1 Innledning 3. 2 Vertskommunesamarbeid 4. 3 Troms fylkeskommunes bidrag 4. 4 Fylkesmannens bidrag 5. 5 Oppreisningsutvalget.. 5.

Transkript

1 1

2 Innholdsfortegnelse 1 Innledning 3 2 Vertskommunesamarbeid 4 3 Troms fylkeskommunes bidrag 4 4 Fylkesmannens bidrag 5 5 Oppreisningsutvalget Sekretariat 6 7 Vilkårene for oppreisning 6 Plassering 6 Erstatningsbetingelser og utmåling 7 8 Klagebehandling 8 9 Media informasjon Saksbehandlingen Arkivering Driftsutgifter Utvalgets og sekretariates kommentarer 12 Sekretariatet. 12 Oppreisningsutvalget 14 2

3 1. Innledning Bakgrunnen for oppreisningsordningen i Troms var flere lokale granskningsrapporter (utenfor Troms fylke) samt den nasjonale kartleggingsrapporten fra NOU 2004:23, «Barnehjem og spesialskoler under lupen», som avdekket uverdige omsorgsforhold på barnevernsinstitusjoner i perioden Det var tale om omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter. Ved mange av institusjonene var fysiske overgrep en del av hverdagen. Funnene fra søkermassen til kommunene i Troms var en klar indikasjon på at omsorgsforholdene for plasserte barn i/fra Troms ikke var annerledes enn for landet for øvrig. Dette arbeidet ble senere fulgt opp i St.meld.nr. 24 ( ) «Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar.»stortinget vedtok å utarbeide nye regler i Stortingets billighetserstatningsordning for de grupper som meldingen omfattet. Barne - og likestillingsdepartementet utarbeidet i 2006 «Veileder om kommunale granskninger av barnehjem og spesialskoler for barn med adferdsvansker». Sentralt for opprettelsen av ordningen for Troms var også flere henvendelser fra personer som tidligere hadde vært plassert av barnevernet i Tromsø kommune, og som under plasseringen i fosterhjem og/eller institusjoner hadde opplevd omsorgssvikt og overgrep. Henvendelsene avdekket behovet for en særskilt kompensasjonsordning for barn som hadde vært plassert av barnevernet før Tidsrommet ordningen gjelder er perioden før nåværende barnevernslov trådte i kraft. Det forelå en sterk politisk vilje til å gjøre et felles løft for å etablere en ordning hvor de som hadde vært utsatt for omsorgssvikt under omsorg av Tromsø kommune, fikk oppreisning for dette. Kommunestyret i Tromsø vedtok den i sak 41/087, en kommunal oppreisningsordning. Ordningen ble rettet inn mot de barn som var plassert av barnevernet i Tromsø kommune, og var blitt utsatt for overgrep og uverdige omsorgsforhold under opphold i fosterhjem, på institusjon og spesialskoler og/eller skolehjem i perioden før Etter utarbeidelse av vedtekter i sak 66/09 den , og med enkelte endringer tilpasset «Stavanger-modellen» i sak 128/11 den , kunngjorde Tromsø oppstart av oppreisningsordningen den Søknadsfristen var to år regnet fra kunngjøringsdato. 3

