet) og det er et større preg av urørthet. Nordvest for Fauske, innover i fjellet fra Valsnesfjordvatnet, er det også et mer variert og kontrastrikt landskap, med spisse tinder og rygger i vest på grensen til region 32.7 Ytre Folda. Vann og vassdrag Regionen har mange små vann og vassdrag, og enkelte større. En del fosser sees i liene rundt fjordene, men disse har sjelden høyt fall. Vassdragene er i hovedsak typiske flombekker med høy vannføring om våren og i perioder med mye nedbør. Helt i øst bidrar imidlertid Blåmannsisen og Sulitjelmaisen til at en del vassdrag her har jevnere vannføring gjennom året. Nedre deler av flere verna vassdrag ligger så vidt innenfor regionen (Lakselva u/rognlielva (Misvær), Saltdalsvassdraget, Botnelva, Store Tverråga og Vilumselva). Disse vassdragene har imidlertid størsteparten av sine arealer høyereliggende landskapsregioner (36 Høgfjellet i Nordland og Troms). Valnesfjordvassdraget er det eneste verna vassdraget som i sin helhet ligger innenfor underregion Skjerstadfjorden. Her er vassdraget en viktig del av et variert og kontrastrikt landskap (NVE). Viktige/kjente landskapsverdier Dalføret innover mot Sulitjelma har et mer dramatisk og urørt landskap enn ellers i regionen. Fjellområdene nord for Valnesfjordvatnet ligger i den foreslåtte nasjonalparken Sjunkan Misten. Her er spisse tinder i vest en sterk kontrast til det ellers rolige landskapet i regionen. Karbøl er et nasjonalt viktig kulturlandskap sør for Misvær. Området er beskrevet å ha lang historie og et klassisk jordbrukslandskap med slåtte- og åkerarealer (Naturbase). Beiteområder på Drevnesodden og Urdsetodden på østsiden av Misværfjorden, samt Alvenes på nordsiden av Skjerstadfjorden, er også nasjonalt viktige kulturlandskap (Naturbase), først og fremst på grunn av botaniske verdier. Skjærstad/Misværbygdene ble vurdert som aktuell kandidat fra Nordland til utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Området ble imidlertid ikke valgt ut, og er vanskelig å avgrense (FM i Nordland, 2008). Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; FM i Nordland, 2008; Clemetsen, M og Bøthun, S. W (2005); Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 60

69 Bilde 37: Fauske by sett fra øst. I bakgrunnen de spissere fjellene på grensen til underregion Ytre Folda. Bilde 38: Bilde tatt ut Saltdalsfjorden mot Fauske. Bredt fjordløp med rolig åslandskap rundt, typisk for regionen. 61

70 3.4.7 Underregion 32.6 Indre Folda Omfatter arealer i kommunene: Sørfold, Steigen Landskapskarakter Landskapet i Indre Folda ligner en del på det rolige, avrundede landskapet i Skjerstadfjorden. Det er imidlertid noe mer innslag av bratte fjellsider og alpine fjell som kulisser i bakgrunnen. Underregionen er også noe mindre påvirket av inngrep og bebyggelse. Fjordene Leirfjorden og Sørfolda er sentrale i regionen. Disse er smale og lange, og omgis av ås-, fjell- og heilandskap. Strandflaten, der den er til stede, er smal. Bebyggelse og jordbruk i regionen finnes i all hovedsak på strandflaten, sammen med myr og skog. Skogen brer seg også opp lisidene. Mange steder er liene også preget av gjengroende beite. Veiene i regionen følger begge sider av fjordene. Tettest bebyggelse er det rundt Sørfolda. Her er det enkelte små tettsteder. Rundt Leirfjorden er bebyggelsen mer glissen. Det er noen steinbrudd og masseuttak som påvirker landskapet, men foruten veiene og bebyggelsen langs fjordene er det få tekniske inngrep i regionen. Landbruket i regionen er relativt ekstensivt, og konsentrerer seg til en smal stripe langs sjøen enkelte steder. Plantefelt av gran sees gjerne i forbindelse med bebyggelse og jordbruk. Helhetsinntrykket av regionen er distinkt. Variasjonen er noe større enn for Skjerstadfjorden, men likevel er det avrundede formasjoner uten mye dramatikk som dominerer. Landskapet er noe mer variert innerst i fjordene, med mer småknudrete åslandskap, flere vann, og daler med furuskog som strekker seg inn fra fjordene. Fjellene som omkranser disse dalene er også noe høyere enn rundt fjordene. Vann og vassdrag Det forholdsvis lite fosser og tydelige vassdrag som faller rett ned i fjordene. De største vassdragene følger dalene som munner ut innerst i fjordbotnene. Vassdragene har nedslagsfelt i fjellområdene øst for regionen mot svenskegrensen. Flere vann av noe størrelse er en del av vassdragene her, og det er også flere fosser, spesielt inn Storskogdalen mot og i Rago nasjonalpark. Nedre del av det verna vassdraget Laksåga (Rago) ligger i Indre Folda. Her er urørthet og et variert landskap med store kontraster spesielt nevnt i vassdragsbeskrivelsen (NVEs hjemmeside), og landskapsbildet i området er gitt meget stor verneverdi (NVE-dok. nr. 12, 2002). Øvre deler av det verna vassdraget Groelva ligger så vidt innenfor regionen i nord. Viktige/kjente landskapsverdier Kulturlandskapet i de to sammenhengende bygdene Engan og Ørneset, samt husmannsplassen Kjelvika på motsatt side av Leirfjorden, er valgt ut som Nordlands bidrag til Utvalgte kulturlandskap i Jordbruket. Området rundt Engan og Ørneset er antagelig det største gjenværende og mest intakte av sitt slag i Nordland ( Kjelvika er også registrert som nasjonalt viktig kulturlandskap (Naturbase). Landskapsverdier er imidlertid ikke nevnt spesielt. Det større sammenhengende kulturlandskapet i Engan og Ørneset har sannsynligvis større verdi i landskapssammenheng. Storskogdalen øst i regionen ligger innenfor grensene til Rago nasjonalpark, som har store landskapsverdier. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009, samt følgende litteratur: NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; NVE-dok. nr. 12, 2002 (høringsdokument Laksåga); Naturbase; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 62

