Landskapskartlegging av verneområdene på Saltfjellet

Transkript

1 Landskapskartlegging av verneområdene på Saltfjellet Lars A. Uttakleiv Hanne Lykkja Rapport

2

3 Tittel: Landskapskartlegging i verneområdekomplekset på Saltfjellet Forfatter: Uttakleiv, Lars A. og Lykkja, Hanne. Rapportnr: Dato: [ ] Referanse: Uttakleiv, L. A og Lykkja, H. Landskapskartlegging av verneområdene på Saltfjellet. Aurland Naturverkstad rapport Oppdragiver: Fylkesmannen i Nordland Kontaktperson oppdragsgiver: Christian Brun-Jenssen Referat: Rapporten inneholder en landskapsanalyse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nordland fylke. Området strekker seg fra fjordbygdene lang kysten til svenskegrensa som ligger innenfor 5 landskapsregioner(lr) : Breene (LR 17), Fjordbygdene i Nordland og Troms (LR 32), Innlandsbygdene i Nordland (LR 33), Lågfjellet i Nordland og troms (LA 35) og Høgfjellet i Nordland og Troms (LR 36). Utredningsområdet er delt inn i til sammen 91 landskapsområder (LO) fordelt på 11 landskapstyper (LT). Det er gjort en verdivurdering av de landskapsmessige kvalitetene i hvert enkelt landskapsområde, basert på metoden fra Norsk institutt for skog og landskap. Rapporten inneholder 6 temakart, tre er utsnitt fra viktige grunnlagskart utarbeidet av andre (bergrunn, landskapsregioner og inngrepsfrie naturområder i Norge (INON)). De tre siste er temakart utarbeidet på bakgrunn av vår landskapsanalyse: Verdivurdering landskap, landskapsområder med urørt preg og landskapstyper. Vurderingene er presentert på kartet Verdivurdering landskap. En skriftlig beskrivelse og begrunnelse for hvert enkelt område var ikke en del av oppdraget. Landskapsområdene er derimot ordnet inn under ulike landskapstyper og disse er gitt en samlet landskapsbeskrivelse, med tillegg for regionale særegenheter, og framstilt på kartet Landskapstyper. Det er videre utarbeidet kart over urørthet, ut fra landskapsområder med urørt preg, som er en viktig informasjon for forvaltning av verneområdene. Kartet gir et ganske annet bilde enn den informasjonen som ligger i INON-kartet, utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning. En oppsamling av verdivurderingene av landskapsområdene ordnet inn under hver landskapstype, gir en pekepinn på verdier og forvaltningsutfordringer knyttet til landskapstypene. Kvalitetssikret av: Hanne Lykkja Dato: Forsideillustrasjon: Øv.tv: Hengebre over Glomdalen. Øv.th: Bjøllådalen, en av mange frodige høyfjellsdaler omkranset av fjellmassiver på Saltfjellet. N.t: Lønsdalen, åpen viddedal og viktig fjellovergang. N.th: Vestergila, høyfjellsdal med helhet og særpreg. Emneord: Landskapskartlegging Landskapstyper Landskapsområder Nasjonalpark og landskapsvernområder Produsert av: Aurland Naturverkstad AS Postboks 27, 5741 Aurland Tlf , Fax: post@naturverkstad.no Aurland Naturverkstad Rapport side i

4 Aurland Naturverkstad Rapport side ii

5 Forord Fylkesmannen i Nordland fikk i 2008 oppdrag med å starte arbeidet med utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og å revidere eksisterende forvaltningsplan for verneområdene på Saltfjellet. Ved nærmere gjennomgang ble det funnet mest praktisk ikke bare å se isolert på områdene som skal utvides, men også å ta en total gjennomgang av vernet på Saltfjellet i forhold til avgrensing, verneform og verneforskrift. Fylkesmannen fikk derfor i 2010 oppdrag med å starte arbeidet med en helhetlig revisjon av verneområdene på Saltfjellet og samtidig utarbeide en ny forvaltningsplan. På bakgrunn av dette er det gjennomført en landskapskartlegging. Oppdragsgiver har vært Fylkesmannen i Nordland. Kontaktperson hos Fylkesmannens miljøvernavdeling har vært Christian Brun-Jenssen. Prosjektleder hos Aurland Naturverkstad AS, har vært geograf Lars A. Uttakleiv som også har vært ansvarlig for gjennomføring av feltarbeid, skrevet rapporten og produsert tekniske kart i utredningen. Ressursgeograf Hanne Lykkja deltok på feltarbeidet og har kvalitetssikret analyser, kart og rapport. Feltarbeidet ble gjennomført i løpet av fem dager i august Vi vil takke Fylkesmannen i Nordland og Saltdal kommune for godt samarbeid undervegs i prosjektet. Ved avslutning av feltarbeidet ble det gjennomført en flybefaring over deler av området med kjentmann og reineier Per Josef Blind. Takk også til han for god omvisning og verdifull informasjon om landskap, kulturhistorie, bruk og forvaltning av området mellom Svartisen og svenskegrensa. Alle foto er ved Uttakleiv og Lykkja, hvis ikke annet er oppgitt. Harstad / Valdres Lars A. Uttakleiv og Hanne Lykkja Aurland Naturverkstad Rapport side iii

6 Aurland Naturverkstad Rapport side iv

7 Innhold Forord... iii Innhold... v 1 Innledning Metode Valg av metode og gjennomføring av kartleggingen Nasjonalt referansesystem for landskap Landskapsregioner Underregioner Landskapsområder Landskapstyper Landskapskomponenter Landskapsevaluering Verdiklassifisering Landskapskarakter Landskapsbeskrivelse Berggrunn Landskapsregioner og underregioner i utredningsområdet Landskapstyper og landskapsområder på Svartisen og Saltfjellet Regional fordeling og variasjon Beskrivelse av landskapstyper på Svartisen og Saltfjellet Landskapsregion 17. Breene Landskapstype 17T01 Platåbre Botn- og dalbreer Landskapstype 17T03 Alpint fjell- og botnlandskap Landskapsregion 32. Fjordbygdene i Nordland og Troms Landskapstype 32T01 Nedskåret fjordlandskap Landskapsregion 33. Innlandsbygdene i Nordland Landskapstype 33T01 Elvedal Landskapstype 33T02 Lågfjellsdal Landskapsregion 35. Lågfjellet i Nordland og Troms Landskapstype 35T01 Lågfjellshei Landskapsregion 36. Høgfjellet i Nordland og Troms Landskapstype 36T01 Storforma fjellmassiv Landskapstype 36T02 Høyfjellsdal Landskapstype 36T03 Viddedal Landskapstype 36T04 Fjellvidde Verdi- og inngrepsstatus Landskapskarakter og verdivurdering Inngrepsfrie naturområder INON Svartisen - Saltfjellet Urørthetsklasser Kilder Vedlegg 1. Tabell landskapsområder og verdi Vedlegg 2. Landskapsregionale beskrivelser Aurland Naturverkstad Rapport side v

