Oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke

Transkript

1 Saknr. 14/ Saksbehandler: Siri H. V. Lonkemoen Lisa Moan Oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke Innstilling til vedtak: Fylkesrådet legger saken fram for Fylkestinget med følgende forslag til vedtak: Spørsmålet om å etablere en egen oppreisningsordning for barnehjemsbarn i Hedmark fylke utredes ikke nærmere på nåværende tidspunkt. Eventuelle framtidige krav om oppreisning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke som kan knyttes til perioden , skal behandles i tråd med modell for oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylkeskommune (vedlegg 9). Vedlegg: - (1) Utdyping av «Stavangermodellen» - (2) Befringrapporten - (3) Kopi av brev fra stiftelsen Rettferd for Taperne av (4) Kopi av protokoll fra Enhetsrådet (mars 2004) - (5) Kopi av protokoll fra Enhetsrådet (okt. 2004) - (6) Kopi av brev fra fylkesmannen i Hedmark av (7) Summarisk oversikt over utbetalinger fra fylker og kommuner - (8) Oversikt over barnevernsinstitusjoner i Hedmark ( ) - (9) Modell for etablering av oppreisningsordning i Hedmark. Hamar, Per-Gunnar Sveen Fylkesrådsleder Saksutredning Dette dokumentet er elektronisk godkjent

2 Oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke Sammendrag En nasjonal kartlegging av barnehjem og spesialskoler som ble levert til regjeringen i 2004, viste at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter fant sted i barnehjem og spesialskoler over hele Norge. Kartleggingsutvalget, under ledelse av professor Edvard Befring, slo fast at et betydelig antall av de barna som bodde på barnehjem fra 1945 til 1980, ikke fikk oppfylt sine mest elementære behov for mat, klær, stimulanse og trygghet. Mange ble utsatt for seksuelle overgrep enten fra tilsatte ved institusjonene eller andre barnehjemsbarn. Befringrapporten viser til at det har vært svikt på alle forvaltningsnivåer (Vedlegg 2). Hedmark fylkeskommune sitt formelle ansvar for barnevernsinstitusjoner er knyttet til perioden 1980 til Frem til 1980 var det kommunene som hadde ansvaret, herunder ansvaret for å følge opp i de tilfeller der overgrep ble avdekket. Fra og med 2004 overtok Staten ansvaret for institusjonene. De konkrete sakene i Hedmark som så langt er kjent, knytter seg alle til perioden før De fire kommunene dette gjaldt (Hamar, Ringsaker, Stange og Trysil) har etablert oppreisningsordninger for å følge opp de konkrete overgrepssakene som er avdekket. I lys av ovennevnte foreligger det i dag ikke noe formelt grunnlag som tilsier at Hedmark fylkeskommune må foreta seg noe videre i denne saken. Det er heller ikke behov for å samordne arbeidet med gjennomføring av oppreisningsordninger, siden disse allerede er vedtatt og etablert i de ulike kommunene nevnt ovenfor. Overgrepssaker kan imidlertid bli gjort kjent i lang tid etter at selve overgrepet finner sted. Det gjør at det ikke kan utelukkes at det i fremtiden kan komme opp saker knyttet til den perioden Hedmark fylkeskommune var driftsansvarlig for institusjonene. Mot det grunnlaget er det fylkesrådets vurdering at det bør legges opp til en robust modell for behandling av eventuelle kommende overgrepssaker i fylkeskommunens ansvarsperiode. En slik modell beskrives i vedlegg 9. Innledning I fylkestinget 4. november 2013 (sak 65/13) ble det fremmet et forberedt forslag om oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke. Det ble vedtatt at fylkesrådet så snart som mulig skulle legge fram en sak som belyser viktige sider av saken, med en konklusjon, også sett i lys av at Hedmark fylkesting tidligere har avslått en slik ordning. Spørsmålet om oppreisningsordning for barnehjemsbarn i Hedmark har tidligere blitt fremmet som verbalforslag i Fylkestinget ved to anledninger høsten 2010, hhv. den (sak 47/10) og (sak 84/10). Begge gangene ble forslagene nedstemt. I augustmøtet fremmet Venstere forslaget, på vegne av Venstre (V), Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF) og Pensjonist Partiet (PP). Forslaget falt med 21 mot 10 stemmer. I desembermøtet fremmet representanten Erik Ringnes (V) forslaget, som falt med 25 mot 8 stemmer. I tillegg ble det fremmet som et enkeltforslag i alternativt budsjett for 2011 fra partiene H, Krf, V og PP på fylkestingets møte Forslaget til alternativt budsjett falt med 21 mot 12 stemmer. Bakgrunn En nasjonal kartlegging av barnehjem og spesialskoler som ble levert til regjeringen i 2004, viste at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter fant sted i barnehjem og spesialskoler over hele Norge. Kartleggingsutvalget under ledelse av professor Edvard Befring, slo fast at et betydelig antall av de barna som bodde på barnehjem fra 1945 til 1980, ikke fikk oppfylt sine mest elementære behov for mat, 1 Dette er bekreftet av Fylkesmannen (Fylkeslegen).

