Sertifisering av skog

Transkript

1 Skogeiere som vil selge tømmer forplikter seg til å følge Norsk PEFC skogstandard. Alle de større kjøperne av tømmer i Norge krever i dag sertifisering. Ringerike, Buskerud. Foto: John Y. Larsson, Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt skogeiendommer med tilsammen 65 millioner dekar produktiv skog. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC, noe som utgjør cirka tre prosent av det totale sertifiserte skogarealet i Norge. Stein M. Tomter, Skog og landskap Bakgrunn Grunnlaget for skogsertifiseringen i Norge ble lagt gjennom prosjektet Levende Skog. Levende Skog ble startet opp i 1995 som følge av økt internasjonal oppmerksomhet på skog- og miljøspørsmål, blant annet i papirmarkedet, og norsk skogbruks eget ønske om og vilje til å drive en langsiktig og ansvarlig skogforvaltning. En egen arbeidsgruppe, bestående av repres entanter for skogeiere, skogs industrien, arbeidstakere, naturvernorganisasjoner, friluftsorganisasjoner, forbruker organisasjoner og myndighetene, fikk ansvaret for å konkretisere kravene til et bærekraftig skogbruk. I 1998 ble det oppnådd enighet i denne gruppen om «Standarder for et bærekraftig norsk skogbruk». En slik bred enighet om en nasjonal skogstandard var relativt unikt ellers i verden. Skog og landskap 149

2 Kvalitetssikring av bærekraftig skogforvaltning Levende Skogs standarder for et bærekraftig skogbruk var ment å skulle kunne benyttes i sertifiseringssammenheng, uavhengig av valg av sertifiseringssystem. Levende Skogs sertifiseringsutvalg, som ble opprettet i samråd med miljø- og frilufts organisasjonene, utredet og kom med anbefalinger om hvordan skogsertifiseringen kunne organiseres i Norge. Ved utgangen av 2000 var praktisk talt hele det norske skogbruket sertifisert etter dette opplegget. Sertifiseringen skjedde i all hoved sak i form av gruppesertifisering, noe som inne bar at skogeierforeningene (de nåværende skog eierandelslagene) og andre tømmerkjøpere ble sertifisert etter Levende Skogs skogstandarder og miljøstyringssystemet ISO Gruppesertifiseringen inne bærer at skogeiere som vil selge tømmer forplikter seg, enten gjennom en egen avtale eller gjennom tømmerkontraktene, til å følge skogstandarden. Forpliktelsen er knyttet til forvaltningen av hele skogeiendommen og ikke bare den enkelte drift. Systemet med sertifisering etter Levende Skogs standarder og ISO ble i 2000 godkjent under «Programme for the Endorsement of Forest Certification», PEFC, som er verdens største internasjonale skogsertifiseringssystem. I 2006 ble Levende Skog-standarden revidert og Rådet for Levende Skog etablert som eier og forvalter av standarden. I dag forvaltes cirka livsmiljøer i mer enn nøkkelbiotoper på til sammen dekar. En forutsetning for enigheten var at kravpunktet «Skogreising og treslagsskifte» skulle revideres. Dette lyktes imidlertid ikke, og naturvernorganisasjonene og friluftsorganisasjonene trakk seg fra Levende Skog-samarbeidet i Sertifiseringen ble videreført etter de samme krav som tidligere, og ansvaret for forvaltningen av systemet og skogstandarden ble lagt til PEFC Norge. Kravene til skogforvaltningen Norsk PEFC Skogstandard omfatter 25 kravpunkter: Arbeidskraft og kompetanse Avfallshåndtering Beskyttelse av skogarealet Biologisk viktige områder Brannpåvirket skog Fjellskog Friluftsliv Gamle grove trær og død ved Genbevaring skogstrær Gjødsling og næringsbalanse Hogstformer Kantsoner Kulturminner og kulturmiljøer Landskapsplan Langsiktig virkesproduksjon Markberedning Myr og sumpskog Skogreising og treslagsskifte Skogstruktur Skogsveger Sprøyting Terrengtransport Treslagsfordeling Åpenhet om miljøinformasjon Samiske rettigheter Det er et mål at standarden blant annet skal sikre at skogen i Norge, på kort og lang sikt, skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av arter som er naturlig tilhørende her i landet. Standarden er primært basert på en livsmiljøtilnærming, ikke på forvaltning av mer eller mindre tilfeldige funn av enkelt arter. Utgangspunktet har vært, og er, at det er skogen som helhet som skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av artene. Dette er ut fra en erkjennelse av at det er forekomsten av egnete livsmiljøer som er avgjørende for artsmangfold og artssammensetning. Registrering og utvelgelse av nøkkelbiotoper er implementert i norsk skogbruk gjennom skogsertifiseringens kravpunkt om biologisk viktige områder. Gjennom Skog og landskaps prosjekt Miljøregistrering i skog (MiS) ble det definert 29 ulike livsmiljøer som er viktige for de artene som er avhengige av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved at det blir etablert nøkkelbiotoper. Det er til nå satt av cirka livsmiljøer som forvaltes i mer 150 Skog og landskap