4 2. Vertskommunesamarbeid Det viste seg å være vært stor interesse for en samarbeidsordning for barnevernsbarn i Troms, med Tromsø kommune som vertskommune. Etter initiativ fra Tromsø kommune ble det avholdt et møte hos Fylkesmannen i Troms for å diskutere en løsning for etablering av en fylkesvis oppreisningsordning for alle kommunene i Troms. Det ble nedsatt et utvalg som i brev av avla rapport med blant annet anbefaling til alle fylkets kommuner om å slutte seg til oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn gjennom Tromsø kommunes sekretariat og vedtekter. Utvalget bestod av Eva Lockertsen Stenvold, KS, Eivind Pedersen, Fylkesmannen i Troms, Peter Marstrander, Troms fylkeskommune og Siv Forså Østerud, Tromsø kommune. Tromsø kommune sa seg villig til å være vertskommune mot en kostnadsdeling. Forutsetning for deltakelse var at alle samarbeidskommuner ga sin tilslutning til og tiltrådte vedtekter og føringer lagt til grunn i sak 128/11 i Tromsø kommune. Karlsøy og Harstad kommune var allerede tilsluttet Tromsø kommuners vedtatte oppreisningsordning, og kunngjorde oppstart henholdsvis og Den sluttet ytterligere 16 kommuner i Troms seg til oppreisningsordningen. Følgende 19 av fylkets 24 kommuner har deltatt i ordningen: Tromsø, Karlsøy, Harstad, Balsfjord, Bardu, Dyrøy, Gratangen, Kvæfjord, Kvænangen, Lavangen, Lenvik, Lyngen, Nordreisa, Salangen, Skjervøy, Skånland, Sørreisa, Torsken og Tranøy kommune. Alle kommuner har hatt søknadsfrist to år fra egen kunngjøringsdato. Siste søknadsfrist var Troms fylkeskommunes bidrag Troms fylkeskommune vedtok i februar 2012 å bidra med en million kr. pr. år i tilskudd til drift av sekretariatet i forbindelse med Oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn. Forutsetningen for bidraget var som nevnt at sekretariatet i Tromsø kommune tilbød tjenester for alle kommunene i Troms fylke som ønsket å slutte seg til sekretariatet. Troms fylkeskommune vedtok i desember 2012 bidrag til oppreisningsutbetalingene med 30 % av beløpet for plasseringene i perioden Troms fylkeskommune har, pr. i dag, refundert kr til Tromsø kommune for driftsperioden frem til For samme periode ble det fra Troms fylkeskommune refundert kr til Harstad kommune, kr til Salangen kommune og kr til Lenvik kommune til dekning av kommunenes erstatningsutbetalinger. 4

5 4. Fylkesmannen bidrag Fylkesmannen i Troms bisto med opprettelse av prosjektet og tildelte Tromsø kommune kr i skjønnsmidler til Oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn for Oppreisningsutvalget I henhold til vedtektene skulle det opprettes et oppreisningsutvalg bestående av tre personer. Byrådet var delegert myndighet til oppnevning av representanter for utvalget. Leder for utvalget skulle være jurist med erfaring fra påtalemyndigheten, domstolene eller inneha tilsvarende kompetanse. De øvrige medlemmene skulle ha relevant erfaring fra saksfeltet. Utvalget har bestått av følgende medlemmer: - Arve Opdahl, utdannet advokat fra 1976, advokat med møterett for Høyesterett. - Trond Indregard, cand.psychol. fra 1975, spesialist i klinisk psykologi fra Randi Haugland, sosionom med cand mag grad fra Norges kommunal- og sosialhøgskole i 1979, cand.polit. fra NTNU i I tillegg ble det oppnevnt varamedlemmer for utvalgsmedlemmene. Jurist Hilde Heggelund ble oppnevnt som fast varamedlem for utvalgets leder, Arve Opdahl. Psykologspesialist Annelise Fredriksen ble oppnevnt som fast vararepresentant for Trond Indregard. Sosionom Tone Toft var oppnevnt som fast varamedlem for Randi Haugland. Tone Toft deltok på 3 utvalgsmøter i Hauglands fravær. Oppreisningsutvalgets oppgave etter vedtektene har vært å behandle søknader om oppreisning. Utvalget har hatt møter som arbeidsform, og har gjennomført 20 møter sammen med sekretariatet. Bortsett fra det første etableringsmøtet, ble det fremlagt saker til behandling i øvrige møter. To av møtene hadde deltakere fra andre ordninger for erfaringsdeling. Alle møtene ble holdt på Rådhuset i Tromsø. I forkant av møtene har utvalget fått oversendt saksframlegg fra sekretariatet. Alle saksframlegg ble i tillegg gjennomgått og drøftet i utvalgsmøtene. Vedtakene var enstemmige bortsett fra dissens i en sak. Møteprotokoller er utarbeidet fra hvert møte. Oppreisningsutvalget har hatt en uavhengig rolle atskilt fra de medvirkende kommunene og de enkelte søkerne. Utvalget har bestrebet seg på å leve opp til intensjonen med ordningen, samtidig som hensynet til likhet og rettferdighet søkerne i mellom har vært søkt ivaretatt. 5

6 6. Sekretariat I henhold til vedtektene skulle det for oppreisningsutvalget opprettes sekretariat med relevant tverrfaglig kompetanse. Byrådet var delegert myndighet til ansettelser i sekretariatet. Sekretariatet besto av en sekretariatsleder i den innledende fase, ble utvidet med to rådgivere våren 2012, og ytterligere to rådgivere høsten 2012/vinteren Første leder sluttet i august Ny leder tiltrådte fra august 2012 og virket fram til september En av de ansatte rådgiverne sluttførte prosjektet. Sekretariatet har faglig bakgrunn innen juss og helse/sosial/barnevern. Sekretariatets oppgave etter vedtektene har vært å gi nødvendig veiledning og hjelp til søkerne med utforming av søknadene. Sekretariatet har planlagt og lagt til rette for at ordningen skulle gjennomføres på en god måte. En har laget og gjennomført rutiner for saksbehandling, arkiv- og kontor, innhentet informasjon fra blant annet kommunale og statlige arkiv og utformet og forholdt seg til sikkerhetsprosedyrer med hensyn til oppbevaring og behandling av personopplysninger. Sekretariatet har fulgt opp og bistått ved gjennomføring av samarbeid med øvrige deltakerkommuner, fylkeskommune og fylkesmann. Sekretariat har kunngjort og annonsert ordningen på aktuelle medieplatformer lokalt og nasjonalt. Arbeidet har ellers hovedsakelig bestått av veiledning og samtaler med søkerne, samt omfattende saksarbeid, herunder innhenting av relevant kildeinformasjon og komparentopplysninger fra vitner med flere, rapportskriving, bevisvurdering, saksframlegg til oppreisningsutvalget, bistand med utarbeidelse av søknader til staten (rettferdsvederlag, voldsoffererstatning) m.v. Sekretariatsmedlemmer i oppreisningsordninger for andre fylker og kommuner var til god hjelp i forhold til maler og rådgivning før oppstart og underveis i saksbehandlingen. 7. Vilkårene for oppreisning Plassering I vedtektenes formålsparagraf heter det at ordningen gjelder personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon eller fosterhjem under plassering av Tromsø kommunes barnevern barnevern, jf. 1. I 3 er det fastsatt at kommunal oppreisning kan gis til personer som ble plassert av deltakerkommunen i institusjon, fosterhjem i perioden fram til Vilkåret for oppreisning er at søker ble utsatt for overgrep, eller omsorgssvikt eller opplevde uverdige omsorgsforhold. 6