3 klær, stimulanse og trygghet. Mange ble utsatt for seksuelle overgrep enten fra tilsatte ved institusjonene eller andre barnehjemsbarn. Befringrapporten viser til at det har vært svikt på alle forvaltningsnivåer. I møte i Enhetsrådet i oktober 2004 orienterte Fylkesmannen om at en arbeidsgruppe var etablert. Arbeidet fra denne gruppen og utfallet av Befringutvalgets arbeid skulle, så danne grunnlag for evt. videre tiltak. Enhetsrådet ville avvente videre arbeid om oppreisningsordninger til det forelå forslag fra utredningen. Det ble også uttrykt ønske om en felles behandlingsform i kommuner og fylker fremover. På dette tidspunktet ble det ikke igangsatt noe eget arbeid fra Hedmark fylkeskommunes side. I ettertid har saken ikke vært til ytterligere behandling i Enhetsrådet. Saksopplysninger fakta Fakta om barnehjemsbarn i perioden I perioden bodde det hvert år mellom barn på barnehjem i Norge. Ca. 400 barn og unge med tilpasningsvansker gikk på spesialskoler. Befringrapporten NOU 2004:23, viser til at det har vært svikt på alle forvaltningsnivåer. Stat, regionalt nivå og kommune hadde påtatt seg ansvaret for disse barna, og skulle i følge barnevernloven av 1953 sikre dem en trygg oppvekst når foreldrene av forskjellige grunner ikke klarte å fylle sin omsorgsrolle. Kommunene hadde gjennom loven av 1953 ansvaret for plassering og tilsyn med barnet, samt de kommunale institusjonene, tilsynet med lokale institusjoner uavhengig av eier, og fosterhjemtjenesten. I perioden var det fem barnehjem i Hedmark. Disse var i kommunene Hamar, Stange, Ringsaker og Trysil. I tillegg har kommunene Kongsvinger, Elverum og Åmot behandlet konkrete overgrepssaker hos personer i egne kommuner. I notat fra Fylkesmannen ( ) til de aktuelle kommunene ble det vist til at en mulig gransking av overgrep eller omsorgssvikt mot barn bør utføres av kommunene som drev eller hadde tilsyn med barnehjem. Drift og tilsyn av barnehjem i denne perioden var et kommunalt ansvar. Det ble informert om at det skulle opprettes en arbeidsgruppe i samarbeid mellom Enhetsrådet og KS som kunne bistå kommunene i deres arbeid. Dette ble ikke gjort, men de nevnte kommunene tok egne initiativ. Lovgrunnlag, drifts- og tilsynsansvar og konkrete saker i perioden : Lovgrunnlaget og den praktiske betydningen av begrepet «driftsansvar»: Det fylkeskommunale driftsansvaret fulgte i utgangspunktet av barnevernloven av 1953, 45, hvilket i praksis innebar at de krav som ble stilt til kommunene frem til 1980, ble overført til fylkeskommunene da de overtok ansvaret dette året. Endringen som tilla fylkeskommunene ansvaret ble gjort ved lovendring 8. juni 1979 og loven trådte i kraft med virkning fra (jfr. Ot.prp. nr. 12 ( )). Loven sier følgende: Lov om barnevern av 1953: Det påhviler fylkeskommunene - enkeltvis eller i samarbeid mellom flere fylkeskommuner - å opprette og drive barneverninstitusjoner som er nevnt i 39 første ledd bokstav a) i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket.

