Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Transkript

1 av Oskar Puschmann, NIJOS Side Landskapsregion 17 Breene Referanse: Puschmann, Oskar Nasjonalt referansesystem for landskap.. NIJOSrapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side

2 Landskapsregion 17 Breene. NIJOS-rapport 10/2005 Side 74

3 LANDSKAPETS HOVEDFORM * to hovedtyper; slake platåbreer & bratte brearmer * landform varierer * bretunger ofte synlig i andre regioner LANDSKAPSREGION 17 BREENE Landskapsregionen består av 8 underregioner 1 To hovedtyper brelandskap finnes; et karakterisert av store platåbreer som dekker over store fjellhøyder, og ett fjellandskap der mindre botn- og dalbreer, evt. små platåbreer, er sterke visuelle innslag. Regionens breer har begge typer. Hvor breer finnes avhenger av glasiasjonsgrensen. Den faller i vestlig retning mot kysten og nordover. For Hardangerjøkulen ligger glasiasjonsgrensen 1650 m o.h., ved Ålfotbreen i Nordfjord rundt 1200 m o.h., mens for Øksfjordjøkelen på grensa Troms/Finnmark er den på 850 m o.h. Landformen som regionens breer omgis av varierer mye. Hardangerjøkulen ligger f. eks i et storkupert viddelandskap, Folgefonna og Ålfotbreen omgis av mer avrunda paleiske fjellformer. Jostedalsbreen og Svartisen har paleiske fjellformer i øst og mer viltre glasiale tindefjell i vest. Blåisen/Sulitjelmaisen omgis mest av paleiske fjellformer, men også mot storkupert hei i sør. Øksfjordjøkelen omkranses av glasiale fjellformer. Samtlige av regionens breer har flere brearmer. Disse er gjerne synlige i tilstøtende regioner. Jostedalsbreen, den største breen på det europeiske fastlandet (ca. 480 km 2 ), har bl.a nær 50 bretunger (utløpere) som siger ned i omkringliggende daler. BE- TYD- NING LANDSKAPETS SMÅFORMER * bretunger * nunataker, tinder, fjellformer, flåg * ulike morenetyper * sandurflater BREER, VANN OG VASSDRAG * 95 % is i en isbre * kupert fjellandskap under platåbreene * slamholdig brevann, smaragdgrønn farge VEGETASJON * få arter nærmest brekanten * ulike suksesjonsstadier og frodighet i avstand fra brekant, særlig i lavereliggende områder JORDBRUKS- MARK * ikke jordbruksdrift * stedvis noe beite * tidligere; isutak fra fjordnære breer Til småformene hører også markante fjelltopper som stedvis både er symboler og landemerker for noen av breene. Eks. er Lodalskåpa (2083 m.) i Jostedalsbreen og Suliskongen (1907 m.) i Sulitjelmaisen. I ytterkant av de fleste breer ser man både aktive breprosesser og ferske former etter nylig tilbaketrukne breer. Fordi breene er fintfølende mht. klimaendringer, vil særlig platåbreenes utløpere/bretunger rykke fram/tilbake avhengig av årvisse nedbørsmengder og sommertemperaturer. I den lille istid rundt 1750, rykket f.eks de største dalbreene fram flere km, mens de i en påfølgende tilbakesmeltingsfase etterlot et intrikat system av endemorener. Ofte ses derfor ulike morenemønstre nær dagens bretunger. Endemorener (ryggformer parallelt med brefronten), drumliner (rygger mot brefronten) eller et hauget bunnmoreneterreng er eks. på småformer breen etterlot, samt sandurflater bygd opp av grus og sand fra slamrike breelever. Også isløse fjellsider, steile fjellvegger, nunataker, tinder og topper, skarpe egger og brebotner er en del av brelandskapets småformer. I høyfjellsområder ser man utover sommeren både spredte snøflekker, fonner og varig is. Skillet mellom snø og isbreer settes ved bevegelse i selve massen. I snøfonner er det ikke bevegelse, og de regnes derfor ikke som breer - selv om