Innledning. Plantesammensetning i enga

Transkript

1 Innledning Grovfôrkvaliteten har stor økonomisk betydning i grovfôrbasert husdyrhold, ikke bare i melkeproduksjonen men også i kjøttproduksjonen. I vurdering av grovfôrets kvalitet inngår nærings - og mineralinnhold og vitaminer. Smakelighet, strukturegenskaper og giftige forbindelser er også faktorer som må taes med i kvalitetsvurdering. I Norge finnes det en lang innefôringssesong med konservert grovfôr. Det kan være surfôrensilasje, høyensilasje eller høy. Vellykket konservering sørger for at fôret har minimalt kvalitetstap og at det får en lang holdbarhet. Det er vel å merke at kvaliteten på sluttproduktet etter konserveringen ikke kan bli bedre enn selve utgangsproduktet før konserveringen. Plantesammensetning i enga Botanisk sammensetning og engalder Timotei og flerårig raigras er de viktigste grassortene som man finner i kortvarig eng. For å holde ugraset nede skal det drives med intensiv plantevern. Plogen vender og smuldrer jorda. Riktig pløying med god vending og dekking mellom fårene betyr mye i kampen mot ugras. Den vil også grave opp gamle ugrasfrø som har vært i bakken. Særlig i gjenleggsåret bør man følge med ugrasveksten. Vanlige frøugras i gjenlegget er dåarter, hønsegras, linbendel, tungras eller vassarve. De nedsetter fôrkvaliteten, fordi de er mindre smakelig eller har høyere andel av ufordøyelig fiber (indf). For at man skal holde frøugraset i sjakk brukes det ofte dekkvekst, som korngrønnfôr eller ettårig raigras. Disse kulturvekstene gir bedre konkurranseforhold mot frøugraset, sørger for større tørrstoffavling og fôrkvalitet. Ved en vellykka ugraskamp i gjenleggsåret og god etablering av eng får man lite problemer med ugras i de første 2 3 engårene. Fiberinnholdet i en timoteieng vil være høyere, mens proteininnholdet vil være høyere i en raigraseng. Dette har sin forklaring i at strågras (timotei) har mer stengel enn blad, mens bladgras (raigras) har høyere andel av blad enn stengel. Timotei og flerårig raigras vil ikke være de dominante grassortene i eldre eng. Derimot finner man ofte langvarige bladgras, som svingel eller rapp med høyt innhold av proteiner og lite innhold av fiber. Bladfaks eller strandrør er strågras som finnes også i eldre eng. Forekomsten av tofrøblada ugras, som høymole, er høyere i ei eldre enn i ei kortvarig eng. Dette har sin forklaring i at høymolefrø, som har vært i bakken før pløying, er spiresterke først etter 2 3 år på bakken. Også andre flerårige ugrasarter som hundekjeks eller marikåpe er synlige i eldre eng. I et tidlig utviklingsstadium øker disse ugrasartene protein og mineralinnholdet, men på høstetidspunktet til kulturgrasene er ugrasartene blitt lite fordøyelig og lite smakelig. Noen flerårige ugrasarter som krypsoleie eller løvetann har høy fôrkvalitet også i et senere utviklingsstadium, men de gir forholdsvis lite tørrstoffavling. På grunn av den høyere ugrasandelen og tidlige utvikling av bladgrasene, bør langvarig eng høstes tidligere en ei kortvarig eng med mye strågras. Grasarter Det er forskjell på det næringsinnholdet og smakeligheten av ulike grasarter. Drøvtyggerne vil foretrekke timotei, engrapp og raigras foran engsvingel, hundegras eller rødsvingel. Også morfologiske egenskaper kan resultere at dyra velger noen grasarter fremfor andre. Rue og hårete blad som det finnes ved sølvbunke eller engsvingel er lite ettertraktete beitegras. Innholdet av kjemiske stoffer, som kiselsyre i sølvbunke eller bitterstoffer i strandrør nedsetter smakeligheten av disse grasartene. Silisiumfattige grasarter som timotei, engsvingel og raigras har en høyere fordøyelighet enn hundegras, rødsvingel eller sølvbunke. Derfor blir sistnevnte grasarter vraket.

