Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Transkript

1 av Oskar Puschmann, NIJOS Side Landskapsregion 45 Varangervidda Referanse: Puschmann, Oskar Nasjonalt referansesystem for landskap.. NIJOSrapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side

2 Landskapsregion 45 Varangervidda. NIJOS-rapport 10/2005 Side 186

3 LANDSKAPETS HOVEDFORM * lavt, bølgende viddelandskap * noen dype V-daler * storkupert hei LANDSKAPSREGION 45 VARANGERVIDDA Regionen har bare en underregion: 45.1 Varangervidda Regionen omfatter de indre deler av Varangerhalvøya. I sør-sørøst er det et lavt bølgende, men noe konturløst viddelandskap med høydedrag opp mot moh. Mot nordvest stiger terrenget, og har mer markerte høydedrag ( moh.) oppbrutt av enkelte dype dalganger. Over hele regionen er viddelandskapet gjennomskåret av markerte elvedaler. Særlig på den nordre delen av Varangervidda har disse dalene en karakteristisk V-form, og er et særpreg for denne delen av regionen. Dette er store og små elvedaler hvor dalsidene til dels er steile, og der rasvinkelen bestemmer skråningen ned mot bunnen. Dette gir et sterkt V-formet tverrprofil. Mindre U-formede paleiske daler finnes kun noen få steder. I enkelte områder mot fjordene i nord har hovedformen mer preg av storkupert hei, bl.a. i overgangen ned mot Kongsfjord. BE- TYD- NING *** *** LANDSKAPETS SMÅFORMER * blokkmark, morene VANN OG VASSDRAG * variert, men ujevnt fordelt * småvann & pytter * bekker og elver * kun få store vann VEGETASJON * ikke skog, lav og karrig vegetasjon * blokk-, steinvidder * kartlav * flyer med lavhei * vassdragene har rikere planteliv * enkelte arktiske- & østlige arter * produktive myrer JORDBRUKS- MARK * ikke dyrka mark * gamle myrslåtter * reinbeiter, sommer Samtlige av regionens bergarter er mottakelig og utsatt for frostvitring, og det gamle grunnfjellet har her gjennomgått en kraftig oppsplitting. Over store områder dekkes regionen derfor av blokkmark. Polygonmark og partier med steinringer er vanlig, og er et resultat av et aktivt (tinet) lag over permafrost. Her er nakne steinformasjoner og endeløse urer. Andre løsmasser enn de vitringsmasser som er dannet på stedet finnes det lite av. Raskjegler ligger langs bratte skrenter og noe bunnmorene finnes i de lavere deler av regionen. Jordflyt fører til utjevning og utvisking av landformene. Vannkomponenten er til dels mangeartet, men noe ujevnt fordelt. I enkelte områder preger mange mindre vann, tjern og myrpytter landskapet, mens andre steder er stillestående vann nærmest fraværende. Her kan det til gjengjeld finnes flere bekker og elver. Ofte starter selv småstore bekker direkte fra mindre sig og renner under blokkmarka. Fra midtre deler av Varangervidda drenerer vannveiene i alle retninger, men samles ofte i middels store elver ned mot kysten. Eks. er Oarddujohka (Syltefjordelva) i nord, Stuorrajohka (Komagelva) i øst, Ánnejohka (Jakobselv) i sør og Stuorrajohka (Trollfjordelva) i vest. Inne på Varangervidda finner en lange elvestrekninger som dype, trange kløfter (avži), der elvene har gravd seg nedover i de løse sedimentbergartene. Kun noen få vann er store, bl.a Vuok`sajav ri (Oksvatnet) i øst og Oarddojav ri, Gædnajav ri og stuorra Dav gejav ri (store Buevatnet) i vest. De fleste vann er næringsfattige, og har en klar sikt mot en ofte grunn steinbunn. Regionens viddelandskap skiller seg fra region 43 Finnmarksvidda først og fremst ved fraværet av skog, og ved sin lave, karrige vegetasjon. Dette skyldes både fjellgrunn, løsmasser og et subarktisk klima med årsmiddeltemperaturer periodevis under null. Vegetasjonen er sparsom eller kan mangle helt i store deler. Høytliggende områder (> 300 m.o.h.) preges av ørkenaktig blokk- og steinvidder. Svært karakteristisk på blokkmark er ulike typer kartlav, noe som gir steinblokkene fargevariasjoner i gult, brunt og grått. Lavereliggende områder domineres av vegetasjonstyper med lav produktivitet. Store flyer med lavhei er karakteristisk for sentrale deler av Varangervidda, noe som gir gode lavbeiter for rein. Langs vassdragene er det et rikere planteliv. Vierkratt som randsoner langs vannløp og myrer er karakteristisk. På næringsrike og lokalklimatisk gunstige lokaliteter kan en finne en større artsdiversitet, med et stort antall kravfulle fjellplanter. Med sin beliggenhet som utpost mot nordøst har regionen arktiske og østlige arter som ikke fins andre steder i Skandinavia. I lavereliggende deler, eller i enkelte vide elvedaler, finnes også større myrområder. Myrene er ofte produktive med et tett sjikt av starrarter og duskull, og med buskvegetasjon av dvergbjørk og vierarter. Dette skaper miljøer, både som nærings- og hekkeområde, for særlig vadefugler. Regionen har ikke dyrka mark, men her er likevel tradisjon på at områdene helt opp til nyere tid har blitt nyttet i ulik utmarksbruk, som molteplukking, rypefangst og fiske. De mange store myrene som ligger i lave elvedaler, senkninger og søkk, utgjorde tidligere verdifulle utslåtter. I dag brukes regionens vegetasjon kun som beiter for tamrein. Vår, sommer og høst beiter noen tusen tamrein på Varangerhalvøya, men i motsetning til Finnmarksvidda ses få tegn til overbeite fordi området ikke nyttes som vinterbeiter. Høstflyttinga går sørover, til området mellom Polmak og Neiden nær finskegrensa. Enkelte småflokker kan finnes halvville ute ved kysten hele året. Tamreinen følger de samme trekkveiene som villreinen gjorde, så sant ikke reingjerder hindrer dem. Villreinen blei utrydda fra Finnmark på 1700-tallet. *** ** - / ** - NIJOS-rapport 10/2005 Side 187

4 BEBYGGELSE På selve Varangerhalvøya ligger veier og bebyggelse langs kysten, mens de indre deler - / ( * ) OG TEKNISKE av halvøya er nærmest urørt. Dette gjør at regionen, sammen med region 17 Breene og ANLEGG 43 Finnmarksvidda, hører til de mest villmarkspregede landskapsregionene i Norge. * nærmest urørt l.reg. Det meste av de østre deler av regionen er klassifisert som inngrepsfrie naturområder, * stort villmarkspreg dvs. områder uten tyngre tekniske anlegg. Inngrepsfrie naturområder fins også mellom Båtsfjord og Kongsfjord, mot Tanafjorden, ved Nierravárri, samt enkelte andre mindre * veier kun i ytterkant områder. Det er riks-, fylkes- og bygdeveier som deler opp de urørte områdene. Inne * fåtall, spredte hytter i de inngrepsfrie naturområdene finnes i dag kun et fåtall nyere hytter. Fram til siste * tidligere; gammer krig var det vanlig å sette opp gammer ved både slåttemyrer og fiskevann. I dag er det * fornminner, villrein restriksjoner på å sette opp gammer, og da kun i forbindelse med utøvelse av næringsvirksomhet. De fleste av regionens gammer har derfor forfalt. Om regionen framstår som øde og urørt, har den likevel mange fornminner. Over 3000 fallgraver for villreinfangst er kjent fra Tanadalen og utover hele Varangerhalvøya. Disse var i bruk fram til ca. 1650, og er en del av forklaringen på hvorfor villreinen ble utryddet i dette området. LANDSKAPS- KARAKTER * nord for Alaska & øst for Finland * værutsatt beliggenhet mot Barentshavet * karrige, treløse vidder; tundra preg * frostvitring, blokkhav, ødemarkspreg * stedvis høyfjellspreg * lange siktstekninger * spredte dyptskårne V-forma elvedaler * stedvis arktiskfrodige vegetasjon * vide lavflyer * gode vår-, sommer-, & høstbeiter for rein * større myrområder i lavere regiondeler * myrene; tidligere verdsatte utslåtter * før; snelle- og starrslått på is * før; slåttegammer * opphør av utmarksslått medfører økt tilgroing på myrene * i dag; kun et fåtall spredte hytter * mytiske fornminner og mange spor etter tidl. villreinfangst * nasjonalpark under utredning Nord for Alaska og øst for Finland ligger landskapsregion 45, som i sin helhet dekkes av Varangerhalvøya. Regionen karakteriseres av tilsynelatende lave, ensformige og karrige fjellvidder. Fra fjelltopper og høytliggende rabber har man ofte synskontakt til det åpne havet, og lange siktstrekninger mot lave horisonter, fjerne kyst- og havområder omfavnet av en høy himmel, gir landskapet en uvanlig storhet. Men innimellom viddene finnes det også flere smale og dypt nedskårne V-formede elvedaler, og i bunn av disse kan det finnes små og mer lune landskapsrom. I slike dalrom, med gunstige løsmasser, kan man oppleve små arktiskfrodige vegetasjonsmiljøer, bl.a. med planter vi ellers må til Svalbard og Sibir for å finne. Varangerhalvøya preges av sin nære og værutsatte beliggenhet mot Barentshavet. Viddene er for det meste treløs og vegetasjonsløs tundra, og landskapet er ofte nakent, goldt og forblåst. Til tross for regionens lave høyde (fra ca. 100 til 637 m.o.h.), har landskapet ofte høyfjellskarakter tilsvarende fjell i 1500-meters høyde i Sør-Norge. Høyeste fjell er Skipskjølen (637 m.o.h.). Med unntak av mindre områder inne på Jakobselvvidda og vest for Berlevåg, består berggrunnen av ca. 600 millioner år gamle sedimentære bergarter, hovedsaklig sandsteiner. Berggrunnen er svært spesiell og kan studeres med det blotte øye, fordi de mektige sandstein sedimentene ligger oppe i dagen. Frostvitring gir et sterkt ødemarkspreg, og nærmere et arktisk landskap kommer man ikke i Norge. Her er stein, stein og atter stein, og mange steder øynes knapt et strå. Løsmassene i det uendelige blokkhavet stammer fra nedbrytingen av en stor, gammel fjellkjede på land. Store deler av regionen ligner altså en ørkenaktig steinvidde, og Varangerhalvøya er stedvis noe av det goldeste og nakneste stykke Norge som tenkes kan. Selv om sammenhengende vegetasjon mangler i store deler, finner man her også vide lavflyer der reinlaven kan dominere vegetasjonsdekket. Langs elver og bekker i fjelldalene finnes ofte en frodiggrønn vegetasjon med viersoner og grasenger, som fremstår som oaser i et ellers ødslig landskap. Dette gir gode vilkår for reinbeiter. For mange vil synet av reinflokker i det golde landskapet forsterke inntrykket om regionen som et subarktisk landskap. I de lavereliggende deler av regionen finnes enkelte større myrområder. Fra gammelt av var disse verdifulle som utmarksslåtter. Fra Nesseby fortelles det at utslåttene ble høsta etter gammel sedvane. På nordsida av Varangerfjorden var det slåtter helt opp til Jakobselvkroken, 2,5 3 mil inn på halvøya. Tilsvarende var det for områdene fra Vestre Jakobselv, Vadsø og Skalleelv. Etter at myrene var frosset om høsten, var det flere steder vanlig å slå sneller og halvgras (starr og myrull) på dem. På slike slåttemarker, som lå langt fra bostedene, var det vanlig med slåttegammer. Disse ble også brukt i forbindelse med fôrtransport og rypefangst på vinteren. I dag har bruken av disse utmarksmyrene for lengst opphørt. Slåttegammene er borte, og i kant av myrene er det ofte oppslag av vier og kjerr. Regionens eneste jordbrukspåvirkede kulturlandskap er altså forsvunnet. I store deler av regionen finnes store urørte naturområder som ikke er preget av ulike tyngre menneskelige inngrep. Spor etter jordbruksdrift finnes som nevnt over naturlig nok ikke, og kun et fåtall veier sveiper enten innom eller et stykke inn i regionen. Oppe på viddene finnes kun få og svært spredte hytter. Det eneste menneskespor som det er forholdsvis mye av er store fangstanlegg etter villrein. Disse, sammen med flere ulike typer mytiske fornminner, gjør regionens naturlandskap også til et betydelig samisk bruksområde og kulturlandskap. NIJOS-rapport 10/2005 Side 188

