PRESENTASJON AV PROSJEKTER I PARALLELLSESJONER 1* Prediction of ADHD in boys compared to girls based on data from cognitive tests and rating scales

PRESENTASJON AV PROSJEKTER I PARALLELLSESJONER 1* Prediction of ADHD in boys compared to girls based on data from cognitive tests and rating scales Erik Winther Skogli 1), Martin Teicher 2), Per Normann Andersen 1), Kjell Tore Hovik 1), Merete Øie 1, 3). 1) Innlandet Hospital Trust Lillehammer, Division Mental Health Care, Norway, 2) Harvard Medical School, Boston, USA, 3) Department of Psychology, University of Oslo, Norway Introduction: Highly discrepant male-to-female ratios in community (3 to 1) and clinical samples (9 to 1) of children with ADHD indicate that girls with ADHD may be consistently underidentified and underdiagnosed. Less disruptive behaviour in females may contribute to referral bias causing underidentification and lack of treatment for girls with ADHD. Objective: In the current study we examined the importance of ADHD symptoms, cognition and co-existing symptoms to predict ADHD status in boys compared to girls in a clinical sample. Method: Thirty-seven females with ADHD, 43 males with ADHD, and 50 healthy controls (32 boys) between 8 and 17 years were included. None of the subjects had ever been medicated with stimulants. Executive Functions (EF) were assessed with a neuropsychological test battery and parent ratings of executive skills in everyday situations (Behavior Rating Inventory of Executive Function). Co-existing symptoms were assessed with self-report scales (Mood and Feelings Questionnaire, Revised Children s Manifest Anxiety Scale, State-Trait Anxiety Inventory for Children) and parent ratings (Child Behaviour Checklist). Variables were explored with Random Forest Classifications (Breiman, 2001) with the advantage of very high classification accuracy. Results: ADHD symptoms better predicted ADHD status in girls than in boys. Coexisting physiological anxiety was a key predictor for ADHD status in females. Rule breaking was a key predictor for ADHD status in males. Neuropsychological tests showed no significant gender differences in the predictive accuracy of ADHD. Parent ratings of dysexecutive skills predicted significantly better ADHD status in males than females. Conclusion: A gender sensitive ADHD profile was characterized by greater impact of ADHD symptoms in girls and functional impairment in boys. * se nummerering i programmet

2 Arbeidsminne og læring hos barn og unge med Asperger s syndrom sammenliknet med ADHD Per Normann Andersen 1, Kjell Tore Hovik 1, Erik Winther Skogli 1, Jens Egeland 2 and Merete Øie 1,2 1 Sykehuset Innlandet HF, Divisjon Psykisk Helsevern, BUP Lillehammer, 2 Universitetet i Oslo, Psykologisk institutt Bakgrunn: Både Asperger s syndrom (AS) og Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) er assosiert med arbeidsminnevansker og vansker med innlæring og hukommelse. Mange barn med AS har også symptomer på ADHD. Ingen tidligere studier har sett på arbeidsminnets betydning for læring og hukommelse hos barn og unge med AS sammenlignet med barn/unge med ADHD. Mål: Målet var å studere forholdet mellom auditivt arbeidsminne, læring og hukommelse hos barn/unge med AS sammenlignet med ADHD og friske kontroller (HC), for å på sikt lettere kunne identifisere og tilrettelegge for vanskene. Metode: Barna i AS gruppen (n= 39, 32, 7), ADHD gruppen (n=79, 44, 35) og HC gruppen (n=50, 32, 18) var mellom 8-17 år. Auditivt arbeidsminne ble målt med deltesten bokstav/tall sekvensiering fra WISC-IV. Evne til innlæring og hukommelse/gjenkalling ble målt med Hopkins Verbal Learning Test Revised. Resultater: Barn med AS og ADHD presterte signifikant svakere enn barn i HC gruppen på auditivt arbeidsminne, innlæring og utsatt gjenkalling. Det var ingen signifikante forskjeller mellom AS og ADHD. Auditivt arbeidsminne var høyere korrelert med innlærings og gjenkallingsvansker hos AS enn hos ADHD. Arbeidsminnevanskene forklarte det meste av den diagnoserelaterte variansen i innlæring og gjenkalling ved AS sammenlignet med HC, mens for ADHD gruppen så det ut til vanskene med innlæring og hukommelse ikke var en konsekvens av arbeidsminnevanskene alene. Konklusjon: Vansker med arbeidsminne medierer i større grad innlæringsvansker hos barn og unge med AS enn hos barn med ADHD

