Rådet for Levende Skog. Konsekvensvurdering av skogreising og treslagsskifte. Faglig grunnlag for revisjon av kravpunkt 18 i Levende Skog Standard

Rådet for Levende Skog Konsekvensvurdering av skogreising og treslagsskifte Faglig grunnlag for revisjon av kravpunkt 18 i Levende Skog Standard 1

Forord Da Levende Skog-standarden ble revidert i 2006, var det enighet om følgende knyttet til kravpunktet om skogreising og treslagsskifte: Rådet skal utrede og vurdere konsekvensene og omfanget av treslagsskifte i løpet av kommende 2 år, og så revidere standarden. Standarden skal da revideres med sikte på vesentlig redusert bruk, eventuelt utfasing av utenlandske treslag, spesielt ved skogreising og ordinært skogbruk. Utredningsarbeidet er gjennomført av en arbeidsgruppe bestående av Christian Steel, SABIMA, Hans Erik Lerkelund, FRIFO og Nils Bøhn, Norges Skogeierforbund. Arbeidet er blitt forsinket i forhold til den opprinnelige tidsplanen. Dette skyldes bl.a. at arbeidsgruppa og Rådet for Levende Skog fant det hensiktsmessig å avvente det arbeid som ble satt i gang av Artsdatabanken for å få svartlistevurdert utenlandske treslag, og at en så et behov for å få gjort en forskningsmessig gjennomgang av den kunnskap som finnes om skogreisingens virkninger for friluftslivet. Arbeidsgruppa har gitt Skog og landskap i oppdrag å sammenstille de mest relevante forskningsresultatene knyttet til skogreisingens virkninger for friluftslivet. Dette er gjort i oppdragsrapport fra Skog og landskap 03/2009. Det er også innhentet en kort betenkning om skogreising/treslagsskifte og binding av CO2 i jord fra den samme forskningsinstitusjonen. I tillegg har arbeidsgruppa fått Artsdatabanken til å plukke ut de arter hvor treslagsskifte er oppgitt som trusselfaktor. Denne utredningen skal danne utgangspunkt for å treffe en beslutning om hvordan kravpunktet eventuelt skal endres. Utredningsarbeidet er finansiert av Skogtiltaksfondet. Kravpunktene i Levende Skog gjelder ikke pyntegrønt- og juletreproduksjon. Bruk av treslag i slik produksjon er derfor heller ikke vurdert i denne utredningen Rådet for Levende Skog godkjente 1. desember 2009 utredningen som et faglig grunnlag for å revidere kravpunktet. Nils Bøhn, Norges Skogeierforbund Christian Steel, SABIMA Hans Erik Lerkelund, FRIFO 2

Innhold 1. Omfang og aktivitet 5 1.1. Skogreising og treslagsskifte utvikling i aktivitet 5 1.2. Utviklingen i bruk av utenlandske treslag 6 1.3. Arealomfang skogreising og treslagsskifte 6 1.4 Utenlandske treslag arealomfang 10 1.5. Treslagenes spredningsevne 10 1.6. Generell utvikling av skogen i skogreisingsstrøk 12 2 Økonomiske betydning 13 2.1. Oppbygging av skogressursene 13 2.2. Produksjon i granskog 13 2.3. Produksjonsgevinst ved skogreising/treslagsskifte 14 2.4. Ressursutnyttingen 15 2.5. Potensialet for videre skogreising/treslagsskifte 16 2.6. Mulige negative økonomiske konsekvenser 16 3. Virkninger på biologisk mangfold 17 3.1. Jordsmonn og vegetasjon 17 3.2. Forskjeller på ulike størrelsesnivåer (bestand, område, landskap) 18 3.3. Virkningen av treslagsskifte og skogreising på ulike naturtyper 18 3.4. Arter og artsgrupper 21 3.5. Økologisk risiko 23 3.6. Betydning over tid 24 4. Virkninger på friluftslivet 25 4.1. Friluftsliv i skog 25 4.2. Endringer i landskapets opplevelsesverdier 26 4.3. Områder særlig sårbare for skogreising/treslagsskifte 27 4.4. Tilgjengelighet for allmennheten ved skogreising/treslagsskifte 28 4.5. Endringer i opplevelsesverdier knyttet til plante- og dyrelivet 28 4.6. Holdninger til moderne skogreising/treslagsskifte 29 5 Betydning i klimasammenheng 30 5.1. Binding av CO2 30 5.2. Bruk av trevirke fra kyststrøk 31 6. Eksisterende regelverk 33 6.1. Levende Skog 33 6.2. Skogbruksloven med forskrifter 34 6.3. Naturmangfoldloven 34 7. Bruken av utenlandske treslag i andre land 35 7.1. Bruken av utenlandske treslag i Sverige 35 7.2. Bruken av utenlandske treslag i Danmark 36 7.3. Bruken av utenlandske treslag i Storbritannia 37 3

8. Mulige endringer i kravpunktet 39 8.1. Endringsalternativer 39 8.2. Mulige merknader fra partene 42 Litteratur 43 4

1. Omfang og aktivitet Skogreisingsstrøkene omfatter i første rekke Vestlandsfylkene og Nord-Norge nord for Saltfjellet. I tillegg gjennomføres det en del skogreising/treslagsskifte langs kysten i Agder og i Midt-Norge. I skogreisingsstrøkene var furu og lauvtrær de dominerende treslagene ved inngangen til det forrige århundret. Store områder var dessuten preget av kulturbetinget snaumark. Som en følge av en aktiv skogreisingspolitikk, er i dag 16 % av det produktive skogarealet på Vestlandet skogreist. I Nord-Norge (Nordland og Troms) er andelen 9 %. Begrepet skogreising omfatter her både skogreising på myr og kulturbetinget snaumark og treslagsskifte fra furu og lauvtrær til gran og utenlandske treslag. 1.1. Skogreising og treslagsskifte utvikling i aktivitet Fram til 1950 var ikke mer enn omlag 300.000 dekar skogreist/treslagsskiftet. Omleggingen av jordbruksdrifta og et sterkt offentlig engasjement satte imidlertid økende fart i planteaktiviteten på 50-tallet. Skogreising og treslagsskifte ble da sett på som et ledd i arbeidet med å bygge opp landet etter krigen. Det ble utarbeidet skogreisingsplaner og ansatt skogreisingsledere. Aktiviteten hadde sitt største omfang på 60- og 70-tallet da det enkelte år ble plantet nærmere 100.000 dekar. Aktiviteten i dag er betydelig lavere. I følge LS rapport 9c, hadde en følgende utvikling på Vestlandet de siste 10-årene av forrige århundre: - På begynnelsen av 1970-tallet ble 50-60.000 dekar årlig skogreist/treslagsskiftet - På begynnelsen av 1980-tallet ble ca. 30.000 dekar årlig skogreist/treslagsskiftet - På 1990-tallet ble 15-20.000 dekar årlig skogreist/treslagsskiftet I vårt årtusen har aktiviteten falt ytterligere. Tall for plantet areal med utenlandske treslag og gran i kyststrøk, viser at planting med slike arter lå på omtrent 25.000 dekar i året i første halvdel av 1990-tallet. I dette tallet ligger både skogreising/treslagsskifte og planting etter hogst i tidligere granskog. Det året Levende Skogs standard ble fastsatt (1998), ble det plantet snaut 20.000 dekar med slike treslag. Etter den tid har det skjedd et markert fall i aktiviteten. I 2007 var planting med utenlandske treslag og gran i kyststrøk redusert til under 5.000 dekar i året. Av dette utgjør utenlandske treslag i størrelsesorden 1000 dekar. Statistikken gir ikke grunnlag for å skille ut hvor stor del av denne planteaktiviteten som er knyttet til gjenplanting av gran etter avvirkning av kulturgran i skogreisingsstrøk. Tallene viser imidlertid at rein skogreising i 2007 utgjorde snaut 600 dekar, mens treslagsskifte i lauvskog utgjorde drøyt 500 dekar. Det resterende arealet omfatter treslagsskifte i furuskog og planting i eksisterende granskog. Sannsynligvis snakker vi derfor om skogreising og treslagsskifte på omtrent 2.000 dekar i 2007 (nye arealer med norsk gran og utenlandske treslag i skogreisingsområdene). 5