7 Sekretariatet opplevde det som utfordrende i flere enkeltsaker å skulle avgjøre om det forelå tilstrekkelig dokumentasjon for at barnet var vedtatt plassert av kommunens barnevernsmyndighet. En god del søkere har opplevd det som klart urimelig at de har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep på offentlige institusjoner eller fosterhjem, men likevel faller utenfor ordningen fordi det ikke foreligger tilstrekkelige bevis for at barneverntjenesten har fattet vedtak om plasseringen. I sakene fra tidsrommet før barnevernloven av 1953 trådte i kraft viste det seg vanskelig i flere saker bevismessig å fastslå om det var skolemyndighetene eller barnevernet som hadde stått for plasseringen. Dette hadde sammenheng med at det i noen saker manglet vergerådsprotokoller og protokoller fra skolestyrene. Mottatt dokumentasjon var i enkelte andre saker svært ufullstendig. Det oppstod derfor behov for innhenting av supplerende informasjon som kunne være egnet til å belyse omstendighetene i tilknytning til den enkelte plassering, jf. pkt Forsorgsstyrene hadde i denne perioden hjemmel for plassering på institusjon etter forsorgsloven. I noen få saker der forsorgsstyret hadde iverksatt tiltak som gjaldt søkerens omsorg sammenholdt med andre opplysninger om at forsorgsstyret hadde påvirket plasseringen kom sekretariatet og utvalget til at dette måtte likestilles med vergerådenes plasseringsvedtak i samme periode. Erstatningsbetingelser og utmåling. I vedtektenes 3 fremgår at det ved vurderingen av om oppreisning skal gis og størrelsen på denne, skal det særlig legges vekt omfanget av og/eller hvor alvorlig overgrepet eller omsorgssvikten har vært. Vedtektenes 4 forutsetter at det ved fastsetttelsen av nivået på oppreisningen skal skilles mellom aktive overgrepshandlinger av psykisk-, fysisk- verbaleller seksuell karakter, og passive handlinger det vil si omsorgssvikt. Det fremgår av vedtektenes 4 at de som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og/eller grov vold kan ytes en oppreisning på kr For de som kan dokumentere andre overgrep ytes en oppreisning på kr Ved omsorgssvikt ytes en oppreisning på kr For at sekretariatet og utvalget skulle legge til grunn at søker hadde vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, måtte det foreligge klar sannsynlighetsovervekt basert på prinsippet om fri bevisbedømmelse i norsk rett. Dette likevel slik at det i vurderingen skulle legges vesentlig vekt på søkerens egenerklæring, jf. 6 første ledd. Egenerklæringen ble et viktig hjelpemiddel for sekretariatet da sakene ofte inneholdt få andre klare opplysninger om at overgrep hadde funnet sted. Egenerklæringen og de inntrykk sekretariatet i tillegg fikk gjennom den og samtalen med søkerne, ble holdt opp mot annen innhentet informasjon. I vurderingen av hvorvidt det forelå overgrep og/eller omsorgssvikt, ble det hensyntatt hva som måtte anses som normal omsorg og var politisk akseptert for den tid søknaden gjaldt. Retten til kroppslig refselse av barn under omsorg hadde for eksempel gradvis blitt innskrenket fram til 1972 da det ble avskaffet. Barnet hadde gjennom barnehjemsforskriften 1 hjemlet i barnevernloven av 1953 i større grad krav på omsorg ut fra sine individuelle behov. 7

8 8 Klagebehandling I følge vedtektene 6 kan oppreisningsutvalgets vedtak påklages til respektive kommunes klageorgan, styrket med to medlemmer med kompetanse innenfor erstatningsrett og barnevern styrket med to medlemmer med kompetanse innenfor erstatningsrett og barnevern. Praksis i denne typen klagesaker har vært at søknaden om kommunal oppreisning i første omgang ble lagt fram for oppreisningsutvalget til ny behandling. Utvalget har da foretatt en ny gjennomgang og vurdering av saken. I de tilfellene der oppreisningsutvalget har opprettholdt sitt vedtak, har saken blitt oversendt til den respektive kommunes klagenemnd for endelig vurdering. 9 Media informasjon Oppreisningsordningen har hatt en egen side på Tromsø kommunes hjemmeside med informasjon og søknadsskjema. En har også bedt de deltakende kommunene om å legge ut en link til oppreisningsordningen på egen hjemmeside. Ordningen har hvert år fra vært annonsert i 22 aviser i Nordland, Troms og Finnmark i tillegg til en hovedstadsavis og et par gatemagasiner. Ordningen har hatt en annonse på tekst-tv i TV2 liggende ute det meste av perioden, samt på facebook i deler av perioden. I tillegg har det vært annonser på medieskjermer på ferjer og hurtigbåter i Troms og via almennlegetjenesten annonsert på en rekke relevante institusjoner/omsorgsboliger, samt legevakten i Tromsø.Sekretariatet har oppsøkt og hengt opp annonseplakater på en rekke steder i Tromsø, herunder private/offentlige kontorer som almennlegekontor, UNN/Åsgård, boligtjenesten rus/psykiatri, Kirkens Bymisjon med videre og oppfordret samarbeidskommunene om det samme. I denne perioden har sekretariatsleder også vært intervjuet av NRK radio/tv og lokale aviser. 10 Saksbehandlingen Antall søknader Oppreisningsordningen har mottatt 113 søknader gjennom hele perioden. I tillegg har en mottatt og besvart telefonhenvendelser og annen kontakt fra en del personer som av ulike grunner faller utenfor ordningens tidsramme eller ansvarsområde. Dette omfatter også - etter utløp av søknadsfristen og frem til avslutningen av ordningen - flere henvendelser fra enkeltpersoner og deres fullmektiger vedrørende muligheten for oppreisning. Kontakt med søkerne Sekretariatet har gjennomført personlige samtaler med alle søkerne, enten pr. telefon, i samtale på Rådhuset i Tromsø eller ved reise til søkers bosted. Formålet med samtalene har vært å klargjøre egenerklæringen som grunnlag for den videre saksbehandling av søknaden. 8

9 I tillegg har det vært en rekke telefonhenvendelser fra søkere og andre som ønsket informasjon og veiledning eller trengte noen å snakke med om sine opplevelser, eventuelt formidlet kontakt med psykolog eller andre profesjonelle aktører. Samtalene har i hovedsak vært gjennomført med en representant fra sekretariatet, og det er ført referat som søker har godkjent i etterkant. Saksbehandlingstid I henhold til vedtektene skulle søknader behandles i utvalget innen seks måneder fra nødvendige opplysninger var mottatt fra søker. Saksbehandlingstiden har vært påvirket av sekretariatets bemanning, leveranser fra arkiv m.v., men har i det vesentligste vært innenfor vedtektenes tidsramme. Alders- og kjønnsfordeling Aldersfordeling Antall Mann Kvinne Født Født Født Født Født Født Totalt

10 Resultat pr Søkere Kommune Avslag/ Trukket Klage Tilkjent i mill. 69 Tromsø Harstad Karlsøy Lenvik Skjervøy Balsfjord Salangen Kvænangen Lyngen Utvalget har i perioden mottatt og behandlet søknader fra 9 av ordningens 19 deltakerkommuner. Det er tilkjent til sammen kr i oppreisning som gjelder søkere fra 4 kommuner tilsluttet ordningen. Det er tilkjent høyeste sum kr ,- til 25 søkere som har vært utsatt alvorlige overgrep. 24 søkere fikk kr ,- for fysiske og/eller psykiske overgrep som ikke faller inn under høyeste kategori. 17 søkere fikk kr ,- for omsorgssvikt, som fanger opp den mer passive unnlatelsen av nødvendig fysisk og/eller psykisk omsorg. Totalt 48 søknader er av ulike årsaker avvist/avslått/trukket: Dette gjelder søknader levert etter fristutløp og tilfellene der søkeren ikke var under barnevernets omsorg, søkeren var privat plassert, søkeren var under omsorg av kommune utenfor ordningen, søkeren var plassert utenfor vedtektenes tidsramme, søkeren var plassert 10

11 på spesialskole av skolestyrene med samtykke fra foreldrene, eller at det ikke var tilstrekkelig klargjort at det har skjedd overgrep eller omsorgssvikt i henhold til vedtektene. Utvalget har avgrenset kommunenes ansvar til plasseringer der det foreligger vedtak om omsorgsovertakelse fra barneverntjenesten eller forløperen for denne. Søkere som opplevde overgrep i biologisk hjem, eller private plasseringer der barnevernet bisto med forebyggende tiltak, faller derfor utenfor ordningen. Oppreisningsutvalget har behandlet 11 klager over avslag eller avvisninger med bakgrunn i vedtektene. En av klagene ble omgjort i oppreisningsutvalget etter fremleggelse av nye opplysninger. To av vedtakene ble omgjort i kommunenes klagenemnd. Plasseringssted Sted Innvilget Fosterhjem 50 Barnehjem 33 Behandlingshjem 9 Ungdomshjem 13 Annet som spesialskoler, leirskoler, o.l. 8 Flere av søkerne var plassert på mer enn ett sted. Antall plasseringssteder teller derfor flere enn antall søkere. 11 Arkivering Sekretariatet har behandlet alle søknadene innenfor Tromsø kommunes administrative system. Datatilsynet ga konsesjon for behandling av personopplysninger i henhold til personopplysningsloven 33 og personopplysningsforskriften. Alle saksdokumentene er scannet og registrert i Tromsø kommunes elektroniske saksarkiv. Sekretariatet har i tillegg hatt et manuelt papirarkiv, lagret i godkjente, låsbare skap. 11