3 Dissociable inhibitory control in Tourettes Syndrome compared to Attention Deficit Hyperactivity Disorder Kjell Tore Hovik 1) Kerstin J. Plessen 2) Erik Winther Skogli 1) Per Normann Andersen 1) Merete Øie 1,3) 1) Innlandet Hospital Trust Lillehammer, Norway 2) Centre for Child and Adolescent Psychiatry, Denmark, 3) University of Oslo, Norway Background/Objective: Tourette Syndrome (TS) and Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) are two neurodevelopmental disorders associated with impaired control of behaviour. This study investigates first, whether the ability to suppress a motor or verbal response to visual stimuli discriminates well between children with TS and ADHD; and second, whether their performance on either task relates to parental reports of everyday problem behaviours. Method: Nineteen children and adolescents with TS, 78 with ADHD, and 50 healthy controls (HC) (8-17 years) were included after examination with a diagnostic interview (K-SADS). Neuropsychological measures included D-KEFS Color-Word Interference Test (verbal response), Conners Continuous Performance Test (motor response), and ratings of disinhibitory behaviour supplied by the parent with the Inhibition subscale of the Behavior Rating Inventory of Executive Function (BRIEF). Results: In the verbal response task, youth with TS committed fewer errors, and youth with ADHD more compared with HC. Accuracy in the motor response task did not differentiate between the groups. Moreover, participants with ADHD had longer reaction times compared to the TS and HC in both tasks. Parental ratings of inhibition difficulties, however, did not distinguish between participants with TS and with ADHD; both groups showed higher scores compared to HC. Lastly, inhibition problems reported by parents correlated modestly to performance by all subjects on motor task, but not on verbal task. Discussion/Conclusion: Participants with TS overinhibit compared to those with ADHD and HC when asked to inhibit a prepotent verbal response, resulting in better accuracy. Participants with ADHD were slower and less accurate on the verbal response task compared to those with TS and HC, reflecting a more sluggish, impulsive response tendency. Inaccuracy on motor response task was more predictive of everyday dysinhibitory behaviour than inaccuracy on the verbal task.

4 Miljøfaktorer og psykiske symptomer i ungdomstid assosiert med senere utvikling av psykotisk lidelse- en kasus-kontroll-studie. Unni Bratlien¹, Merete Glenne Øie¹, ², Elisabeth Haug¹, Lars Lien¹, ², Ingrid Melle², Ole A. Andreassen². ¹Sykehuset Innlandet, ²Universitetet i Oslo Bakgrunn: Etiologien av psykoselidelser (schizofreni og bipolar lidelse) er kompleks og forstås som en gjensidig påvirkning mellom genetiske og miljømessige risikofaktorer. Det er en sterk genetisk komponent, men miljøfaktorers viktige rolle er funnet i studier på schizofreni ved f. eks store geografiske variasjoner i insidens. Kjente miljøfaktorer er forhold i graviditet, fødselskomplikasjoner, urbanisitet, migrasjon, cannabisbruk og muligens tidlige traumatiske erfaringer. Mål/hensikt: Studien er en delstudie i Tematisk Område Psykose ( TOP - prosjektet); et stort forskningsprosjektet på psykoselidelser i Norge. Vi ville undersøke egenopplevde miljøfaktorer i ungdomsårenes betydning for senere utvikling av psykoselidelser, hvilke egenrapporterte psykiske symptomer som var til stede i ungdomstid, og om det var forskjeller i 16 års alder mellom de som utviklet psykoselidelse og frisk kontrollgruppe. Materiale og metode: Vi tok utgangspunkt i unike selvrapporterte data på fysisk og psykisk helse fra Ungdomshelsestudiene hos Folkehelseinstituttet med over 90 % deltagelse fra en årshohort av 16-åringer. Vi undersøkte klinisk de som hadde utviklet psykoselidelse i Oslo (TOP-senteret) og i Innlandet innen 2010, og som samtykket i at data fra TOP ble koblet til deres folkehelsedata anononymt. 30 pasienter kunne inkluderes og ble utredet klinisk med TOP-studiens mal for demografiske opplysninger, diagnostikk, symptomevaluering og nevrokognitive undersøkelser. 2850 friske personer kunne medtas som kontroller (fra et opprinnelig antall på nesten 11 000 med mye missing data). Resultater/konklusjon: Data er ikke helt ferdig analysert. Det kan antydes at i 16 års alder er antall venner, akademiske ambisjoner, å ha vært utsatt for vold, foreldres økonomiske status, hjelpsøking for psykiske problemer og bruk av psykisk helsevern signifikant forskjellig mellom senere syke og friske personer.

5 Samhandlingsprosjekt mellom alderspsykiatrisk avdeling, SI og kommunale sykehjem - SAM-AKS Wenche Nordengen 1), Irene Røen 1), Elin Lillehovde 1), Oskar Sommer 1), Birger Lillesveen 1,2), Geir Selbæk 1,3) 1) Alderspsykiatrisk forskningssenter, SI 2) Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse 3) Akershus Universitetssykehus Bakgrunn: Flertallet av pasientene i sykehjem har demenssykdom. Mange har nevropsykiatriske symptomer (NS) som svekker deres livskvalitet, øker belastningen for omsorgspersonene og krever behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasientene er sårbare, flytting medfører ofte komplikasjoner slik at utredning og behandling bør foregå i sykehjemmene. Mål: Bedre undersøkelse og behandling av pasienter i sykehjem gjennom å utvikle en modell for spesialisthelsetjenestens oppfølging av pasienter i sykehjem. Intern kompetanseheving i sykehjemmene. Bedre kommunikasjon mellom sykehjem og spesialisthelsetjeneste. Innføre standardisert prosedyre for undersøkelse ved innleggelse, i tråd med nasjonale retningslinjer. Bedre kompetanse i spesialisthelsetjenesten angående eldres helse i kommunal helsetjeneste. Bidra til forskning i sykehjem. Materiale og metode: Prosjektet startet september 2010. 12 kommuner i Oppland fylke deltok fra oppstart. Alderspsykiater, vernepleier og sykepleiere jobber i prosjektet, og har jevnlig kontakt med sykehjemmene. Hvert sykehjem har prosjektmedarbeidere og kontaktgruppe som prosjektsykepleierens faste samarbeidspartnere. Alderspsykiater oppretter kontakt med sykehjemslege der rutiner for diagnostisering og behandling drøftes. Resultat: Ved start av prosjektet ble ca 700 pasienter inkludert. Veiledning, undervisning og planlegging av fagutviklingstiltak er igangsatt. Nettverk for sykehjemslegene planlegges. Preliminære data fra første datainnsamling vil bli presentert. Konklusjon: Prosjektet går over tre år. Hvis evalueringen er tilfredsstillende vil prosjektet kunne bidra til en modell for spesialisthelsetjenestens rolle i oppfølgingen av pasienter i kommunene.

