SLUTTRAPPORT KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING ROGALAND

Transkript

1 SLUTTRAPPORT KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING ROGALAND

2 Stavanger bystyre vedtok i sak 44/06 den å opprette en kommunal erstatningsordning, kalt Kommunal oppreisningsordning, for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon under barnevernets omsorg eller mens de var i fosterhjem oppnevnt av barnevernet i perioden før Ordningen ble av formannskapet den , sak 3292/06, utvidet til også å omfatte perioden til Følgende kommuner vedtok å tiltre ordningen: Eigersund, Finnøy, Gjesdal, Haugesund, Hjelmeland, Hå, Karmøy, Klepp, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sauda, Sokndal, Sola, Strand, Suldal, Time, Tysvær og Vindafjord. Rogaland fylkeskommune vedtok å ta et delansvar for institusjonsplasseringene for perioden Oppreisningsutvalget har behandlet 775 søknader. I alt har 637 fått innvilget oppreisning. Totalt har kommunene utbetalt i kr ,- i oppreisning. Oppreisningsutvalget legger, i samsvar med bystyrets vedtak av , med dette frem sin sluttrapport for arbeidet med Kommunal oppreisning. Stavanger Helge Bjørnestad Utvalgsleder Marianne Haas Aage Aasland Hanne Løvereide Årstad sekretariatsleder 2

3 INNHOLD 1. Innledning Bakgrunn for ordningen Utvalg og sekretariat Antall saker Resultat i sakene Overgrep Omsorgssvikt Avslag Avvisning Avkorting Oversikt over utgifter Oppreisningsbeløp Driftsutgifter Klager Opplysninger om søker Fordeling på kjønn Fordeling i alder Behandling av søknadene Personsensitive opplysninger Råd og veiledning Innhenting av dokumentasjon Saksgangen Saksbehandlingstiden Utbetaling Økonomisk råd og veiledning Advokatbistand Informasjonstiltak Kontakt /samarbeid med andre Forholdet til fylkesmannens granskingsrapport Tolking av vedtektene / erfaringer Plasseringsvilkåret Fosterhjemsplasseringene Beviskravene Avslutning

4 1. Innledning Oppreisningsutvalget legger, i samsvar med bystyrets vedtak av , med dette frem sin sluttrapport for arbeidet med Kommunal oppreisning. Utvalget har tidligere lagt frem årsrapporter for årene 2007, 2008, Sluttrapporten gir en oppsummering av hele perioden Bakgrunn for ordningen Stavanger bystyre vedtok i sak 44/06 den å opprette en kommunal erstatningsordning, kalt Kommunal oppreisningsordning, for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon under barnevernets omsorg eller mens de var i fosterhjem oppnevnt av barnevernet i perioden før Ordningen ble av formannskapet den , sak 3292/06, utvidet til også å omfatte perioden til Alle kommuner i Rogaland ble invitert til å delt i ordningen. Forutsetningen for deltakelse i den Kommunale Oppreisningsordning var at alle deltakerkommuner ga sin tilslutting til og tiltrådte vedtekter og føringer som ble lagt til grunn i sak 44/06. Følgende kommuner vedtok å tiltre ordningen: Eigersund, Finnøy, Gjesdal, Haugesund, Hjelmeland, Hå, Karmøy, Klepp, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sauda, Sokndal, Sola, Strand, Suldal og Time. Rogaland fylkeskommune vedtok å ta et delansvar for institusjonsplasseringene for perioden Kommunene Tysvær og Vindafjord vedtok i desember 2009 å slutte seg til oppreisningsordningen. Forutsetningen for deltakelse var at gjeldene vedtekter ble lagt til grunn og at søknader om kommunal oppreisning innkommet før søknadsfristens utløp, ble behandlet i tråd med vedtektene. Nye søknader ble ikke tatt imot. 3. Utvalg og sekretariat I henhold til vedtektene skulle det oppnevnes et Oppreisningsutvalg for deltakerkommunene, samt et sekretariat for oppreisningsutvalget. Oppreisningsutvalgets mandat var å behandle søknadene på vegne av deltakerkommunene. Utvalget bestod av følgende medlemmer: Helge Bjørnestad, utvalgsleder Aage Aasland Marianne Haas (sorenskriver) ( tidligere fylkestrygdedirektør) (psykolog) Utvalget har hatt møter hver 14. dag. Til sammen har utvalget hatt 92 møter. Utvalgets sekretariat har holdt til i St. Olavs gt 13. Lokalene har vært hensiktsmessige med tanke på sentral beliggenhet i Stavanger og nøytralt plassert i forhold til kommunal 4

