Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner

Transkript

1 Lønnsutvikling Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner Årets lønnsoppgjør var ikke spesielt konfliktfylt, verken når det gjelder antallet streiker eller når det gjelder tapte dager gjennom streikene. Men det var et oppgjør som ble veldig synlig i media i og med at det ble stopp i leveranser til butikkene i dagligvarehandelen, og fordi flere av streikene fikk et tilsnitt av å dreie seg om prinsipielle spørsmål. Ut fra den økonomiske situasjonen kunne man forventet at lønnsoppgjøret 2004 skulle gå relativt fredelig for seg. Det var flere grunner til en slik antakelse. Renten var for det første meget lav, med en signalrente på 1,75 %. For det andre var prisstigningen svært moderat (forventet 1 %). Dette innebar at norske lønnstakere ville få en betydelig vekst i kjøpekraften fra 2003 til 2004, selv uten store nominelle lønnstillegg. En annen faktor av betydning var de cirka arbeidsledige, et ledighetsnivå som også ut fra tidligere erfaring ville bidra til å holde lønnskravene nede. På den andre siden var det flere signaler før oppgjøret som kunne peke i retning av et mer turbulent oppgjør. LOs representantskap, som i februar hadde vedtatt forbundsvise oppgjør i privat sektor, fremhevet også nødvendigheten av tjenestepensjoner til alle, og at dette skulle stå sentralt i oppgjøret. Dessuten ble problemet med gratispassasjerer tatt opp i et eget punkt i vedtaket om hovedlinjene for oppgjøret. 1 Endelig hadde Akademikerne varslet at de ønsket full lokal lønnsdannelse for sine grupper i staten, slik de hadde oppnådd det for kommunal sektor i Mot en moderat økonomisk ramme Oppgjøret i frontfagene innen Fellesforbundet syntes å bekrefte de antakelsene man hadde i forkant av oppgjøret. Avtalen som ble inngått mellom Fellesforbundet (FF) og Teknologibedriftenes landsforening (TBL), innebar et generelt tillegg på 1 krone per time. Dette ble av de fleste observatører oppfattet som moderat. Den samlede økonomiske rammen på bakgrunn av denne avtalen ble estimert til 3,5 % lønnsvekst i Resultatet var dermed en ramme for lønnsveksten som lå under det Regjeringen hadde anslått i Nasjonalbudsjettet for 2004, nemlig 4 % årlig lønnsvekst. Resultatet i forhandlingene mellom FF og TBL satt imidlertid langt inne, da det var nær ved konflikt på spørsmålet om tjenestepensjon. FF ønsket å få tjenestepensjon som del av den sentrale tariffavtalen, noe TBL og NHO kraftig motsatte seg. Løsningen på dette spørsmålet kom fra Regjeringen, som ble trukket inn etter et meklingsbrudd. Regjeringen lovet at den ville foreslå en lov som gir alle rett til tjenestepensjon. Arbeidsgiverne kunne akseptere dette da de unngikk det de mest motsatte seg, nemlig tjenestepensjon som del av den sentrale tariffavtalen. Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2004, årgang 21, ISSN Institutt for samfunnsforskning

2 226 Avtalen mellom FF og TBL inneholdt også en såkalt lavlønnsprofil. Denne kom på den ene siden til uttrykk i form av at arbeidere uten rett til lokale forhandlinger fikk et tillegg på kroner 1,50 per time. Dessuten ble det enighet om at for dem som tjente under 119 kroner i timen, skulle det gis et tillegg ut over det generelle på kroner 0,50. Rammen for disse gruppene ble estimert til 4 %. Denne lavlønnsdelen av avtalen bidro til at FF og LO sentralt lettere kunne selge en moderat avtale til grunnplanet i fagbevegelsen. Oppgjørene som fulgte i kjølvannet av avtalen mellom FF og TBL, holdt seg i det store og hele innenfor denne økonomiske rammen. Det generelle tillegget på 1 krone per time ble raskt til en mal i privat sektor, bortsett fra i