4 Vedkommende fylkeskommune skal utarbeide en plan for oppretting og drift av institusjoner som nevnt i første ledd. I planen kan innpasses kommunale og private institusjoner som er godkjent i samsvar med 40. Planen skal godkjennes av departementet 2 som også kan gjøre endringer i planen. For privat institusjon som er opprettet før 1. januar 1980, og som er godkjent i samsvar med 40, kan Kongen etter søknad fra vedkommende institusjon bestemme at den på nærmere vilkår skal innpasses i plan som nevnt. Kommunene bør etter behovet enten selv opprette eller støtte opprettingen av institusjoner som omfattes av 39 første ledd bokstav b eller annen virksomhet som motsvarer slike institusjoners formål. 1 Endret ved lover 6 juni 1975 nr. 30, 8 juni 1979 nr. 51, 19 des 1986 nr Barne- og familiedepartementet. I Sosialdepartementets rundskriv 1-11/83 ble det presisert at driftsansvaret innebar at fylkeskommunene hadde ansvaret for at institusjonene som var tatt inn på den fylkeskommunale planen, skulle drives faglig forsvarlig, og at den enkelte beboer skulle gis forsvarlig omsorg under oppholdet på institusjonen. Dette ansvaret ble videreført etter at lov om barneverntjenester av 1992 trådte i kraft fra 1. januar ved denne lovens 5-1 til 5-5. Disse bestemmelsene ble endret/opphevet ved den statlige overtakelsen av det fylkeskommunale barnevernet Ved den formelle overtakelsen i 2004 gikk fylkeskommunens virksomhet innen barnevernet med tilknyttede eiendeler, rettigheter og forpliktelser over til staten. Staten skulle ikke betale vederlag for dette ervervet. Deretter utpekte departementet de regionale enheter som på statens vegne skulle overta de enkelte virksomheter innen barne- og familievernet, med tilhørende eiendeler, rettigheter og forpliktelser. Driftsansvaret innebar at fylkeskommunen i perioden var ansvarlig for følgende: å utarbeide en plan for oppretting og drift av institusjonene, dersom fylkeskommunen vurderte at det forelå et behov for slike institusjoner; o i planen kunne både kommunale og godkjente private institusjoner innpasses. å opprette og drive barnevernsinstitusjonene det fylkeskommunale ansvaret for institusjonen ble opphevet ved den statlige overtakelsen av det fylkeskommunale barnevernet i Drifts- og tilsynsansvar: : o Driftsansvaret for barnevernsinstitusjonene lå hos kommuner og private (stiftelser, humanitære organisasjoner m.v.) 2 2 Ot.prp.nr.9 ( ) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven) m.v. 0 Endret ved lover 9 mai 2003 nr. 29 (ikr. 1 jan 2004 iflg. res. 9 mai 2003 nr. 596). 21 juni 2013 nr. 63 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1516).

5 o Tilsynsansvaret ble utført av kommunalt oppnevnte tilsynsutvalg, men Fylkesmannen var tillagt et overordnet tilsynsansvar : o Driftsansvaret for barnevernsinstitusjonene lå hos fylkeskommunen o Tilsynsansvaret: : Utført av kommunalt oppnevnte tilsynsutvalg, men Fylkesmannen var tillagt et overordnet tilsynsansvar : Hos Fylkesmannen : o Driftsansvaret for barnevernsinstitusjonene ble overført til Staten o Tilsynsansvaret ligger fremdeles hos Fylkesmannen. Når det gjelder plasseringsansvaret (den ansvarlige myndighet for å melde inn et behov for en barnevernsplass), så har dette vært et kommunalt ansvar i hele perioden 1945 og frem til i dag. Konkrete saker i perioden (som frem til nå offisielt er kjent): : o Ja. I Hedmark fylke omfatter dette saker knyttet til fem institusjoner, fordelt på de fire kommunene Hamar, Ringsaker, Trysil og Stange. I saksfremlegget til mai-tinget ble det redegjort for kommunenes ulike måter å håndtere de konkrete overgrepssakene på : o Ingen kjente saker pr : o Ingen kjente saker pr Oppsummering: Siden 1945 har Fylkesmannen hatt et uavbrutt tilsynsansvar, mens fylkeskommunenes formelle ansvarsforhold er knyttet til driftsansvaret for barnevernsinstitusjonene i perioden Det siste innebærer at Hedmark fylkeskommune hadde et formelt ansvar for institusjoner i Hedmark fylke i perioden 1980 til Ulike oppreisningsordninger Innledning Åtte fylkeskommuner har gått inn for en fylkesvis kommunal fellesordning, basert på Stavangermodellen (se vedlegg 1 for en nærmere redegjørelse av modellen). Det vil si at fylkeskommunen har et administrativt ansvar, mens kommunene har oppreisningsansvar. I Rogaland og i Aust- og Vest-Agder ble det i samarbeid med fylkeskommunene etablert felles oppreisningsordninger for de respektive fylkenes kommuner. Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Vestfold og Østfold har gjort det samme. Trondheim kommune inviterte i sin tid øvrige kommuner i Nord- og Sør Trøndelag til å ta del av sin gjeldende ordning. I Finnmark besluttet flertallet av kommunene å slutte seg til en felles fylkesordning etter forslag fra KS Finnmark/rådmannsutvalget. I Akershus vedtok i fylkestinget i november 2011 å etablere sin egen ordning hvor også kommunene inviteres til å delta. En samlet gjennomgang av hvordan stat, fylkeskommuner og kommuner har håndtert denne saken viser at i alt 282 kommuner og 11 fylkeskommuner har vedtatt å opprette en oppreisningsordning for tidligere

6 barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn. Pr. primo mars 2014 er det 137 kommuner og 7 fylkeskommuner som ikke her opprettet en oppreisningsordning. Hedmark er en av disse. I 2013 utbetalte de kommuner som har opprettet en slik ordning ca. 17 millioner kroner. Siden ordningen ble opprettet i 1998 har de kommuner som har sluttet seg til ordningen utbetalt i overkant av 179 millioner kroner. Staten har fra sin ordning utbetalt i underkant av 166 millioner i alt. Samlet sett er det dermed utbetalt ca. 345 millioner kroner for overgrep begått mot tidligere barnehjems-, skolehjems- og fosterhjemsbarn. Hedmark fylkeskommune, sammen med alle kommuner og fylkeskommuner som ikke har opprettet oppreisningsordninger, mottok medio mars 2014 et brev. I brevet oppfordrer styret for stiftelsen adressatene til å opprette ordninger. Spørsmålet om oppreisningsordning for barnehjemsbarn i Hedmark har blitt fremmet som verbalforslag i Fylkestinget ved to anledninger høsten 2010, hhv. den 31.8 (sak 47/10) og 6.12 (sak 84/10). Ved førstnevnte tilfelle fremmet V, på vegne av V, H, KrF og PP forslaget, som falt med 25 mot 8 stemmer. I det andre tilfellet fremmet representanten Erik Ringnes (V) et verbalforslag, som falt med 21 mot 10 stemmer. Samarbeidsmodell for kommuner og fylkeskommuner - utviklet fra «Stavangermodellen» 3 Målet med en oppreisningsordning er at mennesker som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt under offentlig omsorg skal vite seg trodd, hørt, sett og forstått. I tillegg skal det offentlige gis en mulighet til å ta et oppgjør med en svært vanskelig historie, få en reell mulighet til å be om en uforbeholden unnskyldning, og gis en mulighet til å styrke dagens barnevern gjennom kjennskap til tidligere barnevernsbarns historier. Sammen kan de to partene reise seg og gå videre. Dette er målet med oppreisning etter Stavangermodellen. Den opprinnelige Stavangermodellen baserte seg rent administrativt på vertskommunetanken, på tross av at fylkeskommunen også var en del av samarbeidet. (Ref koml. 28a, hvor merknaden (Ot.prp. nr 95 ( ))sier at det ikke er mulig for en fylkeskommune å legge oppgaver til en kommune, siden de to forvaltningsnivåene har ulike oppgaver, og 28b som hindrer vertskommunesamarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.) Modellens økonomiske fordeling baserte seg på ansvarsfordelingen i barnevernloven av 1953 og fylkeskommunens utvidede ansvar i Kommunene svarte for innvilgning av oppreisningsbeløp for personer plassert før 1980, fylkeskommunen fra 1980 til 1993, og de administrative kostnadene ble fordelt etter den enkelte kommunes/fylkeskommunens antall innvilgede søknader. Grunnprinsippene i vedtektene for den enkelte søker var like i denne ordningen som i de senere ordningene, men rent administrativt kan de gjøres enklere. Samarbeidsmodellen for fylkeskommunen og fylkets kommuner: Fylkeskommunen: administrativt ansvar + Kommunene: oppreisningsansvar Denne fylkesvise kommunale fellesordningen, som består av fylkeskommunen med administrativt ansvar og kommunene med oppreisningsansvaret, baseres fortrinnsvis på en samarbeidsavtale mellom alle fylkets kommuner og fylkeskommunen. Dette gjøres for i størst mulig grad å sikre likebehandling, kvalitet og ryddighet. Siden en oppreisningsordning skal være tidsavgrenset, et det tjenlig med en enkel samarbeidsmodell. Erfaringsmessig ser vi at der fylkeskommunen administrerer og drifter ordningen, og kommunene har ansvar for oppreisning og beløpstilkjenning til den enkelte søker, blir det administrativt enklest. Da vil fylkeskommunen ha det administrative/økonomiske ansvaret for etablering og drift av et uavhengig sekretariat og utvalg, kunngjøring og annonsering osv. Den enkelte kommune har så det hele og fulle ansvar for den endelige unnskyldning i brevs form fra kommunens ordfører og utbetaling av den enkeltes oppreisningsbeløp, med utgangspunkt i tanken om at "alle barn er kommunale barn". Det gir en større grad 3 Se vedlegg 1 for en nærmere beskrivelse av «Stavangermodellen»

7 av økonomisk forutsigbarhet, mer kostnadseffektiv administrasjon, samt et mer oversiktlig bilde for alle involverte parter. På samme måte som at oppreisningsordningen er en ikke-juridisk eller lovpålagt innretning, baseres heller ikke samarbeidsmodellen/avtalen juridisk, altså ikke på kommunelovens paragrafer om interkommunalt samarbeid (eks. koml. 27/28a/28b, som viser til lovpålagte oppgaver). Den baseres derimot på en samlet erkjennelse av fakta basert på likelydende konklusjoner i granskingsrapporter samt Befringrapporten, sammen med et reelt ønske fra kommunenes og fylkeskommunens side om å ta et moralsk oppgjør med fortiden, og en felles vilje til å gjøre noe med det. Ordførerforum eller tilsvarende kan fungere som styringsgruppe, som tar i mot og behandler forslag til vedtekter osv. fra en arbeidsgruppe, før politisk behandling i den enkelte kommune/fylkeskommunen. Det er ikke nødvendig med en godkjennelse fra departementet for å inngå denne type interkommunal avtale, den er allerede godkjent gjennom punkt 2.3 i "veileder om kommunale granskinger av barnehjem og spesialskoler, men er en følge av kommunene sin alminnelige frihet til å organisere sin egen virksomhet, (ref. koml. 6) og vilje til å gjennomføre den i praksis. Kilde: Oppreisningsordninger i utvalgte fylkeskommuner Rogaland, Aust-Agder, Vest-Agder, Vestfold, Østfold, Buskerud, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag Nordland og Troms har alle gått inn for en fylkesvis kommunal fellesordning, basert på erfaringene fra Stavangermodellen. I tillegg har flere enkeltkommuner, spredt over hele landet, etablert ordninger med vedtekter i henhold til Stavangermodellen. Nordland fylkeskommune Nordland fylkeskommune har gått inn for en samlet erstatningsordning, der barn og unge som ble utsatt for overgrep omsorgssvikt og overgrep skal få erstatning fra kommunene. Samtlige kommuner i Nordland er med på ordningen. Ordningen innebærer en moralsk og økonomisk kompensasjon for de alvorlige belastninger og overgrep enkelte barn har blitt påført i barnevernsplasseringer. «Kommunal oppreisningsordning i Nordland» er retta mot personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i forbindelse med at hjemkommunen har plassert dem i barnevernsinstitusjon eller fosterhjem. Ordninga dekker barnevernsplasseringer som har skjedd i kommunene i Nordland i perioden frem til 1993, og gjelder ubegrenset tilbake i tid. Enkeltpersoner som faller inn under ordningen vil bli tilkjent et oppreisningsbeløp fra kr inntil kr ,-. Ordningen gjaldt fra 1. oktober 2012 fram til 1. oktober (kilde: Nordland fylkeskommune). Nord-Trøndelag fylkeskommune Det er etablert en oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn plassert av en kommune i Nord-Trøndelag. 16 kommuner sammen med Nord-Trøndelag fylkeskommune deltar, og det er fylkeskommunen som på vegne av kommune skal administrere ordningen. Vedtektene er i tråd med Stavangermodellen og ordningen gjelder for personer som var under barnevernets omsorg før Fem kommuner i Nord-Trøndelag har valgt å stå utenfor oppreisningsordningen. Disse er: Steinkjer, Namsos, Meråker, Inderøy og Levanger. Sør-Trøndelag fylkeskommune

8 Sør-Trøndelag fylkeskommune har ikke ei tilsvarende ordning, da de mener det er Staten som må ta ansvaret for de tidligere barnevernsbarna. Trondheim kommune hadde gitt erstatning til rundt 300 barn, da ordninga ble avslutta i Utfyllende detaljer fra Trondheim kommune: Trondheim kommunes erstatning til tidligere barnevernsbarn Oppreisningsordningen ble vedtatt av Trondheim bystyre Ordningen skulle gjelde for to år, men ble forlenget til utgangen av Oppreisning er ment fra bystyret å være en uforbeholden unnskyldning og økonomisk kompensasjon til personer som har opplevd omsorgssvikt eller overgrep i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem etter plassering av Trondheim kommune. I alt 353 personer har fått erstatning på kroner. 172 personer har fått ordningens maksimumsbeløp på kroner. 128 av de som har fått oppreisning er kvinner, 225 er menn. 120 av de som har fått oppreisning er førdi , mens 115 er født Bare seks personer er født på 1920-tallet. Bare ni av de som har søkt har fått avslag, mens 47 har blitt avvist fordi Trondheim kommune ikke henviste barnet til barnevernet. Oppreisningsutvalget har bestått av Aage Rundberget (lagmann i Frostating lagmannsrett), Gunhild Øyangen (fhv. statsråd og stortingsrepresentant) og Arne Ytterhus (psykolog). Tidligere vurderinger av oppreisningsordninger i Hedmark fylke Enhetsrådet besluttet i 2004 å belyse problematikken vedrørende mulige overgrep i barnevernsinstitusjoner i Hedmark. Med bakgrunn i dette ville Fylkesmannen i Hedmark i første omgang få oversikt over omfang og type problemer knyttet til barnevernsinstitusjonene. I perioden var det fem barnehjem i Hedmark. Disse var i Hamar, Stange, Ringsaker og Trysil kommune. I notat fra Fylkesmannen ( ) til de aktuelle kommunene ble det vist til at en mulig gransking av overgrep eller omsorgssvikt mot barn bør utføres av kommunene som drev eller hadde tilsyn med barnehjem. Drift og tilsyn av barnehjem i denne perioden var et kommunalt ansvar. Det ble informert om at det skulle opprettes en arbeidsgruppe i samarbeid mellom Enhetsrådet og KS som kunne bistå kommunene i deres arbeid. Størrelsesorden på utbetalingene (på nasjonalt nivå) En samlet gjennomgang av hvordan stat, fylkeskommuner og kommuner har håndtert denne saken viser at i alt 282 kommuner og 11 fylkeskommuner har vedtatt å opprette en oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn. Pr. primo mars 2014 er det 137 kommuner og 7 fylkeskommuner som ikke her opprettet en oppreisningsordning. I 2013 utbetalte de kommuner som har opprettet en slik ordning ca. 17 millioner kroner. Siden ordningen ble opprettet i 1998 har de kommuner som har sluttet seg til ordningen utbetalt i overkant av 179 millioner kroner. Staten har fra sin ordning utbetalt i underkant av 166 millioner i alt. Samlet sett er det dermed utbetalt ca. 345 millioner kroner for overgrep begått mot tidligere barnehjems-, skolehjems- og fosterhjemsbarn. Størrelsen på utbetalingene pr. person varierer fra ,-, og baseres på overgrepets karakter og hvorvidt vedkommende også har fått erstatning fra Staten eller ikke. En mer detaljert beskrivelse av omfanget på utbetalinger i et utvalg fylker fremgår av vedlegg 7. Innspill fra stiftelsen «Rettferd for Taperne»

9 Hedmark fylkeskommune, sammen med alle kommuner og fylkeskommuner som ikke har opprettet oppreisningsordninger, mottok medio mars 2014 et brev. I brevet oppfordrer styret for stiftelsen adressatene til å opprette ordninger (se vedlegg 3). Styret i stiftelsen påker at det å ikke ha en slik ordning «strider mot Stortingets vilje fra 2005 og mot BUFs klare uttalelse om at «Det at staten innvilger oppreisning, fritar ikke kommune fra sitt ansvar»». Hva har konkret skjedd i de fire kommuner i Hedmark som var omfattet av problemstillingen? På bakgrunn av kombinasjonen av kommunenes egne vurderinger av problemstillingen, brevet fra Fylkesmannen i april -04 og brevet fra stiftelsen «Rettferd for Taperne», har de fire berørte kommunene i Hedmark gjort konkrete vurderinger av hvorvidt de skulle etablere en oppreisningsordning eller ikke for sin kommune. I det følgende redegjøres det summarisk for de ulike løsningene som er valgt. Trysil kommune: Kommunen startet arbeidet med å vurdere problemstillingen før den nasjonale ordningen kom på plass, og at de mottok brevet fra Fylkesmannen i april -04. Kommunen har så langt imidlertid ikke lykkes med å fremskaffe den nødvendige dokumentasjon for å kunne konkludere med en konkret ordning. Slik saken i skrivende stund ligger an, vil Trysil kommune derfor trolig avslutte sitt vurderingsarbeid av problemstillingen ila Deretter vil de konkludere med at saken ikke utredes nærmere. Nåværende ordfører rettet imidlertid en offentlig beklagelse til alle som det måtte vært begått urett overfor, i et kommunestyremøte i Ringsaker kommune: Ringsaker kommune har etablert en egen erstatningsordning. Så langt har kommunen imidlertid ikke avsatt egne økonomiske midler til formålet. Det har derfor ikke vært utbetalt erstatninger så langt, men ordningen som sådan er fremdeles gjeldende. Stange kommune: Stange kommune har etablert en ordning, der den enkelte berørte kan søke om erstatning. Det foretas konkrete vurderinger av hver enkelt søker. Ordningen er gjeldende den dag i dag. I tillegg har kommunen gitt en generell uforbeholden unnskyldning til tidligere barnehjemsbarn, som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold i barnehjemmene. Hamar kommune: Hamar kommune etablerte i sin tid en oppreisningsordning, og har foretatt vurderinger og utbetalinger til de berørte personer. Ordningen ble deretter avviklet, som følge av at det ikke lenger forelå et behov for å videreføre den. Fylkeskommunens rolle overfor kommunene i Hedmark Sett i ettertid, og basert på ulike samarbeidsmodeller som er valgt i lignende saker i andre fylker i Norge, er det rimelig å anta at Hedmark fylkeskommune kunne ha bidratt med en samordnende rolle overfor de kommunene som så langt har hatt konkrete saker. En slik rolle ville, sett i ettertid, trolig kunne bidratt til mer enhetlige oppreisningsordninger, herunder mer likhet i den økonomiske kompensasjonen i de ulike sakene. Denne samordningsrollen er imidlertid nå kun aktuell for eventuelle fremtidige saker, all den tid de nevnte kommunene allerede har vedtatt egne ordninger. Vurdering Det er fylkesrådets vurdering at det er de berørte kommunene som har det økonomiske ansvaret for å etablere den typen oppreisningsordning som det her er snakk om. Fylkeskommunens rolle vil evt. være å legge til rette for en administrativ samordning. I lys av at de berørte kommunene alle har gjort konkrete vurderinger av behovet i sine respektive kommuner, og etablert relevante ordninger eller på annen måte konkludert i saken for sin kommune, finner ikke fylkesrådet at det foreligger grunnlag eller behov for ytterligere samordning fra Hedmark fylkeskommune sin side. Kritikkverdige forhold kan imidlertid bli gjort kjent i lang tid etter at selve overgrepet finner sted. Det gjør at det ikke kan utelukkes at det i fremtiden kan komme opp saker knyttet til den perioden Hedmark fylkeskommune var driftsansvarlig for institusjonene. Mot det grunnlaget er det fylkesrådets vurdering at det bør legges opp til en robust modell for behandling av eventuelle kommende saker i fylkeskommunens

10 ansvarsperiode. En slik modell bør omfatte ansvar, organisering, kompetansebehov, vedtekter, klageadgang og økonomi. Modellen skisseres i vedlegg 9. Konklusjon I lys av ovennevnte er det fylkesrådets vurdering at spørsmålet om å etablere en egen oppreisningsordning for barnehjemsbarn i Hedmark fylke ikke utredes nærmere på nåværende tidspunkt. Eventuelle framtidige krav om oppreisning for tidligere barnehjemsbarn i Hedmark fylke som kan knyttes til perioden , skal behandles i tråd med den modellen som er beskrevet i vedlegg 9.