NOTAT Foreløpig geologisk vurdering av ravinen ved gnr./bnr. 123/53, Tertittvegen, 1925 Blaker INNHOLD. 1 Innledning. 2 Befaring.

Transkript

1 HERBERT NEVJEN NOTAT Foreløpig geologisk vurdering av ravinen ved gnr./bnr. 123/53, Tertittvegen, 1925 Blaker ADRESSE COWI AS Grensev. 88 Postboks 6412 Etterstad 0605 Oslo TLF WWW cowi.no INNHOLD 1 Innledning 1 2 Befaring 1 3 Generell beskrivelse av området 2 4 Beskrivelse av ravinen 3 5 Konklusjon 6 1 Innledning Formålet med denne vurdering er å beskrive ravineområdet og avklare om det foreligger en mulig skredfare knyttet til beliggenhet og løsmasser i ravinen. Vurderingen skal også ta i betraktning ravinens evne til å motta ytterligere masser for deponering. 2 Befaring Området ble befart den 25. mars I rammen av denne befaringen ble selve ravinen og omkringliggende arealet evaluert, løsmasser undersøkt og deres mektighet og forhold til grunnfjell vurdert. Undersøkelsesområdet utgjør selve ravinen og den nærområdet av ravinen (Figur 1). OPPDRAGSNR. A DOKUMENTNR. 1 VERSJON 1 UTGIVELSESDATO 1. april 2015 UTARBEIDET Adorjan Horvath KONTROLLERT Roger M Konieczny GODKJENT Stein B Olsen

2 2/6 Figur 1. Kart over ravinen med undersøkelsesområdet avgrenset med rød linje. 3 Generell beskrivelse av området Geomorfologien i det undersøkte området viser et typisk leirslettelandskap. I senglasial tid (siste istid) ble det avsatt store mengder leire og silt under den marine grensen (sedimenter på havbunnen), som i dette område ligger på ca. 200 moh. Dette materiale ble fraktet til havet ved hjelp av breelver som vasket ut nedknust finmaterialet fra morenemasser. Materiale ble videre omarbeidet av bølger og strøm i havet. Forskjeller i terrenget ble dermed utjevnet og svakt bølget, men i hovedsak flat overflate ble dannet underlandhevingen til nåtidens slettelandskap. I nærområdet er dette landskapet best bevart i daldraget mellom Sørumsand og Aurskog. Undersøkelsesområdet tilhører dette arealet (Figur 2). Den geomorfologiske landskapsformen ravine, som det undersøkte området også tilhører, er V-formede bekkedaler, utformet av bekker som renner mot og ut i større elver. Bekkene skar seg ned i leira og laget samtidig rygger i leirslettene. Vanligvis utgjør større lokale elvers høydenivå, basis for dybden av ravinene.

3 3/6 Grunnfjellet i regionen består hovedsakelig av ulike typer gneiser, mens det i selve undersøkelsesområdet stort sett består av glimmerskifer. Begge disse bergartene tilhører de sørøstnorske grunnfjellområdet. Det finnes mange blotninger av grunnfjell i undersøkelsesområdet og større fjelloverflater er avrundet som følge av isskuring. Løsmassetyper, som kan spores på omkringliggende dyrket mark og i skogsarealer er Romeriksmjele og marin siltig leire. Figur 2. Slettelandskap vest fra ravinen/utfyllingsområdet. På overflaten ses dyrket mark med Romeriksmjele øverst. Ravinen begynner på andre side av vei helt til høyre på bildet Romeriksmjele er et helt unikt materiale og utgjør det sedimentet som ble avsatt etter storflommen da Nedre Glåmsjø ble drenert for 9200 år siden. Romeriksmjele er gulhvitt og består av svært løs sandig silt og likner på løss. Denne avsetningen danner et opptil 1 m mektig teppe, som ligger over de marine avsetningene i områder i en viss høyde over havet. Breelvene avsatte grovere materialer i deltaer eller randåser og førte mesteparten av finere materialer (silt og leire) ut i den tilstøtende fjorden som avgrenset breen. Disse finkornete fraksjonene sedimenterte som et jevnt lag på sjøbunnen i god avstand fra breranden, og utgjør nåtidens dyrket mark i store områder på Romerike. 4 Beskrivelse av ravinen Ravinen begynner ved Monserudpensen, på nordsiden av Tertittvegen og strekker seg mot nordøst, i retning Fossåa, som renner videre inn i Glomma. Hele ravine ned til Fossåa er ca m lang, største bredde er på ca. 150 m (Figur 3). Starten ved Monserudpensen ligger på 150 moh. og utløpet ved Fossåa ligger på rundt 110 moh. Høydeforskjellen på bunnen i undersøkelsesområdet er ca. 20 m, (fra 150 til ca. 130 moh). Nivået av ravinebunnen i den midtre delen av undersøkelsesområdet ligger på rundt 10 m under ravinekantene. Ravinekantene i hele undersøkelsesområdet er stort sett horisontale og ligger på rundt moh.