1.2. Utviklingen i bruk av utenlandske treslag Mange treslag er testet i kyststrøk. De som er brukt i et visst omfang har vært lerk (europeisk, hybrid og japansk), sitkagran, lutzgran (krysning mellom sitka og kvitgran), buskfuru, kontortafuru, edelgran (europeisk-, kjempe-, sibirsk- fjell-, nobel m.fl.), hemlokk, douglasgran og kjempetuja. Arealmessig er likevel bruk av vanlig gran dominerende i skogreisingsstrøk. Sitkagran, lutzgran og lerk har likevel blitt brukt i noe omfang i de ytre fjordstrøkene. I dag brukes stort sett vanlig gran på Vestlandet, selv om sitka fortsatt brukes en del i ytre kyststrøk. Lutzgran brukes en del i Nord-Norge (fjordstrøk). I de tradisjonelle skogstrøkene har bruken av utenlandske treslag vært beskjeden. I hovedsak er det lerk og contorta som har vært aktuelle treslag de siste 20-30 årene. Bruken av utenlandske treslag er sterkt redusert de seinere årene. Ulike typer edelgran ble tidligere brukt en del, men i dag er de viktigste artene for ordinær skogproduksjon sitka, lutz, contorta og lerk. Utviklingen i antall solgte planter de siste 15 årene av ulike treslag framgår av tabell 1. Tabell 1. Utviklingen i antall solgte planter i 1000 planter. Landstall. Kilde: Skogfrøverket. 1994 1999 2004 2008 Sitka 573 346 55 84 Lutz 888 510 43 30 Contorta 579 207 11 16 Lerk 256 260 125 129 Disse plantetallene skulle tilsi at det i Norge i 2008 ble plantet omtrent 400 dekar med sitka, 150 dekar med lutz, 80 dekar med contorta og 600 dekar med lerk. Sitka og lutz er i all overveiende grad brukt i skogreisingsstrøk, mens contorta i all hovedsak brukes i de tradisjonelle skogstrøkene. Lerk brukes i hele landet. 1.3. Arealomfang skogreising og treslagsskifte Planteaktiviteten i forrige århundre har ført til at vi i dag har betydelige arealer med granskog i skogreisingsstrøkene. I Skog og landskaps oppdragsrapport 01/2008 er arealet kulturskog med gran oppgitt å være 1,6 mill. dekar på Vestlandet og 1,1 mill dekar i Nord-Norge. I Meldingen om kystskogbruket er tilplantet areal oppgitt å være hhv 1,5 og 1,0 mill dekar på Vestlandet og i Nord-Norge. I tillegg er det oppgitt at det er tilplantet 75.000 dekar i Trøndelag. Kystskogbrukets tall innebærer at arealet hvor det er gjennomført skogreising/treslagsskifte utgjør hhv. 16 og 9 % av det produktive skogarealet på Vestlandet og i Nord-Norge. Arealoppgavene viser omtrent det samme arealet som ble brukt i LS-rapport nr 9c. Andelen av det produktive arealet er imidlertid blitt noe lavere som følge av at produktivt areal i skogreisingsfylkene nå er drøyt 10 % større enn det som var utgangspunktet i LS-rapporten. 6

De fleste plantingene er små. Størrelsen varierer imidlertid fra under 1 dekar til noen få relativt sammenhengende områder på over 1.000 dekar. I Levende Skogs rapport 9c ble det vist til en undersøkelse fra fylkene Hordaland og Sogn- og Fjordane der en fant at tilplantede granbestand i gjennomsnitt var 8 dekar og lå i generelle skogreisingsfelt (som også inneholder flekker av lauv) som i gjennomsnitt var 64 dekar store. Geografisk variasjon Andelen skogreist/treslagsskiftet areal varierer en del mellom fylker. Hordaland ligger høyest, mens Nordland og Troms ligger betydelig lavere enn alle Vestlandsfylkene. Variasjonen mellom kommuner er enda større. Rundt 1990 ble det utarbeidet kommunevise tiltaksplaner i skogreisingsstrøk. For 152 kommuner i Vestlandsfylkene og i Nordland og Troms foreligger det gjennom disse planene oppgaver både over produktivt utmarksareal og eksisterende kulturskog. Disse kommunene dekker den overveiende delen av skogarealet i disse fylkene. De oppgitte tallene for totalt produktivt utmarksareal, synes å ligge noe høyere enn Landsskogtakseringens tall for produktivt areal. Oversikten gir likevel grunnlag for å belyse variasjonen mellom kommuner når det gjelder omfang av skogreising og treslagsskifte, jf tabell 2. Tabell 2. Fordeling av antall kommuner etter andel skogreist/treslagsskiftet areal. Kilde: LMD Andel skogreist/ Antall kommuner tresalgsskiftet areal 12 <5 % 30 5-9,9 % 39 10-14,9 % 31 15-19,9 % 30 20-29,9 % 6 30-39,9 % 4 40-49,9 % Kommunene med svært beskjeden andel skogreising/treslagsskifte er i stor grad enten kommuner med lite produktivt areal eller kommuner med betydelig innslag av naturlig granskog. Kommunene med stor andel skogreising/treslagssskifte, er stort sett kommuner med lite produktivt skogareal. Kommuner som har relativt store skogarealer har stort sett en skogreising/tresslagsskifte-andel på 10-20%. Det er imidlertid også betydelig forskjeller mellom kommuner med samme produktivt areal. Delvis skyldes dette at egnet areal for skogreising/treslagsskifte er forskjellig, delvis skyldes det at mulighetene er utnyttet i varierende grad. I oppdragsrapport fra Skog og landskap 01/2009 er det dessuten gjort en vurdering av omfanget av skogreising/treslagsskifte i ulike landskapsregioner, jf tabell 3. 7

