Utdrag fra Beate Børresen og Bo Malmhester: Filosofere i barnehagen, manus mars 2008. Hvorfor skal barn filosofere? Filosofiske samtaler er måte å lære på som tar utgangspunkt i barnets egne tanker, erfaring og kunnskap. Barna tas på alvor ved at de får utvikle og uttrykke egne tanker, fordi det ikke handler om å formidle det rette fra voksne til barn. I stedet er det snakk om å anerkjenne at barn kan tenke selv, korrigere seg selv og andre og lære av dem. Det barna sier blir tatt på alvor, blant annet gjennom at det kan bli imøtegått. Det betyr ikke at barn ikke kan tenke feil, men det er ikke den voksnes oppgave å være dommer, men å gjøre det mulig å finne feilene. Dette gjelder selvsagt for samtalen, det betyr ikke at voksne aldri skal korrigere barn eller fortelle dem hvordan ting henger sammen. Innholdet i samtalen er styrt av barnet, skiller seg fra vanlige samlingsstunder. Tydeliggjør barns deltakelse i og skaping av egen kunnskap. Poenget med filosofiske samtaler er å legge til rette for at barna samtaler om ting som er viktig for dem. Den voksne skal hjelpe til med materiale og språk tilpasset barnas alder. Systematisk arbeid med filosofi utvikler evnen til å koble informasjon fra forskjellige områder og situasjoner og evnen til å tenke selvstendig. Dette er ferdigheter som er viktig når det gjelder de grunnleggende fagene i skolen. Flere forskningsprosjekter og rapporter fra lærere og skolemyndigheter, viser at elever som har filosofi jevnlig, blir flinkere til å lese, skrive og regne. Tenkning er noe man blir bedre i gjennom trening. Det er ønskelig å være god i tenkning, derfor er det bra at barnehagen gir trening i dette som den gir trening i andre viktige ting. Den systematiske og grundige måten man arbeider på i filosofi, kan brukes på alle områder og emner. Det er en måte å arbeide på som er sentral i all utdanning og på de fleste arbeidsplasser. Begge steder er det viktig å kunne framstille et saksforhold saklig og utfyllende, å kunne vurdere hva som er viktig og riktig, samt kunne ta avgjørelser. Også evnen til å se flere sider ved en sak og reflektere over egen virksomhet er viktig. Den språklige treningen barna får i samtalen hvor det legges vekt på at alle er med, at man skal lytte og forstå og at man skal si noe til saken, ikke bare si noe i seg selv er med og utvikler slike ferdigheter.
Arbeidet kan også sees som et grunnlag for å lære å lese og skrive. Den voksne skriver og leser høyt det barna sier, dermed får barna erfaring med hvilken hjelp skriften kan gi når det gjelder å huske og uttrykke seg klarere. Skrivingen blir en del av barnas omgivelser og knyttes til deres egne erfaringer og aktivitet. Det er ikke noe som blir pålagt dem, men som de erfarer hjelper dem med å huske og kommunisere. Generelt gir arbeidet med filosofi deltakerne ferdigheter i å delta i dialog i forskjellige sammenhenger gjennom at de trener på å lytte, holde seg til saken, vurdere påstander og begrunne egne standpunkter. Fordi svaret ikke er gitt i filosofi, får man også trening i å vurdere flere mulige svar. Mer konkret tilegner man seg praksis og holdninger som er viktig i et demokrati gjennom å tåle forskjellige standpunkter og å ha en innstilling som sier at alle svar kan være bra eller dårlige inntil det motsatte er vist gjennom gode begrunnelser. Man forstår at det er det som sies som er det sentrale, ikke hvem som sier det, og man får erfaring med at det man selv sier eller lar være å si, kan ha betydning for det arbeidet som gjøres. Når barn blir spurt om hva de synes er det beste med filosofi, legger de vekt på den mulighet det gir dem til å snakke og at synspunktene og erfaringene deres blir tatt på alvor. Mange barn legger også vekt på erfaringen med å skifte mening. De opplever dette som spennende og frigjørende. Det siste punktet som går igjen er gleden over å kunne snakke om mange forskjellige spørsmål i en rolig og positiv atmosfære. Selve formen er demokratisk og anerkjennende og gir mulighet for å tilegne seg en aksepterende og respektfull holdning til andre. Det å bli lyttet til gir barna større selvtillit og en opplevelse av å høre til i et fellesskap. Den filosofiske samtalen skaper rom for å uttrykke seg, også for dem som generelt bruker lengre tid og sjelden når fram i en mer ustrukturert samtale. Det enkelte barn får vist fram tanker og erfaringer og får en mulighet til å framstå som kompetent. Mangfold er viktig i filosofi, for å komme fram til noe som er sant og bra så er det nødvendig med mange perspektiver. Barn med spesielle erfaringer har derfor mye å bidra med i slike samtaler. Det er selvsagt en mulighet for at filosofi kan føre til kverulering og usunn opptatthet av detaljer og formaliteter. Det er sjelden lærere rapporterer om slikt, men en mulig motvekt kan være den vekt man legger i filosofi på at man konsentrere seg om det som er viktig. Gradvis erfarer man at formelle detaljer sjelden er viktige.
Nedenfor skal vi gi en mer detaljert beskrivelse av hvordan en filosofisk samtale med elever foregår, men det kan være nyttig med en oversikt over noe av det elevene gjør. Når de arbeidet på denne måten vil de lære: å lytte til hverandre formulere spørsmål til egne og andres tanker gi eksempler og moteksempler be hverandre om begrunnelser gjøre gode distinksjoner bygge på hverandres ideer I tillegg får de trening i: å vente på tur lese ansikter og kroppsspråk lytte etter meningen bak ordene se på temaer og problemer fra flere synsvinkler Gjennom å mestre slikt settes barna i stand til å forstå bedre, til å gjennomskue falske eller irrelevante argumenter og gjøre egne valg. I tillegg er det snakk om språktrening gjennom snakking, lesing og skriving utvidet begrepsforståelse ved at ordenes betydning står sentralt og øket selvtillit ved at man oppdager at man kan tenke selv det man tenker og sier har betydning for andre andre lytter på det en sier og tar det på alvor.
Strukturen Filosofi med barn foregår i form av samtaler ledet av en voksen. Som vi har sett er samtale en sentral arbeidsmåte i filosofihistorien og for fagfilosofer. Det er utviklet forskjellige former for samtale til bruk for folk som ikke har utdannelse i filosofi, også til bruk i barnegrupper. Vi skal presentere en klassisk modell for bruk med elevgrupper her. I kapittel 4 skal vi vise hvordan en slik modell kan være grunnlag for arbeid med filosofi i barnehagen. Filosofi handler, som vi har sett, om å tenke og snakke strukturert om filosofiske temaer for å komme fram til noe som er sant eller bra. Å tenke er et arbeid, og som med annet arbeid, trenger vi og blir vi bedre, med trening. Den filosofiske samtalen veksler mellom at den enkelte arbeider alene, elevene arbeider i grupper og alle arbeider sammen. Filosofiske samtaler har, som sagt, en fast rytme og inneholder regler for hva som skal og kan gjøres. Reglene sier blant annet at deltakerne skal snakke om én ting av gangen, begrunne det de sier og ta stilling til det som sies. Dette er sentralt i filosofisk arbeid generelt. En viktig forskjell mellom en filosofisk samtale og andre samtaler er at deltakerne tar stilling til det som blir sagt. Det er ikke bare snakk om å lytte og akseptere det andre sier ut fra en forestilling om at alle har rett til sin egen mening når målet er å komme fram til noe sant og bra. Det å tenke og snakke strukturert kan være uvant og også ubehagelig. Det virker umiddelbart som om vi blir hemmet i vår tenkning, men etter hvert erfarer de fleste at strukturen frigjør og klarer tanken. Poenget er å stille genuine og utfordrende spørsmål som vi sammen skal prøve å finne velbegrunnede svar på. For å få til dette, må vi tenke og høre på hva andre tenker. Det tar tid og krever konsentrasjon. Utgangspunktet for en slik samtale er at vi har tilgang til svar gjennom vår egen og andres tenkning, men at vi kan trenge hjelp og trening til å strukturere og forbedre tenkningen vår. Alle mennesker, også barn, tenker. Poenget er å trene seg opp i å tenke bedre og mer gjennomtenkt. Det hjelper oss til å få en bedre samtale og til å forstå hverandre bedre, og det kan forhåpentligvis også hjelpe oss til å leve bedre. De viktigste trekkene ved en slik strukturert samtale er følgende: Man snakker om en ting av gangen. Man snakker klart og konkret, for eksempel gjennom å gi eksempler. Man ser sammenhenger, likheter og forskjeller.
Man begrunner det man sier. Man tar stilling til det som blir sagt gjennom å svare på spørsmål som: Er det sant? Er det bra? Hvorfor eller hvorfor er det ikke bra? Man er villig til å stille spørsmål ved alle tanker, også egne, samt til å prøve og feile. Det er viktig å lytte til seg selv og til andre. Man skal ta stilling til det som blir sagt, ikke det man tror den andre mener. Man reflekterer over egne tanker og selve tankeprosessen. En filosofiøkt, som oftest omtalt som en filosofisk samtale, har faste ledd som kan varieres med hensyn til vektlegging og tid. Disse består av oppvarming, hendelse, tenkepauser, samtale og metasamtale. Oppvarmingen skal være kort. Den består i korte leker hvor det gjelder å forstå og følge en regel. Formålet med den er å varme opp gjennom sette tankene i gang og få elevene til å fokusere på hverandre og fellesskapet. Den filosofiske samtalen starter med at deltakerne presenteres for en hendelse i form av en fortelling, en tekst, en øvelse, en lek, et spørsmål eller liknende. Deretter er det en tenkepause hvor den enkelte arbeider med oppgaven gjennom å formulere egne tanker i form av spørsmål og påstander, svarer på spørsmålet eller tar stilling til påstanden. Noen ganger kan dette foregå i små grupper. I samtalen gjelder vanlige regler for saklighet og høflighet i tillegg til filosofiens krav om begrunnelse og vurdering. Samtalen brytes opp med tenkepauser, ta stilling, oppklaring osv. når det er nødvendig. Elevene skal utfordres til å snakke og til å vurdere det som blir sagt. Læreren skal ikke selv delta i samtalen, men hjelpe elevene gjennom å skrive det som blir sagt på tavla, fordele ordet, kreve oppklaringer og liknende. Når det kommer spørsmål eller påstander som læreren oppfatter som kontroversielle eller vanskelige å forstå, kan hun bryte inn og spørre: Forsto alle hva hun sa eller hva hun mente? Be deretter noen forklare. Læreren kan be dem som er enig med påstanden, reise seg og begrunne sitt standpunkt. Hvis det kommer opp et spørsmål, kan læreren be elevene svare på det etter en tenkepause.
Det hele avsluttes med en metasamtale, dvs. en samtale om samtalen. Denne starter med en tenkepause hvor den enkelte svarer på spørsmål som Hva var vanskelig? Hva har jeg lært? Hva var bra? Hva må vi trene mer på? Osv. Deretter leser deltakerne opp sine svar i en runde og har synspunkter på hverandres vurderinger. En slik strukturert filosofisk samtale sikrer at flere kommer til orde og at flere standpunkter kommer fram. Det at samtalen går sakte og at den enkelte kan tenke i tenkepausene, gjør at også dem som trenger mer tid av forskjellige grunner, snakker. Også bevisstheten om at i filosofi er det ingen som vet helt sikkert og at det å prøve mange forskjellige svar er en måte å vite noe mer, fører til at flere tør å si noe uten å være redd for å være dum eller svare feil. Vi har også sett at strukturen gir trygghet til læreren. Hun skal hjelpe elevene i deres undersøkelse, ikke gjennom å ha de rette svarene, men gjennom å presse dem til å gå videre og dypere inn i spørsmålene.