6 The course of neuropsychiatric symptoms in patients with dementia in Norwegian nursing homes Sverre Bergh 1), Knut Engedal, 1,2,3), Irene Røen 1), Geir Selbæk 1) Innlandet Hospital Trust, Centre for Old Age Psychiatric Research 2) Norwegian Centre of Dementia Research, Oslo University Hospital, Ullevaal, Norway 3) University of Oslo, Oslo, Norway 1, 2) Background: Neuropsychiatric symptoms (NPS) are common in patients with dementia, and cause distress for patients. Studies on the prevalence, incidence, persistence and resolution of NPS in patients living in nursing homes are sparse. The aim of this study was to evaluate the course of NPS in patients with dementia living in Norwegian nursing homes. Methods: 169 patients from seven Norwegian nursing homes were assessed five times over a period of 16 months with the Neuropsychiatric Inventory (NPI). The severity and the frequency of the NPI were analyzed. Results: 91.7% of the patients had at least one clinically significant NPS at one or more assessments over the 16 months. Irritability (63.5%), agitation (51.0%) and disinhibition (50.0%) had the highest cumulative prevalence, while irritability (42.6%), disinhibition (37.8%) and depression (31.5%) showed the highest cumulative incidence. Delusion, agitation and irritability were enduring symptoms while the other symptoms had high resolution rates. The severity of the NPS did not vary significantly over time. Conclusion: Almost every patient in Norwegian nursing homes had at least one clinically significant NPS over 16 months, but individual NPS show a fluctuating course. This should influence how we monitor and treat NPS in patients with dementia.

7 A double blind, randomized placebo controlled discontinuation trial of antidepressants in persons with dementia and neuropsychiatric symptoms the DESEP study Sverre Bergh 1), Geir Selbæk 1), Knut Engedal 2, 3, 4) 1) Innlandet Hospital Trust, Centre for Old Age Psychiatric Research 2) Oslo University Hospital 3) The Norwegian Centre for Dementia Research 4) University of Oslo, Medicine Objective: Forty percent of nursing home residents in Norway are prescribed antidepressants, but the indications for their use are often unclear. The evidence for the efficacy of antidepressants for Neuropsychiatric Symptoms is weak. Design: A twenty-five week double-blind placebo controlled antidepressant discontinuation trail in 128 Patients with Alzheimer disease dementia or vascular dementia was performed. The patients had neuropsychiatric symptoms but no depressive disorder, and had been prescribed escitalopram, citalopram, sertraline or paroxetin for three months or more. Antidepressants were discontinued over one week in 50% of the patients, and continued in the rest of the patients. The patients were assessed at baseline, four, seven, 13 and 25 weeks. Main outcome: The primary outcomes were differences between the groups in the Cornell Scale of Depression in Dementia score and the 10-items version of the Neuropsychiatric Inventory score after 25 weeks. Results: According to a linear multi level model analysis there was a significant difference after 25 weeks in the Cornell Scale of Depression in Dementia score between the discontinuation group and the continuation group in favor of the continuation group, difference -2.89, 95% Confidence Interval = (-4.76, -1.02), p=0.003. The non-significant difference in mean total score for the Neuropsychiatric Inventory-10 at 25 weeks was in favor of the continuation group, difference -5.96, 95% Confidence Interval (-12.35, 0.44), p=0.068. A non-response analysis (>30% worsening on the Cornell Scale of Depression in Dementia) confirmed these results, as significantly more patients in the discontinuation group (54.2%), worsened compared to the continuation group (29.3%), p=0.006. No statistically significant differences between the groups were found for secondary outcomes. Conclusions: Patients in the discontinuation group experienced more depressive symptoms assessed by the Cornell Scale of Depression in Dementia and the Neuropsychiatric Inventory.