12 12 Driftsutgifter De 19 kommuner som har vært tilsluttet ordningen har betalt omkostninger for å drive sekretariatet, dette gjelder alt av driftsutgifter. Driftsutgiftene er i henhold til samarbeidsavtalen flatt fordelt etter innbyggertall i den enkelte deltakerkommune. Troms Fylkeskommune har bidratt med til sammen kr. 3 mill. for årene Fylkesmannen bidro med kr for Utvalgets og sekretariatets kommentarer Sekretariatet Sekretariatet har opplevd oppreisningsprosessen som meningsfylt både for søkerne som er omfattet av ordningen og den aktuelle ansvarliggjorte kommune. Flere søkere har gitt uttrykk for at de nå kan komme videre i sine liv. Kombinasjonen av en betydelig økonomisk kompensasjon, formell unnskyldning gjennom ordførerbrev og opplevelsen av å bli hørt og trodd, framstår derfor som en hensiktsmessig og positiv prosess for de fleste. Samtidig har enkelte søkere vært ærlige på at prosessen har vært vanskeligere og tyngere enn de trodde, med gjenfortelling av årelang svikt, overgrep og manglende oppfølging. For mange søkere påvirket disse forholdene skolegang, yrkesliv og helse. Noen av søkerne klarer seg godt i dag, mens andre er arbeidsuføre eller rusavhengige. Det gjør likevel inntrykk å møte mennesker som til tross for dette håpløse utgangspunktet har sin integritet og verdighet i behold. Møtet med søkerne var stort sett positivt, men kunne også by på en rekke utfordringer. Søkerne var spredt over hele landet, i alle aldersgrupper og kjønn, og noen for var for syke eller gamle til å reise til Tromsø. Andre har skrive-og lesevansker, manglende taleevne eller var av andre grunner ute av stand til å sette ord på sine opplevelser. Enkelte opplevde behov for flere møter med sekretariatet og timer hos terapeut før de våget å fortelle om hemmeligheter de har båret på gjennom mesteparten av sitt voksne liv. Ikke alle som opplevde svikt fra det offentlige, eller som var plassert i institusjon eller fosterhjem, faller innenfor ordningen. For søkere som av ulike grunner falt utenfor ordningen, bød det på utfordringer å informere dem om vedtektenes avgrensninger. Det var derfor viktig så tidlig som mulig å orientere søkerne om at private plasseringer og plasseringer gjort av barnevernet i andre kommuner/fylker enn dem som er tilsluttet vår ordning, falt utenfor. På den måten kunne man unngå søknader som åpenbart måtte avvises, og hindre at søkerne unødvendig måtte fortelle sin traumatiske historie flere ganger. Samtidig var sekretariatet også opptatt av og ivareta denne gruppen. Søkerne som falt utenfor ordningen, fikk samme mulighet til samtale med rådgiverne, fikk tilbud om psykologbistand og evt. adv.hjelp og fikk behandlet sine søknader. 12

13 De ble hørt og trodd på sine historier, og fikk tilbud om bistand til å søke rettferdsvederlag fra staten. Det bød også på utfordringer å fremskaffe dokumentasjon på plassering i institusjon eller fosterhjem så langt tilbake i tid. Kildearkivene fra tiden før og rundt krigen er dels mangelfulle, dels vanskelig lesbare eller helt fraværende. For saksbehandlerne var det et tidkrevende arbeid å rekonstruere plasseringsansvar basert på fragmentert kildehistorikk. Her har sekretariatet opplevd å få god bistand fra kommunenes barneverntjenester, Byarkiv, Interkommunalt arkiv og Statsarkivet. For dagens barnevern er det særlig tre elementer som bør fremheves fra kildemateriale og historiene til søkerne. For det første må omsorgssvikt og fysiske/psykiske overgrep i biologisk hjem avdekkes og gripes inn mot så tidlig som mulig. Flere av søkerne forble i biologisk hjem til tross for bekymringsmeldinger til barneverntjenesten. Dette skyldes trolig sammensatte årsaker, blant annet at barnevernet manglet tilstrekkelige ressurser til oppfølging, samt manglende tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om barn under dårlige oppvekstvilkår. Andre søkere ble tatt ut av biologisk familie for sent til å hindre langvarig og/eller uopprettelig skade. For det andre må plasseringsstedet ha forutsetninger for å ivareta det enkelte barns individuelle omsorgsbehov, særlig i fosterhjem. Flere søkere ble plassert i fosterhjem som manglet både kompetanse og ressurser, og der enkelte hjem allerede hadde ansvar for egne barn, adoptivbarn eller fosterbarn med særskilte behov. For det tredje må tilsynet med plasseringsstedet ha forutsetninger for å avdekke eventuelle overgrep eller omsorgssvikt. Gjennomgående for de fleste søkerne var at de ikke hadde noen voksne tilsyns- eller tillitspersoner å fortelle til eller at de ikke ble trodd når de fortalte. Det manglet en kommunikasjonsarena som innga trygghet og tillit. Mange søkere opplevde fravær av tilsyn eller et varslet tilsyn med de omsorgsansvarlige til stede under samtalene. 13

14 Oppreisningsutvalget Det har vært et omfattende arbeid som har pågått over lang tid. Sekretariatets innsats har vært avgjørende for at Utvalget har kunnet gjennomføre sitt arbeid. Den første del av Utvalgets arbeid var preget av nyttig opplæring og muligheter for å sette seg inn i grunnleggende utredninger som NOU 2004:23, «Barnehjem og spesialskoler under lupen», og den praksis som hadde utviklet seg i andre oppreisningsordninger i landet. Mange kommuner/fylker hadde påstartet og/eller gjennomført tilsvarende arbeid før vårt utvalg, og det forelå derfor en viss form for praksis Utvalget kunne dra nytten av. Ut fra at det dreier seg om søkere med ulik bakgrunn, og i forskjellige tidsperioder, har det vært nyttig at Utvalget var sammensatt av medlemmer med ulik faglig bakgrunn. Plasseringene, og graden av omsorg som har blitt tilbudt, har variert i betydelig grad. Utvalget har hatt som mål å vurdere søknadene ut fra den lovgivning som til enhver tid har vært gjeldende. Videre har de vedtekter som ble vedtatt for ordningen vært styrende for de vedtak som har vært truffet. Graderingen av erstatningsnivået har vært bygd på kriteriene i vedtektene, tolket etter ordlyd, - og ved hjelp av -, de kriterier som hadde vært anvendt i andre tilsvarende utvalg. Søkernes egne opplysninger har vært tillagt stor vekt, og det har vært praktisert en «omvendt bevisbyrde». Sakene har gitt innblikk i hvilke ressurser samfunnet har stilt til rådighet for barn og ungdom som har hatt behov for omsorg fra kommunenes og barnevernets side. Det har også kommet frem at den faglige standard har hatt store variasjoner, både når det gjelder offentlig saksbehandling og hos de som har vært satt til å dra omsorg for søkerne. Utvalget håper at det arbeid som nå er gjennomført har svart til de forventninger som er blitt stilt til ordningen, både fra de kommuner som har deltatt, og fra søkerne. Utvalget håper at den kunnskap som har kommet frem, kan være med å bidra til at behovet for tilsvarende ordninger i fremtiden vil være langt mindre. Kanskje kan kunnskapen og det omfattende materialet ordningen har fremskaffet kunne gi grunnlag for både opplæring og forskning. Avslutningsvis ønsker Utvalget å gi honnør til de kommunene som har deltatt i ordningen, og derved medvirket til at urett og vanskelige menneskeskjebner har fått en form for kompensasjon. Utvalget har i sin saksbehandling, og ved sine avgjørelser, hatt en helt fri stilling i forhold til «eierkommunene». Tromsø, Arve Opdahl Utvalgsleder 14

15 15