Tabell 3. Relativt omfang av skogreising/treslagsskifte i ulike regioner. Kilde: Gundersen og Bentdal (2009) Region Relativt omfang Skog og heibygdene på Sørlandet Begrenset Heibygdene Dalane og Jæren Begrenset Jæren og Lista Begrenset Kystbygdene på Vestlandet Stort Ytre fjordbygder på Vestlandet Stort Midtre bygder på Vestlandet Middels Indre bygder på Vestlandet Middels Kystbygdene på Nordmøre og i Trøndelag Middels Fjordbygdene på Møre og i Trøndelag Middels Kystbygdene i Helgeland og Salten Begrenset Nordlandsverran Begrenset Lofoten og Vesterålen Begrenset Fjordbygdene i Nordland og Troms Begrenset Innlandsbygdene i Nordland Begrenset I tillegg til den geografiske variasjonen, er det grunn til å peke på at det relativt sett er gjennomført mest skogreising/treslagsskifte i lavereliggende strøk og på de beste bonitetene. Hvilke arealer er skogreist/treslagsskiftet? I LS-rapport 9c er det gjengitt en oversikt utarbeidet av Landskogtakseringen som viser tidligere arealbruk på skogreist/treslagsskiftet areal. Denne, som referer til situasjonen rundt 1990, er gjengitt i tabell 4. Vestlandstallene omfatter ikke Sogn og Fjordane da tidligere arealbruk ikke ble registrert i dette fylket. Tallene omfatter heller ikke grankulturer i tidligere granskog. Tabell 4: Kulturforynget granskog i skogreisingsstrøk fordelt på tidligere arealbruk (dekar). Kilde: Landsskogtakseringen Tidligere arealbruk Vestlandet Nord-Norge Totalt % Treslagsskifte fra lauvskog 534.550 781.770 1.316.320 61 Treslagsskifte fra furuskog 348.720 42.010 390.720 18 Treslagsskifte fra edellauvskog 6.710 0 6.710 <1 Skogreising på innmark/beite 107.890 57.170 165.060 8 Skogreising på snaumark 234.060 40.540 274.610 13 Totalt 1.231.930 921.490 2.153.420 100 Fordelingen av grankultur på tidligere arealbruk viser at omfanget av treslagsskifte har vært langt større enn tilplanting av snaumarker. For Vestlandet utgjør grankultur på tidligere innmark/beite og snaumark 28 % av arealet, for Nord-Norge er andelen 11 %. Resten av den nye granskogen finnes på arealer der det tidligere har stått annen skog. I begge regionene har treslagsskifte fra lauvskog vært det mest vanlige. Overgangen fra furu til gran har for det meste skjedd på Vestlandet, og i de mer sammenhengende skogområdene 8

på Vestlandet har treslagsskifte fra furu vært like vanlig som treslagsskifte fra lauv. Mye av overgangen fra lauv til gran har her skjedd i lavereliggende strøk tilknyttet kulturlandskapet. En kan imidlertid slå fast at selv om en del lauvskogarealer har blitt overført til granskog, så er det totale lauvskogarealet steget som en følge av at tidligere beitemark og snaumark har gått ut av tradisjonell bruk og over til lauvskog. Også furuskogarealet har økt. Det er i tillegg verdt å merke seg at en svært liten del av skogreisingen har skjedd i edellauvskog, mindre enn 1 %. Det kan også være interessant å se på hvilke vegetasjonstyper skogreising/treslagsskifte har skjedd på, og hvor stor andel av arealet med en bestemt vegetasjonstype som er tilplantet. Dette framgår av tabell 5 som er utarbeidet av Landsskogtakseringen og gjengitt i LS-rapport 9c. Tallene referer seg til situasjonen rundt 1990. Tabell 5. Fordeling av vegetasjonstypene, skogreising/treslagsskifte på vegetasjonstypene og andel av vegetasjonstypene som er tilplantet. Gjelder produktivt areal. Kilde: Landsskogtakseringen. Totalt areal av vegetasjonstypen i landsdelene 1000da Vegetasjonstype Vestlandet Nord- Norge Vestlandet Norge Vestlandet Nord- Norge Blokkebærskog 720 190 4 1 9 5 Bærlyngskog 1390 930 6 8 7 8 Blåbærskog 2610 2510 29 27 18 10 Småbregneskog 1980 1340 33 13 27 9 Lågurtskog 810 1790 11 25 22 13 Storbregneskog 350 470 3 3 14 6 Høgstaudeskog 1010 1690 5 20 18 11 (Edel)lauvskog 320 230 1 2 5 8 Sumpskog 60 160 1 1 27 6 Furumyrskog 120 20 3 0,3 39 15 Røsslynghei 370 10 3 0,3 13 30 Lavskog 0 0 0 0 0 0 Totalt 9740 9340 100 100 17 10 Fordeling av det tilplantete arealet på vegetasjonstyper - % Nord- Andelen av den enkelte vegetasjonstype som er tilplantet - % Som en ser finner vi storparten av skogreisingen/treslagsskifte på vegetasjonstyper som ellers i landet regnes som grantyper. Blåbærskog, småbregneskog, lågurtskog og for Nord-Norges del høgstaudeskog er vegetasjonstyper som gir gode produksjonsmuligheter for granskog. En ser imidlertid at en også har en god del skogreising/treslagsskifte på vegetasjonstyper som normalt tilsier lav bonitet. I skogreisingsstrøk finner en imidlertid disse vegetasjonstypene delvis også på arealer med relativt høy bonitet. Det er furuskog på deler av arealet med rike vegetasjonstyper i kystområdene. Det kunne det være grunn til å anta at skogreising/treslagsskifte var sterkt konsentrert til slike arealer. Av tabellen over går det imidlertid fram at omtrent 25 % av småbregne- og lågurtskogen på Vestlandet er skogreist/treslagsskiftet, mens andelen skogreist/treslagsskiftet areal samlet er 17 % for alle vegetasjonstypene. 9

Det er også verdt å legge merke til at selv om skogreising/treslagsskifte på en bestemt vegetasjonstype utgjør en liten del av det totale tilplantete arealet, kan den utgjøre en stor del av vegetasjonstypen. Det gjelder for eksempel furumyrskog og sumpskog på Vestlandet og røsslynghei i Nord-Norge. Gjeldende LS-standard tillater ikke ytterligere skogreising/treslagsskifte på disse vegetasjonstypene. 1.4 Utenlandske treslag arealomfang Med utgangspunkt i solgte planter er det i følge Skog og landskaps oppdragsrapport 01/2008 beregnet at 800.000 dekar er tilplantet med utenlandske treslag gjennom tidene i Norge. Fordelingen på de ulike treslagene framgår av tabell 6. Tabell 6. Areal tilplantet med utenlandske treslag i 1000 dekar. Kilde: Skog og landskaps oppdragsrapport 01/2008. Sitkagran 500 Contortafuru 80 Busk- og bergfuru 60 Lutzgran 50 Lerk 35 Edelgran 30 Andre 45 Sum 800 Dette tallet ligger en del høyere enn Landsskogtakseringen har registrert i felt. De har beregnet at det finnes 570.000 dekar med skog der utenlandske treslag er dominerende treslag. Av dette er 310.000 dekar registrert på Vestlandet. 1.5 Treslagenes spredningsevne Både gran og de utenlandske treslag som det er aktuelt å bruke i kyststrøk vil kunne forynge seg naturlig gjennom frø. Trærne vil derfor med alderen produsere frø og spre seg til omkringliggende arealer. Spredningsevnen for de ulike treslagene er imidlertid varierende. Gjennom Landsskogtakseringen er det registrert at det forekommer naturlig foryngelse av gran eller utenlandske treslag på drøyt 1,5 millioner dekar av kyststrøkenes samlede produktive areal på ca 19 mill. dekar. På snaut halvparten av arealet er det registrert 5 eller flere planter pr dekar. Norsk gran utgjør 88 % av det totale arealet med naturlig foryngelse. Av andre treslag er det kun edelgran og sitka hvor naturlig foryngelse har noe omfang av betydning. Naturlig nok er det størst konsentrasjon av naturlig foryngelse nær mortrærne. Landskogtakseringens materiale viser imidlertid at det også forekommer betydelig spredning 50 meter eller mer fra kulturskogen. Det er ikke uvanlig med spredning på flere hundre meter. Gran var for omtrent 120.000 år siden et vanlig treslag på vår vestkyst. Etter siste istid innvandret den til Norge først for omtrent 2500 år siden. Den kom tidlig både til Namdalen og 10

