Nasjonalt nettverk. Barn i dag i morgen voksen. - På vei til voksenlivet DELRAPPORT II

Transkript

1 Nasjonalt nettverk Barn i dag i morgen voksen - På vei til voksenlivet DELRAPPORT II Desember

2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning 3 2. Veien mot voksenlivet Identitetsutvikling Overganger Livsområder/arenaer og overganger Overbyggende utfordringer Fra opplæring til arbeid eller aktivitet Fra ungdomsskole til videregående skole Arbeid og aktivitet Fritid Bolig Redskap/virkemidler Individuell plan ordningen Personlig koordinator Ansvarsgruppe Informasjon, opplæring veiledning Utvidet skolehelsetjeneste ungdomsteam Koordinerende enhet Formalisering av samarbeid Kunnskaps- og utviklingsbehov Kunnskapshull Hvem trenger kunnskap? Kontaktopplysninger.29 2

3 1. Innledning Delrapport II er et utdrag fra sluttrapporteringen om utviklingsarbeidet Barn i dag i morgen voksen. Rapporten er den andre i rekken som leveres fra det nasjonale nettverket som har arbeidet med overgangsfasen til voksenliv for unge med sammensatte og langvarige bistandsbehov. Arbeidet har inngått i utviklingsprogrammet Samsynt og Framsynt som fra starten i 2004 var en del av virksomheten til Statens kunnskaps - og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering (SKUR). Etter at SKUR ble avviklet i 2006, har programmet vært forankret i Høgskolen i Bodø og finansiert av Sosial - og helsedirektoratet og organisert i nettverk. Målgruppen har vært unge mellom år med ulike funksjonsnedsettelser. De kan ha stor variasjon i bistandsbehov, både i form, innhold og mengde bistand, avhengig av bakgrunnen for funksjonsnedsettelsen. Ungdom i denne alderen befinner seg i en løsrivelses- og identitetsutviklingsprosess og er en særlig utsatt gruppe, både med hensyn til koordinering og samordning av tjenester. Hovedmålet for utviklingsarbeidet har vært: Å utvikle noen måter å arbeide på som kunne bidra til å sikre og forbedre overgangen fra ungdomsliv til et meningsfylt voksenliv. Utviklingsarbeidet har bygget på brukernes erfaringskompetanse og de presenterte praksisendringer springer ut fra deres erfaringer og behov. I alle deler av nettverksprosessene, både lokalt og nasjonalt, har brukerinnflytelse vært en del av arbeidsmetoden. Brukerkompetansen ble en sentral del av tverrfagligheten og deres kompetanse ble sett på som likeverdig underveis i hele utviklingsarbeidet. 2. Veien mot voksenlivet 2.1 Identitetsutvikling Ungdom med funksjonsnedsettelser er en uensartet gruppe mennesker som møter barrierer på flere livsområder enn ungdom uten funksjonsnedsettelser. Etter hvert som den unge utvikler seg mot voksenalder og kravet til selvstendighet og vurderingsevne øker, kan vanskene som funksjonsnedsettelsen innebærer derfor bli tydeligere. I selve ungdomsfasen trer det frem en del forhold som alt bistandsarbeid må ta hensyn til: Utvikling av identitet og selvbilde Forholdet mellom selvstendighet og avhengighet Løsrivelse fra foreldre og foreldrenes rolle - evne til å gi slipp på barnet Forholdet til venner, det å ha/få kjæreste og par-forhold Skolegang, yrkesmuligheter, boform, fritid og egen økonomi I tillegg kommer helse- og diagnosespesifikke utfordringer som ikke har vært en del av nettverksarbeidets fokusområde. 3

4 Utvikling av egen identitet handler om å bli seg selv. Identitet utvikles gjennom hvem den unge omgås og sammenligner seg med. Det sosiale liv utenfor familien er viktig og der er også deres mulighet til å oppleve faktisk selvstendighet. I utviklingsarbeidet Støttekontakt, kultur - og fritidsdeltakelse sies det: Den bevisste forståelse som et menneske har av seg selv påvirkes av oppmerksomhet vi får fra andre og våre personlige forventninger Ungdomstiden er den perioden i livet der den unges fortsatte avhengighet av foreldre skal balanseres mot løsrivelse, uavhengighet og frihet til å velge eget liv. Foreldrene står i et vanskelig dilemma mellom det å beskytte eller overbeskytte, mellom skjerming eller overbelastning. Kunsten blir å beholde nærhet og skape distanse, på nye premisser. Uavklarte foreldre/barn- og søskenroller kan bli en barriere for løsrivelsesprosesser og føre til usikkerhet, depresjon, ensomhetsfølelse og sorg, samt gi grunnlag for et dårlig selvbilde og manglende identitetsutvikling. Et utsagn fra en ungdom som ikke fikk prøvd seg er tankevekkende: Først fikk jeg ikke lov. Så turte jeg ikke. Til slutt hadde jeg mistet lysten. Å bli selvstendig betyr ikke å være alene med sine problemer, men å kunne søke støtte når en har behov og å få lov til å definere hva en ønsker hjelp med. Selvstendighet handler om å tro at man kan klare å løse en oppgave, ha en viss kontroll over egen tilværelse og kunne justere handlingene, følelsene og forestillingene i ønsket retning. Noe av det som karakteriserer en voksen identitet er autonomi, det å selv kunne velge hvordan man ønsker å leve sitt liv slik at der er i overensstemmelse med individuelle ambisjoner og ønsker. Å bli voksen innebærer vanligvis en reell selvstendiggjøring hvor man får en realistisk oppfatning av seg selv, har egne mål og legger planer for å nå disse. Overgangen fra opplæring til arbeid omhandler skifte i status og er koplet til rettigheter og plikter. Gjennom arbeid gjennomgår den unge en selvstendighetsprosess samtidig som det tydeliggjøres en forpliktelse til å bidra i samfunnet. Å bære ansvar og utføre plikter hører også med i det å utvikle egen identitet. En del av identitetsutviklingen vil være å se seg selv i egne omgivelser, så som det å tenke frem mot å ha en egen bolig. Barndomshjem blir ofte betraktet som en base, et sted å komme tilbake til som er trygt og godt. Litt etter litt vil denne basen bli mindre og mindre viktig fordi ens eget blir mer og mer befestet. Å bo for seg selv er mye mer enn å ha et hus å bo i. Minst like viktig er det livet den unge lever i og utenfor huset. Ungdom må ha kontakt med andre ungdommer de kan sammenligne seg med for å få styrket egen identitet. Utestengning fra vanlige ungdomsarenaer, med få muligheter til å prøve og feile, kan føre til tap av livsgnist. Noen kan miste av syne mening med livet med depresjon som følge. Det kan også føre til manglende tillit til hjelpeapparatet, unødig konflikt og samarbeidsproblemer mellom den unge, hjelpeapparat og pårørende og at en del unge ikke vil ha den hjelp de blir tilbudt. Dette kan føre til større hjelpebehov på et senere tidspunkt i livet, hos noen også til asosial atferd. Tillit må ses på som en døråpner til en felles verden hvor mennesker kan dele erfaringer, tanker, gleder og sorger. 4