2 Kvaliteten på graset er også avhengig av artens evne til å motstå ulike sopparters angrep på bladverket. Blad til hundegras og kveke blir lett angrepet av mjøldogg i tørre perioder. Derfor bør ikke disse artene stå for lenge før de høstes. Engsvingel blir ofte angrepet av sopp på bladverket i håa. Det samme kan observeres på enkelte sorter engrapp litt senere på høsten. Da er det spesielt rustsoppen som er problemet. Selv om engrapp har lavere innhold av fiber enn timotei, er fordøyeligheten av organisk stoff omtrent lik for de to artene. Dette henger sammen med at fordøyeligheten av fiber er lavere. Belgvekster Som fôr til drøvtyggerne er engbelgvekstene på mange måter mer verdifulle enn grasartene. Dette kommer særlig av at de er rikere på protein, vitaminer og mineraler enn gras. Av mineraler som er verdifulle for husdyra, inneholder kløverartene om lag tre fire ganger mer kalsium enn timotei, vel så mye fosfor, to tre ganger så mye magnesium, dobbelt så mye kopper og to fire ganger så mye kobolt. Dette kan ha mye å si for dyras yting og trivsel hos husdyra. Smaken på fôret er oftest god, særlig i blanding med gras. Stort sett liker dyra kløverblandet surfôr bedre enn rent grassurfôr, og i beite er kvitkløveren en av de plantene dyra liker best. Belgvekster som fôrvikker, erter eller ettårig kløver brukes i grønnfôrblandinger med korn, mens rødkløver og hvitkløver brukes som supplement i grasfrøblandinger. Herved brukes rødkløver i grasfrøblandinger som høver til siloslått, mens hvitkløver finnes i grasfrøblandinger som passer mer til beiting. Luserne er lite brukt i Norge, mens globalt sett er luserne den mest brukte belgveksten. På grunn av høyt protein og vanninnhold og et lågere sukkerinnhold enn i gras er engbelgvekstene vanskeligere å ensilere enn grasartene. Et veldig høyt innslag av belgvekster i enga kan være uheldig. Spesielt skal man være oppmerksom på trommesyke, som forekommer på kløverrikt beite. Rødkløver inneholder østrogenlignende stoffer som kan gi fruktbarhetsproblemer. De potensielle negative virkningene av kløver fører til at det ikke er ønskelig med mer en 30 50% kløver i enga. Gjødslingens virkning på fôrkvaliteten Nitrogen (N) Gjødslingen med nitrogenholdige gjødselslag virker inn på blant annet proteininnhold. Virkningen av nitrogentilførselen er vanskelig å forutsi sikkert, da den er avhengig av en rekke faktorer, som vannforsyning, N frigjøring i jord, driftsform, jordtype, mengde og intensitet av nedbør utenom vekstsesongen og klimatiske forhold ellers. Nitrogengjødslingen vil øke proteininnhold i graset. En økning i råproteininnholdet er ofte fulgt av en nedgang i mengden av plantesukker. Da vommikrobenes oppbygging av proteiner er avhengig av sukkertilgangen, skal man ikke overdosere med nitrogen i gjødslingen. For sterk nitrogengjødsling fører til at proteinoverskuddet blir utskilt som urea i urinen. Sterk N gjødsling i forbindelse med låg lysintensitet, kald vær og tørke kan gi høye nitratkonsentrasjoner i beiteplantene. Det er sjelden at nitratkonsentrasjonene overstiger faregrensen for helseproblemer. Mest utsatt for nitratopphopning er grønnfôrvekster som fôrraps, grønnfôrnepe eller ettårig raigras.