5 virksomhet. Sekretariatet har også nytt godt av nærhet til Stavanger kommunes administrasjon. Stavanger kommune har fungert som vertskommune for ordningen. Personellsituasjonen i sekretariatet har vært noe ustabil. Sekretariatet har i det vesentlige bestått av 4 stillinger. I perioder har det vært engasjert to ekstra saksbehandlere og i perioder har vi vært færre. Et godt arbeidsmarked har gjort det vanskelig å rekruttere kvalifisert personell til et tidsavgrenset prosjekt. 4. Antall saker Oppreisningsutvalget mottok 775 søknader. Av disse er 5 søknader trukket før saken ble behandlet av Utvalget Antall saker fordelt på deltakerkommunene Deltakerkommunene Eigersund kommune Finnøy kommune 1 Gjesdal kommune Haugesund kommune Hjelmeland kommune 2 1 Hå kommune 1 1 Karmøy kommune Klepp kommune 1 Randaberg kommune 1 Rennesøy kommune Rogaland Fylkeskommune Sandnes kommune Sauda kommune Sokndal kommune Sola kommune Stavanger kommune Strand kommune Suldal kommune Time kommune Tysvær kommune 2 Vindafjord kommune I noen saker har Oppreisningsutvalget fordelt ansvaret for oppreisningen mellom to kommuner. I tabellen her vil saken dermed bli tatt med to ganger. Bakgrunnen for en ansvarsdeling er at Utvalget har funnet at to kommuner har vært ansvarlige for plasseringer i samme sak. Flere av søkerne har vært plassert flere ganger i oppveksten av ulike kommuner. 5

6 Rogaland fylkeskommune har, for institusjonsplasseringene, påtatt seg et delansvar for oppreisningsbeløpet perioden Rogaland Fylkeskommune har måttet dele ansvaret i til sammen 87 saker. 22 saker er avvist som ikke rettidig innkommet. I 106 saker er det gitt avslag. I tillegg har Oppreisningsutvalget behandlet 5 saker for Kristiansand Oppreisningsordning grunnet inhabilitet der. 5. Resultat i sakene Vedtektenes 5 inneholder kriterier for vurdering og utmåling av oppreisningen: Ved vurderingen av om oppreisning skal gis og størrelsen på oppreisningen skilles det mellom aktive overgrepshandlinger, dvs. konkrete ulovlige og straffbare handlinger og det som kan kalles passive handlinger, dvs. omsorgssvikt. 5.1 Overgrep Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov vold ytes en oppreisning på kroner. Det samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep. Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for andre overgrep ytes en oppreisning på kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva overgrepet besto i, ytes en standardoppreisning på kroner. Av de 775 saker Oppreisningsutvalget behandlet, ble det fattet 518 vedtak om at søker var utsatt for overgrep. Dette utgjør 66,8 % av de behandlede saker. I de fleste saker hvor det var klargjort at søker var utsatt for overgrep var søker i tillegg utsatt for omsorgssvikt. Resultat etter behandling: Total 5, 2. ledd, kr , , 3. ledd, kr , , 4. ledd, kr , Omsorgssvikt Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt ytes en oppreisning på kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto i, ytes en standardoppreisning på kroner. 6

