MØTE MED VOLDELIG UNGDOM Dato: 19.03.2001 FORFATTER: Mette Bengtson Mette Bengtson er utdannet cand.psychol ved ved Universitetet i Oslo i 1986. Hun er spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde barn og ungdom. Hun har arbeidet flere år i PP-tjenesten. Videre har hun erfaring fra barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner og voksenpsykiatri. Hun arbeider nå på et prosjekt ved Stiftelsen Alternativ til Vold som gir behandling til ungdom mellom 12 og 20 år med volds- og aggresjonproblemer. Ungdom med volds og aggresjonsproblemer stiller oss overfor spesielle utfordringer utfordringer knyttet til de alvorlige konsekvenser bruk av vold får. INNLEDNING VOLDENS NATUR OG KONSEKVENSER Ungdom med volds og aggresjonsproblemer stiller oss overfor spesielle utfordringer utfordringer knyttet til de alvorlige konsekvenser bruk av vold får. Voldsbruk får selvfølgelig først og fremst konsekvenser for de som er direkte involvert i den aktuelle voldsepisode offer så vel som utøver. Men den får konsekvenser også utover disse. Bruk av vold innebærer å påføre andre mennesker smerte og lidelse. Det innebærer bruk av makt der andre mennesker settes i en avmaktskapende situasjon. Den «sprer seg» i den forstand at vi ser ungdomsmiljøer som utvikler samhold rundt voldsbruk. Vold sprer redsel i samfunnet og det blir utrygt å bevege seg i det offentlige rom. En ungdoms bruk av vold er et uttrykk for eller et resultat av hans eller hennes vanskelige livsbetingelser preget av å ha vært påført avmakt. Voldens natur og konsekvenser gjør at vi i debatten rundt tiltak overfor ungdom med voldsog aggresjonsproblemer møter ulik tenkning innenfor ulike tradisjoner. Vi har den strafferettslige tenkningen knyttet til politi og domstol, mer pedagogisk og sosial tenkning knyttet til barnevern, andre sosiale hjelpetjenester og skole og vi har en psykiatriskpsykologisk tenkning knyttet til behandlingsapparatet. Disse har utviklet seg relativt uavhengig av hverandre ut fra forskjellige historiske forutsetninger og grunnorienteringer til problemene, som for eksempel ulik juridisk grunnlag og administrativ tilknytning. Videre har de forankring i forskjellig praksis og metoder og støtter seg til forskjellige grupper av fagfolk. Voldens natur og konsekvenser gjør altså at vi i møte med ungdom med volds- og aggresjonsproblemer befinner oss i spennet straff disiplinering behandling. Skal vi møte volden på en hensiktsmessig måte, må alle disse forholdene tas med i betraktning. I vårt møte med vold vil vi møte både utøvere av og ofre for volden. Selv om det som regel er utøvere av vold vi som ansatte i hjelpe- og behandlingsapparatet vil møte, er det nødvendig at vi også forholder oss aktivt til de som har vært eller er utsatt for den aktuelle ungdoms utøvelse av vold. Også her vil det være nødvendig med tiltak på mange nivåer; på samfunnsnivå, på gruppenivå så vel som individuelt rettet mot det enkelte offer. Når vi møter ungdom med volds- og aggresjonsproblemer vil sikkerheten til personer rundt ungdommen alltid måtte stå sentralt. Dette kan være foreldre og søsken, ansatte på institusjon eller lærere og medelever. Sikkerhet og sikkerhetsplanlegging vil nødvendigvis måtte være et sentralt tema i samtaler med personene i ungdommens nettverk. Det er i dette landskapet vi befinner oss når vi møter ungdom med volds- og aggresjonsproblemer. Samfunnets samlede innsats overfor denne gruppen må være preget av forebyggende tiltak så vel som tiltak rettet mot å få ungdommen til å slutte å bruke vold,
