Kvænangsbotn og Navitdalen

Transkript

1 Kvænangsbotn og Navitdalen Kvænangen kommune Landskapsbeskrivelse/-evaluering Navitdalen Foto: Gjermund Gomo Utarbeidet av: 15. oktober 2005 Side 1

2 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering R a p p o r t : 3 9 Utførende institusjon: Miljøfaglig Utredning AS Kontaktperson: Morten Wewer Melby ISBN-nummer: Finansiert av: Fylkesmannen i Troms Kontaktperson: Knut M. Nergård Dato: November 2005 Referanse: Melby, M. W Kvænangsbotn og Navitdalen, Kvænangen kommune, Troms. Landskapsbeskrivelse/ evaluering. Miljøfaglig Utredning Rapport : 1-62 Referat: På oppdrag fra Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelinga, har Miljøfaglig Utredning AS utført en landskapsbeskrivelse og -evaluering i forbindelse med planlagt vern etter naturvernloven av to områder i Kvænangen kommune.. Landskapsbeskrivelsen/-evalueringen dokumenterer kvaliteter innenfor området som senere skal inngå som et av flere tematiske bidrag til en endelig avgrensning av, og eventuell forvaltningsplan for de foreslåtte verneområdene. Rapporten deler utredningsområdene inn i 14 ulike landskapsområder som beskrives og evalueres. Beksrivelseskarakterer og evalueringskriterier følger av en metode for romlig, visuell landskapsanalyse, Visual Management System, videreutviklet og tilpasset norske forhold. Særlig Kvænangsbotn er topografisk og landskapsmessig svært variert og sammensatt, og omfattes av 9 enhetlige delområder (Landskapsområder) som igjen fordeler seg på 2 overordnede landskapsregioner. Navitdalen er mer storlinjet med færre småskala variasjoner. Her er det beskrevet 5 enhetlige delområder som fordeler seg på 3 overordnede landskapsregioner. Emneord: Landskapsanalyse Landskapsvernområde Kvænangen Forsidefoto: Navitdalen sett fra flybefaring i området sommeren Foto: Gjermund Gomo, utmarkskonsulent i Kvænangen kommune Side 2

3 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering FORORD På oppdrag fra Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelinga, har Miljøfaglig Utredning AS utført en landskapsbeskrivelse og -evaluering i forbindelse med planlagt vern etter naturvernloven av to områder i Kvænangen kommune. Disse benevnes som henholdsvis Kvænangsbotn og Navitdalen, og er foreløpig definert ved forvaltningens arbeidsgrenser. Landskapsbeskrivelsen/-evalueringen skal dokumentere kvaliteter innenfor området, og senere inngå som et av flere tematiske bidrag til en endelig avgrensning av, og eventuell forvaltningsplan for de foreslåtte verneområdene. Miljøfaglig Utredning AS gjennomførte en enkel landskapskartlegging i de samme områdene i Etter ønske fra Fylkesmannen ble dette oppdraget ført videre i 2005, og denne rapporten kan derfor sees på som en revidert og utvidet landskapskartlegging (beskrivelse/evaluering) innenfor de samme arbeidsgrensene. Utvidelsen har vært todelt. Det er gjennomført en mer findelt avgrensning av beskrivelsesenhetene for bedre å illustrere variasjonsbredden i landskapet. Det er gjort en vurdering av hvordan opplevelsen av inngrepsfrihet varierer mellom de ulike delområdene ved å anvende en romlig betraktning på det datagrunnlaget som finnes i kartbasen til Direktoratet for naturforvaltning (INON) Det var også et formål med utredningen å gjøre en vurdering av landskapets sårbarhet og utviklingspotensiale. Dette er bare delvis gjort, fordi begge verneforslagene er karakterisert ved vedvarende liten bruk og få eller ingen arealbruksinteresser. Hadde arealbruksinteressene vært mer sammensatte og dels motstridende, ville det vært mer interessant å gjennomføre en sonering med spesifikke anbefalinger for videre utvikling. Det er likevel gjort en del betraktninger omkring sårbarhet mot tekniske inngrep i kapittel 6. Analysen gjennomfører en objektivistisk beskrivelse av landskapet hvor de synlige naturfaglige kvalitetene utgjør det vesentlige grunnlaget for evaluering av verdi. Den verdiskapningen som skjer i forholdet mellom landskap og bruker av landskapet, og som uttrykkes ved begreper som tilknytning og identitet, er tillagt liten vekt. Dette skyldes valg av metode innenfor gitte ressurser. Det er likevel tatt kontakt med enkelte sentrale brukere av området for å fokusere slike kvaliteter. Kontaktperson fra Miljøvernavdelinga har vært fagsjef Knut M. Nergård. Prosjektleder fra Miljøfaglig Utredning AS har vært naturforvalterkandidat Morten W. Melby. Dr.Scient Morten Clemetsen har bidratt med rådgivning i forberedelsen av arbeidet, gjennomlesning av rapporten og generell kvalitetssikring. Naturforvalterkandidat Helge Fjeldstad fra Miljøfaglig Utredning AS har hatt ansvaret for utarbeidelsen av temakartene. Forsidebildet er lånt av Gjermund Gomo, tidligere utmarkskonsulent i Kvænangen kommune. Prosjektleder befarte områdene i løpet av 4 dager i perioden , og 3 dager i perioden Foruten egen befaring i området og bruk av skrevne kilder fra området, har vi hatt hatt god nytte av samtaler med lokale brukere og andre temautredere fra planområdet. Disse er opplistet under muntlige kilder bak i rapporten. Det har dessverre ikke vært mulig å finne de rette ortografiske tegnene som brukes i nordsamiske navn i kart (N50) fra området for bruk på Macintosh. Tingvoll, 15 november 2005 Morten W. Melby Side 3

4 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering INNHOLD SAMMENDRAG INNLEDNING Bakgrunn Beliggenhet METODE Landskapsbildet som faktor i arealplanlegging og forvaltning Metodebeskrivelse BESKRIVELSE AV LANDSKAP Region 32. Fjordbygdene i Nordland og Troms Landskapsområde Kvænangsbotn Landskapsområde Badajohka Landskapsområde Botnelva Landskapsområde Lomvatn Landskapsområde Ceabetcearru Landskapsområde Corrovárri Landskapsområde Navetjohka Landskapsområde Guolban Landskapsområde Navetvuopmi Region 35. Lågfjellet i Nordland og Troms Landskapsområde Gaedesvarri Landskapsområde Nagiroaivi Landskapsområde Gearbbehat Landskapsområde Vuostajohka Region 36. Høgfjellet i Nordland og Troms Landskapsområde Inggagaisa INNGREPSSTATUS EVALUERING KOMMENTARER Sårbarhet Identitet Inngrep Grensejustering REFERANSER Litteratur Muntlige kilder Side 4