lavlønnsbransjene, hvor tillegget ble noe høyere, men likevel i tråd med den opprinnelige avtalen mellom FF og TBL. Den økonomiske rammen på 3,5 % ble også retningsgivende for oppgjørene i staten og kommunesektoren. I staten fulgte man opp oppgjøret i 2002 med å gi prosenttillegg (2,6 %) for de fleste ansatte, samt at en ikke ubetydelig pott på 1 % ble avsatt til lokale forhandlinger. Oppgjøret i staten ble forøvrig sterkt forsinket da man ikke kunne enes om fordelingen av penger avsatt til sentrale justeringer. Denne delen av oppgjøret ble avgjort i Statens lønnsutvalg, med den følge at lokale avtaler medio november fremdeles ikke er i havn. I hotell- og restaurantbransjen krevde imidlertid arbeidsgiverne en lavere ramme enn det som var utfallet for lavlønte i forhandlingene mellom FF og TBL. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) nektet derfor å anbefale et forslag til løsning fra Riksmeklingsmannen. Uravstemningen ga et klart flertall mot forslaget, og det kom til en kortvarig og svært begrenset streik, men HRAF annonserte en kraftig opptrapping allerede i løpet av første uke. En omfattende streik ville ha kommet på et meget ubeleilig tidspunkt for Reiselivsbransjens landsforening (RBL), selv om også HRAF var i en utsatt økonomisk posisjon på grunn av flere konflikter i senere år (tre streiker i løpet av åtte år hadde kostet sitt). Søkelys på arbeidsmarkedet En større streik i hotell- og restaurantbransjen ble imidlertid unngått gjennom ny mekling før streiken ble opptrappet, og resultatet var at arbeidsgiverne ga etter for HRAF når det gjaldt den økonomiske rammen. HRAF måtte samtidig akseptere at deres krav om ekstra lønnstillegg for organiserte ikke fikk gjennomslag. Det samme gjaldt i forhold til HRAFs krav knyttet til innleid arbeidskraft og outsourcing av oppgaver. Uenigheten mellom partene i hotell- og restaurantbransjen avstedkom en ordveksling mellom LO og NHO om hva som ligger i frontfagmodellen. Finn Bergesen i NHO mente at modellen kun innebærer at ingen skulle få mer enn den samlede rammen som frontfagene setter, mens mindre som foreslått i hotell- og restaurantbransjen var helt i tråd med modellen. Gerd Liv Valla sa seg helt uenig i det siste og mente at om NHO tuklet med forståelsen av frontfagmodellen, kunne det sette...hele systemet for lønnsfastsetting og det inntektspolitiske samarbeidet i fare. 3 Hun refererte til forståelsen av frontfagmodellens betydning i Holdenutvalgets innstilling, og at LO og NHO der var enige. Prinsipielle spørsmål som grunnlag for konflikt Selv om økonomiske spørsmål fant sin løsning relativt tidlig i lønnsoppgjøret, dukket andre problemer av mer prinsipiell art opp. Dette dreide seg om tjenestepensjon, ekstra lønnstillegg for fagorganiserte, innleid arbeidskraft og midlertidig ansettelser i privat sektor, mens krav fra arbeidsgiversiden om mer tilpasning av ansettelsesbetingelser for offentlig ansatte til det som gjelder for privat sektor, skapte problemer i deler av offentlig sektor. Den første større konfrontasjonen og konflikten med grunnlag i denne typen stridsspørsmål kom etter brudd i forhandlingene mellom Norsk transportarbeiderforbund (NTF), YS-forbundene Yrkestrafikkforbundet (YTF) og Privatansattes Fellesorganisasjon (Prifo) på arbeidstakersiden og Handels- og servicenæringens hovedorgani-

3 Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner 227 sasjon (HSH) på arbeidsgiversiden. Transportarbeiderstreiken som fulgte i april mai ble langvarig og preget av klare og uforenelige fronter. Kravet fra NTF og de to andre arbeidstakerforbundene var et eget tarifftillegg til organiserte arbeidere på 1,4 %. Dette ble begrunnet med at medlemmer lokalt var lei av gratispassasjerer, det vil si uorganiserte som får samme lønn og rettigheter som organiserte selv om de ikke betaler kontingent. Allerede i 2000 hadde Gerd Liv Valla luftet at en burde innføre både tariffavgift 4 og egne tarifftillegg for organiserte, og spørsmålet om 1, 4 % i tarifftillegg for ansatte i varehandelen ble også aktualisert i forbindelse med mellomoppgjøret i Kravet var helt uakseptabelt for arbeidsgiverne i HSH, og de fikk sterk støtte av NHO. Kravet om høyere lønn for fagorganiserte ble fra HSHs side hevdet å være i strid med prinsippet om organisasjonsfrihet og å innebære en urettferdig forskjellsbehandling. NTF måtte til slutt, etter nesten fem ukers konflikt med både streik og lockout og mangel på matvarer i en rekke butikker og butikkjeder, bite i det sure eplet. Et fond på åtte millioner for å fremme fagorganisering blant transportarbeidere i varehandelen, finansiert av HSH, var det eneste som kom ut av streiken for transportarbeiderne. Det var til å begynne med en del usikkerhet omkring utfallet av uravstemningen blant medlemmene av NTF. Det ble nemlig hevdet at avtalen ble mer eller mindre presset på de streikendes forhandlingsutvalg av LO-leder Gerd Liv Valla og leder av NTF, Per Østvold. Men da avstemningsresultatet var et faktum i midten av juni, var likevel et klart flertall for avtalen. Denne streiken reiste en rekke spørsmål. Noen hevdet at lønnsoppgjør ikke er egnet for å ta opp denne typen prinsippspørsmål. Andre pekte på at lavere lønn til organiserte kan føre til at arbeidsgiverne blir interessert i å ansette uorganiserte. Endelig var det, også innad i LO, flere som var skeptiske til at goder som fagbevegelsen frembringer, ikke skal komme alle lønnstakere i et tariffområde til gode. Dette ble også koplet til spørsmålet om allmenngjøring av tariffavtaler, der det i praksis må være slik at avtalen er lik for dem den skal omfatte. Det ble også streik i avisene. Journaliststreiken dreide seg primært om tjenestepensjon. Norsk Journalistlag (NJ) ønsket at tjenestepensjoner skulle bli en del av tariffavtalen med Mediebedriftenes Landsforbund (MBL). NJ ønsket å unngå det de oppfattet som en mulig situasjon: at konsernledelsen i avishusene med et pennestrøk kunne endre betingelsene for pensjon for medlemmene. Det var antakelig en reell frykt dømt ut fra hva som hadde skjedd i Telenor. Tilsvarende problemer dukket også opp i NSB og Posten, men det ble i disse to bedriftene løst ved at man avtalte å fryse pensjonsavtalene i kommende tariffperiode. Streiken blant journalistene fikk samme utfall som avtalen i Posten og NSB. Man ble enige om å fryse eksisterende pensjonsavtaler i kommende avtaleperiode. Men noen løsning på problemet kan dette knapt nok sies å være. Det betyr at spørsmålet ligger der som en tikkende bombe som kan bli utløst ved hovedoppgjøret i En kortvarig streik fikk vi også i bryggeriene. Bryggeristreiken dreide seg om bruk av innleid arbeidskraft og midlertidig ansatte. NNN ønsket å ha et ord med i laget når slike spørsmål dukket opp i fremtiden. Fra arbeidsgivernes side ble det hevdet at kravet var i strid med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. Streiken ble av kort varighet, kun tre dager midt i mai. Tidspunktet gjorde nok sitt til at arbeidsgiverne var noe mer ettergivende enn tilfellet var i transportkonflikten. Utfallet ble at fagforeningene skulle tas med på drøftinger i forbindelse med både generell bemanning i bedriftene og bruk av innleid arbeidskraft. Noe snakk om veto fra fagforeningenes side ble det imidlertid ikke noe av. Tjenestepensjon var også stridens kjerne i konflikten mellom de to forbundene Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og lederne på den ene siden og Oljeindustriens landsforening (OLF) på den andre siden. Også OFS ønsket å få tjenestepensjon inn i tariffavtalen, noe OLF motsatte seg. Streik var dermed et faktum i midten av juni. En

4 228 rask og omfattende utvidelse av konflikten, ved at OFS annonserte opptrapping, samt at OLF gikk til lockout, gjorde at Regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd mot slutten juni, allerede før lockouten var trådt i kraft. For regjeringen var de samfunnsøkonomiske konsekvensene utslagsgivende. Men bruken av lønnsnemnd vil antakelig nok en gang medføre kritikk fra ILOs side. Dette var ellevte gang siden 1980 at OFS ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Ettersom OLF allerede hadde inngått en avtale med LO-forbundet Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF), er utfallet av behandlingen i Rikslønnsnemnda temmelig sikkert gitt: Samme avtale som NOPEF allerede har akseptert. En ny streik startet i begynnelsen av juli på de flyttbare plattformene, denne gang mellom OFS og Norges Rederiforbund. OFSs viktigste krav var likebehandling, det vil si norske tilsettingsvilkår for både norsk og utenlandsk arbeidskraft. Etter fire uker ble det tvungen mekling, men meklingen førte ikke fram, og streiken fortsatte. Mot slutten av oktober, etter fire måneders streik, varslet regjeringen at den ville gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Regjeringens beslutning kom etter at Rederiforbundet hadde varslet lockout på forsyningsskip i Nordsjøen, noe som ville betydd stopp i oljeproduksjonen. Streiken ble deretter avsluttet fra OFSs side, og striden mellom partene blir dermed avgjort av Rikslønnsnemnda. 6 Streikene i oljesektoren viste også hvor uforsonlige forhold det er mellom OFS (medlem av YS) og NOPEF (medlem av LO). Lederen av OFS uttalte at...det foregår en statlig manipulering for å knekke OFS og hjelpe LO. 7 Lederen av NOPEF gikk ut og hevdet at streiken fra OFSs side ikke dreide seg om kampen mot sosial dumping, men om markedsføring for medlemsjakt for egen organisasjon. 8 Et annet spørsmål er om Regjeringen nå har bestemt seg for å overse en mulig ILO-kritikk for utidig bruk av tvungen lønnsnemnd. Den har nemlig en mulighet til å forholde seg til de mer fleksible begrunnelsene for inngripen som følger av Den europeiske menneskerettskommisjons Søkelys på arbeidsmarkedet forståelse, der det å gripe inn ut fra hensyntaken til nasjonens økonomiske tap og/eller andre lands leveranseproblemer er et akseptabelt grunnlag. 9 Også meklingen mellom Heismontørenes fagforening (medlem i EL & IT Forbundet) og Heisleverandørenes forening (NHOtilknyttet) brøt sammen i slutten av juni. Dette skulle normalt sett ført til streik, men heismontørene varslet ikke plassfratredelse. Begrunnelsen var at en streik ikke kunne bli effektiv i ferien. Heismontørenes viktigste krav var og er at norske lønns- og arbeidsvilkår også skal gjelde for utenlandsk arbeidskraft. Dessuten krevde de at det skulle avtalefestes at deres medlemmer ikke trenger å jobbe mer overtid enn det som var tillatt før Arbeidsmiljøloven ble foreslått endret på dette punkt. Streiken, som først ble iverksatt sent i august, pågår fremdeles. Hvorfor strid om slike spørsmål? Hvorfor fikk vi i vår flere konflikter omkring prinsipielle spørsmål? Vi er uenige med dem som måtte hevde at dersom det ikke er strid om penger, må fagforbundene finne på noe annet å mobilisere ut fra. Konflikt om den typen prinsipielle spørsmål som preget oppgjøret i 2004, henger etter vår mening snarere sammen med politiske beslutninger og innspill, samt med aktuelle tema i tiden. Når det gjaldt spørsmålet om rett