71 Bilde 39: Innerst i Tørrfjorden, en kort sidefjord til Sørfolda. Nordfjorden, som er i kontakt med Tørrfjorden gjennom sundet Trengselet, skimtes bak. Storskogdalen kommer ned bak de skogkledde åsene bak til høyre i bildet. Bilde 40: Kulturlandskapet på Engan og Ørneset, som er Nordlands representant til Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Rolig fjell- og heilandskap i bakgrunnen. 63

72 3.4.8 Underregion 32.7 Ytre Folda Omfatter arealer i kommunene: Bodø, Sørfold, Steigen Landskapskarakter Deler av regionen preges av de brede fjordløpene til Nordfolda og Sørfolda, men det er også flere korte og smale fjorder i underregionen (for eksempel Vinkfjorden og Mistfjorden). Etter en smal strandsone reiser fjellene seg mer eller mindre bratt fra fjordene. Tregrensen er lav, og regionens uttrykk domineres av det dramatiske fjelllandskapet som reiser seg fra fjordene. Fjellene varierer i utforming, fra spisse tinder og rygger til mer rolige formasjoner. Flere steder er spor etter isskuring tydelig på blankskurte fjellsider. Alpine fjellmassiv der markante topper framstår som lett gjenkjennelige landemerker finnes i rikt monn. I all hovedsak framstår Ytre Folda som en underregion som er lite preget av tekniske inngrep. Inntakte natursammenhenger fra fjord til fjell preger store områder i underregionen. Jordbruksområder, bebyggelse, og tekniske anlegg finnes først og fremst langs strandflata på nordsiden av Nordfolda. Det er ellers enkelte veistrekninger og tettsteder med jordbruksområder spredt i underregionen. Disse benyttes stort sett som fritidsboliger i dag, og kulturlandskapet rundt dem er under gjengroing. Det er gjerne plantefelt av gran i tilknytting til gårder og tettsteder. Helhetspreget i underregionen Ytre Folda er stort. Samtidig har underregionen en stor variasjon både i landform og i og samspillet mellom de ulike landskapskomponentene. Her finner vi både dramatiske og rolige fjell, smale og brede fjorder, innsjøer, innslag av breer, veiløse gårder, noe jordbruk. Aktive naturprosesser er godt synlige i landskapet i form av rasvifter, isbreer og ulike utforminger og stadier av vegetasjonsutvikling. Samlet sett er inntrykksstyrken i underregionen stor. Vann og vassdrag Det er en del større og mindre innsjøer i Ytre Folda. De store innsjøene ligger gjerne i de dype dalene mellom høye kvasse fjell, mens de mindre vannene er spredt utover som fjellvann i de mer avrundede fjellområdene. Det er mange vassdrag i regionen, de fleste korte og med liten vannføring utenom i snøsmeltinga på våren. Regionen inneholder flere verna vassdrag: Lappvasselva, Groelva, Sagelva og Lommerelva. Disse er alle forholdsvis små vassdrag som er lite berørt av tekniske inngrep og som har stor landskapsmessig variasjon. Viktige/kjente landskapsverdier Mistfjorden - Sjunkfjorden er foreslått som nasjonalpark. Området inneholder et mektig alpint fjelllandskap, med flere fjell som utgjør landemerker (eks. Sjunkhatten, Steigtinden, Skelstinden). Strandå/Os landskapsvernområde (med dyrelivsfredning) er beskrevet som et vakkert dalføre (Naturbase). Deler av dette området ligger innenfor underregionen. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: Clemetsen, M og Bøthun, S. W (2005); Eie m. fl., 1996; Naturbase; Puschmann 2005; diverse kartdatabaser. 64

73 Bilde 41: Bilde ut over den foreslåtte nasjonalparken: Mistfjorden Sjunkfjorden. Sjunkhatten i forgrunnen. Området kjennetegnes av ubrutte natursammenhenger fra fjord til fjell. Bilde 42: Husbyviktinden i forgrunnen med roligere landskap bak. 65