5 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering SAMMENDRAG Bakgrunn På oppdrag fra Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelinga, har Miljøfaglig Utredning AS utført en landskapsbeskrivelse og -evaluering av de foreslåtte verneområdene Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen kommune. Analysen dokumenterer kvaliteter innenfor områdene og inngår som et av flere tematiske bidrag til en avgrensning av og eventuell forvaltningsplan for de nye verneområdene. Metode For å dokumentere relative landskapskvaliteter og -verdier innenfor planområdet, er det tatt utgangspunkt i en metode for landskapskartlegging Visual Management System (U.S. Forest Service, 1974), videreutviklet og tilpasset norske forhold (Nordisk Ministerråd 1987:3, del I). De foreslåtte verneområdene er inndelt i tilsammen 14 landskapsområder. Landskapsområdene er beskrevet og evaluert i forhold til opplevelse. Landskapsområdene utgjør delfelt innenfor undersøkelsesområdet, og er tilordnet en kvalitets -klasse. Klasse A Landskapsområde der landskapskomponentene samlet sett har kvaliteter som gjør det enestående og særlig opplevelsesrikt. Landskapet er helhetlig med stort mangfold og høy inntrykksstyrke. Homogent og helhetlig landskap med usedvanlig høy inntrykksstyrke hører også med her. Klasse A1 karakteriserer det ypperste og det enestående landskapet innenfor regionen. Klasse A2 karakteriserer landskap med høy inntrykksstyrke og stort mangfold. Klasse B Klassen favner det typiske landskapet i regionen. Landskapet har gjengs gode kvaliteter, men er ikke enestående. Dersom et statistisk stort nok materiale foreligger, vil de fleste underegioner/landskapsområder høre til denne klassen. Klasse B1 representerer det typiske landskapet uten inngrep innenfor regionen. Klasse B2 representerer det typiske landskapet med noe lavere mangfold og enkelte uheldige inngrep. Klasse C Klassen inneholder inntrykkssvake landskap med liten formrikdom og/eller landskap dominert av uheldige inngrep. Konklusjon Tabell S.1 på neste side er en presentasjon av landskapsområdenes totalinntrykk, inngrepsstatus og evalueringsklasse slik den er evaluert med grunnlag i skriftlige kilder, kontaktpersoner og befaring i felt. Landskapsområdene er ordnet inn under det enkelte verneforslag. Bak i rapporten (Figur 5.1) er en kartillustrasjon hvor den tilordnete evalueringsklassen framgår av fargebruken. Side 5

6 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Tabell S.1. Presentasjon av landskapsområder innenfor det foreslåtte verneområdet Kvænangsbotn gjennom beskrivelse av totalinntrykk og evalueringsklasse mhp. opplevelse. Område Totalinntrykk Kl. Kvænangsbotn Det brede felles utløpsområdet for Kvænangselva og Njemenjaikomoan B2 Landskapsområde inneholder mektige løsmasseavsetninger. Avsetningene utjamner underliggende berggrunnsformer og skaper et lettdrenert og gjennomgående næringsfattig vekstmedium. Denne homogeniteten gir seg utslag i en furuskogsbonitet som gjennom kultivering gir et momotont uttrykk uten variasjon og et begrenset mangfold. Det skapes ingen dramatikk, og det er ingen landskapselementer som framstår med inntrykksstyrke. I stor skala er likevel denne homogeniteten med på å gi furuskogen et massivt uttrykk og en tydelig kontrast til de steile og dels trebare dalsidene som omkranser inngangen til dalrommet. Topografien står også i en kontrast til den store formvariasjonen som finnes lengre inn i dalen. Området er kulturpåvirket. Tekniske inngrep som vassdragsregulering, veger og høyspentlinjer framstår som et tydelig element i landskapsområdet som tilfredsstiller kriteriene til Landskapsområder med betydelige naturinngrep (IV). Badajohka Landskapsområde Landskapsområdet har en variert, urytmisk og dels dramatisk småskala A1 topografi. Lokalt, og i samspill med særlig vegetasjon og vassdrag, er det utviklet et stort mangfold av inntrykkssterke, landskapsformer med raske og tydelige brudd. Furuskogen, hovedelva, nakne berg og dalsider og en interessant brukshistorie er de viktigste elementene som inngår i denne variasjonsrikdommen. Bortsett fra tydelige kjørespor fra firehjuls terrengsykler (ATV) og et langsgående sperregjerde (tamrein), er det små og lite dominerende tekniske anlegg innenfor verneforslagets andel av landskapsområdet. Utenfor verneforslaget finnes imidlertid tydelige inngrep i form av reguleringsmagasin, anleggsveger, rørgate, høyspentlinjer, hytter, skogsbilveger og helårsbebyggelse. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene Landskapsområder til med ubetydelige naturinngrep (II). Botnelva Landskapsområde Lomvatn Landskapsområde Ceabetcearru Landskapsområde Det er de småskala formelementene sammen med hovedelva som gir karakter til landskapsområdet. Svært lite løsmasser, med unntak av grov grus langs hovedelva, store nakne bergflater med Storfossen som et særlig dramatisk, og inntrykkssterkt element, er foruten et totalt fravær av tekniske inngrep, de mest iøynefallende trekk ved området. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene Landskapsområder til med villmarkspreg (I). Lomvatn ligger i en egen avskjermet lomme av hoveddalføret innenfor et svært tydelig avgrenset landskapsrom. Også Lomvatn i seg selv, men særlig de karakteristiske, vegetasjonsfrie knausene som avgrenser landskapsområdet i sør og i øst, gir en helt spesiell karakter til landskapsområdet. den markerte fjellryggen i sør kan også karakteriseres som en rekka av tett sammenhengende knauser med stor formrikdom, skarpe kontraster, inntrykksstyrke og stedvis dramatikk. Høyspentlinja som skjærer gjennom ytre deler av landskapsområdet sammen med det opparbeidede traséen for terrengkjøretøy er tekniske inngrep som er forholdsvis tydelig eksponert, berører det mest brukte inngangspartiet til området. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med betydelige naturinngrep (IV), men høyspentlinja er i ytterkant av verneforslaget. Det trebare partiet representerer et gjentakende, storskala formelement hvor det skapes kontrast mellom en bratt, langsgående bergvegg og et avtrappet og slakere terreng nedenfor. Kontrasten er ytterligere tydeliggjort i form av en vegetasjonsfattig og omfangsrik blokkmark i overgangen. Med unntak av et sperregjerde (tamrein) og ei lita hytte i sørøstlige deler, er landskapsområdet uten tekniske inngrep. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene til Landskapsområder med ubetydelige naturinngrep (II). A2 B1 B1 Side 6