5 I deler av regionen ser man et lavt, og stedvis konturløst viddelandskap. Her gir store vide sletter og flyer et godt grunnlag for et sommerbeite for rein. Juovluaivi, Tana/Finnmark. F: PB. Regionens bergarter er svært utsatt for frostvitring, og det gamle grunnfjellet har gjennom gått en kraftig oppsplitting. I høyereliggende områder er blokkmark vanlig. Skipsfjordkjølen, Båtsfjord/Finnmark. F: PB. Nord i regionen stiger terrenget, og her finnes mer markerte høydedrag oppbrutt av enkelte dype og svært markerte elvedaler. Dalsidene her er gjerne steile. Syltefjorddalen, Båtsfjord/Finnmark. F: PB. Vann finnes i ulike former, fra viddepartier preget av mindre vann, tjern og pytter til mer markerte høydeområder med elver og bekker i dalbunn. Indre deler av Syltefjordvassdraget, Båtsfjord/Finnmark. F: PB. Sentrale deler har ingen tekniske inngrep, noe som gjør Varangervidda til den mest urørte av samtlige landskapsreg. i Norge. Det som fins ligger i ytterkant av regionen. Mot Langvasshøgda, Vardø/Finnmark. Regionen har ikke dyrka mark, men årlig beiter noen tusen tamrein her i sommersesongen. Reinsdyr er således et vanlig syn. Fornminner knyttet til vilrein fangst er utbredt, særlig fallgraver. Vardø/Finnmark. NIJOS-rapport 10/2005 Side 189

6 Om nasjonalt referansesystem for landskap Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene: landskapets hovedform landskapets småformer vann og vassdrag vegetasjon jordbruksmark bebyggelse og tekniske anlegg Mulig å se utviklingstrender NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten jordbruksmark har vi benyttet data fra landbrukstellingen Dette fører til at oppgitte driftstall under jordbruksmark vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon. Kontakt NIJOS Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: oskar.puschmann@nijos.no eller ring oss på tlf: For mer info se Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap. NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: , Faks: , E-post: nijos@nijos.no, Hjemmeside: