Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk

Transkript

1 Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk Årets hovedoppgjør forløp mye fredeligere enn mange fryktet i forkant av oppgjøret. I økonomiske termer må utfallet også betegnes som moderat, spesielt sammenlignet med nivået på noen av kravene som ble lansert før oppgjøret startet. Bruken av tvungen lønnsnemnd ved årets oppgjør var ikke omfattende, men ut fra hvordan det skjedde, kan det igjen stilles spørsmål om hvor reell streikeretten er for enkelte grupper ansatte i norsk arbeidsliv. Det kan også settes spørsmålstegn ved hvor fornuftig statens direkte inngrep i sluttspurten av meklingen i staten var. Slike inngrep bidrar til å undergrave meklingsmannens rolle og autoritet, og denne form for inngrep kan på sikt skade den sterkt institusjonaliserte norske forhandlingsmodellen. Kollektive forhandlinger i norsk arbeidsliv skjer innenfor en toårs syklus. Det ene året forhandler partene om hele tariffavtalen, i et såkalt hovedoppgjør. Det påfølgende året tar man hovedsakelig opp revideringer av de økonomiske betingelsene, i det som betegnes som mellomoppgjør. I årets lønnsoppgjør var hele tariffavtalen gjenstand for forhandlinger for de fleste fagforbund og arbeidsgiverorganisasjoner. Forberedelsene fant sted tidlig i 2006, og et viktig tema var om årets oppgjør skulle foregå sentralisert og koordinert eller på bransjenivå, det vil si på såkalt forbundsvis basis. Mens Norsk kjemisk industriarbeiderforbund (NKIF) var for sentraliserte og koordinerte forhandlinger, var det tyngste forbundet i privat sektor i LO, Fellesforbundet (FF), sterkt for et forbundsvist oppgjør. Argumentet for et koordinert og sentralisert oppgjør var begrunnet i at tidligpensjon, eller såkalt avtalefestet pensjon (AFP), ville bli et sentralt tema, og at det spørsmålet best lot seg løse på høyt, sentralt nivå. Viktige temaer i 2006 De mest sentrale temaer i årets hovedoppgjør kan deles i to hovedgrupper. På den ene siden lønn og lønnsrelaterte temaer, og på den andre siden prinsipielle spørsmål knyttet til tidligere ikke løste temaer og særlig spørsmålet om fremtiden til AFP. Når det gjaldt lønn og nivået på lønnskrav, gikk flere forbund (f.eks. Norsk hotellog restaurantarbeiderforbund) ut med krav om betydelige lønnsøkninger opp mot ti prosent. Flere observatører anså slike krav som urealistiske og så for seg en konfliktfylt vår. Også spørsmål knyttet til prinsipielle temaer (f.eks. spørsmålet om vetorett for ansatte i forbindelse med endringer i pensjonsordninger) pekte i retning av et lønnsoppgjør preget av åpne konflikter. AFP var blitt forlenget til 2007, men alle hovedorganisasjonene (LO, Unio, YS og Akademikerne) ønsket å videreføre denne førtidspensjonsordningen ut over dette tidspunktet. Arbeidsgiversiden anså samtidig AFP som noe som brøt med intensjonene i pensjonsreformen fra 2006 om at folk skulle stå lengre i arbeid. På representantskapsmøtet 16. februar besluttet LO at årets oppgjør skulle foregå forbundsvist, samtidig som det i vedtaket het at ( ) hensynet til AFP-ordningen og ønsket om å utnytte hele LO-kollektivets styrke tilsier at Sekretariatet sørger for den nødven- Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2006, årgang 23, ISSN Institutt for samfunnsforskning

2 214 dige tariffpolitiske samordning av oppgjøret. 1 I forkant av LOs vedtak, 15. februar, hadde NHOs hovedstyre vedtatt arbeidsutvalgets forhandlingsfullmakt, der det het at (...) AFP-ordningen ikke kan videreføres i sin nåværende form. 2 Finn Bergesen jr. uttalte til Magasinet for fagorganiserte at De som blir fristet til å tro at avtalefestet pensjon blir en enkel sak under tariffoppgjøret, må tro om igjen. 