8 Aurland Naturverkstad Rapport side vi

9 1 Innledning Den foreliggende landskapskartleggingen vil utgjøre deler av grunnlaget for videre konsekvensutredninger og eventuelle endringer i verneform, avgrensing og verneforskrift. Kunnskapen og datagrunnlaget vil i framtiden være en viktig del av grunnlaget for en revidert forvaltningsplan og forvaltningen av verneområdene. (Fylkesmannen i Nordland 2010). Landskapskartleggingen følger Norsk institutt for Skog og Landskap, sin metode for romlig landskapskartlegging, som er etablert og praktisert ved flere større landskapskartlegginger. Gjennom landskapskartleggingen er det totalt avgrenset 91 ulike landskapsområder (LO), innenfor utredningsområdet (UO). De 91 LO er klassifisert til 11 forskjellige landskapstyper (LT). Hver av de 91 LO har en kortfattet beskrivelse av landskapskarakter, knyttet til en geodatabase med stedsinformasjon og identifikasjon. De 11 LT er beskrevet i sin helhet med vurdering på innhold og sammensetning av landskapskomponenter (kap 5). Rapporten vil foreligge både som papirkopi og i digitalt format på Fylkesmannen i Nordland sin hjemmeside Kartdata bygger på N50-kartbase og digitaliserte data og database fra registreringsarbeidet, er overlevert oppdragsgiver. Det er utarbeidet 5 temakart: 1 - Berggrunnskart. Side: Landskapsregioner og underregioner på Svartisen/Saltfjellet. Side: Landskapstyper og områder. Side: Verdiklassifisering. Side: INON inngrepsfrie naturområder. Side Urørthets klasser. Side: 42 Aurland Naturverkstad rapport side 1

10 2 Metode 2.1 Valg av metode og gjennomføring av kartleggingen I utredningen er Norsk institutt for Skog og Landskap sin metode; romlig landskapskartlegging, med inndeling og klassifisering av landskapstyper og landskapsområder brukt. Metoden er grunnlaget for det Nasjonale Referansesystem for Landskap (Puschmann 2005). Store deler av metodebeskrivelsene i dette kapittelet er hentet fra NIJOS-rapport 18/04, Kartlegging av landskap i samband med bruks- og verneplan for Lomsdal Visten området, (Puschmann og Flemsæter 2004) og NIJOS-rapport 10/05 Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner, (Puschmann 2005). Metodikken tar utgangspunkt i en romlig landskapsinndeling hvor de vertikale trekkene i landskapet danner grunnlag for inndeling i landskapsområdene. Grensene mellom landskapsområder vil etter metoden følge topper og høydedrag. Metoden forutsetter likevel en romavgrensing slik det oppfattes visuelt fra et lavt standpunkt i landskapet, dvs. fra et standpunkt slik personer som befinner seg i landskapet oppfatter det. I tillegg til egne feltobservasjoner, bygger rapporten på relevante utredninger og litteratur, samt studier av kart, flyfoto og ortofoto over området. 2.2 Nasjonalt referansesystem for landskap NIJOS metode for romlig landskapskartlegging bygger på teknikken "Visual Management System" (VMS) utviklet av US. Forest Service (1974). Landskapskartlegging etter denne metoden blir bl.a. brukt som verktøy for arbeidet med flerbruksplaner i skogområder og nasjonalparker i USA. I 1983 ble VMS tilpasset norske forhold av prof. Magne Bruun ved Institutt for landskapsplanlegging, NLH (Bruun 1983). VMS lå også til grunn for Bruuns innsats i Nordisk ministerråds prosjekt Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen (1987). Her fokuseres det på landskapets romlige innhold, og på samspillet mellom naturgitte og kulturskapte faktorer. Metoden er utarbeidet for å påvise verneverdier og kvaliteter i landskapet. NIJOS har videreutviklet og utprøvd VMS til en metode tilpasset norske forhold. Den norske metoden kalles romlig landskapskartlegging. NIJOS har, i samarbeid med representanter for sektorene landbruk, kultur og miljø i alle fylkene, inndelt Norge i 45 landskapsregioner. Disse regionene er igjen inndelt i 444 underregioner Landskapsregioner Inndelingen av Norge i 45 landskapsregioner tar utgangspunkt i de store og samlende karaktertrekkene i landskapet. Disse landskapsregionene er beskrevet (Puschmann 2005) gjennom en analyse av landskapskomponentene landskapets hovedform, landskapets småformer, vann/ vassdrag, vegetasjon, jordbruksmark og bebyggelse/tekniske anlegg som alle blir beskrevet hver for seg. Deretter beskrives samspillet mellom de ulike landskapskomponentene som til sammen danner regionens landskapskarakter. På nasjonalt nivå er beskrivelsen av hver av de seks landskapskomponentene generalisert, og forståelsen av landskapet sterkt forenklet. Aurland Naturverkstad rapport side 2

11 Landskapsregioner er først og fremst en referanseramme for å se hva slags hovedtype lokallandskap man er i. Grensedragningen mellom ulike landskapsregioner er avhengig av hvilke landskaps-komponenter som dominerer. På nasjonalt nivå er landskapets hovedform ofte av avgjørende betydning for den romlige inndelingen. En landskapsregion kan f. eks. bestå av flere separate områder med en felles landform som gjentas i et repeterende mønster. Grensen mellom to landskapsregioner vil da trekkes der landformen endrer karakter. Ofte vil grensen følge markante høydedrag, spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge. Med få unntak strekker landskapsregionene seg over flere fylker, og på tvers av administrative grenser. En landskapsregion er bygd opp av flere underregioner. Verneområdene, heretter omtalt som; utredningsområdet (UO) ligger innenfor 6 landskapsregioner: 17 Breene, 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms, 33 Innlandsbygdene i Nordland, 35 Lågfjellet i Nordland og Troms, 36 Høgfjellet i Nordland og Troms, Underregioner NIJOS sitt landskapsregionsystem er videre inndelt i underregioner. Utredningsområdet ligger helt og delvis innenfor følgende 7 underregioner: 17.5 Svartisen, 32.3 Nord-helgelandsfjordene, 33.6 Indre Rana, 33.7 Beiarn, 33.8 Saltdal, Lurfjellet, 36.7 Saltfjellet Landskapsområder For at landskapsinndelingen også skal være direkte anvendelig på et lokalt nivå er en detaljert avgrensning nødvendig. Den romlige landskapskartleggingens mest detaljerte nivå, er landskapsområder. Igjen er landformen ofte avgjørende for å trekke grenser mellom to landskapsområder. Et landskapsområde kan være sammensatt av ett eller flere landskapsrom med samlende karaktertrekk. Også her vil landskapskomponentene; (landskapets hovedform, landskapets småformer, vegetasjon, vann & vassdrag, jordbruksmark og bebyggelse & tekniske anlegg) bli beskrevet. Samspillet mellom disse komponentene danner de enkelte områdenes landskapskarakter. For praktisk lokal landskapsplanlegging på stedsnivå er områdenivået av størst relevans og interesse. På dette nivået foretas en inngående beskrivelse av områdets fysiske landskapskomponenter, samt en vurdering av områdets landskapskvaliteter. Innenfor UO, er det inndelt og registrert 91 landskapsområder. Inndelingen av landskapsområdene danner grunnlaget for klassifisering av landskapstyper Landskapstyper Til forskjell fra en underregion, som i stor grad gjenspeiler regionens landskapskarakter, vil bredden av ulike landskapsområder kunne variere mye innenfor en enkelt underregion. For å lette oversikten over denne variasjonsbredden, grupperes landskapsområdene i landskapstyper. Det presiseres at landskapstypene ikke er et eget geografisk nivå, men kun en gruppering landskapsområder med fellestrekk i innhold, sammensetning og form. (Puschmann 2005). Normalt vil noen få landskapstyper omfatte mange landskapsområder. Disse landskapstypene vil da ofte gjenspeile underregionskarakteren. Enkelte landskapstyper kan også bare bestå av en eller noen få landskapsområder, som dermed enkelt kan sies å være atypisk eller sjelden for en underregion eller landskapsregion. Å klassifisere landskapsområdene i landskapstyper gir mulighet til å Aurland Naturverkstad rapport side 3

12 operasjonalisere begrep som representativitet, særpreg og sjeldenhet ut i fra en regional eller nasjonal landskapsfaglig referanseramme. En landskapstype vil finnes på tvers av landskapsregionene, men vil ofte ha noen få regioner hvor de er utbredt og dermed viktig for regionens samlende landskapskarakter. En oversikt over landskapstypers regionale fordeling eksisterer ikke på et nasjonalt nivå. Innfor UO er det noen av landskapstypene som går igjen i flere av landskapsregionene. Dette er uttrykt ved landskapstypens regionale variasjon og er beskrevet som et tillegg til beskrivelsen av de respektive landskapstyper (kap 5) (regional variasjon kap 4.1) Det er totalt identifisert 11 landskapstyper i utredningsområdet. (Kart 3. Side 12) Landskapskomponenter Byggesteinene ved beskrivelse/evaluering av de tre geografiske inndelingsnivåene (landskapsregion, underregion og landskapsområde) er seks landskapskomponenter som til sammen danner landskapskarakteren. Disse komponentene er; 1) landskapets hovedform, 2) landskapets småformer, 3) vann og vassdrag, 4) vegetasjon, 5) jordbruksmark og 6) bebyggelse og tekniske anlegg. Aurland Naturverkstad rapport side 4

13 Fig Landskapskomponentene som beskrives i NIJOS sitt nasjonale referansesystem for landskap (Puschmann og Flemsæter 2004). Aurland Naturverkstad rapport side 5

14 Fig Omtale av innholdet i beskrivelser av landskapskomponenter (Puschmann og Flæmseter 2004). Aurland Naturverkstad rapport side 6

15 2.3 Landskapsevaluering Inndeling i LO og klassifisering i LT, danner grunnlaget for den videre landskapsanalysen. Her vurderes hvert LO ut i fra innholdet og fordeling av landskapskomponenter Verdiklassifisering I en verdiklassifisering identifiseres visuelle, symbolske og identitetsskapende kvaliteter i landskapet. Kriteriene er utarbeidet med tanke på planlegging og forvaltning av ulike landskapskvaliteter som er viktige for den subjektive opplevelse av landskapet. Til dette formål legger NIJOS modellen opp til en todelt landskapsklassifisering ut fra en analyse og bedømmelse av landskapskomponentene: 1. Betydningen av komponenten i landskapsbildet 2. Evaluering av de enkelte komponenter Betydningen av komponentene blir vist med et stjernesystem med følgende klassifisering; *** Dominerende landskapskomponent, avgjørende for landskapskarakteren og avgrensingen ** Viktig landskapskomponent, vesentlig for landskapskarakteren * Viktig landskapskomponent, vesentlig for deler av området/landskapsrommet ( ) Ingen stjerne viser at landskapskomponenten er uten betydning i landskapsbildet eller ikke finnes. Evalueringen går over tre kvalitetsklasser, A, B og C, der klassene A og B er todelt, slik at vi får i alt fem klasser. Klassifisering av landskapskomponentene i fem kvalitetsklasser er basert på hovedkriteriene variasjon, inntrykksstyrke og helhet. Et landskapsområde evalueres opp mot den landskapsregionen den ligger i. En tar utgangspunkt i det normale, det som er vanlig for landskapstypen, og har lagt denne i B- klassen. Noen landskap gir uvanlig sterke og positive inntrykk, disse er lagt i A-klassen. Landskap med få eller reduserte/ødelagte landskapskvaliteter hører til i C-klassen.(Fig.2.3.1) Figur Inndeling i evalueringsklasser for verdsetting av landskapskomponentene (Puschmann og Flemsæter 2004). Aurland Naturverkstad rapport side 7

16 2.3.2 Landskapskarakter I landskapsanalysen sammenfattes landskapskarakteren langs de tre dimensjonene variasjon, inntrykksstyrke og helhet. Variasjon: Landskap med stor formrikdom og mange karaktersterke landskapskomponenter vil ha høyere opplevelsesverdi enn tilsvarende landskap med liten veksling. En kan likevel tenke seg at det finnes landskap med liten formrikdom som har så høy inntrykkstyrke at disse også vil ha høy opplevelsesverdi, f.eks breplatået til Svartisen (bildet nedenfor) Inntrykksstyrke: Opplevelse av dramatikk og sterke kontraster i landskapet gir minnerike og varige inntrykk som øker opplevelsesverdien. Helhet: I et helhetlig landskap danner de ulike landskapskomponentene en harmonisk sammenheng. En god romform og oversiktlig avgrensning vil ofte være et godt utgangspunkt for en god helhet. Terrenginngrep og arealbruk som bryter naturlige linjer og drag i landskapet vil ofte kunne være elementer som danner et brudd, og som trekker ned på helhetsinntrykket. Få landskapskomponenter, liten variasjon, men helhet og inntrykkstyrke som gjør at området likevel får en høy landskapsverdi. Austisen(17T02-01), landskapsverdi A1. Bildet mot vest med Nordre Istinden i bakgrunnen. Aurland Naturverkstad rapport side 8

