KRITISK REFLEKTERENDE FAGLOGG - EKSAMENSMAPPE Bjørn Rudborg, kandidat 2476

Transkript

1 KRITISK REFLEKTERENDE FAGLOGG - EKSAMENSMAPPE Bjørn Rudborg, kandidat 2476 Retorikk Til alle mine tre tekster har jeg vært bevisst på de retoriske grepene. Med inspirasjon fra både Brodersen (Brodersen, Bråten et al. 2007) og Kjeldsen (Kjeldsen 2004) har jeg bestrebet meg på en god sammenheng mellom etos, patos og logos i mine tekster. Min troverdighet (Etos) etablerer jeg gjennom teksten i seg selv, og hvordan jeg framstår som sannhetsvitne. Mitt engasjement (Patos) er viktig. Jeg er nøye med bruk av adjektiver. Et annet grammatisk retorisk grep fra min side er stadige hopp mellom preteritum og historisk (dramatisk) presens. På grunnlag av både etos og patos bygger jeg opp til tekstenes hovedpunkter (Logos). I sum skal dette gi tekstene en helhetlig koherens; en leseverdig sammenheng. Biografi Min første tekst er skrevet som en selvbiografi. Som type biografi vil jeg si teksten er en blanding av informativ biografi og standardbiografi, med hovedvekt på sistnevnte. Jeg viser her til Merete Morken Andersens beskrivelse av standardbiografi: Fremstiling som balanserer mellom det informative og det tolkende, men uten å dokumentere materialet (Forelesning, 11. sept 08). Sjangeren selvbiografi er ikke uproblematisk, og stiller store krav til biografen. Jeg har vært meg bevisst sjangerdebatten om biografien vedr. muligheter og begrensninger som ligger i kronologien som tekstlig struktur. Jeg har særlig dratt nytte av Stephen Walton (Walton 2008), samt debatten på Skrivemasterbloggen ( Walton redegjør for at den epistemologiske modellen kan være bedøvende, men at den alltid har tiltalt biografene. Jeg forstår begrepet som den kunnskapsteoretiske biograferingen. Walton mener denne positivistiske modellen er farlig fordi den underslår at en her har med en (historisk) person å gjøre, og at dette stiller helt andre krav til forfatterens forståelse av sin egen rolle i teksten enn en roman gjør. Walton har gjort meg bevisst dette viktige faresignalet, og jeg har derfor gjort diverse grep for å både balansere og gjøre den biograferte så menneskelig som mulig. På den annen side er nok Waltons kritikk i større grad gjeldende for biografien enn selvbiografien; tross alt er biografen den samme som den biograferte i min tekstoppgave. Jeg mener selv at jeg har bedre kår for å jakte på egen utvikling, både estetisk og biografisk, enn en utenforstående. Det jeg har lært av Walton, samt det jeg har gjort for å komme hans kritikk i møte, er å

2 fokusere på arbeidet og produksjonsmidlene. Eller slik Walton sider det; Det mennesket er, faller sammen med hva det produserer, og hvordan det produserer. Min struktur er ikke uberørt av kronologien, til det ligger kronologien tross alt der som et synlig bakteppe og leder meg og leserne gjennom historien. Men like fullt har jeg valgt et par fokusområder som tekstlig struktur; eller som gjenganger i teksten. Det ene er folkeboksamlingen (biblioteket) som følgesvenn gjennom livet. Det andre er kommentarer på hvordan jeg opplever å bli oppfattet av andre. Sistnevnte gjenganger er dessuten en metode for å debattere hvorvidt jeg har en dramaturgi til eget liv, hvordan jeg spiller en rolle og kanskje har en fasade utad. Til dette grepet har jeg særlig støttet meg på Erving Goffmann. (Goffman 1992). Hvorvidt dette blir en indre og en ytre verden, tror jeg det blir for voldsomt å visualisere. Men valget med å holde et speil opp mot hovedpersonen kan ha noe ved seg. Det er slik den biograferte husker seg selv. På et tidspunkt bruker jeg også begrepet åpningsscenen, og det er bevisst ut fra Goffmann. Jeg vil også si at biografien - eller historien - er min egen selvanalyse og tidsanalyse; mitt forhold mellom individ og verden. Med forfatterens subjektive kunnskaper er jeg over til begrepet Den lingvistiske vending, som er en viktig filosofisk og faglig holdning til forståelsen av biografien og selvbiografien som sjanger. Jeg prøver meg på en definisjon, fritt oversatt fra Merete Morken Andersens foredrag: Ethvert minne refererer seg ikke bare til opplevelsen som huskes, eller personen eller tingen, men til den personen som husker. Slik jeg forstår begrepet så understreker den lingvistiske vendingen at det finnes ingen objektiv sannhet. Begrepet understreker også mitt verdensbilde, og styrker min rett til å huske og skrive nøyaktig det jeg selv finner riktig. Den lingvistiske vendingen går som begrep rett inn i debatten om sjangeroppfatning og den utflytende grensen mellom faglitteratur og skjønnlitteratur. Jeg har i min faglitterære tekst ikke kommet utenom å benytte skjønnlitterære grep. I alle mine tre tekster har jeg hatt som mål å fremstå med et godt språk. Dette mener jeg er av stor betydning for en faglitterær tekst. Feil i rettskrivningen er ofte rent slurv, og tar bort oppmerksomheten i en seriøs tekst. Jens E. Kjeldsen viser til fire retoriske stilidealer i språket: Korrekt. Klart og forståelig. Levende. Formålstjenelig. (Kjeldsen 2004) Disse stilidealer er jeg bevisst på, men erkjenner selvfølgelig at målet aldri blir riktig fullendt. Essay - Personlig essay Min andre tekst er en reiseskildring, skrevet som et personlig essay. Jeg vil særlig vise til Haas' artikkel i min forståelse av essayet. Jeg har Midtvesten og norsk emigrasjon som objekt.

3 Jeg foretar en avslappet spasertur, med forskjellige utveger, flere omveger og flere situasjoner. Målet har vært at de mange tilsynelatende målløse delene henger sammen ved at fortelleren vender tilbake ved annethvert kapittel. Framstillingen har tankegangen tilhørende én personlighet; han som sitter på porchen og røyker og drikker. Men det er ikke mulig å komme fram til et entydig mål, slik essayets prosessualitet er kjent for. Essayet skal videre inneholde en viss livserfaring, men skal bare synes fragmentarisk. På samme måte ønsker forfatteren med essayet å se på verden som fragmentarisk. Essayet skal være modent og skeptisk. I dette essayet er politikk og religion delvis synlig, og kan forstås i en slik setting, uten at forfatteren hever seg over de valg befolkningen har tatt. Essayets kritiske funksjon er altså ikke dratt særlig langt. Det sies at essayet krever et visst kulturelt utsyn, og at det trenger stoff. Jeg mener disse to essayistiske elementene (politikk og kultur) er ivaretatt i mitt essay. Dessuten skal essayet være lekende med et emne, og det har jeg prøvd meg på. På den annen side så skal essayet ikke være påtrengende humoristisk, det er tross alt en faglitterær sjanger; det skal vekke ettertanke. Som en del av det kulturelle bildet spiller jeg bevisst på intertekstualitet. Fra litteraturhistorien kommuniserer jeg med Knut Hamsun (Hamsun 1903) (Hamsun 1949), og fra vår samtid kommuniserer jeg med student Iben Brinch Jørgensens tekst, "Hennes indre kropp" (forelesning 10. oktober 2008). Orientalisme Min reise i Midtvesten, både i nåtid og i historisk tid, har hatt som mål å danne et bilde av et annet sted og en annen tid, men som likevel ikke er så fjernt fra oss selv. Orientalismen som begrep blir derfor litt uheldig, i og med at studieobjektet (amerikanerne) er like mye i farta som oss selv. Studieobjektet har altså ikke en statisk dimensjon. Midtvesten står ikke mer stille enn Europa. På den annen side så er det jeg som forfatter som legger til rette hva leseren skal se. Jeg holder opp et trollspeil, som Geir Winje brukte som metafor i sin forelesning 10. oktober. Orientalismen er dessuten å dikte opp andres behov, gjerne i mitt bilde. Jeg har diktet opp flere personer som passer inn i mitt bilde, eller min fortelling. I orientalismens navn har jeg også innslag av aktualisering, med bl.a. Irak-krigen. Dette er et farlig grep, ikke minst fordi det kan skape distanse. Likevel har det vært viktig med denne aktualiseringen for å oppnå noe av det kritiske som et essay ideelt sett skal inneholde. Det personlige i fagteksten For å finne min egen stemme, har jeg skrevet fra sentrum. Jeg har brukt meg selv i førsteperson, med en indre stemme, inklusiv kroppslig forankring. Dermed har jeg kunne

