Betydningen av den voksnes væremåte i møte med barn en fenomenologisk studie av filmskikkelsen Oskar i Rasmus på loffen. Anders G.

Betydningen av den voksnes væremåte i møte med barn en fenomenologisk studie av filmskikkelsen Oskar i Rasmus på loffen Anders G. Ek Masteroppgave i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag Juli 2007

Betydningen av den voksnes væremåte i møte med barn en fenomenologisk studie av filmskikkelsen Oskar i Rasmus på loffen Anders G. Ek Masteroppgave i sosialt arbeid Avdeling for Samfunnsfag Høgskolen i Oslo Juli 2007 2

Sammendrag Barn er prisgitt voksne. Barn er avhengig av de rammer, strukturer og virkelighetsforståelser voksne tilrettelegger og møter barn med. Disse ulike tilnærmingsmåter er i stor grad med på å forme barnets opplevelser. I møtet med barn er vår væremåte den uttrykkende og formidlende instans. Menneskesyn, holdninger og virkelighetsforståelser formidles gjennom det vi gjør og hvordan vi gjør det. Dette gjør den profesjonelles væremåten essensiell i arbeid med barn. Denne oppgaven handler om det konkrete møtet mellom barn og voksen, der den voksnes væremåte er i fokus. Jeg har gjort en analyse av utvalgte sekvenser fra filmen Rasmus på loffen fra 1981, skrevet av Astrid Lindgren og regissert av Olle Hellbom. Gjenstand for analysen er filmskikkelsen Oskar, spilt av Allan Edwall. Analysen har som formål å beskrive hvordan Oskars væremåte i møte med Rasmus har betydning for relasjonens kvalitative innhold. Analysen tar utgangspunkt i en fenomenologisk grunnlagsforståelse. Det fenomenologiske perspektivet som anvendes i analysen er tuftet på deler av K.E. Løgstrups og Kari Martinsens tenkning. Løgstrups skapelsesfenomenologi tar utgangspunkt i menneskers gjensidige avhengighet av hverandre og den makt og det ansvar som følger av dette. Sentralt i hans tenkning er også de suverene livsytringer, som for eksempelt tillit, talens åpenhet og medmenneskelighet. Disse er etiske og livsbejaende muligheter som konstituerer og danner grunnlag for mellommenneskelig samhandling. Oskar er en idealtype jeg finner hensiktsmessig å anvende som utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag i forhold til hvordan det er mulig for en voksen å være i møte med barn. Analysen viser at Oskars væremåte i stor grad ivaretar og tilrettelegger for Rasmus` egen opplevelse og tilnærming til virkeligheten. Oskars kroppsspråk og hverdagsspråk, hans sansete tilnærmingsmåte og utøvelse av skjønn, hans engasjement og likeverdige holdning, gjør ham til en tydelig og tilstedeværende person i møte med Rasmus. Disse forholdene ved Oskars væremåte er også med på å tilrettelegge for de suverene livsytringene. 3

Jeg håper at analysen kan bidra med å gi en alternativ forståelse av tilnærming til barn. Både som et redskap for den konkrete måten å forholde seg til barn, og som en grunnlagsforståelse som fremhever det etiske i møtet mellom mennesker. Summary Children are dependent on adults. The child is dependent on the framework, structures and understanding of reality passed on by adults interacting with the child. These different approaches of interaction are of vital importance in the formation of the child s experiences. The mode of expression in the interaction between children and adults can be thought of as the manner in which adults relates to children. The way we value human beings, attitude and understanding of reality is expressed through our actions and how we carry out these actions. Thus, the way that the professional choose to relate to the child is essential in working with them. This analysis deals with the interaction between the child and the adult, where the manner in which the adult relates to the child is in focus. I have analysed selected sequences from the film Rasmus på loffen from 1981, written by Astrid Lindgren and directed by Olle Hellbom. The object for the analysis is the movie character of Oskar, played by Alan Edwall. The purpose of the analysis is to describe how the manner in which Oskar relates to Rasmus has an impact on their relationship s qualitative content. The basis for the analysis is anchored within phenomenological theory. The phenomenological perspective utilised is based on parts of K.E. Løgstrup s and Kari Martinsen s work. Løgstrups creation phenomenology (skapelsesfenomenologi) focuses on the interdependence of human beings and the power and the responsibility entailed by this. Central in Løgstrups way of thinking are also the sovereign expressions of life (de suverene livsytringer), for example trust, the speech openness (talens åpenhet) and human 4

compassion. These are ethical and life affirming possibilities that constitute the basis for human interaction. I find Oskar`s ideal personality type a useful starting point and a basis for comparison in connection with the behaviour of an adult towards a child. The analysis largely shows that Oskar attends to and adjusts Rasmus own sensations of and approach to reality. Oskars body language and everyday speech, his sensitive approach and judgement/ discretion, his commitment and attitude of equality make him clear and present in his meetings with Rasmus. The manner in which Oskar relates to Rasmus also lays the foundation for the sovereign expressions of life. I hope that this analysis can contribute to giving an alternative understanding of how to approach the child, both as a tool for directly relating to the child and to improve the understanding of the ethical aspects of human relationships. 5

