Praktisk anvendelse av tilknytningsteori i psykisk helsearbeid

Transkript

1 Praktisk anvendelse av tilknytningsteori i psykisk helsearbeid Erik Rudi Trondheim Kommune Barne- og Familietjenesten, Lerkendal tiltak 7004 Trondheim Telefon: Faks: Fordypningsområde Klinisk barne- og ungdomspsykologi 1

2 Abstract Dette skriftlige arbeidet inneholder en gjennomgang av forskning og litteratur rundt temaet tilknytningsteori. Det gis et overblikk over teoriutviklingen fra Bowlbys og Ainsworths pionerarbeid, til moderne tilknytningsbaserte forskningsdrevne intervensjonsprogrammer. Praktisk nytteverdi og anvendelse av sentrale teoretiske begreper som trygg base, trygg havn, indre arbeidsmodeller og trygghetssøkende atferd er vektlagt. To kasuistiske eksempler fra egen praksis belyser hvordan teorien kan anvendes i arbeid med barns psykiske helse. 2

3 Innhold: 1. Innledning s Teoribakgrunn s Konsekvenser av utrygg tilknytning s Generasjonsoverføring av tilknytningsmønster s Stabilitet og endring s Konsekvenser for barns affektregulering og sosiale utvikling s Praktisk anvendelse i psykisk helsearbeid s Indre arbeidsmodeller s Trygghetssirkelen (Circle of Security, COS) s To kliniske eksempler s Betydningen av rollen som 1. linje-psykolog s A s C s Diskusjon s.22 Referanser s.24 3

4 1. Innledning I klinisk arbeid med barn og unge og deres familier møter man et bredt spekter av problemstillinger som krever ulik grad av innsats og forskjellige typer tilnærminger. Tiltak rettet mot individ, familie og eksterne systemer som barnehage og skole, eller kombinasjoner av to eller flere av disse er en naturlig del av den kliniske hverdagen. Uavhengig av teoretisk tilnærming vil et fokus på relasjonen mellom barnet og foreldre/eksterne systemer ofte være av særlig nytte og interesse. Dette kommer blant annet av at barnet som en del av en kontekst hele tiden forsøker å tilpasse seg omgivelsene, og måten omgivelsene responderer på barnets atferd vil derfor kunne ha avgjørende betydning for videre atferd og symptomutvikling. Jeg har gjennom egen praksis i arbeid med barn og unges psykiske helse fattet interesse for relasjonelle mekanismer som ligger til grunn for psykososial utvikling. Blant annet har jeg lagt merke til at de relasjonserfaringer man har med seg utgjør sterke risiko- og beskyttelsesfaktorer i forhold til problemutvikling. Med en større forståelse av disse mekanismene har jeg også en opplevelse av å oppnå større presisjon i tiltaks- og endringsarbeidet direkte med barn, unge og deres familier. I denne artikkelen ønsker jeg å presentere et teoretisk grunnlag som åpner for å studere og jobbe med de relasjonene barnet forholder seg til. Jeg vil gjennom eksempler fra egen praksis belyse hvordan tilknytningsteori kan benyttes i et utviklingsperspektiv for å forstå barnets emosjonelle og relasjonelle behov, og derigjennom legge til rette for positiv endring hos barnet. Helt siden John Bowlbys (1951) gjennomgang av litteratur om barn atskilt fra mødrene sine, har emosjonell tilgjengelighet i omsorgen vært et tema som har blitt viet stor oppmerksomhet i forskning på barns utvikling. Bowlby kom selv fram til et teoretisk rammeverk for forståelsen av viktige risiko- og beskyttelsesfaktorer i sosial og emosjonell utvikling hos barn, som han beskriver i trebindsverket Attachment and Loss (Bowlby, 1969, 1973, 1980). Bowlbys hypoteser om et biologisk betinget, atferdsmessig tilknytningssystem, der de psykologiske begrepene trygg base og indre arbeidsmodeller er sentrale konsepter, har senere vært gjenstand for massiv forskning og teoretisering (se bl.a. Zeanah, 1996 for en oppsummering). Disse psykologiske begrepene er også utgangspunkt for det kliniske perspektivet som presenteres her, og vil bli nærmere utforsket etter en gjennomgang av bakgrunn, historikk og noe av forskningen på området. 4

5 2. Teoribakgrunn Bowlby (1969, 1973, 1980) så tilknytning som en adaptiv egenskap rettet mot å søke trygghet i, og tilpasse seg omgivelsene. Han så for seg at tidlige omsorgsrelasjoner skaper et utgangspunkt for barnets opplevelse av seg selv i relasjon til andre, og forstyrrelser i disse relasjonene vil dermed kunne påvirke barnets trygghet, opplevelse av egen verdi og evne til affektregulering. Videre vil den tidlige tilknytningen danne et mønster for sosiale strategier og personlighetsutvikling, og Bowlby anså utrygg tilknytning som en utviklingsmessig risikofaktor. Konsekvensene av en forstyrret tilknytning er derfor potensielt svært store. Forskning og teoriutvikling på området ble derfor også viktig. Mary Ainsworth og kolleger (Ainsworth et.al., 1978, Ainsworth, 1979) utviklet en metodikk for kartlegging av tilknytningsatferd, Strange Situation, på norsk kalt fremmedtest, og kom i tillegg fram til tre distinkte kategorier av atferd, som senere ble utvidet til fire av Main og Solomon (1986). Ved observasjon av småbarns utforskende og trygghetssøkende atferd (bruk av trygg base) i en eksperimentell situasjon der atskillelse fra og gjenforening med omsorgsperson, som regel barnets mor, er sentralt, ble det avdekket kvalitative forskjeller i barnas reaksjoner. Kategoriene er ganske enkelt kjent som A, B, C og D, og har følgende kjennetegn: A Utrygg - avvisende/unnvikende: Barnet reagerer tilsynelatende minimalt på at omsorgspersonen forlater, opprettholder utforskingsatferd og viker unna eller avviser kontakt ved gjenforening. B Trygg: Barnet bruker omsorgspersonen som en trygg base for utforsking, blir synlig påvirket og reduserer utforskingsatferd når denne forlater, og søker trygghet og interaksjon ved gjenforening. Gjensynsglede er også et kjennetegn. C Utrygg engstelig/ambivalent: Barnet viser begrenset utforskingsatferd før separasjon, intense reaksjoner når omsorgsgiver forlater, og ved gjenforening ambivalens ved å være trygghetssøkende men samtidig motsette seg omsorgspersonens forsøk på å trøste. D Utrygg - disorganisert: Barnet viser ikke noen konsekvent strategi verken ved atskillelse eller gjenforening, og fremstår som fryktsomt, med lite hensiktsmessig atferd. Ainsworth (1979) satte dette i sammenheng med samspillet mellom mor og barn i første leveår, i tråd med Bowlbys opprinnelige hypoteser. Hun observerte at mødrene til barn i B- kategorien var mer sensitive og responderte fortere og mer presist til barnas signaler enn 5