øst på Østlandet. Deretter har den spredt seg til store deler av landet. Til Trondheimsområdet kom den nordfra først for 7-800 år. Østfra kom til de søndre delene av Vestfold og Telemark for 12-1300 år siden, mens den kom til nordøstre Telemark for 6-800 år siden. I Vest-Agder er grana fortsatt på vei vestover. Nord for Saltfjellet og til Vestlandet har den imidlertid så langt ikke spredt seg i noe stort omfang. Det er imidlertid registrert antatt naturlige granforekomster i alle fylkene, og på Vestlandet i 18 kommuner (Øyen, pers.medd.). På 1800-tallet ble imidlertid gran i stor grad vurdert som et uønsket treslag da det reduserte beitemulighetene og ble derfor også aktivt holdt i sjakk av de fleste bøndene. Grana er stort sett godt tilpasset de naturgitte forholdene på Vestlandet og nord for Saltfjellet. På et eller annet tidspunkt ville sannsynligvis gran ved naturlig spredning bli et av hovedtreslagene i disse landsdelene, i hvert fall i indre strøk. Den skogreising/treslagsskifte som har skjedd vil imidlertid kunne framskynde denne utviklingen kraftig, og vil også kunne ha ført til at gran har blitt innført i områder hvor den hadde hatt problemer med å spre seg naturlig. I et aktivt drevet skogbruk kan en imidlertid i en viss grad regulere hvilke treslag som skal brukes hvor. Derimot vil det være nødvendig med særskilte ryddetiltak dersom en ønsker å fjerne gran eller utenlandske treslag fra områder hvor det ikke er skogbruksaktivitet. Dagens kunnskap om spredningsevnen for utenlandske treslag er oppsummert i Direktoratet for naturforvaltnings utredning 2005-6. I det følgende er den gjengitt i sin helhet: Europeisk lerk (og japansk lerk) har stor spredningsevne vestafjells, og sprer seg dels i høyde med og dels over skoggrensen. Lerken er relativt lite plantet (Nygaard & Brean 2001, Øyen 2003) Sitkagran (og lutzgran, kvitgran) har lokalt noe spredning nordenfjells og moderat spredningsevne vestafjells. Gruppen er den økonomisk viktigste og det mest brukte fremmede treslaget. Evnen til å spre seg på lyngmark og inn i omkringliggende bjørkeskog/furuskog synes begrenset, men kan stedvis være rimelig stor ved bruksendringer (nedlagt beite, brannfelt, hogstfelt etc). Artsgruppen kan i visse høve også etablere seg i og over skoggrensen (Nygaard et al. 2000). Buskfuru har moderat spredningsevne vestafjells, bergfuru har etter alt å dømme liten spredningsevne. Arten(e) kan spre seg på lyngmark og overflatemyr, ved lysåpne forhold (Øyen 2000). Kontortafuru/Vrifuru har så langt vist liten spredningsevne i norsk skog. Treslaget er mest benyttet i innlandsstrøk, men også kystplantninger med kystformen (var. contorta) er noe utbredt. Fra Skottland og Irland er det rapportert om moderat spredning fra eldre plantefelt. Edelgran (europeisk-, kjempe-, sibirsk-, fjell-, nobel-, andre) har moderat til stor spredningsevne vestafjells. Flere av artene er skyggetålsomme og kan over tid spre seg og utgjøre klimakssamfunn (VFF 1966). Juletreplantasjer, hvor edelgran utgjør et viktig element, kan representere en ny spredningskilde dersom trærne ikke blir tatt ut som juletrær. Vestamerikansk hemlokk har stor spredningsevne vestafjells. Arten er meget skyggetålsom og former klimakssamfunn. Treslaget er lite brukt, tilplantet areal er neppe mer enn 1500 dekar (Øyen 2001). Douglasgran og kjempetuja har moderat spredningsevne, men er svært lite benyttet (Øyen 2000). Platanlønn har spredd seg fra park og hagetrær, fra den første plantingen tidlig på 1700-tallet. Den er etter hvert blitt et vidt utbredt lauvtre i kyststrøk, fra Sørlandet i sør til Nord-Troms i nord (Framstad & Elven 1996). Haxthow (1998) argumenterer med at platanlønn ikke utgjør en alvorlig trussel mot spontane treslag. Generelt må vi anta at platanlønn kommer til å bli et vanlig treslag i kyststrøk på bekostning av andre løvtreslag (jf Lundberg 2002). 11

Som en ser av denne gjennomgangen har spesielt lerk, edelgran og platanlønn stor spredningsevne. Blant de mest aktuelle treslagene for ordinær skogproduksjon har sitka/lutz noe spredning nordafjells og moderat spredningsevne vestafjells, mens contorta har liten spredningsevne. I flere sammenhenger, inklusive Levende Skog Standard, er det lagt vekt på at spredning skal holdes under kontroll gjennom skogbehandlingen. Dette vil i praksis kunne skje gjennom ungskogpleie og tynning. Fjerning av gran og utenlandske treslag på arealer hvor slike tiltak ikke gjennomføres forutsetter særskilt rydding. Dette vil gjelde en stor del av lauv- og furuskogen på Vestlandet og i Nord-Norge. 1.6. Generell utvikling av skogen i skogreisingsstrøk I de siste 70-80 årene har det produktive skogarealet på Vestlandet og i Nord-Norge vært stadig økende. Dette gjelder spesielt Vestlandsfylkene. Totalt sett viser Landskogtakseringens materiale at det produktive skogarealet er økt med drøyt 25 % fra 1933 til 2002. Selv om 14 % av det produktive skogarealet i dag er granskog, har arealet både med furuskog og med lauvskog økt. Samtidig har utnyttelsen av furu- og lauvskogressursene blitt drastisk redusert. Dette har ført til at det stadig har blitt mer gammel furu- og lauvskog. Bare fra 1990 til 2006 har arealet på med skog eldre enn 80 år økt fra 4,5 til 8 millioner dekar, mens arealet med skog eldre enn 120 år har økt fra 770.000 dekar til 1,5 mill. dekar. Dette innebærer at arealet med slik gammel skog nesten har blitt fordoblet i løpet av 16 år på Vestlandet og i Nord-Norge. Furuskog med en bestandsalder på 120 år er imidlertid ikke nødvendigvis gammel i økologisk forstand. Virkelig gammel furuskog er det fortsatt relativt lite av på Vestlandet. Som følge av liten utnyttelse og dermed økende alder på skogen, har stående volum av furu og lauv i skogreisingsfylkene blitt 3-doblet i løpet av de siste 80 årene. Økt andel gammelskog og liten hogst har samtidig ført til betydelig mer gamle, grove trær og død ved. Økt areal, eldre skog, flere gamle trær og død ved, har ført til at arter knyttet til gammelskogen i kyststrøk har fått klart bedre betingelser. Fragmenteringen av livsmiljøene har blitt mindre. I tillegg har enkelte arter som har vært naturlig sjeldne i kyststrøk profitert på det økende arealet med granskog. Økningen i skogarealet har gått på bekostning av kulturbetingete åpne skogarealer. Arter knyttet til slike livsmiljøer har fått færre og mer fragmenterte leveområder. 12

2. Økonomiske betydning 2.1. Oppbyggingen av ressursene Gjengroingen av arealer og den aktive tilplantingsinnsatsen, har ført til en formidabel oppbygging av virkesressursene i løpet av dette århundret. I tabell 7 er det gjort en sammenlikning mellom stående volum etter Landsskogtakseringen i 1932 og i 2005. Tabell 7: Stående volum i 1000 m 3 etter Landskogtakseringen i 1932 og 2005 Gran Furu Lauv Alle treslag 1932 2005 1932 2005 1932 2005 1932 2005 Vestlandet 177 30.362 10.422 33.998 6.658 33.187 17.257 97.547 Nord-Norge 5.683 14.119 1.714 4.689 15.158 30.937 22.555 49.745 Som en ser av tabellen er den stående kubikkmassen på Vestlandet økt fra drøyt 17 mill. m 3 til nesten 98 mill. m 3 i denne perioden. For furu er stående volum mer enn 3-doblet, for lauv 5-doblet og for gran 170-doblet. I Nord-Norge er den stående kubikkmassen økt fra snaut 23 mill. m 3 til nesten 50 mill. m 3. Stående volum for lauv og furu har økt med hhv. 100 og 170 %, mens økningen i stående volum for gran har vært 150 %. Det er imidlertid grunn til å peke på at tallene for Nord-Norge omfatter Nordland og Troms, og at Nordland sør for Saltfjellet har store arealer der granskog naturlig er dominerende. Prosentvis har tilveksten i denne perioden økt omtrent like mye som den stående kubikkmassen. På Vestlandet har tilveksten økt fra 0,6 til 3,5 mill. m 3, i Nord-Norge fra 0,6 mill. m 3 til 1,5 mill. m 3 pr. år. 2.2. Produksjon i granskog Tabell 8 under viser hvordan skogreist/treslagsskiftet areal fordeler seg på granboniteter. Til sammenlikning er bonitetsfordelingen for hele det produktive skogarealet i Norge satt opp. Tallene refererer seg til situasjonen rundt 1990. Tabell 8: Skogreist/treslagsskiftet areal fordelt på boniteter. Prosentvis fordeling. Kilde: Landsskogtakseringen H40-bonitet Skogreist/ treslagsskiftet areal Vestlandet Skogreist/ treslagsskiftet areal Nord-Norge Totalt skogreist/ treslagsskiftet areal Produktivt skogareal i Norge 6 1 3 2 11 8 2 11 6 28 11 5 35 16 25 14 15 39 24 20 17 26 12 20 10 20 26 1 17 4 23 19-12 1 26 6-4 - Totalt 100 100 100 100 13

Som en ser av tabellen er det stor forskjell mellom de to regionene med tanke på bonitetsfordelingen. På Vestlandet har 77 % av det tilplantete arealet en produksjonsevne som tilsvarer bonitet G17 eller bedre. 25 % av arealet har dessuten bonitet 23 eller bedre. Dette viser det meget store vekstpotensialet gran har på Vestlandet. I Nord-Norge er naturlig nok bonitetsforholdene svakere. 87 % av det tilplantete arealet er klassifisert som G14 eller dårligere. Under de rådende klimaforholdene må en likevel si at de grandominerte arealene gir grunnlag for en meget tilfredsstillende virkesproduksjon også i denne landsdelen. De forventete klimaendringene vil i tillegg gi økt produktivitet på arealene. Gjennomsnittlig produksjonsevne på det tilplantete arealet er drøyt 0,7 m 3 pr. dekar og år. Til sammenlikning er gjennomsnittlig produksjonsevne for hele Norges skogareal snaut 0,4 m 3. Granskogen på Vestlandet har en produksjonsevne på nærmere 0,9 m 3. Den løpende tilveksten og stående volum på det tilplantete arealet adskiller seg også fra skogstrøkene. Tabell 9 under viser tilvekst og volum pr. arealenhet på de ulike hogstklassene. Tabell 9: Tilvekst og volum pr. dekar i grandominert skog. Kilde Landsskogtakseringen Skogreist/treslagsskiftet areal Vestlandet Skogreist/treslagskiftet areal N-Norge Produktiv granskog Norge Hogstklasse Tilvekst pr. dekar Stående vol. Tilvekst pr. dekar Stående vol. Tilvekst pr. dekar Stående vol. pr. dekar pr. dekar pr. dekar II 0,2 2,5 0,1 2,0 0,1 1,6 III 1,2 13,2 0,7 8,0 0,7 8,8 IV 1,5 31,6 0,7 19,3 0,4 13,8 V 1,4 41,5 - - 0,4 15,7 Som en ser av tabellen har den grandominerte skogen på Vestlandet en produksjon og bestokning som ligger langt over landsgjennomsnittet. For Nord-Norges del ligger produksjon og bestokning nær landsgjennomsnittet for grandominert skog, med unntak av skog i hogstklasse IV hvor både tilvekst og kubikkmasse pr. dekar er klart høyere enn landsgjennomsnittet. 2.3. Produksjonsgevinst ved skogreising/treslagsskifte Bruk av utenlandske treslag og gran i kysstrøk gir grunnlag for høsting av tømmer som industrien etterspør til priser som gir lønnsom drift. Dette er i liten grad tilfellet når det gjelder lauv- og furuskogressursene i skogreisingsstrøkene. I tillegg utnytter treslagene arealenes produksjonsevne langt bedre enn furu og bjørk. Både erfaringer og utførte forsøk viser at gran i gjennomsnitt gir 2-3 ganger så stor produksjon som furu/bjørk i disse områdene. Sitka- og lutzgran gir i tillegg betydelig høyere produksjon enn vanlig gran på egnete lokaliteter. I oppdragsrapport 01/2008 fra Skog og landskap har en summert opp dagens kunnskap når det gjelder effekt av treslagsskifte i kyst- og fjordstrøk vestafjells for høydebonitet (H40 i m) og produksjonsevne (m3/dekar/år). Denne oppsummeringen viser: 14

Treslagsskifte fra dunbjørk til gran: Treslagsskifte fra furu til gran: Treslagsskifte fra gran til sitka: H40 øker med 7-9 meter Produksjonsevnen øker med 0,6-0,8 m3/dekar/år H40 øker med 6-8 meter Produksjonsevnen øker med 0,4-0,6 m3/dekar/år H40 øker med 3-4 meter Produksjonsevnen øker med 0,3-0,4 m3/dekar/år Dette innebærer for eksempel: - Treslagsskifte fra bjørk til gran på bonitet B11 øker produksjonsevnen fra 0,25 til 0,9 m3/da - Treslagsskifte fra furu til gran på bonitet F11 øker produksjonsevnen fra 0,35 til 0,8 m3/da Det er grunn til å peke på at produksjonsgevinstene er størst på de midlere bonitetene og minst på de aller svakeste markslagene. 2.4. Ressursutnyttingen Hensikten med skogreising og treslagsskifte har vært å bygge opp skogressurser for å gi framtidige generasjoner et bedre grunnlag for å utnytte skogressursene økonomisk. Gjennom skogreising/treslagsskifte satser en på et treslag som gir en betydelig større virkesproduksjon og bedre priser enn det naturskogen gir. Lauv- og furuskogene i kyststrøk gir i dag svært beskjedne muligheter til å drive et næringsmessig skogbruk. I praksis er skogbruksaktiviteten i all hovedsak knyttet til det grandominerte arealet. Til tross for at stående kubikkmasse av furu og lauv samlet sett er mer enn dobbel så stor som den stående kubikkmassen av gran (inkl. lutz/sitka) på Vestlandet og i Nord-Norge, utgjorde avvirkningen av gran 86 % av den samlete avvirkningen til salg og industriell produksjon i 2007. Selv om vedhogst ikke inngår i disse tallene, viser dette at det næringsmessige skogbruket i all hovedsak er basert på granskogen. Tømmerkvalitet, bestokning og driftsforhold fører til at en svært liten del av furu- og lauvskogen er driftsøkonomisk interessante. Undersøkelser som er gjennomført viser at granskogen i skogreisingsstrøk gir mye virke av god kvalitet. Produsert mengde skurtømmer pr. arealenhet er større enn det en normalt finner i skogstrøk, og andelen med skurtømmer i eldre hogstmodne bestand ligger gjerne i størrelsesorden 70-80 %. Foreløpige resultater fra prosjekter som er i gang, viser at det i de eldste plantefeltene på 90-120 år er en skurandel på 85-92 %, mens skurandelen i felter som er 60-90 år gamle er 65-85 % (Øyen pers. medd.). Tidligere har det vært reist spørsmål ved virkeskvaliteten hos den hurtigvoksende sitakgrana. Nye forskning har imidlertid dokumentert at sitkagran har gode styrkeegenskaper i forhold til densitet, og at styrken er nesten like god som for vanlig gran (Vadla 2007). Teoretisk skulle det være mulig å produsere nærmere 1,8 mill. m 3 grantrevirke i året på det arealet som i dag er skogreist/treslagsskiftet. En slik produksjon er det vanskelig å komme opp i. Realistisk sett er det likevel grunn til å regne med at granskogarealet kan gi grunnlag 15