Innhold 1. Innledning.. 8 Problemstilling 10 Fremgangsmåte... 11 2. Tematisk tilnærming 11 Barn og barndom. 11 Væremåte som tilnærmingsmåte. 13 Sosialt arbeid, fenomenologi og Rasmus på loffen. 15 3. Fenomenologi et teoretisk utgangspunkt. 17 En introduksjon... 17 De suverene livsytringene... 19 Tonen, talen og språket.. 22 Sansing og forståelse.. 23 Kroppen og rommet 25 Det fenomenologiske subjekt..... 27 4. Metodegrunnlag 28 Fenomenologi som metode. 29 Filmanalyse. 30 Film som data.. 31 Underveis mot Oskar.. 32 Utvalg. 33 Analytisk fremgangsmåte og utfordringer.. 35 Utgangspunkt for analysen. 36 5. Rasmus på loffen en fremstilling. 38 Filmskikkelsene Rasmus og Oskar 39 Filmens forløp 40 Sekvens I Det første møtet.. 41 Sekvens II Ved den forlatte gården. 43 Sekvens III Hjemme hos bonde Nilsson.. 44 Sekvens IV Rasmus velger Oskar... 45 6. En fenomenologisk analyse av Oskars væremåte. 46 Sekvens I Livsytringer, fordring og vågestykke. 46 De suverene livsytringenes nærvær.... 47 Henvendelsen. 48 Rommets betydning. 49 Språkets betydning.. 50 Handlingens betydning. 52 Å utlevere seg, å la seg berøre 53 Fordringen.. 54 Vågestykket 57 Sammenfatning 58 6

Sekvens II Livsytringer og rommelighet. 59 Livsytringenes gjenkomst. 59 Rom og rommelighet 60 Sammenfatning 62 Sekvens III Rommets betydning.. 63 Henvendelse... 63 Rom og tilbakeholdenhet 64 Sammenfatning. 66 Sekvens IV Kroppen og det umiddelbare. 66 Tillit... 66 Nærvær... 67 Sammenfatning. 70 7. Sammenfatning av analysesekvensene betraktninger rundt den fenomenologiske tilnærmingsmåte... 70 Hverdagsspråk og tydelighet 71 Sansing og forståelse utøvelse av skjønn...... 73 Kroppen og rommets betydning... 75 Å se barnet...... 76 8. Avslutning... 79 Litteraturliste 83 7

1. Innledning I 15 år som fagarbeider i barnehage, på barnehjem og på institusjon underlagt barn og psykisk helse, har jeg fått noen erfaringsmessige forforståelser når det gjelder voksnes forhold til barn. Noen ganger sitter jeg igjen med inntrykk av at uansett i hvilken grad og på hvilken måte man velger å ta barn på alvor, så har disse barn er subjekt prosjektene en tilbøyelighet til å bli redusert og kategorisert inn i allerede ferdigkonstruerte forståelsesformer. Barns rettigheter lovfestes, og det pedagogisk psykologisk fagmiljøet fokuserer på barnet som individ. Ideer og verdier om likeverd, respekt og anerkjennelse blir forsøkt definert inn i institusjonaliserte virksomheter der barn tilbringer store deler av sine første leveår. Det florerer av målsettinger og debatter vedrørende fenomener som gi barn medbestemmelse, gi barn definisjonsmakt, hør barns stemmer eller ta hensyn til barnets beste. Når man påstår at barn er subjekter så har dette praktiske følger. Det vil si at hvis man velger å betrakte barn som sosiale deltagere i verden, må man også erkjenne at de er i stand til å handle sosialt (Steinsholt og Øksnes 2003). Og tilnærmingen til forståelsen av barn møter man ikke bare ved å bruke et sett av ideer, hente hjem noen transatlantiske metoder eller faglig bevisstgjøre seg sin rolle som fagarbeider eller annet voksenkonstruert metodebruk. Etter min mening handler dette om en grunnleggende endring i menneske og verdisyn, i tanke og handlemåte. Det innebærer at man legger bak seg den tradisjonelle objekt subjekt tilnærmingsmåten, og våger å gi fra seg definisjonsmakten og kontrollen, for slik å være åpen for nye erkjennelsesperspektiver. Dette vil kunne tilrettelegge for en tenkemåte der barn får være, i kraft av at de er, og ikke ut fra hva de en dag skal bli. Da jeg begynte på masterstudiet høsten 2005 hadde jeg som mål å gjøre en undersøkelse der jeg skulle samtale med barn om deres opplevelse av kvalitet (les: det verdifulle, gode og meningsbærende). I samme undersøkelse ville jeg samtale med barnas foreldre for å forsøke å forstå hva de tolket som deres barns opplevelse av kvalitet. Det tok ikke lang tid før jeg valgte bort foreldrene og begynte å konsentrere meg om å samtale med barn om deres opplevelse av virkeligheten. Med tiden innså jeg at jeg heller ikke kunne samtale med noen barn uten at jeg på utførlig vis måtte gjøre rede for den teoretiske grunnlagsforståelse jeg la til grunn når jeg tilnærmet meg barna. Med mitt daværende utgangspunkt virket dette relativt uoverkommelig, ut fra det enkle prinsipp om at svarenes muligheter rammes inn og formes av måten spørsmålene stilles på. 8