beskyttelse av andre og videre utvikling hos den enkelte ungdom. Det siste er knyttet til forhold vi ofte betegner som behandling. Fokus i denne artikkelen vil være forståelse av ungdom med volds- og aggresjonsproblemer knyttet opp mot behandling. Hvordan vi tenker rundt forståelse vil nødvendigvis ha konsekvenser for hvordan vi tenker rundt behandling. UTVIKLING SKJER I SAMSPILL Vold ikke medfødt, noe som ligger der og som må bryte frem. For å forstå grunnene til at noen ungdommer utvikler volds- og aggresjonsproblemer er det nødvendig med en utviklingspsykologisk forståelse. Vår grunnforståelse er inspirert av Stern og nyere selvpsykologi (Stern, 1995, Urnes, 1997). Vi er opptatt av at selvopplevelse, oppfatningen og opplevelsen av oss selv, blir preget av hvordan vi fremstår i kontakt med andre. Barn er født med forventninger om å inngå i relasjoner med andre personer og å bli møtt og bekreftet. Et omsorgsmiljø som empatisk og sensitivt retter seg inn mot barnets faktiske kapasiteter og spontane uttrykk, vil skape samsvar mellom forventning og det som faktisk skjer. Det at barnet får gjentatte og kontinuerlige opplevelser av slikt samsvar er viktig for utvikling av persepsjon, tenkning og kognisjon. Opplevelser av samsvar mellom barnets forventninger og det som faktisk skjer kan bare skje innenfor en relasjon. Dette innebærer at utvikling av barnets kognitive evner, dets tenkning, følelsesmessige forståelse og evne til kommunikasjon alltid vil være preget av dets relasjonelle, mellompersonlige erfaringer. Samspill og fellesskap med andre personer er barnets normale livsform. Har man et velfungerende samspill, har man de nødvendige og tilstrekkelige ingredienser for å skape utvikling. Kort oppsummert innebærer en slik utviklingspsykologisk forståelse at den måten vi opplever oss selv på i forhold til andre er det som er avgjørende i alle mellommenneskelige hendelser og det som er med på å forme oss og vår selvopplevelse. Stern (Stern, 1995) tenker seg at barnet utvikler et overordnet nettverk av skjemaer som handler om «å være sammen med andre», eller det Øvreeide kaller «selv/andre - bilder» (Øvreeide, 1995, 1996). Selvopplevelse er altså et relasjonelt begrep. VOLD OPPSTÅR I RELASJON MELLOM MENNESKER OG I EN SOSIAL SAMMENHENG OG ER I PRINSIPPET ALLTID FORANDERLIG En slik utviklingspsykologisk tenkning innebærer at det blir umulig å forstå en ungdoms volds- og aggresjonsproblemer uten å ha en forståelse av hans eller hennes relasjonserfaringer. Volds- og aggresjonsproblemer oppstår i relasjon mellom mennesker og i en sosial sammenheng. Utvikling er et livslangt prosjekt og mennesker inngår stadig i nye relasjoner som vil påvirke våre eksisterende selv/andre-bilder og dermed påvirke vår selvopplevelse. I tråd med dette vil forandring i prinsippet alltid være mulig. UNGDOMMENES BAKGRUNN I ulike studier av barn og ungdom med volds- og aggresjonsvansker eller atferdsvansker som det ofte også betegnes har man funnet ulike risikofaktorer som øker sannsynligheten for å utvikle et vold- og aggresjonsproblem. Man har ikke kunnet påvise enkelte faktorer eller
forhold som fører til atferdsvansker eller vold. Man snakker heller om mulige prediktorer og samvariasjon. Ulike studier om dette gir variasjoner over ulike risikofaktorer. De viktigste risikofaktorene er knyttet til egenskaper ved familien (Norges forskningsråd, 1998). Flere påpeker foreldrenes dårlige fremgangsmåte i oppdragelsen med manglende kompetanse til å inngå kompromisser, grensesetting preget av inkonsekvens, mangel på tilsyn med tanke på kontroll, overvåking og undersøkelse. Foreldrene er ofte lite involvert i barnas hverdag. Mange ungdommer har vært utsatt for eller vært vitne til vold. Dette kan ha skjedd ved at vold har vært brukt som straff som en del av oppdragelsen eller ved mishandling av barnet eller ungdommen eller andre familiemedlemmer. Det er verd å merke seg at barns vitne til vold er like skadelig for deres utvikling som om de blir utsatt for vold direkte (Holden, Geffner & Jouriless, 1998). Dersom en eller begge foreldrene viser en antisosial eller kriminell væremåte, eller gjennom holdninger og språk overfor sine barn formidler antisosiale holdninger, er det bare unntaksvis at barnet eller ungdommen unngår å bli det de i disse undersøkelsene kaller antisosiale. Flere av ungdommene har også hatt en historie preget av utstøting eller avvisning fra jevnaldringsgruppen, vært eller er medlem i en avvikende barneeller ungdomsgruppe og har eller har hatt en vanskelig eller mislykket skolekarriere (Norges forskningsråd, 1998). MAKT OG AVMAKT Vi har understreket vår forståelse av bruk av vold som noe som oppstår i relasjon mellom mennesker og i en sosial sammenheng. Når vi ser på historien og bakgrunnen til ungdom med volds- og aggresjonsproblemer ser vi at den er preget av å ha vært utsatt for andres makt og kontroll over eget liv. Noe av det som er vanskeligst å leve med, eller som Axelsen sier, de viktigste problemskapende påkjenningene, synes nettopp å være å bli utsatt for kontroll og makt (Axelsen 1996, 1997). Opplevelse av å bli utsatt for kontroll og makt kan skje gjennom noe man blir tilført så vel som noe man ikke blir tilført. Det kan skje gjennom invadering som fysisk eller psykisk mishandling eller seksuelle overgrep. Det kan også skje ved neglisjering av behov som at man ikke får den nødvendige bekreftelse og tilbakemelding fra andre som oppleves å være i en maktposisjon. For å beholde selvfølelsen blir det viktig å komme ut av opplevelsen av avmakt. Bruk av vold er en måte å motsette seg andres maktutøving overfor en selv. Det er en måte å komme ut av en avmaktsposisjon på og dermed skape muligheter for å endre sin egen situasjon. VOLD OG MESTRING I tråd med den utviklingspsykologiske forståelsen som er presentert her og ungdommens bakgrunn, livshistorie og tidligere relasjonserfaringer forstår vi bruk av vold som en atferd ungdommen viser frem når de skal overleve en situasjon preget av store livsbelastninger (Axelsen, 1996, 1997). Mennesker reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Vold viser seg å være en potent overlevelsesstrategi. De ungdommene vi møter opplever, og har opplevd, at de har liten kontroll og innvirkning på eget liv og omgivelser. De har ofte opplevd at det er det samme hva de sier eller gjør, det som skjer det skjer uten at de kan virke inn på det. Gjennom å bruke vold opplever de å få makt og kontroll over omgivelser de tidligere har opplevd som utrygge. Fra å være prisgitt andre og andres kontroll over seg og livet sitt, opplever de gjennom bruk av vold at andre forholder seg til dem som om de var betydningsfulle og respektert. Ungdommene blir ofte nærmest beruset av den effekten volden har i forhold til det å bli hørt på, få gjennom viljen sin og unngå å måtte gjøre eller bli utsatt for ting de ikke ønsker.