3 Tilførsel av nitrogen har også indirekte virkning på fôrkvaliteten, da gjødslingen påvirker den botaniske sammensetningen i enga. Sterk N gjødsling øker nitrofile vekster (kulturgras, mange flerårige ugras) i enga og reduserer innholdet av belgvekster. Siden belgvekstene er et nyttig innslag i eng vil også smakeligheten og fôropptaket gå ned ved for sterk N - gjødsling. Kalium (K) Graset har stor evne til å ta opp kalium (K) utover det som er nødvendig for veksten. Et slikt luksusopptak kan lett gi negative sideeffekter for fôrkvaliteten og dyrehelsa. Ved for sterk K gjødsling blir opptaket av kalsium (Ca) og magnesium (Mg) sterk hemmet. Overdosering med K vil føre til et høyt kation/anion forhold. Dette kan føre til mangel på Ca i grovfôret. Mjølkefeber er en sykdom som oppstår som følge av lite Ca i fôret og husdyr rundt fødselen er særlig utsatt for denne sykdommen. Mangel på tilgjengelig Mg kan føre til graskrampe. Dette kan særlig oppstå i den første tiden på beite, hvor tilgjengeligheten av Mg er lågt. Svovel (S) Frem til 1990 tallet var manglende gjødsling med S ikke noe problem. Svovelutslippet fra industrien var en viktig svovelkilde for kulturvekstene. I takt med svovelrensing fra industrien oppsto det mangelsykdommer. For proteindanning er tilførsel av svovel viktig. Svovelopptaket foregår samtidig med nitrogen og danning av svovelholdige aminosyrer (methionin, cystein) er avhengig av balansert N:S tilførsel. Dette forholdet ligger ved 12:1. forholdet forteller at det trengs 1kg S for å danne 12 kg N. Svovelmangel er oppstår ofte i 1.slåtten, når jorda enda er kaldt og ikke har frigjort organisk oppbundet S. Ved mangel av S får man avlings og proteinkvalitetsnedgang. Selen Selenmangel, gjerne i kombinasjon med vitamin E mangel har vært et latent problem i norsk husdyrproduksjon. Fra naturens side er jordsmonnet i Norge selenfattig og innholdet av selen i fôrvekster er som følge også lite. Såpass lite at husdyra ikke får dekket sitt behov med selen fra grovfôret. For å forebygge mangel hos dyrene har selen blitt tilført gjennom mineraltilskuddet i kraftfôret. Undersøkelser har vist at selennivået i blodet til storfe og sau kan bli for lavt i perioder der det ikke gis tilstrekkelige mengder med kraftfôr, mineraltilskudd eller ved direkte Se injisering. Dette kan fore til økte sykdoms og fruktbarhetsproblemer, som økt mastittfrekvens og svak brunst. Ekstra Se og vitamin E tilskudd bør derfor gis i sinperioden og til ungdyr. Organisk oppbundet selen i plantematerialet har bedre virkning på dyra enn mineraltilskudd eller slikkestein med selen på beite. I Finland er de fleste handelsgjødseltypene anriket med selen, og på det norske markedet finnes en fosforfri gjødseltype S + Se, som inneholder ved siden av nitrogen, kalium, svovel, bor og sink også selen. Denne gjødseltypen er spesielt egna på fosforrikt jord. Kobolt Co Kobolt er viktig for dyrenes produksjon av vitamin B12. Dette vitaminet er nødvendig for både protein og sukkerstoffskiftet. Mangelen kan føre til kvitleversyke hos lam på beite. Dette medfører at tilveksten stopper. Typiske symptomer er at lammene blir slappe og ulla kan virke ru og tørr. De kan ha småskorper på øyne og det kan renne av dem. Sykdommen hos lam har vært særlig sterk på beite med raigras som har høyt sukkerinnhold og samtidig lavt koppernivå. Storfe er mindre følsom. På bruk med mistanke om koboltmangel bør en ta blodprøve. Ved mangel skal man gi tilskudd, i form av slikkestein, tilsatt kobolt. Det kan også være aktuelt med direkte Co injisering. På det norske

4 markedet finnes «Helgjødsel m/kobolt» som er en spesialgjødsel for beite tilsatt 1 eller 2 kg kobolt pr tonn gjødsel. Gjennom denne gjødsla får dyrene organisk oppbundet Co i plantematerialet. Kobber Cu Kobber er et essensielt mikromineral som alle dyr trenger i små doser. Hos sau er kobber mest kjent som et mineral som kan gi forgiftning, men i deler av Norge kan det være en reell fare for kobbermangel som kan gi seg utslag i redusert tilvekst. Lite Cu i jordsmonnet finnes det på skrinn jord og på myrjord. Cu skal binde seg opp i moderate mengder i plantematerialet, skal det gjødsels med flytende gjødsel i et åkerår. Storfe er mindre følsom for kobbermangel. Høstetidspunkt Klimaets betydning for ideell fôrkvalitet Muligheten for å styre grovfôrkvaliteten er stor ettersom både energi og proteininnholdet forandres over tid i en voksende plantebestand. Energiinnholdet styres av utviklingsstadiet, som igjen styres av temperatur, daglengde, grasart og sort. Høy temperatur og lang daglys medfører at energiinholdet i graset synker raskere. Oppholdsvær før og under innhøstingen av graset og øker sukkerinnholdet. Høyt sukkerinnhold gir smakelig fôr, høyere fôropptak og mye næring for vommikrobene. Ved totrinnshøstingen kan det være fordelaktig å legge ned graset tidlig på døgnet slik at graset blir eksponert for sollys. I gras vil fotosyntesen foregå også i ei kort stund etter nedslåingen, slik at produksjonen av sukker opprettholdes. Når plantecellene begynner å bli porøse vil faren for utvasking av næringsstoffene og celleåndingen øke, derfor skal innleggingen av silo ikke foregå alt for lenge etter nedslåing. Utviklingstrinn Jo eldre graset blir, desto mer ugunstig blir den kjemiske sammensetningen. Proteininnholdet minker sterkt, og det samme gjør mineralinnholdet. Fra begynnende skyting til begynnende blomstring hos timotei går proteininnholdet i timoteieng ned fra ca 14% til 7% pr kg TS, mineralinnholdet fra ca 7% til 5% pr kg TS. Innholdet av tung fordøyelig fiber (NDF) og ufordøyelig fiber (indf) øker derimot, fra ca 28% NDF og 10% indf ved begynnende skyting til 33% NDF og 12% indf ved begynnende blomstring (figur 1). Den kjemiske sammensetningen av andre og tredje slåtten varierer mye mindre med utviklingsstadiet. Gras av andre og tredje slått er omlag jevngodt med gras i begynnende skyting av første slått. Ved håa finnes det mye bladverk og lite strå, selv om den blir slått sent.

5 Figur 1 Utvikling av næringsinnholdet i graset som følge av økt utviklingsstadium til graset Grovt men ikke for grovt I og med fiberinnholdet øker med utviklingstrinnet av graset, vil graset etter hvert bli tyngre fordøyelig. Det viser at fordøyeligheten for alle de organiske stoffene går ned, både for protein, fett, N frie ekstrastoffer og fiber. Fordøyeligheten for samlet organisk stoff synker fra ca 75% ved begynnende skyting til ca 65% ved begynnende blomstring. I gras av andre og tredje slåtten er fordøyeligheten mindre avhengig av utviklingstrinnet enn i første slåtten og er jevnt over på ca 70%. Fôropptaket hos drøvtyggere er i stor grad bestemt av vommas størrelse. Av komponentene i fôret er det først og fremst NDF som skaper en fylleeffekt i vomma, og 65 90% av NDF innholdet i fôrrasjonen kommer fra grovfôret. Ut fra disse betraktninger vil det være ønskelig med lavest mulig innhold av NDF i grovfôret for dermed sikre et høyest mulig fôropptak. Derimot skal man huske på at NDF er svart viktig for å opprettholde en normal vomfunksjon, og dermed en høy fôrutnyttelse av fôrrasjonen. Innholdet av NDF i fôret har en nær sammenheng med tyggeaktiviteten til dyra og dermed for spyttproduksjonen. En høy spyttproduksjon er helt avgjørende for å unngå at vomma blir sur og dermed virke hemmende på aktiviteten til de fiberfordøyende bakteriene.