6 mødrene til barn i A- og C-kategoriene. Slik sensitivitet førte til at barna fikk en opplevelse av omsorgspersonen som tilgjengelig og seg selv som verdsatt. B-barna lever dermed i trygge og forutsigbare omgivelser. I motsetning til dette er barn som har opplevd at mødrenes respons er uforutsigbar (eksempel: moren venter til det passer henne med å gi barnet en respons) eller mistilpasset (eksempel: moren tror at barnet vil spise når det vil sove) mer utsatt for å oppleve seg selv og/eller omsorgsgiver som utilstrekkelige, og lever følgelig i en mer utrygg verden og blir nødt til å tilpasse seg deretter. Barn i D-kategorien er ifølge Main og Hesse (1990) i en uløselig konflikt mellom trygghetssøking og unngåelse, der omsorgspersonen selv er skremmende for barnet. Sroufe beskriver tilknytning mellom barn og omsorgsperson som et organiserende prinsipp for barnets atferd, og tidlige opplevelser av interaksjon som en modell eller prototyp for relasjonelle funksjoner som regulering, kommunikasjon og trygghet (Sroufe, 2000; Sroufe & Waters, 1977). Tidlige omsorgserfaringer skaper en relasjonell kontekst der barnet utvikler og organiserer sine første kognitive representasjoner av seg selv, andre, og seg selv i relasjon til andre. Små barn som regelmessig opplever at signaler om ubehag og behov blir sett, forstått og ivaretatt, at en omsorgsperson kan handle hensiktsmessig og organisert selv om barnet har sterke negative følelser, og at en omsorgsperson er interessert i og opptatt av å dele positive erfaringer med barnet, vil danne seg forventninger om at det er slik verden (les: relasjoner) fungerer. De komplementære forventningene til egen evne til selvregulering eller å utløse adekvat reguleringshjelp, og til omsorgspersonens evne til å være tilgjengelig og sensitiv til barnets behov, utgjør sammen et psykologisk begrep som i Bowlbys terminologi kalles indre arbeidsmodeller (se for eksempel Smith, 2002). 3. Konsekvenser av utrygg tilknytning 3.1 Generasjonsoverføring av tilknytningsmønster Den sterke teoretiske definisjonen av indre arbeidsmodeller muliggjør en større operasjonalisering av begrepet tilknytning, noe som har ført til stor metodologisk utvikling i forhold til kartlegging av voksnes tilknytningsmønster så vel som barns. Med bakgrunn i Ainsworths (1979) kartlegging av interaksjon mellom mødre og barn, er det naturlig å tenke seg at barn med ikke-optimal omsorg over tid vil kunne utvikle forventninger og strategier som ikke er hensiktsmessige i andre sammenhenger. Konsekvenser av utrygg tilknytning i barndommen har derfor vært gjenstand for mye forskning. For å få en bedre forståelse av sammenhengene mellom tidlig tilknytning og konsekvenser senere i livet, kan det være nyttig 6

7 med en gjennomgang av tilsvarende mekanismer i voksen alder, og metodologiske verktøy som benyttes for å kartlegge disse. George, Kaplan og Main (1985, ref. i Marvin et al., 2002) presenterte et semi-strukturert intervju (Adult Attachment Interview, AAI) for å kartlegge foreldres tilknytningsmønster. Intervjuet var opprinnelig designet for å predikere kvaliteten i barnets tilknytning basert på forelderens tanker rundt tilknytningsrelaterte spørsmål (egen oppvekst, egne foreldre, opplevelser med eget barn osv.). Det kodes ut fra detaljrikdom, emosjonalitet og sammenheng i forelderens besvarelse, og gir et bilde av forelderens egne indre arbeidsmodeller. Den store styrken og valideringen til intervjuet ligger imidlertid i sammenhengen mellom foreldrenes representasjoner og barnas tilknytningsatferd (Shaver, Belsky & Brennan, 2000). Foreldre som opplever liten verdi av nære relasjoner og har vanskelig for å beskrive følelsene sine, har ofte barn kategorisert som A unnvikende. Foreldre som er overdrevet bekymret for sitt eget forhold til nære relasjoner har i stor grad barn kategorisert som C ambivalent. AAI dokumenterer også klare paralleller til B- og D-kategoriene, og kan dermed benyttes til å predikere hvilken kategori barna plasseres i gjennom Ainsworths fremmedtest. Disse funnene har blitt replisert mange ganger, og en meta-analyse (Van Ijzendoorn, 1995) viser stor effektstørrelse. Det har senere også blitt utviklet andre instrumenter som bygger på samme prinsipper og metodikk. Mest kjent og brukt av disse er Working Model of the Child Interview, WMCI (Zeanah et al., 1994; Benoit et al., 1997). En annen gren av metodikk har blitt utviklet for å studere tilknytningsstil og hvilke effekter dette har på voksnes relasjoner. Sosialpsykologene Hazan og Shaver (1987) benyttet ideene om indre arbeidsmodeller til å påpeke paralleller mellom barns interaksjon med foreldre, og voksnes atferds- og følelsesmønster i romantiske forhold. Gjennom bruk av et selvrapportskjema kartla de typiske trekk ved voksnes relasjoner, og fant slående likheter med Ainsworths kategorier for barn. Trygge partnere, i likhet med barn, er komfortable med gjensidig avhengighet til partner/omsorgsperson. Unnvikende partnere, i likhet med barn, synes overdrevet uavhengige og ukomfortable med nærhet. Ambivalente partnere, i likhet med barn, er usedvanlig usikre på seg selv, klengete, og emosjonelt labile. Selv om begge disse grenene forholder seg til indre representasjoner, behov, følelser, affektregulering og sosial atferd som et antatt resultat av egne relasjonserfaringer fra tidlig i livet, er det ikke dermed sagt at man måler det samme (Fraley & Shaver, 2000). Det er 7

8 imidlertid påvist tydelig sammenheng mellom voksnes tilknytningsrepresentasjoner, som målt gjennom selvrapport-skjema, og sosial atferd (Mikulincer, Gillath & Shaver, 2002). I tillegg påvirker disse representasjonene sosial persepsjon, altså hvordan man i ettertid oppfatter en sosial situasjon (Pietromonaco & Barrett, 1997). Både analytiske instrumenter som AAI og WMCI, og sosialpsykologiske selvrapport-skjema er utvilsomt egnet til å kartlegge fundamentale mekanismer i hvordan mennesker forholder seg til nære relasjoner. At begge er relatert til et konstrukt som kan beskrives som indre arbeidsmodeller er også en svært sannsynlig antagelse (Shaver & Mikulincer, 2002). Diskusjonen dreier seg i første rekke om klinisk verdi, og hvordan psykodynamiske aspekter ved tilknytningsteori kan forenes med empirisk validerte metoder (Bartholomew & Moretti, 2002; de Haas et. al., 1994). Denne utviklingen har også åpnet for en annen metodikk, som er mindre situasjons- og aldersspesifikk, og samtidig gir et større og mer utfyllende bilde av barns tilknytningsatferd enn Ainsworths (1979) Strange Situation. Waters og Deane (1985) presenterte et atferdsregistreringsbatteri de kalte Attachment Q-set (AQS), der foreldre og/eller en observatør gir en vurdering av om forskjellige kriterieatferder er til stede i større eller mindre grad. Deretter sorteres utsagn om barnets atferd fra mest til minst treffende. Dette gir graderte mål på relevant atferd som trygghetssøking, utforsking, affektivitet, sosial interaksjon og avhengighet/selvstendighet. Nøytrale observatører med teoretisk kunnskap om tilknytning gir større reliabilitet, men metoden i seg selv har likevel vist gode psykometriske egenskaper og viser at foreldre kan gi mye verdifull informasjon om barnas tilknytningsatferd og -status. 3.2 Stabilitet og endring Selv om det ikke framgår direkte av empiri, og teorien i seg selv ikke forutsetter at indre arbeidsmodeller er stabile over tid, har man grunnlag for å tenke at barn tar med seg representasjoner fra tidlige relasjonserfaringer inn i andre relasjoner senere i livet (Waters et al., 2000). Effekten vises på områder som sosialisering (Richters & Waters, 1991) og relasjon til jevnaldrende (Allen et. al., 2002), inkludert romantiske forhold (Simpson et. al., 2007, Henderson et. al., 2005; Bartholomew, 1990), og ikke minst i foreldrefunksjon (Main, Kaplan & Cassidy, 1985; Haskett & Willoughby, 2006), Sterke korrelasjoner til mål for tilknytningsrelaterte størrelser som skissert over, støtter Bowlbys grunnleggende hypotese om tilknytning som et mønster for videre sosial utvikling. Brumbaugh og Fraley (2006) har også påvist at erfaringer fra tidligere forhold ligger langt framme i bevisstheten og påvirker hvordan man forholder seg i en ny relasjon, med en tendens til å gjenskape tidligere 8

9 relasjonsmønster, noe som kan være med på å forklare mekanismene bak opprettholdelse og stabilitet av indre arbeidsmodeller. Studier som påviser sammenheng mellom foreldres og barns tilknytningsmønster er særlig interessante, da de indikerer en generasjonsoverføring av relasjonskompetanse og forventninger til relasjoner (indre arbeidsmodeller). Van Ijzendoorn (1992) gir en metaanalytisk oppsummering av longitudinelle studier designet for å avdekke likheter i holdninger og atferd i foreldrefunksjon på tvers av generasjoner, og finner varierende grad, men likevel signifikante nivå av effektstørrelser. Selv om sammenhengene tydelig eksisterer, kan man ikke dokumentere noen klar årsaksforklaring, og heri ligger også noe av kritikken mot bruk av tilknytningsteori som forklaringsmodell for sosial kognisjon og atferd. George og West (1999) påpeker blant annet at forsiktighet bør utvises før man setter likhetstegn mellom nære relasjoner og tilknytningsrelasjon. I og med at tilknytning, som forstått ut fra Bowlbys atferdsbiologiske perspektiv, kun er en av mange motivasjonsfaktorer for opprettholdelse av en nær relasjon, bør man også ta andre faktorer i betraktning. Dette blir viktigere jo eldre barnet er, og jo flere relasjoner og motiver det har. Genetiske faktorer og forløpere til videre personlighetsutvikling, som for eksempel temperament og atferdsmessig inhibisjon (Gartstein & Rothbart, 2003), og miljømessige faktorer som ikke er tilknytningsrelaterte, som for eksempel motivasjon, sosial læring, vane, kultur- og mediapåvirkning osv., kan også være med på å styre barns sosiale atferd. Det fremgår imidlertid av forskning på fosterhjemsplasserte barn at miljømessige faktorer overveiende har større betydning enn genetiske faktorer. Dozier et al., (2001) fant en korrelasjon i fosterforeldres representasjoner og barnas tilknytningsstatus, tilsvarende det bl.a. Main og kolleger (1985) og Zeanah (1994) tidligere hadde påvist hos biologiske forelder/barn-dyader. Sammenhengen gjorde seg gjeldende så tidlig som tre måneder etter fosterplassering, og var også til stede hos sent plasserte barn (opptil 24 mnd.). Dette gir sterke indikasjoner på at tilknytningsprosesser hovedsakelig er betinget av tilgjengelig omsorg i miljøet, og at barn organiserer sin atferd ut fra den relasjonelle konteksten de til enhver tid befinner seg i. Det medfører også sterke argumenter for en ikke-genetisk komponent i generasjonsoverføring av tilknytningsmønster. En annen betraktning disse forskerne gjør seg, er at sensitive foreldre også vil kunne håndtere og regulere barn som i utgangspunktet er vanskelige og utfordrende. 9

10 Indre arbeidsmodellers påvirkning på sosial atferd vises generelt, på tvers av forskjellige situasjoner og interaksjonspartnere. Effekten er likevel sterkest ved gitte betingelser som aktiverer tilknytningsrelaterte handlinger som utforsking og søken etter trygghet, omsorg eller nærhet (Pietromonaco & Barrett, 1997). Dette indikerer at relasjonsspesifikk emosjonell aktivering forsterker sammenhengen mellom tidlige relasjonserfaringer og senere handlingsrepertoar i sosiale situasjoner. Studier som linker tidlig tilknytning til hjerneorganisk utvikling er lovende i forhold til spørsmålet om kausalitet. Økt presisjon i metodikk for å avdekke hjerneorganiske forandringer har ført til tydeligere resultater i retning av at tidlige relasjonserfaringer har dyptliggende nevrobiologiske konsekvenser (Schore, 2001). Denne forskningen påviser mekanismer som bl.a. knytter traumer, separasjon og stress i tidlig barndom til utvikling av depresjon, angst og personlighetsforstyrrelser, gjennom at forbindelser til det limbiske system påvirkes av slike tidlige erfaringer. Dominante strategier for stressreduksjon vil dermed kunne påvirkes av tidlig tilknytning. Sett i sammenheng med bl.a. Pietromonaco og Barretts (1997) funn av forsterket effekt av tilknytningsrepresentasjoner ved emosjonell aktivering, utgjør dette sterke argumenter for at tidlig tilknytning har kausale effekter på senere emosjonell og sosial mestring. 3.3 Konsekvenser for barns affektregulering og sosiale utvikling Indre arbeidsmodeller er, som vi har vært inne på, dynamiske representasjoner av et selv, av andre, og av selvet i relasjon til andre (Bowlby, 1980; Sroufe, 2000). De eksisterende indre arbeidsmodellene fungerer som et kognitivt-affektivt filter, som nye relasjonelle erfaringer tolkes ut fra og assimileres inn i. Smith (2002) oppfordrer til å anvende et organiseringsperspektiv, og anta at mestring av tidligere utviklingsmessige utfordringer legger det psykologiske grunnlaget for å overkomme senere hindringer. Når egnes og andres emosjonelle behov balanseres i en harmonisk og sensitiv sosial interaksjon mellom omsorgsgiver og barnet, skapes positive arbeidsmodeller av både selv og andre, og dermed også et grunnlag for hensiktsmessig problemløsning. Det er rimelig å anta at relasjons- og emosjonsforståelse er mer presis og avansert hos barn med positive indre arbeidsmodeller. Laible og Thompson (1998) fant signifikante sammenhenger mellom barns tilknytningsstatus og deres forståelse av emosjoner, særlig forståelsen av negative følelser. Dette forklares ved at utrygg tilknytning representerer større 10

