Vi spiser det vi ser og ser det vi spiser. - sammenhenger mellom mat og kulturlandskap. Bioforsk Rapport Vol. 3 Nr.22 2008

www.bioforsk.no Bioforsk Rapport Vol. 3 Nr.22 2008 Vi spiser det vi ser og ser det vi spiser - sammenhenger mellom mat og kulturlandskap Bele, B., Nilsen, L.S. og Norderhaug, A. Bioforsk Midt-Norge, Kvithamar Sett inn bilde her 20 x 7,5-8 cm

Hovedkontor Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Tlf: 03 246 Fax: 63 00 92 10 post@bioforsk.no Bioforsk Midt-Norge Kvithamar 7500 Stjørdal Tlf: 03 246 Faks: 74822008 kvithamar@bioforsk.no Tittel/Title: Vi spiser det vi ser og ser det vi spiser sammenhenger mellom mat og kulturlandskap Forfatter(e)/Autor(s): Bele, B., Nilsen, L.S. og Norderhaug, A. Dato/Date: Tilgjengelighet/Availability: Prosjekt nr./project No.: 31.01.2008 Åpen hovedrapport + 5 delrapporter som er unndratt offentligheten Rapport nr. Report No.: ISBN-nr.: 3(22) 2008 978-82-17-00331-1 32 Oppdragsgiver/Employer: Landbruks- og Matdepartementet 1310171 61 Antall sider/number of pages: Kontaktperson/Contact person: Astraea Antal Arkiv nr./archive No.: Antall vedlegg/number of appendix: 5 delrapporter Stikkord/Keywords: Kulturlandskap, vegetasjon, kortreist mat, fettsyrer, biologisk mangfold, antioksidanter, matkvalitet, indikatorarter cultural landscape, vegetation, local food, fatty acids, biodiversity, antioxidant, food quality, indicator species Fagområde/Field of work: Grovfôr og kulturlandskap Grassland and Landscape Division Kvithamar Sammendrag Målsetningen med prosjektet var å bevisstgjøre bonden/produsenten om hvordan produksjonen av de lokale matproduktene bidrar til å ivareta biologisk mangfold i kulturlandskapet slik at man kan utnytte dette i egen produksjon og markedsføring. Bearbeiding av kjøtt til ulike salgsprodukter, produksjon av forskjellige typer setermat, samt servering og turisme inngår i satsingen til produsentene i prosjektet. Beiteområdene som anvendes i produksjonen er karakteristiske for kyst- og seterregionen i Trøndelag, og inneholder store biologiske kvaliteter på flere nivå. Analyser av beitemarkene og testproduktet rømme viser også at slike produkter kan ha verdifulle tilleggsverdier og at produksjonen bidrar til å opprettholde biologiske kvaliteter i landskapet. Prosjekter som kobler mat og kulturlandskapsverdiene sterkere sammen vil dermed kunne bidra til større mat- og landskapsopplevelse, samt styrke synet på bonden som produsent av fellesverdier. Land/fylke: Norge/Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag Godkjent / Approved Prosjektleder/Project leader Erik Revdal Bolette Bele

4 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp.

Forord Prosjektet Vi spiser det vi ser og ser det vi spiser er et 1-årig prosjekt gjennomført i samarbeid mellom Bioforsk Midt-Norge og OI! Trøndersk Mat og Drikke AS ved Kirsten Ingjerd Værdal og Vigdis Bolås. Prosjektet mottok støtte fra Landbruks- og Matdepartementet. Ressurspersoner ved Fylkesmannens landbruksavdeling og i involverte kommuner kom med gode forslag til aktuelle brukere i prosjektet. Brukerne i prosjektet har velvillig stilt opp og bidratt med mye verdifull kunnskap. HiST Matteknologisk Utdanning ved Marianne Østerlie og Maria Bergvik har gjennomført analyser av testproduktet seterrømme og beitegrunnlaget, samt skrevet en egen del-rapport om dette. Takk til dere alle! Stjørdal, 31. januar 2008 Bolette Bele Liv S. Nilsen Ann Norderhaug Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Innhold 1. Sammendrag... 7 2. Innledning... 8 2.1 Målsetning... 8 3. Metoder... 9 3.1 Samarbeid med etablerte produsenter... 9 3.2 Dokumentasjon av biologiske kvaliteter i beiteområdene... 9 3.3 Bevisstgjøring og kunnskapsheving... 9 3.4 Analyser av testproduktet seter-rømme, beiteplantene og produktutvikling... 11 4. Resultater... 12 4.1 Vegetasjonstyper på Namdalskysten og i Midtre Gauldal... 12 4.2 Indikatorarter i de registrerte kulturmarkstypene... 18 4.3 Produktmangfoldet hos produsentene og distribusjonsmåter... 20 4.4 Seterrømme-analysene... 20 4.5 Beiteplante-analysene... 21 4.6 Utarbeiding av informasjonsstrategi... 21 5. Skjøtselsbehov i undersøkelses-områdene og generelle råd... 22 5.1 Generelle råd om skjøtselstiltak... 22 5.2 Tiltaksmidler... 24 6. Diskusjon og videre arbeid... 26 6.1 Seterrømme analyser... 26 7. Konklusjoner... 29 8. Referanser... 30 Vedlegg 5 Del-rapporter, unndratt offentligheten 6 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp.