17 3 Landskapsbeskrivelse Samlet dekker verneområdene i utredningsområdet et areal på 2848,5 km² og utgjør dermed det tredje største sammenhengende verneområde på fastlandet. Få fjellområder i Norge kan skilte med en så stor variasjonsbredde som Saltfjellet-Svartisen. Mot vest grenser Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark i mot Nordlandskysten. Her møtes fjord og bre og danner et vilt og alpint fjordlandskap. Svartisen består i dag av to platåbreer med mange brefall ned i mot mindre sidedaler. Brekappene til Vestisen og Austisen ruver over de store og åpne fjelldalene. De nordøst-sørvestgående dalene; Vesterdalen, Blakkådalen, Tespadalen og Bjøllådalen ligger adskilt av breplatåer og rekker med skarpe tinder og topper i mellom dalene. Videre østover flater landskapet av i mot store og sammenhengende fjellvidder og viddedaler. Kalkrike områder gir en rik og unik flora og store marmorfelt har stedvis formet et skulpturelt og egenartet karstlandskap. På de store viddene og i de åpne daldraga finner man et vell av særlig tydelige kvartærgeologiske formasjoner, som vitner om siste istids avsmelningsprosesser. Særpregede våtmarksområder, barskogsmiljø og vassdragsmiljø danner flere steder innfallsporten til fjellområdene og bidrar ytterlig til den store variasjons- og opplevelsesbredde området er kjent for. 3.1 Berggrunn Nasjonalparken og landskapsvernområdet har en særdeles variert berggrunns- og kvartærgeologi. Få steder i landet kan en se så mange bergartstyper og spor etter istidsformer innenfor så korte avstander. Lengst vest, for det meste under Svartisen, ligger et stort granittkompleks. Granitten er næringsfattig, hard og forvitrer langsomt, og gir derfor dårlig grunnlag for plantevekst. Dette er svært tydelig i landskapsbildet i øvre Glomdalen og Vesterdalen, hvor vestsidene er preget av store nakne granittsva, mens østsiden med marmor og glimmerskifer er grønn og frodig. Næringsrike bergarter av glimmerskifer, ispedd bånd av kalk og marmor. Enkelte soner med granitt og gneis dominerer videre østover mot Bjøllådalen. Vestsiden av Bjøllådalen har en kompleks berggrunnsvariasjon med kalk- og kvartsførende bergarter og striper av marmor, som sammen mektige forvitringsmaterialer gir et frodig vegetasjonsbilde. Over på østsida av Bjøllådalen er bergrunnen mer homogen, der store sammenhengende områder med grunnfjell av granitt og gneis gir et storformet landskap med åpne viddedaler og store og avrunda fjellmassiv. Omkring Gåsvatnan landskapsvernområde i den nordlige delen av Saltfjellet, ligger store sammenhengende felt med marmor og kalkglimmerskifer som har gitt grunnlag for et særegent karstlandskap med et vel av overflateformer, huler og underjordiske elveløp, hvor Russåga er blant det mest kjente. Aurland Naturverkstad rapport side 9

18 Kart 1. Bergrunnskart Svartisen/Saltfjellet. Verneområdene med rødt omriss. (kartgrunnlag: Området rundet Kvitbergvatnet har stor formrikdom, spesielt variert og rik geologi, karstlandskap og løsmasser med intakte isavsmeltningsformer. Kvitbergtind har en blottlagt marmorsøyle som lyser hvit på mange mils avstand. Skjevlfjellet har frodig og svært artsrik flora og fauna. Jarbrudalen går ned til høyre i bildet. Aurland Naturverkstad rapport side 10

19 3.2 Landskapsregioner og underregioner i utredningsområdet Kart 2. Landskapsregioner og underregioner innenfor verneområdene. (kartgrunnlag: Norsk institutt for Skog og Landskap) Største del av verneområdene ligger under LR 17 Breene og LR 36 Høgfjellet i Nordland og Troms, som her består av de to store underregionene 17.5 Svartisen og 36.7 Saltfjellet. Samlet er de blant de største Bre- og høyfjellsområdene i Norge Svartisen har en naturlig avgrensing som er knyttet til platåbreene og med en sammensetning og fordeling av landskapstyper man finner få steder i Norge. I tillegg ligger UR i kontakt med LR 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms, og har landskapstyper knyttet til fjord og bre som er av nasjonal betydning og verdi Saltfjellet er et sammenhengende høyfjellplatå som strekker seg fra Blakkådalen i vest og over Saltfjellet mot øst. Landskapstypene er jevnt fordelt, med en utforming som er typisk og representativ for LR 36 i sin helhet. Mot nord og sør er bre- og høyfjellsområdene avgrenset mot de store og dominerende dalførene i LR 33 Innlandsbygdene i Nordland. Innefor verneområdet er det markert og skarpskårne elvedaler og lågfjellsdaler som utgjør hovedpreget. Her danner de avslutningen på de storskala og åpne dalførene som Dunderlandsdalen i sørøst, Saltdalen i nord og Beiardalen i nordvest (underregion 33.6 Rana, 33.7 Beiarn og 33.8 Saltdal). I nordlig del av verneområdene, ligger Gåsvatnan landskapsvernområde i LR 35, Lågfjellet i Nordland og Troms, og underregion Lurfjellet. I det overordna landskapsbildet danner fjellområdet en tydelig avslutning på de storskala høyfjellsområdene, men med mer åpne og rolige landskapstyper som lågfjellsdaler og fjellheier. LR 32 Fjordene i Nordland og Troms danner vestlig avslutning hvor alpine fjell og bre møter et skarpskårent fjordlandskap. Det store spennet av landskapsregioner gir en variasjonsbredde få andre verneområder i Norge har. Aurland Naturverkstad rapport side 11

20 Fra Storfjellet nordover Blakkådalen. Ikke alle regionsgrenser er like tydelige, her er glidende overganger mellom landskapsregion 33, Innlandsbygdene i Nordland (Indre Rana), region 17, Breene (Svartisen) og region 36, Høgfjellet i Nordland og Troms (Saltfjellet). Fra Skjevlfjellet, Landskapsregion 35, Lågfjellet i Nordland og Troms (Lurfjellet) mot Lønsdal som ligger i landskapsregion 33 Innlandsbygdene i Nordland (Saltdalen og Misvær. I bakgrunnen ser vi de karakteristiske tindene Båtfjellet og Solvågfjellet i Junkerdalen (Høgfjellet i Nordland og Troms). Aurland Naturverkstad rapport side 12

21 4 Landskapstyper og landskapsområder på Svartisen og Saltfjellet. Her følger oversikt over klassifiserte landskapstyper og landskapsområdene i utredningsområdet Svartisen - Saltfjellet. Kapitlene er organisert etter landskapsregional tilhørighet med beskrivelse av landskapstypenes 6 landskapskomponenter. Resultatet av analysen er identifisering og klassifiseringa av 92 landskapsområder som er ordna inn under 11 landskapstyper. Samlet resultat av landskapskartleggingen med evaluering av verdi og urørthet av de enkelte landskapsområdene er presentert i vedlegg 1. Oversikt over landskapsområder og landskapstyper er vist på kart 3 nedenfor. Kart 3. Landskapstypefordeling i Svartisen nasjonalpark og Saltfjellet landskapsvernområde. Aurland Naturverkstad rapport side 13