8 Nukleærmedisin og demensdiagnostikk Gert Zinger, Sissel Steien og Jan Aaseth Sykehuset Innlandet HF Bakgrunn: Demensdiagnosen stilles etter en klinisk utredning og vurdering. I de senere årene har nukleærmedisin med SPECT fått økende betydning som supplerende undersøkelser. Dette skyldes tekniske framskritt og bruk av nye ligander som ved hjelp av den radioaktive substansen, 99m-Tc, kan visualisere blodsirkulasjon og spesifikke reseptorer i regioner av hjernen. Hensikten med denne presentasjonen er å vise nukleærmedisinens økende betydning, og legge til rette for en prospektiv studie. Materiale og metode: Pasienter fra alderspsykiatriske eller geriatriske avdelinger er undersøkt suksessivt. I de fleste tilfeller er den radioaktive substansen (99m-Tc) bundet til HMPAO før injeksjon. Dette komplekset visualiserer blodsirkulasjonen i avsnitt av hjernen ved undersøkelsen med emisjons tomografi i et gammakamera. I noen tilfeller er TRODAT brukt som 99m-Tc-ligand for å visualisere dopaminreseptorer i basalgangliene. Resultater: Vi viser eksempler: Ved Alzheimers sykdom blir blodsirkulasjonen nedsatt parietalt og temporalt, og i avanserte tilfeller involveres frontalcortex. Ved frontallapsdemens sees en mer karakteristisk symmetrisk defekt i frontalcortex. Ved multiinfarktdemens sees spredte defekter svarende til områdene med sviktende sirkulasjon. Ved Lewy body demens, som ofte er assosiert med Parkinsons sykdom, sees sviktende opptak av TRODAT, særlig i putamen. Diskusjon: Nytten av nukleærmedisinske undersøkelser i utredningen av pasienter med antatt demensdiagnose kan vises gjennom eksempler. En prospektiv studie i samarbeid med klinisk enhet kan ytterligere belyse nytten av slik utredning i diagnostikk og vurdering av progresjon av demenstilstander.

9 Teamarbeid i Sykehuset Innlandet HF er vi gode nok? Anne Vifladt 1,2), Bjørg Ø. Simonsen 1 1,3), Stian Lydersen 4) og Per G. Farup 1,2) 1) Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim. 2) Forskningsavdelingen, Sykehuset Innlandet HF, 3) Stabsområde Helse, Sykehuset Innlandet HF, 4) RBUP, NTNU, Trondheim. Bakgrunn: En god kultur for teamarbeid er en forutsetning for et velfungerende helsevesen. Hensikt: Studere teamarbeidskulturen hos personalet i Sykehuset Innlandet med direkte pasientkontakt og faktorer som påvirker denne. Materiale og metode: I 2008/2009 kartla Sykehuset Innlandet pasientsikkerhetskulturen ved 16 avdelinger (akutt medisinsk avdeling, barneavdelingen, gynekologisk avdeling, kirurgisk avdeling, medisinsk avdeling og øre-nese-hals avdeling) ved seks divisjoner. Spørreskjemaet Hospital Survey on Patient Safety Culture (HSOPSC), som er et internasjonalt anerkjent skjema validert i norsk oversettelse, ble benyttet. Det består av 44 spørsmål, hvorav 4 måler teamarbeidskulturen. Svarene på utsagnene dikotomiseres (positiv/negativ) og > 70% positive svar er tilfredsstillende, < 50% positive svar tyder på at teamarbeidskulturen bør forbedres. Bare leger, sykepleiere, jordmødre, vernepleiere og hjelpepleiere ble inkludert i denne studien. I tillegg til teamkulturen var følgende variabler med i analysene: Kjønn, alder, yrke, divisjon, avdeling, ansiennitet i nåværende avdeling og i fagområdet. Materialet er analysert med deskriptiv statistikk, bivariatanalyser og ordinal logistisk regresjon. Resultater: Total 636 personer (81% kvinner) er med i dette materialet. Gjennomsnitt skor var 79% (SD 28%). Hverken kjønn, alder, yrke eller ansiennitet i faget var assosiert med endringer i teamkulturen. Det var statistisk signifikante forskjeller mellom divisjonene hvor gjennomsnitt skor varierte fra 63-85% (p=0.009) og mellom avdelingene hvor gjennomsnitt skor varierte fra 73-91% (p=0.04). Det var en ikke signifikant trend til bedre teamkultur hos personer med lang ansiennitet i avdelingen (p=0.06). Tre enheter hadde gjennomsnittskor < 70%. Konklusjon: Studien viser at teamarbeidskulturen i Sykehuset Innlandet er gledelig god. Selv om teamarbeid bare er en av mange faktorer som påvirker pasientsikkerhetskulturen som igjen en av mange indikatorer på kvaliteten i helsetjenesten, er det grunn til å glede seg over resultatet. Bare tre enheter hadde skor som ikke var helt tilfredsstillende, men det kan være tilfeldig p.g.a. utvalget som deltok ved disse avdelingene.