Jeg var ikke interessert i å møte barn ut fra et ferdigdefinert begrepsståsted, men ville forsøke å ha et friere utgangspunkt som var åpent ved sin tilnærming og kunne romme barns væren og gjøren ut fra deres egne premisser. Det faglige og mellommenneskelige utgangspunkt jeg legger til grunn, er at barn besitter kunnskap og viten om sine liv, som ikke i like stor grad er tilgjengelig for andre. Barn er kroppslige, sosiale, tenkende og åndelige vesener som ikke skal bli, men som er. Sagt på en annen måte; det er ingen vesensforskjell mellom barn og voksne annet enn i de ulikheter som følger av menneskets individualitet. Dette ledet mitt tematiske fokus og utgangspunkt til det enkelte, konkrete og situasjonelle møtet mellom barn og voksen, der voksne, i kraft av det menneskesyn og den definisjonsmakt de besitter, i stor grad konstituerer og tilrettelegger omgivelsene for barns opplevelser. Fra å ha fokus på barns egne opplevelser, endte jeg slik ved et ståsted der jeg ville konsentrere meg om den voksne, i det konkrete møtet med barnet. Fenomenologien er en tenkemåte jeg hadde bestemt skulle være det teoretiske ståstedet. Den fenomenologiske tilnærmingsmåte forfekter det hverdagslige og kontekstuelle og er i tillegg et emne jeg hadde anvendt i praksis med god erfaring. Jeg var interessert i å fordype meg i denne teorien, først og fremst i den form den er presentert av K.E. Løgstrup og Kari Martinsen. Deres tenkning fremhever betydningen av menneskers avhengighet av hverandre, og de er opptatt av hvordan vi erfarer og opplever virkeligheten som individer, men også som enkeltmennesker innfelt i et univers der vi har ansvar for hverandre. Den fenomenologiske metode var et naturlig metodevalg. Denne kvalitative metoden kjennetegnes ved sin beskrivende form, i tillegg til at den setter fokus på det unike, før vitenskapelige og hverdagslige i den enkelte situasjon (Martinsen 1996). Datamateriale fant jeg i filmen Rasmus på loffen fra 1981. Den middelaldrende lofferen Oskar, spilt av Allan Edwall, hans væremåte i møte med barnehjemsgutten Rasmus, spilt av Erik Lindgren, sto for meg som et spennende og alternativt utgangspunkt for en filmatisk fenomenologisk beskrivelse. Analysen er basert på et utvalg av fire filmsekvenser som fremstiller samværet mellom Oskar og Rasmus. 9

Mitt hovedformål med analysen er å sette fokus på hvilke muligheter som foreligger i møtet mellom barn og voksen muligheter voksne har til å imøtekomme barn ut fra barns premisser. Med den fenomenologiske tilnærmingsmåte ønsker jeg å supplere sosialt arbeids faglige og praktiske grunnlagsforståelse vedrørende tilnærmingsmåter og sosiale konstruksjoner av barn. Problemstilling Problemstillingen har sitt indirekte grunnlag i spørsmål jeg har stilt meg selv som fagarbeider og menneske. Som for eksempel: I hvilken grad er samfunnet, representert ved de voksnes tilnærmings og forståelsesmåter av barn, tuftet på barns egne virkelighetsoppfatninger og opplevelser? I hvilken grad fungerer våre holdningsmessige og teoretiske virkelighetsoppfatninger av mennesket som undertrykkende for barna selv? Er det slik med voksne, at vi anvender definisjonsmakten for å konstituere forståelser av barn på måter som utgir seg for å være sannhetsformende påstander, når det i realiteten ikke er annet enn myteomspunne meningskonstruksjoner som befester behov som gagner voksne selv? Hva verdsetter egentlig barn? Hvordan vil barn være betydningsfulle? Hva vet barn om hva som er bra for dem? Når er barn verdige til å bestemme selv? Hvorfor er et barns meningsytring redusert til et spørsmål om fysiologiske prosesser dets alder? I hvilken grad er barns omgivelser mottagelige for barns egne tilnærminger, forståelser og begrepsapparater? Vil vi forstå barnet i dets situasjon, vel vitende om at vi legger fra oss makten og med det blir sårbare, eller ønsker vi å beherske og kontrollere situasjonen og med det overse og overhøre den talende situasjon? Hvordan tar vi vare på barnets uendelige verdi uavhengig av hva det duger til eller kan prestere når vi på forhånd har svarene? Disse spørsmålene forblir ubesvarte, men de bringes allikevel med videre i teksten, mellom linjene, og med en viss betydning for de forståelseshorisonter og fortolkninger jeg har valgt. Min interesse og mitt utgangspunkt er samværet mellom barn og voksen, og hvordan den voksnes væremåte legger føringer for relasjonen som helhet, og som mulighet og ramme for barnets opplevelse. Belyst ut fra filmen Rasmus på loffen, er problemstillingen: Hvordan manifesterer Oskars væremåte seg i møte med Rasmus? 10