3 Skogeiere forplikter seg til å bevare nøkkel biotoper for å få tømmeret fra eiendommen sertifisert. Et livsmiljø med rik bakkevegetasjon og mye død ved inneholder potensielt truede arter og gir nøkkebiotopstatus. Hole, Buskerud. Foto: John Y. Larsson, enn nøkkelbiotoper med et samlet areal på mer enn dekar. Livsmiljøtilnærmingen er også tillagt av gjørende vekt i de øvrige kravpunktene. Viktige livsmiljøer sikres eller utvikles blant annet gjennom gjensetting av livsløpstrær, bevaring eller utvikling av kantsoner mot myr, vann og vassdrag og i verdifulle kulturlandskap, samt gjennom spesiell behandling av sumpskoger, edellauvskoger, brannpåvirket skog, med mere. Selv om nøkkelbiotopene er basert på livsmiljøtilnærming, har metoden for registrering og utvalg (MiS-metoden) hele tiden forutsatt at det skal vurderes nøkkelbiotopstatus for kjente forekomster av truede arter. Før hogst er det imidlertid gjort til et sertifiseringskrav at eksterne miljødatabaser skal konsulteres. Hvis en hogst berører en kjent forekomst av en truet art eller en truet naturtype, skal en biolog involveres for å vurdere om det skal etableres en eller flere nøkkelbiotoper i området. For en truet art som er knyttet til kvaliteter som ville blitt forringet ved hogst, vil en slik vurdering måtte føre til at det blir etablert en nøkkelbiotop rundt forekomsten. Status, utvikling og forklaring Omfanget av sertifiseringen I praksis blir en skogeier først medlem av en PEFC-sertifisert gruppe når det skal skje en hogst på eiendommen. Forpliktelsene til å følge skogstandarden gjelder på hele eiendommen og helt fram til et eventuelt opphør av medlemskapet i den sertifiserte gruppen. Skog og landskap 151

4 Kvalitetssikring av bærekraftig skogforvaltning Skogsertifiseringen sørger for at viktige livsmiljøer sikres eller utvikles, blant annet gjennom spesiell behandling av verdifulle biotoper som slike svartorsumpskoger. Lindås, Hordaland. Foto: John Y. Larsson, Alle de større kjøperne av tømmer i Norge krever i dag sertifisering. Selv om noe tømmer kan leveres usertifisert, for eksempel til ved eller annen lokal foredling, så vil alle skogeiere med avvirkning av betydning være avhengige av å levere noe av tømmeret sitt til en kjøper som krever sertifisering av eiendommen. Rundt skogeiendommer omfattes av PEFC-sertifiseringen. Av Norges totale produktive skogareal på 83 millioner dekar, hvor skogbruk i prinsipp kan drives, er 65 millioner dekar, det vil si 80 prosent, PEFCsertifisert. Avvik Selv om den enkelte skogeier har forpliktet seg til å følge skogstandarden, er dette i seg selv ingen garanti mot feil. Norsk skogbruk har mange aktører, og vanskelige faglige vurderinger foretas ofte ut fra de konkrete forholdene i skogen under hogst. Standardisering er betydelig mer komplisert i en biologisk produksjon ute i naturen enn i en industriproduksjon, og det er derfor ikke til å unngå at avvik forekommer. Sertifisering innebærer en kontinuerlig forbedring. Gjennom intern revisjon og gjennom ekstern revisjon utført av en uavhengig tredjepart, en sertifiseringsbedrift skal avvik avdekkes og lukkes. På begynnelsen av 2000-tallet var det spe sielt mange avvik knyttet til gjensetting av livsløpstrær og bevaring av kantsoner. Gjennom avviksbehandlingen og en omfattende opplæring av skogeiere og entreprenører har dette bedret seg, selv om det fortsatt er en del avvik på disse områdene. I 2011 ble det avdekket hogst innenfor grensene til et betydelig antall nøkkelbiotoper, noe som førte til at PEFC Norge påla alle sertifiserte bedrifter å sjekke alle nøkkelbiotoper. Dersom 152 Skog og landskap

5 Intern revisjon, og ekstern revisjon utført av en sertifiseringsbedrift, skal avdekke og lukke avvik. hogst hadde forringet nøkkel biotopenes verdi, skulle erstatningsareal avsettes. For å hindre noe lignende fra å skje i framtiden ble det blant annet stilt krav til overvåking av nøkkelbiotoper. Gjennom ordinær avviksbehandling ble rutinene skjerpet for å unngå slik hogst i framtida. Rapportering høsten 2012 viste at arealer der det kunne ha vært utført feilhogst utgjorde 1,3 prosent av det totale nøkkelbiotoparealet. Basert på det som da var ferdig behandlede avvik, var 60 prosent av de aktuelle tilfellene reelle avvik som skyldtes skogsdrift. Årsakene til avvikene var i stor grad knyttet til navigeringsfeil under planlegging og/eller avvirkning, samt kommunikasjonssvikt og feilaktig skjøtsel i nøkkel biotoper der skjøtsel var tillatt. En svært stor del av disse hogstene skjedde dessuten på begynnelsen av 2000-tallet, før det ble vanlig å bruke GPS, og før nøkkel biotopene var blitt beskyttet av lovverket. Det store omfanget av avvik skyldes delvis eldre rutiner under kartleggingen og avgrens ingen av nøkkelbiotopene, og ved planlegg ingen av skogsdriftene. I en del tilfeller, der nøkkelbiotopene ble hogget i sin helhet, viser avviks behandlingen at holdningene til skogeierne og de sertifiserte bedriftene ikke var tilfredsstillende. i produktmerking. Omtrent 200 skogeiendommer er sertifisert gjennom både PEFC og FSC, og slik dobbeltsertifisering utgjør cirka tre prosent av det totale sertifiserte skogarealet i Norge. Det finnes i dag ikke en nasjonal FSC-standard for norsk skogbruk, slik det gjør for PEFC. Arbeidet med en slik standard stoppet opp samtidig som Levende Skog-samarbeidet brøt sammen i FSC-sertifiseringen er basert direkte på FSCs internasjonale prinsipper og kriterier, som utarbeides av FSC-akkrediterte sertifiseringsorgan. To slike generiske FSC-standarder er i bruk i Norge. FSC- og PEFC-sertifisering stiller tilnærmet de samme kravene til hvordan skogbrukstiltak skal gjennomføres. Den viktigste forskjellen mellom de to sertifiseringssystemene er at det på alle FSC-sertifiserte eiendommer skal utarbeides en forvaltningsplan med kart festing av arealer avsatt til biologisk mangfold, i tillegg til nøkkelbiotopene. FSC-sertifisering i Norge Forest Stewardship Council (FSC) er et av de dominerende internasjonale skogsertifiseringssystemene, og er mye brukt Skog og landskap 153