7 Av de 775 saker Oppreisningsutvalget behandlet, ble det fattet 119 vedtak om at søker var utsatt for omsorgssvikt. Dette utgjør 15,4 % av de behandlede saker. Resultat etter behandling: Total 5, 5. ledd, kr , , 6. ledd, kr , Avslag Avslag er gitt i de saker hvor at søker ikke fyller vilkårene om å være plassert i institusjon eller fosterhjem av deltakerkommunenes barneverntjenester i perioden før , jf vedtektenes 4. I tillegg ble det gitt avslag dersom søker ikke har klargjort å ha vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, jf 4 og 5. Oppreisningsutvalget har fattet 106 (13,7%) vedtak om avsalg. Avlagene fordeler seg på følgende år: Totalt Avsalg Avvisning Oppreisningsutvalget skal avvise søknader som faller utenfor ordningen, jf vedtektenes 6, 9. ledd. Til sammen er det avvist 22 saker. Dette er saker som kom inn for sent det vil si etter at søknadsfristen var gått ut. I tillegg er saker fra pårørende til tidligere barnevernsbarn avvist. Det vises i denne sammenheng til vedtektenes 6 hvor det står at bare den som selv var plassert i institusjoner eller fosterhjem kunne søke. 5.5 Avkorting Avkorting ble drøftet i bystyresak 44/06 i forhold til Stortingets billighetserstatning (nå rettferdsvederlag fra staten). Det ble da vedtatt at oppreisningen ikke skulle avkortes i forhold til denne erstatningen. Når det gjelder erstatning fra annen kommune, dukket denne problemstillingen opp etter at ordningen hadde virket en tid. Dette i forhold til Bergen kommunes erstatningsordning. Spørsmålet ble behandlet i sak 3292/06 i Stavanger formannskap Bergen kommune la i første omgang tilsynsansvaret til grunn for erstatning. Det vil si at også barn som andre kommuner hadde plassert i barnhjem i Bergen kommune, kom inn under ordningen. Formannskapet anbefalte da at spørsmålet om dobbel erstatning ble overlatt til Oppreisningsutvalgets skjønn ved den konkrete søknaden. Søknaden skulle realitetsbehandles og Oppreisningsutvalget vurderte i hver enkelt sak alvorlighetsgraden samt erstatningsbeløp gitt fra Bergen kommune. Dette innbar at Oppreisningsutvalget skjønnsmessig kunne innvilge lavere oppreisningsbeløp enn beløpet i hver enkelt kategori i Stavanger kommunes vedtekter. 7

8 I forhold til erstatning i Bergen kommune er dette gjort i tre saker. I tillegg har Oppreisningsutvalget, ut fra reelle hensyn, lagt samme prinsipp til grunn i andre saker hvor det har vært snakk om oppreisning for samme forhold fra flere kommuner. 6. Oversikt over utgifter 6.1 Oppreisningsbeløp Den kommunen som plasserte søkerne i institusjon/ fosterhjem er ansvarlig for oppreisningen i den enkelte sak. Oppreisningsutbetalinger fordelt på kommunene/fylkeskommune Kommune totalt Eigersund Finnøy Haugesund Hjelmeland Hå Karmøy Klepp Randaberg Rogaland fylkeskommune Sandnes Sauda Sokndal Sola Stavanger Strand Suldal Time Tysvær Vindafjord totalt Driftsutgifter. Utgifter til drift av sekretariatet, samt lønn til Oppreisningsutvalget er fordelt mellom kommunene. Driftsutgiftene fordeles etter antall saker som utløser oppreisning. Utgifter i tilknytning til granskingsutvalgets drift ble delt mellom Rogaland fylkeskommune og Stavanger kommune. Fylkeskommunen dekket utgifter til kontorhold, mens Stavanger kommune dekket de resterende utgiftene. Netto utgifter bokført i Stavanger kommunes regnskap per utgjør kr Stavanger kommunes utlegg i forbindelse med 8

9 granskingsutvalget ble fordelt mellom deltakende kommuner når kommunal oppreisningsordning avsluttes. Fordelingsnøkkel er antall saker som har utløst erstatning per kommune. Det ble gitt et terapeutisk tilbud på inntil 10 timer psykologhjelp i forbindelse med kommunal oppreisningsordning. Utgiftene er fordelt mellom deltakerkommunene og Rogaland fylkeskommune etter samme fordelingsnøkkel. Oversikt over fordeling av driftsutgifter. Kommuner Oppreisningsbeløp Driftsutgifter sekretariat og utvalg Psykolog/ veiledning Granskingsutvalg Totale utgifter Rogaland fylkeskommune Eigersund kommune Finnøy kommune Gjesdal kommune Haugesund kommune Hjelmeland kommune Hå kommune Karmøy kommune Klepp kommune Randaberg kommune Rennesøy kommune Sandnes kommune Sauda kommune Sokndal kommune Sola kommune Stavanger kommune Strand kommune Suldal kommune Time kommune Tysvær kommune Vindafjord kommune Sum deltakerkommuner og fylket Klager Vedtektenes 7 inneholdt regler om klageadgang. Oppreisningsutvalgets vedtak kan påklages til Stavanger kommunes faste klageorgan, jf. Forvaltningsloven 28 annet ledd. Administrasjonen i Stavanger kommune er sekretariat for klageorganet. Deltakerkommunene har sluttet seg til samme vedtekter, dvs at klagene ble behandlet av den kommunes klagenemnd som var ansvarlig for oppreisning. Oppreisningsutvalget mottok 59 klager. Av disse klagene tilhørte en klage Strand kommune, en klage Sandnes kommune, to 9