7 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Corrovàrri Landskapsområde Den markerte ryggen med de bratte sidene gir en tydelig orientering av landskapet. Terrengformene er storlinjete og skaper liten variasjon. Det homogene skogbildet og det langstrakte reguleringsmagasinet er med på å understreke de store linjene. Det er omfattende tekniske inngrep innenfor landskapsområdet i form av anleggsveg, høyspentlinjer, reguleringsmagasin, dammer, rørgate, signalmast og brakker. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene Landskapsområder til med betydelige naturinngrep (IV). C Gaedesvarri Landskapsområde Nagiroaivi Landskapsområde Gearbbehat Landskapsområde Hovedformen er svakt avrundete høydedrag innenfor et større viddelandskap. I B1 en mindre skala har imidlertid landskapsområdet en svært urytmisk og vekslende lokaltopografi som også understøttes av et tynt eller manglende løsmassedekke. Store partier med fjell i dagen er med på å fremheve den småskala formrikdommen som er gitt av sandsteinsdekkenes lagdeling og isens etterarbeid. De raske vekslingene i tekstur og farge er likevel gjentakende over store arealer hvor hovedformenes roligere karakter blir tydeligere. En høyspentlinje berører deler av landskapsområdet. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med betydelige naturinngrep (IV), men høyspentlinja er i ytterkant av verneforslaget. Et flatt til svakt bølgende viddelandskap med stort innslag av vann over A2 skoggrensa, er landskapsområdets storskala karakter. I en mindre skala opptrer imidlertid hele landskapsområdet som oppbrutt med raske lokale vekslinger, idyller og dels dramatikk. Det er liten storskala landskapsdramatikk innenfor landskapsområdet, men de skarpe grenselinjene vegetasjon/vann/fjell skaper en karakteristisk mosaikk som tilfører en mer småskala inntrykksstyrke. En høyspentlinje berører deler av landskapsområdet. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med betydelige naturinngrep (IV), men høyspentlinja er i ytterkant av verneforslaget. Landskapskarakteren er trebart, nærmest uten løsmasser og med en særdeles A1 oppbrudt topograft. Et stort relieff, raske vekslinger og til dels dramatiske utforminger gir også karakter til landskapsområdet. Landskapsområdet danner en svært tydelig kontrast til dalrommet nedenfor. Landskapsområdet inneholder stor topografisk variasjon i mindre skala, stedvis med stor inntrykksstyrke. En høyspentlinje berører deler av landskapsområdet. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med betydelige naturinngrep (IV), men høyspentlinja er i ytterkant av verneforslaget. Kvænangsbotn har sine største kvaliteter knyttet til en kontrastgivende, småskala variasjon innenfor naturgitte forehold som topografi, geologi, vegetasjon, vann og vassdrag, men også i form av en spennende kulturhistorie. Historien er imidlertid lite synlig, og det finnes få konkrete kulturminner fra området i dag. Brukshistorien, med tydelige etniske elementer fra de siste århundredene, er dokumentert og beskrevet fra området. Krigshistorien fra regionen er omfattende og godt dokumentert, men i relativt liten grad knyttet til verneforslaget. Verneforslaget er gjennomgående lite berørt av tekniske anlegg, med unntak av et reingjerde som strekker seg i dalførets lengderetning. Visuelt er likevel vestlige deler av verneforslaget sterkt berørt av en høyspentledning med store dimensjoner. Fordi høyspentlinja skjærer gjennom et rolig, storlinjet landskap, blir inngrepet eksponert for et relativt stort område på begge sider av traséen. Tilgrensende vassdrag i vest er hardt regulert med damanlegg, magasin, rørgate, anleggsveger og overføringslinjer. Verneforslaget er vurdert som generelt sårbart mot tekniske inngrep fordi det er lite inngrep her i dag. Mest sårbart er lågfjellspartiet nord og øst for dalføret, hvor viddekarakteren synliggjør inngrepet for et stort influensområde. Eksisterende høyspentlinje(r) vil avdempe den visuelle effekten av en ny linje i parallellføring hvis det oppnås en god utforming, særlig mht rytme/saksing (masteavstand). Side 7

8 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Tabell S.2. Presentasjon av landskapsområder innenfor det foreslåtte verneområdet Navitdalen gjennom beskrivelse av totalinntrykk og evalueringsklasse mhp. opplevelse. Område Totalinntrykk Kl. Navetjohka Landskapsområde Landskapsområdets hovedform danner overgangen mellom en fjordvendt liside og inngangen til en innenforliggende lågfjellsdal. Landskapet inneholder liten storskala variasjon og dramatikk, med ett karaktergivende unntak. En særdeles dyp og trang nedskjæring utgjør et spesielt formelent som også illustrerer en lokal kvartærgeologisk avsmeltingshistorie. Landskapselementets dramatiske uttrykk er imidlertid lite eksponert, og blikkfang for et svært begrenset omland. Bebyggelse, høyspentlinje og tydelige kjørespor fra firehjuls terrengsykler (ATV) berører området. Kjøresporene er særlig markerte i høyereliggende, trebare og fuktige deler av landskapsområdet. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene Landskapsområder til med betydelige naturinngrep (IV). B1 Guolban Landskapsområde Landskapsområdet karakteriseres som en skogkledd lågfjellsdal med elva som dominerende landskapselement. Elvas meandrerende løp over fine løsmasser av stor mektighet gir en særlig karakter til landskapsområdet som forøvrig er uten dramatikk og med moderat inntrykksstyrke. En høyspentlinje skjærer imidlertid sentralt gjennom landskapsområdet, og ei hengebru leder over elva nærmest under høyspentlinja. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene Landskapsområder til med betydelige naturinngrep (IV). A2 Navetvuopmi Landskapsområde Sentrale, skogkledde deler av Navitdalen oppviser et illustrerende samspill A1 mellom geologisk hovedform, løsmasser, vegetasjon og vassdrag med raske vekslinger innenfor et relativt stort mangfold av landskapstyper både i stor og liten skala. Elva alene representerer en stor formvariasjon innenfor landskapsområdet og et aktivt element med dramatikk lokalt. I stor skala er det særlig kontrastvirkningen mot høyfjellsmassivet i bakgrunnen som tilfører landskapsområdet inntrykksstyrke. Tamreindrifta med tilhørende anlegg, kjørespor fra firehjuls terrengsykler (ATV) og aktivitet er et tydelig element som finnes spredt innenfor et forholdsvis stort område. Landskapsområdet tilfredsstiller kriteriene til Landskapsområder med småskala naturinngrep (III). Vuostajohka Landskapsområde Rolige, avdempede storskala formelementer karakteriserer hele landskapsområdet, som har et gjentakende uttrykk uten noen former for dramatikk og med en svært begrenset inntrykksstyrke. Det åpne, storslagne utsynet tilrettelegger likevel for et spennende og kontrasterende møte med tilgrensende landskapsområder, og da særlig den skogkledde Navitdalen og det mer formrike høgfjellsmassivet lengre vest. I henhold til INON inngrepsstatus (Figur 4.1), så er landskapsområdet berørt av tekniske inngrep. Det er imidlertid svært lite synlige spor fra overføringen av Sarvesjav ri til nabofeltet. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med ubetydelige naturinngrep (II), B1 Inggagaisa Landskapsområde Landskapsområdet har en alpin karakter med stor formrikdom både i stor og A2 liten skala, skarpe kontraster og et stort relieff. Fjellene framstår som enhetlige, mektige enkeltindivider innenfor et sammenhengende og helhetlig landskap. Særlig de storskala formene skaper tydelige vekslinger og et landskap med stor inntrykksstyrke. Den høgalpine karakter er uvanlig så langt nord, og hele landskapsområdet framstår som blikkfang for et stort og topografisk roligere omland. Det er ingen former for bygg, anlegg, tekniske inngrep eller tydelige kulturinnslag innenfor landskapsområdet, og dets urørthet er en del av det samlede uttrykket. Landskapsområdet tilfredsstiller derfor kriteriene til Landskapsområder med villmarkspreg (I). Side 8