3 I kommunal sektor var det også forventet at det ville bli streik, blant annet knyttet til stridspørsmålet om lærerne skulle beholde sin hevdvunne arbeidstidsordning, en ordning KS bebudet at de ønsket å endre under dette oppgjøret. Søkelys på arbeidsmarkedet Strid om forhandlingsstruktur Oppgjøret i 2004 førte til en splittelse i Akademikerne. Forskerforbundet og Den norske kirkes presteforening valgte å melde seg ut, for deretter å bli en del av Unio. Grunnlaget for denne beslutningen var knyttet til spørsmålet om desentralisering av lønnsoppgjørene, størrelsen på avsetningen til lokale forhandlinger og samarbeidsstrategier overfor de andre hovedorganisasjonene. De to forbundene som gikk inn i Unio, ønsket ikke å være med på å fremme en modell for lønnsfastsettelsen for akademikere hvor forhandlinger om lønn fullt ut skal skje lokalt. De ønsket et samarbeid med de øvrige hovedsammenslutningene, snarere enn den konfrontasjonslinjen de mente Akademikerne la opp til i lønnspolitikken. Under mellomoppgjøret i 2005 hadde Akademikerne Stat oppnådd en protokolltilførsel i Riksmeglingsmannens møtebok om å utrede hvordan en vesentlig større del av lønnsmidlene i staten kunne bli fordelt i lokale forhandlinger. Med regjeringsskiftet i Norge høsten 2005 fikk vi en såkalt rød-grønn regjering. Fornyingsministeren i den nye regjeringen, Heidi Grande Røys, signaliserte tidlig at en videre desentralisering ikke var ønskelig, og statens personaldirektør fulgte dette opp senere på høsten Leder av LO Stat uttalte at han fryktet at protokollen i Riksmeklingsmannens møtebok ville binde staten i oppgjøret Men personaldirektøren i staten fremhevet at han ikke følte seg bundet av denne protokollen, og lederen av Akademikerne Stat fastslo samtidig: Med den holdningen blir det streik for første gang i Akademikernes historie mars 2006 avleverte en arbeidsgruppe mellom staten og Akademikerne en rapport 5 om oppfølgingen av møteboken fra oppgjøret. De felles anbefalingene i rapporten er en modell ( tiltaksmodellen ) som innebærer at en større andel av midlene skal settes av til lokale lønnsforhandlinger. I tillegg blir det slått fast at det skal føres samme lønnspolitikk overfor alle ansatte i én og samme stillingsgruppe, og at man derfor forutsetter likelydende hovedtariffavtaler. Det er også i rapporten pekt på at ( ) staten vil vurdere en gradvis overgang til andre former for lønnsdannelse for særskilte grupper, slik at en vesentlig del av lønnsfordelingen for disse gruppene kan foregå lokalt. Denne siste anbefalingen peker i retning av at det innføres stillingskapitler, slik som det er i KS-området, eller at noen grupper tas ut av hovedtariffavtalen. Det var også en del av konklusjonen at anbefalingene skulle trekkes inn i vurderingene allerede ved lønnsoppgjøret i Denne rapporten skulle vise seg å få stor betydning under oppgjøret, ettersom Akademikerne så ut til å ha lagt opp sin strategi ut fra at rapportens anbefalinger skulle være bindende, mens både staten og de andre hovedorganisasjonene åpenbart ikke så det slik. Privat sektor Forhandlingene mellom Fellesforbundet (FF) og de to arbeidsgivermotpartene, Norsk Industri (NI) 6 og Byggenæringens landsforening (BNL), åpnet i begynnelsen av mars. Etter få dager kom det til brudd. Bruddet skyldtes uenighet om AFP-ordningens fremtid, hvordan man skulle unngå sosial dumping, samt uenighet om finansieringen av livslang læring. Bruddet innebar ingen umiddelbar konflikt, men at riksmeglingsmann Svein Longva kom på banen for å for-

3 Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk 215 søke å unngå en omfattende konflikt. Meglingen førte fram, og 1. april ble en skisse til løsning akseptert av de involverte partene, det vil si Fellesforbundet og Norsk Industri. Skissen gav et generelt lønnstillegg på 1 krone per time til arbeidere med rett til lokale forhandlinger. Dette var i samsvar med arbeidsgivernes opprinnelige tilbud. Arbeidere uten lokal forhandlingsrett fikk 1,50 kroner i tillegg. Det opprinnelige kravet fra Fellesforbundet var 1,75 kroner per time. Den samlede rammen for oppgjøret, inkludert lokale tillegg, ble estimert