6 Energitap og fordøyeligheten etter skyting Daglig reduksjon i FEm konsentrasjon er ca 0,01 FEm pr dag fra skyting til to uker etter skyting hos timotei. Reduksjonen er størst de første dagene etter skyting, for deretter å avta. Figur 2 viser fordøyeligheten og FEm pr kg TS for tre utviklingstrinn hos gras. Figuren viser at høstetidspunktet er den viktigste faktoren for energiinnholdet i grovfôret. Grovfôrprøver en dokumentasjon av fôrkvaliteten Verdien og bruk av grovfôrprøver Mange faktorer som botanisk sammensetning, klimatiske forhold, gjødsling, tid som ble brukt under slåtten eller konserveringsmetoder vil påvirke resultatet til det ferdig konserverte grovfôret. For å vurdere kvaliteten til fôret er grovfôranalyser en god investering, men det handler også om å tolke verdiene slik at de kan brukes i praksis. Disse verdiene gir grunnlag for bruk av grovfôret til blant annet fôrplanlegging til både drøvtyggere og hest eller prissetting ved salg m.m. Til grovfôrprodusenten selv vil verdiene gi en dokumentasjon om årets fôrproduksjon har vært vellykket eller om det er potensial til forbedringer. Det må huskes på at grovfôret skal utgjøre den største parten av fôrrasjonen på tørrstoff og energibasis og at valg av kraftfôrtype og mengde kraftfôr bør baseres på grovfôrets analyseverdier. Utvikling til graset under innhøsting er avgjørende for næringsinnholdet i graset Tørrstoff (TS) er den delen som ikke er vann. Her sitter næringsstoffene og derfor skrives mengdeenheten til næringsstoffer og organiske syrer til drøvtygger i g/kg TS. Utviklingsstadiet ved høsting er den faktoren som har størst virkning på næringsverdien av eng og beiteplanter. I bladstadiet vil den er det liten forandring i næringsverdien. Men etter hvert som stråandelen øker ved skyting og senere ved blomstring og frøsetting blir næringsverdien sterk

7 redusert. Det betyr når innholdet av fiberfraksjonen (NDF) øker, faller andelen på råprotein og mineraler. I takt med utviklingsstadiet vil en stadig økende andel av ufordøyelig fiber (indf) gi en negativ effekt på næringsverdien til fôret. I intensive husdyrproduksjoner der man er avhengig av høy fordøyelse av energi og proteinrikt grovfôr bør NDF innholdet ligge på rund 500g/kg TS. Til mer ekstensive produksjoner høver et NDF innhold på rundt 550g/kg TS. En indf verdi opp mot 150g/kg NDF tilsvarer en passende energiverdi til intensive produksjoner mens en verdi opp mot 200g/kg NDF vil passe bedre til ekstensive husdyrproduksjoner. Råproteininnhold i graset vil øke som følge av økt N gjødsling. Mengden av råprotein er avgjørende for hvilke fôrmidler det skal suppleres med i en fôrrasjon. Til mjølkekyr vil en verdi på 140g/kg TS gi en bortimot nøytral PBV. Det vil danne grunnlaget for en god utnyttelse av proteinet. Ulike kraftfôrblandinger suppleres slik at fôrrasjonen inneholder en lett positiv PBV. Til ekstensive produksjoner vil en verdi ca 100g/kg TS være mer passende. Vellykket gjæringsprodukt Ved analyse for gjæringsproduktet får man vite om ensileringen er vellykket. Med et godt gjæringsprodukt vil konservert gras holde på bortimot samme næringsverdien og smakeligheten fra slått til utfôring. Den dominerende syren skal være mjølkesyre. Innholdet av denne syren vil variere med TS % og sørger for god lagringsstabilitet av surfôret. Sterk smørsyregjæring og sterkt nedbryting av protein til ammoniakk nitrogen (NH3-N) gir kvalitetsfeil på fôret. Maks verdien for et godt surfôr ved 25 % TS er på under 4g/kg TS, mens for NH3-N er grensen satt på under 81g/kg N. Den harske lukten til smørsyregjæring er lett kjennbart. En for høy NH3-N verdi vil fortelle om en opphopning av ammoniakk på grunn av sterk nedbryting av organisk materiale og kjennes ved en stikkende lukt. Feilgjæring oppstår fort under fuktige innhøstingsforhold kombinert med lite bruk av ensileringsmiddel eller for lite pakking. Dette vil i neste omgang gi økt risiko for kvalitetsfeil i mjølka eller ekstra