de overlever en sommer eller to. I en bre er ca. 95 % av massen is. Snøen som ligger oppå, og ofte dekker store arealer, er altså en ubetydelig del av en bre. Regionens kåpebreer ses gjerne som en jevn iskappe over et høyfjellsplatå, mens landskapet under kan være svært kupert. Her er både dype daler og høye fjelltopper, dvs et fjellandskap likt det man ser rundt breene i dag. Istykkelsen varierer fra 10 til 600 meter. Rundt store brekompleks finnes utallige vannforekomster, som bredemte sjøer, fjellvann, bekker og breelver. På sensommeren gir tilførsel av slamholdig brevann mange bresjøer og elver en blakket smaragdgrønn farge. Breer er store lagre av vann, og er dermed også berørt av vannkraftutbygging. Samtlige av regionens breer er i større eller mindre grad berørt av utbygging. Det er et kjent biologisk prinsipp at jo hardere livsvilkår jo færre arter. Regionens breer ligger i barske strøk, og artsutvalget nærmest platåbreene er derfor lite. Alle høyere planter ved brekanten er urter, - unntatt vierarten museøre. Har breen gjort et fremstøt nede i dalene, som f.eks. på 1700-tallet, ligger de blottlagte områdene etter tilbaketrekningen lavere, og plantene gjenerobrer terrenget fortere. Nær mange bretunger ses derfor tett skog der det var is for 250 år siden. I høyfjellet går utviklingen mye langsommere. På det store området mellom breene og 1750-morenen ved Blåisen på Finse, i ca meters høyde, ses fortsatt stort sett bare pionerarter. Her finnes ikke sammenhengende vegetasjonsdekke, men kun spredte forekomster av enkelte fjellurter og gras. I lavereliggende og isløse deler, dvs. i mellom- og lav alpin sone, ses ofte sammenhengende vegetasjonsdekke, selv ganske nær breene. Vegetasjonstypene her kan variere fra snøleier til ulike typer ris- og lynghei, tørrgrasbelter, vierkjerr eller frodig bjørkeskog. Naturlig nok er det ikke dyrka mark rundt selve breene. Likevel vil det finnes landskapsrom der jordbruksmark er en del av en frodig dalbunn, og hvor f.eks en brearm eller et breplatå danner en mer perifer kulisse. Som regel ligger slike jordbruksområder i tilstøtende landskapsregioner. Kun 20 dekar jordbruksmark er registrert innenfor regionen. Vegetasjonen er derimot stedvis betydelig beitepåvirket, da både rein og sau beiter på evt. gras- og mosesnøleier inn mot brekanten. På varme sommerdager søker - / ** - 1 Underregionene er; 17.1 Folgefonni, 17.2 Hardangerjøkulen 17.3 Jostedalsbreen, 17.4 Ålfotbreen, 17.5 Svartisen, 17.6 Blåmannsisen og 17.7 Øksfjordjøkulen. NIJOS-rapport 10/2005 Side 75

4 også reinsdyra seg opp til høytliggende is- og snøflekker for å redusere insektplagen og kjøle seg ned. Som et kuriosum nevnes at det fra enkelte breer, fra ca også foregikk en betydelig isutvinning. Mest kjent er Øksfjordjøkelen som den gang kalvet rett i fjorden, og hvor fiskere samlet is for kjøling av fisk. Etter krigen ble det bygd fryserier og kjøleanlegg langs kysten, og i 1949 var det slutt på isproduksjonen her. BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG * ikke bebyggelse / tekn.anlegg på breene * vasskraftutbygging * inngrepsfrie nat.omr. * turisthytter & stier * klatring/brevandring Siden det sjelden er bebyggelse eller tekniske anlegg på breene (unntak; sommerskisentre), kan man tro at regionen er forholdsvis urørt. Det er imidlertid ikke tilfelle. Da isbreene også er store vannmagasin, har de fleste breer ett eller flere vassdrag som er vasskraftutbygd. Likevel finnes det også enkelte større inngrepsfrie naturområder, og flere