til tjenestepensjon til alle arbeidstakere, ble dette aktualisert av at Pensjonskommisjonen la fram sin innstilling vinteren Denne innstillingen kom med andre ord rett i forkant av oppgjøret, og en anbefalt svekkelse av Folketrygdens bidrag i fremtiden var del av innstillingen. Dette aktualiserte spørsmålet om tjenestepensjon. Dermed blir det også nærliggende og viktig for arbeidstakersiden å sikre gjennom tariffavtaler det man kan tape eller har tapt via lovendringer. Finansministeren kunne allerede i februar 2004 bare håpe at man skulle vente til behandlingen av innstillingen er over, og ikke trekke pensjoner inn i oppgjøret. 10 De senere års nedgang i størrelsen på fradrag for fagforeningskontingent, og at det

5 Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner 229 således er blitt dyrere å være organisert, aktualiserte på samme vis spørsmålet om gratispassasjerer og deres rettigheter. Redusert fradrag for fagforeningskontingent ville gjøre det enda dyrere (netto) å være fagorganisert, sammenlignet med å være uorganisert. Dette kan ha bidratt til at et krav om ekstra lønn for organiserte ble kjørt så sterkt fram under oppgjøret, selv om det har ligget i luften i flere år. På etterskudd kan det synes som om både LO og NTF ikke hadde overveid hvilke ulike muligheter som finnes for å gjøre det mer lønnsomt å være organisert. LO hadde heller ikke vurdert om denne typen krav må reises for alle avtaleområder. Når det gjaldt spørsmål om ansettelsestrygghet, midlertidig ansatte, fleksible arbeidstidsordninger og innleid arbeidskraft, hang det også i noen grad sammen med Arbeidslivslovsutvalget og deres innstilling om mer lempelige regler. I tillegg gjorde EUs utvidelse østover spørsmålet om innleid billig arbeidskraft og midlertidig ansatte mer akutt. Nye krav til fleksibilitet med hensyn til arbeidstid, ansettelsestrygghet og så videre utfordret med andre ord opparbeidede rettigheter for arbeidstakerne og bidro klart til å fremme motreaksjoner fra ulike fagforbund i LO og fra andre hovedorganisasjoner. De politiske myndighetene aktualiserte dessuten prinsipper i staten ved å gå til angrep på det hovedorganisasjonene oppfattet som rettigheter for statsansatte (sykelønn), noe som holdt på å velte hele statsoppgjøret, og som i neste omgang førte til at både sentrale justeringer og lokale forhandlinger i staten ble sterkt forsinket. Hva er lærdommene? Hva er så lærdommene av lønnsoppgjørets ulike konflikter omkring prinsipielle spørsmål i forhold til det norske systemet for håndtering og løsning av konflikter? Det kan hevdes at streik er et lite egnet middel til å løse prinsipielle spørsmål. Det er som oftest ikke mulig å finne kompromisser i forhold slike spørsmål; det blir et enten-eller. Konflikter om prinsipielle spørsmål ender dermed lett med klare vinnere og tapere i kampen. Dette strider mot den norske modellen, hvor konsensus er et ledende prinsipp. Alle parter skal kunne leve med et utfall. Å hevde at vårens prinsippstrider formelt sett endte i kompromisser, skygger for det faktum at de aktuelle konfliktene i årets oppgjør endte med at alt stort sett er ved det gamle. Men hva er alternativet? Fra USA kjenner vi ordningen med såkalt final offer arbitration eller det som også i Norge er kjent som pendelvoldgift. Dette innebærer at man bruker en meklings- eller voldgiftsmann med beslutningsmyndighet ut over det som norske meklingsmenn har i dag. Partene legger fram sine krav og tilbud, og mekleren bestemmer seg for det ene av alternativene. Svakheten ved en slik ordning i forhold til prinsipielle spørsmål er at meklerens beslutninger vil peke mot status quo. Det er vanskelig for en meklingsmann å beslutte