Helt konkret vil problemstillingen sette fokus på det synlige og iakttagbare ved Oskars være måte når han er sammen med og forholder seg til Rasmus. Fremgangsmåte Jeg begynner med kort å presentere noen grunnlagstanker vedrørende forståelser av barn, for deretter å gjøre rede for begrepet væremåte og knytte oppgavens tema til sosialt arbeid. Et fenomenologisk perspektiv basert på Løgstrup (1968, [1976]1995a, [1971] 1996) og Martinsen ([1993] 2003, 1996, 2000a) blir presentert som teoretisk utgangspunkt i oppgaven. Følgende temaer vil her tas opp: de suverene livsytringene, tonen, talen og språket, sansing, forståelse, kropp og rom, og det fenomenologiske subjekt. Den fenomenologiske metode presenteres sammen med grunnlag for utvalg og analyse. Fire sekvenser fra filmen Rasmus på loffen fremstilles deretter, etterfulgt av en fenomenologisk analyse av sekvensene med fokus på Oskars væremåte. 2. Tematisk tilnærming I det følgende vil jeg kort reflektere over barns tilværelse som subjekter. Deretter blir det gjort rede for begrepet væremåte og temaet betydningen av den voksens væremåte i møte med barn relevans i forhold til sosialt arbeid. Barn og barndom Philippe Aries fremstiller i sin bok Barndommens historie (1980) barndom i et historisk perspektiv og hevder at forestillingen om barndom og barn er historisk betinget. Barn blir betraktet på ulike måter, ut fra ulike tider, med utgangspunkt i hvordan voksne forholder seg til og oppfatter barn. 11

Oddbjørg Skjær Ulvik (2005: 29) skriver at det i 1990 skjedde et paradigmeskifte i forhold til forståelser av barn, særlig innenfor sosiologiske barnestudier. Barndom ble sett på som en verdi i seg selv, og barnas egne meninger skulle vektlegges i studier av barn. I vår tid fremstilles barn ofte som subjekter og sosiale aktører (se for eksempel Amundsen 2003; Bae 2005; Juncker 2003; Selmer Olsen 2002; Woodhead and Faulkner 2000). Voksne skal lytte til barn og ta dem på alvor; høre deres stemmer og se verden ut fra barneperspektiver; handle ut fra hensynet til barnets beste. Dette er ikke nytt. I renessansens Firenze ble individualisme og humanisme vektlagt, barn ble satt i fokus som bærere av fremtidens muligheter (Myhre 1988). Rousseaus utopiske pedagogikk på 1700 tallet respekterte barns livsform, der deres muligheter og evne ble ivaretatt og stimulert med tanke på utvikling av samfunn og kultur (ibid). Ellen Key fremsatte i sin systemkritiske Barndommens århundre fra 1900, teser om at barn kan oppdra seg selv og at omgivelsene må tilrettelegges slik at barn kan utvikle seg ut fra naturens egne prinsipper (Stafseng 2002). En ny rapport fra Unicef (2007) sammenligner barns situasjon og trivsel i rike land (OECDlandene og åtte andre europeiske land). I undersøkelsen er barns subjektive meninger om hvordan de selv har det, tillagt vekt. Rapporten viser at Norge rangerer høyt i forhold til barns materielle velstand, men på flere andre velferdstemaer kommer vi ikke like godt ut. I forhold til hvor tilfredse norske barn var, rangerte de seg som det tredje dårligste landet. Bare portugisiske og polske barn kom dårligere ut. Unicefrapporten sannsynliggjør at det ikke er noen direkte forbindelse mellom et lands rikdom og barns velvære. Hvorfor det er slik at norske barn påkrever seg å være mindre lykkelig enn andre europeiske barn, blir foreløpig kun spekulasjoner. Det at påstandene er fundert på barnas egne meninger, gjør resultatet interessant. I dagens Norge er barns muligheter ofte mange. Barn møter generelt gode fysiske, helsemessige og faglige funderte omgivelser. Foreldre er engasjerte og barnehager og skoler er i en angivelig progresjon. Men det er også andre fenomener som preger vårt samfunn. Mange barns livsverdener er i ferd med å bli innfiltrert av en systemverden som bryter ned mange av de forutsetningene og privilegiene som tilværelsen til et barn kan, og kanskje bør romme. Formelle samfunnsstrukturer og markedskrefter, gjennom foreldre og fagfolks prioriteringer og valg, setter standarder for, og definerer barns liv inn i kategorier som ikke nødvendigvis er deres egne (Selmer Olsen 2002; Amundsen 2003). 12

I forhold til voksnes oppfatninger av barn, hevder Ivar Selmer Olsen (2002: 106) at vårt samfunn bærer på en generell kulturell angst. Det naturlige barnet oppleves som spontant og uberegnelig, noe som truer voksnes kategorier, orden, definisjoner og grenser, og med det skaper kaos og angst hos voksne. Barn er annerledes, de er ikke ferdig utviklet; barn er noe som skal ordnes og som voksne må få orden på (Steinsholt og Øksnes 2003). I forhold til dette skriver Nicole Hennum (2002: 124) at barn er blitt symboler i den voksnes liv, og at barndommen ikke lenger er barnas, men foreldrenes tid (ibid: 150). Barn trenger omsorg, beskyttelse og ivaretakelse, som de fleste mennesker gjør i en eller annen form. Men når barns bevegelsesmuligheter i verden begrenses fordi voksne lar seg styre av egne oppfatninger av virkeligheten, eget forhold til tid og egne syn på hva barns behov innebærer, da er grensen mellom beskyttelse og overbeskyttelse, ivaretakelse av seg selv og ivaretakelse av andre, omsorg og føleri, vanskelig å skille fra hverandre. Og den praktiske gjennomføringen av barn som subjekt forblir i ideene og bøkenes verden. Barn skal få være barn. De skal ikke kategoriseres inn i barndomskategorier som er tilrettelagt ut fra voksnes behov og virkelighetsforståelser. Barn skal bli møtt ut fra egne premisser, og ut fra et menneskesyn som forfekter likeverd som et praktisk anliggende. Væremåte som tilnærmingsmåte Et menneske er mer enn summen av kultur, personlighet og arvelige faktorer. Mennesket er. Og måten vi er på formes av ulike fenomener som holdninger, virkelighetsforståelser, menneskesyn, fysiologiske premisser og intensjoner (Foss 1997). Den vi er og velger å være har betydning for hvordan vi former våre tilnærmingsmåter og handlingsrepertoar det vil si måten vi velger å gjøre ting på. Sosiologiens rollebegrep og psykologiens atferdsbegrep kan være begreper som kan tolkes med tilsvarende innhold som begrepet væremåte. Det er allikevel noen grunnleggende forskjeller. Rollebegrepet er hentet fra en teaterterminologi der essensen er at mennesket agerer og fremtrer som aktører, på en arena, i en setting og på den måten forholder seg til mennesker som også agerer gjennom ulike roller. Samfunnets normer og kulturens forventinger 13