11 utfordringer med å regulere negativ affekt. Barn med utrygg tilknytning opplever negativt ladede emosjonelle erfaringer som noe truende og uhåndterlig, og velger derfor å unngå aktiv prosessering av hendelsen, og lærer derfor heller ikke å forholde seg til den på en god måte. Mikulincer, Shaver og Pereg (2003) beskriver også psykologiske mekanismer som kobler forstyrrelser i tidlig tilknytning til forstyrrelser i affektregulering. De ser på strategier for trygghetssøking som uttrykk for hvordan barnet gjennom omsorgsgiverens tilgjengelighet og sensitivitet har lært seg å forholde seg til regulering av negativ affekt. Dersom det er et mønster i at omsorgspersonen feiltolker, avviser eller overlater barnets regulering av negative følelser til barnet selv, har ikke barnet nytte av å uttrykke sine behov, og velger en deaktiverings-strategi. Dette innebærer at barnet ikke forholder seg til egne følelser på en konstruktiv måte, og undertrykker og avviser emosjonelt innhold. Til forskjell fra dette, kan det være et mønster i at omsorgspersonen er utilgjengelig og uforutsigbar i omsorgen, eller tilbyr omsorg på egne premisser og der barnet ikke egentlig har behov for det. Dette medfører at barnet ikke har noen trygg base å vende seg til ved behov, og sårbarhet, ensomhet og hjelpeløshet gjør at barnet velger en hyperaktiverings-strategi i et forsøk på å utløse responser som kan hjelpe det med å regulere negative følelser. Disse beskrivelsene stemmer godt overens med Ainsworths (1979) A- og C-kategorier. Richters og Waters (1991) går gjennom forskning og teori på tilknytning sett i sammenheng med generell sosial tilpasning, og finner klare indikasjoner på at trygt tilknyttede barn har større sosial kompetanse enn barn med utrygg tilknytning. Dette gjør seg gjeldende på områder som selvfølelse eller opplevelse av egen verdi, selvkontroll, empati, sosiale initiativ, felles oppmerksomhet, samarbeidsevne og resiprositet. Trygg tilknytning assosieres derfor med begreper som kan beskrives under samlebetegnelsen generell pro-sosial atferd. Dette bekreftes ytterligere av forskning på større barn og ungdom. Blant annet har det blitt påvist at tilknytning og foreldreferdigheter er en sterkere prediktor for barns sosiale tilpasning enn for eksempel kognitive ferdigheter, alder og sosialt nettverk (Haskett & Willoughby, 2006). Utvikling av kognitive ferdigheter i seg selv kan for øvrig påvirkes av tidlig tilknytning (De Ruiter & Van Ijzendoorn, (1993). Ungdomskriminalitet og anti-sosial atferd relateres også sterkt til ungdoms tilknytningsmønster (Allen et al., 2002). For utrygg/ambivalente ungdommer kan kriminalitet øke intensiteten i interaksjon med tilknytningspersoner, selv om det foregår i en negativ og dysfunksjonell ramme. For utrygg/unnvikende ungdommer kan det være en måte å markere avstand til foreldrenes sosiale normer og en avvisning av betydningen av nære relasjoner. 11

12 Både Allen og kolleger (2002) og Cowan og kolleger (1996), er inne på differensiering og individuelle forskjeller, sett i sammenheng med tilknytning. Blant annet antydes det at utrygg avvisende/unnvikende tilknytning og avvisende foreldrestil i større grad forbindes med eksternaliserte, eller utadvendte vansker, mens utrygg engstelig/ambivalent tilknytning og utilgjengelig, uforutsigbar eller overstyrende omsorgsstil forbindes med internaliserte, eller innadvendte vansker (Cowan et al., 1996). Noen eksempler som støtter disse hypotesene er sammenheng mellom engstelig/ambivalent tilknytning og depresjon og angstlidelser (De Ruiter & Van Ijzendoorn, 1992), samt mellom avvisende/unnvikende tilknytning og uro/atferdsvansker (Golding, 2004). Mekanismene bak disse sammenhengene kan vi nå forstå som tilpasning til gitte sosiale interaksjonsmønster, der barnet velger en strategi som er egnet til å minimere opplevelsen av fare og maksimere sannsynligheten for positive resultater (Crittenden & Claussen, 2000). Deaktiverings- og hyperaktiveringsstrategier som Mikulincer, Shaver og Pereg (2003) beskriver, er adaptive strategier i en bestemt omsorgssituasjon, men vil ofte vise seg å være dysfunksjonelle i en annen kontekst. 4. Praktisk anvendelse i psykisk helsearbeid Bowlbys tilknytningsteori utgjør i seg selv et godt rammeverk for å forstå viktige aspekter ved hvordan både barn og voksne forholder seg til egne følelser i nære relasjoner, og kan med fordel anvendes som forståelsesramme i behandling der problemene dreier seg om affektregulering og samspill med andre (Mikulincer, Shaver & Pereg, 2003). Spørsmålet er hvordan teorien kan anvendes i praktisk klinisk arbeid. I det videre vil jeg presentere en konseptmodell som kan benyttes som utgangspunkt for å forstå barn og voksnes relasjonelle behov og utfordringer, belyst med eksempler fra egen praksis, samt en kort gjennomgang av strukturerte intervensjoner for å forhindre en generasjonsoverføring av utrygge tilknytningsmønster. Mye av den kliniske verdien av tilknytningsteori ligger i muligheten for klienten til å sette ord på, utforske og forstå hvordan tidligere relasjonserfaringer påvirker aktuelle indre representasjoner (Sable, 1997). I klinisk anvendelse bør det derfor legges vekt på å endre dysfunksjonelle mønster i sosial persepsjon og atferd, ut fra en gjennomgang av tidligere signifikante relasjoner. Ved at terapeuten etterstreber å tilby en ny form for trygg base, kan klienten utforske sin egen relasjonshistorie og derigjennom endre på sin opplevelse av seg selv og/eller andre (Davila & Levy, 2006). For småbarnsforeldre kan veiledning ut fra tilknytningsteori gi svært nyttig innsikt i både egen og barnets fungering. Den terapeutiske 12