4 4/6 Figur 3. Ravinens kanter ligger begge på samme nivå, ca. 150 moh. Største utbredelsen er ca. 150 m, avbildet her Det finnes et vannsig i bunnen av ravinen som samler vann fra omkringliggende arealer. To, til dels kunstig, små vannsig slutter seg til ravinen i sør. Disse er ledet i rør under Tertittvegen og inn i ravinen. Utenfor undersøkelsesområdet, ved Sylta, slutter en annen ravine, som kommer helt fra området Bjørneberget i sør, seg til den aktuelle ravinen. Ravinens areal tilhører en utbredt sone langs Glomma, som består av leirsletter med mektige avsetninger av marin silt og leire, og preges av tilstedeværelse av raviner og kvikkleireskred. Undersøkelsesområdet ligger nær to skredfarlige områder, hhv. en bekkedal med tilstøtende arealer i sørvest og Fossåas løp fra nordøst. Begge bekkedalene munner ut i Glomma i nordvest, men ligger litt lavere i terrenget enn den undersøkte ravinen (kantehøyde ca m og bunndybde av m). Ravinens omgivelse tilhører den nordre avslutning av et større skogområde, med uthevet og bratt morfologi på Bjørneberget i sør. De tilstøtende skredfaresoner derimot, utmerker seg med en slakere og bølget morfologi, med tykke marine avsetninger og tilhørende jordbruk. Marin silt og leire kan ikke påvises i tilsvarende store mektigheter i de bratte skråninger i den aktuelle ravinen. Begge sider av ravinen preges av flekkvis blotning av grunnfjell, særlig i den øvre delen. På terrengoverflaten høyest opp i skråningen i ravinen, finnes det også Romeriksmjele over marin silt og leire. Disse løsmassetypene er blandet med skogsjord, men gjennomgående i begrenset tykkelse. I nedstrøms del av undersøkelsesområdet er ravine klassisk V-formede og her har løsmassene antatt en større tykkelse, men det finnes fortsatt blotninger av grunnfjell (Figur 4). Ravinebunnen er stort sett avflatet og smal, fra ett par meter til ca m i nedstrøms delen av undersøkelsesområdet. Den er fylt inn av en ukjent tykkelse av re-sedimentert blanding av Romeriksmjele og marin silt og leire. Utbredelsen av dette materialet avgrenses til selve ravinebunnen og på grunn av morfologien kan forekomsten ikke være tykkere enn ett par meter. Det kan antas at det finnes morenerester under denne avsetning, særlig når ravinen har en skrå, dyp bunn.

5 5/6 Figur 4. Ravinebunnen med et lille meandrerende vannsig, i den midtre delen av undersøkelsesområdet På grunn av de beskrevne egenskaper, dreier det seg ikke per definisjon om en egentlig ravine, men snarere om en liten kløftedal med en ravineaktig karakter. Kløftedalen, i motsetning til tilstøtende skredfarlige ravinene, løper parallelt med Glomma. Da man kan observere isskurte fjelloverflater, viser dette at området også hadde den samme utforming under isdekning og lenge før havet steg. Derfor ble ikke kløften utformet på grunn av erosjon i avsatte marin silt og leire etter landheving, men snarere ved hjelp av iserosjon under isdekningen (Figur 5). Disse egenskapene skiller ravinen fra omkringliggende landskap, også med hensyn til leirskredfare. Utforming av undersøkelsesområdet har med andre ord forbindelse med parallelle tektoniske bruddlinjer, som også utformet Glommas elvedal. Liknende geomorfologi med samme retning i landskapet kan påvises i store deler av regionen. Det er svært sannsynlig, at denne aktuelle ravine også ble fylt ut med marin silt og leire under havdekningen, men i motsetning til de større, bølgete leirslettene hvor erosjon utformet ravinene, ble selve dalfyllingen her erodert slik at kun fjellveggene ble igjen i ravinen (dalen). Figur 5. Isskurt fjell i øvre delen av ravine

6 6/6 5 Konklusjon Ravinen er en liten kløftedal og ikke en egentlig ravine, slik vi finner de andre steder i nærområdet. Morfologien er uthevet fra omkringliggende terreng, ravinen er svært liten, har bratte skråninger og fjell på overflaten. Løsmassene som dekker skråningene, består av tynne lag av en blanding av mjele og marin silt og leire, med en re-sedimentert elveavsetning i bunnen. Da det ikke finnes typiske tykke marine avsetninger med kvikkleirestruktur, er det heller ingen skredfare i det aktuelle området. Dessuten har selve dalbunnen en slak topografi (ca. 1:30), noe som ikke gir vesentlig mulighet for utglidning langs fyllingsområdet. Dersom det likevel av ulike årsaker skulle forekomme et masseskred i dette området, vil dette ikke ha nevneverdige konsekvenser, fordi dette ville begrense seg til selve kløftedalen, uten at nærområdet vil påvirkes negativt. Styrt utfylling av kvikkleireraviner er ellers et vanlig tiltak nettopp mot skred. Selv om det ikke skal regnes med skred i denne kløftedalen, utfylling med jord og steinmasser i det aktuelle tilfellet tjener også stabiliseringen av skråningene, og slik beskyttelse av Tertittvegen. Dog må det i denne forbindelse naturligvis gjennomføres nødvendige byggetekniske-geotekniske tiltak (Figur 6). Figur 6. Nåværende situasjon av den godkjente utfylling ved Hagen hvor det kan ses bart fjell flere steder. Tiltaket er godt forankret med støttemuren til høyre