for en årlig avvirkning på omtrent 1,4 mill. m 3 på lang sikt. Til sammenlikning var avvirkningen fra disse arealene snaut 300.000 m3 i 2007. En årlig avvirkning på 1,4 mill. m3 vil gi en førstehåndsverdi på om lag 500 mill. kroner. Den inntekts- og sysselsettingsmessige betydningen av denne ressursen er imidlertid betydelig høyere pga videreforedling av tømmeret og ringvirkninger i lokalsamfunnet. Økt tilgang på trevirke har gitt mulighet for å sikre eksisterende og etablere ny foredlingskapasitet lokalt. Det er grunn til å minne om at mesteparten av skogreisingen/treslagsskiftet har skjedd etter 1950. Dette fører til at mye av granskogen fortsatt er i et tidlig utviklingstrinn. Dette gjelder spesielt i Nord-Norge der skogen i gjennomsnitt vokser betydelig seinere enn på Vestlandet. Det er derfor fortsatt relativt lite hogstmoden granskog i kyststrøkene. Derimot er det mye ungskog og yngre produksjonsskog som vil kunne gi grunnlag for en høy avvirkning om noen 10-år. Med dagens svært lave planteaktivitet, vil hogstklassefordelingen bli svært skjev og ikke gi grunnlag for en jevn avvirkning av granvirke over tid. Uten økt planteaktivitet vil avvirkningskvantumet derfor måtte falle sterkt om 60-80 år da de store granskogdominerte arealene har blitt avvirket. 2.5. Potensialet for videre skogreising/treslagsskifte De kommunevise tiltaksplanene for skogreisingsstrøk viser et totalt aktuelt areal for skogreising/treslagsskifte på omtrent 4 mill. dekar på Vestlandet og i Nord-Norge. I Kystskogbrukets melding om kystskogbruket er det konkludert med at det kan skogreises/treslagsskiftes 5 mill. dekar innenfor rammene av biologisk mangfold (inkl. skogreising/treslagsskifte i Trøndelagsfylkene). I St.meld.nr. 39 (2008-2009) er det lagt til grunn at det av hensyn til ulike miljøverdier ikke er aktuelt med så omfattende skogreising/treslagsskifte i kyststrøk. Departementet har derimot lagt til grunn at det skal kunne skogreises 1 mill. dekar i løpet av om lag 20 år. En utvidelse av granskogarealet med 1 mill dekar bør kunne øke de langsiktige avvirkningsmulighetene med 5-600.000 m3 pr år. Dette vil representere en førstehåndsverdi på omtrent 200 mill. kr. Det vil dessuten gi en bedre hogstklassefordeling. 2.6. Mulige negative økonomiske konsekvenser Skogreising og treslagsskifte har i mange tilfelle gitt negative landskapsmessige konsekvenser, jf kap. 4. Dette kan tenkes å ha negative effekter for turistnæringen, selv om det er vanskelig å måle. Tidligere ble skogreising og treslagsskifte oppfattet som konfliktfylt i forhold til mulighetene for utmarksbeite. Nå er hovedproblemet svak lønnsomhet i denne produksjonen. Dette fører til at tilgjengelige beiteressurser ikke lengre utnyttes og at kulturlandskapet gror igjen. Eventuelle konflikter mellom husdyrbeite og skogreising/treslagsskifte vil derfor være av helt lokal karakter. 16

3. Virkninger på biologisk mangfold Tap av habitat, fragmentering og introduksjon av fremmede arter regnes i dag som de største truslene mot biomangfoldet. Planting av fremmede treslag representerer alle disse tre truslene. Fremmede arter gir betydelige problemer og økonomiske konsekvenser i en god del norske økosystemer, selv om de foreløpig ikke er antatt å utgjøre en trussel mot mange rødlistearter (Kålås m.fl. 2006). Rødlista opererer imidlertid med 'treslagsskifte' som en egen kategori under 'skogbrukstiltak', og slike tiltak er regnet som en (av ofte flere) negative påvirkningsfaktorer for mer enn 250 av rødlisteartene. I USA er hele 49 % av mangfoldet berørt av fremmede arter (Wilcove m.fl. 2000). Før skogreisingens tid var landskapet på Vestlandet og i Nord-Norge preget av sterk menneskelig påvirkning gjennom intensivt beitebruk og uttak av trevirke. Arealene med åpen beitemark var store. I løpet av 1900-tallet skjedde det store endringer av landskapsbildet i disse strøkene som følge av skogreising/treslagsskifte og gjengroing av arealer. Utviklingen innebærer at naturen en del steder har "tatt igjen" arealene. I tillegg til å gjenerobre tidligere jordbruksarealer, har skogen i større grad fått mulighet til å gjennomgå de naturlige suksesjonene. Arter knyttet til seine løvsuksesjoner, som hvitryggspett, profiterer på dette. På slike steder er grunnlaget for arter knyttet til for eksempel død ved i skyggefull skog bedret. Gjennom skogreising/treslagsskifte har 16 % av det produktive skogarealet på Vestlandet og 9 % og i Nord-Norge blitt dekket av treslag som i utgangspunktet har en sparsom eller ingen naturlig utbredelse i disse områdene. Dette gir i seg selv både økologiske og landskapsmessige virkninger. Lokalt og i visse naturtyper kan også andelen være vesentlig større. 3.1. Jordsmonn og vegetasjon Etter en normal granplanting med 200-300 planter pr. dekar vil granskogene gjennomgå tre faser: pionerfase (0-25 år), konsolideringsfase (25-50 år) og åpningsfase (50 år slutthogst). Når bestandet slutter seg blir det lite lys igjen på skogbunnen ved normal planteavstand med gran. Dette endrer bunnvegetasjonen, blant annet ved at mange moser og planter går ut, og ikke sjeldent forsvinner bunnvegetasjonen i en periode mer eller mindre fullstendig. For noen arter tar det lang tid å reetablere seg, og opprinnelig vegetasjonssammensetning rekker ikke å etablere seg innen skogen igjen er hogstmoden. En undersøkelse fra Hordaland (Lauvrak 1979) viste at mens man i utgangsvegetasjonen hadde i gjennomsnitt 29 arter av karplanter og kryptogamer pr m2 var fordelingen i granfasene som følger: - Pionerfasen 22 arter - Konsolideringsfasen 15 arter - Åpningsfase 23 arter Det vil imidlertid i stor grad være andre arter, blant annet arter som har pioneregenskaper, som vil klare å etablere seg i åpningsfasen sammenlignet med utgangsvegetasjonen. 17