skaper den rolle du som menneske inngår i og handler ut fra. Rolleperspektivet gjelder i stor grad handlinger det vil si å gjøre fremfor det å være (Foss 1997). Atferdsbegrepet tar for seg det synlige og observerbare. Det har fokus på hva mennesket gjør, ikke hva det tenker eller opplever. Ut fra et slikt perspektiv handler det ikke om at du er til som menneske; at det å være i seg selv kan ha betydning. Som menneske betraktes du ut fra din atferd; du er din atferd. Det helhetlige mennesket, med sin tvetydige tilværelse, med sine intensjoner og verdier, mistes av syne til fordel for en mer snever og kategorisert forståelse av mennesket. Væremåte sett ut fra et fenomenologisk perspektiv er et fenomen som konstituerer mennesket som et kulturelt, eksistensielt og etisk vesen. Det vil si at væremåte er noe relativt konstant, som presenterer oss ut fra vår personlighet, menneskesyn, virkelighetsforståelse og verdivalg. Væremåte er også et dynamisk fenomen som er i bevegelse og som formes ut fra hvilke omgivelser vi befinner oss i (ibid). Else Foss (ibid: 78) skriver at vår væremåte kommer til syne på ulikt vis, alt etter den enkelte situasjon og de mennesker vi befinner oss sammen med. Det vil si at væremåte både er avhengig av en situasjon å være i, og andre mennesker. Væremåte har i tillegg et filosofisk aspekt ved seg: den vi er, er vi ut fra en etisk og undrende tilnærming til livets eksistensielle spørsmål, ved for eksempel å spørre: Hva vil det si å være menneske? Hvordan bør vi være som mennesker? Hvordan vi bør vi møte våre medmennesker? (ibid). Kvaliteten ved samværet med et annet menneske, konstitueres av måten vi er på. Det innebærer at væremåte også er et moralsk fenomen, (jfr. Martinsen (2000a: 23) påstand om at det å sanse den andre er å stå i et etisk forhold til ham). Det å stå i et etisk forhold til et menneske, er å måtte forholde seg til ham og la seg berøre og engasjere i hans liv. Vår måte å være i verden på er avgjørende for hvordan vi tar imot og imøtekommer andre mennesker. Med vår væremåte har vi ikke bare fokus på den vi er, men vi utfordres kontinuerlig til å forholde oss til våre omgivelser og medmennesker. Det vil si at vi som mennesker også er innstilt på å være til for andre. Det er med andre ord noe ved vår tilstedeværelse i verden som gjør at vi er annenrettet. Fordi vi er eller har mulighet til å være annenrettet, i tillegg til å være avhengig av omgivelsene og mellommenneskelige relasjoner, vil væremåte sammenfalle med avdekkingen av Løgstrups suverene livsytringer. For, som det senere skal gjøres rede for, kommer livsytringene konkret til syne i måten mennesker er på overfor hverandre. 14