til 3,3 prosent. Når det gjaldt prinsipielle spørsmål, kom regjeringen på banen og garanterte at AFP skulle videreføres i sin nåværende form inntil Etter det skal tidligpensjon erstattes av en ny ordning som trolig blir mindre attraktiv, og dermed i tråd med intensjonene i pensjonsreformen at flere lønnstakere skal stå lengre i jobb. Når det gjaldt spørsmålet om sosial dumping, gav skissen til ny avtale lokale tillitsvalgte rett til innsyn i arbeidsavtaler og dokumentasjon fra bedriftene for å sjekke om arbeidere fra lavkostland blir betalt etter norsk standard. I handelsnæringen ble det også inngått en avtale 1. april, som omfattet cirka ansatte. Partene, Handel og kontor (HK) og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), ble enige om et generelt tillegg på kroner 1,50 i timen, i tråd med avtalen for frontfagene. Ut over dette ble de lavest lønte gitt et tillegg på 2,50 kroner per time. Det var også enighet om å heve minstelønnen i sektoren. HK fikk imidlertid ikke innfridd sitt krav om å tariffeste bestemmelser om hvordan sekstimers arbeidsdag / 30 timers uke med full lønnskompensasjon skal gjennomføres. I transportområdet kom det tidlig i april til en relativt overraskende løsning, uten at megling måtte benyttes. Etter tre dagers forhandlinger inngikk Norsk transportarbeiderforbund (NTF) og HSH en avtale som innebar 4,50 kroner per time i lønnstillegg, hvorav 1 krone, i tråd med avtalen i frontfagene, ble gitt som generelt tillegg og resten som lønnsutjevning. I tillegg ble de to partene enige om nye arbeidstidsreguleringer. Arbeid som blir utført mellom kl. 04 og kl. 06 om morgenen, skal betales med 100 prosent ekstra. Detaljer om arbeidstidsordninger skal videre avtales lokalt, men med plikt til å orientere de sentrale partene. I 2004 var transportsektoren preget av en omfattende konflikt, knyttet til NTFs krav om et eget tarifftillegg på 1,4 prosent for organiserte arbeidere. 7 Dette kravet ble ikke innfridd, og ikke tatt opp igjen ved årets oppgjør. Men NTF har samtidig fremholdt at kravet ikke er lagt på is for evig tid. Noe senere, etter mekling på overtid, kom det også til en avtale mellom NTF og Transportbedriftenes landsforening (TBL). Den nye avtalen innebar en kraftig opptrapping av lønnen for bussjåfører. På sikt skal lønnen opp på nivå med gjennomsnittet i industrien. Ved årets oppgjør ble resultatet et generelt tillegg på 5,50 kroner i timen, noe som gikk langt ut over det som ble avtalt mellom Fellesforbundet og Norsk Industri. En ny avtale ble også inngått mellom Norsk journalistlag (NJ) og Mediebedriftenes landsforening (MBL) i begynnelsen av juni. Etter tre timer med mekling på overtid aksepterte partene et forslag fra meklingsmannen som innebar lønnstillegg med en ramme på 3,7 prosent. NJ vant ikke fram med sitt krav om at tjenestepensjon skulle være en del av den sentrale avtalen, samt at det skulle være en minimumsstandard for tilleggspensjon. Den nye avtalen innebar at tjenestepensjon skal avtales lokalt, men basert på en skriftlig avtale. Konflikter i privat sektor Ikke alle forhandlingene forløp konfliktfritt. I det følgende skal vi beskrive noen av de streikene som fant sted. I byggenæringen kom det til en kort streik 3. april. Etter at det 17. mars ble brudd i forhandlingene mellom Fellesforbundet og Byggenæringens landsforening (BNL), ble meklingsmannen koplet inn. Hovedstriden var knyttet til spørsmål om tømrernes tariff, og om en skulle ha et landsomfattende lønnssystem for dem bygningsarbei-