22 4.1 Regional fordeling og variasjon Gjennom landskapskartleggingen har en klassifisert 11 landskapstyper, fordelt på de 5 landskapsregionene som ligger innenfor UO. Hver LT er katalogisert og nummerert med henvisning til landskapsregionen den ligger i. For eksempel viser 33T01-01 Blakkådalen, at man befinner seg i landskapsregion 33 Innlandsbygdene i Nordland og Troms, landskapstype 01 Elvedal og landskapsområde 01 Blakkådalen. Alle LO er definerte og stedfestede geografiske avgrensninger, som er digitalisert i kart. LO er nummerert stigende fra sør til nord. Å katalogisere landskapstyper og landskapsområder i tilhørende landskapsregioner, framhever de regionale egenskapene ved landskapet, og klassifisering og analyse gjøres ut fra et regionalt sammenligningsgrunnlag. Like landskapstyper på tvers av regionene, vil ha små forskjeller i egenskaper, enten i sin størrelse og utforming, men i de fleste tilfeller i antall landskapsområder. På denne måten identifiseres hvilke landskapstype som er typisk for den enkelte underregion og hvilke som er utypiske. Et stort antall landskapsområder av en type innenfor en underregion, vil utrykke at dette er et typisk landskapstrekk ved underregionen og dermed en sentral landskapstype. I beskrivelsen er det de typene som er sentrale (størst i antall), som får en utførlig beskrivelse på alle komponentsdeler, mens samme landskapstype i naboregionen blir beskrevet i en tilhørende appendiks. Appendiksen gir en kort beskrivelse av landskapsregionale variasjoner ved landskapstypen. Fordeling av landskapstyper og regionale variasjoner er vist i tabell 4.1 på neste side. Svartisen med Skaviktindan og Blåtind sett fra Melfjordfjellet. Her er store kontraster mellom landskapsregionene 17 og 32 og mellom landskapstyper med en rik variasjon i geologi og landformer. Skarpskårne tinder og egger utgjør sentrale blikkfang i sørvestlige del av verneområdet. Aurland Naturverkstad rapport side 14

23 Landskapsregion 17 Breene Regional variasjon 17T01 Platåbre (2 LO) 17T02 Botn- og dalbreer (8 LO) 17T03 Alpint fjell- og botnlandskap (4 LO) 17T04 Høyfjelldal (2 LO) LR 36: 36T02 Høyfjelldal (21LO) Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms 32T01 Nedskåret fjordlandskap (1 LO) Regional variasjon Landskapsregion 33 Innlandsbygdene i Nordland Regional variasjon 33T01 Elvedaler (5 LO) 33T02 Lågfjelldal (9 LO) LR35: 35T02 Lågfjelldal (5 LO) 33T03 Storforma fjellmassiv (1 LO) LR 36: 36T01 Storforma fjellmassiv (20 LO) Landskapsregion 35 Lågfjellet i Nordland og Troms Regional variasjon 35T01 Lågfjellshei (3 LO) 35T02 Lågfjelldal (5 LO) LR 33: 33T02 Lågfjelldal (9 LO) Landskapsregion 36 Høgfjellet i Nordland og Troms Regional variasjon 36T01 Storforma fjellmassiv (20 LO) LR 33: 33T03 Storforma fjellmassiv (1 LO) 36T02 Høyfjellsdal (21 LO) LR17: 17T04 Høyfjelldal (2 LO) 36T03 Viddedal (6 LO) 36T04 Fjellvidde (5 LO) Tabell 4.1. Fordeling av landskapstyper og antall landskapsområder i tilhørende landskapsregioner. Regional variasjon viser representativitet og sjeldenhet innfor regionen og på tvers av regionene. (Analyse og vurdering av representativitet og sjeldenhet er ikke gjort i dette arbeidet, da det ikke foreligger kunnskap og data for hele deler av landskapsregionene. Tabellene gir her kun et bilde på fordeling innefor hele UR 17.5, 36.7 og deler av 32.3, 33.6, 33.7, 33.8 og ) Aurland Naturverkstad rapport side 15

24 5 Beskrivelse av landskapstyper på Svartisen og Saltfjellet. Her følger oversikt over klassifiserte landskapstyper og landskapsområdene innenfor utredningsområdet Svartisen / Saltfjellet. Kapitlene er organisert etter landskapsregional tilhørighet Beskrivende oppsummering av landskapsregionene i vedlegg Landskapsregion 17. Breene. For landskapsregional beskrivelse se vedlegg Landskapstype 17T01 Platåbre 17T01-01 Austisen. Austisens sørøstlige del med brekappa ut mot Bjellådalen. 17T01-01 Austisen. Åpne fjellrygger og avskårne botnbreer viser tydelige tegn på tilbakesmelting i ransonene omkring platåbreen.. 17T01-02 Vestisen. Brekappa skaper samlende horisontlinje mot sør for store deler av det åpne landskapsrommet omkring Storglomvatnet. 17T01-02 Vestisen. Platåbreen over Nordfjorden. Foto: Trond Siemensen. Aurland Naturverkstad rapport side 16

25 LANDSKAPETS HOVEDFORM *Breplatået LANDSKAPETS SMÅFORMER *Fjelltopper *Nunataker VANN OG VASSDRAG *Breen VEGETASJON Landskapstype: 17T01 Platåbre Underregion 17.5 Svartisen 2 landskapsområder Hovedformen og de to landskapsområdene, Vestisen og Østisen, er avgrenset til selve breplatået. En storskala, vidstrakt og jevn breoverflate dominerer. Vestisen er en typisk platåbre med slak stigning fra alle sider opp mot et sentralt topp-platået. Østisen regnes også som platåbre, men har en mer variert topografi med flere toppområder og nunataker som deler opp platået i flere storskala breløp. I hovedsak markerte og framskutte fjelltopper i ytterkantene av platået og nunataker som stikker fram inne på platået. I ytre avgrensing omkring begge platåene ligger mindre randmorener og åpne bergflater som vitner om breens årvisse bevegelser. Flere steder i randsonen viser tydelige tegn på en større tilbaketrekning. Små botn- og hengebreer ligger avsondret fra brekappa, hvor en lys og blotta bergflata vitner om nylig tilbaketrekning. Innenfor landskapsområdeavgrensningen er rennende vann av liten betydning. Selve brekappa er dekket av årvisse mengder med snø. I ytterkantene vil man kunne finne overflatevann og mindre isolerte vannflater og smeltebekker. Store breelvløp er knyttet til tilgrensende landskapsområder og typen 17T02 Botn- og dalbreer. Som vannmagasin og tilførsel til flere regulerte vannmagasin har breens årvisse massebalanse og avsmeltning stor betydning. BE- TYD- NING *** *** *** _ JORDBRUK- MARK BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LANDSKAPS- KARAKTER Landskapsevaluering: 2 LO: A1 Variasjon: Landskapsrommet på platået er dominert av en ensartet og homogen overflate med liten formvariasjon. Kun fjelltopper i randsonene og nunataker bryter opp den dominerende breflaten. Inntrykkstyrke: Vestisen og Østisen danner mektige og storslagen breflater som ruver over et omkringliggende tinde- og fjell landskap med stor inntrykksstyrke og opplevelsesverdi som når langt ut over landskapsområdenes avgrensning. Inntrykkstyrke: Vestisen og Østisen danner mektige og storslagne breflater som ruver over et omkringliggende tinde- og fjell landskap med stor inntrykksstyrke og opplevelsesverdi med stor fjernvirkning (dvs. de påvirker inntrykk og opplevelser langt ut over landskapsområdenes avgrensning) Helhet: Særlig god helhet og sammenheng uten brudd. Aurland Naturverkstad rapport side 17