9 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Navitdalen har sine spesielle kvaliteter i form av en storlinjet, markert og delvis avsondret lågfjellsdal. Dalføret omkranses av et rolig fjellmassiv i øst og sør, og et mer alpint høgfjell i vest som danner bakgrunn og kontrast til dalførets gjennomgående horisontale former. Elvas rolige og dels meandrerende løp gjennom dalføret, gir liv, men samtidig ro til landskapet. Mot utløpet av dalen setter elva fart og er opphav til en rekke kraftfulle fall mellom terskler i terrenget. Lokale idyller ligger som perler på snor på denne strekningen, inntil møtet med den særlig dramatiske, dype nedskjæringen og Røykfossen mellom utgangen av dalføret og fjorden. Dette landskapselementet tilfører verneforslaget spesielle kvaliteter, men er imidlertid lite eksponert mot omgivelsene. Det er de store linjene og kriteriet helhet som best karakteriserer verneforslaget. Et enhetlig dalføre med de største delene av vassdragets samlede nedbørfelt, ligger innenfor verneforslaget og former et kontinuerlig system fra lågfjellsvidde, via dalformen til fjorden gjennom gradvis vekslende uttrykk. Variasjonsrikdommen er forholdsvis liten på grunn av de gradvise overgangene, og det finnes lite småskala kontraster eller dramatikk innenfor verneforslaget. Med unntak av en kraftlinje, er det få tekniske anlegg innenfor området. Reindrifta setter imidlertid tydelige spor innenfor sentrale deler av verneforslaget i form av beiting, gjerdeanlegg, kjøretraséer og gammer/hytter til bruk under drifta. Det er et åpent spørsmål om ikke brukspreget enkelte steder har en karakter av inngrep som vil kunne komme i konflikt med et framtidig verneformål. Verneforslaget er vurdert som generelt sårbart mot tekniske inngrep fordi det er lite inngrep her i dag.. Eksisterende høyspentlinje(r) vil avdempe den visuelle effekten av en ny linje i parallellføring hvis det oppnås en god utforming, særlig mht rytme/saksing (masteavstand). Side 9

10 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering 1 INNLEDNING 1.1 Bakgrunn Etter anmodning fra Miljøverndepartementet, utarbeidet Statens Naturvernråd i perioden en plan for nye nasjonalparker og større verneområder i Norge. Utredningen Ny landsplan for nasjonalparker (NOU 1986:13), ved Ressursutvalget for Finnmarksvidda, anbefalte vern av Kvænangsbotn ved følgende uttalelse: Området omfatter dalføret med Badajåkka gra Gærbetvari Salmijav ri og sørover til Luovascåkkat Doaresoai vi. Vestgrensen utgjøres av Njarbesjåkka og øst- og nordgrensen av fylkesgrensen Gædasvarri og kraftlinjen Ruos savaggi Gærbetvarit. Området er på ca. 120 km 2 og rommer botaniske, zoologiske og landskapsestetiske verneverdier og er rikt på elver og vatn som gir gode fiskemuligheter. For befolkningen i kommunen er dalføret og fjellene her et verdifullt og mye brukt utfartsområde. Den store variasjonen i naturen med furuskog, bjørkeskog, nakne fjellheier og de rike landskapsformene med steile forrevne fjellvegger, fosser og juv, store steinurer, grønne, frodige elvesletter, vatn og nakne fjellsletter gjør området til et storslagent og rikt naturområde. Rådet sluttet seg til Ressursutvalgets forslag og anbefalte at det ble opprettet et landskapsvernområde (NOU 1986:13). Navitdalen ligger utenfor det beskrevne området fra Statens Naturvernråd i Stortingsmeldingen Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (St.meld. nr. 62, ) bygde på NOU 1986:13, og videreførte forslaget om å etablere et landskapsvernområde i Kvænangsbotn. Miljøverndepartementet foreslo samtidig at Navitdalen ble vurdert i fylkesmannens videre arbeid med Verneplanen for indre Troms som helhet. 1.2 Beliggenhet Figur 1.1 på neste side viser de to verneforslagenes geografiske lokalisering i Troms fylke og Kvænangen kommune. Kartillustrasjonen presenterer også grensene for de landskapsregionene fra det nasjonale referansesystemet for landskap (Puschmann 2005) som berører utredningsområdet. Grensene for landskapsregioner og underregioner foreligger i en detaljeringsgrad som ikke er egnet for kart i liten målestokk. Som et resultat av dette vil det være en uoverensstemmelse mellom de grensene som er trukket opp av det nasjonale referansesystemet og de grensene som framgår av landskapsområdeinndelingen i figur 4.1. Side 10

11 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Figur 1.1. Verneforslagenes geografiske lokalisering. Grensene for de overordnede landskapsenheter i Nord-Troms er lagt inn i kartet. (Puschmann 2005). Side 11

12 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering 2 METODE 2.1 Landskapsbildet som faktor i arealplanlegging og forvaltning Landskapet defineres som de samlede fysiske omgivelsene som omslutter oss under åpen himmel (Bruun 1996). Landskapet er sammensatt av en rekke fysiske komponenter formet av naturprosesser, menneskelig inngrep og aktivitet. Landskapet rommer derfor både natur og kultur. Ofte er disse vevd inn i hverandre på en måte som gjør det vanskelig (og kanskje lite formålstjenlig) å skille dem fra hverandre. Kulturdelen av landskapet inneholder en historisk dybde når det gjelder bosetting, bruksmåter og omforming av natur til kulturlandskap. Med basis i en bred landskapsforståelse, vil analyse av landskapet omfatte både naturskildringer og skildring av kulturelle faktorer som historisk utvikling, arealbruk, kulturminne, byggeskikk, bygninger, infrastruktur osv. (Bruun 1996). Landskapets verdi vil i stor grad være knyttet til opplevelsen av det, både som fysisk landskap og som kulturelt landskap. Begrepet landskapsbilde blir ofte benyttet om det landskapet en ser og sanser og gjennom det en umiddelbart opplever (Bruun 1996), men den kulturelle forståelsen av landskapet er også viktig. Ikke minst den historiske dimensjonen hvordan har folk levd og utnyttet landskapet gjennom tidene, og hvordan har dette vært med på å forme vår tids landskapsuttrykk. Landskapsbildet omfatter estetiske kvaliteter, men det kan være riktigere å benytte begrep som landskapskarakter eller identitet for ikke å snevre det inn til en diskusjon om stygt og pent. Avsnittet er hentet fra Clemetsen (2003) 2.2 Metodebeskrivelse For å dokumentere relative landskapskvaliteter og verdier innenfor planområdet, er det tatt utgangspunkt i en metode for landskapskartlegging som bygger på et amerikansk arbeide Visual Management System (U.S. Forest Service, 1974), videreutviklet og tilpasset norske forhold (Nordisk Ministerråd 1987:3, del I). Denne metoden beskriver en romlig inndeling av landskapet i tre ulike geografiske nivå. Landskapsregionene representerer første nivå, hvor det i Norge allerede er gjennomført en landsdekkende registrering (Elgersma og Asheim 1998, Puschmann 2005). Landskapsregionene splittes videre i landskapsunderregioner. Hvor mange, vil være avhengig av den landskapsfaglige spennvidden som finnes innenfor regionen. Til sist blir hver underregion igjen inndelt i mindre landskapsområder. Dette er den minste kartleggingsenheten som beskrives og evalueres i henhold til metoden. Så langt foreligger landet inndelt i 45 landskapsregioner (Puschmann 2005). Dette er generelle beskrivelser som har som viktigste funksjon å være referanseramme for en mer detaljert beskrivelse og evaluering av landskapsunderregioner og landskapsområder som finnes innenfor landskapsregionen. For Troms fylke er underregionene grovt avgrenset på kart, men hverken beskrevet eller evaluert. På landskapsområdenivå finnes ingen data for Troms fylke. Oppgaven for dette arbeidet er derfor å beskrive underregioner og beskrive/evaluere de landskapsområdene som inngår i utredningsområdet. Side 12

13 Miljøfaglig Utredning AS Kvænangsbotn og Navitdalen Landskapsbeskrivelse/-evaluering Beskrivelse av landskap (Kapittel 3) Beskrivelsen av landskapsregionene er hentet fra den landsdekkende oversikten (NIJOS u.a.). Dette arbeidet bruker følgende beskrivelseskarakterer: Landskapets hovedform Landskapets småformer Vegetasjon Vann (eventuelt breer/fjorder) og vassdrag Jordbruksmark Bebyggelse og tekniske anlegg Dette er grove, sammensatte beskrivelseskarakterer som tilfredsstiller to vesentlige funksjoner. de gir tilstrekkelig innhold til enheten som regional referanseramme de uttrykker skillelinjene mellom regionene og begrunner den geografiske avgrensningen Etter beskrivelsen av hver enkelt karakter, angis hvor stor betydning denne karakteren har for regionens samlede landskapskarakter. Her benyttes en skala *, **, *** som tilsvarer liten, middels, stor. Der karakteren ikke er representert, angis dette med - Landskapsunderregionene beskrives kort med vekt på det lokale særpreget som begrunner en separat behandling. For den videre beskrivelsen av landskapsområder (Lykkja 1999) er det tatt utgangspunkt i en oppsplitting av landskapet som er nærmest identisk med den som er benyttet i regionbeskrivelsene: Landskapets hovedform Geologiske formasjoner Vegetasjon Vann og vassdrag Jordbruksmark Bosetning og tekniske anlegg Samtlige komponenter, hvis de er representert, beskrives. På grunnlag av den samlede beskrivelsen utarbeides og beskrives landskapsunderregionenes og landskapsområdenes Landskapskarakter Evaluering av landskap (Kapittel 4) Med grunnlag i beskrivelsene fra de 6 landskapskomponenter nevnt over, evalueres hvert landskapsområde med hensyn til opplevelsesverdi etter deres Mangfold Inntrykksstyrke Helhet Mangfold: Er et landskap satt sammen av mange ulike element med stort mangfold i form, farge og tekstur, øker dette opplevelsespotensialet til landskapet sammenliknet med andre landskap med et lavere mangfold. Inntrykksstyrke: Store kontraster i markante komposisjoner skaper dramatikk og spenning. Sterke inntrykk gir større og mer varige opplevelser enn svakere inntrykk. Helhet: Landskap der de ulike elementene står i et balansert forhold til hverandre (harmoni), og hvor strukturene ikke er brutt av inngrep eller manglende kontinuitet i tid og rom, øker landskapets opplevelsesverdi. Side 13

14 Landskapsområdene tilordnes en klasse med grunnlag i deres totalinntrykk. Metoden opererer med 3 klasser etter opplevelsesverdi, A, B og C. Klassene A og B er todelte. Klasse A Landskapsområde der landskapskomponentene samlet sett har kvaliteter som gjør det enestående og særlig opplevelsesrikt. Landskapet er helhetlig med stort mangfold og høy inntrykksstyrke. Homogent og helhetlig landskap med usedvanlig høy inntrykksstyrke hører også med her. Klasse A1 karakteriserer det ypperste og det enestående landskapet innenfor regionen. Klasse A2 karakteriserer landskap med høy inntrykksstyrke og stort mangfold. Klasse B Klassen favner det typiske landskapet i regionen. Landskapet har gjengs gode kvaliteter, men er ikke enestående. Dersom et statistisk stort nok materiale foreligger, vil de fleste underegioner/landskapsområder høre til denne klassen Klasse B1 representerer det typiske landskapet uten inngrep innenfor regionen. Klasse B2 representerer det typiske landskapet med noe lavere mangfold og enkelte uheldige inngrep. Klasse C Klassen inneholder inntrykkssvake landskap med liten formrikdom og/eller landskap dominert av uheldige inngrep. Inngrepsfrihet som landskapskvalitet (Kapittel 5) Fravær av tyngre, tekniske inngrep er en viktig faktor med tanke på landskapets opplevelseskvaliteter. Urørt natur og villmark er søkt definert entydig under begrepet Inngrepsfrie naturområder (Direktoratet for naturforvaltning, 1995): Inngrepsfrie naturområder: Alle områder som ligger mer enn 1 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 1. Inngrepsfrie naturområder kan deles inn i soner basert på avstand til nærmeste inngrep: Inngrepsnære områder: Inngrepsfri sone 2: Inngrepsfri sone 1: Villmarkspregede områder: < 1 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 1-3 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 3-5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep > 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep Sonene tar ikke hensyn til hovedformene i landskapet, men er kun basert på avstander i luftlinje til nærmeste tyngre tekniske inngrep. For å tilordne hvert enkelt landskapsområde en inngrepsstatus, er det benyttetet kriteriesettet fra NIJOS (Puschmann & Flemsæter 2004). 1 Tyngre tekniske inngrep: Slike inngrep er av Direktoratet for naturforvaltning (1995b) definert som: - alle offentlege veger (Europa-, riks-, fylkes- og kommunale veger, unntatt tunneler) - alle jernbanelinjer, unntatt tunneler - alle skogsbil-, anleggs- og seterveger over 50 m lengde, og som er anlagt med berelag og evt. topplag - alle traktorveger som er bygd med statstilskudd, og Statskogs tilsvarende vegnett - gamle ferdselsveger som nå er opprustet for bruk av traktor og terrenggående biler, f.eks. deler av slepene på Hardangervidda - kraftlinjer som fører spenning på 22 kv eller mer - magasin (dvs. hele vannkonturen ved HRV), kraftstasjoner, rørgater, kanaler og dammer, vann som tappes ned via tunnel uten oppdemming - regulert elv/bekk, inkl. de som tappes via tunnel - kanalisering, forbygning og flomverk i forbindelse med vassdrag Side 14

15 I Landskapsområder med villmarkspreg Ingen påvirkning. Landskapsområdene framstår som helt eller tilnærmet urørte. Områder uten mobiltelefondekning har særlig høy status. II Landskapsområder med ubetydelige naturinngrep Ingen tyngre inngrep preger landskapsområdene direkte. Kun et fåtall enkle og veiløse bygningsmiljø (setre, gammer og hytter) per landskapsområde tillates. Merka stier og sleper, varder, reingjerder, småskala nedlagte fløtingsanlegg, gangbro over elver, klopper over myr etc Inngrepene er små og reversible. III Landskapsområder med småskala naturinngrep Tradisjonell og småskala gårds- og seterdrift, spredt hyttebebyggelse, små traktor- og mindre bygdeveier, enkle strømlinjer. Områder her kan ha verdifulle kulturmiljøer med tradisjonell, småskala jordbruksdrift i balanse med det omkringliggende naturlandskapet. Slike miljøer kan være positive utgangspunkt for fjellturer. IV Landskapsområder med betydelige naturinngrep Tyngre, tekniske inngrep som sterkt preger landskapet (veier, kraftgater, regulerte vann, bosetningsområder, industritomter, ulike servicebygg, skitrekk, tette hyttefelt etc.) Inngrepsstatus er illustrert ved hjelp av kart (Figur 4.1) som en utdypet kvalitet og et tillegg til landskapsbeskrivelsen. 3 BESKRIVELSE AV LANDSKAP Regionbeskrivelsene er hentet fra et nylig avsluttet arbeide ved Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (Puschmann 2005). 3.1 Region 32. Fjordbygdene i Nordland og Troms Landskapets hovedform Det er fjordtrauet som hovedform, samt kulturpreget, som binder regionen sammen. Regionen spenner seg over 5 breddegrader, og variasjonen i fjordlandskapene er store. Mest utbredt er paleiske fjellformer med høye, og rolig avrundete fjellmassiv. Det relative relieffet er ofte stort, og hellingen på skråningene varierer fra slake åsflater til stupbratte fjellsider. Glasiale- og alpine fjellformasjoner finnes særlig vest for Svartisen, i deler av kysten øst for Vestfjorden og ved Lyngen. Steile fjellsider, tinder og skarpe egger, botner, U- forma daler og hengende sidedaler, er alle enkeltformer i regionens glasiale- og alpine fjellformasjoner. Regionen har også betydelige innslag av mer rolige landformer, som større åser, ulike typer hei og vidde og mindre daldrag. Disse har ofte de ulike fjellformasjonene som ruvende kulisser i bakgrunn. Av størst betydning for kulturpåvirkningen er likevel den smale strandflata, som svært ofte ligger som en smal brem mellom sjøen og de øvrig nevnte hovedformene. Elementets betydning: *** Landskapets småformer Fjordmunningene har brede og forgrenede løp som lengst ut danner et øy- og halvøylandskap. Her er fjordlandskapet påvirket av strandflatene, som ofte er løsmasserike Side 15

16 med til dels tykke morene- og strandavsetninger. Mot øst samles de ulike fjordløpene i et hovedløp, og snor seg herfra inn i landet. Ofte skjærer korte fjordarmer ut fra hovedfjorden, og fortsetter som dype u-daler inn i høyfjellet rundt. I områder med alpine former er stupbratte fjellsider og flåg vanlig. Skred- og vitringsjord er vanlig i bratte lier. Fjordbotnene forbindes ofte via lave eid og dalganger. Her er løsmassene næringsrike, gjerne av skifermorener som havet har vasket og omdannet til strandavsetninger. I dalgangene ses ofte breelvavsetninger. Generelt har regionen mye godt jordsmonn. Høyere i terrenget er det sparsomt med løsmasser og nakne bergflater kan dominere dalsidene. Blokkmark, ur, rasrenner og rasvifter er vanlig. Elementets betydning: ** Fjorder og vassdrag Regionens fjorder er mange og strekker seg over store geografiske områder; fra Velfjorden i sør til Altafjorden (Vest-Finnmark) i nord. I Troms og rundt Altafjorden gjentar bildet seg med korte fjorder med middels relieff langs ytre deler, og med lengre fjorder og større relieff innimellom; bl.a. Malangen, Ullsfjord og Lyngenfjorden, som alle skjærer seg langt inn i landblokken. I fjordmunningene er løpene gjerne brede og forgrenet, mens lenger inne er fjordarmene ofte smale og med godt innsyn til motsatt bredde. Regionens vassdrag er ofte korte, og fjordene mangler gjerne de store fossefallene som bl.a. kjennetegner Vestlandsfjordene. Enkelte fjorddaler har imidlertid også storslagne fosser, og i mer alpine fjordbotner er små botnbreer vanlig å se. Elementets betydning: *** Vegetasjon Ytterst i regionen er klimaet kjølig oseanisk, men gradvis mer kontinentalt mot innlandet. Bjørkeskog dominerer gjennom hele regionen, men både utvikling og utforming avhenger av vindforhold, berggrunn, jordsmonn, fuktighet, snødybde og kulturpåvirkning. Rike engbjørkeskoger er vanlig, og dominerer stedvis hele fjordsider. Gråor vokser på leirjord og elvebanker, og flere steder preger tildels kulturpåvirka gråorheggeskog de nedre deler av fjord- og dalsider. Av disse finnes det rike utforminger som utgjør nordlige utposter av varmekjær lauvskog. Langs fjordene i Salten finnes bl.a. mange forekomster av sjeldne kalklågurtskoger. Vital furuskog er vanlig i fjordbotner, men og spredt langsetter enkelte fjordløp. I karrige områder, spesielt i grunnfjellsområder, ses kystfuruskog med buskforma trær på nær nakent fjell. Sør for Saltfjellet vokser naturlig kystgranskog. Granplanting er utbredt, og preger flere steder liene med sine rektangulære felt. Klimatisk skoggrense varierer fra 50 til 300 moh., men kan nå 600 moh. innerst i fjordene. I bratte fjord- og dalsider med skred og vitringsjord ses ofte snaue grasbakker skapt av slått og beite, mange i begynnende gjengroing. Her er også store myrareal, og særlig i sør har nedbørsrike fjordstøk mye myr. Elementets betydning: ** Jordbruksmark Dyrka marka fins på strandflater, i fjordbotner eller daler med flat dalbunn. Her er og et spredt jordbruk på mindre øyer eller avsidesliggende skogsdaler. Utkantbruk har lenge blitt nedlagt og fraflyttet, en prosess som fortsatt pågår. Anslagsvis er nær 40 % av all tidligere registrert dyrka mark gått ut av drift, men enkelte strøk har også hatt atskillig nydyrking. Regionen har i dag ca dekar innmark i drift, fordelt på ca aktive bruk. Side 16