4 216 dere i mer enn 700 bedrifter ble tatt ut i streik. Streiken varte kun i 48 timer. Et nytt forslag fra meklingsmannen, med en fremdriftsplan med sikte på en felles tariff for tømrere, ble akseptert av partene. Det kom også til en kort streik i SAS Braathens 6. april, blant medlemmer i Norsk kabinforening (NKF). De streikende representerte ansatte fra det tidligere SAS før fusjonen med Braathens. Medlemmene av SAS Braathens kabinforening (SBK), som representerte de tidligere ansatte i Braathens, aksepterte samtidig med at NKF gikk til streik, bedriftens tilbud om lønn og arbeidsbetingelser. Streiken ble følgelig avsluttet dagen etter den startet, og den nye avtalen sikret like lønnsbetingelser for alle kabinansatte og like arbeidstidsbestemmelser (spesielt angående forholdet mellom arbeidstid og fritid) for kabinpersonell og piloter i selskapet. Den 13. mai gikk medlemmer av Norsk sjømannsforbund (NSF) til streik i norske fergebedrifter. Streiken ble iverksatt på tross av at Den norske maskinistforening (DNMF) hadde besluttet å sende meklingsmannens likelydende skisse til løsning til uravstemning blant sine medlemmer. Etter 11 dagers streik kom imidlertid NSF og motparten, Rederibedriftenes landsforening (RBL), til enighet om en ny avtale som innebar en lønnsvekst på fire prosent. Den 10. mai gikk 470 medlemmer av det LO-tilsluttede forbundet EL & IT, ansatt i Telenor, til streik. Motparten i meglingen, som ikke førte fram, var Abelia (tilsluttet NHO). Grunnen til streiken var i følge fagforbundet at Abelia nektet å akseptere en avtale knyttet til sosial dumping, en avtale nokså lik den som var inngått mellom FF og NI. Abelia nektet også å imøtekomme kravet om vetorett eller forhandlinger dersom endringer ble gjort i tjenestepensjonens bestemmelser. Det var også uenighet om arbeidstidsreguleringer. Arbeidsgiversiden mente at kravene fra EL & IT var overdrevent høye. EL & IT har 4300 medlemmer innen Telenor, og planla en opptrapping av streiken. Etter nesten tre ukers streik var 622 arbeidere involvert. Den 29. mai kom det imidlertid til en ny avtale, og konflikten var dermed Søkelys på arbeidsmarkedet over. Fagforbundet vant gjennom med sine krav angående bruk av midlertidige arbeidere og sosial dumping. EL & IT fikk også gjennomslag for sitt krav om arbeidstidsreguleringer og arbeidsbetingelser for bedrifter innen Telenor-konsernet. Men de vant ikke fram med kravet om vetorett i forhold til endringer i bedriftens pensjonsordninger, selv om de ble tilkjent en rett til forhandlinger om kompensasjon dersom endringer ble foretatt. Den 21. juni ble det også streik for EL & IT-medlemmer ansatt ved energiverkene. Meglingen mellom forbundet og arbeidsgivermotparten, Energibedriftenes landsforening (EBL), hadde ikke ført frem. EL & IT la opp til en linje med dispensasjoner som gjorde at det ikke skulle være lett å gripe til tvungen lønnsnemnd. Til tross for at streiken rammet mange strømforbrukere, og også ble trappet opp 3. juli, ble ikke tvungen lønnsnemnd brukt. Nye forhandlinger førte til at en ny avtale ble utformet, og denne innebar at EL & IT fikk større innflytelse over fordelingen av lønnsmidlene ved lokale forhandlinger. Offentlig sektor Forhandlingene mellom staten og de fire forhandlingssammenslutningene i statlig sektor var forventet å skape problemer. Kravene fra de ulike aktørene sprikte for mye til at det var mulig å finne en løsning alle kunne leve med. Etter mekling langt på overtid avslo Akademikerne skissen fra riksmeklingsmannen og gikk til streik 24. mai. Begrunnelsen for å gå til streik var både den økonomiske rammen, størrelsen på den lokale potten og krav knyttet til endringer av hovedtariffavtalens forhandlingsbestemmelser. Etter at streiken var et faktum, og Akademikerne allerede var i streik, grep regjeringen inn, økte rammen for oppgjøret og endret profilen. LO Stat, YS Stat og Unio Stat fant da å kunne akseptere tilbudet. Lønnsoppgjøret var dermed i havn for de fleste statsansatte. Avtalen innebar ulike lønnstillegg, avhengig av hvor på lønnsskalaen de ansatte befant seg. De lavest lønte (fra trinn 1 til 41)