26 5.1.2 Botn- og dalbreer 17T02-06 Engabreen. Engabreen til venstre og Fonndalsbreen til høyre, like utenfor verneområdet. 17T02-06 Engabreen. Kombinasjon av bre- og fjordlandskap skaper stor kontrast og variasjon. 17T02-04 Lappbreen. Markert trau- og botnform i øvre deler. Tydelig tilbakesmelting 17T02-05 Fingerbreen. En sjelden jamn og rettlinjet dalform. Tydelig bilde på aktive tilbakesmeltingsprosesser. 17T02-07 Bogvatnet. Stor og langsmal botndal med botnbreer i bakkant.store svaflate. 17T02-02 Bjellådalen. Åpen og vid dalbunn mer utypisk for landskapstypen. Skogvegetasjon og dels tykke løsmassedekker i dalbunnen. Likevel tydelig kontakt med det glasiale landskapet. Aurland Naturverkstad rapport side 18

27 LANDSKAPETS HOVEDFORM *Skarpskåren dal- og botn Landskapstype: 17T02 Botn- og dalbreer Underregion 17.5 Svartisen 8 landskapsområder Aktive og storskala glasiale prosesser former tydelig avgrensa landskapsrom med bratte dalsider og en skarpskåret botnavslutning. Stedvis ligger landskapsområdene lukket og isolert inn mellom mektige fjellmassiv og botnbreer (03, 04 og 05). Alle landskapsområdene innenfor utredningsområdet er dal- og brearmer ut fra Vestisen og Østisen. BE- TYD- NING *** LANDSKAPETS SMÅFORMER *Fjellvegger *Skredmateriale *Randmorene VANN OG VASSDRAG *Breen *Delta *Sandur VEGETASJON *Skrint *Snøleier *Pionerplanter JORDBRUK- MARK BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LANDSKAPS- KARAKTER Landskapsevaluering: 3 LO: A1 4 LO: A2 Fjellvegger og bratte sva- og bergflater reiser seg blankskurt over dalbunnen. I ytterkanten av de fleste breene ser man i dag både aktive breprosesser og avsmeltningsformer fra nylig tilbaketrukne brefronter. Store side- og endemorener er tydelige spor i landskapet fra tidligere framrykninger av brefronten. Store og langstrakte brearmer, botnbreer og hengebreer er sentrale vannelement og samlende landskapskomponenter. Breelvavsetninger er sentrale og karaktergivende element i flere av landskapsområdene. Flere store breelvavsetninger har skapt markerte landskapselementer som store deltaflater og mektige sandurflater (eks; 01, 07,08). Vegetasjonsbildet er skrint og usammenhengende. Typisk er snøleier i veksling med mye bart fjell. Likevel er det i de fleste av landskapsområdene i dag svært verdifulle og opplevelsesrike prosesser knyttet til vegetasjon i tidlig suksesjonsfase når brefronten trekker seg tilbake og vegetasjonen raskt følger etter. Landskapsområde 02, Bjellådalen er unntaket med et sammenhengende vegetasjonsdekke av myr og våtmark, vierkratt og småvoks fjellbjørkeskog. Variasjon: Få landskapstyper har så tydelige og aktive formprosessene. Her kan man fra år til år følge utviklingen med tilbakesmelting av brearmene og som gradvis endrer landskapets karakter. Her kan man følge vegetasjon i tidlig suksesjonsfase, endringene i breelvavsetningene og dreneringsmønster og mer dramatiske hendelser som stein og is-ras fra hengebreer og skavler. Det nakne og vegetasjonsløse uttrykket står i sterk kontrast til de frodige høygfjellsdalene nedenfor. Inntrykkstyrke: Stupbratte fjellvegger og bratte flåg danner et dramatisk omriss som forsterkes ytterlig av brefronten med blåis og dype sprekker. De fleste av landskapsområdene ligger svært avsides og isolert og har et urørt preg. Aktive formprosesser og stor variasjon av kvartærgeologiske elementer gir en samlet stor opplevelses- og formidlingsverdi. Helhet: Landskapstypen har en god helhet og sammenheng gjennom alle områdene og karakteriseres ved særdeles kontrastrike møter mellom flere storskala formelementer knyttet til et aktivt bre landskap. ** *** _ Aurland Naturverkstad rapport side 19

28 5.1.3 Landskapstype 17T03 Alpint fjell- og botnlandskap 17T Skaviktindan-Blåtind. Svartisheia med botn- og hengebreer helt opp til toppområdet. Skarpskårne tinder og egger utgjør sentrale blikkfang i sørvestlige del av verneområdet. 17T Glomdalstinden-Kamptinden. Landskpasområdet vest av Austisen er mer storforma med fjellrygger, vegger og store botnbreer. 17T03-04 Spidstinden-Skjelatinden. Landskapsområdet står markert over de mer avrunda fjellmassivene i forkant (36T01-15). 17T03-03 Frukosttinden. Skarpskåren tinderekke og små botnvann danner her nordlige barriere mot Vestisen. Dramatiske stup og gjel marker avgrensing mot fjorden under. Foto: Trond Simensen Aurland Naturverkstad rapport side 20

29 LANDSKAPETS HOVEDFORM *Alpint fjellmassiv. Landskapstype: 17T03 Alpint fjell- og botnlandskap Underregion 17.5 Svartisen 4 landskapsområder Landskapstypen representerer fjellmassiv dominert av alpine formasjoner. Hovedformen består av flere sentrale og markerte toppområder adskilt av mindre botnformasjoner. Egger, tinderekker og storforma fjellrygger binder områdene sammen og gir landskapsområdene en god helhet og sammenheng. BE- TYD- NING *** LANDSKAPETS SMÅFORMER *Alpine topper *Egger og rygger *Botner VANN OG VASSDRAG *Breen VEGETASJON JORDBRUK- MARK BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LANDSKAPS- KARAKTER Landskapsevaluering: 1 LO: A1 3 LO: A2 Markerte og alpine topper, skarpskårne og smale egger og rygger, stupbratte renner og gjel og blankskurte fjellvegger gir stor dramatikk og intensitet. Disse småformene veksler i et jevnt og repeterende mønster, som til sammen skaper mange adskilte rom med relativt likt preg. Botnvann- og breer danner de eneste horisontale flatene, små hvileplasser mellom de vertikale landformene. Botnvann- og breer utgjør sentrale vannelement og den konkave og markerte trautformingen danner både overganger og sammenbindende funksjon mellom tinderekkene. Nærheten til platåbreen er sentral og flere av botnbreene har direkte eller indirekte kontakt. Både hengebreer og botnbreer er dominerende vannelement. Kun et fåtall av botnformasjonene inneholder kun botnvann. Fossefall og dreneringsbekker fra breene er sentrale. Enkelte områder har små bresjøer der brefronten når helt ut i vannet. Alle landskapsområdene ligger i høyalpin sone. Nærhet til platåbreen skaper i tillegg et barskt lokalklima og sammen med dominerende berggrunn av næringsfattige grunnfjell, gir dette et særdeles skrint vegetasjonsdekke. Snøleier, rabber og enkelte moser finnes omkring åpne botnvann og sider med mye skredmateriale. Til tross for liten betydning vil man trolig finne flere verdifulle og sjeldne vegetasjonstyper- og prosesser knyttet til tilbakesmelting av breene. Variasjon: Knyttet til et stort spenn av formelementer som samlet skaper stor variasjon (eller bredde.) Inntrykkstyrke: Særdeles høy inntrykksstyrke og opplevelsesverdi med dramatiske formasjoner, bevegelse og isolerte og utilgjengelige områder. Nærhet til platåbreen og høyalpin sone forsterker intensiteten i landskapet. Stor inntrykksstyrke ut over egne områdeavgrensinger. Stor visuell kontakt i vestlig del av verneområdet og langt ut over vernegrensene. Helhet: Landskapsområdene framstår som selvstendige fjellenheter og danner her ytre rammen rundt deler av platåbreen (17T01). God helhet og sammenheng og sentral landskapstype i region 17. *** *** * Landskapstype 17T04 Høyfjellsdal: Se beskrivelse, 36T02, under regional variasjon side 32. Aurland Naturverkstad rapport side 21

