Uttalelse av 29. april 2019 fra Diskrimineringsnemnda, sammensatt av følgende medlemmer:

Transkript

1 Sak 113/2018 Klager v/politijuristene [navn på sted] mot innklaget politidistrikt Uttalelse av 29. april 2019 fra Diskrimineringsnemnda, sammensatt av følgende medlemmer: Jon Østensvig (nemndleder) Kirsti Coward Usman Ivar Shakar

2 Saken gjelder spørsmål om et politidistrikt som arbeidsgiver forskjellsbehandlet en politijurist på grunn av kjønn. Politidistriktet valgte å rette opp lønnsforskjeller ved bruk av den generelle bestemmelsen i Hovedtariffavtalen om lokal lønnspott, og ikke ved å bruke bestemmelsen om korrigering av lønnsforskjeller på grunn av kjønn. Sakens bakgrunn I forbindelse med lønnsforhandlingene høsten 2017 krevde Politijuristene [navn på sted] at innklaget politidistrikt skulle rette opp lønnsforskjeller mellom fire kvinnelige medlemmer og mannlige kolleger. Politijuristene ba om at politidistriktet benyttet bestemmelsen i Hovedtariffavtalen punkt nr. 3 for å rette opp i de påpekte forskjellene. Politidistriktet etterkom kravet om lønnsjustering, men ikke ved bruk av den nevnte bestemmelsen. Lønnsjusteringen ble i stedet gjort ved bruk av lokal lønnspott, punkt i Hovedtariffavtalen. Det var Hovedtariffavtalen i staten 1. mai april 2018 for Akademikerne som gjaldt på det aktuelle tidspunktet. Punkt lød: «Det føres lokale forhandlinger på forhandlingsstedet jf. pkt. 2.2, dersom en av følgende betingelser er oppfylt: a) Det sentralt er avsatt midler fra den økonomiske rammen til lokale forhandlinger. KMD beregner avsetningen til det enkelte forhandlingssted angitt i vedlegg 2. Avsetningen fordeles forholdsmessig etter årslønnsmassen, med mindre annet er avtalt mellom KMD og Akademikerne. b) Arbeidsgiversiden avsetter økonomiske midler. [ ]» Punkt nr. 3 lød: «Der dokumenterte lønnsforskjeller ikke kan forklares med annet enn kjønn, skal arbeidsgiver i samråd med de tillitsvalgte rette opp lønnsforskjellene i henhold til likestillingsloven 21. Det skal settes opp protokoll fra møtet.» Politijuristene brakte saken inn for Diskrimineringsnemnda ved klage datert 23. februar Klagen ble delt i fire fordi den gjaldt lønnskrav fra fire kvinnelige politijurister. Saken her gjelder [klagers navn]. Klagers lønn var forut for lønnsforhandlingene kr per år, mens den mannlige kollegaen som Politijuristene sammenlignet med, tjente kr per år. Politijuristene fremsatte krav om lønnsøkning for klager med totalt kr , fordelt på kr for å rette opp i lønnsforskjeller med bakgrunn i kjønn, og kr i ordinær lønnsøkning. Klager fikk en lønnsøkning på kr i forhandlingene.