5 Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk 217 fikk alle et flatt kronetillegg på 9000 kroner i året. For dem på trinnene 42 til 74 ble det gitt 2,9 prosent lønnsøkning, mens de på trinn 75 til 92 fikk et flatt tillegg på kroner i året. Denne profilen var klart i samsvar med LOs prioriteringer. I tillegg ble 0,5 prosent av lønnsmassen satt av til sentrale justeringer, mens 1,75 prosent ble avsatt til lokale forhandlinger. For Akademikerne var dette tilbudet å betrakte som verre enn det tilbudet de gikk til streik på. Meklingen i kommunesektoren ble utsatt i påvente av en avtale i staten. Da avtalen i staten var en realitet, ble meklingen tatt opp igjen og en avtale inngått. Alle kommuneansatte, unntatt dem som faller inn under kapittel 5 og får sin lønn fastsatt fullt ut lokalt, fikk 2,6 prosent i lønnstillegg, men med et minimumstillegg på 7500 kroner i året. Minstelønninger for de lavest lønte med 10 års ansiennitet, ble økt fra kroner til kroner. Minstelønnen for fagarbeidere ble hevet fra til kroner. For ansatte med høyere utdanning gikk minstelønnen opp fra kroner til I tillegg til dette ble 1,4 prosent avsatt til lokale forhandlinger. Arbeidstidsavtalen for lærere ble også forlenget med nye fire år, en avtale som beholdt leseplikter og kompetanselønnssystemet. I NAVO-området, som blant annet omfatter helseforetakene, kom det til en avtale med Norsk sykepleierforbund (NSF) 4. mai. Avtalen innebar en økning i minstelønnen på mellom 7000 og kroner per år. Rammen, inkludert såkalt overheng, ble estimert til 2,7 prosent. NAVO-området har en mer desentralisert forhandlingsstruktur enn staten for øvrig, og lokale forhandlinger finner sted på de enkelte helseinstitusjonene i etterkant av de sentrale forhandlingene. NAVO representerer også arbeidsgiversiden i forhandlingene i radio- og TVselskapet Norsk Rikskringkasting (NRK). Meklingen mellom NAVO og de to fagforeningene Norsk journalistlag (NJ, som er et frittstående forbund) og Kringkastingens landsforening (KL, tilknyttet LO) brøt sammen i slutten av mai, og en streik som involverte 3000 ansatte ble satt i verk 31. mai. NJ og KL krevde et flatt lønnstillegg på kroner per år, mens NAVO tilbød kroner som generelt tillegg, pluss 4 millioner til en pott for individuelle tillegg. Etter én ukes streik, 9. juni, ble det inngått en ny avtale i NRK med NJ. Avtalen innebar et generelt lønnstillegg på kroner per år. I tillegg ble det satt av i gjennomsnitt 3100 kroner per medlem i NJ til sentrale justeringer og individuelle tillegg. NJ fikk også gjennomslag for sitt krav om en ekstra betalt feriedag samt et garantert minstenivå på NRKs tjenestepensjon. KL fortsatte imidlertid sin streik, slik at en god del av NRKs programvirksomhet, som for eksempel nyhetene, fortsatt ble berørt. Etter ytterligere en ukes streik aksepterte imidlertid KLs forhandlingsdelegasjon et nytt tilbud fra NAVO/NRK. Tilbudet innebar et flatt tillegg til medlemmene av KL på kroner i året. Intet ble satt av til justeringer eller individuelle tillegg. Avtalen med KL ble sagt å være innenfor rammen av det NJ hadde akseptert. KL uttrykte tilfredshet med profilen på oppgjøret. 16. juni startet en streik blant telemontører i Relacom, et selskap som bygger opp og vedlikeholder teletjenester, og er tilsluttet NAVO. Dette selskapet er i stor grad bygd på Telenors selskap Bravida, som ble skilt ut av Telenor på midten av 1990-tallet. EL & IT hevdet at telemontører i Relacom tjente til kroner mindre enn tilsvarende stillingsgrupper i konkurrerende selskaper. Forbundet krevde kroner i gjennomsnittlig tillegg, med mest til de lavest lønte. Streiken omfattet etter hvert omtrent 500 ansatte. Telenor ba regjeringen vurdere situasjonen omkring 20. juli, ettersom ledelsen mente samfunnskritiske funksjoner (bl.a. trygghetsalarmer og akuttsentraler) kunne bli slått ut. Relacom varslet også lockout for 1000 ansatte, noe EL & IT mente var et forsøk på å fremprovosere tvungen lønnsnemnd. Partene ble imidlertid enige om en avtale natt til 25. juli, da lockouten skulle vært satt i verk. De ansatte fikk i gjennomsnitt et tillegg på 9000 kroner, noe som måtte være skuffende for EL & IT.