seg for store endringer med vidtrekkende konsekvenser Et annet alternativ som ofte benyttes i Norge, er å sette ned utvalg for å utrede problemene. Utvalg kan være nyttige for å få utredet et stridsspørsmål og få partene noe nedkjølt i en kanskje opphetet situasjon. Men det leder sjelden til at problemer finner sin endelige løsning, noe striden om etter- og videreutdanning er en god indikator på. Den har i realiteten forblitt på utredningsstadiet. Et annet spørsmål som vårens oppgjør reiser, er om vi nå er på vei inn i en periode der uklarheten og kampen om hva som bør løses gjennom lovregulering, og hva som bør løses ved hjelp av tariffavtaler, blir mer fremtredende. Striden om forhandlingsstruktur Årets oppgjør tyder på at den tradisjonelle forhandlingsstrukturen fortsatt er under press. Oppgjøret i 2002 representerte noe nytt i forhold til det tradisjonelle systemet med sentralisert koordinering, som var særlig fremtredende under Solidaritetsalternativet. Akademikerne i kommunesektoren fikk i 2002 lokal lønnsdannelse, slik som i privat sektor. Videre ble mer av den samlede potten i statsoppgjøret i 2002 lagt ut til lokale for-

6 230 handlinger, sammenlignet med tidligere. Prosenttillegg ble dessuten gitt i stedet for kronetillegg til ansatte over et visst lønnsnivå, mens faste kronetillegg var det vanlige på 1990-tallet. Myndighetene ønsket åpenbart å gå videre på dette sporet ved årets oppgjør. De fikk støtte fra Akademikerne når det gjaldt spørsmål om mer til lokale oppgjør i staten, men man var noe tilbakeholden i forhold til en fullt ut lokal lønnsdannelse i staten. Motstanden mot mer lokal lønnsdannelse fra LO, YS og UHO var imidlertid unison og sterk. De tre organisasjonene frykter åpenbart differensiering av lønninger og større lønnsforskjeller ved lokal lønnsdannelse. En slik mulig utvikling bryter med sentrale prinsipper i deres lønnspolitikk. Det er ikke lett å bedømme hvem som vant fram ut fra utfallet av oppgjøret i staten. 1 % av lønnsmassen ble avsatt til lokale forhandlinger, og det er en høyere andel enn hva som var vanlig på 1990-tallet. Dette indikerer at årets oppgjør i staten følger opp anbefalinger i Holden-utvalgets innstilling fra 2000 om mer lokalt der det tidligere har vært lite. Dessuten er prosenttillegg på de midterste trinnene på lønnsskalaen i staten i samsvar med krav fra Akademikerne og UHO. Men flate kronetillegg på bunnen og toppen er samtidig i tråd med LO og deres strategi for omfordeling av lønn til lavlønte. Det er imidlertid ikke rimelig å hevde at de siste års tendenser til at vi går mot en mer fleksibel lønnsdannelse, med mer vekt på markedssignaler i lønnsdannelsen, er slått tilbake ved årets oppgjør. Både bruken av prosenttillegg og relativt mye til lokale forhandlinger i staten er uttrykk for en videreføring av det som skjedde i Samtidig er det rimelig å stille spørsmål om hva både arbeidsgiverne i staten og lederne i Akademikerne tenkte da de tre øvrige hovedorganisasjonene brøt forhandlingene. Sett utenfra hadde da Akademikerne og staten en gylden sjanse til å inngå en avtale i staten i samsvar med begge parters intensjoner. Man kan samtidig spørre om staten gapte for høyt da den både skulle gå videre med endringer i forhandlingsstrukturen fra 2002 Søkelys på arbeidsmarkedet og samtidig stilte krav til endrede ansettelsesbetingelser for statsansatte. Det var det siste som bidro at Akademikerne følte at de måtte følge de andre hovedorganisasjonene og bryte forhandlingene i staten. Oppgjøret var også preget av noen problemer i kommunesektoren. Blant annet var det en del innpasningsproblemer i forhold til lærere og sykepleiere. Lærerne skulle for første gang i