Løvskoger har høyt humusinnhold, og i Nord-Norge er det påvist usedvanlig høye nivåer. I istervierskog er det funnet 60-70 % humusinnhold med konsistens omtrent som rikmyrtorv, og i liskoger kan glødetapet være 70-80 % (Fremstad & Normann 1982). Generelt har lauvskog og furuskog høyere glødetap enn granskog, og disse forholdene vil endres ved tilplanting med gran. Granskog har imidlertid høyere glødetap enn snaumark som for eksempel beitemark med spredte trær. Sætre (1999) studerte blandede bestand av gran og bjørk, og fant at fotosynteseaktivitet i feltsjiktet, jordens vanninnhold, dekke av mosen Brachyteciumre flexuma og tilknyttede planter, samt mengde mikrober i jorden avtok med økt mengde gran, og økte med forekomst av bjørk. Granplantefelt gjør at jordbunnen blir surere (Fremstad 1997, Sætre 1999). Kombinasjonen av liten eller ingen bunnvegetasjon, stedvis store nedbørsmengder og bratt terreng gir økt næringslekkasje og erosjon. 3.2. Forskjeller på ulike størrelsesnivåer (bestand, område, landskap) De økologiske effektene påvirkes av omfang og fordeling av plantefeltene i landskapet og hvor sårbar en art er for miljøforandringer (Yoccoz m.fl. 2001, Gjerde 1993). For eksempel fant Gjerde m.fl. (1994) at tettheten av fugl var størst i finkornet mosaikk (dvs. mange små spredte plantefelt) og antydet en økning i tetthet på ca. 40 % fra den mest grovkornede (dvs. få, store plantefelt) til den mest finkornede landskapsmosaikken i sine studieområder på Vestlandet. Som tidligere nevnt er det stor forskjell på effekt lokalt og på større skala. I enkeltbestand av unge granplantefelt kan det opprinnelige artsmangfoldet nærmest være forsvunnet, mens man på landskapsnivå oftest vil finne igjen alle artene så lenge ikke andelen plantet skog blir for stor. Det er derfor viktig å ta hensyn til skalaproblematikken når man skal evaluere granskogens påvirkning på arter. Det finnes studier som ser på terskelverdier av hvor stor andelsmessig reduksjon av opprinnelig habitat en art kan "akseptere". Vi har imidlertid få slike studier, og de er vanskelig å gjennomføre blant annet fordi man i praksis ofte studerer effekter over kort tid i systemer som ennå er unge (Å.Ø. Pedersen pers medd.). 3.3. Virkningen av treslagsskifte og skogreising på ulike naturtyper Mange undersøkelser av skogreisingens effekter går på bestandsnivå, og man har mindre kunnskap om effektene på landskapsnivå. Dette gjelder mange av undersøkelsene det henvises til i dette kapittelet. Vi har heller ikke kunnskap om spesifikke effekter på naturtyper som er særpregete eller spesielt verdifulle for biologisk mangfold. Furuskogene spenner i skogreisingsstrøkene over et mye videre økologisk spekter enn på Østlandet og i Midt-Norge. Dette skyldes både at gran naturlig bare finnes spredt og stor variasjon i naturgitte forhold. I kombinasjon med kystklimaet har dette resultert i skogtyper som er særegne for skogreisingsstrøk. Frostømfintlige arter som kristtorn, vivendel og 18

storfrytle er f.eks. sammen med mange heiarter vanlige innslag også i fattig skog. Innover fra kysten mister furuskogene en del av sitt særpreg, selv om et visst innslag av oseaniske arter, ikke minst moser og bregner, også finnes innerst i fjordene. Samtidig finner en for eksempel svært særpregete furuskoger (lågurt og baserike) og kombinasjoner med hassel.botanisk er dessuten de små forekomstene av furu- og lauvskog på kalkrik mark av særlig interesse. Etter gjeldende Levende Skog standard er det ikke anledning til å treslagsskifte kalkfuruskog og kalkbjørkeskog. Lauvskogen i kyststrøk har også sine klare særpreg, men er likevel økologisk mer lik det en finner på Østlandet og i Midt-Norge enn hva som er tilfellet med furuskogen. Lauvskogen er dessuten langt mer dominerende enn i skogstrøkene. Det gjelder spesielt i Nord-Norge der den i liten grad blir konkurrert ut av andre treslag. Eikeskogene på Sørlandet skiller seg relativt mye ut fra edellauvskogforekomstene ellers i skogreisingsstrøk. Eikeskogen finnes nemlig på alle boniteter langs kyststripa opp mot 3-400 moh. Selv om eikeskogen er relativt vanlig i dette området, er spesielt eikeskogene på god mark viktige for biomangfoldet. I Levende Skog Standard er det per i dag tillatt med treslagsskifte på skogtypen blåbær-eikeskog, men ikke på noen andre edelløvskogstyper. Lauv- og furuskogen i skogreisingsstrøk inneholder stort sett dyrearter som også finnes i andre deler av landet. En del granskogavhengige arter mangler imidlertid naturlig nok. Det samme gjelder en del østlige arter på Vestlandet og en del sørlige arter i Nord-Norge. Til gjengjeld finnes en del arter som er typiske for disse områdene. Det kan f.eks. være grunn til å nevne at enkelte rødlistearter som hvitryggspett og gråspett har sin viktigste nordiske utbredelse i vestnorske skoger. Vestlandet har ikke minst også rike forekomster av kryptogamer og har mange arter av moser og lav som er sjeldne eller ikke finnes andre steder i landet. Flere tidligere antatt østlige arter (av sopp) har vist seg å egentlig være hovedsakelig vestlige. For sopp er det også funnet at en rekke tidligere antatt mer eller mindre reine granskogsarter naturlig opptrer i furuskog på Vestlandet. Dette gjelder flere sjeldne og kravfulle og dels rødlistede arter. For sopp er det også slik at flere tilsynelatende sørlige arter gjør store hopp for å dukke opp igjen i Nord-Norge og det kan godt være at de har tyngdepunkt der (men undersøkelsesnivået er for dårlig).visse skogtyper er allerede fra naturens side, eller som følge av utstrakt tradisjonell utnyttelse som beiting og hogst, sterkt fragmentert. Et eksempel er rik bjørkeskog i Nord-Norge, der man har høyt artsmangfold. I slike naturtyper vil ytterligere fragmentering som følge av granplanting få ekstra tydelige effekter (Yoccoz m.fl. 2001). Det er dessuten grunn til å peke på edellauvskogenes betydning for biomangfoldet. Edellauvskogen stiller krav om sommervarmt og vintermildt klima og god jord. På Vestlandet har de sitt nordligste utbredelsesområde, og inneholder mange sjeldne arter. Spredte edellauvskogforekomster med tilhørende forekomster av rødlistearter finnes videre nordover til Steigen. Som det er pekt på tidligere er skogreisingsstrøkene sterkt preget av tidligere tiders jordbruksdrift. Selv om skogen nå har "tatt igjen" mye av dette arealet, er fortsatt en betydelig del av arealet sterkt kulturpåvirket. Både kystlyngheiene og annen kulturpåvirket snaumark er viktig for biomangfoldet i disse strøkene. En stor del av dette er under gjengroing. Etter gjeldende Levende Skog standard er det ikke anledning til skogreising på åpen røsslynghei. Derimot kan det være negativt for biomangfold dersom åpen engmark samt hagemark og 19

lauvingslier med høye konsentrasjoner av kulturbetinga rødlistearter gror igjen eller skogreises. Skogreising/treslagsskifte fører til at de økologiske forholdene endres i meget stor grad på det aktuelle arealet. Spesielt i 20-40 år gammel granskog skygges bakkevegetasjonen ut. Plantet granskog med et lite eller minimalt innslag av andre treslag, vil gi grunnlag for et lavere biomangfold enn f.eks. bjørk- eller furuskog på det samme arealet. I tillegg vil artssammensetningen være annerledes. Økologisk sett er det interessant å se på hvilke vegetasjonstyper skogreisingen/treslagsskiftet har skjedd på, og hvor stor andel av arealet med en bestemt vegetasjonstype som er tilplantet. Dette framgår av tabell 5. Blåbærskog, småbregneskog, lågurtskog og for Nord-Norges del høgstaudeskog er vegetasjonstyper som gir gode produksjonsmuligheter for granskog. En ser imidlertid at en også har en god del skogreising/treslagsskifte på vegetasjonstyper som normalt tilsier lav bonitet. I skogreisingsstrøk finner en imidlertid disse vegetasjonstypene delvis også på arealer med relativt høy bonitet. Furuskogene på rike vegetasjonstyper er typiske for disse kystskogområdene. Dette er også skogtyper med et stort biomangfold. Økologisk kunne det være grunn til å frykte at granplantingene var konsentrert til slike arealer. Tabell 5 viser at det i beskjeden grad har vært tilfellet. Av tabellen går det fram at omtrent 25 % av småbregne- og lågurtskogen på Vestlandet er tilplantet, mens andelen skogreist/treslagsskiftet areal for alle vegetasjonstypene samlet er 17 %. I økologisk sammenheng er det også verdt å legge merke til at selv om skogreising/treslagsskifte på en bestemt vegetasjonstype utgjør en liten del av det totale granarealet, kan den utgjøre en stor del av vegetasjonstypen. Tabell 5 viser at: 39 % av furumyrskogen på Vestlandet er trelagsskiftet selv om dette arealet ikke utgjørmer enn 3 % av det skogreiste arealet. 27 % av sumpskogen på Vestlandet er treslagsskiftet selv om dette arealet ikke utgjør mer enn 1 % av det tilplantete arealet. 30 % av røsslyngheia i Nord-Norge er skogreist selv om dette arealet ikke utgjør mer enn 0,3 % av det tilplantete arealet. På alle ovennevnte vegetasjonstyper er det ikke anledning til skogreising eller treslagsskifte etter gjeldende Levende Skog standard. Dette er vegetasjonstyper som er relativt sjeldne i landsdelene og hvor de "naturlige" økosystemene har blitt betydelig endret som følge av tilplantingen. Det er imidlertid grunn til å peke på at tallene over refererer seg til arealer klassifisert som produktive. I tillegg vil det være en god del arealer med denne vegetasjonstypen som ikke er klassifisert som produktive. Andelen av vegetasjonstypene som er tilplantet blir derfor noe mindre enn det tallene over viser. Spesielt gjelder det for furumyrskog. Her utgjør den produktive furumyrskogen bare en mindre del av totalarealet for vegetasjonstypen, samtidig som en del av det arealet som er registrert som skogreist/teslagsskiftet areal, ikke var produktivt før arealet ble grøftet. Mange granbestand i Nord-Norge er plantet på områder med høy bonitet, særlig lågurtskog og høgstaudeskog, mens andelen av tilplantet storbregneskog er relativt liten (se tabell 5). Hvilke arter det påvirker er for dårlig kartlagt. 20

3.4. Arter og artsgrupper Generelt er dette kapittelet preget av at mye av forskningen foregår på fugler, pattedyr og karplanter. Fremstillingen blir derfor skjev, i lys av at det virkelig store mangfoldet er blant virvelløse dyr og kryptogamer. Effektene på disse artene er dårlig kjent. Det foreligger dessuten lite kunnskap om effektene på arter på berg og trær. På landskapsnivå kan granskogen hittil ha ført til en økning i antall forekommende dyrearter. Granskog er levested for arter som i utgangspunktet er sjeldne i kystskogene, samtidig som dagens mengde med plantet granskog foreløpig neppe har medført at opprinnelige arter har forsvunnet helt på landskapsnivå. Imidlertid er det grunn til å tro at en del arter har blitt borte fra de spesifikke arealene som er skogreist/treslagsskiftet. Etablering av granskog har gitt økt strukturell variasjon i landskapet, som gir et høyere artsmangfold enn et mer ensartet landskap av bjørke- og/eller furuskog. Man får også sterkt endret vertikal og horisontal struktur innen et skogbestand. En skog med spredte granbestander mellom bjørk, gir større variasjon på landskapsnivå. På den annen side kan dyrearter som er knyttet til furu- og lauvskog ha blitt mer fåtallige. For vekster (særlig moser og lav) kan dagens omfang av treslagsskifte ha ført til en reduksjon i artsmangfoldet også på landskapsnivå i enkelte områder. For virvelløse dyr er kunnskapen mangelfull, og effektene av skogreising og treslagsskifte varierer trolig mye avhengig av hvilke livsmiljøer artene er knyttet til. Endringer i plantesamfunn ved treslagsskifte er knapt nok undersøkt, men det er ganske innlysende at det vil medføre store endringer på bestandsnivå. Dette får sekundære effekter for planteetere i form av mangel på næringsplanter eller skjul. Når treslagssammensetningen endres, kan det påvirke gjennomtrengning av lys og dermed forekomsten av foretrukne næringsplanter for planteetere som hare (Pulliainen og Tunkkari 1987), smågnagere (Hämback m.fl. 1998, 2002) og hønsefugler (Höglund 1980,Wegge og Kastdalen 2008). Vegetasjonen i bunn- og feltsjiktet er viktig også i form av skjul. Samtidig kan også granplantefelt fungere positivt som skjul for en del arter. Sigurdsen (2000) fant en negativ effekt av treslagsskifte på både smågnagere og spissmus, mest fremtredende på markmus og vanlig spissmus i et studie som omfattet et toppår for smågnagere (1997). Studiet viste også at forekomsten av parasitter i spissmus var lavere i granbestand enn i de opprinnelige skogtypene, noe som er en indikasjon på at biomangfoldet på bestandsnivå reduseres. Et studium som omfatter en 10 års dataserie (inkludert Sigurdsens data) er under utarbeidelse, med hovedfokus på smågnagernes responser til granplantefelt på bestands- og landskapsskala. Det forventes i følge Å.Ø. Pedersen (pers. medd.) samsvar mellom dette studiet og Sigurdsen (2000). I subarktiske bjørkeskoger i Evenes, Lyngen og Skånland undersøkte Hausner m.fl. (2002) mulige endringer i mangfold og sammensetning i spurvefuglfaunaen. I de to sørligste kommunene hadde bjørkeskogen et høyere antall arter enn granplantefeltene og artssammensetningen var forskjellig. Typiske granskogarter kom til, mens de opprinnelige ble borte. På landskapsnivå kan artsantallet bli høyere så lenge treslagsskiftet areal holder seg under visse terskelverdier, mens det kan bli færre individer av bjørkeskogsartene. 21