Arkivkode: Utvalg Møtedato Utvalgssaksnr.

Transkript

1 ledle 6G? Saksdokument Saksmappenummer: 2012/ Saksbehandler: Arkivkode: Behandles av: Utvalg Møtedato Utvalgssaksnr. OPPREISNINGSORDNING FOR PERSONER SOM HAR VÆRT UTSATT FOR OVERGREP ELLER OMSORGSSVIKT I INSTITUSJON ELLER FOSTERHJE MENS DE VAR UNDER PLASSERING AV xxxxxxx KOMMUNES BARNEVERN I PERIODEN FØR INGRESS: Tromsø kommune vedtok sin oppreisningsordning i mai Det man ser er fordelene ved en felles fylkesvis oppreisningsordning. Dette saksdokumentet er laget som et tilbud til kommunene i Troms fylke, for at kommunene lettere skal kunne sette seg inn i de viktige sider av saken. RÅDMANNENS TILRÅDNING: 1. Xxxxx kommunestyre vedtar oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg i perioden før XX kommune tilsluttes Tromsø kommunes oppreisningsordning, hvis sekretariat og utvalg nå er innrettet på å behandle saker for alle Troms-kommuner som ønsker å delta. 3. Vedtekter, tilsvarende Tromsø kommunes vedtekter for Oppreisningsordningen som er vedlagt dette saksfremlegget, skal gjelde for ordningen. SAKSOPPLYSNINGER: 1) SAKENS BAKGRUNN En viktig del av bakgrunnen for innføring av oppreisningsordninger til tidligere barnevernsbarn, var konklusjonene i Befring-rapporten, NOU 2004:23. Befring-utvalget hadde i mandat å kartlegge utbredelsen av omsorgssvikt og overgrep mot barn i norske barnehjem og spesialskoler i perioden , og utvalget avga sin rapport i november Konklusjonen i granskingsrapporten er klar: Det har foregått overgrep og omsorgssvikt av til dels svært alvorlig karakter ved en rekke våre barneverninstitusjoner i de periodene som ble gransket. Både stat, kommuner og fylkeskommuner har ansvar for de feil som var begått.

2 Befring-utvalget uttaler seg sterkt kritisk til en rekke sider ved måten barnevernet i mandatperioden har løst omsorgsoppgaven for institusjonsbarna på. For eksempel har tilsyns- og kontrollansvaret med institusjonene vært utført på en slik måte at mange institusjoner, med omsorg for de mest sårbare av våre barn, har vært uten reell ekstern kontroll. De barn som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt, hadde dermed ingen å henvende seg til. Svikt og mangler ble gjerne avdekket gjennom journalisters gravearbeid istedenfor gjennom intern kontroll. I slike sammenhenger har myndighetenes rolle ofte vært å skjule eller tilsløre kritikkverdige forhold, og myndighetene har selv i liten grad initiert tiltak som kunne bedre på forholdene, skriver Befring-utvalget. Granskingsrapporten peker også på manglende kompetanse blant barnevernets ansatte, og en mangelfull ressurssituasjon i barnevernet, som forklaring på at forholdene kunne bli så alvorlige som de mange steder har vært. I perioden ble det også gjennomført sju lokale granskinger av våre barnevernsinstitusjoner - fra Agder i sør til Finnmark i nord - gjeldende i det vesentlige samme periode. Konklusjonene i alle sju lokale granskinger var de samme som slås fast i Befring-rapporten. 2) STORTINGETS UTVIDEDE RETTFERDSVEDERLAGSORDNING FOR TIDLIGERE BARNEVERNSBARN. KOMMUNENERS OG FYLKESKOMMUNERS OPPREISNINGSORDNINGER Befring-utvalget anbefalte innføring av ordning med billighetserstatning til de skadelidte, med senkede beviskrav, stor vekt på søkerens egenerklæring og forenklet saksbehandling. Befring-rapporten er den direkte forløperen til «Stortingets utvidede rettferdsvederlagsordning» fra 2005, som er en statlig billighetserstatningsordning for tidligere barnevernsbarn som har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon, gjeldende perioden før Ordningen er fortsatt virksom. Tankegodset i Befring-rapporten dannet også grunnlaget for de kommunale/fylkeskommunale oppreisningsordningene som kom etter dette, eksempelvis anbefalingene om senkede beviskrav og stor vekt på søkerens egenerklæring. Finnmarks rapport den siste av de lokale rapportene - anbefalte kommunale oppreisningsordninger etter den såkalte Stavanger-modellen som vi kommer tilbake til, med maksimalbeløp på kroner. Kommuner og fylkeskommuner har i perioden etter Befring-rapporten kommet på banen med frivillige, moralsk begrunnede oppreisningsordninger. Den dominerende modell er her Stavanger-modellen, som legger opp til kommunal/fylkeskommunal oppreisning i tillegg til statens ordning. I dag er 85% av Norges befolkning dekket av en kommunal oppreisningsordning. 67% av landets befolkning bor i kommuner/fylker som dekkes av Stavanger-modellen. 19% av befolkningen bor i kommuner med andre typer ordninger. Den nærmere tallforklaringen kan forefinnes i PROPP sin sluttrapport.

3 Mellom ordningene til de kommuner som ikke har Stavanger-modell, er der store variasjoner, og de skiller seg også sterkt fra Stavanger-modellen. Etter Stavanger-modellen er eksempelvis maksimalbeløpet på kroner; i andre ordninger er beløpene mellom og kroner for de samme overgrepene. Enkeite ordninger holder fosterbarn utenfor, og noen ordninger gjelder bare perioden frem til Det finnes også mange andre ulikheter mellom ordningene. Det har vært rettet skarp kritikk mot den forskjellsbehandling på tvers av kommune- og fylkesgrenser som disse variasjonene har skapt. Senest i desember 2011 gikk professor Edvard Befring, som ledet Befring-utvalget, ut i media og kritiserte den forskjellsbehandling som barnevernsbarna gjennom dette utsettes for. Befring uttalte at det knapt er noe menneske som er så hardt rammet som de barn som ble utsatt for overgrep ved våre barnevernsinstitusjoner, og forskjellsbehandlingen som følger av ulike kommunale oppreisningsordninger er et nytt overgrep. Både kommuner og stat må ta ansvar for å få slutt på denne forskjellsbehandlingen. Som svar på behovet for likebehandling og for ordninger som fremmer gode oppreisningsprosesser, ble Stavanger-modellen utviklet. Stavanger-modellen har fokus på likebehandling, og bygger på den samlede erfaring med hva som fungerer og ikke i en oppreisningsordning. Det er det tidligere nasjonale ressurs- og kompetansesenteret Prosjekt Oppreisning - PROPP som har samlet sammen erfaringene fra ulike sekretariater, og innarbeidet dem i Stavanger-modellen. Som nevnt er 67% av Norges befolkning i dag dekket av en ordning etter Stavanger-modellen, som er blitt et viktig verktøy både for nasjonal og regional likhet mellom våre barnevernsbarn. Mer om Stavangermodellen htt : www. ro.no Se oversikt over kommuner som har vedtatt ordningen her (S angir de som følger Stavangermodellen) htt ://www. ro.no/504732/. 3) TROMSØ KOMMUNES OPPREISNINGSORDNING. SAMARBEID FORELØPIG MED KARLSØY OG HARSTAD Tromsø kommunestyre vedtok i 2009 oppreisningsvedtekter i tråd med Stavanger-modellen. Det ble ikke sett grunn til å foreta egen granskning i Tromsø - man har regnet med at de eksisterende rapporter gir tilstrekkelig grunnlag for etablering av oppreisningsordning også her. Man har imidlertid sett sterkt hen til Stavanger-modellen, og i september 2011 ble vedtektene endret med ytterligere tilpasning til Stavanger-modellen - og til de siste erfaringer med hva som fungerer og ikke i en oppreisningsordning. Tromsø og Karlsøy kunngjorde ordningen 15. oktober 2011, og etterpå har Harstad sluttet seg til vår felles ordning. Disse tre kommunene har felles søknadsfrist 15. oktober Tromsø kommune har opprettet et oppreisningsutvalg bestående av følgende tre personer:

4 Utvalgsleder jurist Arve Opdahl, psykolog Trond Indregard og sosionom og cand.polit. Randi Haugland. Utvalgsmedlemmene fyller kompetansekravene i vedtektene. Sekretariatet består i dag av tre personer: sekretariatsleder og jurist Siv F. østerud, jurist Arne D. Andersen og barnevernspedagog Karin Klevstad. Om Oppreisningsordningen på Tromsø kommunes nettsider: htt : o html reisnin -til-tidli ere-barnevernsbarn ) INVITASJON TIL ANDRE TROMS-KOMMUNER De øvrige kommunene i Troms inviteres til å benytte Tromsø kommunes sekretariat og utvalg, som er innrettet på å betjene søknader fra hele Troms. Felles sekretariat og utvalg forutsetter like vedtekter. Å vedta Tromsø kommunes vedtekter er derfor en forutsetning for deltakelse. For å kunne videreføre uten opphold den kompetanse og den organisasjonen som nå er etablert, settes frist til 15. september 2012 for å treffe vedtak. Av hensyn til søkerne selv, som erfaringsvis opplever ventetiden svært belastende, er en raskest mulig oppstart ønskelig. Deltakerkommunene i Troms bør ha informasjon om Oppreisningsordningen sentralt og lett synlig på egne nettsider. Dette kan eventuelt gjøres enkelt gjennom en sentralt plassert link til Tromsø kommunes nettsider om Oppreisningsordningen. 5) FORDELENE VED FYLKESVISAMARBEID OM OPPREISNINGSORDNING Oppreisningsprosessen har to sider; den økonomiske kompensasjonen, og opplevelsen av å ha blitt oppreist.opplevelsen av å ha blitt oppreist rapporteres av PROPP som en forutsetning for en vellykket oppreisningsprosess. Vellykkede prosesser for søkeren og for kommunen kjennetegnes av at den ansvarlige kommunen har klart å ivareta begge delene. Sikring av likebehandling på tvers av kommunegrensene er en grunnleggende forutsetning for vellykkede prosesser.felles sekretariat gir en bedre garanti for likt tilbud til søkernei deltaker-kommunene. Felles sekretariat bidrar til styrket kompetanse i sekretariatet, og likebehandling for alle søkere i Troms fylke. Videre blir administrasjonen av ordningen betydelig billigere for hver kommune med et felles sekretariat. Sluttrapporten til PROPP side 20, viser at de store kommunene med fellesordning og Stavanger-modell bruker 4-5% av totalkostnadene på drift og administrasjon, mens andre kommuner har en betydelig høyere administrasjonskostnad. For eksempel brukte Hamar 21% på drift og administrasjon. Asker og Bærum brukte 22%, og Kristiansund brukte 12,3% på drift og administrasjon.

5 6) STØTTE FRA TROMS FYLKESKOMMUNE OG FRA FYLKESMANNEN I TROMS Troms fylkeskommune har vedtatt å dekke sekretariats kostnader med kr. 1 million pr. år. For å markere sin støtte til kommunenes initiativ for lik behandling av våre barnevernsbarn har også Fylkesmannen i Troms vedtatt å dekke 1/3 stilling i Tromsøs sekretariat i VURDERING: Det foreligger etter hvert et omfattende granskings- og utredningsarbeid knyttet til omsorgsvilkår for barn under det offentliges omsorg i tiden før ny barnevernlov trådte i kraft For så vidt gjelder barn plassert i institusjon er det her foretatt nasjonal gransking, og det vises til utredning fra Befringutvalget inntatt i NOU 2004:23. I utvalgets konklusjon heter det bl.a.: "Utredningen kan konkludere med at et stort antall barnehjemsbarn og spesialskoleelever har blitt utsatt for fysiske overgrep i form av straffemetoder som dels kan anses pedagogisk uholdbare og uetiske, men også for en stor del var direkte lovstridige Alt i alt er det på dette punktet grunnlag for følgende konklusjon: Det har vært en betydelig forekomst av seksuelle overgrep i barneverninstitusjoner i mandatperioden..." Vanlige erstatningsregler vil i de fleste tilfeller vanskelig kunne medføre økonomisk ansvar for kommunene i disse sakene. Dette handler om manglende dokumentasjon i disse sakene, foreldelsesspørsmål, utmåling av økonomisk tap m.v. En oppreisningsordning er med det å betrakte som en erkjennelse av det moralske mer enn det juridiske ansvar kommunen har. Når det gjelder de bevismessige sider ved disse sakene oppstår en rekke problemstillinger. Dette erkjennes også i St. meld. nr. 24 ( ) om Erstatningsordninger for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar der det heter: "Komiteen erkjenner at det kan være vanskelig å dokumentere omsorgssvikt og overgrep av fysisk og seksuell art som ofte ligg fleire tiår tilbake i tid. Derfor slår komiteen fast at beviskrava må kunne senkast, og at eigenuttale skal tilleggjast storvekt. Komiteen legg til grunn at eigenerklæringa skal vere avgjerande når det vert søkt om erstatning." Stavanger-modellen legger disse erkjennelser til grunn. I Tromsø kommunes vedtekter fremgår dette av 3 annet ledd, som fastslår: "Søkers fremstilling skal tillegges stor vekt med mindre den strider mot andre konkrete opplysninger i saken.det skal også tas hensyn til at det for den enkelte kan være vanskelig å sannsynliggjøre eller beskrive detaljert hva man har vært utsatt for." Innføring av senkede beviskrav har også en helt sentral symbolsk funksjon i selve oppreisningsprosessen, ved at ofrene i utgangspunktet skal møtes med å bli trodd. Til sammenligning har vi den alminnelige erstatningsrettens krav om at skadelidte ikke har noe krav uten at vedkommende selv kan bevise dette. Rådmannen legger til grunn at dette er betraktninger som og må gjøres gjeldende for xxxxxx kommune sin del ved en eventuell etablering av ordningen.

6 ØKONOMI: Oppreisningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap. Oppreisningsbeløpet er ment som en symbolsk og økonomisk kompensasjon for den smerte og de lidelser mange tidligere barnevernsbarn har blitt påført. Den høyeste oppreisning som kan gis til en søker er kroner i henhold til vedtektene for Tromsø kommune og i henhold til Stavanger-modellen. Kommunen vil stå ansvarlig for den utbetalingen som vedtas av oppreisningsutvalget. Når det gjelder de økonomiske sider er det svært vanskelig å forutse hvilke kostnader en slik ordning vil medføre for den enkelte kommune. Prosjekt Oppreisning opplyser at man har grunnlag for å estimere 1,7 søknader per 1000 innbygger i de store kommunene, og et anslag på 1 søker per 1000 innbyggere i små kommuner. Gjennomsnittlig tilkjenningsbeløp per innvilget søknad ligger på kroner, ifølge avgitte sluttrapporter i fylkesvise oppreisningsordninger. Dette på bakgrunn av de tall som PROPP hadde tilgang til da de oppsummerte i forbindelse med egen avvikling , slik at disse estimater er de mest presise som finnes per nå, ifølge PROPP. Ut fra dette må det konkluderes med at det antakelig vil være særskilte lokale forhold knyttet til forvaltning av det kommunale barnevern i tiden før 1993 som er førende for antall saker og utbetalte oppreisningsbeløp. Det vil alltid være plasseringskommunen som bærer oppreisningsansvaret. Rådmannen vil avslutningsvis fremheve de fordeler som ligger i deltakelse i en flerkommunal/fylkesvis oppreisningsordning. En slik ordning vil etter rådmannens syn best ivareta krav til kompetanse i sekretariat og oppreisningsutvalg. Det vil også ivareta ønsket om mest mulig lik og rettferdig behandling av saker innenfor en større region, samt at det vil spare kommunen for betydelig ressursbruk i forhold til eventuelt å etablere en egen ordning. Prosjekt Oppreisning har regnet ut at de fylkesvise oppreisningsordningene etter Stavanger-modellen, i gjennomsnitt bruker 4-5% av de totale kostnadene ved ordningen på administrasjon og drift, mens enkeltstående ordninger bruker over 20% av de totale kostnadene på administrasjon og drift. Ved deltakelse i den etablerte ordning med Tromsø som vertskommune vil xxxx kunne annonsere ordningen og påbegynne behandling av saker umiddelbart etter endelig politisk vedtak i saken. De statistiske tallene kan finnes igjen på side 20 i PROPP sin sluttrapport. Troms fylkeskommune dekker kroner per år til et felles sekretariat for kommunene i Troms, og fylkesmannen symboliserer støtte til samarbeidsordningen gjennom sin bevilgning i 2012 til sekretariats driften. De administrative restkostnader skal fordeles mellom de deltakende kommuner i henhold til en fordelingsnøkkel som vil bli fastsatt snarlig. På denne bakgrunn finner rådmannen å kunne gi sin tilråding.

7 VEDLEGG: Vedtekter (likelydene for de som vil benytte det felles sekretariatet i Tromsø kommune): htt : im 8.custom ublish.com etfile. h bex r bcxw Vedtekter+2011.rtf? return= ANDRE SAKSDOKUMENTER: Befring-rapporten og sju lokale granskingsrapporter: htt : www. ro.no Tromsø kommunes nettside om oppreisningsordningen: htt : o reisnin -til-tidli ere-barnevernsbarn html htt : bak runn-for-o reisnin sordnin en html Søknadsskjema Tromsø: htt : im 8.custom ublish.com etfile. h ac raexcc Tromso0 reisnin S k'ema. df?return= Prosjekt oppreisning i Stavanger htt : www. ro.no PROPP sin sluttrapport ligger på forsiden til Stavanger kommunes nettsider, se: htt : stavan er.kommune.no Global Bilder N hetsvedle PROPP Sluttra ort df NRK-oppslag med Edvard Befring fra 19. desember 2011: HTTP: NYHETER DISTRIKT OSTLANDSSENDINGEN