Ungdommene opplever at det å bruke vold, eller å true med å bruke vold - etter hvert blir det nok å antyde - også er virksomt i andre situasjoner enn den volden i utgangspunktet var en mestringsreaksjon i forhold til. De kan oppleve at klassekamerater som tidligere hadde oversett dem, slengt dritt til eller plaget dem, nå blir opptatt av å gjøre dem til lags eller lar dem være i fred. De opplever at de ved å gjøre andre mer usikre eller redde enn de selv er, oppnår en snuoperasjon i forhold til egne selv/andre-bilder. Fra å være hjelpeløs og annerledes i en utrygg, uforutsigbar verden, blir de handlekraftige, respekterte - eller mer dekkende - fryktete individer. KONSEKVENSER FOR DET TERAPEUTISKE MØTET Vår utviklingspsykologiske forståelse og forståelsen av vold som mestringsstrategi i en livssituasjon preget av avmakt, innebærer at samspillet mellom oss og de ungdommene vi møter blir sentralt. Hvordan disse møtene skjer er avgjørende for hvordan utviklingen blir og for hvilke muligheter vi gir ungdommene til å arbeide på sin egen utvikling. Vi er opptatt av at vi gjennom en terapeutisk relasjon legger til rette for at ungdommene skal få mulighet til å utvikle nye eller utvide allerede eksisterende selv/andre - bilder. Dersom utvikling handler om å integrere de ulike formene for selvopplevelse eller selvfornemmelse blir relasjonen sentral i det terapeutiske arbeidet. Makt kan ligge nedfelt i premissene for en relasjon slik tilfellet er med foreldre barn relasjonen. Også i forholdet mellom oss som terapeuter og de ungdommene vi møter ligger makt nedlagt i premissene for relasjonen. På samme måte som ungdommene er avhengig av foreldrenes eller andre voksne omsorgspersoners bekreftelse for å få et forhold til seg selv, er de avhengig av terapeutens bekreftelse. Relasjon, makt og avmakt, bekreftelse og akseptering blir derfor begreper det er spesielt viktig å forholde seg til i møtet med ungdom med volds- og aggresjonsproblemer. FALLGRUVENE FORDØMMELSE AKSEPTERING FORTOLKNING Når vi vektlegger den betydningen relasjonen har i det terapeutiske møtet, er det ikke vår forståelse, oppfatning av eller intensjon med relasjonen som er sentral. Det som er sentralt er hvordan den oppleves, forstås og tolkes av ungdommen. Den betydning opplevelsen av den terapeutiske relasjonen har for endring, understrekes også av andre (se for eksempel Hubble, Duncan, & Miller, 1999). Ungdom med volds- og aggresjonsvansker har opplevd stor grad av fordømming. Som et resultat av sine tidligere relasjonserfaringer er de ofte hypersensitive for stemninger (Holden, Geffner & Jouriless, 1998). Dette gjør at spørsmål eller kommentarer lett oppleves som fordømmelse selv om dette ikke har vært vår intensjon. Spørsmålet om fordømmelse er imidlertid også ofte reelt. Ofte vil ungdommen fortelle oss om, eller vi vil vite om, handlinger som innebærer grove overgrep mot andre mennesker. Når vi blir kjent med disse ungdommene vil de fremtre som noe annet og mer enn bare voldsutøvere. Vi blir kjent med deres offerhistorie, deres opplevelse av avmakt gjennom oppveksten og den livssituasjonen de er i nå. De vil gjennom å fortelle oss sin historie og beskrive sin virkelighet gjøre voldsbruken forståelig for oss. I vår iver etter ikke å fordømme og med vårt ønske om å bekrefte ungdommen, vil vi under disse betingelsene kunne havne i en situasjon der vi oppfattes som om vi aksepterer ungdommens bruk av vold.
I vårt møte med ungdom med volds- og aggresjonsproblemer har vi med oss en forståelse av vold som mestringsstrategi i en livssituasjon preget av avmakt. Vi er opptatt av betydningen av ubetinget akseptering. Ikke av klienten med symptomet, av ungdommen som bruker vold, men av ungdommen med de vanskene volden er et uttrykk for og et forsøk på å mestre. Vi har altså en antagelse om vansker som ligger bak volden som uttrykk. Det er imidlertid viktig at vi ut fra vår teoretiske forankring og vår forståelse av vold som uttrykk ikke gir uttrykk for at vi forstår hva ungdommens vold handler om bedre enn han eller hun gjør selv. Ved å gi uttrykk for en slik «bedrevitende» holdning vil vi lett sette disse ungdommene i en posisjon av avmakt, noe som vil bekrefte deres tidligere relasjonserfaringer og eksisterende selv/andrebilder. EN UNGDOMSSENTRERT TILNÆRMING Utgangspunktet for vår kliniske virksomhet er det vi har valgt å kalle en ungdomssentrert tilnærming. Det er tre elementer i en slik tilnærming. For det første er vi opptatt av å få tak i det vi har kalt ungdommens prosjekt. Hvilke temaer er det ungdommen er opptatt av? Hvilke begreper bruker de når de snakker om de situasjonene, vanskene, ønskene eller behovene de forsøker å mestre ved å bruke vold. Vi har beskrevet ungdom med vold- og aggresjonsproblemer som en gruppe som har hatt og har en livssituasjon preget av avmakt. Det andre elementet i en slik ungdomssentrert tilnærming blir derfor å gi ungdommen en opplevelse av å være aktør i eget liv. Det er viktig å bidra til å gi ungdommen en opplevelse av å være en sentral aktør i de valgene som blir gjort og den endring som finner sted. Det tredje elementet handler om å legge til rette for at det skal være mulig å stole på. Først og fremst er det viktig at ungdommen stoler på oss, å utvikle tillit i den terapeutiske relasjonene. Vel så viktig er imidlertid for dem å få en opplevelse av at de blir vist tillit. Vår erfaring er at disse ungdommene er tilgjengelige for terapi i den fortstand at de er i stand til å reflektere rundt eget liv, egne handlinger, muligheter for forandringer og arbeid knyttet til selvbilde og selvopplevelse. Møte med disse ungdommene er spennende, utviklende og lærerike også for oss som terapeuter. REFERANSER Axelsen, E.D. (1996). Når mestringsreaksjoner blir problemer. I S. Reichelt & H. Haavind (Red.), Aktiv psykoterapi. Perspektiver på psykologisk forståelse og behandling (ss. 47-58). Oslo: Ad Notam Gyldendal. Axelsen, E. D. (1997). Symptomet som ressurs. Psykiske problemer og psykoterapi. Oslo: Pax Forlag. Holden, Geffner & Jouriless. (1998). Children exposed to marital violence. Washington DC: American Psychological Association. Hubble, M. A., Duncan, B. L. & Miller, S. D. (1999).The heart & soul of change. What works in therapy. Washington DC: American Psychological Association. Isdal, P. (2000). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget. Norges forskningsråd (1998). Barn og unge med alvorlige med alvorlige atferdsvansker. Ekspertuttalelse etter konferansen 18.-19. september 1997 om tilbud til barn og unge som er spesielt vanskelige og utagerende. Oslo: Norges forskningsråd. Stern, D. N. (1995). Barnets interpersonelle univers. København: Hans Reitzels Forlag. Urnes, Ø. (1997). Utviklingspsykologi og selvpsykologi. I S. Karterud og J. T. Monsen (Red.), Selvpsykologi. Utviklingen etter Kohut (ss.64-89). Oslo: Ad Notam Gyldendal. Øvreeide, H. (1995). Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i barnevernssituasjoner. Oslo: Høyskoleforlaget. Øvreeide, H. (1996). Systemterapeutisk arbeid som utviklingsstøttende dialog. I S. Reichelt & H. Haavind (Red.): Aktiv psykoterapi. Perspektiver på psykologisk forståelse og behandling. (ss. 120-146). Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Wrangsjö, B. (1993). Ungdoms utvikling och ungdomsterapi i ljuset af D. Stern s själv teori. Stockholm: SFPH s monografi serie nr. 36. Mette Bengtson Alternativ til vold ung Korsgata 28 B, 0551 Oslo Tlf.: 23 23 15 70