1. Sammendrag Dette 1-årige utviklingsprosjektet er gjennomført i samarbeid mellom Bioforsk Midt-Norge og OI! Trøndersk Mat og Drikke AS. Prosjektet har mottatt støtte fra Landbruks- og Matdepartementet. Målsetningen med prosjektet er å bevisstgjøre bonden/produsenten om hvordan produksjonen av de lokale matproduktene bidrar til å ivareta biologisk mangfold i kulturlandskapet slik at man kan utnytte dette i egen produksjon og markedsføring. I prosjektet ble det etablert samarbeid med fire produsenter av lokal mat i Trøndelag: to saueprodusenter på Namdalskysten (Nord- Trøndelag) og to seterbrukere i Midtre-Gauldal (Sør-Trøndelag). Kriterier og indikatorer for å vurdere kvaliteten av det biologiske mangfoldet og betydningen av den tradisjonelle bruken ble utarbeidet og det ble gjennomført feltbefaringer og registreringer sammen med produsentene. Det ble også gitt anbefalninger om eventuelle justeringer av bruken/skjøtsel av beiteområdene for å sikre de biologiske kvalitetene. Produksjonsforholdene på gården ble undersøkt ved hjelp av spørreskjema og gjennom samtaler med produsentene. To ganger i beitesesongen ble det tatt ut planteprøver og prøver av rømme hos en av produsentene i seterregionen. Prøvene ble analysert av Høgskolen i Sør-Trøndelag, og det ble gjennomført en smakstest. Muligheter for å synliggjøre koblingen mellom den lokale maten og kulturlandskapet blir gitt i del-rapporter til den enkelte produsent. Alle de fire produsentene som deltok er i startfasen av en utvikling av lokal matproduksjon som næringsvei. Bearbeiding av kjøtt til ulike salgsprodukter, produksjon av forskjellige typer setermat, samt servering og turisme inngår i satsingen. Beiteområdene som anvendes i produksjonen er karakteristiske for kyst- og seterregionen i Trøndelag, og inneholder et stort biologisk mangfold på flere nivå (arter, vegetasjonstyper, naturtyper og landskap). Analyser av rømme fra seterregionen viser at denne typen lokal mat også kan ha et høyere innhold av flerumetta fettsyrer enn standardproduktet. Samtidig er det, i den samme rømmen, påvist høyere innhold av plantefenoler og naturlige, fettløslige pigmenter som virker som gode antioksidanter. Prosjektet viser at den type dokumentasjon som er gjennomført vil kunne bearbeides og tilbys som en utvida del av matproduktet. Vi vil også understreke at kunnskapsheving og bevisstgjøring av produsentene er en svært viktig del av slike prosjekt. Analyser av beitemarkene og testproduktet seterrømme fra fjellet viser at slike produkter kan ha verdifulle tilleggsverdier og bidra til å opprettholde biologiske kvaliteter i landskapet. Prosjekter som kobler mat og kulturlandskapsverdiene sterkere sammen vil dermed kunne bidra til større mat- og landskapsopplevelse, samt styrke synet på bonden som produsent av fellesverdier.

2. Innledning Vi ser i dag en stadig økende interesse for tradisjonsrik og lokalprodusert mat både hos produsenter og forbrukere, men kun i svært liten grad settes det fokus på det kulturlandskap matproduksjonen foregår i, og hvilke kulturlandskapsverdier matproduksjonen bidrar til å opprettholde. Erfaringer fra prosjektet Kaprifolkött i Bohuslän og Dalsland viser at storfekjøttproduksjon med utgangspunkt i artsrike naturbeiter kan selges til høyere pris fordi det bidrar til å ivareta viktige biologiske kvaliteter (http://www.kaprilfolkott.nu). En slik landskapsrelatert produksjon av råvarer vil altså kunne kobles direkte til spesielle naturtyper (Plateryd 2004). Et engasjement omkring biologisk mangfold i kulturlandskapet forutsetter imidlertid at allmennheten forstår sammenhengen mellom kjøttet eller melkeproduktene i kjøledisken og blomsterengene/beitemarkene i et åpent kulturlandskap. Man må sette fokus på beiteplantene og beitemarkene og hvordan disse påvirker matkvaliteten i markedsføringen. På den måten setter man fokus på første ledd i verdikjeden mot et ferdig matprodukt og bidrar til å synliggjøre koblingen mellom mat og kulturlandskap samt landbrukets rolle som produsent av verdifulle fellesgoder. Dette 1-årige utviklingsprosjektet er gjennomført i et samarbeid mellom Bioforsk Midt-Norge og OI! Trøndersk Mat og Drikke AS. HiST, Matteknologisk Utdanning har gjennomført analyser av beiteplanter og testproduktet seterrømme. Prosjektet har mottatt støtte fra Landbruks- og Matdepartementet. 2.1 Målsetning Målsetningen med prosjektet er å bevisstgjøre bonden/produsenten om hvordan produksjonen av de lokale matproduktene bidrar til å ivareta biologisk mangfold i kulturlandskapet og hvordan dette kan brukes i næringsutvikling. 8 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

3. Metoder 3.1 Samarbeid med etablerte produsenter I prosjektet ble det etablert samarbeid med fire produsenter av lokal mat i Trøndelag. De to brukerne fra Namdalskysten (Nord-Trøndelag) som deltok i prosjektet driver henholdsvis med dalasau og utgangersau. Fra Midtre- Gauldal (Sør-Trøndelag) deltok to seterbrukere som driver med storfehold og geitehold. Alle de fire produsentene er i startfasen av en utvikling av lokal matproduksjon som næringsvei. Bearbeiding av kjøtt til ulike salgsprodukter, produksjon av forskjellige typer setermat, samt servering og turisme inngår i satsingen. 3.2 Dokumentasjon av biologiske kvaliteter i beiteområdene Feltarbeid/befaringer ble gjennomført av Liv S. Nilsen og Bolette Bele, Bioforsk Midt-Norge i juni, juli og august 2007. Produsentene avgrenset de mest anvendte beiteområdene for oss. Under feltarbeidet ble det foretatt registreringer av beitepåvirka vegetasjonstyper og flora, hovedsakelig karplanter (figur 1). Kartlegging av karakteristiske indikatorarter for de ulike kulturmarkstypene ble vektlagt. Hevdtilstanden for de ulike kulturmarkene ble vurdert og det ble gitt anbefalninger om eventuelle justeringer av bruken/skjøtselen av beiteområdene for å sikre de biologiske kvalitetene. Fotodokumentasjon inngikk også som en del av feltarbeidet. Produksjonsforholdene på gården ble undersøkt ved hjelp av spørreskjema og gjennom samtaler med produsentene. På bakgrunn av disse registreringene ble det gjort en vurdering av hvert enkelt beiteområde i prosjektet. Det ble laget del-rapporter for hver av de fire produsentene, med vurderinger over hva som er karakteristisk for de enkelte områdene og hvilke skjøtselstiltak som eventuelt bør igangsettes. I tillegg er det gitt forslag til hvordan produktene kan profileres/markedsføres med utgangspunkt i kulturlandskapskvalitetene. Disse del-rapportene er unndratt offentligheten. 3.3 Bevisstgjøring og kunnskapsheving Bevisstgjøring og kunnskapsheving av produsentene om hvilke biologiske verdier matproduksjonen bidrar til å opprettholde og hvilke særpreg disse landskapene innehar var en sentral del av prosjektet. Dette ble oppnådd gjennom samtaler med produsentene, befaringer i beiteområdene og utdeling av relevante fagartikler om temaet. Det ble også gitt råd om eventuelle behov for justeringer av driften slik at det biologiske mangfoldet sikres og kan brukes i den framtidige markedsføringen av matproduktet. Konkret og detaljert informasjon er gitt i egne del-rapporter til brukerne. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