Sosialt arbeid, fenomenologi og Rasmus på loffen Sosialt arbeid handler i sin grunnleggende form om å hjelpe mennesker med problemløsning. Sosialt arbeid som praktisk virksomhet, teoretisk fagdisiplin og iverksettelse av sosialpolitiske tiltak handler om medmenneskelighet, likeverd og respekt, og solidaritet med utsatte grupper: Å bidra til at mennesker får anvendt sine muligheter og ressurser og blir møtt ut fra egne behov (Levin 2004). Mitt indirekte anliggende er ved å anvende et fenomenologisk perspektiv i beskrivelsen av samvær mellom barn og voksen å forsøke å bidra til å tilrettelegge og skape grunnlag for en teoretisk og praktisk tilnærming til barn, som kan fremme likeverd og respekt, og gi barn mulighet til å være den de er og velger å være ut fra sine gitte premisser. Livsmulighetene for barn avhenger i stor grad av voksnes menneskesyn, tilnærmingsmåte og tilrettelegging av omgivelsene. Til en viss grad kan barn også betraktes som en utsatt gruppe, nettopp fordi de i siste instans er prisgitt voksne. Temaet jeg har valgt har også relevans i forhold til det rent praktiske arbeidet som utføres på barnevernkontor, institusjoner og andre steder man som fagarbeider møter, samtaler og forholder seg til barn. Måten voksne imøtekommer barn, ut fra forforståelse, holdninger, kroppsspråk og tilretteleggelse av omgivelsene, er grunnleggende i arbeid med barn. Fenomenologi er en del av en filosofisk tradisjon, og filosofien kan i seg selv bidra med å gi sosialt arbeid et helhetssyn på menneske. Etikk, moral og erkjennelsesproblematikk er noen av filosofiens bidrag. I forhold til den fenomenologiske forankring jeg har valgt, er denne ved Martinsen, spesifikk og praktisk knyttet til et fagområde (sykepleien). Dette gjør teorien anvendelig i praksis. Martinsen er inspirert av Løgstrup. Løgstrup tufter sin tenkning på blant annet de suverene livsytringene fenomener som er utenfor menneskets makt, og dermed utenfor de vitenskapelige rammer, og interdependens menneskers gjensidige avhengighet av hverandre (Løgstrup [1956] 1999, 1968). Men så kan man spørre hvilken relevans en fenomenologisk sykepleierteoretiker og en teologisk filosofisk metafysiker har i forhold til en studie i sosialt arbeid. Løgstrups tanker har overføringsverdi til hvordan vi som fagarbeidere forholder oss i selve relasjonen med barn, klienter og medarbeidere. Hans tenkning anviser en fortolkningsramme som tar utgangspunkt i fenomener som etikk, makt og sansing. Løgstrup er kritisk mot posi 15

tivisme og det individorienterte mennesket. Løgstrup mener at samfunnet, i sin rendyrking av individualisme, overser essensen ved livet; at livet er en gave, at mennesker lever i avhengighet til hverandre, og at vi av den grunn er fordret til å ta imot både livet og hverandre (Martinsen [1993] 2003). Løgstrups perspektiv bringer derfor med seg et etisk aspekt som setter fokus på selve relasjonen, men også på den andre (barnet) i relasjonen. Løgstrups menneskesyn er forøvrig anvendt i barnevernet. Befringrapporten henviser til Løgstrups tanker om interdependens menneskets makt og ansvar for hverandre i forhold til verdigrunnlaget i barnevernet (NOU 2000: 12, s.65). Den individualistiske selvforståelsen setter individet i fokus, noe som fører til at menneske, i sine bevegelser mot hverandre, blir opptatt av seg selv og sine selvrealiseringer. I dette perspektivet ser jeg Løgstrups fenomenologi som et nyttig og alternativt bidrag. Når det gjelder Martinsens bidrag er hun med på å gjøre Løgstrup tilgjengelig og anvendelig i praksis. Hun setter fokus på relasjonen mellom hjelper og den hjelpetrengende, med utgangspunkt i temaer som skjønn, profesjonalitet, kropp, rom og sansing. Det er flere grunnleggende likhetstrekk i sykepleie og arbeid med barn, sett ut fra et mellommenneskelig perspektiv. For det første: Alder har liten relevans i utøvelsen av respekt, likeverd, tilstedeværelse og engasjement. For det andre: Begrepene pasient og barn er to kategorier som lider under samme belasting de er gjenstander for andres definisjonsmakt og ansvarsutøvelse. Pasienten må forholde seg til diagnoser, legens og sykepleierens bestemmelser, mens barnet må forholde seg til oppdragelseskonseptet, utviklingstanken, og lover og regler som er utformet av voksne. Rasmus på loffen er et rent barnevernstilfelle, men det er ikke den historiske tilknytning til sosialt arbeid som er viktig. Fenomenologisk perspektivs nytteverdi i sosialt arbeid viser seg i de enkelte møtene mellom Oskar og Rasmus, der Oskar fremtrer og tilrettelegger tilværelsen for Rasmus på måter som ivaretar Rasmus som menneske. Disse vil kunne ha overføringsverdi til sosialt arbeid. Ulvik (2005: 296) skriver, at i forskning om barnevern er det behov for nye perspektiver, som også tar hensyn til de kontinuerlige endrede livsbetingelsene. Om ikke Ulvik har hatt Rasmus og Oskar i tankene, så er det fruktbart å ha alternative tilnærminger til vanlige temaer her: den voksnes betydning i barns liv. Dette kan også imøtekomme deler av den forebyggende virksomheten innenfor sosialt arbeid. 16