17 Bruksstørrelsen varierer med jevn fordeling fra bruk opp til 50 da til gårder med over 200 da innmark. Engbruk dominerer (98 %), og driftsmåten varierer lite. Kombinasjonsdrift med fiske er i dag lite utbredt. Storfehold er utbredt, med ca dyr i regionen (i snitt 30 dyr pr. besetning). Sauebruk er vanlig, med ca dyr på utmarksbeite. Også geit er utbredt, og regionens geiteflokker utgjør 20 % av landets totale besetning. Utmarksslått har i praksis opphørt, men rester av eldre kulturmark som brattlendte slåttelier og beitemarker kan et fåtall steder fortsatt prege mer dramatiske kulturlandskap. De fleste steder er imidlertid beiteliene i ferd med å gro igjen. Elementets betydning: -/** Bebyggelse og tekniske anlegg Både fiske, jordbruk, båtbygging og industri har hatt stor betydning for bosettingen. Likevel er regionen spredtbygd, stedvis tynt befolket, og mange fjordstrekk er i dag ubebodd. Det meste av bebyggelsen ligger på standflata langs sund, fjorder og rundt på øyer. Tettsteder og byer ligger ofte strategisk til i overgangen mellom indre- og ytre skipslei, eller i fjordbotner som bindeledd mellom kyst og innland. På tun nord til Lyngen er gamle nordlandslån vanlig. Nord for Lyngenfjorden fins ikke eldre bebyggelse, da det meste ble brent i Sør for Lyngen er mye av den tradisjonelle bygningsmassen gradvis erstattet med arkitekttegnet eller prefabrikkerte typehus. Denne bebyggelsen preger særlig mindre boligfelt, tettsteder og byer. Regionen har flere bevarte handelssteder. I 1930-åra var det omfattende bureising, noe som ga framvekst av mange småbruk. Også små og avsidesliggende, samiske markagårder fantes tidligere i noen u.reg. Disse miljøene, samt en mengde små og mellomstore gårder er i dag nedlagt og fraflytta. Elementets betydning: * Landskapskarakter Et karaktertrekk for regionens fjorder er at ytre deler skjermes bak en lunende krans av større halvøyer og øyer. Ut mot fjordmunningen har derfor de fleste fjorder et forgrenet og vidt løp. Lenger inn samles disse i et ofte buktende hovedløp, og som i varierende lengde trenger inn i landet. Som regel blir høydeforskjellen mellom sjøflate og fjelltopp større dess lenger inn i landet fjordene trenger. De omkransende landformene til disse lengste fjordene veksler fra mer rolige avrunda ås- eller lavfjellsformasjoner til mer alpint ville og opprevne tindepreg. De samme landformene ses også rundt regionens kortere og mer kystnære fjorder. Mest kjent er gjerne de fjordavsnittene som ligger omgitt av forrevne tindefjell, f.eks deler av NordHelgelandsfjordene, Ytre Folda og Åstafjorden. Det dramatiske preget forsterkes her stedvis ved at man også ser botnbreer oppe i tindekransen, eller at enkelte større bretunger faller ned fra bakenforliggende platåbreer. Mindre påaktet er landskapet ved fjorder med lavere og mer avrunda fjordprofil, som f.eks deler av Ranafjorden og Altafjorden. Spredt på fjordenes strandflater eller inne i mer avskjerma dalganger ligger jordbrukets lappetepper. Totalt dekker fortsatt hevdholdt jordbruksmark 1,6 % (= ca ha) av regionens totale landareal. Særlig typisk er en smal stripe dyrka mark der små gårdstun med et naust i strandlinja danner blikkfang. Før ble gårdene helst drevet i kombinasjon med fiske, i nyere tid også med industri, servicenæringer eller ulike offentlig virksomheter. I barskogskledte fjordområder var kombinasjon med båtbygging vanlig, og regionen leverte nordlandsbåter til hele landsdelen. Anslagsvis er nær 40 % av all tidligere registrert dyrka mark gått ut av drift. Det er særlig mindre gårder langs fjordbremmer, eller i avsidesliggende sidedaler, som er nedlagt. Et tradisjonelt kulturlandskap er på hell, og opphør av slått/beite gjør at lauvskogen gradvis gjenerobrer nedlagt kulturmark. jorder. Særlig påfallende er det Side 17

18 langs smale fjordarmer, der vei på begge sider av fjorden gir godt innsyn mot strandbremmen på motsatt side. Ved siden av nedlegging har det også skjedd en betydelig nydyrking her. Her er flere store jordbruksbygder, med aktiv drift og betydelig nydyrking i seinere år. Her er også et stort geitehold, 20 % av landets besetninger, noe som stedvis gir særegne beitelandskap i fjordlier og på fjell. I flere fjordbygder ses også omfattende granplanting. Med sine ofte rektangulære former er de godt synlig i bratte fjordlier. Mye av hovedleia langs kysten går i de ytre regiondeler. Også regionens veinett er godt utbygd. Landskapsunderregion Reisa/Kvænangen Landskapsunderregionen utgjør en geografisk stor underregion og en adskilt nordlig utpost blant totalt 22 underregioner. Landskapsunderregionen grenser mot høgfjellsområder (LR36) i sørvest og lågfjellsområder (LR35) i sør og øst. I nordvest grenser underregionen mot Kystbygdene i Troms (R37). De frodigere jordbruksområdene og tettere befolkede regionene Indre bygder i Troms (R34) og Fjordbygdene i Nordland og Troms (R32) strekker seg ikke så langt nord og finnes ikke representert omkring Kvænangen. (Puschmann 2005) Underregionen omkranser indre deler av den nordvest-sørøst rettede fjordarmen Kvænangen og omfatter grovt sett skogkledde partier opp mot låg- og mellomalpin sone. Enkelte skogkledde lågfjellsdaler i vest er likevel lagt inn under Fjordbygdene i Nordland og Troms, blant annet Navitdalen. (Puschmann 2005) Underregionen danner en generelt næringsfattig utforming av regionen. Berggrunnen består i hovedsak av sterkt omdannede, eokambriske, vulkanske og sedimentære dekkebergarter. (Cramer et al. 1972a, Cramer et al. 1972b, Gautler et al. 1987) Dette er næringsfattige grunnfjellsbergarter hvor næringsemnene likevel er gjort noe mer tilgjengelige gjennom metamorfosen. Sørligere utforminger av regionen er i sterkere grad preget av de mer næringsrike kambro-silurbergartene som ble skjøvet fra vest under den kaledonske fjellkjedefoldingen i devon-perioden. Dalførene i underregionen er tydelig breeroderte, men relativt korte. Elveløpene har likevel tydelige meandrerende partier innenfor underregionen. De tungt forvitrede bergartene gir generelt et tynt og usammenhengende løsmassedekke innenfor underregionen. I de slake lågfjellsdalene finnes imidlertid et markert og formrikt morenedekke som også påvirker vegetasjonsbildet i stor grad. (NGU ) Furua er et markert innslag i underregionen som skiller denne fra flere av de øvrige. Furua har vært, og er en viktig lokaliseringsfaktor for aktivitet og bosetning. Særlig for kvænene som kom inn østfra med egnede tradisjoner og kunnskaper, har furua vært et vesentlig motiv for bosetningen i Kvænangsbotn. (Bjørklund 1985) Reindrifta er en ekstensiv, men viktig næring som er sterkt representert innenfor underregionen, selv om de viktigste beiteressursene er konsentrert til lågfjellsregionen (LU35.12). Jordbruket er imidlertid svakt representert innenfor underregionen, men med et tydelig unntak i området omkring Storstraumen. Stort sett er bosetningen spredt og konsentrert langs sjøkanten. Underregionen har en spennende kulturhistorie blant annet knyttet til et langvarig og svært aktivt skogbruk og ulike former for foredlingsvirksomhet både knyttet til skogsdrift, bergverksdrift og handel. Krigshistorien med evakuering og tilbakeflytning har også satt et preg på området. Underregionen har vært, og er fremdeles et sjeldent og viktig geografisk møtested for de tre etniske gruppene; kvæner, finner og nordmenn. (Bjørklund 1985). Side 18

19 3.1.1 Landskapsområde Kvænangsbotn Landskapsområdet omfatter furuskogkledte, ytre deler av dalføret som danner en videreføring av den nordvest-sørøstrettede Kvænangen. Landskapsområdet utgjør lavereliggende, vestlige deler av verneforslaget Kvænangsbotn samt arealet mellom verneforslaget og sjøen. LANDSKAPSKOMPONENT Landskapets hovedform Geologiske formasjoner Vegetasjon Vann og vassdrag Jordbruksmark BESKRIVELSE Landskapsområdet utgjør ytre og lavereliggende deler av en sørøst-nordvest rettet hoveddal som en videreføring av Kvænangen. Hovedformen er tydelig utformet, og omfatter et bredt og tilnærmet flatt felles deltaområde for henholdsvis Kvænangselva og naboelva Njemenjaikomoan. En slak og forholdsvis lav høyde skiller de to elvene i utløpsområdet. De bratte dalsidene som omkranser deltaområdet som helhet, framhever den flate formen og skaper en særdeles kontrastrik romavgrensning. I en mindre skala fremstår landskapsområdet som lite variert, nærmest monotont.. Det ensartede skogbildet av nokså ensaldret furu understreker den topografiske variasjonsfattigdommen innenfor landskapsområdet. I de nederste og slake partiene av dalføret finnes forholdsvis mektige breelvavsetninger knyttet til de to elveleiene ned mot Kvænangsbotn. Langs elva fremstår disse i form av grusører og grovere avsetningstyper. Helt nederst i Kvænangsbotn er det i tillegg avsatt elvetransportert materiale oppå disse avsetningene i senere tid. (NGU ). Vegetasjonen er preget av det fattige, lettdrenerte løsmassedekket. Fattige, dels tørre utforminger av furuskog dekker det aller meste av landskapsområdet med unntak av et smalt belte langs elveleiene. Her opptrer enkelte partier med flommarksvegetasjon. Vegetasjonen samlet sett utgjør et dominerende og ensartet formelement innenfor landskapsregionen, og er et viktig bidrag til monotonien i uttrykket. Nedre deler av Kvænangselva og Njemenjaikomoan utgjør sentrale landskapselementer som i noen grad bryter monotonien og skaper liv. Elvene er imidlertid nedskåret i løsmasser og delvis kamuflert av den tette skogen. Begge elvene renner rolig over strekningen, og har til dels meandrerende tendenser med innslag av flommarksmiljøer og grusører. Kvænangselva er lakseførende innenfor landskapsområdet. Naboelva Njemenjaikojohka har en sterkt redusert vannføring etter en vannkraftreguleringa av blant annet Suoikkatjavri lengre opp i vassdraget, og blir nesten ubetydelig i en sammenlikning. Enkelte middelsstore vann ligger innenfor landskapsområdet, og generelt er innslaget av vann og vassdrag i landskapsområdet et vesentlig bidrag til landskapets variasjon. Det finnes jordbruksmark i form av spredte flekker i tilknytning til bosetningen innerst i Kvænangsbotn. Det er likevel en svært beskjeden jordbruksdrift i dette området i dag. Furuskogen har imidlertid vært gjenstand for stor aktivitet helt fra 1600-tallet. Det første sagbruket en kjenner fra Troms fogderi ble bygd i Kvænangen i 1730-årene, og i 1743 bygde handelsmann Anders Rasch et sagbruk i indre Kvænangen. (Emaus 2000) Særlig kvenene som kom inn fra skogområdene i øst, mange fra Tornedalen, tok med seg rike skogbrukstradisjoner som kunne videreføres mellom Kvænangsfurua. Særlig for kvenene har derfor furua spilt en stor kontantøkonomisk rolle, slik som sjøen har gjort det for samene. (Bjørklund 1985) Tømmerfløting på Kvænangselva, tjærebrenning, skogslåtter og omfattende vedhogst har vært sentrale aktiviteter innenfor landskapsområdet. Fremdeles er skogsdrifta en viktig næringsveg i området. Side 19

20 Bosetning og tekniske anlegg Landskapskarakter Antallet bofaste i Kvænangsbotn er lite, de fleste med kvensk opprinnelse. (Bjørklund 1985). Av anlegg innenfor landskapsområdet, bortsett fra den spredte bosetningen i Kvænangsbotnen, er fylkesvegen langs fjorden, Statskog sine skogsbilveger samt mindre private veger, høyspentlinjer og reingjerde. Det er de storskala formelementene som skaper kontraster og gir karakter til landskapsområdet. Liten variasjon både i topografi og vegetasajon, gir landskapsområdet et tydelig, men relativt monotont uttrykk. Figur 3.1. Hoveddalføret sett fra Vuovde-Gearbbetvarit. Landskapsområde utgjør partiet lengst til høyrei bildet. Kvænangsbotn og sjøen skimtes i bakgrunnen. (Foto Morten W. Melby Side 20