30 5.2 Landskapsregion 32. Fjordbygdene i Nordland og Troms For landskapsregional beskrivelse se vedlegg Landskapstype 32T01 Nedskåret fjordlandskap 32T01-01 Nordfjorden mot vest. Langsmal fjordarm danner gulv og er samlende landskapselement. Grønne lisider ut mot vest og bratte nordvendte flåg lenger inn, omkranset alpine og rolig bølgende fjellmassiv mot himmelsyn. Foto: Trond Simensen 32T01-01 Nordfjorden mot øst. Fjordbotn med market trauutforming og jevnt stigende i lengdeprofilet mot botnavslutningen. Møte med breen gir ytterligere variasjon og opplevelsesverdi. Et urørt fjordløp og visuell kontakt med brekappa er svært sjelden i nasjonal sammenheng. Foto: Trond Simensen. Aurland Naturverkstad rapport side 22

31 LANDSKAPETS HOVEDFORM *Dyptskåret fjord LANDSKAPETS SMÅFORMER *Blankskurte berg og flåg *Skredvifter *Delta VANN OG VASSDRAG *Bre *Fosser *Deltaflate VEGETASJON *Frodig *Bjørkesskog *Alm JORDBRUK- MARK BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LANDSKAPS- KARAKTER Fjordsidene veksler mellom skogkledde og slake lier til vertikale fjellvegger og gjel. Selve strandlinja er flikete og variert. Sørsiden ligger stedvis med en smal fjordbrem med små bukter og viker adskilt av storforma fjellrygger. Nordsiden er bratt og utilgjengelig med store bergvegger og flåg like ned i fjordkanten. Dels store skredavsetninger ligger langs begge fjordsidene, med størst mektighet og sammenheng i nordsiden. Innerst i fjorden ligger en mindre deltaflate med en sammenhengende strandlinje. Tallrike fosser faller ned fjellsidene og smeltevannsbekker ligger mer skjult i de mange gjel og skar. Fjordbotnen er kort, med et forgreinet elveløp i nedre del over en kort deltaflate. Videre oppover samler flere små smeltevannsbekker seg i et stritt og rettlinja elveløp gjennom tykke skredavsetninger. Hengende brearmer fra Vestisen og botnbreene under Steintinden (17T03-01), gir stadig tilførsel av smeltvann og løsmasser og gir fjorden et karakteristisk grønnskjær. Vegetasjonen er stedvis svært frodig. Særlig nordsiden med solvarme lier og mektige masser med næringsrikt skredmateriale gir grobunn for uvanlig storvokst bjørkeskog og spredte forekomster av alm. I sørsiden er mer typisk bjørkeskog med høgstauder. På deltaflaten i fjordbotnen vokser det gråor-heggeskog på forsumpa mark. Landskapsevaluering: 1 LO: A1 Landskapstype: 32T01 Nedskåret fjordlandskap Underregion 32.3 Nord-Helgelandsfjordene 1 landskapsområde; Nordfjorden Langsmalt og dypt nedskåret fjordløp. Svært tydelig og veldefinert landskapsrom med klar avgrensing. Fjordløpet er smalt og er sjelden mer enn 1 km bredt. Bratte fjordsider reiser seg opp mot alpine topper som skaper en dramatisk og variert horisontlinje. Enkelte granplatefelt i de ytre delene. Ellers ingen landbruksdrift i området. * Nordfjorden er et av få fjordlløp i Nordland som ligger urørt av tekniske inngrep. Fjorden har ikke bebyggelse i indre deler og kulturpreget er ubetydelig. I vernegrensa går et stort fjordspenn som har visuell influens inn mot deler av fjorden, men påvirker ikke det urørte naturpreget i indre del. Variasjon: Stor variasjon og dramatikk i møte mellom fjord, fjell og bre. Urørt fjord- og brelandskap er en svært uvanlig kombinasjon i nasjonal sammenheng. Inntrykkstyrke: Et naturpreget og urørt fjordløp, upåvirket deltaflate av breelvavsetninger og stupbratte fjellsider hvor brekanter og fonner utgjør horisontlinjen i indre del, gir en særdeles høy inntrykksstyrke og opplevelsesverdi. Inntrykksstyrken forsterkes ytterlig ved at fjorden er utilgjengelig og kun kan oppleves i sin helhet fra båt. BE- TYD- NING A1 *** A1 *** A1 *** A2 ** ** Helhet: Det urørte naturpreget gir en god helhet og sammenheng gjennom hele landskapsområdet. Aurland Naturverkstad rapport side 23

32 5.3 Landskapsregion 33. Innlandsbygdene i Nordland For landskapsregional beskrivelse se vedlegg Landskapstype 33T01 Elvedal 33T01-01 Nedre Blakkådalen Typisk for nedre deler av elvedaler er en skarp nedskjæring av elveløpet med enkelte parti med dype juv. 33T01-02 Øvre Blakkådalen. Landskapsrommet åpner seg opp i øvre del og overgangen mot storforma høgfjellsdal er her tydelig (36T03-03). Disse frodige dalene har viktige sommerbeiter for tamrein. 33T01-04 Tespdalen. Nedre del av Tespdalen. Tydelig V-form gjennom hele LO. Tett vegetasjonsbilde med veksling av gran og bjørkeskog 33T01-04 Tespdalen. Øvre del av Tespdalen. Elveleie ligger dypt nedskjært med og er stedvis nesten ikke synlig i den tette vegetasjonen. 33T01-03 Stormdalen. I nedre del går elva i stryk før elveklypa og overgang ned mot Tespdalen. Store elvesletter er typisk gjennom hele LO. Bredek gård i bakgrunn. 33T01-03 Stormdalen. Stormdalsåga går vid og rolig i øvre del, der storforma fjellrygger deler opp landskapsrommet. De store areala med lågurt- og høgstaudebjorkeskog gjør at Stormdalen regnes blant Norges rikeste fjelldaler med ca. 250 registrerte høyere planter. høyere plantearter Aurland Naturverkstad rapport side 24