3. Fenomenologi et teoretisk utgangspunkt At se er at indtræde i et univers af værender, som viser sig (..) at betragte en genstand er at komme til at bebo den og derfra gribe alle ting alt efter, hvordan de vender i forhold til den (Merleau Ponty [1945] 1994: 3). Ordet fenomenologi tar i den eksistens vitenskapelige tradisjon utgangspunkt i en virkelighetsoppfatning der forståelsen av fenomenene kommer før enhver vitenskapelig forklaring av dem. Ved å beskrive fenomener slik vi ser dem, der og da i en gitt situasjon, oppleves verden før den tematiseres. Grunnordet i fenomenologi er derfor å oppdage, i motsetning til å konstruere (Martinsen 1996). Den fenomenologiske tilnærmingsmåte har til hensikt å komme livet på sanset hold: måten vi kroppslig erfarer og opplever våre omgivelser, legger grunnlaget for vår forståelse. Det innebærer at det settes fokus på menneskets konkrete opplevelser av hverdagen, fremfor systemer, prinsipper eller andre ferdigdefinerte utgangspunkt. Måten vi sanser, forstår og er tilstede i verden, formes og uttrykkes gjennom språk, tale og måten vi kroppslig tilpasser oss omgivelser og rommene vi oppholder oss i. Det fenomenologiske ståsted jeg tar utgangspunkt i er tuftet på Løgstrup (1968, [1976] 1995a, [1971] 1996 og Martinsen ([1993] 2003, 1996, 2000a). Jeg vil gjøre rede for følgende temaer: de suverene livsytringer, tonen, talen og språket, sansing og forståelse, og kroppen og rommet. Men først en introduksjon. En introduksjon Den moderne fenomenologien har sitt utgangspunkt i Edmund Husserls arbeid (Hareide m.fl.1996). Husserl stilte seg kritisk til datidens rådende vitenskapelige begreper fordi de bygde på en oppfatning som hevdet at det finnes en virkelighet uavhengig av vår bevissthet. Husserl mener at bevisstheten er kjennetegnet ved intensjonalitet: bevissthet er alltid bevissthet om noe når vi forestiller oss virkeligheten gjør vi det med en hensikt. Husserl utformet en fenomenologisk metode for å erverve sikker kunnskap, en metode der han beskriver og analyserer hvordan fenomenene konstituerer seg for bevisstheten (Nicolaisen 2003). 17

I sitt hovedverk fra 1927, Væren og tid, fører Martin Heidegger den Husserlske kritikken av den moderne tenkning videre (Fløistad 1993). For Heidegger dreier fenomenologi seg om hvordan menneskets tilstedeværelse og følelser skaper meningsfylthet, slik den umiddelbart erfares, i de situasjoner vi befinner oss. Mening er noe som oppstår når mennesket er og forholder seg til verden som noe som angår det. Det vil si at mening er en del av vår væremåte, vår væren i verden. I sin væremåte er mennesket allerede hos tingene. Heidegger beskriver væremåtene som eksistensialer, det vil si mulighetsbetingelser for hvordan vi kan være til i verden (Nicolaisen 2003). Maurice Merleau Ponty er også inspirert av Husserl. Merleau Ponty beskriver fenomenologi som studiet av (essenser eller) fenomener. Alle problemer er i siste instans et spørsmål om definisjon av fenomenene. Merleau Ponty er opptatt av kroppen som utgangspunkt for mennesket, og vil med sin forståelse av fenomenologi beskrive tingene som de er eller oppleves, uten å ta hensyn til årsaksforklaringer eller psykologiske tilblivelser. Det er en kritisk tilnærming som reiser tvil om ferdigdefinerte størrelser og som derfor forsøker å møte verden som noe som eksisterer før refleksjonen (Merleau Ponty [1945] 1994). Løgstrups skapelsesfenomenologi tar utgangspunkt i de suverene livsytringene og menneskets gjensidige avhengighet av hverandre interdependens (Løgstrup 1956 [1999], 1968). Det vil si at vi aldri befinner oss i et makttomt rom fordi den enkeltes livsutfoldelse alltid er en utøvelse av hans makt over andre (Løgstrup [1972] 1993). På grunnlag av interdependens bestemmes vår tilstedeværelse i verden ut fra forholdet til den andre. Og i disse mellommenneskelige forhold er kropp, sansing, språk og etikk vevet sammen (Martinsen 1996). Løgstrup vil med sine fenomenologiske analyser gjennom tyding og beskrivelse vise at de mellommenneskelige relasjoner tilkjennegir de suverene livsytringene. Løgstrup er opptatt av at vi ikke kan gjøre virkeligheten til gjenstand for vårt herredømme, slik den teknisk rasjonelle vitenskap vil kunne hevde. Når Løgstrup skriver at vi skal motta hverandre i tillit, ut fra et ubetinget menneskeverd, er det en måte å ivareta enkeltmennesket, som ellers forsvinner i et samfunn som tenderer å vurdere mennesket ut fra dets nytteverdi (Martinsen [1993] 2003). Martinsen er inspirert av blant annet Heidegger, Løgstrup, Skjervheim og Foucault (Martinsen 1993 [2003). Martinsens fenomenologiske tenkning er til dels praktisk orientert. Martinsen vil komme livet på sanset hold, det vil si å nærme seg mennesket og omgivelser ut fra en 18