breområder har status som nasjonalpark. Mer uskyldige inngrep er utallige steinvarder på isfrie topper nær breene. De vitner om utstrakt ferdsel over og ved isen. Noen breer har også hatt lang tradisjon som fjelloverganger om sommeren. Både bygdefolk og langveisfarende, skreppekarer og brudefølger, fe- og hestedrifter m.m. har i uminnelige tider ferdes over enkelte breer. Men siden mange av breene har minket betydelig i nyere tid, er mange gamle sommeroverganger forsvunnet eller blitt for farlige. I dag er det mest ferdsel på breene i forbindelse med isklatring, skiturer og brevandring. Rundt de mest kjente breene ligger også et nettverk av stier og turisthytter. Også den vanlige bil- og/eller båtturist kan stedvis enkelt nå breene, særlig der ulike brearmer gir alternative tilkomstmuligheter nede i dalene/fjordene. - / * LANDSKAPS- KARAKTER * 1627 isbreer i Norge * regionens kjerneområder omfatter kun de største platåbreene * store høydeforskjeller * variert landskap, stor geografisk spredning * opplevelsesrike landskap høy intensitet * turistattraksjoner * brearmer ned i dalene mest kjent/besøkt * studieområder for landformdannelser og vegetasjonshistorie * isøde og vide utsyn * blåis mot lauvskog * bekker og fosser * kontraster og uvanlige mønstre og farger * stor spennvidde av ulike naturtyper * vannkraftutbygging * inngrepsfrie områder * flere nasjonalparker Regionen fanger ikke opp alle småbreene i Norge, til det er det for mange. Når storbreer også deles i isolerte delbreer, er det nemlig ifølge NVE 714 breer i Sør-Norge og 913 i Nord-Norge, altså 1627 breer til sammen. Samlet areal dekt av isbreer på fastlands-norge er 2069 km 2, fordelt på 1017 km 2 i Nord-Norge og 1592 km 2 i sør. I tillegg til breene i denne regionen, ligger de øvrige breene helst i fjellregionene 16, 35 og 36 + brearmer ned i enkelte fjordregioner. I regionens syv u.regioner er landets største isbreer avgrenset. Størst er Jostedalsbreen (487 km 2 = største isbre på Europas fastland), mens Øksfjordjøkelen i Finnmark er den 9. største i Norge (41 km 2 ). Flere av underregionene er store brekompleks, hvor flere atskilte breer kan inngå. Et eks. er Svartisen, som ligger på Polarsirkelen i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Regionens landskap er variert. Dette skyldes både at den er geografisk svært spredt, men også fordi breene ofte overlapper mot flere ulike landskapsregioner. Da regionens landformer ofte har et kraftig relieff, vil også breene framstå som storslagne. Breene langs storforma fjorder på Vestlandet og i Nord-Norge krydrer altså et landskap som allerede har høy opplevelsesverdi og intensitet. De fleste steder dominerer breene sterkt sine respektive landskap, særlig de av platåbreenes brearmer som stikker ned i dype, frodige u-forma daler og fjorder. Noen av disse brearmene er da også blant landets mest besøkte turistattraksjoner, bl.a. Briksdalsbreen (Jostedalsbreen) og Engabreen (Svartisen). I regionen dekkes selvsagt mye areal av is. Men her finnes også, innenfor noen få km omkrets, mange slags fjell og daler, rygger, hauger og sletter. Dette er landformer som ligger innenfor breenes landskapsrom, og nærheten til breene gjør at de både i et landformdannende og vegetasjonsmessig perspektiv er interessante studieområder. Ingen andre steder kan så godt fortelle hvordan Norge så ut like etter at isen hadde trekt seg tilbake. For forskere er avsetninger etter breenes aktivitet viktig i rekonstruksjon av vegetasjonens innvandringshistorie. Brelandskapet