nyere tid forhandle med KS og ikke staten, noe som var vedtatt av Undervisnings- og forskningsministeren mot lærernes vilje. Utdanningsforbundet var derfor ekstra på vakt mot å bli fanget i en felle. På tilsvarende vis var omorganisering av sykehusvesenet noe som fikk konsekvenser for Norsk sykepleierforbund. Den innebar at NSF for første gang skulle forhandle med NAVO. Konflikter ble i begge tilfeller unngått med et nødskrik. Og stort sett skjedde det ved at forbundenes tidligere avtaler og ordninger ble ført videre. Konklusjon Konklusjonen er at få av de sentrale stridsspørsmålene har funnet sin løsning i årets lønnsoppgjør. De prinsipielle spørsmål som var utgangspunkt for uenigheter, tas med til neste korsvei. Det gjelder spørsmålet om tjenestepensjon som del av den sentrale tariffavtalen, og også arbeidsgivernes krav om større fleksibilitet i forhold til midlertidige ansettelser og arbeidstidsordninger. Det gjelder i tillegg selve forhandlingsstrukturen i offentlig sektor. Og endelig: Heller ikke spørsmålet om ekstra tarifftillegg til organiserte eller andre tilsvarende ordninger er kommet noe nærmere en løsning. En annen sak er at transportarbeidernes streik nok har vært med på å rette søkelyset mot at primært LO står overfor et organiseringsproblem, og at dette eventuelt må løses ved ordninger som gjør det mer forlokkende enn i dag å være organisert. Samtidig vil vi peke på at selv om årets oppgjør har fremstått som vanskelig med strid om prinsipper, har det vært et mindre konfliktfylt oppgjør enn oppgjørene i 2002 og 2000, både i forhold til antall streiker og

7 Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner 231 arbeidsdager tapt på grunn av arbeidskonflikter. Når det ikke virket slik for folk flest, henger det sammen med at de områdene som ble gjenstand for konflikt, umiddelbart ga merkbare følger. Dessuten var media i lange perioder preget av hete debatter om prinsipper. I tillegg kommer at konfliktene til dels fant sted samtidig eller tett på hverandre. Noter 1. Gratispassasjer ble ikke nærmere definert eller avgrenset i LOs vedtak. Under streiken ble ordet brukt med ulike og skiftende betydninger av ledelsen og de streikende i Transportarbeiderforbundet. Noen ganger ble det brukt om de som ikke er organiserte på arbeidsplasser der mange eller de fleste er organiserte. Andre ganger ble det brukt om de som bevisst ikke ønsket å betale for seg, men ikke om dem som av andre grunner ikke er organiserte. Atter andre ganger ble det brukt i en svært omfattende betydning om alle uorganiserte. 2. Se Fennefoss og Høgsnes 2002 for en beskrivelse av lønnsoppgjøret i 2002, og hva som skjedde i kommunal sektor. 3. Dagsavisen Tariffavgift ble diskutert på LO-kongressen i Mens tarifftillegg betyr at de organiserte medlemmene får et ekstra tillegg, betyr tariffavgift at de uorganiserte i bedrifter med tariffavtaler betaler inn en avgift som går til det eller de forbund som har avtale i bedriften det gjelder. Det er svært usikkert hva som kan bli effektene av tarifftillegg, tariffavgift eller lignende tiltak som er ment å øke andelen organiserte. 5. NTB , Dagens Næringsliv Dagens Næringsliv Forbundsleder Terje Nustad i Dagens Næringsliv Klassekampen Leder av NOPEF, Leif Sande, uttalte også at det var en meningsløs streik på et håpløst grunnlag (Aftenposten ) 9. Intervju med Torgeir Aarvaag Stokke i Dagens Næringsliv Aftenposten I samme intervjuet siteres også Foss på at regjeringen ikke sitter med en pensjonspakke som skal hjelpe partene i havn dersom meklingen blir vanskelig. Referanser Fennefoss, A. og G. Høgsnes (2002), Lønnsoppgjøret 2002: bakgrunn, forløp og konsekvenser. Søkelys på arbeidsmarkedet, 19: