NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT

Transkript

1 NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT INNHOLD Side Artikler: CHRISTIAN ANDERSEN, KÅRE P. HAGEN OG JAN GAUTE SANNARNES: Inntektsfordeling, kapitalinntekt og skatt 1 ANDERS HARILDSTAD OG RAGNAR NYMOEN: Bilsalg og bilbestand: En empirisk modell for personbilmarkedet 23 BJART JOHANNES HOLTSMARK: Nar etterkrigsbarna blir alderspensjonister. Befolkningsutviklingen og folketrygden i et makroøkonomisk perspektiv 42 Artikkelforfattere i dette nummer 67 English Summary ÅRGANG HEFTE Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

2 NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Redaktør: Steinar Holden Redaksjon: Rolf Jens Brunstad, Gunnar Bårdsen, Tor Amt Johnsen, Fredrik Carlsen, Knut Anton Mork og Birger Vikoren Produksjonskonsulent Inger Kurds Utgitt av: Sosialøkonomenes Forening Leder Frank Myhre Generalsekretær Gerd Buflod Tidsskriftets Postboks 8872 Youngstorget adresse: 0028 OSLO Telefon Telefax: Postgiro: Bankgiro: Abonnementspris kr 230, Studentabonnement kr 160, Enkeltnr. kr 60, inkl. porto Annonsepriser (ekskl. mva.) gjeldende fra 1. januar /1 side kr 4.000, 3/4 side kr 3.500, 1/2 side kr 3.000, Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

3 Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 107 (1993), 1-21 INNTEKTSFORDELING, KAPITALINNTEKT OG SKATT Av Christian Andersen, Kåre P. Hagen og Jan Gaute Sannarnes Hvis forskjellige inntektskomponenter beskattes ulikt, vil beskatningen ikke bare avhenge av samlet nivå på inntekten, men også av inntektens sammensetning. Artikkelen beskriver en metodikk for fordeling av skatter på enkelte inntektskomponenter. Med utgangspunkt i data for 1988 diskuteres det hvordan sammensetningen av husholdningenes inntekt påvirker skattesystemets samlede fordelingsvirkning. Inntektssammensetningen beskrives for utvalget under ett og for forskjellige grupper av husholdninger. 1. Generelt om problemstillingen. Satsstrukturen i inntekts- og formuesskatten avspeiler et ønske om progresjon i skattesystemet. Satsstrukturen er likevel bare en del av skattesystemet. Skattebasen, dvs. definisjonen av skattemessig inntekt og formue, har også betydning for beskatningen. Hvis den skattemessige definisjonen av inntekt avviker fra faktisk inntekt, og disse avvikene varierer mellom forskjellige inntektskomponenter, vil ikke bare nivået, men også sammensetningen av inntekten ha betydning for gjennomsnittsskatten. I forhold til skattebasen vil kapitalinntekt være spesielt problematisk. Ut fra dette vil det være interessant A se hvordan skattesystemets samlede fordelingeffekt har sammenheng med 1) skattemessig behandling av enkeltkomponenter og 2) fordelingen av samlet inntekt pd inntektskomponenter. Fordelingen av samlet inntekt pd inntektskomponenter har vært gjenstand for flere analyser. Shorrocks (1983) analyserer et paneldatasett fra USA som omfatter 2755 husholdninger. Det skilles mellom fem inntektskomponenter; arbeidsinntekt, kapitalinntekt, overføringer (både pensjon og sosiale ytelser), andre familiemedlemmers inntekt og direkte skatt. Direkte skatt er en negativ inntektskomponent. Av den samlede inntekt utgjør arbeidsinntekt 85%, kapitalinntekt 8%, overføringer 10%, andre familiemedlemmers inntekt 10% og skatt -13%. Resultatene i Shorrocks analyser viser at skatten bidrar mer til omfordeling av inntekten enn overføringer. Bidrag til ulikhet i forhold til inntektsandel er størst for kapital-

4 2 inntekt. Deretter følger arbeidsinntekt, inntekt fra andre familiemedlemmer og overføringer. Shorrocks deler inn utvalget etter hovedinntektstakers alder i grupper med 10 års intervaller fra år og en gruppe for over 60 dr. Inntektstakerens alder viser seg å ha betydning for inntektsandelene for de ulike komponentene og for deres bidrag til ulikhet. Med stigende alder er andelen av arbeidsinntekt fallende. Kapitalinntekt og overføringer øker sin andel, førstnevnte til 24% for gruppen over 60 år. For denne gruppen blir kapitalinntekt derfor den dominerende kilden til ulikhet. Arbeidsinntekt har det største bidrag til ulikhet i forhold til inntektsandel for gruppen over 60 dr. Lerman & Lerman (1989) diskuterer forandringene i anslag pd inntektsfordelingen i USA som følge av variasjoner i inntektsdefinisjoner og utvalg av husholdninger. Deres resultater bygger på et utvalg på 3165 familier for Inntektsgrunnlaget inneholder avkastning av egen bolig og kapitalgevinster. Det skilles i undersøkelsen mellom 11 inntektskomponenter (andelen i parentes); arbeidsinntekt fra henholdsvis hovedinntektstaker, ektefelle og andre i familien (tilsammen 55%), netto overføringer (2%), sosiale ytelser (3%), private pensjoner (3%), næringsinntekt (11%), kapitalinntekt (7%), kapitalgevinster (3%), avkastning av bolig (16%) og annen inntekt (2%). Avkastning av bolig er her definert som avkastningen av den netto-egenkapital husholdningen har plassert i bolig. Hovedresultatene i deres analyse er at kapitalgevinster er meget skjevt fordelt sammenliknet med den samlede inntekt. Arbeidsinntekt er jevnere fordelt enn samlet inntekt. Overføringer og sosiale ytelser er bagge omfordelende, dvs. negativt korrelert med samlet inntekt. Aaberge og Wennemo (1988) analyserer data fra Statistisk Sentralbyrås inntektsundersøkelser for forskjellige år. Analysen inneholder bl.a. en dekomponering av inntektsfordelingen for yrkesaktive husholdninger i 1985 i fire inntektskomponenter, her angitt med andelen av samlet inntekt i parentes; lønn (80%), næringsinntekt (12%), kapitalinntekt (4%) og overføringer (4%). Både næringsinntekt og kapitalinntekt er vesentlig skjevere fordelt enn samlet inntekt. Overføringer er nesten jevnt fordelt pd utval get. De tre analyser nevnt ovenfor viser følgende bilde: Arbeidsinntekten er den største og den jevnest fordelte av de store inntektskomponentene. Kapitalinntekten er generelt skjevt fordelt sammenliknet med andre inntektskomponenter. Det viser seg imidlertid hos Lerman & Lerman (1989) at forskjellige deler av kapitalinntekten kan bidra til ulikheten pd forskjel-

5 3 lig måte. Fordelingen av avkastning av egen bolig lå nær fordelingen av samlet inntekt, mens kapitalgevinster var ekstremt skjevt fordelt. Kapitalinntekten må derfor anses for d være heterogen, i den forstand at fordelingen og den relative betydningen av forskjellige kapitalinntektskomponenter vil variere. Størst ulikhet knytter seg til aksjer. Avkastningen av bolig viser seg d være den absolutt største kapitalinntektskomponenten. Foreliggende analyse av inntektssammensetning og beskatning er basert på Statistisk Sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for Analysen bygger på et utvalg av 3414 husholdninger. Arbeidet er dokumentert i Andersen et al. (1991). Analysen omfatter skattesystemets samlede fordelingsvirkning, betydningen av forskjellige skatteformer og beskatningen av forskjellige inntektskomponenter. Beskatningen av forskjellige inntektskomponenter er beregnet ved d tilordne faktisk betalt skatt til forskjellige inntektskomponenter ut fra deres bidrag til skattemessig inntekt. I det omfang skattemessig inntekt avviker fra faktisk inntekt for de enkelte inntektskomponentene, vil denne tilordningsmetoden kunne vise forskjellige gjennomsnittsskattesatser for forskjellige inntektsformer. Denne beregningsmetoden kan også få frem betydningen av de forskjellige skatteformene for enkelte inntektskomponenter. Denne artikkelen gir en fremstilling av metoden for tilordning av skatt, beregninger av faktisk inntekt for forskjellige inntektskomponenter og presentasjon av noen resultater fra analysene i Andersen et al. (1991). 2. Metodikk. 2.1 Inntektsdefinisjon og operasjonalisering. Prinsipielt er arbeidsinntekt sammensatt av en rekke ulike inntektstyper, slik som lønn i ansettelse, naturalavlønning, konsum på jobben, avlønning av «svart» arbeid og opparbeidede pensjonsrettigheter betalt av arbeidsgiver. I denne undersøkelsen vil arbeidsinntekten være skattepliktig lønnsutbetaling, skattepliktige naturalytelser og utbetalte tjenestepensjoner. Utbetaling fra egen pensjonsforsikring inngår også, selv om dette egentlig er en kapitalinntekt. Med hensyn til næringsinntekt må man skille mellom skattemessig næringsinntekt og bedriftsøkonomisk næringsinntekt. Den inntekt som er relevant i fordelingsanalysen er den bedriftsøkonomisk korrekte inntekten. Næringsinntekt før årsoppgjørsdisposisjoner brukes som et mdl på

6 4 denne. Tidligere års underskudd fradras ikke i årets faktiske næringsinntekt. Når det dreier seg om den skattemessige behandlingen, vises det til senere avsnitt. Underskudd i kommandittselskaper blir i analysen ikke regnet som underskudd i næringsvirksomhet. Overføringer omfatter barnetrygd, stipend fra lånekassen til utdanning, bostøtte, forsørgerfradrag i skatt, ytelser fra folketrygden og dagpen ger i arbeid og næringsvirksomhet. Forsørgerfradrag i skatt regnes som en overforing, fordi dette utbetales kontant hvis det ikke er utlignet tilstrekkelig skatt som beløpet kan fradras i. Den skattemessige behandlingen av forskjellige former for kapitalinntekt er det mest problematiske i denne analysen. Når datagrunnlaget for undersøkelsen i stor grad er skattemessige verdier fra selvangivelsesstatistikk, er det klart at det kan være vanskelig å finne fram til et adekvat uttrykk for faktisk kapitalavkastning. I følge Schanz-Haig-Simons inntektsbegrepet' er inntekt verdien av det som kan konsumeres i en periode uten at formuen reduseres. Denne inntektsdefinisjonen er nyttig fordi den fremhever inntektskomponenter som ofte overses eller verdsettes feil. Slike inntektselementer kan f. eks. være avkastning av husholdnings kapital som vil komme i form av en tjenestestrøm. Et annet eksempel er ikkerealiserte verdistigninger. Kapitalavkastning kan komme i fire forskjellige former: I) Løpende avkastning, f. eks. renter eller utbytte av aksjer. 2) Gevinster ved realisering. 3) Verdistigninger som ikke er realisert. 4) En konsumstrøm, f. eks. boligtjenester. Av disse fire avkastningsformene er den første best dekket i inntektsstatistikken. Gevinster ved realisering er bare delvis skattepliktig inntekt, og gevinstberegningen kan derfor være problematisk. Ikke-realiserte gevinster er ikke skattemessig inntekt, mens avkastning i form av løpende konsumtjenester er bare skattepliktig for egen bolig og hytte, og da ut fra spesielt lave skattemessige verdier. Det vil derfor være nødvendig A vurdere de enkelte formene for kapitalinntekt nærmere. Inntekt som blir registrert fra bank- og postgiro er nominell renteinntekt. Man må her ta hensyn til at kjøpekraften av formuesplasseringen er en iret i løpet av perioden. Reell avkastning av denne plasseringen vil da være den nominelle renten over året, minus verdifallet på formuesbeholdningen. I beregningene oppstår det problemer pga. at formuesregistreringen bare er 'Se f.eks. Atkinson & Stiglitz (1980, 260).

7 5 pr. 31/12 uten at vi har data for endringer i formuesbeholdningen i løpet av året. Ved slike endringer i formuesbeholdningen, kan derfor den beregnede inflasjonskomponenten bli upresis. For en del typer plasseringer, vil den samlede avkastningen bestå av en kombinasjon av løpende avkastning og verdistigning. Den løpende avkastning kan her enten være avkastning i form av utbytte eller renter, som f. eks. ved aksjer eller obligasjoner, eller i form av en konsumstrøm, som ved egen bolig eller andre typer konsumkapital. I datagrunnlaget er bare løpende avkastning registrert. Siden verdistigningskomponenten kan variere uavhengig av den løpende avkastning, er det vanskelig å korrigere for denne med et tillegg til den registrerte avkastningen. Ut fra en formodning om at porteføljesammensetningen er optimal, antar vi at avkastningen for slike plasseringer kan approksimeres ved alternativavkastningen og at denne er gitt ved den risikofrie markedsrenten før skatt. Den risikofrie markedsrenten kan oppfattes som sikkerhetsekvivalent avkastning og gjør det mulig å sammenlikne avkastningen fra plasseringer i forskjellige risikoklasser. Vi har benyttet førskattsavkastningen ut fra en forutsetning om at det eksisterer en alternativavkastning som er felles for alle investorer. Alternativavkastningen er for de fleste formueplasseringer beregnet ut fra verdien pr. 31/12. Vi har tatt utgangspunkt i en nominell rente på 12,5% 2 og en inflasjon på 5,7%3. Vi vil spesielt trekke frem avkastning av egen bolig da det dreier seg om en tjenestestrøm fra en betydelig komponent av husholdningskapitalen. Ut fra SHS-inntektsbegrepet er det klart at denne tjenestestrømmen er betrakte som en kapitalinntektskomponent, se f. eks. Fjærli (1989). Den skattemessige verdien av denne inntektskomponenten og ligningsverdien av egen bolig har tradisjonelt vært meget undervurdert. Vi har tidligere nevnt måten avkastning av bolig er beregnet på hos Lerman & Lerman (1989). Kapitalutgiftene til boligen er som regel den betydeligste delen av husholdningenes kapitalutgifter. Aaberge og Wennemo (1988) korrigerte for den manglende boliginntektskomponenten ved tilsvarende å utelate kapitalutgiftene, dvs. at deres inntektsanalyse er basert på inntekt uten fradrag for renteutgifter.' Ut fra vårt ønske om å analysere beskatningen og 2 Den risikofrie alternativavkastningen som er brukt er litt over gjennomsnittet av renten for tidsinnskudd i forretnings- og sparebanker, men litt under renten for innskudd på spesielle vilkår under ett år. 3 Økningen i konsumprisindeksen i Denne beregningsmaten kan imidlertid skape problemer i forhold til de personlig næringsdrivende. Her vil renteutgiftene dels komme fra næringsvirksomheten og dels fra egen bolig. Det er, som forfatterne nevner, ikke datagrunnlag for å skille disse renteutgiftskomponentene fra hverandre. Her kan det oppstå feil ved at man tar bort renteutgifter for næringsvirksomheten, mens næringsvirksomheten er med i den samlede inntekten. Dette medfører, alt annet like, at de næringsdrivende får for stort inntektstillegg.

8 6 fordelingen av enkelte inntektskomponenter, er det nødvendig å ha et anslag for inntekt av egen bolig. Dette har vi oppnådd ved beregne alterna tivavkastningen av boligens markedsverdi. Markedsverdi for en del husholdninger i utvalget kan finnes i levekårsstatistikken. For husholdninger med bolig, men uten oppgitt markedsverdi, er boligformuen estimert ut fra en økonometrisk beregning basert pd sosio-økonomiske variable i inntektsstatisaken. Fremgangsmåten er nærmere beskrevet i Andersen et al. (1991). Ikke alle realiserte gevinster er registrert i inntektsstatistikken. Inntektsstatistikken baserer seg på skattemessig inntekt, og mange av de realiserte gevinstene er ikke skattepliktig inntekt. Realiserte gevinster vil spesielt oppstå for aksjer, tomter og fast eiendom. Gevinst ved salg av aksjer var i 1983 bare skattepliktig innenfor en tre års grense, mens gevinst ved salg av egen bolig som hovedregel ikke var skattepliktig. Datagrunnlaget for denne under iøkelsen inneholder bare to former for realiserte gevinster; skattepliktige gevinster ved salg av aksjer og gevinst ved avhendelse av tomter og fast eiendom utenom egen bolig. Beløpene vil bli tatt inn i årets inntekt uten korrigeringer. I analysene skiller vi mellom 5 grupper kapitalinntektsformer. Nedenfor folger en oversikt over disse 5 gruppene. For hver type blir det angitt pl hvilke måter den reelle kapitalavkastningen er beregnet. Kodene for beregning av reell inntekt er: (i) Løpende avkastning, inflasjonskorrigert. (a) Beregnet alternativavkastning ut fra formuesverdien. (g) Faktisk registrert gevinst uten korrigeringer. (x) Annet, som hovedregel ingen korrigering. De fem kapitalinntektsgrupper er sammensatt pd følgende måte: Avkastning av finansielle plasseringer Renter av innestående beløp på bank og postgiro (i) Renter av utestående krav, pantobligasjoner og gjeld (i) Avkastning av sparedelen pd livsforsikring (x) Avkastning av verdipapirer Avkastning av aksjer og obligasjoner (a) Avkastning av utenlandske bankinnskudd (a) Gevinst ved salg av aksjer og betydelig aksjesalg(g) Avkastning av bolig og hytte (a) Avkastning av fast eiendom Annen inntekt av fast eiendom (x) Gevinster ved avhendelse av tomter mv. (g)

9 Kapitalutgift Renteutgifter (i) Andel av underskudd i borettslag (x) Fordeling av skatt på inntektskomponenter. Det er av interesse å kunne vurdere hvordan skattesystemet behandler forskjellige inntektskomponenter. Dette vil kunne bidra til å forklare hvordan inntektssammensetningen virker inn pd gjennomsnittsbeskatningen av samlet inntekt. Skattesystemets behandling av en inntektskomponent, f.eks. mht. bunnfradrag o.1., vil avhenge av inntektskomponentens art. Samtidig vil det kunne være variasjoner i forholdet mellom faktisk inntekt og skattemessig inntekt. Det er ønskelig å kunne beregne den samlede virkningen av disse to forhold. Imidlertid er det klart at slike partielle beregninger av beskatningen av inntektskomponenter er vanskelige i et skattesystem der progresjonen gjør at gjennomsnittsskatten blir avhengig av totalnivået pd skattemessig inntekt og der det eksisterer både generelle bunnfradrag i inntekt og mer sosialt bestemte fradrag. Fordelingen av skatt pd forskjellige inntekts- eller formueskomponenter skjer ved at faktisk betalt skatt fordeles proporsjonalt i forhold til de enkelte komponentenes andel av skattegrunnlaget. For en enkelt skatteyter vil denne fordelingen gi et bilde av den relative beskatningen av forskjellige inntektskomponenter målt ut fra gjennomsnittsskatten for de forskjellige komponentene. Den proporsjonale fordelingen medfører at negative inntekter tilordnes en negativ skatt. Dette må tolkes slik at inntektskomponenten har medvirket til redusere samlet skatt. Fordeling av betalt skatt ut fra relativ andel av skattegrunnlaget benyttes både for nettoinntekts-, bruttoinntekts- og formuesskatt. De generelle fradragene påvirker samlet gjennomsnittsbeskatning, men ikke den relative beskatningen av forskjellige inntektskomponenter. Vi er derfor interessert i spesielle fradrag som reduserer enkelte inntektskomponenters bidrag til skattemessig inntekt. I 1988 var det skattefrie beløpet for avkastning av sparekapital et eksempel på et slikt fradrag. En stor del av fradragspostene i selvangivelsen er knyttet til yrkesaktivitet og ikke til kapitalinntekt eller overføringer. Dette gjelder minstefradrag/ virkelige utgifter i stilling, oppgjørsfradrag, reiseutgifter etc, premie til pensjonsordning i arbeidsforhold, fagforeningskontingent og forsørgerfradrag. Derimot er det vanskelig å si om det er utgifter i tilknytting til arbeidsinntekt

10 8 eller næringsinntekt, eller begge deler. Disse fradragene er fordelt proporsjonalt på kategorien yrkesinntekt som er summen av skattemessig næringsinntekt og arbeidsinntekt. Særfradrag for fiskere tilordnes arbeidsinntekt. Beregningen av skattemessig næringsinntekt bygger på en rekke regler, som kan være årsak til avvik mellom faktisk og skattemessig inntekt fra næring. De fleste av disse ordningene knytter seg til skattekreditter, dvs. utsettelse av beskatningen av inntekten, men det finnes også elementer av fritakelse fra beskatning. Problemet med å relatere skatt til skattemessig næringsinntekt vil være at en del skattemessige disposisjoner utsetter beskatning av inntekt i denne perioden til senere. På samme måte vil en del av årets skattemessig inntekt knytte seg til inntekt opptjent i tidligere år. I 1988 var dette tilfelle for følgende skattemessige disposisjoner: 1) Avsetning til konsolideringsfond. Dette fondet kunne ikke inneholde mer enn tre års avsetninger. Dersom det ble avsatt for et fjerde dr, matte avsetningen for det første året inntektsføres. 2) Avsetning til DU-fond og miljøfond. Til slik avsetning var det knyttet investeringsplikt innen henholdsvis 5 og 4 år. Ved investering ble en del av midlene endelig skattefrie, mens resten kunne nedskrives på saldoverdien av investeringsobjektet. 3) Avsetning til markedsfond og forskningsfond. Slik avsetning matte inntektsføres i sin helhet i investeringsåret. Det var også her tale om skattekreditt på 4 år. 4) Skattemessige meravskrivninger på grunn av generøse avskrivningsog nedskrivningssatser. 5) Nedskrivning av gevinster pd saldo og framføring av negativ saldo. Ordningene under 1) og 3) vil i en steady-state situasjon ikke ha noen innflytelse på årets inntekt. Den økonomiske virkningen i en steady-state situasjon er en permanent utsettelse av de første års avsetninger. Senere års avsetninger opprettholder den skattekreditt som er etablert. Under denne forutsetning vil oppløsning av et tidligere års avsetning være lik årets avsetning, For ordningene under 2) er det et element av endelig fritakelse for en del av avsetningen. For resten av avsetningen gjelder tilsvarende som for 1) o,g 3). Der er ikke korrigert for skattekreditten knyttet til skattemessige meravskrivninger. Dette skyldes at skattemessige meravskrivninger fra investeringer i de senere år i en steady-state situasjon vil motsvares av skattemessige mindreavskrivninger fra investeringer i tidligere år. I undersøkelsen er det jolt

11 9 forutsetning om en slik steady-state situasjon. Skattekreditten knyttet til gevinstbeskatningen vil derimot ikke kunne forutsettes å være jevn. Et spesielt problem er behandlingen av tidligere års skattemessig underskudd som framføres i årets inntekt. Dette er fradrag som er uavhengig av årets faktiske næringsinntekt og som derfor ikke bør regnes som et fradrag i den skattemessige næringsinntekten for dette år. Dette fradraget separeres derfor fra beskatningen av årets næringsinntekt og tilordnes en negativ skatt. Bruttoskatten var i 1988 sammensatt av tre komponenter. Siden helsedel og toppskatt stort sett ble beregnet av samme grunnlag, kunne man imidlertid skille mellom to bruttoskattegrunnlag. Pensjonsdelen ble beregnet av pensjonsgivende inntekt, som omfattet lønn og annen godtgjørelse for arbeid, samt næringsinntekt. Grunnlaget for helsedelen var pensjonsgivende inntekt som definert ovenfor, pensjoner, føderåd, livrenter som ledd i pensjonsordninger i arbeidsforhold, og skattepliktig utbytte av aksjer i norske selskaper. Toppskatt ble beregnet av samme grunnlag. Det ble bare beregnet toppskatt av inntekt over og i henholdsvis skatteklasse 1 og 2. Betalt formuesskatt, både til stat og kommune, fordeles på de enkelte formueskomponentene i forhold til deres andel av skattemessig formue. Hvis samlet skattemessig formue av sparekapital overstiger den skattefrie bunngrensen, fordeles fribeløpet proporsjonalt på de enkelte sparekapitalkomponentene. Gjeld tilordnes en negativ skatt. Alle formueskomponentene er grunnlag for enten kapitalinntekt, kapitalutgift eller næringsinntekt. Skatt som tilordnes formueskomponenter, skal derfor igjen tilordnes de inntektskomponentene som de enkelte formueskomponentene er knyttet til. For forskjellige typer finanskapital og verdipapirer vil det være enkelt tilordne formuesskatt til inntektskomponentene. Dette gjelder for bankinnskudd, obligasjoner, aksjer og utestående krav mv. Disse formueskom - ponentene har en kapitalinntektskomponent for tilsvarende inntekt. Gjenkjøpsverdi av livsforsikringspoliser og kontanter mv. tilordnes avkastning av finansielle plasseringer. Formuesskatt som knytter seg til diverse former for konsumkapital, tilordnes inntektskomponenten «bolig, hytte og konsum», selv om det ikke er beregnet noen inntekt av konsumkapital utenom bolig og hytte. Den del av formuen som er produksjonskapital i næring, f. eks. skip og driftsbygninger, tilordnes næringsinntekt. Vi har

12 10 valgt d bruke forholdet mellom skattemessig næringsinntekt og skattemessig inntekt av fast eiendom som fordelingsnøkkel for formuesskatt fast eiendom utenom prosentlignet bolig og hytte. Betalt skatt som inngår i fordelingen, er betalt skatt etter nedsettelse i henhold til 80%-regelen som var gjeldende i Siden inntektskomponentene inngår på forskjellig måte i de skattene som reduseres, vil prioriteringen av skatteformer ved reduksjonen kunne ha betydning for fordelingen av skatt pd disse komponentene. Ved reduksjon av betalt skatt er følgende framgangsmåte benyttet. Først fordeles nedsettelsesbeløpet proporsjonalt pd betalt inntekts- og formuesskatt til staten. Hvis nedsettelsesbeløpet overstiger summen av disse, reduseres deretter formuesskatten til kommunene. Fradrag i skatt ved avsetning til SMS og AMS i 1988 blir her sett pd som en negativ skatt og er trukket fra skatten som eventuelt er tilordnet henholdsvis banksparing og aksjer. Dette medfører at skatten som ti lordnes inntekt av banksparing eller aksjer, i visse tilfelle kan bli negativ. 2.3 Fordelingsanalysen. Anta at vi har et utvalg av inntektstakere med samlet inntekt Y, scm er sammensatt av to inntektskomponenter, Ya og Yk. Lorentzkurven viser da hvor stor del av samlet inntekt som tilfaller en viss andel av utvalget når dette er rangert etter størrelsen pd denne inntekten. Interaksjonskurvene viser hvor stor del av inntektskomponentene Ya og Yk som tilfaller en viss andel av utvalget, når utvalget er rangert etter størrelsen pd samlet inntekt. Hvis alle enheter i utvalget har samme inntekt, vil Lorentzkurven ligge pd diagonalen i diagrammet, mens en ulik fordeling av inntekten gjør at kurven vil ligge under diagonalen. Interaksjonskurvene er ikke som Lorentzkurven begrenset til å ligge pd eller under diagonalen. En interaksjonskurve over diagonalen kan forekomme hvis f. eks. de 10% av husholdningene som er lavest rangert etter samlet inntekt, har mer enn 10% av en enkelt inntektskomponent. Arealet mellom diagonalen og Lorentzkurven vil være et uttrykk for hvor skjevt inntekten er fordelt i utvalget. Ginikoeffisienten er et parametrisk mdl for dette og er de -Inert som to ganger dette arealet. En helt lik fordeling vil altså gi en Ginikoeffisient lik 0. Dersom all inntekt er samlet hos en husholdning, blir Ginikoeffisienten 1. Interaksjonskoeffisientene er pd samme mate et uttrykk for arealet mellom diagonalen og interaksjonskurven. En negativ interaksjonskoeffisient betyr at interaksjonskurven ligger over diagonalen

13 /" 1 1 og bidrar dermed til en mer lik fordeling av samlet inntekt. Teorien for dekomponering er beskrevet i Aaberge (1986) og Bojer (1990). 3. Fordeling av samlet inntekt og skatt og skattebasens betydning. I avsnitt to er det beskrevet en rekke korrigeringer i datamaterialet for A komme fram til et mer korrekt inntektsbegrep. Begrepet faktisk eller samlet inntekt, er inntekt etter at disse korrigeringene er foretatt. Figur 1 Total inntekt etter skatt Dekomponert i inntekt for skatt og skatt 45 0,11 Inntekt etter skatt Inntekt før skatt ci) 0,6 Skatt 4a4 0,4 z 1..) 0, ,2 0,4 0,6 0,8 Andel av utvalget Figur 1 viser Lorentzkurven for fordelingen av samlet inntekt etter skatt. Samtidig viser denne figuren interaksjonskurvene for inntekt før skatt og betalt skatt. Siden betalt skatt er skjevere fordelt enn inntekt før skatt og er en negativ inntektskomponent, vil denne bidra til å gjøre inntekten etter skatt jevnere fordelt. Kurvene for inntektsfordeling før og etter skatt går under 0 linjen, jfr. figur 1. Dette betyr at de lavest rangerte husholdningene har negativ samlet inntekt. Dette har først og fremst sammenheng med underskudd i næringsvirksomhet. Dekomponeringen i figur 1 oppsummeres i tabell 1 nedenfor. Interaksjonskoeffisienten for betalt skatt er vesentlig større enn for inntekt før skatt.

14 12 Tabell 1. Dekomponering av samlet inntekt etter skatt i inntekt før skatt og skatt. Ginikoeffisient for samlet inntekt etter skatt 0,32. Inntektskomponent Interaksjonskoeffisient Andel Inntekt før skatt 0,36 1,30 Skatt 0,46-0,30 Figur 1 og tabell 1 viser at det samlet sett er progresjon i beskatningen. Det betyr at gjennomsnittsskattesatsen er stigende for stigende inntekts nivå. Figur 2 viser gjennomsnittlige skattesatser for forskjellige inntektsgrupper. Disse skattesatsene er beregnet som inntektsgruppens samlede skatt dividert med gruppens samlede inntekt. For gruppen med negativ samlet inntekt vil nevneren i beregningen av skattesatsen være negativ, og derav blir også skattesatsen negativ. Dersom vi sammenlikner de forskjellige inntektsgruppene, ser vi at den beregnede skattesatsen stiger med stigende inntekts nivå. Dette er også et uttrykk for progresjonen i beskatningen. 50 Figur 2 Gjennomsnittsskatter Hele utvalget 40 4 cip CO b E C) o (20) Negativ Over 10)0 Inntektsgrupper (1000 kr)

15 Vi vil nedenfor se nærmere på hvordan inntektens sammensetning og beskatningen av enkelte inntektskomponenter bidrar til å forklare progresjonen i skattesystemet. Analysene her vil basere seg på hele utvalget under ett. I avsnitt 4 vil det bli gitt en grundigere diskusjon av hva som ligger bak for delingen av inntektskomponentene. Denne diskusjonen vil basere seg på en oppdeling av utvalget i grupper etter sosio-økonomiske kjennetegn. Figur 3 Total inntekt for skatt Dekomponert i inntektskategorier 45 0,0, z - / Z ' / Total i nat. f. skatt Arbeidsinntekt a) r-4 CO 0,6 0,4 0, ': /..- / /-./ / / _/ / / / / _ Netto overføringer Næringsinntekt Kapitalinntekt Kapitalutgift,-- '- Diverse inntekt 0 _ (0,2) 0,2 0,4 0,6 0,8 Andel av utvalget Husholdningenes samlede inntekt dekomponeres i arbeidsinntekt, næringsinntekt, kapitalinntekt, overføringer og kapitalutgifter. Figur 3 viser Lorentzkurven for samlet inntekt før skatt og interaksjonskurvene for hver av de 5 inntektskomponentene. Det fremgår av figuren at det er næringsinntekten som er skjevest fordelt av disse komponentene. De lavest rangerte husholdningene har et betydelig underskudd i næringsvirksomhet. Etter et kraftig fall er interaksjonskurven stigende, men det er forst omkring ved 45% av utvalget at den akkumulerte næringsinntekten blir positiv. Arbeidsinntekten er den nest skjevest fordelte inntektskomponenten. Dette har blant annet sammenheng med at utvalget inneholder både ansatte, næringsdrivende og ikke-yrkesaktive. Dette blir nærmere

16 14 omtalt i avsnitt 4. Overføringer ligger over likhetslinjen og bidrar til en jevnere inntektsfordeling. Kapitalinntektskurven starter forholdsvis bratt. Dette reflekterer at kapitalinntekten utgjør en relativ stor andel av total inntekt for noen av de lavest rangerte husholdningene. Kurven ligger deretter over kurven for samlet inntekt inntil ca. 75% av utvalget. Ut fra helningen på kapitalinntektskurven, i forhold til kurven for samlet inntekt, ser man at husholdningene fra ca. 50% til 95% av utvalget, rangert etter inntekt før skatt, har en lavere andel av kapitalinntekt enn de har av samlet inntekt. Kurven for kapitalutgifter starter på samme måte som kurven for kapitalinntekter, men følger deretter kurven for samlet inntekt. Dette betyr at kapitalutgiftene utgjør en forholdsvis konstant andel av den samlede inntekt. Dekomponeringen oppsummeres i tabell 2. Tabell 2. Dekomponering av inntekt for skatt i enkeltkomponenter. Ginikoeffisient for samlet inntekt for skatt = 0,36 Inntektskomponent Interaksjonskoeff. Andel av samlet init. Arbeidsinntekt 0,43 0,67 Næringsinntekt 0,75 0,08 Kapitalinntekt 0,31 0,19 Overføringer -0,17 0,13 Kapitalutgifter 0,32-0,08 Tabell 3 viser gjennomsnittsskattesatsen for de forskjellige inntektskomponenter, beregnet for utvalget som helhet. For overføringer er skattesatsen null, da vi har regnet overføringer etter skatt. Tabellen viser at arbeids- og næringsinntekt har nesten samme skattesats. Kapitalinntekten har klart lavere skattesats enn andre inntektskomponenter. Skattesatsen for kapitalutgifter angir hvor stor del av kapitalutgifter som fradras i skatt. Denne andelen er klart større enn skattesatsen for kapitalinntekt. Når skattesystemet er progressivt, som det ble vist i figur 1, vil skattesatsene for de enkelte inntektskomponentene stige over inntektsnivåene. Denne stigningen følger samme mønster for alle inntektskomponentene.

17 15 Imidlertid viser skattesatsen for kapitalinntekt et markert hopp for de høyeste inntektsnivåene. Dette vil vi vende tilbake til senere. Tabell 3. Gjennomsnittsskattesatser for inntektskomponenter beregnet for utvalget under ett. Inntektskomponent Skattesats Arbeidsinntekt 0,27 Næringsinntekt 0,29 Kapitalinntekt 0,074 Kapitalutgift 0,30 Overføringer 0,00 Det fremgår av tabell 3, at den gjennomsnittlige skattesatsen for kapitalinntekt er markert lavere enn satsene for de øvrige inntektskomponenter. Imidlertid viste figur 3, at kapitalinntekten var forholdsvis jevnt fordelt. Den lave skattesatsen bidrar altså ikke til a gjøre skattesystemet mindre progressivt. Den jevne fordeling og den lave skattesatsen gjør det interessant a se nærmere på kapitalinntektens enkelte komponenter. Tabell 4 viser skattesatser, inntektsandeler og interaksjonskoeffisienter for de enkelte deler av kapitalinntekten. Tabell 4. Interaksjonskoeffisienter og skattesatser for kapitalinntektskomponenter. Andel kapitalinntekt Inntektskomponent Interaksjonskoeffisient Skattesats Kapitalinntekt 0,31 1 0,074 Avk. bolig og hytte 0,31 0,78 0,021 Avk. fast eiendom 0,67 0,030 0,39 Avk. verdipapirer 0,25 0,051 0,18 Avk. finanskapital 0,27 0,14 0,31

18 16 Det fremgår av tabell 4 at det er boliginntekten som er den helt dominerende kapitalinntektskomponenten. Det blir derfor denne komponenten som bestemmer den samlede fordelingen av kapitalinntekten. Samtidig ser man at boliginntekten er lavt beskattet, og at det er denne komponenten som bidrar til å trekke ned gjennomsnittsskattesatsen for kapitalinntekt. Fordelingen av boliginntekten er i samsvar med hva man ville forvente ut fra f.eks. Lerman & Lerman (1989), som er referert tidligere. Imidlertid har andre kapitalinntektskomponenter uventet lave interaksjonskoeffisienter. Dette har sammenheng med at en gruppe husholdninger i utvalget har betydelige underskudd i næringsvirksomhet. Disse underskuddene bringer samlet inntekt ned på et meget lavt nivå. Allikevel har disse husholdningene meget stor formue og mottar derfor en betydelig kapitalinntekt. En må her anta at en analyse av inntekten for utvalget over et lengre tidsrom ville forandre dette bildet. For de høyeste inntektsnivåene er boliginntekten av mindre betydning enn for utvalget som helhet. Dette er forklaringen pd at skattesatsen for kapitalinntekt er høyere for disse husholdningene enn for gjennomsnittet av hele utvalget. Høy andel av kapitalinntekt for husholdninger med lav inntekt kan også ha sammenheng med eldre inntektstakere som har opparbeidet seg betydelige finansielle formuer. Denne fordelingen er i overensstemmelse med andre analyser av kapitalinntekt til husholdninger med eldre inntektstakere, jfr. Smith (1987) og Shorrocks (1983). Ser man pd de enkelte skattetypenes betydning, fremgår det at både for arbeidsinntekt og næringsinntekt er bruttoskattens andel av inntekten svakt stigende fra 8 til 12% over inntektsintervallene. Årsaken til denne aningen er toppskatten. Nettoskatten er sterkt stigende. Dette er i overensstemmelse med den progressive struktur i nettoinntektsskatten. Det viser seg samtidig at det ikke er stor forskjell pd gjennomsnittlig bruttoskattesats for arbeidsinntekt og næringsinntekt. Dette kan være overraskende da næringsvirksomhet utenfor primærnæringene er pålagt en høyere bruttoskattesats enn arbeidsinntekt. Dette motvirkes imidlertid av muligheten for rentefradrag i pensjonsgivende næringsinntekt, og av begrensningen opptil 12G for å beregne høyeste bruttoskattesats pd næringsinntekt. Formues- og inntektsskatten er av like stor betydning for gjennomsnittsskattesatsen for kapitalinntekt.

19 , Oppdeling av husholdninger etter sosioøkonomiske grupper. I dette avsnittet sammenlikner vi inntektsfordeling og beskatning for forskjellige undergrupper av husholdninger. Husholdningene er gruppert etter hovedinntektstakerens dominerende inntektsform. Inndelingen følger Statistisk Sentralbyrås inndeling i sosioøkonomiske grupper. Vi skiller mellom tre grupper husholdninger som tilsammen har ca. 96% av inntekten og utgjør 94% av husholdningene i hele utvalget. De tre gruppene er I) næringsdrivende utenom primærnæringer, 2) ansatte og 3) pensjonister. Gjennomsnittsinntektene for disse tre husholdningsgruppene var henholdsvis , og Gruppenes andel av den samlede inntekt før skatt var hhv. 8,3%, 78% og 13%. Tabell 5. Dekomponering av samlet inntekt for skatt i inntektskomponenter. Utvalget er oppdelt etter dominerende inntektskilde. Sosioøkonomisk grp. Ansatte Næringsdrivende Pensjonister Ginikoeffisient 0,26, 0,30, 0,33 Inntektskomponent Int.koeff Andel Int.koeff Andel Int.koeff Andel Arbeidsinntekt 0,25 0,84 0,38 0,19 0,74 0,13 Overføringer -0,012 0,062-0, ,07 0,16 0,59 Næringsinntekt ,005 0,24 0,67 0,0028 0,0083, Kapitalinntekt 0,30 0,17 0,03 0,22 0,49 0,29 Kapitalutgift 0,16-0,085 0,14-0,15 0,38-0,02, For gruppen med ansatte er ginikoeffisienten 0,26. Arbeidsinntekten er dominerende med en inntektsandel på 84%. Overføringer er av liten betydning og næringsinntektens andel er ubetydelig. Arbeidsinntekt er jevnere fordelt enn samlet inntekt. Kapitalinntekten er mer ujevnt fordelt, mens kapitalutgiftene er meget jevnt fordelt over utvalget med en interaksjonskoeffisient på 0,16. Ginikoeffisienten for gruppen med næringsdrivende er 0,30. Næringsinntekten er den dominerende inntektskomponenten med 67%. Nærings- 2 - NOT

20 18 inntekten er jevnere fordelt enn samlet inntekt. Arbeidsinntekten er skjevere fordelt og har en inntektsandel på 20%. Kapitalinntekten er meget jevnt fordelt og har en inntektsandel pd 20%. Kapitalutgiftene er av større betydning for næringsdrivende enn for andre inntektsgrupper, og de fordeler seg samtidig forholdsvis jevnt på utvalget. Ginikoeffisienten for pensjonister er pd 0,33. Overføringer er gruppens dominerende inntektsform med en andel på 60%. Denne inntektm er meget jevnt fordelt i motsetning til arbeidsinntekten som har en in1 eraksjonskoeffisient pd 0,74. Kapitalinntekten og kapitalutgiftene er også skjevere fordelt enn samlet inntekt. Kapitalutgiftene utgjør en vesentlig mindre andel av samlet inntekt her enn for andre husholdninger, mens kapitalinntekten utgjør en større andel. Gruppen av ansatte er klart den største. For denne gruppen er arbeidsinntekten den dominerende inntektskomponent og denne er jevnere fordelt enn samlet inntekt. Dette svarer til resultater fra f.eks. Lerman & Lerman (1989) og Aaberge & Wennemo (1988). Når alle grupper ses under ett, som i fig. 3 og tabell 2, blir arbeidsinntekten imidlertid skj evere fordelt enn samlet inntekt. Overføringene er meget jevnt fordelt for alle tre inntektsgrupper. Den er en forholdsvis ubetydelig inntektskilde for alle andre enn pensjonister, hvor den er dominerende, men samtidig meget jevnt fordelt. Gruppen av pensjonister vil ligge i den nederste del av inntektsfordelingen når utvalget ses under ett. Derfor vil også overf0- ringene i tabell 2 og figur 3 fremstå som meget omfordelende. Sammenliknes tabell 1 med tallene for ansatte i tabell 5, bemerker man, at inntekten for utvalget som helhet er en del skjevere fordelt enn for ansatte alene. Dette er resultatet av at pensjonister og næringsdrivende hhv. er en lavog en høyinntektsgruppe. Shorrocks (1983) viser at forskjellige inntektskomponenters andel og bidrag til ulikhet forandres når man ser på forskjellige aldersgrupper. Spesielt viser han til at kapitalinntektens andel stiger, mens arbeidsinntektens andel faller. Samtidig øker arbeidsinntektens bidrag til ulikhet. Tilsvarende resultater ses også i tabell 5. Overføringsinntekten er, som nevnt, regnet etter skatt. Dette bei:yr at pensjonistgruppens viktigste inntektskilde har null som gjennomsnittsskattesats. Samlet sett blir da pensjonistgruppens skattesats meget lav. Dette har en viss betydning for tolkningen av progresjonen i skattesystemet. Denne er dokumentert i tabell 1 og figur 1 og 2. Pensjonistgruppen ligger i

21 19 den laveste del av inntektsfordelingen med meget lave skattesatser. Dette vil isolert sett bidra til d øke progresjonen i skattesystemet. En del husholdninger med lave inntekter pga. underskudd i næringsvirksomhet vil betale formuesskatt eller bruttoskatt. Dette vil trekke i motsatt retning. 5. Konklusjon Denne undersøkelsen har tatt utgangspunkt i eksisterende formues- og inntektsstatistikk over ligningsdata for Vi har lagt vekt på d korrigere for virkninger av inflasjon på nominelle kapitalinntekter og kapitalutgifter, for ikke-realiserte gevinster og tap, samt for avkastning på husholdningskapital, som materialiseres som en tjenestestrøm og ikke som kontant betaling. Inntekten for næringsdrivende er dessuten korrigert for skattemessige avskrivninger og avsetninger. Ut fra dette har vi analysert hvordan skjevheter i fordelingen av inntekt etter skatt avhenger av skjevheter i fordelingen av inntektskomponenter før skatt, av sammensetningen av samlet inntekt og av hvordan beskatningen behandler de enkelte inntektskomponentene. Vi oppsummerer noen av de viktigste konklusjonene i følgende punkter. 1. For utvalget under ett er det en viss skjevhet i fordelingen av samlet inntekt før skatt. For eksempel har de 20% av utvalget med lavest inntekt cirka 7% av samlet inntekt, mens de 20% med høyest inntekt har ca. 36% av inntekten. 2. Samlet inntekt dekomponeres i 5 komponenter; arbeids-, næringsog kapitalinntekt, samt overføringer og kapitalutgifter. Næringsinntekten er den skjevest fordelte komponenten. Deretter følger arbeidsinntekten. Overføringer virker omfordelende, dvs. at den er størst for de lavest rangerte husholdningene. Kapitalutgifter har omtrent samme fordeling som samlet inntekt. Kapitalinntekten er jevnere fordelt enn samlet inntekt. Dette har for det første sammenheng med at andelen av kapitalinntekter er relativ stor for både de høyest og lavest rangerte husholdningene. Dette skyldes at en del næringsdrivende med betydelig formue registreres med lav samlet inntekt på grunn av underskudd i næringsvirksomhet. For det andre må man ta hensyn til kapitalinntektens sammensetning. Den helt dominerende kapitalinntektsform for alle inntektsnivå unntatt de høyeste, er avkastning av egen bolig. Samlet kapitalinntektsfordeling bestemmes i stor utstrekning av denne komponenten.

22 20 3. Andre kapitalinntektskomponenter er skjevere fordelt over utvalget enn avkastning for egen bolig. Finansiell avkastning er også forholdsvis jevnt fordelt, mens avkastning av verdipapirer er meget ujevnt fordelt. Ser man på dekomponeringen av kapitalinntekt, svarer bildet til det mani finner i andre undersøkelser. Inflasjonsjusterte kapitalutgifter (gjeld ;renter) følger omtrent samme fordeling som inflasjonsjustert kapitalavkastning. Det betyr at alle inntektsgrupper har omtrent samme forhold mellom brutto kapitalinntekt og gjeldsrenter. 4. For utvalget sett under ett bidrar inntekts- og formuesbeskatniagen samlet til en jevnere fordeling av faktisk inntekt etter skatt. Beskatning av enkeltkomponenter er undersøkt ved å fordele samlet betalt skatt i forhold til de enkelte inntektskomponentenes bidrag til skattemessig inntekt og formue. Det viser seg at beskatningen av arbeids- og næringsinntekt er forholdsvis lik og høyere enn samlet gjennomsnittsskatt. Skattesatsen for kapitalutgifter er forholdsvis høy. Dette betyr at rentefradraget spiller en stor rolle i forhold til inflasjonsjusterte gjeldsrenter. For de fleste i n- tektsnivåene vil nettoeffekten av kapitalbeskatningen være negativ, d's. den representerer en netto subsidiering. 5. Den lave skattesatsen pd kapitalinntekt fremkommer pga. den lave beskatningen av avkastning pd bolig. Andre kapitalinntektsformcr er vesentlig høyere beskattet. Negativ skatt for nettokapital kan derfor forklares ved at avkastningen av egen bolig bidrar mye til kapitalinntekten, men forholdsvis lite til skatt pd kapitalinntekten. Kapitalutgiftene er mindre enn samlet beregnet kapitalinntekt, men på grunn av de høye skattesatsene for kapitalutgiftene blir skattefradraget større enn den positive skatten pd kapital. For de høyeste inntektsnivåene forskyves kapita [inntekten mot former som er høyere beskattet. For disse vil nettokapitalskatten være positiv. 6. For beskatning av kapitalinntekt er formuesskatten av stor baydning. Samlet sett stammer halvdelen av bewt skatt pd kapitalinntekte a fra formuesskatten. Formuesskatten er en betydelig del av skatt pd avkastning av finansielle plasseringer, og den vesentligste for avkastning av verdipapirer. For avkastning av bolig utgjør formuesskatten ca. halvdelen av betalt skatt for denne inntektskomponenten. Formuesskatten er av størst betydning for de høyeste inntektsnivåene. 7. Utgangspunktet for denne undersøkelsen var sammenhengen mellom inntektssammensetning og graden av beskatning. Disse effekter knyt-

23 21 ter seg primært til kapitalinntekt. Boliginntekten er her av avgjørende betydning. Andre kapitalinntektstyper er av mindre betydning på grunn av at de bare utgjør en liten andel av samlet inntekt. Det kan imidlertid påvises at sammensetningen av kapitalinntekten for de høyeste inntektsnivåene fører til høyere skattesats på kapitalinntekten. Litteratur Andersen, C., K.P. Hagen & J.G. Sannarnes (1991): «Kapitalindtægt og indtægtsfordeling», SAF Arbeidsnotat nr. 100/91, Senter for Anvendt Forskning. Atkinson, A.B. & J.E. Stiglitz (1980): Lectures on Public Economics. McGraw Hill. Bojer, H. (1990): «Inntekt og ulikhet», Rapport nr. 6/90, Senter for anvendt forskning. Fjærli (1989): «Skattesubsidiering av selveierboliger: Boligpolitikk for hvem?», NORAS, Forskning om Skattokonomi, rapport nr. 4/89. Lerman, R.I. & D.L Lerman (1989): «Income sources and income inequality», Journal of Economic and social measurement, Vol. 15, pp Shorrocks, A. (1983): «The impact of income components on the distribution of family incomes», Quarterly Journal of economics, may Smith, J.D. (1987): «Recent trends in the distribution of wealth in the US» i Wolff, E. N. (ed) International comparisons of the distribution of household wealth, Oxford University press Aaberge, R. & T. Wennemo (1988): «Inntektsulikhet i Norge », Rapporter 88/15, Statistisk Sentralbyrå. Aaberge, R. (1986): «On the problem of measuring inequality», Discussion paper no. 14, 1986, Central Bureau of Statistics.

24 22 Professor Wilhelm Keilhau's Minnefond Fondet har vesentlig gitt støtte til dekning av trykkingsutgifter ved utgivelse av Økonomiske forskningsavhandlinger samt til reise- og oppholdsutgifter ved aktiv deltagelse ved Økonomisk faglige kongresser eller forskningsprosjekter. Dette vil fortsatt være hovedretningslinjen for fondets virksomhet. Fondet kan også gi støtte til forskere som Ønsker utvide sine kunnskaper pd et spesielt felt innen den Økonomiske teori og av den grunn Ønsker et kortvarig opphold ved en forskningsinstitusjon som har spesiell kompetanse innen dette felt. Professor Wilhelm Keilhau's Minnefond er et «siste utvei fond» pd den måten at det er først når andre former for støtte ikke er tilgjengelig eller ikke er tilstrekkelig at støtte fra fondet kan bli aktuelt. Skriftlig søknad sendes til Høegh Invest A/S Postboks 2596 Solli, 0203 Oslo Telefon

25 Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 107 (1993), BILSALG OG BILBESTAND: En empirisk modell for personbilmarkedet Anders Harildstad og Ragnar Nymoen* 1. INNLEDNING Utviklingen i personbilsalget og i bilbestanden er viktig både i konjunkturanalysene og for mer langsiktige prognoser om for eksempel veitrafikk og forurensning. Pd tross av den potensielt store nytteverdien for prognosevirksomhet og for økonomisk politikk, har det vist seg vanskelig a komme særlig langt med økonometrisk modellering av bilsalget og bilbestanden. Mangelen på parameterstabilitet har vært åpenbar i tidligere studier. Figur 1-1 viser utviklingen i nybilsalget fra Rasjoneringen av personbiler ble avviklet i 1960, og nybilsalget økte fra vel til midt pd 1970-tallet. Omsetningen i 1977 markerte deretter en topp med nye biler. I 1978 falt imidlertid salget hele 45 prosent, noe som innvarslet en periode med mer variasjon i salgsutviklingen. Personbilsalget nådde en ny topp i 1986 med nesten førstegangsregistrerte personbiler. To år senere var salget redusert til færre enn biler. Inntrykket av sammenbrudd i bilmarkedet blir ytterligere understreket av at det ble førstegangsregistrert færre enn biler hvert av de fire drene fra 1989 til Figur 1-1 Antall førstegangsregistrerte personbiler o '"1" "lr'"1'" 1 1" "1 1 " "r1 11 Tu1' * Forfatterne takker for nyttige merknader til en tidligere versjon fra K. Granheim, E. S. Jansen, A. SkjEeveland og B. Naug. Vi har hatt nytte av to detaljerte konsulentrapporter og av redaktørens merknader. Synspunktene i artikkelen står for forfatterens egen regning.

26 24 Eksisterende økonometriske studier viser at det er vanskelig d forklare denne utviklingen. (jf. Thune-Larsen og Eriksen (1987), Magnussen (1990), Magnussen og Skjerpen (1992)). Modellene bryter sammen (parameterustabilitet, store ex-post prediksjonsfeil) nettopp i drene med store endringer i salget. Ustabiliteten i disse modellene kan bety at hyppige atferdsendringer resulterer i strukturelle brudd. Men en annen mulighet er at tidligere modeller har utelatt sentrale forklaringsvariable. For d undersøke denne hypotesen forsøker vi i denne artikkelen d formulere en modell for nybilsalget som har kon3tante parametre i hele perioden En annen målsetting med artikkelen er d modellere andre variable som påyirker bestanden av registrerte personbiler, medregnet alle tilgangs- og avgangskomponenter for personbilparken. Veksten i bilparken har stoppet helt opp etter Denne utviklingen er først og fremst påvirket av tilgangen pd førstegangsreg] strerte biler, men andre viktige bidrag kommer fra utrangering og midlertidig avregistrering. Tidligere studier opererer ikke med en tilsvarende detaljert bilbaranse, dvs. hvordan bilbeholdningen påvirkes av ulike tilgangs- og avgangsstrømmor. Resten av artikkelen er organisert på følgende måte. Avsnitt 2 omhandler bilbalansen og i avsnitt 3 presenterer vi modellen for nybilkjøp. I avsnitt 4 kompletterer vi modellen med relasjoner for varig og midlertidig avreg istrering. I avsnitt 5 oppsummerer vi resultatene og nevner kort mulig videreutvikling av modellen. 2. BILBALANSEN Modellering av bilbestanden må nødvendigvis legge vekt på hvordan 13 Llparken påvirkes av strømmer inn og ut av beholdningen. Tilgang til beholdningen skjer i form av førstegangsregistrering av kjøretøyer, både salg av nye biler og noe import av brukte kjøretøyer. Avgangen fra beholdningen skjer i form av utrangering av eldre biler. I utgangspunktet må en skjelne mellom flere delpopulasjoner innenfor totalbestanden av personbiler. Første komponent er bestanden av registrerte personbiler, som nå er omlag 1,6 millioner biler etter d ha vist nær nullvekst de siste årene. Andre komponent er bestanden av midlertidig avregistrerte personbiler, som utgjør en ikke ubetydelig andel av totalbestanden. Det er s rrlig avskiltede lagre av bruktbiler hos bilforhandlere som kommer med i denne kategorien. Målt ved utgangen av året har denne komponenten utgjort rundt 8 prosent i forhold til den registrerte bestand, i gjennomsnitt over de siste 20 drene. De siste drene har bruktbillagrene av personbiler gått stadig ned og er til sammen blitt redusert med mer enn biler siden I 1990 var likevel bestanden i overkant av biler, målt ved årets utgang.