De to seterbrukerne som deltok i prosjektet, deltok også som foredragsholdere og kunnskapsformidlere under et todagers Kurs innen skjøtsel og næringsutvikling i kulturlandskapet med fokus på seterlandskapet. Kurset ble arrangert av Norges Bondelag, Bygdefolkets Studieforbund og Bioforsk Midt-Norge i Nord-Østerdalen i september 2007. Kurset var et testkurs i prosjektet Utvikling av regionvise/fylkesvise kurs innen restaurering og skjøtsel av kulturlandskap, støtta over Kompetanseutviklingsprogrammet i Landbruket (KIL). Dette er et kurskonsept som de samarbeidende partene i prosjektet også ønsker å videreføre til andre regioner av landet med de regionale tilpasningene som er nødvendig. Figur 1. Beiting bidrar til å opprettholde de biologiske kvalitetene i kulturlandskapet. Samtidig representerer beiteplantene første ledd i verdikjeden i kjøtt- og melkeproduksjonen. Foto: Bele/ Nilsen Bioforsk. 10 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

3.4 Analyser av testproduktet seter-rømme, beiteplantene og produktutvikling I løpet av beitesesongen 2007 ble det tatt ut to prøver av produktet seterrømme og prøver fra beitegrunnlaget (planteprøver) hos en av produsentene i seterregionen (12. juli og 23. august). Ved uttak av planteprøver ble gras og urter fra beiteområdene klippet og samlet i plastposer. Matteknologisk Utdanning, HiST gjennomførte analysene. Seterrømme ble analysert og sammenlignet med Tine seterrømme. En rekke kjemiske analyser ble gjennomført for å undersøke rømmekvaliteten: farge, surhetsgrad, totalt fett, fettsyre sammensetning, naturlige pigmenter, tekstur, totale plantefenoler, lagringsevne, harskningsprodukter, melkesyrebakterier, mugg og gjær. Ved andre uttak ble det også gjennomført en sensorisk test for å måle om det var noen forskjell i preferanse mellom de to rømmetypene. Det er gitt forslag til produktutviklingsmuligheter. Analyser av beiteplantene ble gjennomført ved de to samme tidspunktene, der innholdet av fettsyresammensetningen og naturlige pigmenter ble undersøkt. Nærmere beskrivelser av metodene foreligger i egen del-rapport (delrapport 5, Østerlie et al. 2007, unndratt offentligheten). Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

4. Resultater 4.1 Vegetasjonstyper på Namdalskysten og i Midtre Gauldal Plantedekket i Norge har stor regional variasjon, noe som henger nøye sammen med variasjon i klimaet, fra vest mot øst og fra sør til nord (Moen 1998). I tillegg vil lokal variasjon som geologi og topografi ha stor betydning for vegetasjonsutforminga. Mens harde og sure bergarter som gneis forvitrer seint og gir et tynt, surt og næringsfattig jordmonn, vil kalkholdige bergarter være mjukere og forvitre bedre og gi et mer baserikt og ofte et mer næringsrikt jordsmonn. Nedenfor gis en beskrivelse av de beitepåvirka vegetasjonstypene som ble registrert, og som er typiske for våre fire studieområder på Namdalskysten og i Midtre Gauldal. Vegetasjonstypene ble klassifisert etter Fremstad (1997). For beiteskog på kysten, ble erfaringene fra Fremstad & Nilsen (2000) anvendt. Namdalskysten Karakteristisk for klimaet i ytre kyststrøk er relativt mye nedbør, høy nedbørsfrekvens og luftfuktighet, små temperaturforskjeller mellom sommer og vinter, ustabilt snødekke og mye vind. Gneis er den vanligste bergarten langs Namdalskysten og fattige vegetasjonstyper dominerer. Innimellom kan det finnes rikere lommer som igjen gir utslag på vegetasjonen. Typisk for Namdalskysten som for resten av Atlanterhavskysten, fra Portugal i sør til Lofoten i nord er kystlyngheilandskapet. Dette er et gammelt kulturlandskap som er skapt av årelang ressursutnytting. Det er beiting og lyngsviing som har holdt lyngheiene i hevd (Haaland 2002). I dette åpne kystlandskapet inngår i tillegg til kystlynghei også betydelig areal av myr, strandenger og andre strandtyper, kulturbetingete enger og dyrket mark. Her foreligger en mer generell beskrivelse av de beiteområdene som ble registrert. Nærmere beskrivelser av de ulike beiteområdene som danner grunnlaget for den lokale matproduksjonen hos brukerne på Namdalskysten gis i del-rapportene 1 og 2. Kystlynghei: Domineres av arter som røsslyng, krekling og andre lyngvekster (figur 2). Ut i fra fuktighetsforholdene skilles det mellom tørr- og fuktig lynghei. Tørr lynghei: Finnes for det meste i grunne, sørvendte bakker, ofte i mosaikk med bart berg på forhøyninger. Røsslyng dominerer vanligvis, og i 12 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

tillegg er mjølbær en vanlig og karakteristisk art. Av urter og gras inngår blant annet smyle, rødsvingel, engrapp og tepperot. Fuktig lynghei: Dekker store arealer og ofte i mosaikk med myr i forsenkningene og bart berg på forhøyninger. Røsslyng er den dominerende arten. Andre vanlige arter er: rypebær, krekling, blåbær, tyttebær, blokkebær, molte, slåttestarr, smyle og torvull. Figur 2. Kystlyngheiene domineres av røsslyng, krekling og andre lyngarter. Foto: Bele/ Nilsen Bioforsk. Engvegetasjon Dette er gras- og urtedominert vegetasjon som har oppstått av lang utnytting til beiting og/eller slått (figur 3). Engene kan deles inn i ulike typer ut fra tørr-fuktig gradient, fattig-rik gradient og ut fra bruken av området. Frisk fattigeng: Dette er enger med et relativt lavvokst feltsjikt dominert av gras og urter. Vanlige gras er engkvein, engrapp, gulaks, smyle og rødsvingel, mens engsoleie, blåklokke, tepperot, tiriltunge og legeveronika er vanlige urter. Sølvbunke-eng: Enger som domineres av sølvbunketuer og som inneholder få andre arter. Figur 3. Engvegetasjon holdt i hevd ved beiting. Foto: Bele/ Nilsen Bioforsk. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Strandeng Rødsvingel/ saltsiveng: Strandeng som har et tett lavvokst feltsjikt dominert av gras som rødsvingel og krypkvein, ofte i kombinasjon med saltsiv. Innimellom forekommer noen urter som strandkryp, strandkjempe og gåsemure. Beiteskog ved kysten Trebesatt frisk fattig-eng (figur 4): Osp og bjørk er de viktigste treslagene, men det var også innslag av noe rogn og einer. I feltsjiktet er grasinnslaget betydelig med arter som gulaks og engkvein. Av urter blir innslaget av skogsurter som skogstjerne, vanlig arve, gullris og skogstorkenebb høyt. Figur 4. Beiteskogene ved kysten er gras- og urterike. Foto: Bele/ Nilsen Bioforsk. Midtre Gauldal Klimaet i Midtre Gauldal kan karakteriseres som relativt svakt oseanisk til svakt kontinentalt (Nordiska ministerrådet 1984). Vårt studieområde i Midtre Gauldal hører geologisk sett til Guladekket og store deler av området er preget av lettforvitrelige og kalkrike bergarter som bidrar til næringsrike bergarter (Nilsen & Wolff 1989, Nilsen 1991). Seterlandskapet her i landet har ei flere tusen år lang historie, og utgjorde en sentral del av den tradisjonelle jordbruksdrifta. Seterlandskapet i Midtre Gauldal har gjennom ulike former for ressursutnytting blitt påvirket av mennesker og beitedyr (Reinton 1955). Vegetasjonen i setertraktene er 14 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

preget av kulturpåvirkning gjennom beite, slått og hogst. Både i utmarka og på setervollene dominerer ulike gras og urter som er gode beitevekster (Olsson et al. 1995). Her foreligger en mer generell beskrivelse av de beiteområdene som ble registrert. Nærmere beskrivelser av de ulike beiteområdene som danner grunnlaget for den lokale matproduksjonen hos brukerne i Midtre Gauldal gis i del-rapport 3 og del-rapport 4. Engvegetasjon Setervoll: Vegetasjonen er frisk og fattig med relativt kort feltsjikt. Vanlige gras er sølvbunke, slirestarr, rødsvingel og engkvein mens harerug, fjellfiol, småengkall og prestekrage er vanlige urter (figur 5). Figur 5. Tradisjonelle setervoller slås årlig og har ofte et relativt lavt feltsjikt av gras og urter. Foto: Bele /Nilsen Bioforsk. Beiteskog i fjellet: Flere utforminger av fjellbjørkeskog beites, alt fra fattigere blåbærskoger med skrubbær og blokkebær til småbregneskoger dominert av fugletelg. I disse skogene er smyle et viktig beitegras. I mer fuktige, næringsrike og frodige fjellbjørkeskoger dominerer ofte høye urter som tyrihjelm, turt og skogstorkenebb sammen med gras som sølvbunke. I noe tørrere skoger er lave urter mer framtredende, og høgstaudene står mer spredt. Vanlige lågurter er fjellfiol, marikåpe og harerug (figur 6). Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Figur 6. Beiteskogene i seterdalene inneholder verdifulle beiteressurser. Foto: Bele/Nilsen Bioforsk. Kilde- og rikmyrvegetasjon Verdifulle beitearealer med gras, halvgras og urter. Mange basekrevende arter som gulstarr, fjellfrøstjerne, gullmyrklegg, bleikmyrklegg og svarttopp inngår (figur 7). Rabber og snøleier Snøleier gir beiteområder utover sesongen. Vanlige arter: fjellrapp, trefingerurt, fjellmarikåpe, følblom og fjellburkne (figur 8). 16 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Figur 7. Rikmyrene ble tidligere slått, men anvendes nå til beiting. Foto: Bele/Nilsen Bioforsk. Figur 8. Rabber og snøleier i dalsidene gir tilgang på friskt beitefôr utover i sesongen. Foto: Bele/Nilsen Bioforsk. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

4.2 Indikatorarter i de registrerte kulturmarkstypene En indikatorart er en art med kjente (vanligvis snevre) toleransegrenser for en bestemt miljøfaktor (Framstad & Lid 1998). Flere av disse indikatorartene er også viktige beiteplanter, og representerer dermed første ledd i verdikjeden i kjøtt- og melkeproduksjonen. Brukerne i prosjektet fikk anbefalninger om hvilke karakteristiske eller mer spesielle indikatorarter de bør kunne vektlegge i sin profilering og markedsføring av de lokale matproduktene. Dette inngår i del-rapportene til de enkelte brukerne. Det finnes en rekke arter som er beite- og slåttebegunstiget (Fremstad 1997, Norderhaug et al. 1999). Flere indikatorarter for ugjødsla kulturmark ble registrert i undersøkelsesområdene, slik som for eksempel: bleikstarr, blåklokke, engfrytle, engkvein, rødsvingel, flekkmarihand, kattefot, kornstarr, hvitmaure, legeveronika, markjordbær, sauesvingel, marinøkkel og øyentrøst. Disse artene krever ikke baserikt jordsmonn og finnes derfor både på baserik og basefattig grunn. Flere av disse indikatorartene er avbildet i figur 9. Arter som indikerer baserikt jordsmonn stiller krav om at jordsmonnet er baseholdig. Eksempel på slike arter er: blåstarr, dunhavre, dvergjamne, flekkmure, gjeldkarve, gulmaure, hårstarr, jåblom, rundbelg, stortveblad og vill-lin. Typiske fjellarter som er basekrevende er: fjellbakkestjerne, fjellfiol, fjellfrøstjerne, fjelltistel, gulmjelt, hvitkurle, setermjelt, snøsøte og svarttopp. Figur 10 viser eksempel på arter som indikerer baserike kulturmarker og figur 11 gir eksempler på baserike kulturmarksarter i fjellet. 18 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Figur 9. Tepperot, blåklokke, legeveronika, harerug, kattefot og marinøkkel er indikatorarter for ugjødsla gammel kulturmark. Foto: Rosef/Nilsen/Bele Bioforsk. Figur 10. Gjeldkarve, flekkmure og jåblom er karakteristiske indikatorer for baserike kulturmarker. Foto: Rosef/Nilsen/Bele Bioforsk. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Figur 11. Svarttopp, fjellfiol, bakkesøte og setermjelt er gode indikatorarter i baserike kulturmarker i fjellet. Foto: Bele Bioforsk. 4.3 Produktmangfoldet hos produsentene og distribusjonsmåter Alle de fire produsentene i prosjektet er i en etableringsfase for å utvikle lokal matproduksjon som tilleggsnæring. Enkelte av produsentene har allerede jobbet med profilering av produktene (etiketter, innpakning etc) mens andre ennå er i startfasen. En rekke ulike produkter var representerte: spekepølse, fenalår, pinnekjøtt, gammelost, rømme, gøbb (gomme), pultost, brun geitost, prim. Slaktingen foregår ved lokalt slakteri, mens bearbeidingen av råvarene foregår i hovedsak i egne produksjonslokaler på gårdene/setrene. Salget foregår gjennom direkte utsalg fra garden/setra, faste kunder, jungeltelegrafen, messer, Bondens Marked. Omsetning av overskuddsprodukter i lokale butikker, gjennom lokale distribusjonsselskap. 4.4 Seterrømme-analysene Resultatene fra seterrømme-analysene er detaljert beskrevet i egen delrapport (del-rappport 5, unndratt offentligheten). Resultatene fra analysene der seterrømme fra fjellet i Midtre Gauldal ble sammenlignet med TINE s seterrømme viser at: seterrømme fra fjellet var gulere på fargen og inneholdt flere pigmenter. Pigmentene virker trolig som antioksidanter ved lagring. Seterrømmen fra fjellet hadde et høyere innhold av omega-3 fettsyren linolensyre. Seterrømme fra fjellet hadde også et høyere innhold av plantepolyfenoler som virker som gode antioksidanter. Den sensoriske testen viste at det var ingen forskjell i preferanse mellom seterrømme fra fjellet og industrielt produsert rømme 20 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

4.5 Beiteplante-analysene Resultatene fra planteanalysene (delrapport-5, unndratt offentligheten) som ble gjennomført i juli og august kan oppsummeres slik: det var ingen signifikante forskjeller i totalt fettinnhold i beitegrunnlaget for juli og august. Det var høyere innhold av omega-3 fettsyren linolensyre i august enn i juli. Pigmentanalysene viste at det var like mye karotenoider i juli og august. 4.6 Utarbeiding av informasjonsstrategi Det er utarbeidet en informasjonsstrategi som kobler den lokale matproduksjonen til landskapskvalitetene hos den enkelte produsent i prosjektet. Mat og opplevelser i kulturlandskapet (utsikt, åpent landskap, kulturmarker, indikatorarter) står sentralt i tilrettelegging av informasjon til potensielle forbrukere, der mulige sluttprodukt kan være enkle guider til flora-turer, fjellturer med mer. Denne typen informasjon vil i neste omgang kunne bearbeides og tilbys som en utvida del av matproduktet og bidra til større mat- og landskapsopplevelse, samt styrke synet på bonden som produsent av verdifulle landskapskvaliteter/ fellesverdier. Nærmere beskrivelser finnes i del-rapportene for de enkelte brukene. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

5. Skjøtselsbehov i undersøkelsesområdene og generelle råd De undersøkte områdene var delvis under gjengroing og for å opprettholde kvalitetene er det viktig at den tradisjonelle driften eller riktig skjøtsel gjennomføres. Hver enkelt bruker i prosjektet har fått en detaljert rapport om hvilke tiltak som bør gjennomføres i de aktuelle områdene (delrapportene 1-4, unndratt offentligheten). Skjøtsel kan defineres som aktive tiltak på økologisk grunnlag som gjennomføres for å opprettholde og/eller utvikle en ønsket kulturbetinget tilstand i vegetasjonen. Formålet er å ta vare på de verdiene som er avhengige av bruk for å bestå (Framstad & Lid 1998). Alt skjøtselsarbeid bør ta utgangspunkt i en skjøtselsplan, utarbeidet på et faglig grunnlag med kunnskap om kulturpåvirkningen og naturtypene i området. Hvis gamle fotografier eller flybilder finnes, kan de være til stor hjelp for å danne seg et bilde om hvordan landskapet så ut tidligere. Alle skjøtselstiltak bør dokumenteres, slik at en til enhver tid vet hva som er gjort. Tradisjonell drift er den beste måten å opprettholde verdiene på og skjøtselen bør derfor ligge så nært opp til den tradisjonelle driften som mulig. 5.1 Generelle råd om skjøtselstiltak Praktiske skjøtselstiltak kan være mange. Det er ofte fornuftig å skille mellom en restaureringsfase og en vedlikeholdsfase. I restaureringsfasen føres området tilbake til en tidligere kulturfase, ved f. eks. rydding av kratt og skog. Når dette er gjort og skjøtselen tar til, er det viktig med kontinuitet. Rydding av skog og kratt Hvis bruken av kulturmark opphører, eller intensiteten avtar, vil vegetasjonen endres og området etter hvert gro til. Generelt er det i dag et stort behov for rydding i hei-, eng-, og myrvegetasjon. Ved oppstart eller intensivering av skjøtsel blir da første fase (restaureringsfasen) å åpne gjengrodd mark. Dette er tidkrevende arbeid, og fra Sølendet naturreservat er det utarbeidet en oversikt over tidsbruk (timer/daa) på restaureringsarbeid (etter Moen 1985). Timeforbruket vil måtte øke noe dersom en arbeider i ulendt terreng. Rydding av tett kratt: 5-10 timer/daa Rydding av glisne kratt: 4-5 timer/daa 22 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