5 Ungdom opplever ofte at de ikke i stor nok grad blir hørt eller lyttet til, vist respekt eller tatt med i beslutninger som angår dem. Dette kan bety at deres meninger og rettigheter på ulike livsområder ikke kommer til uttrykk og blir ivaretatt, hvilket kan svekke deres identitetsutvikling. Mange unge opplever å ha to identiteter, en som selve mennesket og en som funksjonshemmet. En ung brukerrepresentant fra en prosjektkommune beskriver dette slik: Når du går gjennom eit traume, til dømes får ei varig funksjonsnedsetting, kan det opplevast som du blir splitta og utviklar to identitetar; Ein frisk identitet der du framleis er deg sjølv slik du alltid har vore og vil fortsette å vere til trass for funksjonsnedsettinga, og ein sjuk identitet som andre kan oppfatte deg som, men som du ikkje føler er deg sjølv først og fremst. Eg vil illustrere dette med ei eiga erfaring: Då beina mine vart lamme vart all fokus frå dei rundt meg retta mot det som var feil med kroppen min og det som ikkje lenger fungerte. Etter lange sjukehusopphald der alt var konsentrert om den sjuke kroppen min, fysioterapi, hjelpemiddel, do-trening, trening med avog-på-kledning, kom eg tilbake til ei tilvære der klassekameratane hadde gått vidare i livet og gjort andre erfaringar i lag. Det vart vanskeleg for meg å dele mine erfaringar med dei for det var ei heilt anna verd. Dette gjorde at identiteten min som funksjonshemma vart styrka, Det å kjenne seg frisk men bli sett på og behandla som sjuk, er med på å skape ei forvirring om min eigen identitet og kan resultere i usjølvstendiggjering og lav sjølvtillit. Når familie, vener og hjelpeapparatet behandlar meg som den jenta eg er og ikkje som ei funksjonshemming, styrker dette min identitet som frisk. Og det er den identiteten eg må ha mest av for å møte alle dei fysiske hindringane i kvardagen, og for å kunne utvikle meg sjølv som menneske. Dersom disse forhold ikke gis oppmerksomhet i tjenesteytingen, kan det få konsekvenser for den enkelte unges liv, så som uselvstendiggjøring og lav selvfølelse, identitetssplitting med kamp mellom den friske identitet og den syke. Manglende relevant bistand kan også føre til passivitet, ensomhet, i noen tilfelle isolasjon. Andre alvorlige forhold kan være brustne forhåpninger eller snill pike syndromet der den unge setter seg selv i annen rekke for å skåne familie og/eller tilfredsstille hjelpeapparatet. Det kan også få konsekvenser for nære relasjoner, med fastlåste prosesser og konflikter i familien. Søsken vil eksempelvis unngå å belaste foreldre med sine problemer. Rent generelt kan det føre til dårlig livskvalitet for hele familien, hvor mangelfull relevant bistand kan resultere i manglende deltakelse i samfunnet, både i utdanning og arbeidsliv. Oppsummert om grunnlaget for å støtte opp under løsrivelsesprosesser og identitetsutvikling: At det er bevissthet omkring at identitetsutvikling og løsrivelse særlig kommer til syne i og tilhører ungdomsfasen At det tas opp med den unge og foreldrene de følelsesmessige sidene ved prosessen løsriving og selvstendiggjøring er en mental prosess med sterke følelsesmessige koplinger At det skapes rom for den unges aktive medvirkning i prosessen 5

6 2.2 Overganger Overgangen fra ungdom til voksen representerer kritiske overganger i den enkeltes liv fordi den har avgjørende betydning for den enkeltes videre utvikling, vekst og muligheter. Ungdommen står på terskelen til nye faser i livet. Løsrivelsesprosesser kommer til uttrykk og krav til egne valg, medvirkning og myndighet endres. I vårt samfunn er overgangen fra ung til voksen preget av flere parallelle overganger. En side av dette kan være knyttet til ungdommens personlige selvstendighetsutvikling og de mentale prosesser som tilhører dette. En annen side er de forhold som er knyttet til nødvendigheten av samarbeid mellom ulike tjenestesystemer. Begge forhold kan medvirke til at overgangene oppleves som barrierer. Mer konkret valgte nettverket å trekke frem følgende overganger som kritiske: Foreldre/søsken-perspektivet. Vanligvis er det slik at foreldrenes løsrivelse fra ungdommen foregår parallelt. Begge parter skal dermed finne ut av sine nye roller. Myndighetsalder. Ofte går de unge uforberedt over i myndighetsalder som stiller krav til at de skal ta ansvar for eget liv, både mentalt og praktisk Utskifting av innarbeidede tjenester/tjenesteytere og introduksjon av nye ved at en aldersgrense blir passert. Ungdommen må forhold seg til nye hjelpere, eksempelvis innen spesialisthelsetjenestens barne- og voksenhabilitering og barne- og ungdomspsykiatriske tjenester. Tilsvarende er gjeldende i kommunale helsetjenester og det kommunale og statlige barnevern. Organisering. Det er i utgangspunktet ingen instans som har et entydig ansvar for å sikre gode overganger fra et tjenestesystem til et annet eller for å introdusere nye hjelpeinstanser knyttet til for eksempel bolig- og arbeidsmarked. Samarbeid. Mangelfullt samarbeid mellom ulike tjenestesystemer både på kommunalt nivå og spesialistnivå, eksempelvis mellom helsetjenester og spesialpedagogiske tjenester. Overgangene mellom skolenivåer og fra skole til utdanning/yrkesopplæring og arbeidstilknytning preges av manglende samarbeid/kontakt instansene i mellom. I dagens samfunn forlenges også utdanningsløpet stadig slik at overgangene blir lengre. Utflytting fra foreldrehjem og etablere seg i egen bolig, skulle skape seg meningsfylt fritid med egne venner og stifting av familie er også sider ved overganger i et liv. Mye av overgangsproblematikken er system- og/eller samfunnsskapt, eksempelvis ved at ungdoms rettigheter er forankret i et mangfold av et lov- og regelverk som ikke henger i hop. Trygghet, forutsigbarhet og opplevelse av å bli ivaretatt er viktige forutsetninger også for foreldre og søsken i løsrivingsprosessen og overgangsfasene. 3. Livsområder/arenaer og overganger 3.1 Overbyggende utfordringer I løpet av utviklingsarbeidet ble det tydelig at det var noen forhold som var av mer eller mindre overbyggende betydning og karakter. Nettverket mente at disse måtte gis oppmerk- 6

7 somhet i alt arbeid med ungdom, uavhengig av hvilke livsområder den unge befant seg. For det første handlet det om viktigheten av at den unge får utviklet sosiale relasjoner og tilhørighet, ikke minst utenom familien. Deres mulighet for å danne og vedlikeholde vennskap er til en viss grad avhengig av de rammer som foreldrene setter. Den unge må få anledning til å leve ungdomslivet sammen med sine i miljøer de selv ønsker å være. De må selv kunne få velge egne venner og få mulighet til å etablere parforhold. Vennskap og sosial omgang dannes ut fra nærhet til og i fellesskap om aktiviteter med andre ungdommer. Det er av stor betydning å bidra til å skape tilhørighet i vennekrets, få frem inkluderende aktiviteter, ivareta sosiale relasjoner og å hindre at samfunnet bidrar til at ungdommen utestenges fra de vanlige ungdomsarenaer. Et viktig utsagn er: - Når ungdom tenker på det gode liv tenker de ofte på sosialt samvær med jevnaldrende - Det andre området som er sentralt er at tjenesteapparatet i sin helhet har et langsiktig perspektiv i planlegging av tiltak. Dette er med på å sikre at livsfaseovergangene ikke preges av tilfeldigheter og bidrar også til å gi den unge og familie trygghet og forutsigbarhet. Helhetlig planlegging i et livsløpsperspektiv på alle livsområder er et helt nødvendig perspektiv i tjenesteytingen til unge med langvarige og sammensatte behov. De helsemessige og diagnostiske utfordringer som den unge måtte ha som bakgrunn for sin funksjonsnedsettelse er også et område av betydning. Dette må vies oppmerksomhet gjennom hele livsløpet og ivaretas enten på spesialistnivå eller i kommunen ut fra den enkeltes behov. Den unges og familiens økonomi er et tredje område som hjelpeapparatet erfaringsmessig ikke alltid er nok oppmerksom på. Det er ikke alltid lett å finne frem i dagens stønadsjungel. De rettigheter som både den unge selv og familien har, kan åpne for tilskudd og stønader og bidra til å redusere flere barrierer for deltakelse. Et siste overgripende område for all tjenesteyting er å ha oppmerksomheten rettet mot universell utforming av samfunnet. Universell utforming er i temaheftet Universell utforming. Begrepsavklaring fra Miljøverndepartementet definert til å være:..utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. Universell utforming er altså et ledd i å oppnå et inkluderende samfunn med full likestilling og deltakelse for alle. 3.2 Fra opplæring til arbeid eller aktivitet Å tenke utdanning, yrke og arbeid starter i ungdomsskolen. Det gjelder for alle mennesker, også for unge med nedsatt funksjonsevne. I særlig grad blir det viktig å ha oppmerksomheten knyttet til de utfordringer som den enkelte ungdom står overfor når det gjelder overgangsproblematikk knyttet til disse livsområdene. 7

8 3.2.1 Fra ungdomsskole til videregående skole Det nye læreplanverket har i dag et eget fag Programfag til valg - med tanke på å forberede den unge til videre utdanning og arbeid. Dette er et utdanningsprogram som brukes bl.a. som en interessetesting hos elevene. Fagets tidsramme fordeles på de tre ungdomskoleårene. Gjennom dette faget får elevene en innføring i de ulike programmene i videregående skole og får delta på ulike bedriftsbesøk. De får arbeide i samsvar med normer som gjelder på en arbeidsplass, samarbeide med andre og må rette seg etter instruksjon. Likeså blir de kjent med begrepet HMS, hvordan en bedrift er organisert og ulike typer arbeidsoppgaver som må tas hånd om. Dette kan bidra til å gi elevene bedret innsikt i valg de må gjøre av utdanningsvei. I Delrapport I er en av hovedutfordringene beskrevet til å være overgangen fra grunnskole til videregående skole og derfra til yrkesutdanning/arbeid. Dette ble begrunnet med mangelfullt samarbeid mellom skolenivåene om planlegging og individuell tilrettelegging. Nettverket har hatt fokus på enkelte sider av dette og beskriver noen tiltak som kan bedre samhandling mellom skolenivå og over til arbeid. Eksempelvis har Gloppen kommune utviklet prosedyrer/retningslinjer som de mener kan føre til en konstruktiv prosess i planlegging av overgangen fra ungdomsskole til videregående skole. Etter en informasjonsrunde i skolene i kommunen, er posedyrene nå under utprøving. Prosedyrer for planlegging av overgangen fra ungdomsskole til videregående skole: Koordinator, saman med brukar og fagfolk på skulen, utarbeider individuell tilrettelegging som følgjer skulens læreplan. Skulen får ansvar for å lage eit notat saman med eleven om utplasseringar og deltaking i utdanningsprogram. Notatet bør følgje med i mappa og vere kjend for brukar og koordinator ved innsøkjing til vidaregåande skule. Ansvarsgruppa drøfter tiltaka på ungdomsskulen og set viktige mål/delmål inn i IP. All ungdom har en allmenn rett til 3 år i videregående skolegang. Mange kan få en individuell rett til 1 2 år til og det er vanlig at unge med individuell plan ønsker å bruke mer enn 3 år. I noen fylkeskommuner gis det anledning til å bruke Folkehøgskole som alternativ. I Gloppen kommune sies det, i tillegg til individuell opplæringsplan, at skolen bør utarbeide en skisse for hvordan eleven fortsatt skal få mer kunnskap om ulike bedrifter, arbeidsoppgaver og organisering. Skissen må synliggjøre hvilke arbeidsplasser eleven skal besøke, hvilke arbeidsplasser de skal ha lengre opphold på og utprøving av ulike arbeidsoppgaver. Kommunen laget stikkordsliste som skal følges for å kvalitetssikre overgangen til videregående skole: Brukar, koordinator og skulen bind saman den individuelle opplæringsplanen med denne skissa. Koordinator ser til at tildelte spesialpedagogiske ressursar også blir brukte som støtteressurs ute i bedriftene. For den enkelte elev må det vurderast kva ordningar som passar best. Det kan vere hospitant, praktikant, deltidselev deltids hospitant (grensa for medverknad frå A-etat er 18 år). 8