10 klager Haugesund kommune og to klager Karmøy kommune. De resterende klager tilhørte Stavanger kommune. Den enkelte klagesak ble lagt frem for Utvalget for ny behandling før klagesaken ble sendt klageorganet i den aktuelle kommune for endelig avgjørelse Totalt Antall klager innkommet Behandling i oppreisningsutvalget Vedtaket omgjort Klagen trukket av søker Vedtaket opprettholdt og sendt klagenemnda Behandling i klagenemnda Vedtak omgjort Vedtak opprettholdt Opplysninger om søker 8.1 Fordeling på kjønn Søknader registrert: Kjønnsfordling /2009 totalt -antall kvinner ( 34,48%) -antall menn ( 56,51%) 8.2 Fordeling i alder Søknader registrert Aldersfordeling /2009 totalt Født før ( 9,67%) Født ( 15,87%) Født ( 28,25%) Født ( 26.96%) Født etter ( 19,22%) 10

11 9. Behandling av søknadene 9.1 Personsensitive opplysninger Sekretariatet hadde gode rutiner for saksbehandlingen og for behandling av sensitive opplysninger. Datatilsynet gav, etter søknad, konsesjon for behandling av personopplysninger, jf personopplysningslovens 33, jf 34. Arkivet i sekretariatet bestod av både et manuelt papirarkiv og et elektronisk arkiv. Papirarkivet ble lagret i godkjente, låsbare skap og ble avlevert byarkivet i Stavanger ved avslutning av prosjektet. Det elektroniske arkivet var en del av det lukkede saksbehandlingssystemet. 9.2 Råd og veiledning I henhold til vedtektene 6, samt god forvaltningsskikk skulle sekretariatet gi nødvendig råd og veiledning til søkerne om utforming av søknaden. Sekretariatet hadde stor pågang fra publikum. Mange av søkerne ønsket hjelp til utforming av søknaden. Det blir satt av tid til samtale og utfylling av søknad for dem som ville ha hjelp. Til tider var det så stor pågang at sekretariatet hadde en ventetid på ca en måned for samtaler og eventuell utdypning av innsendte søknader. Sekretariatet så det som svært viktig at det ble satt av nok tid for den enkelte søker og at alle ble tatt godt imot. For mange av søkerne var det en barriere å snakke om sin fortid. Flere hadde større behov for oppfølging enn sekretariatet var i stand til å gi. Det var derfor godt å ha mulighet for å henvise søkere til psykolog. I alle årene Kommunal oppreisning behandlet søknader hadde sekretariatet mulighet for å formidle kontakt med psykolog. I henhold til inngått avtale med PsykologNett hadde søkerene ett terapeutisk tilbud med rett på inntil 10 timer samtale med psykolog. Flere søkere har benyttet seg av dette tilbudet. 9.3 Innhenting av dokumentasjon Det var i mange saker ressurskrevende å få inn dokumentasjon. Sekretariatet fikk god hjelp fra både Statsarkivet, Interkommunalt arkiv, Stavanger byarkiv og Haugesund byarkiv. Det viste seg også at deltakerkommunene hadde ulike arkiveringsrutiner. I enkelte saker var oppholdene dårlig dokumentert. Mangelfull dokumentasjon gikk likevel ikke ut over søkerne. Alle saker ble tilstrekkelig belyst slik at utvalget hadde nok dokumentasjon for å fatte vedtak i saken. 9.4 Saksgangen Sekretariatet utarbeidet en innstilling til Utvalget på bakgrunn av søkers egenerklæring og øvrige dokumenter i saken. Innstillingen inneholdt forslag til vedtak med begrunnelse, samt en oversikt over dokumentene i saken. Utvalget hadde14 dager på å gjennomgå nye saker før hvert møte. Sakens fakta ble sendt søker før møtet i Utvalget. Eventuelle kommentarer fra søker ble lagt frem for Utvalget i møtet, men før behandling av saken. 11

12 Oppreisningsutvalgets vedtak ble begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningslovens Sekretariatsleder var til stede i møtene og vedtakene ble nedtegnet i egen saksprotokoll. Saksprotokollene ble underskrevet av utvalgsleder og sendt søker sammen med melding om vedtak og skjema for utfylling av kontoopplysninger m.m. 9.5 Saksbehandlingstiden I vedtektene står det at behandlingstiden normalt ikke skal overstige 6 måneder. Sekretariat og Utvalg klarte ikke å overholde saksbehandlingstiden på 6 måneder. Det kom inn langt flere saker enn først antatt. I tillegg tok det lang tid før sakene var tilstrekkelig opplyst til at vedtak forsvarlig kunne fattes. Den enkelte søker fikk informasjon om behandlingstiden og eventuelle forsinkelser. De fleste av søkerne hadde forståelse for dette Utbetaling Utbetaling av oppreisningsbeløp har skjedd ved at Stavanger kommune har forskuttert utbetalingene og sendt faktura til de ansvarlige kommuner etter hvert. Utbetalingene skjedde over Stavanger kommunes lønnssystem den 12. i hver måned. Sekretariatet hadde en person i Stavanger kommune å forholde seg til når det gjaldt utbetalingene. Hensikten var et ønske om ikke unødig spre opplysninger om hvem som mottar oppreisning og gjøre arbeidet mest mulig effektivt. Denne ordningen har fungert utmerket og lettet sekretariatets arbeid betydelig. 9.7 Økonomisk råd og veiledning I henhold til bystyrets vedtak hadde den som fikk innvilget oppreising rett på økonomisk råd og veiledning. Denne tjenesten var gratis. Alle fikk, i melding om vedtak, tilbud om økonomiske råd og veiledning. De kunne selv ta kontakt med kommunens administrasjon, men de fikk også tilbud om at sekretariatet kunne formidle kontakt. Sekretariatet formidlet denne tjenesten til 64 av de som fikk innvilget oppreisning. 9.8 Advokatbistand Det følger av vedtektene for Kommunal oppreisningsordning 6, 6. ledd at Oppreisningsutvalgets sekretariatet i særlige tilfeller kan innvilge dekning av utgifter til advokatbistand. Sekretariatet forholdt seg til en restriktiv tolking av særlige grunner. I utgangspunktet skulle sekretariatet gi nødvendig veiledning og hjelp til søkerne om utforming av søknadene, jf. vedtektenes 6, 3. ledd. Oppreisningsutvalgets sekretariat var også behjelpelige med å innhente nødvendig dokumentasjon. 12

13 Sekretariatet mottok svært få henvendelser om dekning av advokatutgifter. Det ble innvilget dekning av advokatutgifter til søkere som av bestemte årsaker ikke kunne nyttiggjøre seg sekretariatets hjelp og veiledning. 10. Informasjonstiltak I forkant av ordningen var det laget en egen internettside under Stavanger kommunes nettside. Denne ble koblet opp til alle kommunene som deltar i ordningen. Søknadsskjema og en informasjonsfolder om ordningen ble lagt ut på internettsiden. Ordningen ble kunngjort i Stavanger Aftenblad, Haugesunds Avis, Rogalands Avis, Aftenposten og Dagbladet. Da det ble vedtatt å utvide ordningen frem til 1993, ble det på ny annonsert i de samme aviser. I tillegg ble det annonsert på NRK- tekst tv. Før fristen gikk ut i ble også dette annonsert. Ordningen ble også omtalt flere ganger i de lokale avisene og på radio. Dette var både før og underveis mens ordningen var åpen for å ta imot søknader. I tillegg har Prosjekt Oppreisning aktivt informert om ordningen. 11. Kontakt /samarbeid med andre Sekretariat og Utvalg hadde før oppstart møte med sekretariatsleder i Bergen kommune. Dette var nyttig erfaring å dra med seg. I tillegg har sekretariatet hatt god hjelp og støtte i sekretariatet for vederlagsordningen i Oslo. Vi har hatt to felles samlinger hvor ulike tema har vært diskutert og erfaringsutveksling har forgått. Sekretariatet har også tatt imot og informert om ordningen til andre som var i oppstartsfasen. Det gjelder Oppreisningsordningene i Kristiansand, Trondheim, Vestfold og Østfold. Utvalg og sekretariatet har også hatt møter og samarbeid med Prosjekt Oppreisning gjennom hele perioden. 12. Forholdet til fylkesmannens granskingsrapport Forklaring avgitt til Fylkesmannens granskingsutvalg kunne benyttes som dokumentasjon for søknaden. Det er kun et fåtall saker hvor søker har forklart seg for Granskingsutvalget. Av Granskingsutvalget var det 111 tidligere barnehjemsbarn som var intervjuet. Sekretariatet mottok 775 søknader. I Granskingsutvalgets rapport er det flere institusjoner i fylket som ikke er tatt med eller at granskingsutvalget hadde for lite materiell til å kunne uttale seg om forholdene ved institusjonen.. Oppreisningsutvalg og sekretariat hadde imidlertid meget god nytte av rapporten. Dette gjaldt særlig de institusjoner som var grundig behandlet, men også de generelle vurderinger av overgrep og omsorgssvikt som granskingsutvalget gikk inn på, var nyttig for vurderingen av søknadene. 13

14 Materiellet fra oppreisningsordningen innholder derfor betydelig dokumentasjon om forholdene ved barneverninstitusjonene i fylket ut over det som fremkommer av granskingsutvalgets rapport. 13. Tolking av vedtektene / erfaringer Vedtektene, slik de ble vedtatt av bystyret i sak 44/ 06 og av formannskapet i sak 3292/06, samt de føringer som her ble lagt, har dannet det rettslige utgangspunkt for behandlingen av søknadene. Oppreisningsutvalget har imidlertid stått overfor flere utfordringer. Disse har stort sett vært knyttet til plasseringsvilkåret, fosterhjemsplasseringene og beviskravene Plasseringsvilkåret Retten til oppreisning var knyttet opp mot vilkåret plassert i institusjon / fosterhjem av deltakerkommunenes barneverntjeneste. I mange saker var det uklart hvem som plasserte barnet. Både med tanke på hvilken kommune som plasserte vedkommende og hvilken etat internt i kommunen. Det har vært flere endringer av kommunegrensene i de årene ordningen strekker seg over og kommunene har hatt ulik organisering av tjenestene opp igjennom årene. Plasseringsvilkåret ble vurdert ut fra den lovgivning som var gjeldene på det tidspunkt da søker ble plassert. Før 1953 kunne barn plasseres i institusjoner både etter vergerådsloven og forsorgslovene. Med barnevernloven av 1953 som trådte i kraft 1954 ble dette endret. Barn som hadde behov for særlig behandling, opplæring eller pleie kunne anbringes i skole for spesialundervisning, jf Lov om barnevern av , 4 ledd. Opptak skjedde gjennom søknad til Kirke- og Undervisningsdepartementet. Søknad kunne fremsettes av barnevernsnemnda, skolene eller foreldrene gjennom skoledirektøren. I enkelte saker har det vært vanskelig å få klarhet i hvem/ hvilken instans som plasserte søker i skole/ spesialskole. I de sakene hvor barnevernet har vært involvert i saken, har oppreisningsutvalget funnet det riktig å si at plasseringsvilkåret var oppfylt. Dette selv uten formelt vedtak i saken. Dette er også i tråd med bystyresak 44/ 06. Opphold i institusjoner innenfor spesialisthelsetjenesten falt utenfor oppreisningsordningen. Dette gjaldt barn som var plassert i helsevernet for psykisk utviklingshemmede, barne- og ungdomspsykiatrien og somatiske behandlingsinstitusjoner. Før barnevernloven av 1953 trådte i kraft, har sekretariatet funnet eksempler på at barn ble plassert i helseheimer av ulike årsaker både av helserådet, forsorgsvesenet/fattigstyret og vergerådet. I enkelte saker gikk det frem at det var hjemmeforholdene og ikke barnets egen sykdom eller helse som var årsaken til plasseringen. Oppreisningsutvalget fant det da riktig å innlemme disse sakene i ordningen. Den vanlige anbringelsesgrunnen i helseheim var imidlertid barnas helsetilstand og da anså oppreisningsutvalget disse sakene å falle utenfor ordningen. Rent private plasseringer falt utenfor ordningen. Dette var stort sett barn som var plassert av foreldrene hos besteforeldre/ andre slektninger og hvor oppreisningsutvalget ikke fant at barnevernet var delaktig i plasseringen. I de fleste saker hvor barnet ble plassert av familie på institusjon, fant Utvalget det klargjort at hjemkommunen var involvert og dermed ansvarlig for plasseringen. 14

15 I henhold til vedtektene er det den kommunen som plasserte i institusjon/ fosterhjem som ilegges ansvar for oppreisningen. Kommunegrensene har endret seg flere ganger i løpet av den perioden ordningen gjelder for. Det har derfor i mange saker vært tidkrevende å fastslå hvilken kommune som var ansvarlig plasseringskommune. Oppreisningsutvalget har tatt utgangspunkt i hvor barnet bodde på plasseringstidspunktet og latt det være avgjørende for oppreisningsansvaret. Sekretariatet har hatt god hjelp fra Interkommunalt arkiv til dette arbeidet Fosterhjemsplasseringene Utvalget har behandlet flere søknader fra søkere som har vært fosterhjemsplassert. Innvilgelse av oppreisning til et tidligere fosterhjemsbarn identifiserte fosterforeldre som overgripere. Med tanke på uskyldspresumsjonen i EMK art. 6(2) og hensynet til kontradiksjon, tok Utvalget initiativ til at dette ble tatt opp politisk med anbefaling om at fosterforeldre ble gjort til part i saken. Dette ble tatt opp i sak 3292/06 med det resultat at det ble gjort en endring vedtektene. I vedtektene 6 siste ledd, ble det tatt inn at fosterforeldrene skal gjøres til part i saken. Dette innebar at sekretariatet alltid gav fosterforeldrene, med mindre de er gått bort, anledning til komme med en uttalelse til det søker fortalte i sin egenerklæring. I svært mange saker har søkerne i tillegg til å være plassert i fosterhjem også vært plassert på institusjon. Med mindre søker insisterte på at fosterforeldrene skulle trekkes inn i saken, dro man ikke fosterforeldrene unødig inn i saken dersom søker allerede hadde opplevd erstatningsbetingende overgrep i institusjon. Det er registrert 216 saker hvor søker har opplyst å ha bodd i fosterhjem. Av disse er det i 99 saker fattet vedtak hvor også fosterhjemmet er vurdert. Fosterhjemmet er da gjort til part og fosterforeldrene fikk anledning til å komme med en uttalelse til søkers egenerklæring. Reaksjonen til fosterforeldre har forståelig nok vært ulik når de er blitt kontaktet. For flere av dem er dette langt tilbake i tid og de fleste stilte seg helt uforstående til anklagene. Sekretariatet forsøkte etter beste evne å gå skånsomt frem ved å ta kontakt pr telefon og forklare hva dette dreide seg om, før uttalelsene fra søkerne ble sendt ut. To fosterforeldre har benyttet seg av klageretten som partsstatusen gav dem. Begge vedtak er imidlertid stadfestet i den kommunale klagenemnda Beviskravene Kommunal oppreisningsordning bygger på et moralsk ansvar og ikke på et juridisk. Retten til oppreisning ble utløst ved at søker klargjør å ha vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, jf vedtektenes 5. I tråd med selve intensjonen bak ordningen med Kommunal oppreisning, innebar klargjøringsbegrepet at beviskravene var senket i forhold til hva som ellers gjelder for straffesaker. Det vises i denne sammenheng til vedtektenes 4, 2.ledd: Ved vurderingen av søknaden foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjon som foreligger i saken. Det kreves klar sannsynlighetsovervekt for at utvalget skal legge til grunn at søker har vært utsatt for en straffbar handling. 15

16 Utgangspunktet for vurderingen av sakens faktum vil være den tids gjeldene lovgivning og barnevernpraksis i angjeldende periode. Søkers egenerklæring ble lagt til grunn sammen med annen dokumentasjon. I henhold til vedtektenes 6, 4. ledd kan rapporten fra Fylkesmannens granskingsutvalg benyttes som dokumentasjon for forholdene ved en institusjon. Støtte er funnet først og fremst i granskingsrapporten for Rogaland. Sekretariatet har også i en del saker funnet støtte i NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen - Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner , samt granskingsrapportene fra Bergen kommune, Oslo kommune, Trondheim kommune og Kristiansand kommune. Andre kilder har også vært egnet til å klargjøre omfanget av overgrep og omsorgssvikt i ulike institusjoner og i fosterhjem. Sekretariatet har også hatt kontakt med oppreisningsordningene i Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand for å undersøke om de har hatt søkere på plasser som ikke er omfattet av granskingene. Etter hvert som Utvalget har behandlet flere saker, støttes søkers fremstillinger også av andres forklaringer. Mange av søknadene som er kommet inn er fra tiden før mandatperioden til granskingsutvalget, det vil si før Utvalget har behandlet saker så lagt tilbake som 1930 tallet, en periode som ikke er gransket. Utvalget har også behandlet flere søknader fra søkere som har vært fosterhjemsplassert. Fosterforeldre er verken omfattet av Fylkesmannens granskingsutvalg, eller Befring-utvalgets landsomfattende gransking. Forholdene i fosterhjem er ikke kartlagt på samme måte som forholdene i barnehjemmene slik at det ikke er samme dokumentasjon til støtte for den enkelte søknad. I de fleste sakene hvor fosterhjem var involvert har Utvalget hatt to ulike forklaringer å forholde seg til. Dette innebar at Utvalget i tillegg måtte finne annen støtte for at forholdene virkelig var som beskrevet i søknaden. Støtte fant man i enkelte tilfeller i barneverndokumentene, vitneutsagn, helseerklæringer, opplysninger fra andre offentlige myndigheter, politidokumenter, dommer m.m. Enkelte av dem som var plassert i fosterhjem følte nok at det ble stilt strengere krav til bevis for dem enn for dem som var plassert i institusjon. Utvalget forholdt seg til de samme beviskravene, men forskjellen var at når det gjaldt institusjonsplasseringene, fant man god støtte i andre saker og granskingsrapportene. 14. Avslutning Kommunene ønsket med oppreisningsordningen å ta et moralsk ansvar og gi en uforbeholden unnskyldning til de barn som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt mens de var plassert av deltakerkommunenes barneverntjenester. Gjennom ordningen har kommunene tatt et oppgjør med tidligere tiders overgrep og omsorgssvikt begått overfor barn som var under barnevernets ansvar. Mange har gitt uttrykk for at de, gjennom ordningen, har opplevd å få anerkjennelse for en vanskelig barndom og senere voksenliv, og at det har vært en lettelse å få fortalt sin historie. Flere har uttrykt at det har hatt stor betydning for deres selvfølelse å bli trodd og få aksept for at det er begått urett mot dem. Svært mange søkere har ønsket å få frem at det å motta en unnskyldning har vært det vesentlige for dem og at det økonomiske aspektet har vært sekundært. For de langt fleste av barnehjemsbarna har oppveksten fått sosiale og helsemessige konsekvenser. 16

17 Både Granskingsutvalget og Oppreisningsutvalgets arbeid har vist at overgrep mot barn i institusjonene i stor utstrekning har vært utøvd av enkeltpersoner. Mange ansatte på barnhjemmene har gjort en hederlig innsats for å gi barnehjemsbarna god omsorg. Det er lett å glemme når alle overgrep som har skjedd rulles opp. De erfaringer Oppreisningsutvalget nå sitter med samsvarer med den nasjonale kartlegging og granskingsrapporter fra flere fylkesmenn. Oppreisningsutvalget har gjennom arbeidet fått beskrevet historier om overgrep og omsorgsvikt av svært alvorlig karakter. Offentlig omsorg har vært i endring hele perioden ordningen har strukket seg over. Man kan aldri gi garanti for at overgrep ikke vil skje, men håpet er at historien bidrar til økt fokus på barns oppvekstvilkår. Særlig må det fokuseres på gode systemer for kontroll og tilstrekkelig kompetanse blant dem som settes til den viktige oppgaven det er å gi barn en god og trygg omsorg. 17