I Skjøtselsboka (Norderhaug et al. 1999) legges det vekt på at ryddearbeidet bør gjøres manuelt med motorsag, motorryddesag, busksaks og ryddekniv. Plantene tappes for mest næring hvis ryddingen utføres om sommeren, men for å oppnå mindre skader på vegetasjonsdekket kan det være fordelaktig å utføre arbeidet på frossen, snøbar mark om høsten/vinteren. Særlig gjelder dette ved rydding av store areal og fuktig mark. Busker og trær kappes så lavt som mulig. Ved ryddearbeidet bør stier og traséer i terrenget benyttes. Avfall (kvist, greiner og lignende) må fjernes, og om nødvendig brennes på bestemte bålplasser. Det er viktig at det ikke blir liggende på stedet og råtne, både av estetiske hensyn og for skjøtselens skyld. Råtnende materiale gir uønsket næringstilførsel. Lyngbrenning For skjøtsel av kystlynghei er brenning eller lyngsviing et avgjørende tiltak. Det er også en rask og kostnadseffektiv måte å fornye og forbedre beitet på. Gammel og grov lyng blir erstattet av et høyere innslag av urter og gras og nye, lite forveda lyngplanter. Brenning må gjennomføres etter visse retningslinjer (jf. Kaland 1999), ellers kan brannen gjøre stor skade. Det er viktig med god planlegging. Undersøkelser har vist at smale parseller på maksimum 30-50 m bredde gir best resultat både for beitedyra, vegetasjonen og den ville faunaen. En god brann skal fjerne gammel lyng, busker og ufruktbart strø på bakken, men spare frø og underjordiske knopper, utløpere o.l. For ikke å få for dyp brann var det vanlig å brenne på seinvinteren mens marka var fuktig eller frosset. Lyng ble brent ved jevn og stabil vind, og det vanligste var å brenne med vinden. Før brannen påsettes må brannvesen og eventuelle naboer varsles, og tilstrekkelig hjelpemannskap med slokningsutstyr som brannvisper, spader, snøskofler og lignende må være tilkalt. Brannen startes ved å tenne på flere steder ved siden av hverandre slik at det dannes en brannfot. Ved avslutning av brannen må man sørge for at den virkelig er sloknet, og det er svært viktig at mannskapet holder vakt. Beiting Ulike dyr har ulike beitepreferanser og beitevaner (Nedkvitne 1995). Storfe beiter lite selektivt og sjelden på busker og trær, men selve avbeitingen er nokså skånsom mot vegetasjonen. Sau og geit derimot beiter mer selektivt, og i større grad på busker og trær. Avbeitingen skjer helt nede ved bakken noe som gjør at planter kan bli trekt opp med rot. I motsetning til storfe, sau og geit biter hesten av graset. Dette gjør at hest kan beite hardt og tørt gras (eks. sølvbunke) som de andre ikke klarer å rive av. Hest beiter lite på lauv, men kan forårsake store skader på busker og trær ved å gnage på barken. Ved sambeite eller vekselbeite kompletterer dyreartene hverandre, noe som kan gi det beste resultatet. Økologisk skjønn må vises ved beite; både rase og antall dyr må tilpasses vegetasjonstypen. Ved lavt beitetrykk etablerer busker og kratt seg raskere, og i lynghei vil lyngen bli grovvokst og fôrverdien avta. Ved høyt beitetrykk favoriseres beitetolerante arter som groblad, tunrapp og smårapp på bekostning av viktige fôrplanter (Norderhaug et al. 1999). Moderate tråkkskader kan imidlertid være gunstig for artsantallet da det lages hull i et Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

ellers tett grasdekke. Åpningene gir spire- og etableringsmuligheter for frø, noe som for kortlivete arter kan være en betingelse for å overleve (Norderhaug et al. 1999). Beiting med tunge dyr som storfe på våt mark vil derimot gi store tråkkskader som setter langvarige spor og som lett gir erosjon og tap av biologisk mangfold og produksjonsevne (Nilsen 1995). Utgangarsau (på kysten) som skal beite ute hele året, må ha ei fôrfordeling på 70 % lyng og 30 % gras (Garstad pers. medd.). For utgangarsau er det vanlig å regne 15-20 daa vinterbeite per søye, men dette anslaget er selvsagt avhengig av kvaliteten på beitet (Hansen et al. 1999). Forsvarlig villsaudrift diskuteres, og nye forskrifter er under utarbeidelse. Viktige faktorer her er tilstrekkelig tilsyn, nok beite, mulighet for ly og skjul, nok tilgang på vatn og mulighet for nødfôring. En undersøkelse av beitetrykk og gjengroing i lynghei gjennomført i Nordhordaland, indikerer at en bør ta ut minimum 30 fôrenheter per dekar per år for at gjengroing av lynghei skal hindres (jf. Kaland 1999). Ved god avpassing av beitetrykk og lyngsviing blir det laget en vegetasjonsdynamikk. Felt med unge røsslyngplanter og godt innslag av urter og gras tjener som sommerbeite for husdyra, mens felt med eldre røsslyng fungerer som vinterbeite. 5.2 Tiltaksmidler Tradisjonell drift og skjøtsel kan være mer arbeidskrevende enn moderne drift. Brukere som driver på en slik ekstensiv måte som våre brukere kan derfor søke om tiltaksmidler. Det finnes ulike tiltaksmidler det er mulig å søke om. De vanligste er: Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) Formålet med SMIL er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap, samt redusere forurensingen fra jordbruket (http://www.slf.dep.no). Det gis tilskudd til to typer prosjekt/tiltak; planleggings- og tilretteleggingsprosjekter og kulturlandskaps- og forurensingstiltak. Det er kommunen som behandler og innvilger søknader, og kommunen prioriterer tiltakene ut i fra lokale målsettinger og strategier. Eksempler på tiltak innen kulturlandskap kan være ivaretakelse av biologisk mangfold, gammel kulturmark, kulturminner og kulturmiljøer (inkludert freda og verneverdige bygninger). Aktuelle tiltak kan være tilrettelegging for større tilgjengelighet og opplevelser i landskapet. Regionale miljøprogramtilskudd Regionale miljøprogramtilskudd er spesielt utformet for å løse konkrete miljøutfordringer i hvert enkelt fylke, både knyttet til forurensningsbekjempelse og skjøtsel av kulturlandskap (http://www.slf.dep.no). Det er fylkesmannen som utformer ordningene og 24 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

behandler søknader om miljøprogramtilskudd. Det ble fra og med år 2000 startet opp en brukerrettet tilskuddsordning for eiere av gamle storferaser for å stimulere flere til å ha kyr av disse rasene. Siden 2005 kan alle besetninger med bevaringsverdige husdyrraser få støtte over tilskuddsordningene over regionale miljøprogram. Det vil variere mellom regionene i hvilken grad regionale tilskudd til gamle norske husdyrraser er etablert (http://www.skogoglandskap.no). Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

6. Diskusjon og videre arbeid Både seter- og kystlandskapet er i stor endring. De siste tiåra har tradisjonelt seterbruk så godt som blitt borte, men noe aktivitet foregår fortsatt bl.a. i Midtre Gauldal. Også tradisjonell bruk og skjøtsel av lyngheier har så å si opphørt, men det finnes fortsatt noen brukere for eksempel på Namdalskysten, som holder kystlandskapet i hevd. Beiteområdene som anvendes i produksjonen hos brukerne i dette prosjektet er karakteristiske for kyst- og seterregionen i Trøndelag, og inneholder et stort biologisk mangfold på flere nivå (arter, vegetasjonstyper, naturtyper og landskap). For å opprettholde disse kvalitetene er fortsatt tradisjonell bruk og/eller målretta skjøtsel nødvendig. Kunnskap om sammenheng mellom driftsform og biologisk mangfold er derfor veldig viktig. I prosjektet har produsentene blitt bevisstgjorte om hvilke kulturlandskapskvaliteter deres lokale matproduksjon bidrar til å opprettholde. Hver enkelt bruker har også fått konkrete råd om hvordan kvalitetene i hans/hennes kulturlandskap bør brukes/skjøttes. Alle produsentene var positive til å sette sterkere fokus på kulturlandskapet i markedsføringen av sine produkter på bakgrunn av den dokumentasjonen som er gjort og formidlet. Enkelte av produsentene i prosjektet vurderer også å anvende karakteristiske indikatorarter og vegetasjonstyper i sine produktlogoer, informasjonsbrosjyrer eller nettsider. I egne del-rapporter til hver enkelt bruker er det derfor gitt forslag både til karakteristiske og mer spesielle arter/vegetasjonstyper som produsentene kan vektlegge i sin markedsføring (del-rapport 1-4, unndratt offentligheten). Ved bruk av resultatene fra prosjektet i utarbeiding av informasjonsmateriell, nettsider etc. er det imidlertid viktig at tekst og eventuelle bilder kvalitetssikres med Bioforsk og HiST. Dette for å sikre at dokumentasjonen gjengis korrekt. 6.1 Seterrømme analyser Analysene av rømme fra seterregionen i Sør-Trøndelag viser at denne typen lokal mat kan ha et høyt innhold av flerumetta fettsyrer og antioksidanter som igjen kanskje kan gi positive helseeffekter. En sammenligning med Tines seterrømme viste høyere innhold av flerumetta fettsyrer, pigmenter og antioksidanter i vårt testprodukt seterrømme fra fjellet. Nærmere beskrivelser og mer detaljerte resultater er gitt i egen vedlagt del-rapport 5 unndratt offentligheten (Østerlie et al. 2007). Undersøkelser fra Sveits (Collomb et al. 2002) viser at fettsyresammensetningen i melka kan relateres til den botaniske sammensetningen av beitefôret. I den Sveitsiske studien hadde beitemarkene i høylandet/fjellet et høyere biologisk mangfold (arter og vegetasjonstyper) 26 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

enn de mer intensivt drevne lavlandsområdene. Resultatene viste at melka som ble produsert i det Sveitsiske høylandet/ fjellet hadde et høyere innhold av umetta fettsyrer enn melk produsert i lavlandet. Lavere temperaturer og sterkere lysintensitet på grunn av høyden over havet kan være av betydning for dette resultatet. Dette stemmer også overens med våre resultater hvis vår antakelse om at Tines seterrømme i hovedsak produseres av melk fra intensivt drevne beiter med lavt biologisk mangfold, er riktig. Da vil vi også i dette prosjektet kunne antyde en sammenheng mellom botanisk sammensetning og produktkvalitet (fettsyresammensetning). Beitearealene i seterdalen der vårt testprodukt seterrømme fra fjellet er produsert er kalkholdige og svært artsrike, med en rekke gode indikatorplanter for tradisjonelle kulturmarker. Vi har imidlertid bare undersøkt ett produkt hos en produsent i en sesong, og det er nødvendig med mer inngående dokumentasjon og flere studier både hos denne produsenten og andre med ulike driftsopplegg for å kunne dra mer generelle konklusjoner omkring dette. Det ble påvist sammenhenger mellom spesifikke arter og innholdet av flerumetta fettsyrer i melka (Collomb et al. 2002). Også i vårt studieområde i Trøndelag er flere av disse artene vanlige. Som eksempler på arter som korrelerte negativt med konsentrasjonen av flerumetta fettsyrer kan vi nevne tveskjeggveronika, engsvingel, markrapp, timotei og engsoleie. Arter som korrelerte positivt med konsentrasjonen av flerumetta fettsyrer er tiriltunge, karve, blåkoll og sølvbunke. Selv om sølvbunke er et dårlig beitegras i lavlandet, har den lavere innhold av kiselsyre i fjellet og representerer der et bedre beitegras. Trolig har driftsopplegget og spesielt bruken av kraftfôr stor betydning for å kunne påvise eventuelle sammenhenger mellom botanisk sammensetning i beitene og kvaliteten hos melk. Sammenhengen mellom beite og melkekvalitet er komplisert og også påvirket blant annet av kalving og genetiske forhold. Det er for eksempel noe variasjon mellom de norske storferasene når det gjelder den genetiske sammensetningen av proteinvarianter i melka (Lien et al. 1999). De ulike proteinvariantene har ulik betydning for melkas egnethet til ysting og yoghurtproduksjon. Sammenligning mellom moderne og gamle raser tyder også på at det kan være forskjell i utnyttingen av beiteområdene. Det kan se ut som at moderne høytytende raser med sitt større næringsbehov beiter mer i næringsrik vegetasjon enn raser med lavere produksjon og næringsbehov. I beiteområder hvor det er viktig at det beites også i de mindre næringsrike (og ofte mer artsrike) vegetasjonstypene, kan derfor gamle raser være å foretrekke som beitedyr (Sæther et al. 2006). Kjøttkvalitet ble ikke undersøkt i dette pilotprosjektet. Svenske undersøkelser viser imidlertid at kjøtt fra storfe på beite (eller fra grovfôrbasert produksjon på bås) inneholdt mer omega-3 fettsyrer til sammenligning med kraftfôrbasert produksjon (Enfält et al. 2006). Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Generelt er det gjort få arbeider som undersøker sammenhengene mellom den botaniske sammensetningen til beitemarkene og produktkvaliteten på melk og kjøtt (for eksempel Collomb et al. 2002, Steinshamn et al. 2007). Det vil derfor være interessant både å videreføre dette prosjektet og å gjøre flere undersøkelser av produktkvalitet på melk og kjøtt i forhold til flere typer artsrike beitemarker i ulike regioner og ulike driftssystemer. 28 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

7. Konklusjoner Våre undersøkelser viser at drifta (i kystområder og i seterområder) som her er undersøkt, bidrar til å opprettholde biologisk mangfold og andre kvaliteter i landskapet, og analysene som ble gjort av testproduktet rømme, dokumenterer at slike lokale produkter kan ha verdifulle tilleggsverdier. I seterrømmen produsert på artsrike fjellbeiter ble det påvist et høyere innhold av umetta fettsyrer enn i det standardproduktet den ble sammenlignet med. Det ble også påvist et høyere innhold av naturlige pigmenter (karotenoider) og plantepolyfenoler som trolig vil virke som antioksidanter ved lagring. Prosjektet viser videre at denne type dokumentasjon kan bearbeides og tilbys som en utvida del av matproduktet. Vi vil i denne sammenheng understreke at kunnskapsheving og bevisstgjøring av produsentene er svært viktig hvis slike prosjekter skal lykkes. Vellykkete prosjekter som på denne måten kobler mat og kulturlandskapsverdiene sterkere sammen vil kunne bidra både til større mat- og landskapsopplevelse for konsumentene, og styrke synet på bonden som produsent av fellesverdier. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

8. Referanser Collomb, M., Bütikofer, U., Sieber, R., Jeangros, B. & Bosset, J.O. 2002. Correlation between fatty acids in cows milk fat produced in the Lowlands, Mountains and Highlands of Switzerland and botanical composition of the fodder. International Dairy Journal 12: 661-666. Enfält, L., Hessle, A., Pickova, J., Sampels, S., Karlsson, J. & Lundström, K. 2006. Bete och vallfoder ger nyttigare kött. FAKTA Jordbruk Nr 2006: 1-4. Framstad, E. & Lid, B. (red.) 1998. Jordbrukets kulturlandskap, forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget, Oslo. 274 s. Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 1-279. Garmo, T. & Nedkvitne, J.J. 1985. Lauv som fôr til småfe. Særtrykk av Sau og Geit nr. 6-85. Garmo, T.H. 1985. Litt om skogsbeiter (vegetasjon, beiteplanter og næringsinnhald). Stensiltrykk nr. 128. Institutt for husdyrernæring, Norges Landbrukshøgskole. Haaland, S. 2002. Fem tusen år med flammer. Det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. 160 s. Hansen, I., Høberg, E.N. & Bjøru, R. 1999. Vill-sauhold i Nordland muligheter og begrensninger. Planteforsk Tjøtta fagsenter, Grønn forskning 20/99: 1-39. Kaland, P.E. 1999. Kystlynghei. s. 113-126 i Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Lien S., Kantanen J., Olsaker I., Holm L-E., Eythorsdottir E., Sandberg K., Dalsgard B. and Adalsteinsson, S. 1999. Comparison of milk protein allele frequencies in Nordic cattle breeds. Animal Genetics 30: 85-91. Moen, A. 1985. Vegetasjonsendringer i subalpine rikmyrer i Norge. Memoranda Soc. Fauna Flora Fennica 61: 7-18. Moen, A. 1998. Nasjonal atlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Nedkvitne, J.J., Garmo, T.H. & Staaland, H. 1995. Beitedyr i kulturlandskap. Landbruksforlaget, Oslo. 183 s. 30 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Nilsen, L.S. 1995. Endringer i vegetasjonen som følge av storfebeite på Sølendet i Røros kommune. Univ. Trondheim Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 1995-3: 46-60. Nilsen, L.S. & Fremstad, E. 2000. Botaniske undersøkelser og forslag til skjøtsel av kulturmark på Nærøya. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2000-5: 1-34. Nilsen, L.S. & Moen, A. 2003. Plantelivet på Kalvøya ved Borgan, Vikna og forslag tilskjøtsel av kystlyngheilandskapet. NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser 2003-3: 1:51. Nilsen, O. & Wolff, F.C. 1989. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Røros og Sveg 1:250 000. Norges geologiske undersøkelse. Nilsen, O. 1991. The bedrock geology of the Budalen area. S. 8-21 i: Espelund, A. (red). Bloomery ironmaking during 2000 years. Seminar in Budalen, Sør-Trøndelag, Norway. August 26th-30th 1991. Volume I. Ancient ironmaking in a local and general Norwegian Context. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) 1999. Skjøtselsboka for kultur landskap o g gamle kulturmarker. Landbruksforlaget. 252 s. Nordiska ministerrådet 1984. Naturgeografisk regionindelning av Norden. Stockholm. Olsson, G.A., Austrheim, G., Bele, B. & Grøntvedt, E. 1995. Seterlandskapet i Budalen og Endalen, Midtre Gauldal, Midt-Norge. Kulturhistoriske og økologiske forhold i fjellets kulturlandskap. Rapport nr. 2-1995. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen: 1-89. Plateryd, L. 2004. Konsumenter och naturbeteskött. Motiv till köp av Kaprifolkött samt föreställningar om landsbygdens landskap. Occasional Papers 2004:4. Kulturgeografiska Institutionen. Handelshögskolan ved Göteborg Universitet. 85s Reinton, L. 1955. Sæterbruket I Noreg I, sætertypar og driftsformer. Institutt for sammenlignende kulturforskning. H. Aschehoug & co. (W. Nygaard), Oslo. Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Steinshamn, H., Höglind, M., Havrevoll, Ø., Lombnæs, I.-H., Rosef, L., Saarem, K. & Svendsen, A. 2007. Verknad av utmarksbeiting på tilvekst og kjøttkvalitet hos kalv. Bioforsk FOKUS 2(13): 77-79. Sæther N.H., Sickel H., Norderhaug A., Sickel M. & Vangen O. 2006 Plant and vegetation preferences for a high and a moderate yielding Norwegian dairy cattle breed grazing semi-natural mountain pastures. Anim. Res. 55: 367-387. Østerlie, M., Storrø, H.M. & Waldenstrøm, L. 2007. Kvalitet i seterrømme. Sammenligning av rømme fra Budal og TINE-rømme. HiST Matteknologisk utdanning, Rapport 10/2007. Utført for Bioforsk Midt- Norge. 16s. Upubl. 32 Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp

Bele, B., Nilsen, L.S. & Norderhaug, A.. Bioforsk Rapport 3(22) 2008, 32 s./32 pp