10 Legemiddelkompetanse hvor forskjellig er den mellom nyutdannede og erfarne sykepleiere? En tverrsnittsundersøkelse Bjørg Ø. Simonsen 1,2), Gro I.K. Dæhlin 3) Inger Johansson 3,4) og Per G. Farup 1,2) 1) Sykehuset Innlandet HF, 2) NTNU, 3) Høgskolen i Gjøvik, 4) Karlstad Universitet Bakgrunn: Det er tidligere presentert resultater på IHF fra en tverrsnittsundersøkelse av lagemiddelkompetansen hos sykepleiere, som konkluderte med behov for å øke kompetansen, spesielt i legemiddelhåndtering. For å undersøke om grunnutdanningen trenger å styrkes eller om det er bedre oppfølging og kompetanseutvikling i jobbsituasjon som må til, var det relevant å sammenligne kompetansen hos nyutdannede og erfarne sykepleiere. Mål/Hensikt: Å sammenligne kunnskap og sikkerhet på legemiddelområdet hos 3. års bachelorstudenter og offentlig godkjente sykepleiere. Materiale og metode: Tredje års bachelorstudenter i avsluttende semester og sykepleiere med gjennomsnittlig 12 års arbeidserfaring gjennomgikk en flervalgstest i farmakologi, legemiddelhåndtering og legemiddelregning: 3x14 spørsmål med 3-4 svaralternativer (skår 0-42). Sikkerhet på egne kunnskaper (skår 0-3, 0-1 indikerte behov for hjelp) ble registrert for hvert svar. Risiko ble skåret 1-3, 3=sikker på at galt svar var rett. Resultatene presenteres som gjennomsnitt og (SD). Resultater: 243 nyutdannede (29 menn), 28.2(7.6) år og 203 erfarne sykepleiere (16 menn), 42.0(9.3) år deltok i studien. Jobbstørrelsen var hhv. 0.23 (0.21) og 0.86 (0.16) (p<0.001). Erfarne sykepleiere utførte alle legemiddelrelaterte oppgaver hyppigere enn nyutdannede (p<0.001). Sykepleierne hadde bedre kunnskaps- og sikkerhetsskår enn studentene, og lavere risiko for feil, både totalt og for hvert delområde, (alle p<0.01): Kunnskap Skår 0-14 (Totalt: 3x14=42) Studente Sykepleier r e Sikkerhet på svar Skår 0-3 (3=meget sikker) Studente Sykepleier r e Risikoskår Skår 1-3 (3=høy risiko) Studente r Sykepleier e Totalt 25.8(3.3) 29.0(3.4) 1.7(0.4) 1.9(0.4) 1.8(0.1) 1.7(0.1) Farmakologi 9.9(1.6) 10.3(1.6) 1.6(0.5) 1.8(0.5) 1.7(0.2) 1.6(0.2) Legemiddelhåndterin 6.0(1.6) 7.5(1.6) 1.6(0.6) 1.9(0.5) 2.0(1.2) 1.9(0.2) g Legemiddelregning 10.0(1.9) 11.2(2.0) 1.8(0.5) 2.0(0.6) 1.6(0.2) 1.5(0.3) Konklusjon: Denne studien viser at legemiddelkompetansen hos nyutdannede er dårligere enn hos erfarne sykepleiere. Siden det tidligere er vist at kompetansen hos erfarne sykepleiere er utilstrekkelig for sikker legemiddelhåndtering, tyder resultatene på at er det behov for å styrke fagområdet i bachelorstudiet.

11 Decision Aids linked to recommendations in GRADE guidelines to improve shared decision making in clinical consultations Øyvind Haugen Lie 1), Annette Kristiansen 1), Linn Brandt 1), Anja Fog Heen 1), Per Olav Vandvik 1), Pablo Alonso 2), Elie Akl 3), Frederick Spencer 4), Ignacio Neumann 4), Gordon Guyatt 4). 1) Sykehuset Innlandet HF, divisjon Gjøvik, avd for indremedisin, 2) Iberoamerican Cochrane Centre, Barcelona, Spain, 3 University at Buffalo, NY, USA, 4) McMaster University, Hamilton, Canada Background: Communicating information needed for patients to participate in shared decision making is challenging. This process can be facilitated by the use of decision aids. The production of such tools is time consuming, and little is known about factors affecting understanding, uptake and implementation at the point of care. In SHARE IT (Sharing evidence to Inform Treatment decisions) we will develop a new approach to shared decision making. Objectives: To develop optimized presentation formats of decision aid cards directly linked to recommendations in electronic GRADE guidelines for use during clinical consultations, and to develop a model for automated production of these tools. Methods: This study builds on the Decision aid model pioneered by Montori and colleagues, and is performed within the DECIDE project with methodology combining brainstorming, user-testing and stakeholder feedback. We are concurrently developing a prototype of an electronic guideline authoring tool that will allow automated production of decision aid cards using existing guideline content. Results: We have developed prototypes of electronic decision aids.from actual guideline recommendations and piloted these in Norway and the US. Revised presentation formats and a model for automated production of cards will be presented at the meeting. Discussion: Our decision aids have the potential to greatly improve the process of shared decision making. We will continue our research to develop optimized formats and evaluate their effect on decision making outcomes. Implications for GL developers and users: Our model provides a practical approach to the incorporation of tools for shared decision making into guidelines.

12 Development of optimal presentation formats of guidelines for health care professionals Linn Brandt 1, Annette Kristiansen 1, Pablo Alonso-Coello 2, David Rigau 2, Elie Akl 3, Fred Spencer 4, Ignacio Neumann 4, Gordon Guyatt 4, Per Olav Vandvik 1 1 Sykehuset Innlandet HF, divisjon Gjøvik, avd for indremedisin, 2 Iberoamerican Cochrane Centre, Barcelona, Spain, 3 University at Buffalo, NY, USA, 4 McMaster University, Hamilton, Canada. Background: Recommendations about diagnosis and treatment can promote evidence-based practice at the point of care. Guidelines provide such recommendations but often have shortcomings both in content and presentation. Objectives: To optimize the presentation formats of health care recommendations. Methods: Following brainstorming workshops, we developed an initial prototype based on a guideline created using GRADE methodology (ACCP Antithrombotic Guidelines, 9 th ediition) The prototype was developed to allow multilayered presentation of guidelines in a wide variety of outputs including web, smartphones or electronic medical records. We gathered user feedback through user testing, employing a think-aloud protocolin a sample of physicians with different clinical backgrounds. We collect stakeholder feedback via email. We produced successive iterations of the prototype, following the rounds of feedback. Results: Our resulting prototype builds on a top layer format, the information in the guideline that we judge to be an absolute minimum for point-of-care decisions. This includes a structured recommendation and its strength, a key information section (benefits and harms, confidence in effects, values and preferences, and resource considerations) and a rationale (description of the guideline panels judgments in moving from evidence to recommendations). Discussion: Although not conclusive, our preliminary format concept may overcome some previous deficiencies of recommendation presentations. Further work includes testing optimized presentation formats in real-life guidelines and evaluating its effect on decision making outcomes. Implications for guideline developers/users: Optimal presentationof guideline content is crucial to allow clinicians to act on the recommendations. Our format has the potential to improve this process.