3 Etter vanlig saksforberedelse ble saken behandlet i nemndas møte 2. april 2019 i Statens Hus i Bergen. I behandlingen deltok Jon Østensvig, Kirsti Coward og Usman Ivar Shakar. Sekretariatet var representert ved Laila Pedersen Kaland, Andrea Süssmann og Birthe Lill Christiansen. Partenes anførsler Klager har i hovedsak anført: Politidistriktet har diskriminert klager med bakgrunn i kjønn. Klager har ikke hatt den lønnsutviklingen hun kunne forvente, sammenlignet med mannlige kolleger. Klager er derfor diskriminert på grunn av kjønn. Sammenlignet med en mannlig kollega med kortere fartstid i politiet, var det forut for lønnsoppgjøret forskjeller i lønn som utelukkende kunne forklares med kjønn. Klager har i likhet med den mannlige kollegaen høy produksjon og god kvalitet i arbeidet. Hun har imidlertid lengre ansiennitet i politiet og lengre arbeidserfaring totalt. Ut fra forventet normal lønnsutvikling skulle klager derfor vært lønnet langt høyere enn den mannlige kollegaen. Siden det ikke er pekt på noen objektive kriterier som skulle tilsi at klager skulle ha lavere lønn enn ham, kan lønnsforskjellen ikke forklares på andre måter enn at den skyldes kjønn. Det er klar sannsynlighetsovervekt for at hennes to fødselspermisjoner har hatt innvirkning på manglende lønnsutvikling. Ved å bruke lokal lønnspott for å rette opp skjevheter i lønn mellom kjønnene, har politidistriktet omgått krav en må forvente blir overholdt. Politidistriktet har over tid diskriminert på grunn av kjønn og skulle ha rettet opp dette tidligere og utenfor lokale lønnsforhandlinger etter Hovedtariffavtalen punkt At dette ble en sak samtidig med at det ble gjennomført lokale forhandlinger, skyldes at det først på dette tidspunktet var mulig å avdekke forskjellene fullt ut. Ved å bruke av lokal pott i stedet for den konkrete hjemmelen i Hovedtariffavtalen som retter seg mot lønnsforskjeller på grunn av kjønn, ble disse medlemmene fratatt muligheten for å forhandle om midler fra lokal pott i tillegg. Innklaget politidistrikt har i hovedsak anført: Politidistriktet har ikke diskriminert klager med bakgrunn i kjønn. Politidistriktet etterkom ikke Politijuristenes anmodning om å rette opp diskriminerende lønnsforskjeller etter Hovedtariffavtalen punkt nr. 3. I stedet brukte politidistriktet deler av tildelt pott til de ordinære lønnsforhandlingene etter Hovedtariffavtalens punkt til å heve lønnen til blant andre klager. Det er trange budsjetter som gjør det naturlig å bruke lønnsforhandlingen etter for å jevne ut påfallende skjevheter i avlønningene. Bruken av lokale

4 lønnsforhandlinger på denne måten er i overensstemmelse med lokal overordnet lønnspolitikk mellom Politidirektoratet og Akademikerne. Dette har bare den konsekvens at det blir mindre igjen til annen fordeling, noe som passer fagforeningene dårlig fordi de ønsker mest mulig fra potten til fordeling mellom medlemmene. Det er ikke korrekt at lønnsforskjellene mellom klager og den mannlige kollegaen skyldes kjønn. Det er heller ikke foreldrepermisjoner som er bakgrunnen for manglende lønnsutvikling. En sammenligning mellom flere politiadvokater i politidistriktet gir et annet bilde enn Politijuristene tegner. Grunnen til at den mannlige politiadvokaten i utgangspunktet var bedre lønnet enn klager, var at innklaget politidistrikt ble kjent med at han var i ferd med å søke andre stillinger i politiet med bedre avlønning. Han ble av sine overordnede beskrevet som særdeles dyktig, og det var derfor viktig å sikre at han ble værende i politidistriktet så lenge som mulig. For å sikre målsetningen om å rekruttere og beholde akademisk arbeidskraft, går lønnsutviklingen i politiet i rykk og napp. Skjevheter kolleger imellom oppstår idet de andre ikke får samme lønnsutvikling der og da. Dette skaper igjen behov for å jevne ut lønnsforskjeller, noe som også skjedde i klagers tilfelle. Klager fremmet ikke krav etter punkt 2.5.3, men ble prioritert av politidistriktet i lokale forhandlinger. Hun har i og med lønnsforhandlingene oppnådd en lønn som ikke bare matcher lønnen til mannlige kolleger, men overstiger denne lønnen. Det er ikke lenge siden politidistriktet var i en prosess der tre politidistrikter ble slått sammen til ett. I perioden januar 2016 til april 2018 befant politidistriktet seg i en overgangsperiode der en skulle sy sammen forskjellige lønnspolitikker og lønnsnivåer. Dette arbeidet tar tid, og fortsatt er behovet for lønnsutjevning i politidistriktet reelt. Politidistriktet kan imidlertid ikke lastes for at det tar tid å rette opp i lønnsforskjeller. Nemndas vurdering Nemnda skal ta stilling til om politidistriktet har brutt forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, fordi klager tjente mindre enn den mannlige politiadvokaten det er sammenlignet med. Forholdet som beskrives i klagen, fant sted før likestillings- og diskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar Saken vurderes dermed etter likestillingsloven (lov nr. 59/2013) 5. I likestillingsloven 5 står følgende som diskriminering: «Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. [ ]» Av likestillingsloven 21 fremgår videre at kvinner og menn skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av samme verdi. At det i denne saken er snakk om samme arbeid eller arbeid av samme verdi, er ubestridt.

5 Det er heller ikke bestridt at klager forut for lønnsforhandlingene hadde lavere lønn enn den mannlige juristen det er sammenlignet med. Spørsmålet er om det er sannsynliggjort at forskjellene skyldes kjønn, jf. 27. Hvorvidt forskjellen anses for å ha sammenheng med kjønn, får betydning for spørsmålet om hvilken bestemmelse i Hovedtariffavtalen det skal forhandles etter. Nemnda mener at politidistriktet har sannsynliggjort at de lønnsforskjellene som forelå mellom klager og den mannlige juristen, ikke hadde sammenheng med kjønn. I vurderingen har nemnda lagt vekt på politidistriktets forklaring om hvorfor den mannlige juristen i utgangspunktet lå lønnsmessig høyere enn klager. Politidistriktet har blant annet opplyst at hans lønn hadde sammenheng med faglig dyktighet, spesielt stor arbeidskapasitet og fleksibilitet. Politidistriktet var dessuten kjent med at han høsten 2016 var i ferd med å søke andre stillinger i politiet. Ut fra de påpekte egenskapene knyttet til ham, fikk han derfor lønnsøkning i håp om at det skulle få ham til å fortsette i politidistriktet. Nemnda fester lit til forklaringen politidistriktet her gir om begrunnelsen for avlønningen av den mannlige politiadvokaten, og mener derfor det er godtgjort av lønnsforskjellen sammenlignet med klager ikke kan knyttes til kjønn, jf. likestillingsloven 5 og 21. Hvorvidt den aktuelle lønnsforskjellen for øvrig kunne forsvares etter generelle arbeidsrettslige og forvaltningsrettslige regler, tar ikke nemnda stilling til. I bevisvurderingen har nemnda også sett hen til at Politijuristenes sammenligningsgrunnlag er relativt spinkelt. Politidistriktet har 38 politiadvokater, mens klager er sammenlignet med bare én mannlig politiadvokat. Nemnda kan heller ikke se at det er holdepunkter her for at foreldrepermisjonene har hatt negativ innvirkning på klagers lønnsutvikling. Hovedtariffavtalen nr. 3 skal brukes for å rette opp i dokumenterte lønnsforskjeller som ikke kan forklares med annet enn kjønn. Som nevnt er nemndas vurdering at forskjellen mellom klager og den mannlige politiadvokaten ikke skyldtes kjønn. Det var derfor korrekt og ikke i strid med diskrimineringslovgivningen at politidistriktet ikke utjevnet lønnsforskjeller ved bruk av den bestemmelsen, men ved bruk av punkt i Hovedtariffavtalen. At bruk av lokal lønnspott til å utjevne den ikke-diskriminerende lønnsforskjellen fører til at det blir mindre igjen til annen fordeling, kan heller ikke ses å være diskriminerende overfor kvinnelige politijurister. Uttalelsen er enstemmig.

6 Sak 113/2018 Diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: Innklaget politidistrikt har ikke diskriminert klager på grunn av kjønn. Jon Østensvig nemndleder Kirsti Coward Usman Ivar Shakar