9 Vidaregåande skule bør bruke eit tilpassa introduksjonsprogram som ein del av opplæringa og førebuinga til arbeidslivet. Introduksjonsprogrammet skal vere framhald på det ungdomsskulen brukar. Det kan byggjast opp som spiral og kome att fleire år på vidaregåande skule i aukande vanskegrad utfrå kapasiteten hos eleven.viktig at programmet har god kombinasjon av teori og praksis. Koordinator har ansvar for at desse opplæringsplanane blir drøfta i ansvarsgruppe og sett inn i individuell plan. Skulen er ansvarleg for å kartlegge framgang hos eleven. Det at skoler skal ha en universell utforming er sider som nettverket har arbeidet med. Rom med god lyd er viktig både for elever og lærere. Hørselshemmede elever er helt avhengig av godt akustikkregulerte undervisningsrom. Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven stiller krav til at bygninger skal ha tilfredsstillende lydforhold ved arbeid. Det forventes at inntil 20 % av elevene vil forstyrres av støy ved oppfyllese av minimumskravet i en standardspesifikasjon. For hørselshemmede er kravene strengere. Spesialpedagogisk senter har arbeidet med en hørselshemmet elev i videregående skole. Skolen hadde status som kompetanseskole på hørsel og hadde over år fått målt og utbedret klasserom for å tilfredsstille krav til lydklasse C i undervisningsrom for hørselshemmede. Skolen fikk så tilbygg og rom som skulle renoveres. Byggeleder fikk melding om behovet for godt lydmiljø, hvilket skolen da gikk ut fra ble ivaretatt. I denne prosessen kom det frem hvor lite de ansvarlige byggherrer kan om lyd og akustikk og hvor enkelt det er å overse de krav Plan- og bygningsloven setter. I de fleste tilfeller er det også økonomi inn i bildet. Det er i dag ingen kontrollinstans som sjekker at offentlige bygg overholder bygningslovens ulike krav. Senteret fikk erfare: Arbeidene ved skolen var godt i gang da elevens kontaktperson undersøkte hva som var blitt gjort med lydmiljøet og fikk da vite at slikt arbeid ikke inngikk i byggeprosjektet. Etter møtevirksomhet med byggeansvarlig oppnådde man et kompromiss i forhold til lyd. Rommene ved den aktuelle skole er enda ikke akustikkmålt. Man vet ikke hvilken lydklasse rommene tilfredsstiller. Dette eksemplet oppleves mer som en regel enn unntak. Det tas sjelden hensyn til lovens krav omkring lydmiljø ved nybygg eller renovering. Opplæringsloven stiller også krav om elevenes rett, bl.a. i 9a-2: Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behova deira. Skolen skal innreiast slik at det blir teke omsyn til dei elavane ved skolen som har funksjonshemmingar. Overgangen fra opplæring til arbeid/næringsliv eller annen dagaktivitet er særlig kritisk fordi det er mangelfulle kontaktpunkter mellom skole/utdanning og arbeidsmarked. Av den grunn er det blitt enighet i Gloppen kommune om koordinators ansvar for å forbedre dette og om noen holdepunkter knyttet til denne overgangsprosessen. Her heter det at: 9

10 Koordinator må: føre prosessen fremover, ta ansvar for at det er en IP som viser hvordan det siste året i videregående skole skal brukes, være konkret på overgangen til voksenliv og arbeid Et år før avsluttet skolegang må det tas opp om den unges eventuelle ansvarsgruppe er optimalt sammensatt i forhold til den rolle gruppen skal ha i det å sikre overgang fra skole til arbeid. Nettverket mente at det da er tid for å tenke på at NAV, med ansvar for støtteordninger og arbeids- og aktivitetstilbud, må inn i planleggingen og derved må bli med i ansvarsgruppe. NAV - Trygd skal vurdere om den unge har rett på trygdepenger. NAV - Arbeid har et hovedansvar for å gjøre det mulig for den unge å få en arbeidsplass og/eller tilpassede arbeidsoppgaver etter skoleslutt. Det er på dette tidspunktet også aktuelt å stille spørsmål om samme koordinator fortsatt skal følge den unge eller om det fra den unges side er ønskelig og nødvendig med et bytte Arbeid og aktivitet Ungdommens funksjonsnedsettelse i seg selv har vist seg diskvalifiserende til tross for gode kvalifikasjoner. De stiller ofte med liten jobberfaring, få får deltidsjobb og mye tid går til tilrettelegge egen læresituasjon, uten kapasitet til jobb ved siden av. Det har også vist seg at arbeidsgiverers mangelfulle kunnskap om funksjonshemmedes ressurser kan være er en årsak til utestenging fra ordinært arbeidsmarked. Tilbud om alternativ aktivitet til arbeid er i dag ofte mangelfullt. Men også barrierer av fysisk, teknologisk og holdningsmessig art kan bidra i tillegg. Dersom den unges arbeidskapasitet er så redusert at han faller utenfor arbeidsbegrepet, er tilpasset sysselsetting aktuelt. I Gloppen kommune er det en arbeidsmarkedsbedrift. Denne ble kontaktet og det ble utarbeidet en samarbeidsavtale mellom kommunen og bedriften som ble politisk vedtatt i juli Dersom det blir aktuelt med bruk av arbeidsmarkedsbedriften, mener kommunen at representant fra bedriften også må bli med i brukerens ansvarsgruppe. Samarbeidsavtalen omhandler at det skal: etableres et arbeidsrelatert aktivitetstilbud der kommunen kan kjøpe tjenester til blant annet ungdom som ikke fyller de kravene NAV til enhver tid setter til arbeidsevne. Ungdom som trenger mindre tilrettelegging, og ungdom som vil ta mer utdanning, bør få tildelt en koordinator som han/hun kan kontakte etter behov, dersom dette er ønskelig. Det kan også tenkes en lignende ordning for ungdom som ikke har individuell plan/ansvarsgruppe Fritid I FN s Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming heter det i Regel nr.10 om Kultur og i Regel nr.11 om Fritids- og idrettsaktiviteter: Staten skal sikre at mennesker med funksjonshemming inkluderes og kan delta i kulturelle 10

11 aktiviteter på lik linje med andre. Staten skal iverksette tiltak for å sikre at mennesker med funksjonshemming får like muligheter til fritids og idrettsaktiviteter. I Kristiansand kommunes prosjekt Om fritid med bistand heter det: Inkludering er bare meningsfylt dersom det er tale om sosial inkludering i tydelig samhandling og aksept, ikke bare et fysisk nærvær og nærhet. Kommunen har i følge lov- og regelverk et ansvar for å tilrettelegge fritids- og kulturtiltak slik at all ungdom får reell mulighet til deltakelse. Det skal legges til rette for at unge, uansett bosted, kan nyttiggjøre seg samfunnets generelle tilbud etter ønsker og behov. Fritidsassistent, støttekontakt, ledsagerbevis og transportordning er eksempler på tiltak som de unge kan ta i bruk ved behov. Følgende lovverk sier noe om kommunens ansvar: Ansvar etter Sosialtenestelova: Sosialtenesta skal søke å legge forholda til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet. Sosialtenesta skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemma og andre som har behov for det. Ansvar etter Helsetenestelova: Kommunen skal ved sin helseteneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å førebygge og behandle sjukdom, skade eller lyte. Den skal spre opplysning om og øke interessa for hva den enkelte selv og almenheten kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og sunnhet og folkehelsen. Ansvar etter Kulturlova: Lova har til føremål å fastlegge offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk. Fylkeskommunen og kommunen skal syta for økonomiske, organisatoriske, informerande og andre relevante verkemiddel og tiltak som fremjar og legg til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd regionalt og lokalt. Ansvar etter Plan og Bygningslova: Planlegge samfunnsutviklinga, ivareta helseomsyn i plan Forankring av folkehelsearbeidet Tilgjenge for menneske med nedsett funksjonsevne Universell utforming Funksjonshemming defineres som et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilhørighet. Vestvågøy kommune valgte to hovedstrategier i sitt arbeid med fritidsområde: 11

12 Hvordan senke omgivelsenes krav og gjøre vanlige fritids og kulturtilbud tilgjengelige og anvendelige for ungdommer med nedsatt funksjonsevne. Hvordan øke ungdommens funksjonsevne på dette området. Kommunen foretok i prosjektperioden en omfattende kartlegging av hva som fantes, både offentlige kulturtilbud og tilbud gjennom frivillige organisasjoner, lag og foreninger. De så på hvordan dette var tilrettelagt med tanke på deltakelse og inkludering. Kartleggingen ble gjort ved personlig intervju med de ansvarlig for de ulike tilbud. Dette skulle danne grunnlag for tiltak som kunne bidra til at alle kan delta på ulike kultur- og fritidsarenaer. Følgende kartleggingsspørsmål ble så stillet: Hva finnes av gode fritidstilbud for unge i Vestvågøy kommune og hvor tilgjengelige er disse tilbudene for ungdommene det gjelder? Er tilbudene innenfor fritid, natur og kultur universelt utformet og tilrettelagt og er møtesteder for ungdom generelt tilrettelagt? Hvilke ordninger styrker identitet og selvbestemmelse og hvilke gjør erfaringsmessig det motsatte? Trening, opplæring, hvor og hvordan og sammen med hvem? Læring/utvikling gjennom deltagelse? Likemannsarbeid? Kommunen erfarte at kartleggingen og kontakten med de ulike lag og institusjoner i seg selv ble positiv med tanke på bevisstgjøring om behov som finnes i lokalmiljøet. De var velvillig innstilt til inkludering av all ungdom. På bakgrunn av kartleggingen har kommunen lagt en plan for videre arbeid etter prosjektets slutt. De vil ta tak i: Videreutvikle støttekontaktordningen slik at ungdom som trenger bistand får et tilpasset tilbud i samsvar med ungdommens egne ønsker og behov. Løfte opp og frem ordninger som gir valgfrihet og selvbestemmelse, og som i begrenset grad er kjent av tjenesteapparatet og av brukerne (ungdom/foreldre). Utvikle opplæringsprogram for ansatte og frivillige innen fritid for unge med spesielle behov. Lage en databasert oversikt over tilbudet til ungdom i kommunen og opprette en kommunal instans i samarbeid med frivillige organisasjoner som kan gi råd veiledning om fritid for alle. Opprette en inkluderingspris i kommunen I arbeidet med et fritidstilbud basert på den unges ønsker, forutsetninger og drømmer foretok Spesialpedagogisk senter noen grep på individnivå. De erfarte hvordan kulturell utfoldelse, aktivitet, tilrettelagt fritid fikk innvirkninger på ulike områder: Det kom fram at brukers sosiale fungering påvirket langt mer enn man hadde tenkt. Foreldrene 12

13 meldte at hun var ensom, hadde få venner, ingen fritidsaktiviteter og var begynt å isolere seg. Bruker hadde på dette tidspunkt prøvd ut ulike fritidsaktiviteter og visste hva hun trivdes med, men sluttet etter få måneder. Hennes begrunnelse var: Det blir alltid alle de andre og så meg, jeg blir alltid alene. Det blir ensomt i lengden. Skolen rapporterte samme utvikling. Det tok tid å kommunisere med bruker. Når en var usikker og ikke kjente vedkommende godt, lot en det være. En annen prosjektkommune snakket om fritidsassistenter. Bruker ønsket å prøve ut dette og ville starte med jazzballett. Koordinator tok saken til kommunen. Her ble ubenyttede støttekontaktmidler omdisponert. Ballettinstruktør skaffet fritidsassistent, en jente i miljøet. Dette fungerte, bruker var fornøyd og startet opp igjen i høst. Ordningen er utvidet til ny aktivitet, klatring. Brukers kontaktperson har hatt intervju med fritidsassistentene, informert dem kort om bruker, hvordan man best snakker med henne og hva som forventes av dem. Måten de blir lønnet på er litt forskjellig, men en god måte å bidra på er å betale deres kontingent/medlemsavgift. De som arbeider med bruker ser nå at dette har hatt en positiv effekt på alle områder. I Gloppen kommune viste det seg også at kommunen hadde få tilrettelagte, inkluderende offentlige fritidstilbud, såkalt lavterskeltilbud. Dette omfattet også aktiviteter drevet av frivillige lag og organisasjoner, til tross for et stort mangfold av ulike idretts-, sang og musikk- og fritidsaktiviteter i kommunen. Mye kunne med små grep inkludere flere. Kommunen har samlet noen sentrale kriterier for reell deltakelse: Tilgjengelege bygningar, felles uteareal og tilrettelegging av ordinære fritidsaktivitetar Ledsaging/ følgje til/ i aktivitetstilbod og transport (når andre ungdomar går/ syklar/køyrer og det ikkje går buss). Økonomi (Fleksible løysingar på tvers av etatane) Ha noen grunnleggande Lavterskelaktivitetar med lav konkuransefaktor At kommunen har ein Tilretteleggar som kan utfordre og støtte frivillige lag og organisasjonar i deira inkluderingsarbeid. Dette er spesielt viktig i små kommunar som i stor grad må spille på det frivillige arbeid. Nettverket oppsummerte følgende om kommunens ansvar og utfordringer på fritidsområdet. Kommunen skal: 1. Planlegge sin virksomhet og legge til rette for deltakelse i samfunnet, være tilrettelegger 2. Koordinere og samordne sin innsats/ ressurs innen fritid og avklare rolle og former for samhandling med frivillige lag og organisasjoner 3. Prioritere hvilket tilbud kommunen selv skal drifte og stå ansvarlig for og informere om de tilbud kommunen har og hva det krever å ta del de 13

14 3.2.4 Bolig Det går an å få til en utflytting i egen bolig hvis hjelpeapparat og pårørende samarbeider i en prosess hvor gjensidig informasjon, åpenhet og respekt preger forholdet mellom partene. God boligpolitikk tar hensyn til og planlegger for alle innbyggere i kommunen, og skal legge tilrette for inkludering og deltakelse i samfunnet. Kommunene må i sitt planarbeid drøfte ulike gruppers behov for bolig og tilrettelegging. I boligplanlegging blir det viktig at det tas høyde for at unge også ønsker seg valgmuligheter knyttet til ulike boligformer. Det finnes også ulike tilskuddsordninger som administreres av kommunen, hvor sosialtjenesten har et ansvar for å bistå den enkelte i forhold til dette. Helt essensielt er det å ha en bosituasjon tilpasset ungdommen og at den unge får tilstrekkelig hjelp/støtte til å mestre og å bruke sin egen kapasitet. Derfor blir en grundig kartlegging av ønsker, bistandsbehov og forutsetninger avgjørende for en best mulig bo - og livssituasjon. I tillegg må brukerne gis mulighet til å komme med sine innspill, både på type bolig og lokalisering. Det er derfor viktig for alle parter å bringe temaet bolig og utflytting tidlig inn og planlegge dette sammen med foreldre og den unge selv for slik tidlig å fange opp ønsker og behov. Dette arbeidet må knyttes opp mot den unges IP. Det kan være nyttig å samarbeide med boligkonsulent eller boligkontor i kommunen om dette i god tid før utflytting fra foreldrehjemmet. Nettverket anbefaler at kommunen, med bakgrunn i kartlegging, utarbeider en boligplan. I Steinkjer, Kristiansund og Vestvågøy kommune et dette ivaretatt henholdsvis i en Boligpolitisk handlingsplan og i en Boligsosialplan. I Vestvågøy er også bolig en viktig del i kommunens Omsorgsplan. Gloppen kommune har kommet frem til noen viktige avveininger som må taes i forhold til boligplanlegging: Bolig i nærmiljøet der barnet og ungdommen har vokst opp, nær familie og fellesarenaer som er kjente. Sentrumsnære boliger i nærheten av fasiliteter og aktivitetsarenaer en ønsker å nytte. Nærhet til arbeid/aktivitetstilbud/hjelpeapparatet/ tjenesteutøverne. Nærhet til andre med lignende behov og funksjon ( klientifiserte bomiljø kontra integrert i ordinære boligområder). Egen bolig kontra bofellesskap/ evt. andre alternativ. Nærhet til mulige møteplasser / sosialt nettverk Transportbehov Behov for bemanning / heldøgnsomsorg. En annen avveining er hentet fra Veileder Helse i plan, Vestfold fylkeskommune, pkt.2: Valg av spredt boligbebyggelse utfordrer særlig muligheten for deltakelse i samfunnet generelt og øker transportbehovet. På den annen side øker det mulighetene for livsutfoldelse og bruk av naturlige områderi et helseperspektiv. Kombinasjonen spredt boligbygging...og høy andel av aleneboende, vil øke kravet til kommunale tjenester. 14

15 Oppsummert om overganger og livsområder: At ungdom tilbys råd og veiledning slik at de blir trygge i å foreta egne valg i forhold til alle livsområder. Forutsetningen for selvstendiggjøring er at ungdom gis mulighet til å foreta valg, prøve ut alternativer og utveksle erfaringer med andre ungdommer At ungdom tilbys personlig koordinator uavhengig av bruken av IP. Koordinator skal tidlig ta initiativ til å planlegge overgangsfasen for å sikre kontinuitet og ivaretakelse. Det må sikres at informasjon overføres når nytt personell får oppfølgingsansvar. Hvis ønskelig kan koordinator følge ungdommen gjennom overgangsfaser. At ungdom/familie involveres i planlegging av overganger mellom grunnskole, videre utdanning og arbeid/arbeidstrening og over i egen bolig. Det må sikres rutiner for informasjon mellom den unge, familie, andre nærpersoner og tjenesteytere om den enkeltes rettigheter At hjelpeapparatet har innsikt i hvordan samfunnsskapte barrierer kan hemme ungdoms deltakelse på ulike arenaer 4. Redskap/virkemidler 4.1 Individuell plan ordningen Det er noen lov- og forskriftsregulerte ordninger og bestemmelser, både på individ og systemnivå, som nettverket har gjort erfaringer med. Erfaringene bygger også på tiltak nedfelt i Delrapport II fra utviklingsprogrammets øvrige 3 nettverkene. IP skal beskrive individuelle den unges vyer, mål og tiltak med særlig fokus på overgangen til et voksenliv. Innenfor ordningen må det kunne utøves kreativitet og fleksibilitet slik at tjenester og tiltak blir helhetlig og individuelt tilpasset den unge. Det ble uttrykt at bruk av faste maler kunne bli en tvangstrøye og ikke det virkemiddelet som det var tiltenkt. Fra nettverket erfares det i arbeidet med IP for en ung bruker: Planen den unge hadde bygget på en fast mal som kommunen hadde vedtatt skulle brukes. Den avspeilte i liten grad at dette var en ungdom med spesielle ønsker og behov, den var lite personlig og ga ikke bilde av personen bak planen. Resultatet var at planen lå nesten urørt i skuffen fra den ble ferdig til den nå skrives på nytt. I Vestvågøy kommune er det gjennom politisk vedtak besluttet at ordningen IP ikke bare er et helsetjenesteansvar, men et sektorovergripende ansvar som alle tjenesteenheter må forholde seg til. Dette betyr at personlig koordinator skal kunne rekrutteres fra alle kommunens fagenheter, avhengig av brukers behov, ønsker og problemstillinger Personlig koordinator Nettverket mente at personlig koordinator skal tidlig ta initiativ til å planlegge overganger for å sikre kontinuitet og ivaretakelse. Dersom den unge ønsker det skal koordinator kunne følge ungdommen i overgangsfaser. Nettverket har tydelig sagt at ungdom skal tilbys personlig koordinator uavhengig av om de har en IP. Behovet for skolering og veiledningsgrupper for 15

16 personlig koordinatorer ble også pekt på som sentralt for å kunne utøve funksjonen. Om koordinatorrollen erfares det fra arbeidet med en ungdom at: Koordinator gjør en bra jobb ut fra forutsetninger som er gitt. Koordinator har fått kurs i IParbeid, men ingen kontinuerlig faglig oppfølging. Det er ikke opprettet nettverksgrupper for koordinatorer og ikke avsatt tid til koordinatorarbeidet. Det må jobbes på systemnivå for at IP-arbeid skal bli det som det var tenkt å være. Dette ble tatt opp og resultatet ble at når det nå skal lages ny plan, er det innhentet ideer brukt andre steder. IP har vært tema i de individuelle samtaler som kontaktpersonen har hatt med bruker. Bruker har tidligere vært representert av sine foreldre, men er nå selv med. Koordinator i tilknytning til IP- ordningen ble av nettverket trukket frem som et sentralt virkemiddel både for å lette koordinering av sammensatt bistand, men også for å understøtte den unges løsrivelsesprosess og identitetsutvikling. Oppsummert om hva personlig koordinator kan bidra til: At den unge blir sett, møtt med respekt, lyttet til og tatt på alvor At den unge slipper å fortelle sin historie flere ganger At den unges egne livskvalitetsmål legges til grunn for utformingen av tjenester og tilbud At den unge får ta del, bidra med egne ressurser og ta ansvar i egen prosess Å få ting gjort til rett tid Ansvarsgruppen og dobbelrolle Det bør nøye vurderes om det er behov for ansvarsgruppe, både i forhold til IP ordningen og om dette er en effektiv måte å arbeide på. Nettverket mente at behovet for kommunikasjon og samarbeid ofte kunne ivaretas på andre måter. I alle fall må en ansvarsgruppe være et forum der bruker føler det er greitt å delta. Man bør derfor til hvert møte vurdere hvem som skal innkalles. Det bør ikke være personer til stede som ikke har en rolle i møtet og man må ikke gjøre gruppa for stor. Fra nettverket heter det: Ungdommen var lite aktiv i ansvarsgruppemøtene og svarte kun på tiltale, da kunne det være opptil 10 voksne i tillegg til ungdommen selv. Etter at gruppestørrelsen ble brakt på bane og gruppen redusert, har ungdommens aktivitet økt 16

17 Å møte i ansvarsgruppe med flere hatter på kan oppleves både vanskelig - og bli problematisk rent formelt. Et eksempel fra arbeid med en hørselshemmet ungdom: I vår ansvarsgruppe var rollen som tolk ikke avklart. Både mor og skolens ansatte skrivetolk var bedt om å tolke i selve møtet. Dette er personer som har viktige bidrag i slike møter og da blir det vanskelig å ha en dobbeltrolle. Utfordringen ble løst ved at man til møtene bestiller tolk fra tolketjenesten. Dette ble en god løsning for alle parter, ikke minst for den unge selv som fikk med seg mer av det som skjedde i møtet. Nettverket har oppsummert følgende omkring IP ordningen: At det tidlig startes IP- arbeid med personlig koordinator og at det gjennomføres samtaler/informasjon både med foreldre og den unge selv om alle livsområder At sammenheng og kontinuitet i planprosessen vektlegges med bevissthet om at planprosessen tar tid, kan gå over flere fase og må gis den tid som er nødvendig. At det gis trygghet for nok praktisk hjelp gjennom tverretatlig samarbeid, og at det finnes relevant kunnskap og innsikt hos tjenesteytere om unges utfordringer At det utøves kreativitet og fleksibilitet slik at tjenester og tiltak blir helhetlige, koordinerte og individuelt tilpasset At tjenesteytingen tar utgangspunkt i utfordringer som er avdekket, bygger på den unges og foreldrenes erfaringskunnskap, samt bidrar til at denne kunnskapen blir tatt hensyn til At tjenesteutøvere kan spille på et register av metodikk og oppdatert fagkunnskap om ungdom, at de gis mulighet til å innhente nødvendig spisskompetanse, og at det er rom for refleksjon over egen praksis At rollen som personlig koordinator utvikles og avklares At det gis trygghet for nok praktisk hjelp gjennom tverretatlig samarbeid, og at det finnes relevant kunnskap og innsikt hos tjenesteytere om unges utfordringer At kunnskaps- og kompetanseutvikling omkring IP ordningen blir sektorovergripende, d v s foregår på ulike forvaltningsnivå, på tvers av miljøer og profesjoner 4.2 Informasjon, opplæring, veiledning Ungdom og deres familier har rettigheter som er hjemlet i ulike lover og forskrifter. Informasjonen om dette finnes i dag i liten grad samlet under ett. Mange må bruke tid og krefter på å orientere seg og finne frem til relevant informasjon. I tillegg er tjenester og tiltak organisert innenfor ulike enheter i kommunene. Det krever innsikt og kjennskap til kommunal forvaltning for å finne frem til hva som er aktuelt for den enkelte. Kristiansund kommune, Kristiansund sykehus og brukere i samarbeid utviklet en nettbasert informasjonsfolder som et tiltak for å bedre tilgang på informasjon, både til de unge og deres 17

18 familier/nærpersoner. Ved hjelp av denne kan de lettere finne frem til egne rettigheter, få tilgang til mulige tiltak og hvor de skal henvende seg. Denne folderen har blant annet lenker til lov- og forskriftsverk, søknadsskjemaer og navn på ansvarlige tjenesteytere relevante forvaltningsnivå og sektorer. Den har også en inndeling etter de ulike livsområdene som angår den unge. Folderen kan også være til nytte for tjenesteutøvere. Informasjonsfolder på kommunens nettside har adressen: Alder > Aktivitet Forebereding på løsrivelse Veiledning til foresatte Kontakte kommunale myndigheter for å drøfte botilbud (med mer) Tilbud bør foreligge Inf. møte Eget botilbud bør være etablert Ansvar Foresatte og hjelpeapp. Kontaktpersoner Koordinator, ansvarsgruppe Foresatte Bosteds kommune Bosteds kommune Tildeling og koordinering Servicekontor Lovverk Lov om sos.tjenester Forskrift Individuell plan Lov om sos.tjenester Forskrift Individuell plan Vergemålsloven Skjema Linker Søknad om pleie og omsorgstjenester Tilleggsskjema til søknad om bolig - Omsorgsbolig Tildeling og koordinering Spesialpedagogisk senter erfarte nødvendigheten av å gi god og riktig informasjon/kurstilbud til lærere og medelever når det var en eller flere elever ved skolen som hadde en funksjonsnedsettelse, for eksempel hørselshemming. De utarbeidet kurstilbud med ulikt innhold og skreddersydd til gruppa som var aktuelle til å få det. I tillegg til nødvendig informasjon om det aktuelle hørselstapet, fikk deltakerne egen - erfaring med hva et hørselstap kunne innebære og hvordan det påvirket kommunikasjonen. Egenerfaring fikk deltakerne gjennom ulike typer simulering som en viktig del av kurset. 18

19 Erfaringer fra dette informasjons- og opplæringstiltaket: På VG1 var det ikke gjort avtaler med lærerne fra skolestart. Det viste seg at det ble svært vanskelig å samle dem senere i skoleåret. Kun tre lærere ble kurset. Elevene fikk tidlig informasjon. Denne ble ikke gitt av en med hørselsfaglig kompetanse og det viste seg etter hvert at noe var misforstått og mange spørsmål ikke besvart. Elevene fikk ny informasjon i februar 07. I inneværende skoleår har alle lærerne på linja deltatt på ett dagskurs, i tillegg har alle ansatte på avdelingen fått informasjon ved skolestart. Elevene skal også få et oppfriskningskurs, denne gang kom initiativet til kurset fra skolen. Bedre informerte lærere og elever har medvirket til økt trivsel hos bruker dette skoleåret. 4.3 Utvidet Skolehelsetjeneste /Ungdomsteam Som et resultat av omfattende prosesser med kartlegging og fokus på ungdoms behov og situasjon, ble det i Steinkjer kommune satset på å styrke den direkte informasjonen til ungdom både i ungdomsskolen og i den videregående skole. I 2007 ble det etablert et ungdomsteam med styrket bemanning øremerket de unge. Av praktiske og juridiske (bl.a. journalføring, taushetsplikt) årsaker, har Ungdomsteamet gått inn i skolehelsetjenesten og er en utvidet skolehelsetjeneste. Ungdomsteamet: er en forebyggende og tverrfaglig samarbeidsform mellom PPT og skolehelsetjenesten driver forebyggende arbeid rettet mot ungdom og deres familier består fast av pedagogisk-psykologisk rådgiver (koordinator for teamet) og helsesøstre ved ungdomsskolene. I tillegg er teamet forsterket av barnevernsfaglig sosialpedagog og psykiatrisk sykepleier som er knyttet til videregående skoler. får henvisninger primært fra skolens ansatte, men også barneverntjenesten og PPT Ungdomsteamet yter hjelp i form av: direktesamtaler, spesielt ved atferdsproblematikk veiledning i hjemmet/ familierådgivning grupper med 3-4 samlinger med ulike tema: o jentegrupper spesielt ifht uvennskap, mobbing, manipulering osv. o guttegrupper med fokus på korrigering/bevisstgjøring av atferd 4.4 Koordinerende enhet Det at kommunen har en fast adresse for henvendelser en koordinerende enhet - er også et ledd i å styrke den unges muligheter til å finne frem i et fragmentert hjelpeapparatet og få bistand til koordinering. Kristiansund kommune har derfor fattet politisk vedtak om en nyorganisering i form av etablering av Enhet for tildeling og koordinering. Denne blir operativ fra , samtidig med sammenslåing med Frei kommune. 19

20 Enhetens myndighets- og ansvarsområde blir: Ansvar for alle områder i kommunen og ivareta alle aldersgrupper. Myndighet til å pålegge andre enheter i å delta i tverrfaglige arbeidsoppgaver og pålegge alle kommunens enheter i å delta i koordineringsarbeid Etablert koordinatornettverk og ordningen Individuell plan forankres i enheten og opplæring og veiledning av personlige koordinatorer forankres her Sentralt ansvar og rolle i forhold til koordinering av gråsoneområder og enkeltsaker med uklare ansvarsforhold Fordeling og bruk av mobile innsatsmidler tillegges enheten 4.5 Formalisering av samarbeid En annen dimensjon i prosjektet har vært å se på samhandlingen mellom kommuner og ulike spesialistnivåer for å styrke samhandling, bedre overgangsproblematikken og derved bidra til et mer forutsigbart tjenestetilbud både for den enkelte bruker og for kommunen. Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Levanger sykehus HF og Trøndelag Kompetansesenter har utformet en avtale om hvordan de skal samarbeide. Det er også utarbeidet rutinebeskrivelse og sjekkliste for henvisning til spesialisttjenestene. Samarbeidsavtalen utprøves frem til juni 2009, for så å evalueres med tanke på bruk i flere kommuner. Samarbeidsavtalen har til hensikt: Å styrke og regulere samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og statped når kommunen har behov for samordnede tjenester fra begge fagmiljø Å sikre at brukere får mer presise og tiltaksrettede tjenester til rett tid Å unngå at bruker/kommune blir løpende i mellom ulike instanser på jakt etter bistand At habiliteringstjenesten og statped på et tidlig tidspunkt i tjenesteprosessen vil kunne avklare behovet for komplementære tjenester til beste for bruker Å øke sannsynligheten for at bruker får helhetlige tjenester til rett tid og økt forutsigbarhet i tjenesteytingen for kommunen og bedre samlet ressursutnyttelse for alle parter Oppsummert fra dette kapittelet: 1. At det må utvikles organisering som sikrer samarbeid og koordinering av sammensatt tjenesteyting over fag- og sektorgrenser. Ansvarsdeling mellom sektorer og mellom tjenesteytere må sikres gjennom avtaler og prosedyrer, forankret både på tjenesteyter- og ledernivå. 2. At det skal være en adresse i kommunen hvor ungdom kan henvende seg. Dette må ses i sammenheng med hvordan kommunen organiserer, forankrer og funksjonsavklarer 20

21 Koordinerende enhet. 3. Betydningen av at individuell bistand skal støtte opp under ungdommens identitetsutvikling og løsrivelsesprosess. Oppmerksomheten må også være rettet mot hvordan rollene til foreldre/nærpersoner og søsken må endres som del av denne prosessen 4. At pårørende skal ivaretas på en verdig måte og at informasjon om tilbud og tiltak gis i forkant slik at den unge og nærpersoner får oversikt og trygghet og slipper å kjempe for sine rettigheter. 5. At beslutningsnivåene er innforstått med at tjenesteyting til ungdom fordrer både spesifikk kunnskap og organisatorisk og administrativ forankring på tvers av faggrenser og sektorer Nedenfor følger samarbeidsavtalen, rutinebeskrivelse og sjekkliste: 21

22 SAMARBEIDSAVTALE Avtalen inngås mellom Skole Navn Adresse Postnr. Poststed Klasse Tlf 3a. Barn/ungdom Navn Adresse Fødselsdato Postnr. Poststed Klasse 3b. Foresatte Navn Adresse Postnr. Poststed Tlf. Mailadresse 3c. Foresatte Navn Adresse Postnr. Poststed Tlf Mailadresse 4. Formålet med avtalen Denne avtalen viser det gjensidig forpliktende samarbeid mellom avtalepartene i avtaleperioden. Den utformes i dialog med barn/ungdom og foresatte, og skal sikre felles mål, avklare forventninger, regulere samarbeidet, og slik sikre kvalitet for gjennomføringen av avtalen. Videre skal avtalen danne grunnlag for vurderingen av samarbeidet mellom partene. 5. Saken er beskrevet i søknad datert. 6. Mål for arbeidet (angi i konkrete evaluerbare formuleringer) 7. Tiltaks- og framdriftsplan (skal synliggjøre ansvarsfordelingen mellom samarbeidende instanser) 8. Kostnader Partene dekker kostnader vedrørende egne ansatte. 22