13 Hvordan forberede unge mennesker med juvenil idiopatisk artritt på voksenlivet? Ingrid Landgraff Østlie 1), Astrid Aasland 2) 1) Høgskolen i Gjøvik, 2) Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: Overgangen fra barndom til voksent liv med juvenil idiopatisk artritt (JIA) innebærer kritiske prosesser der den unge må lære å mestre sin kroniske sykdom og samtidig mestre utviklingen til voksent liv. Hensikt: Belyse helsepersonells rådgivning og veiledning til ungdom med JIA med fokus på overgangen til voksent liv. Metode: Studien har en kvantitativ design og bygger på individuelle telefonintervjuer med lukkede og åpne spørsmål blant 51 informanter med JIA. Deskriptiv statistikk ble anvendt i analysen av kvantitative data. Data fra de åpne spørsmålene ble kategorisert og kvantifisert manuelt. Resultater: Flere enn 55% av informantene svarte at de i noen/stor grad hadde fått informasjon om diagnose og behandling, at de var tatt med på råd om behandlingen og at de hadde fått råd vedrørende mestring av dagliglivets aktiviteter. Flere enn 70% svarte nei på spørsmål om de hadde fått veiledning vedrørende fritid, sosialt samvær, rusmidler og seksualitet, egen bolig og økonomi, og graviditet, fødsel og småbarnsforeldrerollen, 58,8% svarte at de ikke hadde fått veiledning vedrørende valg av utdanning og yrke, og 70,6% svarte at de ikke var blitt forberedt på overføringen til voksenavdeling. Konklusjon: Rådgivning og veiledning til unge mennesker med JIA bør formaliseres og fokusere på både sykdomsrelaterte og psykososiale konsekvenser av deres kroniske sykdom.

14 Both High- and Low Levels of Procollagen type 1 Amino-terminal Propeptide (PINP) are Associated with Hip Fracture in Elderly Women. Norwegian Epidemiologic Osteoporosis Studies (NOREPOS) Trine. E. Finnes 1,2, Cathrine M. Lofthus 2,3, Haakon E. Meyer 4,5, Erik Fink Eriksen 3, Grete S. Tell 6, Kristin Holvik 6,7 1 Department of Internal Medicine, Innlandet Hospital Trust, Hamar 2 Faculty of Medicine, University of Oslo 3 Department of Endocrinology, Oslo University Hospital 4 Division of Epidemiology, Institute of Public Health 5 Institute of Health and Society, Faculty of Medicine, University of Oslo 6 Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen 7 Surgical Department, Diakonhjemmet Hospital Background: Boneturnover markers (BTMs) may predict increased fracture risk. Because of the biological variability of the BTMs, the predictive value is limited in clinical settings. N-terminal propeptide of type 1 collagen (P1NP) is shown to have less biologic variability compared to other markers. Studies evaluating the usefulness of P1NP in predicting future hip fractures have not been conducted in the high incidence area of Norway. Aim: The study aimed to investigate the relation between the levels of P1NP and the risk of subsequent hip fractures in elderly women. Materials and methods: Women born 1924-27 who participated in The Hordaland Health Study (HUSK) 1997-2000 and The Oslo Health Study (HUBRO) 2000-2001, were followed up regarding hip fractures from date of inclusion until end of 2007 in HUBRO and until end of 2008 in HUSK. Serum P1NP was determined by Multigamma radioimmunoassay kit (Orion Diagnostica, Espoo, Finland) at the Hormone Laboratory at Oslo University Hospital, in serum samples collected at baseline and stored at 80 C. The study was designed as a case-cohort study, including identified hip fracture patients (n=306) and a random sample of 9% of women in the same cohort (n=311). Cox proportional hazards regression with inverse probability weighting and robust variance with serum P1NP as explanatory variable was performed. Results: A U-shaped relation between P1NP and hip fracture was suggested. Compared to the lowest quartile of P1NP, the hazard ratio (HR) in the 2nd quartile was: 0.68 (95% CI: 0.42-1.09), and in the 4th quartile: 1.04 (95% CI: 0.66-1.63). Adjusting for covariates or excluding participants using medication known to lower P1NP did not alter the results. A spline analysis showed a significant U-shaped relation. Conclusion: A U-shaped relation between P1NP and hip fractures was found, suggesting both low and high levels of P1NP confer increased risk of hip fractures.

15 Time trends in excess mortality after hip fracture in Oslo, Norway, 1978 2007 Trine E. Finnes 1,2, Haakon E. Meyer 3,4, Jan A. Falch 3, Asle W. Medhus 5, Tore Wentzel-Larsen 6,7,8, Cathrine M. Lofthus 2,5 1 Department of Internal Medicine, Innlandet Hospital Trust, Hamar 2 Faculty of Medicine, University of Oslo 3 Division of Epidemiology, Norwegian Institute of Public Health 4 Department of Community Medicine, Faculty of Medicine, University of Oslo 5 Department of Medicine, Oslo University Hospital 6 Biostatistics and Epidemiology Unit, Oslo University Hospital 7 Centre for Child and Adolescent Mental Health, Eastern and Southern Norway 8 Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies, Oslo Background: Hip fractures are associated with high mortality and morbidity. Few studies on secular trends and changes in excess mortality after hip fractures over a prolonged period are available. Aim: We aimed to study time trends and duration of excess mortality after hip fracture in Oslo in the period of 1978-1997. Material and methods: Hip fracture patients (n=5180) aged 50 years, identified in incidence studies from Oslo in 1978/79, 1988/89, and 1996/97 were followed with respect to death of all causes until 31.12.2007. Sex- and age-specific one yearmortality rates for the population of Oslo from 1978-2007 were used to calculate expected survival curves. Standardized mortality ratio (SMR) was calculated as the ratio between the patient mortality and the mortality in the background population with respect to time period, sex, and year of birth. Results: The one-year SMR ranged from 3.64 (2.82 4.61) to 4.53 (3.67 5.54) in men and from 2.78 (2.39 3.19) to 3.60 (3.19 4.05) in women. The SMRs were higher in those aged 65-84 years than in those aged 85 years. In patients aged 85 years, a reduction in SMR from 1978/79 to 1996/97 was evident in the 6-months and 1-year interval. Conclusion: Hip fracture patients have a considerably higher mortality than the background. Over the decades, a reduced excess mortality was only seen in patients aged 85 years, suggesting that specific efforts intending to improve treatment of osteoporotic fractures in the youngest elderly are required.

16 Duration of excess mortality after hip fracture in Oslo, Norway, 1978 2007 Trine E. Finnes 1,2, Haakon E. Meyer 3,4, Jan A. Falch 3, Asle W. Medhus 5, Tore Wentzel-Larsen 6,7,8, Cathrine M. Lofthus 2,5 1 Department of Internal Medicine, Innlandet Hospital Trust, Hamar 2 Faculty of Medicine, University of Oslo 3 Division of Epidemiology, Norwegian Institute of Public Health 4 Department of Community Medicine, Faculty of Medicine, University of Oslo 5 Department of Medicine, Oslo University Hospital 6 Biostatistics and Epidemiology Unit, Oslo University Hospital 7 Centre for Child and Adolescent Mental Health, Eastern and Southern Norway 8 Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies, Oslo Background: Few studies on secular trends and changes in excess mortality after hip fractures over a prolonged period are available and the results are conflicting. Furthermore the duration of the period with excess mortality is uncertain. Aim: The aims of the study were to estimate the duration of excess mortality following hip fractures, and to investigate if the duration has changed over the past decades in Oslo, Norway. Material and methods: Hip fracture patients identified in previous incidence studies from three decades (1978/79, 1988/89, and 1996/97) in Oslo, were followed with respect to all causes of mortality until 31.12.2007. Age- and sex-specific mortality rates for the general population of Oslo from 1978-2007 were provided by Statistics Norway. Expected survival curves stratified for sex and predefined age groups were estimated for each of the three cohorts. Time framed Kaplan-Meier curves for 5 years intervals were compared with the corresponding expected survival curves. One sample log rank tests were used to test for differences between the observed and expected curves. Results: The longest duration of excess mortality was observed in women aged 65-84 years, and lasted nearly 20 years in the1978-79 cohort. In contrast, the duration of excess mortality lasted for only three years for women aged > 85 years in the 1978-79 cohort. Men had all over a shorter duration of excess mortality than women. Except for in women aged >85, there was a trend towards a shortening of the period with excess mortality. Conclusion: A trend towards shorter duration of excess mortality during the decades was observed. However, the excess mortality after hip fracture still lasts for up to 10 years in hip fracture patients aged 65-85. Studies focusing on modifiable risk factors for mortality after hip fractures are warranted.

17 The long and winding road: Utvikling av nye legemidler. Jonas Hallén Boehringer Ingelheim Utvikling av nye legemidler er en lang, krevende og kostbar prosess. Det tar omkring 12 15 år og koster omkring 1 milliard dollar fra et lovende molekyl identifiseres til en eventuell godkjennelse som medisin foreligger. I gjennomsnitt er det bare ett av en million undersøkte molekyler som senere vil prøves ut i kliniske studier og som til sist blir tilgjengelig for pasienter. Boehringer Ingelheim er et forskningsdrevet legemiddelfirma som er involvert i alle disse fasene av legemiddelutvikling. En av Boehringers største suksesser de siste årene har vært den blodfortynnende medisinen Pradaxa. I denne seansen vil de forskjellige fasene i utviklingen av nye legemidler presenteres med noen eksempler fra forskningsprogrammet til Pradaxa.

18 Biologiske legemidler Merete Ekmark Amgen Biologiske legemidler omfatter ulike behandlingsalternativer avledet fra levende organismer, og inkluderer blant annet terapeutiske proteiner (for eksempel vekstfaktorer), DNA-vaksiner, monoklonale antistoffer, peptibodies (fusjonsproteiner sammensatt av peptid og deler av antistoff), samt mer eksperimentelle terapiformer som genterapi, stamcellebehandling, anti-sense nukleotider og terapeutiske virus. Mange biologiske legemidler er proteiner. Proteiner er biologiske molekyler og består av lange kjeder av aminosyrer som foldes i kompliserte 3D-strukturer. Rekkefølgen på aminosyrene bestemmes av DNA-koden i genet som koder for proteinet, og avgjør molekylets tredimensjonale struktur. Proteiner produseres naturlig i levende celler og er helt essensielle for alle cellefunksjoner, inkludert kommunikasjonen mellom celler. Ved utvikling av et biologisk legemiddel benyttes cellebiologiske metoder og DNA-teknologi til å fremstille det ønskede proteinet ved dyrkning av levende, genmodifiserte celler. Således skiller metodene seg fra kjemisk syntese av tradisjonelle, farmasøytiske legemidler. Innenfor mange terapiområder tilbys allerede biologiske legemidler som et nytt og bedre behandlingsalternativ til pasienter. Amgen er et av bioteknologiselskapene som tilbyr flere slike legemidler.

19 Er det uetisk å forske på barn? Hanne Wessel Lund, Elin Westerheim MSD (Merch Sharp & Dome) Barn er ikke små voksne i legemiddelsammenheng. Barn er i vekst og utvikling, og vil derfor kunne oppleve andre bivirkninger enn voksne. Likevel gis det medisiner til barn som kun er godkjent for voksne. Man anslår at 50 % av legemiddelbehandlingen på barn (0-18 år) i sykehus ikke har klinisk dokumentasjon. For premature barn og nyfødte (- 3 mnd til + 14 dager) er det nær 0 % dokumentasjon. I USA blir det innlagt > 2 millioner personer pga alvorlige bivirkninger og det registreres > 100.000 dødsfall årlig. Barn innlagt på sykehus i USA pga alvorlige bivirkninger utgjør ca. 7 % av alle ø-hjelp innleggelser. I Norge anslår man at ca. 100 barn innlegges årlig pga legemiddelbivirkninger. Vi ønsker alle at barn skal få sikre og effektive medisiner og ta del i nye medisinske fremskritt. Det er derfor en uttrykt målsetning både i Norge og internasjonalt å øke dokumentasjonsgraden for legemiddelbruk hos barn. Et sentralt virkemiddel i denne sammenhengen er kliniske utprøvninger. Samtidig ønsker vi at barn ikke utsettes for unødig risiko ved deltakelse i kliniske studier. I 2007 ble det gjort et vedtak i EU som pålegger farmasøytisk industri å ha en plan for utprøvning av nye legemidler i den pediatriske populasjonen, en såkalt Pediatric Investigational Plan (PIP). Dette kravet gjelder også ved endret bruksområde for eksisterende legemidler. Som en konsekvens av dette ble det etablert et klinisk forskningsnettverk i Europa for legemiddelutprøvning på barn. Norske myndigheter har samtidig ønsket en langsiktig strategi for gjennomføring av kliniske utprøvinger for legemidler brukt til barn. Etter oppdrag fra Helsedirektoratet har "Kompetansenettverk for Legemidler til Barn" utarbeidet et nasjonalt strategidokument "Kliniske studier, Legemidler og Barn" ref. http://www.legemidlertilbarn.no. Målsettingen i dag er å stimulere til pediatrisk forskning og fokus er derved endret til å beskytte barn gjennom kliniske studier. Som legemiddelfirma ønsker MSD å bidra til denne forskningen ved å etablere samarbeid med helsepersonell som kan gjøre kliniske pediatriske studier av god kvalitet slik at vi i fremtiden kan sikre effektiv, trygg og kunnskapsbasert bruk av nye og eksisterende legemidler, også for barn. Spørsmålet må heller være Er det uetisk ikke å forske på barn?.

20 Resultater fra PLATO-studien Ole-Christian Skare AstraZeneca PLATO studien1 var en multisenter, dobbeltblind, randomisert studie hvor ticagrelor* (180 mg startdose, 90 mg to ganger daglig) og klopidogrel* (300 til 600 mg startdose, 75 mg daglig) ble sammenliknet hos 18624 pasienter med akutt koronar sykdom. I Norge ble 159 pasienter randomisert ved 17 sykehus, hvorav 61 pasienter ved sykehuset innlandet (41% av total inklusjon i Norge). Koordinerende utprøver var Dr.med. Frederic Kontny, VOLVAT medisinske senter AS. Etter 12 måneder var det primære endepunktet (kombinert endepunkt; død fra vaskulære årsaker, hjerteinfarkt eller hjerneslag) med en forekomst hos 9,8% av pasientene som fikk ticagrelor sammenlignet med 11,7% av dem som fikk klopidogrel. De sekundære endepunkter viste signifikante forskjeller i favør av ticagrelor* (hjerteinfarkt, død fra vaskulære årsaker og død uansett årsak), men ikke slag alene. Ingen signifikant forskjell i forekomst av større blødninger ble observert, men ticagrelor* var assosiert med en høyere forekomst av større blødninger som ikke er relatert til kirurgiske inngrep. Dette inkludert også flere tilfeller av dødelig intrakraniell blødning. * I kombinasjon med ASA Referanser: 1) Lars Wallentin et al. Ticagrelor versus Clopidogrel in Patients with Acute Coronary Syndromes. N Engl J Med 2009; 361:1045-1057.