kroppslig åpenhet som innebærer muligheten til å se mennesket for hvem det er. Martinsen støtter seg til Løgstrups tanker om interedependens og de suverene livsytringer, og er i sitt fag, sykepleien, opptatt av blant annet etikk, skjønn, språk og rom (Martinsen 2000a). De suverene livsytringene I følge Løgstrup finnes det fenomener i tilværelsen som mennesket selv ikke er opphav til. Disse fenomenene bærer med seg et sett av etiske kvaliteter som tilrettelegger for menneskelig samvær. Løgstrup (1968: 92) omtaler disse som de suverene livsytringer. Løgstrup nevner som eksempler tillit, barmhjertighet og talens åpenhet (Løgstrup 1968, [1971] 1996), i tillegg til håp og indignasjon (Løgstrup 1997, 1984). Livsytringene kommer til uttrykk i de umiddelbare forhold mellom mennesker. Det vil si i den sansete (opplevde) tilnærmingsmåte, der vi møter den andre i åpenhet og uten baktanker, på en måte som skaper oppriktighet og tillit hos den andre. Livsytringene har en del fellestrekk. De er universelle, hvilket innebærer at de vil kunne være tilgjengelige i enhver mellommenneskelig relasjon. Livsytringene er før kulturelle; deres etiske innhold har sin opprinnelse før språk og kultur. Livsytringene er videre, ifølge Løgstrup, skapte og en del av den skapte verden ikke et produkt av menneskelig virksomhet. Livsytringene er anonyme de kommer til oss som ferdige uttrykk og kan ikke manipuleres (Løgstrup [1976] 1995a). Livsytringene er spontane fordi de griper oss og kommer i forkant av våre initiativ med en uforklarlig gjennombruddskraft som danner utgangspunkt for mellommenneskelig aktivitet (Løgstrup [1971] 1996). Definitive er livsytringene fordi de gjør krav på at vi skal fullbyrde dem, og slår man det minste av på livsytringene trer de over i sine motsetninger: Enten er man barmhjertig eller så er man det ikke; enten har man tillit til den andre, eller så møter man denne med mistillit (Løgstrup 1968). Livsytringene er ubetingete fordi de ikke kan gjøres til middel for noe annet formål enn deres eget; i møte med livsytringene forbys enhver baktanke med dem (Løgstrup 1984). Livsytringene er suverene fordi de eksisterer i deres egen rett og fordi i dem er mennesket uten videre seg selv; de er selvinnlysende og skal ikke begrunnes: Man behøver ikke å gjøre rede for hvorfor man har tillit til et menneske eller hvorfor man hjelper noen som er i nød (Løgstrup 1968). Mulighetsgivende er livsytringene fordi de åpner våre blikk ut mot verden og setter relasjonen i bevegelse mot livets muligheter. Situasjonen 19

settes med andre ord i skred, hvilket gjør at vi hele tiden må spille oss inn i forhold til livsytringenes anledning vi må hele tiden skape relasjon og situasjon om i tillit (Løgstrup [1971] 1996). Men selv om livsytringene er ubetingete og anonyme, så er de også avhengig av mennesket fordi livsytringene kun fullbyrdes gjennom menneskets tale, oppførsel eller handling. Og i denne mottagelsen blir livsytringene personlige fordi vi med handling selv må finne ut hvordan vi skal fullbyrde dem (Løgstrup [1976] 1995a). Det vesentlige i kommunikasjon er å snakke åpent ut. Å tale er å tale ut; å tale er etisk, sier Løgstrup (1997: 122, 1968: 97). Talens åpenhet kommer til uttrykk når man glemmer det å tale til fordel for talens innhold. Å tale sammen kan man kun i gjensidig tillit, ved at man tar det for gitt at det som sies også er det som menes. Tillit er grunnleggende tillit til hverandre og til tilværelsen i seg selv. Tillit er en forutsetning for at vi kan gå omgivelsene i møte uten å være vaktsomme overfor andre. Noen barn møter sine omgivelser med en slik spontan og ubetinget tillit, der de tar det for gitt at omgivelsene er til å stole på. Alt konstruktivt samarbeid forutsetter et element av tillit, som vi i utgangspunktet er tilbøyelig til å vise. Påfallende er kanskje at det motsatte, ved mistillit, er vel så berettiget i disse tider (Jensen 2007). Barmhjertighet eller medmenneskelighet som jeg velger å benevne livsytringen som, handler om å ivareta hverandre, og å hjelpe ut fra den andres behov for hjelp. Et eksempel hentet fra mitt arbeid i voksenpsykiatri, akuttavdeling om tillit: En ung mann, med diagnosen Asberger, liker å samle på ting. En dag etter å ha spist middag, mangler det et bestikk, en kniv. Det er blitt observert at mannen har tatt kniven, hvilket ikke er tillatt på grunn av sikkerhetshensyn. Kniven skal innhentes umiddelbart. Tidligere erfaring har vist at mannen kan være svært uvillig med å gi tilbake ting han har samlet, og av den grunn blir forsterkninger tilkalt. Vi står seks personer utenfor døren hans, mens en går inn for å hente kniven. Hvis ikke mannen gir fra seg kniven skal tvang anvendes. Mannen kommer snart ut på gangen og blir stående overfor oss. Han er litt tøysete og forlegen og håndhilser på alle og skjønner hva som er på vei til å skje. Før vi igjen får rettet oppmerksomheten mot kniven, napper plutselig en av de seks personene kniven ut av bukselommen på mannen, tar den bak ryggen og sender den videre ut av settingen. Mannen roper høyt at han skulle selv gi den tilbake, slår seg gjentatte ganger på låret og uttrykker frustrasjon og indignasjon. Tillit som mulighet gis her ingen anledning. Mannen vurderes ut fra avdelingens tidligere erfaring med ham, og det handles deretter. Forståelsen sperrer tilgangen til livsytringen. Det er mye mulig at mannen ikke ville gitt tilbake kniven, men han ble heller ikke vist tillit og mulighet til å gjøre det han var ikke personalets tillit verdig. De kretsende livsytringene er de suverene livsytringenes motsetninger: mistillit, ubarmhjertig het og fortielse. De trer i kraft i det de suverene livsytringene misbrukes. De krever begrunn 20