utgifter til kraftfôr og mineraltilskudd. Dess høyere TS prosenten dess mindre organiske syrer blir dannet. Ved en TS % på godt over 35 anbefales det å ta en hygienisk analyse ved mistanke om kvalitetsfeil. Dette for å få analysert for uønskede mikroorganismer, som mugg eller gjærsopp. Mineralinnhold som mål for fôrkvalitet Fôrkvaliteten er også avhengig av mineralinnhold av hvordan enkelte mineraler står i forhold til hverandre. Mineralene kan deles inn i makromineraler som fosfor, kalium, svovel eller kalsium og mikromineraler som jern, sink eller kobolt. Mangel av mineralene fører til nedsatt fôrkvalitet, likedan er mengdeforholdene til mineralene viktig. Viktig forhold er svovel mot protein og kalium mot protein. Like viktig er forholdet mellom summen av kalsium og magnesium mot kalium. Ved en mineralanalyse kan det avdekkes fare for fôringsbetinga sjukdommer som graskrampe, mjølkefeber eller dårlig tilvekst. Selv om grovfôr utgjør den største andelen av fôrrasjonen på tørrstoff og energibasisen, vil denne andelen ikke dekke mineralbehovet til dyrene. Ved tildeling av større kraftfôrmengder kan underskuddet av eksempelvis selen, kobolt, svovel eller vitaminer dekkes. Hygienisk analyse I høyensilasje er TS % såpass høy at gjæringen er minimalt. Derimot øker faren nedsatt fôrkvalitet til ensilasjen på grunn av økt fare av sopp og muggdanning. Støvdanning i ferdig tørka høy kan være et kjennetegn på mugg. Dårlig hygienisk kvalitet vil kunne gi et redusert fôropptak og grunnlaget for fôringsrelaterte sykdommer som kolikk eller forfangenhet. I ensilasje analyseres det for mugg, gjær

8 og forskjellige uønska bakterieflora, mens det analyseres i høy for stort sett sopp og uønska bakterier. Uttak Det burde ventes med prøvetaking 6 8 uker etter slått for å ta siloprøver. Dette fordi gjæringsproduktet skal være stabilt nok til å gi veiledende verdier. For å få et representativt gjennomsnitt skal det tas prøver fra samme slåtten og flere rundballer Ved hygienisk analyse får man størst sikkerhet på resultatet noen måneder etter slått. Ved uttak av surfôr fra tårn eller plansiloen passer et bor som er lang nok for å rekke over flere silolag, eller det tas flere analyser etter hvert. Tolking av analyseparameter Parameter for næringskvalitet Tørrstoff (TS%) Aske Råprotein Løselig protein NDF indf OMD in Vitro Tyggeindeks FVL Standard fôrverdier Opptaksindeks syrer Den delen som ikke er vann Mineraler, kløver og tidlig slått øker andelen Tidlig slått, sterk N gjødsling øker proteinverdien Proteinandelen som rask oppløses i vomma, mengden øker ved høyt råproteininnhold Fiberinnhold, øker ved utsatt slått Ufordøyelig fiber, øker ved økt NDF og i varmt og tørt vær Andel fordøyelig organisk stoff, øker ved tidlig slått Mål på strukturverdi, øker ved økt NDF og økt kuttelengde Mål på hvor mye fôret fyller opp vomma, økt OMD gir lavere FVL, økt NDF gir økt FVL AAT: Aminosyrer absorbert i tarmen PBV: Proteinbalanse i vomma FEm: fôrenheter mjølk NEL: nettoenergi laktasjon p8: protein og energiverdier ved grunnrasjon på 8kgTS p20: protein og energiverdier ved grunnrasjon på 20kgTS Forventet fôropptak basert på NEL og gjæringsproduktet. Minker ved mislykket gjæring. Ønska mål på utvalgte analyseparametre i mjølkeproduksjonen TS % Protein NDF indf FVL NEL p20 FEm Opptaksindeks g/kg TS g/kg TS g/kg NDF pr kg TS MJ/kg TS Pr kg TS syrer ,47 0,5 > 6,30 > 0, Ønska mengde av utvalgte mineraler i g/kg TS, og forholdstall Fosfor (P) Kalium (K) Kalsium (Ca) Magnesium (Mg) Svovel (S) N:S forhold K:(Ca+Mg) 2,0 3, ,5 6 1,2 2 2,0 3,0 < 12 < 2,2

9 Kildehenvisning Grasarter Nome Nedrebø «Plantekultur» 2.utgave, landbruksforlaget, 1978 Belgvekster Nome Nedrebø «Plantekultur» 2.utgave, landbruksforlaget, 1978 Mo, «Surfôrboka», Landbruksforlaget, 2005 Gjødslings virkning på næringsstoffer Volden, «Næringsstoffene og kjemisk analyse av hovednæringsstoffene i fôr til drøvtyggere», Kompendium, Institutt for husdyrfag Fôranalyse