13 effekten for barnet ligger først og fremst i endring og tilrettelegging av omgivelsene og de emosjonelle utfordringene barnet er nødt til å forholde seg til. Ved å kunne gi et effektivt tilbud i en tidlig problemutviklingsfase vil man kunne forhindre videre skjevutvikling hos barna og derigjennom forebygge større konsekvenser senere i livet. Et forebyggende perspektiv medfører et spesielt fokus på Ainsworths (1979) A- og C-kategorier, ettersom disorganisert tilknytning som regel innebærer spørsmål om omsorgsovertakelse og/eller psykisk spesialisthelsetjeneste til den voksne (se for øvrig Waters & Valenzuela, 1999 for en oppsummering rundt disorganisert tilknytning). 4.1 Indre arbeidsmodeller Bartholomew og Shaver (1998) tilbyr en konseptmodell der indre arbeidsmodeller beskrives langs to akser. En akse betegner positive eller negative representasjoner av selv, den andre aksen positive eller negative representasjoner av andre (se fig. 1). Selv-aksen betegner i hvilken grad individet har internalisert en tro på sin egen verdi, kompetanse og påvirkningskraft. En negativ selv-modell innebærer usikkerhet og avhengighet av andre. Andre-aksen betegner forventninger om at andre er tilgjengelige og støttende. En negativ andre-modell assosieres med unngåelse, fryktsomhet og undertrykte følelser. 13

14 Figur 1. To-dimensjonal fremstilling av indre arbeidsmodeller. Bartholomew & Shaver, Av modellen kan vi gjenkjenne fire kategorier som kjennetegnes av forskjellige sammensetninger av representasjoner av selv og andre. Dette er kategorier som sammenfaller med Ainsworths (1979) og Mains (1985) taksonomi. Trygge barn (B) har velbalanserte, positive indre arbeidsmodeller, og følgelig tiltro både til seg selv og andre. Dette gir dem et bredt repertoar å spille på i situasjoner som krever en eller annen form for affektregulering, i og med at de selv har utviklet velfungerende egne strategier samtidig som de har muligheten til å kommunisere behov for og oppsøke støtte hos andre. De vet at negativ affekt er temporært og lar seg regulere, og blir derfor heller ikke overveldet i en utsatt situasjon. Utrygge avvisende/unnvikende barn (A) demonstrerer ved å avvise støtte fra andre at de ikke har noen positiv andre-modell, og liten tiltro til at omgivelsene kan bidra til å regulere følelsene deres. De har lært av erfaring at negativ affekt blir ignorert eller til og med slått ned på som noe straffbart. Dette medfører at barna unngår å vise følelser, og er begrenset i repertoaret sitt gjennom at de kun har seg selv å stole på, men har dermed en positiv selvmodell. Utrygge engstelige/ambivalente barn (C) har gjennom inkonsekvent omsorg fra omgivelsene lært at de ikke nødvendigvis er verd å hjelpe. De viser dermed usikkerhet på seg selv og avhengighet av andre, negativ selv- og positiv andre-modell, ved for eksempel klenging. Ambivalensen disse barna fremviser ved gjenforening i Strange Situation kan være et forsøk på å teste ut sin egen verdi eller hvor mye/lite som skal til før støtten fra omsorgspersonen trekkes. Disorganiserte barn (D) har negative modeller av både selv og andre, og har derfor ingen tilgjengelige konsekvente strategier for å regulere negativ effekt. Disse barna har tilegnet seg både unngåelsen og fryktsomheten vi kjenner fra A-barna, og usikkerheten rundt egen verdi og kompetanse som C-barna har. De kan ikke stole på, og frykter kanskje også, andres inngripen og forsøk på å støtte. Samtidig har de et massivt behov for støtte i og med at de ikke klarer å regulere seg selv på noen måte. Main og Hesses (1990) tidligere nevnte beskrivelse av en uløselig konflikt mellom trygghetssøking og unngåelse blir åpenbar når vi ser den ut fra dette perspektivet. Legg merke til at barn i C-kategorien ikke opplever andre som utilgjengelige. A-barna, som har blitt avvist, har denne forventningen, mens C-barna legger ansvaret for at andre ikke 14

15 opptrer støttende på seg selv. A-barna deaktiverer trygghetssøkende atferd fordi de ikke tror støtten er tilgjengelig, mens C-barna hyperaktiverer trygghetssøkende atferd fordi de er usikre på om de er verd å støtte, og får intermitterende forsterkning gjennom av og til å oppnå respons fra omgivelsene (se også Mikulincer, Shaver & Pereg, 2003). Til tross for at disse strategiene kan være hensiktsmessige og faktisk øke sannsynligheten for godt tilpasset støtte i en situasjon med sub-optimal omsorg, blir de lett dysfunksjonelle i andre sammenhenger. Husk at indre arbeidsmodeller er et uttrykk for adaptiv tilpasning til gitte omgivelser (Crittenden & Claussen, 2000). A-barnas lave tiltro til andre fører dem lett i konflikter, der de gjerne feiltolker andres intensjoner. Vansker med å forholde seg til negative følelser bidrar til at frustrasjonen uttrykkes på andre måter, ofte gjennom impulsiv og fysisk aggresjon (Golding, 2004). C-barnas lave tiltro til seg selv og sin egen kompetanse, fører til at de gir sterke signaler til omgivelsene om at de trenger hjelp. Dermed har disse barna lett for å bekrefte sin egen hjelpeløshet og avhengighet (Marvin et al. 2002). Videre er det naturlig å anta at disse mønstrene medfører en økt sannsynlighet for å utvikle bestemte typer vansker. A-barna vil typisk utvikle vansker med uro, impulsstyring, atferd og konsentrasjon, eller eksternaliserte vansker, mens C-barna typisk utvikler mer internaliserte vansker som hemmet atferd, angst og depresjon. 15

16 Figur 2. To-dimensjonal fremstilling av indre arbeidsmodeller, tilknytningskategorier og vansker forbundet med dysfunksjonelle representasjoner, basert på Bartholomew & Shavers modell (1998) Hvis vi nå går tilbake til Bartholomew og Shaver (1998) får vi en mer utfyllende modell som kan benyttes til å beskrive barns strategier og indre arbeidsmodeller, hvilke relasjonelle behov og utfordringer barna har, og ikke minst, i et klinisk perspektiv, hva som må endres for at disse barna skal oppleve trygghet i sine relasjoner (se figur 2). For A-barnas del blir det viktig å løfte dem opp, slik at de får den tilliten til andres tilgjengelighet som de i utgangspunktet mangler. Dette fordrer at voksne er pågående på å gi støtte og omsorg, ikke lar seg avvise, samt at andre barns initiativ blir synliggjort. C-barna har behov for og dyttes fram, og få en følelse av mestring og tillit. Voksne kan bidra til dette bl.a. gjennom konsekvent tilstedeværelse der man ser og løfter fram barnets initiativ, å skape forutsigbarhet og trygghet, men samtidig uttrykke tillit til at barnet løser egne utfordringer. 4.2 Trygghetssirkelen (Circle of Security, COS) Robert Marvin står i spissen for en gruppe forskere som har utviklet en systematisk intervensjonsprotokoll, basert på tilknytningsteori og elementer fra nærliggende utviklingsteori, kalt Circle of Security (COS) (Marvin et al., 2002; Hoffman et al., 2006). Her konseptualiseres tilknytningsprosesser gjennom en feedback-loop, der barnet utforsker verden med utgangspunkt i en trygg base, og vender tilbake til en trygg havn for å dele og skape mening av opplevelsene sine. Foreldre kan ha svakheter på en eller begge sider av denne trygghetssirkelen, og ha vanskelig for å tilby barnet en trygg base å bevege seg ut fra, og/eller en trygg havn å komme tilbake til. Disse svakhetene kommer fra forelderens ubehag i spesifikke situasjoner, og kommer til uttrykk gjennom defensive strategier. Eksempelvis kan en forelder reagere på barnets behov for omsorg (trygg havn) med å oppmuntre til å fortsette leken, da det å skulle ta imot og bidra til å regulere negativ affekt er noe uønsket og truende. På sikt vil dette føre til at barnet unnlater å signalisere sitt omsorgsbehov (miscuing), og forelder/barn-dyaden går inn i et selvopprettholdende mønster med grobunn for uhensiktsmessige indre arbeidsmodeller (se også figur 3). På den andre siden av sirkelen vil foreldre kunne ha vanskelig for å slippe barnet ut for å utforske, og barnet lærer seg å signalisere behov for omsorg og beskyttelse fremfor utforsking (Marvin et al., 2002). Circle of Security protokollen legger stor vekt på å formidle kunnskap om disse prosessene til foreldrene gjennom billedliggjøring og bruk av video-opptak av forelder/barn-dyader i samspill. En slik bevisstgjøring, samt forståelse for og opplæring i hvordan barnas behov 16

17 ideelt sett bør leses og møtes, er ment å utgjøre en terapeutisk effekt der barnet lærer nye, mer hensiktsmessige strategier. I sin evaluering av protokollen finner Hoffman og kolleger (2006) svært god effekt målt gjennom barnas tilknytningsstatus før og etter 20 ukers intervensjon. Figur 3. Begrenset trygghetssirkel. Hentet fra Marvin, Cooper, Hoffman & Powell, To kliniske eksempler Waters og Deane (1985) viste med sin Q-sort metodologi at informasjon fra foreldre kan gi nyttig informasjon om barnas tilknytningsstatus, strategier og relasjonelle behov. Sammenholdt med fagfolks observasjoner av barnas tilknytningsatferd utfylles bildet ytterligere. Når opplysninger og observasjoner plasseres inn i Bartholomew og Shavers modell (1998) får vi et konseptuelt bilde av hvilke indre arbeidsmodeller som preger barnets atferd. Det er ikke dermed sagt at vi enkelt kan kategorisere barns tilknytningsstatus, men det er heller ikke formålet. Jeg ser på modellen som et redskap for hypotese- og måldannelse, og vender nå blikket mot to eksempler fra egen praksis der denne modellen har åpnet opp for helhetlige, lettfattelige og presise tiltak basert på logiske premisser ut fra et tilknytningsteoretisk perspektiv. Figuren fra COS genererer også utfyllende hypoteser i forhold til hvilke strategier barnet benytter seg av, og kan dermed bidra til videre presisering av tiltak. 17

18 5.1 Betydningen av rollen som 1. linje-psykolog Før vi vender oppmerksomheten mot disse eksemplene vil jeg påpeke at min rolle som psykolog i 1. linje medfører bestemte arbeidsvilkår som til en viss grad rettferdiggjør rask iverksetting av tiltak uten omfattende utredning i forkant. Det at man ofte kommer inn tidlig i problemutviklingsforløpet gjør at patologiske mønstre ikke er veldig fastlåste, og en form for tiltaksbasert utredning vil raskt kunne gi svar på om en er på rett vei eller ikke. På dette nivået i hjelpeapparatet forventes det også at endring eller forsøk på å skape endring skal iverksettes i løpet av kort tid. Når det er sagt må det også presiseres at nøyaktig kartlegging og god informasjonsinnhenting vektlegges også i 1. linje, uten at man ender opp med en diagnose. Den differensierende vurderingen som ligger til grunn for valg av intervensjon er imidlertid utelatt fra eksemplene som følger, bl.a. for å gi rom for å vektlegge de opplysningene som er mest relevante for å belyse betydningen av begrepene tilknytning, indre arbeidsmodeller, trygg base og trygg havn. For enkelhet og anonymisering velger jeg å kalle eksemplene A og C, med bakgrunn i samsvar mellom kategoriene og de indre arbeidsmodellene vi jobbet med hos barna. 5.2 A A er en gutt på 5 år som jeg først kom i kontakt med etter henvendelse fra barnehagen og foreldrene. Foreldrene hadde gått fra hverandre ca. 2 år tidligere, og gutten hadde siden da bodd annenhver uke hos mor og far. Han hadde gått i en annen barnehage tidligere, men av praktiske hensyn skiftet de barnehage omtrent samtidig med samlivsbruddet. Både foreldrene og barnehagen beskrev en gutt som hadde stort behov for kontroll, som lett ble sint og frustrert, og som kunne slå rundt seg dersom han ikke fikk det som han ville. Han havnet derfor lett i konflikt i barnehagen, og var begynt å bli upopulær og til dels skremmende for de andre barna. A hadde dessuten vanskelig for å sette ord på hva som skjedde når han ble frustrert. Foreldrene beskrev en upåfallende kognitiv og motorisk utvikling, men så en tendens hos gutten til å ta ut frustrasjon på en lite hensiktsmessig måte. Denne tendensen var klart økende etter samlivsbruddet. Foreldrene hadde selv ikke hatt et godt nettverk rundt seg, og innrømmet begge å ha avvist As behov for å snakke om opplevelsen rundt bruddet, da de selv synes det var vanskelig å bearbeide og ønsket å skjerme han. Selv om samarbeidet og stemningen mellom foreldrene var bedret, hadde det utviklet seg i den retning at mye nå dreide seg om guttens frustrasjoner og atferd. I barnehagen dreide det seg i stor grad om å 18

19 sette grenser og være brannslukker når frustrasjonen ble for stor, skjerme andre barn, og forsøke å implantere noe som kunne ligne et snev av empati hos A. Etter observasjon i barnehagen ble det også klart at A var en gutt som var svært opptatt av å prestere, og som derfor syntes å ha behov for å kontrollere omgivelsene. Både foreldre og barnehage kunne bekrefte inntrykket, samt at A fikk mye tilbakemeldinger på hva han gjorde, både negativt og positivt. Det viste seg å være lite ubetinget oppmerksomhet rundt hvem han var og hva han følte, og vi kunne danne oss en hypotese om at As tillit til at andre kunne ivareta hans negative følelsesuttrykk på en god måte var svekket. A unngikk å snakke om negative følelser, noe som gjør det vanskelig for omgivelsene å forstå frustrasjonen hans. Samtidig vil atferden hans i slike situasjoner trekke fokuset i omgivelsene vekk fra følelsene og over til konkret handling (miscuing). Dette vil kunne forsterke en negativ andre-modell. Kontroll i aktiviteter og lek ga også muligheter til å opprettholde en positiv selv-modell, og samtidig styre fokuset vekk fra potensielt truende emosjonelt innhold. Relativ diskontinuitet i omsorgssituasjonen, med en uke her og en uke der, kan også ha bidratt til at A hadde større behov for kontroll og forutsigbarhet for at han skulle føle seg trygg. Ved å se As atferd som uttrykk for dysfunksjonelle stressmestringsstrategier med bakgrunn i hans tidligere relasjonserfaringer, kunne vi komme fram til en rekke målrettede tiltak med det formål å styrke guttens tillit til andre. De voksne rundt ham kunne bli flinkere til å hjelpe A med å skape forutsigbarhet og sette ord på følelser, åpne opp for samtale, fokusere på følelser mer enn atferd og ikke minst hjelpe ham til å regulere sin egen frustrasjon fremfor å korrigere den uttrykksformen han hadde tilegnet seg gjennom erfaring. Ved bruk av forholdsvis enkle tiltak ble hjemmesituasjonen snudd i løpet av kort tid. Endringsmotiverte foreldre klarte å gi A den forutsigbarheten og tryggheten han trengte, og samtidig avkrefte guttens bilde av at foreldrene ikke kunne være til støtte for ham. A fant raskt en trygghet i å snakke om ting med foreldrene, mens det tok lenger tid i barnehagen. Vi setter dette i sammenheng med at barnehagehverdagen av natur er mer uoversiktlig og representerer mindre kontinuitet i voksenkontakt. Dermed ble det også vanskeligere for A å finne støtte for sine nye arbeidsmodeller her, og mer tid og større innsats er påkrevd. 5.3 C 19

20 C er ei jente som er adoptert fra Asia, og kom til Norge 1 år gammel. Vi vet lite om bakgrunnen hennes, men det er grunn til å anta at omsorgen før hun kom til Norge har vært svært mangelfull. Hun var bl.a. svært underernært og motorisk forsinket. Da hun kom til Norge var hun svært passiv og ga overhodet ikke uttrykk for sine behov. I situasjoner som skremte henne, som for eksempel ved høye lyder og brå bevegelser, reagerte hun med sterk fortvilelse, hyling og skriking og var svært vanskelig å roe ned. Med unntak av dette beskrev adoptivforeldrene henne som apatisk. Det tok et sted mellom 4 og 8 måneder før C var trygg på foreldrene og søkte støtte hos dem fremfor å hyle og skrike. Da jeg kom i kontakt med familien var det etter henvendelse fra barnehagen, med samtykke fra foreldrene. C var 5 år gammel og ble opplevd som engstelig og sosialt utilpass i barnehagen. Hun tok lite initiativ, hevdet seg svært lite, og klarte ikke å skape og opprettholde god lek med andre. Hun fremstod som avhengig av mye voksenstøtte, og tok lett til tårene. Foreldrene kjente på dette tidspunkt ikke igjen beskrivelsene, da C var helt annerledes i hjemmesituasjonen. Foreldrene beskrev henne som livlig og glad, og at hun også kunne hevde seg både overfor storesøsteren og jevnaldrende. Det eneste de opplevde som vanskelig var at hun var begrenset i situasjoner der foreldrene ikke kunne være tilstede. Hun ville for eksempel ikke besøke venner i nabolaget alene. Observasjon i barnehagen ga inntrykk av at C befant seg mye i utkanten av leken til de andre barna. Hun kunne stå lenge og kikke på uten å gi noen verbale signaler på at hun ville være med. Det hun foretok seg var i stor grad parallelt med de andre, og bar preg av ren imitasjon. Dette var et mønster som ifølge barnehagepersonalet hadde ført til at andre barn ignorerte C og lot henne holde på for seg selv. Ved matbordet var C avhengig av å oppnå kontakt med en voksen før hun kunne be om å få noe. Hun snakket lavt og kommuniserte en del gjennom peking og gester. Hun forholdt seg helst til noen få, utvalgte voksne. Den tilbaketrukne og hemmede atferden til C i barnehagen, i kontrast til beskrivelsene fra hjemmesituasjonen, tyder på en situasjonsbetinget engstelse. Så lenge hun hadde trygge, kjente rammer rundt seg med lett tilgjengelige og sensitive voksne hun kjente godt, kunne hun fungere relativt godt. Barnehagehverdagen, som vi også var inne på i forrige eksempel, representerer ikke nødvendigvis den tryggheten C hadde behov for. De sosiale initiativene til C var så svake og vage at kun personer som virkelig kjente henne, fulgte med og brydde seg om henne ville gi henne noen respons. 20

21 Arbeidshypotesen i dette tilfellet ble at C ikke kunne føle seg trygg på å bli godtatt og verdsatt uten de trygge rammene som foreldrene og hjemmet ga. Dermed ville hun heller unngå å gå inn i en situasjon der hun potensielt kunne bli negativt vurdert av noen hun ikke kunne være sikker på å bli verdsatt av likevel. Det at engsteligheten var mindre uttalt hjemme kan forklares nettopp ved at her kunne C være sikker på at hun ble verdsatt selv om hun gjorde noe feil eller rart som andre kunne vurdere som negativt. Videre kan hun ha forsterket sine egne tanker om sin egen hjelpeløshet ved å gjøre seg så avhengig av støtte fra andre. De svake signalene hun ga gjorde at hun fikk intermitterende forsterkning fra voksne, som hun da kunne føle seg litt mer trygg på. På den annen side kan hun og omgivelsene ha havnet i en selvforsterkende feedback-loop gjennom at voksne involverte seg veldig og ga for mye hjelp (i motsetning til støtte) når signalene først ble fanget opp. Det at det var mest naturlig for omgivelsene å synes synd på C kan ha gjort det vanskelig for både henne og de voksne rundt henne å se at hun trengte å bygge opp en trygg base og utforske verden ut fra. Legg også merke til at da C kom til Norge, hadde hun mest sannsynlig negative indre arbeidsmodeller både på selv- og andre-aksen, og var muligens traumatisert etter lang tid uten tilgjengelig god omsorg. Etter å ha levd i 4 år med tilgjengelige foreldre som avkreftet hennes negative andre-modell, kunne hun ha tiltro til andres evne til å hjelpe, men fortsatt ikke til at hun selv var verd å hjelpe. Hun var i sine egne øyne prisgitt andres gode vilje. Foreldrene og spesielt barnehagen ble bedt om å investere tid i å følge C tett og lære å lese behovene hennes. Slik kunne de komme i forkant og forsterke initiativene hennes. For eksempel kunne den voksne som så at C stod utenfor leken og kikket på, si høyt til de andre barna at det så ut som C også ville være med i leken. Dersom man lyktes kunne dette senere utvides til å gi C en liten dytt i ryggen og be henne spørre selv. C ville dermed slippe å søke bekreftelse på hjelpeløsheten sin, men derimot få en uoppfordret bekreftelse på verdien av seg selv og egne initiativ. Samtidig lå det en mulighet i at C brukte de voksne som modeller og lærte seg å uttrykke behov og ønsker. De voksne i barnehagen som C var trygg på kunne umiddelbart være med på disse idéene. Ved å være bevisst på hvilke prosesser som kunne ligge til grunn for Cs atferd, klarte de i løpet av kort tid å ta tak i utfordringene hennes og jobbe mot å gi henne en støtte til å avkrefte en negativ selv-modell. Dette var med på å løfte henne fram og ga henne selvtillit nok til å hevde seg nesten på lik linje med de andre barna. Statusen hennes i barnegruppa ble hevet, og 21

22 man så etter hvert et stort repertoar av sosiale ferdigheter som hun sannsynligvis har hatt i seg hele tiden, men ikke har turt å vise fram tidligere. Dessverre ble erfaringene som barnehagen gjorde seg av forskjellige årsaker ikke overført til skolen, og etter et halvt år i 1. trinn ble tilsvarende vansker tydelige også her. Observasjon i skolen tydet på et tilbakefall til de samme utfordringene som C hadde tidligere, og vi har måttet gjenta prosessen med å styrke en positiv selv-modell. Det er vanskelig å si om dette er noe vi hadde blitt nødt til uansett, da overgangen til skole kan ha medført en så stor omveltning at tryggheten C hadde opparbeidet seg i barnehagen forsvant, eller om en kunnskapsoverføring fra barnehage til skole kunne forhindret tilbakefall. Med bakgrunn i det vi så langt har vært gjennom er det imidlertid grunn til å anta det siste. 6. Diskusjon I eksemplene over kan vi ikke trekke noen klare konklusjoner rundt noen direkte sammenheng med den tilknytningen som oppstod mellom foreldre og barn i første leveår. Vi har snarere sett en tendens med usikker opprinnelse som ved belastende livshendelser har utviklet seg til noe som stemmer overens med begrepet uhensiktsmessige indre arbeidsmodeller. Dersom man aksepterer antagelsen om at indre arbeidsmodeller kommer til uttrykk ved forskjellige typer trygghetssøkende atferd, underbygger eksemplene likevel flere aspekter ved tilknytningsteori som er av stor klinisk interesse: Indre arbeidsmodeller tilegnes i de nærmeste relasjonene, men tas med ut i andre. Indre arbeidsmodeller er dynamiske, ikke statiske, og kan formes og revideres ut fra erfaring. Indre arbeidsmodeller er situasjonsspesifikke, og kan ha forskjellig funksjon i forskjellige arenaer. Ved å endre på generelle strukturer i omgivelsene kan man avkrefte dysfunksjonelle indre arbeidsmodeller som tidligere har blitt bekreftet, og derigjennom bygge opp et mer positivt og hensiktsmessig samspill mellom barnet og omgivelsene. Det er ofte medierende faktorer som brukes for å forklare sammenhengene mellom tidlig tilknytning og psykisk helse i det senere liv. Dette vanskeliggjør klare konklusjoner, men mengden av undersøkelser som påviser sammenheng gjør det også vanskelig å overse effekten. Richters & Waters (1991) påpeker at tilknytningsstatus på ingen måte determinerer videre utvikling, men anser det som et utgangspunkt for en bestemt type persepsjon og interaksjon. De indre arbeidsmodellene som oppstår ut fra tidlig tilknytning kan derfor betraktes som en medierende faktor i seg selv (Roberts, Gotlib & Kassel, 1996), med rom for endring dersom matchen mellom individ og omgivelser ligger til rette for det. Tilknytning blir 22

23 med en slik tankegang en mer dynamisk størrelse, noe som også rettferdiggjør utvikling av tilknytningsbaserte behandlingsopplegg både for barn, voksne, og forelder/barn-dyader. Tilknytningsperspektivet får derfor like store implikasjoner for tenkning rundt normalutvikling som rundt patologisk utvikling. Noe av styrken i modellene som er presentert her ligger også i at de kan benyttes til å si noe konkret og spesifikt om barnets behov, enten det er i risiko eller ikke. Veien til en sunn utvikling kan derfor tydeliggjøres på en enkel og lettfattelig måte, noe som kan bidra til å gjøre foreldre og barnehagepersonale bedre i stand til å legge til rette for at barna skal bygge opp den tryggheten og mestringsfølelsen som er nødvendig. En mulig risiko ved bruk av denne metodikken er at tiltakene vil kunne ha en positiv effekt for alle barn, uansett problemstilling. Over noe tid vil man imidlertid kunne se en varig endring i barnas sosiale og emosjonelle strategier i de tilfellene der indre arbeidsmodeller har betydning for problemutviklingen. Muligheter for tidlig intervensjon er til stede, i og med at bl.a. WMCI åpner for kartlegging av risikofaktorer allerede i svangerskap. Som et forebyggende verktøy kan modellene også benyttes edukativt, med vektlegging på hva som kjennetegner optimal og ikke-optimal sosial og emosjonell utvikling. Eksemplene viser at varierte former for psykopatologi kan avhjelpes gjennom en forståelse basert på tilknytningsteori. Metodikken er ikke automatisk overførbar til andre nivåer i hjelpeapparatet, til mer perifere problemstillinger eller til problemutvikling i høyere alder. Jeg vil imidlertid påpeke at tilknytningsperspektivet er godt egnet til å forklare en stor del av variasjonen i alvorlighetsgrad, problemområder og symptomutvikling som man møter i alt psykisk helsearbeid. Jeg vil dermed oppfordre til å bruke tilknytningsteori mer aktivt inn i arbeid med både barn, unge og foreldres psykiske helse, da det kan ligge skjulte ressurser i å finne ut av hvordan indre arbeidsmodeller påvirker fungeringen på mange forskjellige områder. Jeg vil avslutte med en formulering fra Hoffman og kolleger (2006, s. 1018, min oversettelse): Gjennom å forstå et barns [tilknytnings-] klassifisering, kan vi bedre forstå hva barnet har lært om å være i en relasjon med sin omsorgsgiver (omgivelsene) og, dermed bedre forstå de spesifikke affektive og atferdsmessige mønstrene mellom omsorgsgiver (omgivelsene) og barnet som må være fokuspunktet i intervensjonen. 23