6 218 Søkelys på arbeidsmarkedet Tvungen lønnsnemnd Regjeringen besluttet å gripe inn med lønnsnemnd i forbindelse med to konflikter. Den første gjaldt medlemmer av Akademikerne i staten. Streiken var til å begynne med begrenset til politijurister og matinspektører i utvalgte strøk. Etter en moderat opptrapping av streiken grep imidlertid regjeringen inn med forslag om tvungen lønnsnemnd. Begrunnelsen var at liv og helse var satt i fare. Ut fra omfanget av streiken og konsekvensene av den var det lite som tydet på at liv og helse faktisk var i fare. Derimot beskrev både Justisdepartementet og Mattilsynet situasjonen som bekymringsfull, men ikke kritisk. 8 Ingen forventet at Rikslønnsnemnda ville gi noe mer til Akademikerne enn det de andre arbeidstakerorganisasjonene i staten hadde oppnådd, og det fikk de heller ikke. Rikslønnsnemndas flertall konkluderte med at (...) en arbeidsgiver som staten ikke kan leve med ulike materielle vilkår for de ulike organisasjonene 9, og dessuten la nemnda vekt på at det alltid tidligere har vært enighet om likelydende hovedtariffavtaler. Rikslønnsnemndas kjennelse innebar at Akademikerne fikk en avtale som var dårligere for deler av deres medlemsmasse enn den de gikk til streik imot. Samtidig besluttet lønnsnemnda at tilleggene til medlemmer av Akademikerne skulle gis med samme virkningsdato som for medlemmene av LO, Unio og YS, og ikke som vanlig er, fra den dato streiken ble avsluttet. Den andre beslutningen om lønnsnemnd kom i finansnæringen. Meklingen mellom det YS-tilsluttede Finansforbundet (FF) og Finansnæringens arbeidsgiverforening (FA) brøt sammen på overtid i begynnelsen av juni, og streik var et faktum. Til å begynne med var konflikten begrenset til forsikringsselskaper, men en opptrapping til også å omfatte banksektoren ble annonsert med oppstart 12. juni. FA møtte annonseringen av en opptrapping med trussel om lockout for alle de ansatte i sektoren som ikke var tatt ut i streik. Regjeringen foreslo da for Stortinget at konflikten skulle løses med tvungen lønnsnemnd, før noen opptrapping av streiken og en bebudet lockout ble en realitet. Regjeringen begrunnet beslutningen med at en så omfattende konflikt ville medføre store og alvorlige samfunnsmessige problemer. Rikslønnsnemnda avviste FFs hovedkrav om forhandlingsrett, og dermed vetorett, i forbindelse med endringer av tjenestepensjonsordninger og/eller personalforsikringer. Begrunnelsen var at en vetorett ville innebære en reform innenfor store deler av arbeidslivet. En slik reform mente nemnda måtte komme som et resultat av forhandlinger, og ikke ved at Rikslønnsnemnda innførte prinsippet, mot den ene partens innsigelser. 10 Samtidig innfridde Rikslønnsnemnda FFs lønnskrav i sin helhet. Det generelle tillegget ble satt til 1,5 prosent, men virkningstidspunktet, i tråd med sedvane, ble satt til 12. juni, da streiken ble avsluttet, og ikke til 1. mai som var dato for den gamle avtalens utløp. Rammen for dette oppgjøret ble estimert til 3,6 prosent, som er noenlunde på linje med andre oppgjør i privat sektor Kommentarer Lønnsoppgjøret ble åpnet med høye lønnskrav fra enkelte fagforbund, både i privat og offentlig sektor. Utfallet av de normsettende forhandlingene mellom FF og NI, det som betegnes som frontfag, var imidlertid preget av moderasjon. Andre sektorer i det private næringsliv, med unntak av for eksempel transportsektoren, hvor tilleggene var betydelig høyere enn det FF og NI kom fram til, fulgte denne moderate linjen. Dessuten gjorde løsningen på AFP-spørsmålet i frontfagforhandlingene sitt til at lønnsoppgjøret i vår ikke ble så konfliktfylt som mange fryktet. Også omfanget av konfliktene i privat sektor ble mindre enn fryktet. Profilen på oppgjørene i privat sektor hadde en klar lavlønnsvinkling, i tråd med LOs strategi. Frykten for konflikter var også stor i offentlig sektor. Regjeringens uvante og direkte inngripen langt på overtid i meklingen i staten, med økt økonomisk ramme og klarere lavlønnsprofil, gjorde imidlertid at oppgjøret i offentlig sektor også forløp mye fredeligere enn forventet. Men konsekvensene på sikt av

7 Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk 219 denne formen for inngrep er langt mer usikker, ved at det nå er åpnet for at den endelige skissen til løsning, lansert av Riksmeklingsmannen, likevel ikke er endelig. Det er også viktig å fremheve at prosedyrene under oppgjøret må kunne betegnes som uryddige også på andre punkter. I Rikslønnsnemndas kjennelse pekes det på at den normale prosedyren er at partene (i dette tilfellet LO, Unio, YS og Akademikerne) møtes samlet hos Riksmeglingsmannen for å avgi sin beslutning i forhold til skissen. I dette tilfellet møtte derimot Akademikerne først, og alene, og meddelte at skissen var forkastet. LO, Unio og YS kunne ta dette med i betraktning da de senere møtte Riksmeglingsmannen og ba om å fortsette forhandlingene med staten som arbeidsgiver. Spørsmålet er også om Akademikerne fikk anledning til å gå til Riksmeglingsmannen etter at det nye tilbudet ble meislet ut på ytterligere overtid uten deres deltakelse, og eventuelt akseptere dette. En slik fremgangsmåte beskrives som et alternativ i Rikslønnsnemndas kjennelse, men det sies ikke noe om at Akademikerne ble presentert for dette som en mulighet. At de hadde fått et slikt tilbud, ville imidlertid ikke endret på utfallet, da det tilbudet de gikk til streik mot, var bedre enn det de ville blitt presentert for etter at en avtale var i havn for de tre andre hovedorganisasjonene. Nemndas vedtak om virkningstidspunkt må imidlertid ses som en indirekte kritikk av en uryddig prosess, der både staten og de andre hovedorganisasjonene (LO, Unio og YS) gikk for langt for å utmanøvrere Akademikerne. Når det gjelder bruk av lønnsnemnd, ble den som vanlig kritisert fra fagforbund og hovedsammenslutninger som ble rammet. Og det kan med rette reises spørsmål om hvor reell streikeretten er for enkelte grupper ansatte. Når streik blant et lite antall jurister og veterinærer fører til vedtak om løsning på konflikten ved lønnsnemnd, har ikke norske akademikere særlig spillerom for å anvende streik som våpen i sin lønnskamp. Det samme gjelder i noen grad ansatte i finanssektoren. Arbeidsgiverne kan åpenbart spekulere i lønnsnemnd ved kun å true med lockout. 11 Samtidig har regjeringen denne gangen valgt å tolke grunnlaget for å anvende tvungen lønnsnemnd på en relativt lite restriktiv måte. Men det må også legges til at Akademikerne i og med tvungen lønnsnemnd fikk en ærefull retrett i en situasjon som de innså at de ikke kunne komme seirende ut av. Årets oppgjør ble samlet sett relativt lite konfliktfylt, med 12 streiker og om lag tapte arbeidsdager grunnet disse streikene (Stokke 2006). AFP-ordningen ble ikke endret, og lærerne beholdt en arbeidstidsavtale som i grove trekk var som den tidligere. Men i oppgjøret i staten skjedde det ting som nok har hardnet frontene mellom Akademikerne og de andre hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden. I den sammenheng har også statens uvanlige og uryddige opptreden i sluttfasen spilt en rolle. Denne uryddigheten er neppe å betrakte som et arbeidsuhell, men mer som en følge av en uheldig blanding av ulike roller staten har, og dessuten som en følge av det nære samarbeidet mellom LO og DnA. Akademikerne kom i oppgjøret i 2006 ingen vei i sitt forsøk på en systemendring i det statlige overenskomstområdet. Regjeringsskiftet høsten 2005 førte til en endret politikk angående desentralisering, noe som gjorde at staten som arbeidsgiver også endret kurs. Samtidig er det viktig at potten satt av til lokale forhandlinger i årets oppgjør er den nest største i historien, noe som er i samsvar med Akademikernes prinsipielle prioriteringer. Kun i 2002 var den lokale potten større, og dette er nok noe som vil bekymre LO, selv om LO, YS og Unio i årets oppgjør fikk slått tilbake Akademikernes krav om en endring som av staten betegnes som et helt nytt lønns- og forhandlingssystem. 12 Når det gjelder profilen på lønnstilleggene i årets lønnsoppgjør, fremstår LO som vinneren. Både i privat og offentlig sektor ble det en klar lavlønnsprofil. I privat sektor skjedde det helt eksplisitt ved at lavtlønte fikk høyere kronetillegg. I offentlig sektor skjedde det mer skjult ved at de lavest lønte fikk et fast kronetillegg som i prosent var høyere enn det som tilfalt middels lønte og høytlønte. Det vil bli interessant å følge om,

8 220 Søkelys på arbeidsmarkedet og eventuelt hvor lenge, sentrale forbund tilsluttet Unio vil akseptere at deres medlemmer blir gitt lavere relative lønnstillegg til fordel for lavtlønte LO-medlemmer. Ellers er også årets hovedoppgjør kjennetegnet av at vanskelige spørsmål er skjøvet ut i tid. Det gjelder særlig AFP, men også spørsmålet om tjenestepensjon og prosedyrer i tilfellet de endres. Når det gjelder tjenestepensjon, har Rikslønnsnemnda slått fast at dette er et spørsmål som må løses av partene selv. AFP er derimot en politisk betent sak, og dermed en vanskeligere nøtt å knekke. Det er vanskelig å se at den nåværende regjeringen har vilje og/eller evne til å ta de nødvendige skritt i retning av en tidligpensjonsordning som er i samsvar med det såkalte pensjonsforliket. Til det er LOs posisjon i forhold til dette spørsmålet for steil, samtidig som LO har større makt innen det faglig-politiske samarbeidets rammer enn noensinne. Og denne makten har ikke blitt svekket etter at alle viktige organisasjoner i norsk arbeidsliv, med LO i spissen, slo tilbake de endringer av dagens sykelønnsordning, som regjeringen, på tvers av alle avtaler, lanserte i begynnelsen av september. Noter 1. Representantskapets vedtak finnes på følgende nettside: 57&_dad=portal&_schema=PORTAL 2. Kilde: Fullmakt_rett_mal.pdf 3. Kilde: tariff/tariff_2006/article ece 4. Aftenposten, Kilde: FILE=items/5823/136/Rapport%20% pdf 6. Norsk Industri ble stiftet 28. november 2005, og er en sammenslåing av Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL). Det er den klart største landsforeningen i NHO, med sine medlemsbedrifter som omfatter ansatte. (kilde: 7. Se Fennefoss og Høgsnes (2004) for en beskrivelse av konflikten omkring egne tarifftillegg for organiserte. 8. Kilde: Rikslønnsnemndas kjennelse, sak 2/2006. Kjennelsen foreligger på følgende nettside: aid/norsk/dep/org/tilknyttede_virksomheter/p / /hov003-bn.html 9. Kilde: Rikslønnsnemndas kjennelse, sak 2/ Kilde: Rikslønnsnemdas kjennelse, sak 3/2006. Kjennelsen foreligger på følgende nettside: tilknyttede_virksomheter/p / /dok-bn.html 11. Terje Gerhard Andersen (2006) hevder følgende: Dersom regjeringen senker terskelen for å gripe inn med lønnsnemnd, risikerer man i så fall at den useriøse arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening møter enhver streik med omfattende lockout. I samme artikkel sies det også om oppgjøret i staten: Konflikten illustrer også et helt grunnleggende problem med oppgjørsformen i statlig sektor. Staten operer i det ene øyeblikk som arbeidsgiver og forhandlingsmotpart og fremmer i det andre øyeblikk forslag om tvungen lønnsnemnd qua regjering. Parallellen til problemstillingen om arbeidsgivere som fremprovoserer lønnsnemnd er snublende nær. Dertil kommer de nære bånd mellom LO og regjeringen. En tettere kontakt mellom arbeidsgiver og en av fire hovedsammenslutninger i staten er ikke bare organisasjonsfiendtlig, det er også et demokratisk problem (Andersen 2006). 12. Kilde: Rikslønnsnemndas kjennelse, sak 2/2006. Referanser Andersen, T.G. (2006), Lønnsoppgjøret, streikerett og sjonglering med hatter. Kritisk Juss, 32 (nr. 2). Artikkelen foreligger på følgende nettsted: MARK_SEARCH=YES&SEARCH_ID=s1& V_ITEM_ID=9414 Fennefoss, A. og G. Høgsnes (2004), Lønnsoppgjøret 2004 en oppsummering og noen refleksjoner. Søkelys på arbeidsmarkedet, 21: Stokke, T.A. (2006), Tariffrevisjonen 2006 noe nytt?. NAVO Orienterer, 3:13 14.