4 bruke dette til mer perifere budskap. Den personlige stemmen har vært viktig for å etablere etos i min faglitterære tekst om Midtvesten, inkl. emigrasjonshistorie og litteraturhistorie. Sistnevnte med hovedspor på Knut Hamsuns reiser i Midtvesten på 1880-tallet. Også Ottar Grepstads ga råd i sin forelesning om bevisst valgt av jeg-formen. Komposisjon Jeg har tatt en rekke valg i tematikk, slik at de passer for de situasjonene jeg ønsket å oppnå. Dette er naturligvis pragmatisk av meg. Jeg har flere stemmer, men de fungerer på ulike plan. Jeg-person er imidlertid den samme, selv om tankesprangene er store. Komposisjonen ved å komme tilbake til porchen annethvert avsnitt er gjort konsekvent og gjentagende, slik at leseren blir kjent med dette grepet. Fortelling Den tredje teksten er fortellingen om Cort Adelers sjøslag mot tyrkerne i 1660, "Cort Adeler ". Fortellingen er skrevet etter en aristotelisk dramaturgi. Innledningen setter handlingen inn i et tids- og stedsperspektiv. Her etablerer jeg en situasjon på den ene siden, og en komplikasjon på den annen side. Det andre kapitlet presenterer hovedpersonens bakgrunn. Det tredje kapitlet viser datidens råskap og umenneskelighet på sjøen, som er viktig for å skape den ønskede historiske avstanden til stoffet. Denne begynnelsen har Eva Maagerø kalt fortellingens orientering, og inneholder nødvendig informasjon for leseren. (Maagerø 2005) Fortellingen har også et lengre midtparti og en tydelig slutt. Denne narrative grunnstrukturen skaper en virkelighet for leseren. Avslutningen er svært viktig i fortellingen. Den er løsningen på hovedproblemet og det sentrale budskapet, basert på min formidling. Fortellingen har en synlig helt, altså tekstens Hamarita. Fortellingens vendepunkt, Peripeti, finner sted da vår helt kapper hodet av den tyrkiske fienden. Peripetien er lagt ganske sent i teksten, et godt stykke etter det gylne snitt. Det er likevel tilstrekkelige mindre vendepunkter tidligere i teksten til at den sentrale peripetien kommer for sent, jfr "det gylne snitt" som tidsfester peripetien til å oppstå cirka to tredjedeler ut i teksten. Eva Maagerø kaller dette vendepunktet for fortellingens komplikasjon. Fortellingen har handlingen som det bærende elementet. I mindre grad er det psykologiske trukket inn, selv om hovedpersonen er gitt en håndfull psykologiske trekk. Andre elementer i fortellingen som er viktig er de historiske fakta, og den norske bakgrunnen til hovedpersonen.

5 Jeg vil si noe om dramaets bestanddeler. Fortellingen foregår under to døgn, med bare én natt, jfr. Aristoteles: Trageidehandlingen utstpiller seg gjerne innenfor et solomløp (Aristoteles, Ledsaak et al. 2004). Stedet er begrenset geografisk til nordre del av Egeerhavet. Handlingens enhet bygger omkring en sentral konflikt, som tidlig defineres og etableres. "Cort Adeler " er i all hovedsak en fortelling. Men den har også noe av reiselitteraturen over seg. Som Arne Melberg skriver (Melberg 2005) om polakken Ryszard Kapuscinski, så tar også jeg i bruk fiksjonalisering. Jeg benytter meg av flere litterære grep for å installere et overbevisende nærvær. Jeg bruker heltens kone for å skape en dobbelthet i det menneskelige sinn. Jeg bruker videre historisk presens bevisst for å skape en nærhet til hovedpersonen; jeg vil stå kloss inntil ham når jeg obersverer alle hans gjerninger. Fiksjoneringen infiltrerer virkelighetsframstillingen, all den tid det er en smule vanskelig å dokumentarisere en hendelse fra år Jeg benytter meg også av mapping, når jeg plasserer hendelser geografisk i Egeerhavet. Fortellingen har en historisk formidling i seg. Min forståelse baserer seg på at jeg etterligner (Mimesis) en kjent historie, samtidig som jeg ser en menneskelig virkelighet. I Aristoteles heter det at Kunsten har sin naturlige årsak i menneskenes intellektuelle evne til etterligning. Aristoteles, S. Ledsaak, et al. (2004). Poetica. Oslo, Cappelen akademisk forl. "Utgaven med essayet: 'Om å lese Poetikken' av Jostein Børtnes første gang utgitt i serien (Dreyers bibliotek) 1989" -Baksiden av tittelbladet Brodersen, R. B., F. Bråten, et al. (2007). Tekstens autoritet: tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo, Universitetsforl. Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo, Pax. Hamsun, K. (1903). I Æventyrland: oplevet og drømt i Kaukasien. København, Gyldendal. Hamsun, K. (1949). Paa gjengrodde Stier. Oslo, Gyldendal. Kjeldsen, J. (2004). Retorikk i vår tid: en innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus. Melberg, A. (2005). Å reise og skrive: et essay om moderne reiselitteratur. Oslo, Spartacus. Bibliografi: s Maagerø, E. (2005). Språket som mening: innføring i funksjonell lingvistikk for studenter og lærere. Oslo, Universitetsforl. Walton, S. J. (2008). Skaff deg eit liv!: om biografi. Oslo, Samlaget.