33 LANDSKAPETS HOVEDFORM *Overordnet Uform *Nedskåret elveleie, V-form LANDSKAPETS SMÅFORMER *Juv, klyper og gjel *Flåg og stup *Skredvifter og rasvoller VANN OG VASSDRAG *rettlinja løp *dramatisk VEGETASJON Landskapstype: 33T01 Elvedal Underregion 33.6 Indre Rana 5 landskapsområder Landskapstypen er vanlig og utbredt i LR 33 og i hovedsak knyttet til de store hoveddalførene. Innefor utredningsområdet er LO mindre og mer skarpskårne dalformer som munner ut mot et større og storskala dalsystem eller elvedal (Dunderlandsdalen, Røvassmoen). Hovedformen er en overordnet U-form i øvre dalsider, steile dalsider og en trang V-formet dalbunn dominert av en dypt nedskåret og stritt rennende elv. Et rettlinjet lengdeprofil et typisk for hele dalavsnittet. Unntaket er LO 04 Stormdalen hvor elveleiet veksler mellom åpent U-form og V- form nedetter dalen. Store fjellrygger står her ned mot dalbunnen og bryter opp landskapsområdene i flere mindre dalrom hvor elva bukter i slakt fall nedover dalen. I Nedre Blakkådalen (01), Tespdalen (04) og Nedre Bjøllådalen (05) ligger elveleiet dypt nedskjært i dalbunnen og bærer stedvis preg av å være et sammenhengende juv. De bratte skogsliene avslutter brått mot store glatte flåg og bratte stup og heng. Stedvis ligger elveleiet helt skjult i dalbunnen. Et sammenhengende løsmassedekke av enten tykke morenemasser eller skred og forvitringsmateriale er typisk. Stormdalen (03) er mer variert med store bre- og elveavsetninger, tykke morenedekker i dalsidene og elvesletter og banker. Store skredvifter og enkelte storforma rasvoller vitner om årvisse snø og steinskred. Hovedvassdraget med elva er den sentrale landskapskomponent. Likevel varierer det hvor framtredende elvene er. I de rettlinja og dypt nedskårne elveleiene renner elvene med buldrende styrke og små fall nedetter (01, 04, 05), mens det i Stormdalen veksler med rolige partier med nesten stillestående vann til breie stryk og små fall. De fleste elveleiene ligger svært utilgjengelig til og ved ferdsel langs stiene i dalsiden har man kun stedvis visuell kontakt med elva. Likevel er den alltid tilstedeværende med et jevnt og konstant elvesus i bakgrunnen. Bredekfossen er eneste enkeltstående fossefall i selve hoveddalføret og danner en særdeles markert overgang mellom Stormdalen og Tespdalen. Utallige småbekker og fosser i fjellsider og sidedaler gir en stadig tilførsel av smeltevann fra høyereliggende områder. Nordligste forekomsten av gran i Europa i LO 01. Stormdalen har er har et svært rikt og variert vegetasjonsbilde (over 250 registrerte høyere planter) BE- TYD- NING *** *** *** _ JORDBRUK- MARK BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LANDSKAPS- KARAKTER Landskapsevaluering: 5 LO: A2 Kun i nedre del av Stormdalen (03) hvor Bredek gård ligger på en voll nord for utløpet av Stormdalsåga. Gården er i dag fredet og del av Rana museum. Slåttemarka blir holdt hevd og gården fremstår i dag som et helhetlig og velholdt kulturminne. Øvre deler av de frodige dalene i sør utgjør viktige sommerbeiteområder for reindrifta, mens reinen trekker lenger øst ut på høsten. Merka stier går gjennom alle landskapsområdene. Flere steder er det tilrettelagt med bruer over elvene. Den gamle ferdselvegen mellom Rana og Salten som først og fremst fulgte traseen fra Bjøllånes opp Tespdalen over Lappflytterskaret, opp Bjøllådalen og videre fra Nordre Bjøllåvatn til Berghulnes gård øverst i Saltdal. Denne traseen ble også fulgt og forbedret av televerket da linjebyggingen startet. Variasjon: Landskapstypen ligger i hovedsak i hoveddalførene, med brede storforma landskapsrom og ofte en elv som forsvinner i gjel og stor vegetasjon. Men dette kan veksle mye, og enkelte høyereliggende daler har åpne, rolige elveløp. Fosser i hovedelva er det lite av. Inntrykkstyrke: Elvedalene er markant utforma med en klar innramming. Vegetasjonen er frodig og gir gode overganger til fjell-landskapet lenger opp. Bureisinga i fjelldalene og ferdselen, sammen med televerkets anlegg og drift av telegraflinje over fjellet, har gitt mange minnesmerker som i dag vurderes som verdifulle kulturminner. Århundrer med samisk bosetning har etterlatt seg lavmælte kulturspor, der mange naturelementer er knyttet til offersteder, sagn og fortellinger. Kulturpåvirkningen gir de Saltfjellet særpreg og identitet. Helhet: Få og dominerende landskapskomponenter gir et helthetlig preg: Storforma, jevne, skogkledde lisider, frodig vegetasjon, elv i dalbunnen og enkle ferdselsveger som leder til fjells er et fellestrekk ved områdene. Landskapstypen har et helhetlig preg, der elvedalene danner glidende overganger over i neste område. ** * Aurland Naturverkstad rapport side 25

34 5.3.2 Landskapstype 33T02 Lågfjellsdal Regional variasjon 35T02 lågfjellsdal 33T02-01 Røvassdalen. Øvre del mot dalbotn. 33T02-04 Lønsdal. Nærhet til E 6, gir enkel tilkomst. Viktig innfalsport til verneområdene. Områdene fra Junkerdalen-Viskis og sørover mot Bolna har viktige vinterbeiteområder. 35T02-01 Harodalen har spennende geologi og store og intakte formasjoner fra nedsmelting av en bredemte sjø og smeltevannssystemer med terasser, strandlinjer osv. Denne aktiviteten har ført til stor formrikdom i området. Geologien er mangfoldig og gir artsrik vegetasjon og dyreliv ved Gåsvatnet og Kvitbergtind i bakgrunnen. 33T02-01 Røvassdalen. I nedre del av dalen med tett granskog. Store og avrunda fjellmassiv skaper en storskala innramming. 35T02-03 Jarbrudalen er et frodig og særegent kartslandskap der elva renner under jorda i lange partier. Jarbrudalen har bl.a. landets eneste godt utvikla dalbunn-grottesystem, samlegrotte, med Norges største uregulerte grotteelv og store estetiske verdier. 35T02-05 Sørdalen mot Skjevlfjellet. Viktig innfallsport til verneområdene fra nord. Aurland Naturverkstad rapport side 26