74 3.4.9 Underregion Hamarøy Omfatter arealer i kommunene: Steigen, Hamarøy, Tysfjord Landskapskarakter Underregionen er hovedsakelig dominert av forholdsvis brede fjordløp og rolig ås- og heilandskap. Fjellene/heiene er m.o.h, og fjordene, sammen med det forholdsvis lave landskapet mellom dem, gir et åpent landskapsinntrykk i regionen. I øst er det småknudrete landskap, med mange små innsjøer, koller og åser, og med forholdsvis stor veksling i landskapets småformer. De større ås- og heiformasjonene er mer ensartede. En buktende kystlinje med mange viker og noen steder en del skjær og små øyer bidrar noe til variasjon. Lavereliggende områder domineres av skog og mye myr. Det er også en del åpent berg i dagen mange steder. Strandflaten er til stede i varierende grad og bredde gjennom regionen. Regionen rammes inn av høyere og spissere fjellområder, både i sør mot underregion Ytre Folda, og i vest og nord mot underregion Ytre Hamarøy og Steigen. Disse fjellene kan sees som dramatiske kulisser fra stort sett hele hamarøyregionen, og de markerer en skarp overgang til naboregionene. Foruten noen større jordbruksområder sørvest på Finnøya og øst på Hamarøya er det lite dyrka mark i regionen. Bebyggelsen er hovedsakelig konsentrert til noen få tettsteder, men glissen bebyggelse er spredt ut gjennom regionen langs veiene. Veiene ligger stort sett langs fjordene, men i det småkuperte landskapet øst i regionen går det også vei lenger inn i landet. Landskapet i regionen er et helhetlig, rolig landskap der landskapets småformer har størst betydning for landskapskarakteren. Høyere tindefjell sees som kulisser på grensene mot naboregionene. Inntrykkstyrken er moderat. Vann og vassdrag Det er mange små innsjøer i regionen, spesielt i nordøst. Disse ligger i tilknytting til to større vassdrag. Ellers i regionen ev vassdragene svært korte, med små nedbørsfelt. Det er snakk om flombekker, med størst vannføring om våren og i nedbørsperioder. Regionen har ikke de store fossene, men om våren og i nedbørsperioder er det en del som vises som tydelige elementer i landskapet. Varpavassdraget og Forsaelva er verna vassdrag. Begge ligger øst i regionen, og er lavlandsvassdrag. For Forsaelva er det beskrevet at det er store landskapsverdier. Viktige/kjente landskapsverdier Fjellrekka på Hamarøya, med den spisse piggen Skaftet sentralt i rekka, er et karakteristisk landemerke. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: NVE-dok nr ; NOU 1991: 12B; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 66

75 Bilde 43: Bilde tatt over Seterfjellet øst i regionen, og nordover. Bebyggelsen bak vannene er grenda Sommarset. Typisk lavt ås- og heilandskap for regionen. Fjellene i bakgrunnen er Tilthornet og Hatten, som ligger på grensen mot underregion Ytre Hamarøy og Steigen. Bilde 44: Tettstedet Innhavet skimtes ved sjøen i forgrunnen. Den store øya midt i bildet er Finnøya. Bak sees Hamarøyas karakteristiske fjellrekke. Denne ligger på grensen mot underregion Ytre Hamarøy og Steigen. 67

76 Underregion 32.9 Efjorden/Hellemofjorden Omfatter arealer i kommunene: Tysfjord og Ballangen Landskapskarakter Underregionen omfatter de indre delene av større fjordsystemer, med trange buktende fjordløp. Fjordene er omkranset av bratte rygger, fjell og spisse tinder. Blankskurt berg og sva preger utformingen av fjellene, og gir dem et dramatisk preg flere steder. Enkelte små breer vises også. I den sørlige delen av regionen er det lite fjorder, og det er større sammenhengende fjellområder. Lavereliggende områder her består av skog- og myrkledte u-daler. Selv om det er lite fjordkontakt, er det flere større innsjøer her som gir variasjon og kontrast til fjellene. Fjellene i regionen er fra m.o.h. Utformingen varierer fra forholdsvis flate platåer og rygger eller avrundede, klumpete fjell, til spisse tinder. Fjellsidene opp fra lavlandet og fjordene er gjennomgående bratte. Samlet gir disse terrengformasjonene stor variasjon og dramatikk i landskapet gjennom hele regionen. Det er lite jordbruk i regionen. Strandflaten er stort sett ikke til stede, og det er kun få steder langs enkelte fjorder dyrka mark sees. Kjøpsvik er eneste tettsted av noe størrelse i regionen. Her er det en sementfabrikk med et tilhørende kalksteinsbrudd. Ellers er det veier, spredt bebyggelse, enkelte vannkraftverk og kraftlinjer som utgjør inngrep. Mange av fjordene er imidlertid veiløse, og generelt framstår regionen som lite påvirket av menneskelige inngrep. Underregionen framstår som helhetlig og variert naturlandskap med store kontraster og høy inntrykkstyrke. Landskapet er samtidig kontrastfylt og har stor inntrykkstyrke. Vann og vassdrag Regionen har mange vann og vassdrag. I sør er det flere større vann som ligger i dalbunnene i lavlandet. Ellers i regionen er imidlertid vannene hovedsakelig små fjellvann. Vassdragene er stort sett korte, med opphav i de mindre fjellområdene mellom fjordene og dalene. Østover mot svenskegrensen er det imidlertid en del litt større vassdrag med forholdsvis store nedslagsfelt. Stort sett er vassdragene flomvassdrag, med størst vannføring om våren og ved store nedbørsmengder. Noen mindre snøbreer her og der, og større breer mot svenskegrensen, sørger imidlertid for at en del av vassdragene har jevnere vannføring gjennom året. Mange av vassdragene faller bratt ned fra fjellet og danner markante fosser som er viktige landskapselementer. Verna vassdrag som ligger innenfor regionen er Mannfjordelva og Vassdrag i Hellemofjorden (kun nedre deler). Begge vassdragene er preget av urørthet (med unntak av akkurat i Hellemobotn), og for Vassdrag i Hellemofjorden er elver og vanns viktige funksjon i et kontrastrikt landskap trukket fram spesielt. Viktige/kjente landskapsverdier Stetind er kåret til Norges nasjonalfjell og ligger nord i regionen. Det finnes også mange andre karakteristiske fjelltopper i regionen, for eksempel er Kråkmotinden et tydelig landemerke like ved E6 mellom Mursvikfjorden og Sagfjorden Tysfjord Hellemo er et større område mot grensen til Sverige, som er foreslått som nasjonalpark. Inne i underregionen Erfjorden/Hellemofjorden dekker foreslått vern indre deler av Hellemofjorden, Grunnfjorden og Mannfjorden, samt fjellområdene mellom og øst for disse. Verdivurdering: A Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: NVEs hjemmeside, verneplan for vassdrag; NOU 1991: 12B; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser 68

77 Bilde 45: Gigant - majestæt helvedeshorn. Slik beskrev Peter Wessel Zappfe fjellet Stetind (1392 moh). Den sagnomsuste ambolten ligger innerst i Stefjorden i Tysfjord kommune og er kåret til Norges nasjonalfjell. Bilde 46: Veiløs bebyggelse innerst i Mannfjorden. Utsikt nordover mot Stetind. 69

78 Underregion Tysfjorden Omfatter arealer i kommunene: Tysfjord og Ballangen Landskapskarakter Tysfjorden er en region hvor landskapskarakteren varierer sterkt. I sørvest er landformene rolige, avrundede og småkuperte med lave åser og fjell ( m.o.h). Her har landskapet en lignende utforming som naboregionen i vest, Hamarøy. Småkupert, avrundet landskap med skog, koller og bare knauser går igjen også andre steder i regionen. I øst og nord er det imidlertid også høyere og spissere fjell og rygger på m.o.h. Tysfjordens brede fjordløp dominerer landskapsbildet sør i regionen. Ytre deler av Efjorden lenger nord er smalere og mer variert med mange bukter, viker, eid og øyer. Her er også enkelte sandstrender. Strandflatens utforming varierer gjennom regionen. Noen steder går terrenget bratt ned i fjorden, andre steder er det strandflate av varierende bredde, med skog, myr, knauser og dyrket mark. Regionen framstår overveiende som et naturlandskap der tekniske inngrep er underordnet. Det er drevet lite jordbruk, men mindre jordbruksarealer finnes på strandflaten her og der. Bebyggelse finnes spredt langs veiene og i det største tettstedet Drag. Det går vei gjennom mye av regionen, men enkelte øyer og halvøyer er veiløse og framstår som mer urørte. Helhetspreget i regionen er lite tydelig. Vekslingen mellom landskapstypene i de ulike områder innen regionen er stor, og ofte ligner mindre landskapsområder mer på områder i naboregionene enn andre områder i underregion Tysfjorden. Det store fjordløpet til Tysfjorden det elementet som bringer regionen sammen, særlig i søndre del. Vann og vassdrag Det er en del vann og vassdrag i regionen. Vannene er stort sett små, og vassdragene er korte smeltevannsvassdrag. Det er få tydelige fosser. Utløpene av de verna vassdragene Varpavassdraget og Forsaelva ligger innenfor regionens grenser, i øst. For Forsaelva er det beskrevet at det er store landskapsverdier. Området er også beskrevet i utredningen av landskap i forbindelse med Fylkesdelplan: Vindkraft i Nordland. Viktige/kjente landskapsverdier Reppvika er et nasjonalt viktig kulturlandskap som ligger på nordsiden av Efjorden (Naturbase) først og fremst valgt ut på grunn av botaniske verdier. Området beskrives å ha usedvanlig naturskjønn beliggenhet, og det antas at landskapselementet er med på å gi kulturlandskapet her så stor verdi. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: Naturbase; NVE-dok nr ; NOU 1991: 12B; Eie m. fl., 1996; Rieck, 2008; diverse kartdatabaser. 70

79 Bilde 47: Tettstedet Haukøya i forgrunnen. Bildet er tatt vestover over Tysfjorden. Bilde 48: Bildet er tatt over Forsahavet og ut ytre deler av Efjorden. Regionen er for det meste preget av rolige landformer, men enkelte høye fjellkjeder bryter med dette. Fjellet til venstre er Stortinden, mens lenger bak til høyre ligger Valletindan. 71

80 Underregion Tjeldsundet Omfatter arealer i kommunene: Tjeldsund, Lødingen og Sortland Landskapskarakter Underregionen er en fjordregion, der fjellene mellom oppleves som en viktig komponent. Deler av underregionen ligger i Troms fylke (denne delen er ikke tatt med i kartleggingen og verdivurderingen). underregionens landskap varierer en del mellom sørlige og nordlige deler. I sør, rundt Tjeldsundet og Tjeldøya, er landformene generelt forholdsvis avrundete, uten de dramatiske bratte fjellveggene eller spisse tindene. I mindre skala er imidlertid terrenget mer variert, med bratte og slake partier, renner og rygger. Toppene kan være avrundet men også ha et spissere tindepreg. Eksempler på det siste er Strandtinden og Fiskefottindan i Lødingen kommune. Gausvikelva Fjellene varierer i høyde, og de høyeste er over 1000 m.o.h. Den nordlige delen av regionen, rundt Godfjorden har et noe større innslag av tinder, med generelt brattere fjellsider og smalere rygger. De høyeste toppene her er opp mot 900 m.o.h. Regionen mangler stort sett strandflate. Fjellsidene har oftest jevnt bratt helling helt ut i sjøen, uten noen flatere strandsone i mellom. Der strandflate finnes består den gjerne av dyrka mark, myr og skog, samt bare knauser og berg. Små sandstrender sees enkelte steder og bidrar til variasjon i landskapet. Nedre del av fjellsidene er gjerne trebevokste med bjørk, men bart fjell, knauser og berg går ofte langt ned, noen steder helt ned til sjøen. Beskrivelsen over passer best sør i regionen, rundt Tjeldsundet og Tjeldøya. Nord i regionen, spesielt i ytre deler av Godfjorden, er det en distinkt overgang fra de forholdsvis bratte fjellsidene, til en hellende, smal landbrem som består av myr og litt kulturmark. Ramsund er det eneste større tettstedet i regionen med ca. 250 innbyggere (2007). Bebyggelse og gårder ligger ellers jevnt spredt langs sjøen. Det går vei langs så godt som hele sjøkanten i regionen. På grunn av lite utbredt strandflate er det forholdsvis lite jordbruk. Enkelte steder langs sjøen er imidlertid kulturmark en ekstra komponent som bidrar til variasjon i landskapet. Generelt framstår regionen som forholdsvis lite preget av kultivering eller tekniske inngrep. Vann og vassdrag Det er mange vann og vassdrag i regionen. Vannene er stort sett fjellvann i høyereliggende områder. De fleste vassdragene er korte, og er typiske smeltevannsbekker med høyest vannføring om våren. Disse bidrar til lokal variasjon i landskapet, spesielt under stor vannføring. I bunnen av enkelte daler finnes noen litt større vassdrag som samler opp bekker fra de omkringliggende fjellene. Større elver har imidlertid ikke utløp i regionen. Gausvikelva og Heggedalselva er verna vassdrag som ligger innenfor underregionen. Landskapet i Kongsvikdalen i førstnevnte vassdrag er besrevet som storslagent (NVE, verna vassdrag). Viktige/kjente landskapsverdier Det er ikke kjent at det er spesielt viktige landskapsverdier i underregionen. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt) og følgende litteratur: NVE - verneplan for vassdrag hjemmeside; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 72

81 Bilde 49: Bilde tatt innover Fiskefjorden, en liten sidefjord til Tjeldsundet. I bakgrunnen av fjordbotnen er toppen av Snøtinden gjemt av skyene. Bilde 50: Vestsiden av Godfjorden helt nord i underregionen. Sterk kontrast mellom fjellene og den myrbevokste strandflaten. 73

82 Underregion Balangen/Evenes Omfatter arealer i kommunene: Ballangen, Narvik, Evenes Landskapskarakter Det brede fjordløpet til Ofotfjorden er et sentralt og dominerende landskapselement i underregion Ballangen/Evenes. Rundt fjorden er det generelt et rolig og avrundet landskap, med skog- og myrdekte åser og lav hei. Dette gjør at regionen oppleves som et åpent landskapsrom, med vidt utsyn de fleste steder. På grensen mot naboregionene reiser høyere fjell seg (over 1000 m.o.h). Disser har stort sett også rolige former, men det finnes unntak, og enkelte fjell er bratte med tindepreg. Standflaten er til stede i større eller mindre grad langs fjorden, og er sjelden spesielt bred. Lavereliggende områder domineres av skog, men det er også dels mye myr, som bidrar til småskala variasjon. Det er mange mindre tettsteder og bygder, og et godt utbygd veinett. Det er også en del industrivirksomhet, kartverk og flere masseuttak. Flere steder er plantefelt av gran godt synlig. Det er en god del landbruk flere steder langs fjorden og i daler/lavland inn fra sjøen. Jordbrukslandskapet er et viktig element og et bidrag til variasjon og kontrast i landskapet i regionen. Helhetsintrykket i regionen er tydelig, med rolige hovedformer, et bredt fjordløp og lite dramatikk i landskapsbildet. Variasjonen i stor skala er liten, mens det i mindre skala er variasjon mellom vann, vassdrag, skog, myr og dyrka mark. Vann og vassdrag Det er mange vann og vassdrag i regionen. De fleste er relativt små, men noen større vann med litt større nedslagsfelt finnes også. Mange av vassdragene har størstedelen av nedslagsfeltet i lavlandet. Vassdragene i regionen er typiske flomvassdrag med størst vannføring om våren og i perioder med mye nedbør. Flere steder er fosser og stryk med på å skape variasjon og bryte opp landskapet. Det er flere verna vassdrag i regionen. Nedre deler av Elvegårdselva ligger helt øst i regionen. Østervikelva er et lavlandsvassdrag, der landskapet er betegnet å være av stor verneverdi. Kjeldelva og nabovassdragene og lavlandsvassdragene Laksåga (Evenes) og Kvitforsvassdraget er også verna. Mange av de verna vassdragene har fosser som er av betydning for landskapet. Viktige/kjente landskapsverdier Det er flere nasjonalt viktige kulturlandskap i regionen. Alle ligger i området mellom Ofotfjorden og Lavangsfjorden ved Evenes. Skånland, Myrnes, Evenesmarka, og Evenes: Nesan, er alle små lokaliteter der landskap ikke er nevnt spesielt i beskrivelsen av områdene. Landskapselementet er antagelig viktig lokalt, men ikke på noe større skala. Liland-Vollen er et større område, som også ble vurdert som kandidat fra Nordland til Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (FM i Nordland). Her er heller ikke landskapsverdier nevnt spesielt i beskrivelsen av området, men dette er et større område i god hevd, og landskapselementet også er av betydning for verdien på området. Verdivurdering: C Datagrunnlag: 2 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 og følgende litteratur: NVE - verneplan for vassdrag hjemmeside; NVE-dok nr ; VVV-rapport : Verdier i Elvegårdselva; NOU 1991: 12B; Eie m. fl., 1996; FM i Nordland, 2008; diverse kartdatabaser. 74

83 Bilde 51: Rolig ås- og heilandskap med jordbruk ved sjøen nord for Ofotfjorden. Det brede fjordløpet til Ofotfjorden er sentralt i landskapsbildet i regionen. Bildet er tatt ut over vika Bogen, med bygda Dragvik på motsatt side. Bilde 52: Bygda Boltåsen like nord for Evenes lufthavn i forgrunnen. Bildet er tatt nordover mot Lavangsfjorden. Tjeldsundet sees bak til venstre. Fjellet Sætertinden på 1095 m.o.h. er gjemt inne i skyene. 75

84 Underregion Indre Ofotfjorden Omfatter arealer i kommunene: Ballangen, Narvik Landskapskarakter Regionen omfatter flere trange fjordløp innerst i Ofotfjorden, og de nærmeste fjellområdene til disse. Flere daler med elver eller vann i bunnen, er også inkludert i regionen. Opp fra fjordene og dalene går fjellsidene mer eller mindre bratt opp. Toppene er stort sett avrundet uten tindepreg, men det finnes unntak. På nes, i botner og enkelte steder ellers er det strandflate ved fjorden, men stort sett er strandflaten lite utviklet. Det er hovedsakelig skog i liene og dalbunnene, men også noe myr. Regionen er relativt mye preget av å være en kommunikasjonsregion med flere flyplasser, jernbane (Ofotbanen til Narvik), utskipingshavner osv. Dette gjelder spesielt i ytre områder ved Ofotfjorden og Narvik by. E6 går langs Ofotfjorden, og i nord går E10 gjennom regionen før den passerer grensen til Sverige. Innover de smale fjordene og dalene går det mindre veier, og også her er det bebyggelse i varierende grad (spredt eller samlet i bygder og tettsteder). Veien og bebyggelsen ligger stort sett bare på den ene siden av de smale fjordene, med godt utsyn til motsatt side som er mer uberørt. Det er bare i Rombaksbotn det ikke går vei helt inn fjorden. Det er mye hyttebebyggelse i regionen, spesielt i bjørnfjell like ved svenskegrensen. Jordbruk er ikke alt for utbredt i regionen, og er hovedsakelig lokalisert i fjordbotner og vide dalbunner, og ellers langs fjordene der strandflaten er på sitt bredeste. Helhetspreget i regionen er noe over middels. Trange fjordløp, vann og daler utgjør hovedformene i landskapet, med fjellskråninger opp på sidene. Fjellene har ulik utforming og høyde. Noen er spisse/forrevne, men de fleste er avrundede. Stort sett ligger selve fjelltoppene inne i naboregionene. I nordøst er terrenget ekstra flatt og rolig. Her er det et viddepreg sammenlignet med resten av regionen, som gjerne har forholdsvis bratte fjellsider. Vann og vassdrag Det er mange vann og vassdrag i regionen. Ned i fjordene og dalene faller gjerne bekkene bratt, og spesielt ved stor vannføring er fosser viktige elementer som bidrar til variasjon i landskapet. Foruten noen større innsjøer i bunnen av enkelte daler, er vannene stort sett små fjellvann. Vassdragene er dels typiske flomvassdrag, og dels får de mer jevnt tilsig fra breer. Bekkene som går rett ned fjordsidene har stort sett små nedslagsfelt. Innerst i fjordene har imidlertid større elver utløp. Disse har opphav i fjellområdene østover mot Sverige. Rånaelva er eneste verna vassdrag innenfor regionen. Her har vann og elver/bekker en viktig funksjon i et kontrastrikt landskap preget av urørthet. Viktige/kjente landskapsverdier Innerste del av fjordarmen Sør-Skjomen har et meget kontrastrikt og mektig landskap. Viktige elementer er bre (Frostisen), spisse fjell, bratte fjellsider/sva, fjord, elver. Innerst i Rombaksbotn og inn dalen langs Rombakselva er det et mektig og relativt urørt landskap. Ofotbanen (fra Sverige til Narvik) går oppe i fjellsiden, og har utsikt ut over dalen. Innerst i Rombaksbotn var det under byggingen av Ofotbanen en liten anleggsby, men i dag er det kun rester av hustufter igjen, samt en gammel anleggsvei opp dalen til Katterat stasjon og til Bjørnfjell (Rallarveien). Verdivurdering: C Datagrunnlag: 1 Vurderingen bygger på flybefaring i september 2009 (dårlig sikt i nordligste del) og følgende litteratur: NVEs hjemmeside verna vassdrag; Eie m. fl., 1996; diverse kartdatabaser. 76

85 Figur 1: Indre del av Skjomen i Narvik kommune er et landskapsområde med høy opplevelseskvalitet. Den indre delen av fjordløpet har tydelige retningsforandringer og er omkranset av markante fjellformasjoner. Fjellene er tydelig merket av isens arbeid. Platåbreen Frostisen til høyre i bildet. Figur 2: Jernbane og utskipingshavn for malm preger landskapsopplevelsen i Narvik by. Beisfjorden som er synlig i bakgrunnen er en av flere fjordarmer på sørsiden av det store fjordbassenget i Ofotfjorden. 77

86 3.5 Øvrige fjordområder To mindre arealer i Nordland (på grensen mot Troms og Nord-Trøndelag) tilhører andre underregioner enn de som er omtalt over. Årsaken til at disse ikke er omtalt med samme beskrivelse som de andre er at hoveddelen av arealene ligger i nabofylkene, og kun små arealer ligger i Nordland. På grensen til Nord-Trøndelag, i Bindal kommune ligger et mindre areal som tilhører landskapsregion 25 Fjordbygdene på Møre og i Trøndelag, og underregion Indre Foldafjorden/Salsvatnet. Arealet på området som ligger inne i Nordland fylke er ca 35,8 km 2. Området ligger dels i samme overordnede landskapsrom som sørvestre deler av underregion Tosen/Ursfjorden. Landskapet er sammenlignbart med omkringliggende områder, og verdien på området settes derfor likt som for Tosen/Ursfjorden, altså til B-verdi. Datagrunnlaget er middels godt (2). På grensen til Troms, på Kinneset i Sortland kommune ligger også et mindre areal som ikke er omtalt. Området tilhører landskapsregion 37 Kystbygdene i Troms, og underregion 37.1 Bjarkøy. Landområdet som ligger innenfor Nordland fylke har et areal på ca 34 km 2. Landskapet ligner mye på nordvestre del av underregion Tjeldsundet, og kan sees som en forlengelse av landskapet i denne regionen. Verdien settes på bakgrunn av dette lik verdien for Tjeldsundet, altså C-verdi. Datagrunnlaget er middels godt (2). 78

87 4 Fossefall av stor betydning for landskapsopplevelsen Nedenfor følger en oversikt over fossefall som av kommunene i Nordland er vurdert å ha stor betydning for landskapsopplevelsen i kommunen. Det vises til kapittel 2.3 for beskrivelse av hvordan utvalget er gjort og kvalitet på datagrunnlaget. Kommune Fosser/vassdragområder utvalgt av kommunene (de ble bedt om å plukke ut tre, og dersom flere ble nevnt er ikke disse navngitt under) Et utvalg viktige fosser nevnt av Fylkesmannen i Nordland Alstahaug Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Andøy (Kommunen har ikke svart på henvendelse) Ballangen Kvitfossen Forsafossen Foss i Skårnesdalen (Kommunen nevnte også en 4. foss) Beiarn Eiteråga Storforsen Savåga Moråga Bindal Marfossen Brudesløret Saglifossen (kommunen nevnte også 3 andre fosser) Bodø (Kommunen nevnte 13 fosser/ vassdragsområder, Valnesfossen men plukket ikke ut de tre viktigste) Brønnøy Tettingfossen Meheifossen (Kommunen nevnte også 7 andre fosser) Bø Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Dønna Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Evenes Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Fauske Foss i Galbmelva Slipsknuten i Tverråga (Kommunen skrev at fossen lå i Tjåresvagge, men har merket den av på kart i Tverråga som er nabovassdraget) Flakstad Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Gildeskål Skaugvollfossen (Finnes antagelig flere, men kommunen kunne ikke gjøre vurdering) Grane Laksforsen Laksforsen Skarfossen Elgviddefossen Hadsel Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Blåskavlelva Hamarøy Sagvatnan (vassdragsområde) Kvannvatnet-/elva (vassdragsområde) Varpa/Varpelva (vassdragsområde) (Kommunen nevnte også 9 andre fosser/vassdragsområder) Fosser nevnt i boka De tusen fossers land (Welle-Strand og Berge, 1988) Sjøfossene Laksforsen Hattfjelldal (Kommunen kunne ikke gjøre vurdering) Finnsprangfossen Hemnes (Kommunen unne ikke gjøre vurdering) Herøy Leirfjord Lurøy Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Simafossen i Forslandsdalen Lindsethfossen i Bardal Velsvågfossen i Levang Ingen betydelige fosser/vassdragsområder 79

88 Lødingen Meløy Moskenes Narvik Nesna Rana Heggedalsvassdraget (vassdragsområde) Sneisavassdraget (vassdragsområde) Stordalselva (vassdragsområde) Østsiden av Fykanvatnet (vassdragsområde) Bekk mellom Sandvatnet og Namnlausvatnet Elva i Mugskogen (i flomperioder) Olaelva/Studalselva Foss mellom Moskenesvatnet og Moskenesvågen Foss mellom Austerdalsvatnet og Djupfjorden Innerst i Skjomen (vassdragsområde) Innerst i Beisfjorden (vassdragsområde) Håvikdalen (vassdragsområde) Langsetelva Forslandelva (Kommunen nevnte 6 fosser, men plukket ikke ut de tre viktigste) Bredekforsen Sprutforsen Dunderforsen Nattmoråga Rødøy Nattmorsåga Buvikfossen Røst Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Saltdal Ingeborgfossen Kjemåforsen Kjemåfossen Ingeborgforsen Dverseterelva Storforsen Sortland Sørfjorddalen (vassdragsområde) Roksøyvassdraget (vassdragsområde) Straumevatnet/Svanvatnet (vassdragsområde) Steigen Brennvika (vassdragsområde) Holmåkfjorden/Nyvold (vassdragsområde) Sløelva Sømna Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Sørfold (Kommunen kunne ikke gjøre vurdering) Verivassfossen (antar at denne og Litlverivassfossen er samme foss) Tjeldsund Jotinelva Storskogvassfossen Trollfossen Helligfossen Litlverivassfossen Træna Tysfjord Vefsn Vega Vestvågøy Vevelstad Værøy Vågan Øksnes (Kommunen har ikke svart på henvendelsen, men det er en liten, flat øykommune uten større vassdrag. Det er derfor lite sannsynlig at den har fosser med landskapsverdi) Suovastiddje i Hellemobtn Storelva i Storelvdalen ved Stetind Cuoldariidajohka i Ytre Vasja Kalvmoforsen Brekkforsen Svinåga (Kommunen nevnte også 8 andre fosser) Rørøyfossen Ingen betydelige fosser/vassdragsområder (Kommunen kunne ikke gjøre vurdering, men viste til Puschmann, O. og F. Flemsæter (2004). Her står Fallforsen nevnt) Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Ingen betydelige fosser/vassdragsområder Ingen betydelige fosser/vassdragsområder 80

89 5 Begreper og definisjoner Presisering, utdyping og forklaring av ord og begrep som er brukt i utredningen. Kulturminner, kulturmiljø og kulturlandskap Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. (Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr 50, sist endret ). Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. (Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr 50, sist endret ). Begrepet kulturlandskap er ikke definert i Kulturminneloven. En vanlig definisjon av begrepet er Menneskeformede landskap som inneholder biologiske og kulturhistoriske element (som regel jordbrukslandskapet). Begrepet må ses i sammenheng med landskap. Landskap Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer. (Europarådet/Miljøverndepartementet 2004) Landskapsbilde Landskapsbilde brukes i denne sammenhengen som betegnelse på visuelle og estetiske opplevelsesverdier i landskapet. Landskapskarakter Samspillet mellom de ulike komponentene i landskapet, deres funksjon og naturhistoriske, kulturhistoriske og estetiske kvaliteter gir til sammen landskapskarakteren. Landskapstyper En landskapstype er definert som en gruppe landskapsområder med fellestrekk i innhold, sammensetning og form. Det presiseres at landskapstypene ikke er et eget geografisk nivå, men kun en gruppering av like landskapsområder. Variasjon i landskapet Variasjon, mangfold eller diversitet beskriver et landskapsbilde som er rikt på ulike landskapselementer i form av ulike terrengformer, vegetasjonstyper, ulike former for vann og vassdrag, kulturmiljøer, m.m.. Elveløp, fossestryk, randsoner, klippepartier, og særpregede bygningsmiljøer er alle visuelle innslag som bidrar til variasjon i landskapsbildet. Enkeltelementer i form av viktige punkter, landemerker og linjedrag vil på samme måte skape variasjon. Men en opptelling av antall elementer eller objekter i et landskapsbilde er ikke alene et mål på variasjon de ulike elementene må opptre i en harmonisk sammenheng for at vi skal kunne oppleve variasjonen som positiv og ikke kaotisk. Her finner vi forbindelseslinjen mellom kriteriene variasjon og helhet. Inntrykksstyrke Stor intensitet eller inntrykkstyrke brukes som en beskrivelse av dramatiske, slående eller minneverdige landskap. Kontrastvirkning er gjerne den mest påfallende form for intensitet. Her er det tale om dramatiske kontraster mellom natur- og kulturelementer, kontraster mellom 81

90 ulike terrengformer, kontraster mellom vann og terrengformer, osv. Områder som er preget av skiftende vær, spesielle vekslinger i atmosfære og lysforhold eller store årstidsvariasjoner oppleves også med stor intensitet. Mens helhet og variasjon er begreper som kjennetegner kvalitetene i det vanlige landskapet, er stor intensitet eller inntrykksstyrke et begrep som er reservert landskap med spesielt høy opplevelsesverdi (Nordisk ministerråd 1987). 82

91 6 Referanser 6.1 Skriftlige kilder Clemetsen, M og Bøthun, S. W (2005) Kartlegging av landskap i samband med utarbeiding av verneplan for Sjunkan Misten området. Aurland Naturverkstad Rapport , 74s Bruun, Magne (1996) Landskapsbildet i norsk naturforvaltning. Institutt for landskapsplanlegging, Norges landbrukshøgskole. Det sentrale utvalget for nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (1994) Verdifulle kulturlandskap i Norge. Mer enn bare landskap. Del 4 Sluttrapport fra det sentrale utvalget. Eie, J., P. E. Faugli og J. Aabel (1996) Elver og vann. Vern av norske vassdrag. Grøndahl Dreyer/Norges vassdrags- og energiverk Elgersma, Anne (1998). Landskapstyper i Lofoten og Vesterålen. Dokument 5/98. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, 1430 Ås. Fylkesmannen i Nordland (2008). Brev til Statens landbruksforvaltning om Utvalgte kulturlandskap i jordbruket i Nordland, datert Vedlegg 11: Kort beskrivelse av verdiene i de områdene som var vurdert, men som ikke er prioritert. NOU, 1991: 12B. Verneplan for vassdrag IV. NVE-dok. nr. 12, 2002 (høringsdokument (flere vassdrag)). Olje- og energidepartementet (2007) Retningslinjer for små vannkraftverk til bruk for utarbeidelse av regionale planer og i NVEs konsesjonsbehandling Puschmann, O. (2005) Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner. NIJOS-rapport 10/2005 Puschmann, O. og F. Flemsæter (2004) Kartlegging av landskap i samband med verneplan for Lomsdal-Visten området. En oppfølging av St.meld. nr. 62 ( ). Ny landsplan for nasjonalparker og større verneområder i Norge. NIJOS-rapport 18/04 Rieck, Nina (2008). Fylkesdelplan Vindkraft i Nordland. Tema: Landskap. Bjørbekk og Lindheim. Uttakleiv, L. A. (2006) Hvor går grensa? Landskapskartlegging i Møysalen Nasjonalpark. Masteroppgave i geofag. Matematisk-naturvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo. 83

92 Ryvarden, L. (2005) Norges nasjonalparker. Damm forlag. VVV-rapport : Verdier i Elvegårdselva VVV-rapport : Verdier i Saus- Brusjø- og Navavatnvassdragene. Welle-Strand, E. og Berge, J. (1988) De tusen fossers land. Nortrabooks, Oslo 6.2Kilder på internett Askeladden; Riksantikvarens database for kulturminner Direktoratet for naturforvaltning sin Naturbase GisLink karttjeneste Kartdatabasen Arealis Norge i 3D med Norkart Virtual Globe NVE verneplan for vassdrag Riksantikvarens nasjonale database med oversikt over fredete kulturminner og kirker Statens landbruksforvaltning Utvalgte kulturlandskap i Norge Store norske leksikon UNESCOs World Heritage list Verdensarv Lofoten 84

93 Vedlegg 1: OEDs kriterier for verdivurdering av landskap Kilde: OED 2007

94 Vedlegg 2: Brev til kommunene om kartlegging av fosser