inneholder også elvesletter med sand- og leiravsetninger som stadig forandres av breelvene. I enkelte av regionens mange isgrønne brevann kalver breen rett i sjøen, bl.a. på Svartisen. Da platåbreene dekker de høyeste fjellområdene, er utsiktene herfra ofte lange og fascinerende. Enten mot omkringliggende høyfjell, dype dal- og fjorder eller til den ytterste kyst, - avhengig av hvilket breplatå man er på. Kontrasten fra breplatåenes hvite isøde til de nederste bretungers isblå møte med grønn bjørkeskog, er enorm. Også bresprekkenes strukturer og farger gjør dem enestående i opplevelsessammenheng. Sprudlende bekker, viltre fosser og isgrønne elver i fjellsider og dalbunn er også med på å særprege regionen. Breregionen særmerkes altså av store kontraster, og over korte avstander er det gjerne en stor spennvidde i naturtyper; fra fjorder og frodige u-forma daler - stedvis med tradisjonell seter- og jordbruksdrift, til karrig høgfjell, vidder og breplatå med oppstikkende fjelltopper. Nesten hele sommeren kan man oppleve milde vinterforhold på breen og toppene, vår nede i lia og full sommer i dalene. Det å nærmest kunne vandre gjennom hele året på én dag bidrar til å gjøre regionen veldig spennende, og breene byr på et vell av opplevelsesmuligheter. Enkelte underregioner har fortsatt større områder med urørt villmark, men vannkraftutbygging har også påvirket betydelige deler av vassdragsnaturen. Regionen har flere nasjonalparker. NIJOS-rapport 10/2005 Side 76

5 I Norge fins to hovedtyper av breer; platåbreer som dekker store topper og mindre botn- og dalbreer som stikker fram mellom fjellformene. I regionen inngår begge typer, men kun de største. Svartisen, Nordland. Totalt er det registrert 1627 isbreer i Norge. De fleste er svært små, og ligger i høgfjellsregionene (16 og 36) eller i grovskårne kyst- og fjordregioner. Landskapsmessig har småbreene stor likhet med reg. 17. HL. De fleste lavtliggende breer utløper fra større hovedbreer, og som slipper seg ned i andre landskapsreg. Her blir ofte kontrasten mellom brearm og vegetasjon stor. Bergsetbreen, Luster/Sogn og Fjordane. Breer er attraksjoner, og bør derfor forvaltes som en opplevelsesressurs. Ved Engabreen (Meløy/Nord.) får et grustak ekspandere, selv om den er en av kun to breer i Norge man kan komme tett inntil med skip. Hesteskyss opp til en bretunge er en tradisjonsrik form for Norgesturisme. Ved enkelte brearmer har aktiviteten vart i over 120 år, som her ved Briksdalsbreen, Stryn/Sogn og Fjordane. Stadig nye mennesker oppdager fascinasjonen av å vandre på en isbre. På enkelte breer er brevandring blitt en populær fritidssyssel, og er en turistvirksomhet i vekst. Briksdalsbreen, Stryn/Sogn og Fjordane. NIJOS-rapport 10/2005 Side 77

6 Om nasjonalt referansesystem for landskap Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene: landskapets hovedform landskapets småformer vann og vassdrag vegetasjon jordbruksmark bebyggelse og tekniske anlegg Mulig å se utviklingstrender NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten jordbruksmark har vi benyttet data fra landbrukstellingen Dette fører til at oppgitte driftstall under jordbruksmark vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon. Kontakt NIJOS Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: oskar.puschmann@nijos.no eller ring oss på tlf: For mer info se Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap. NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: , Faks: , E-post: nijos@nijos.no, Hjemmeside: