Kåre Willoch intervjuet av Karl H. Brox 4. juli 2000 overrakte det såkalte Sårbarhetsutvalget, som ble ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch, sin innstilling til daværende justisminister Hanne Harlem. Ett av utvalgets forslag var at det bør opprettes et departement for samfunnssikkerhet og beredskap. Fire år senere spør Willoch igjen: Når får vi et slikt departement? Terrorangrepene mot USA den 11. september 2001 førte til at kampen mot terror ble satt på den politiske dagsorden på en helt annen måte enn før. Senere har vi opplevet en rekke andre terrorhandlinger rundt om i verden, også i Europa, og spørsmålet blir uvegerlig: Kan det også skje i vårt land? Ja. En grunn er at Norge er en betydelig eksportør av energi til land som er, eller kan komme i konflikt, eller som av andre grunner kan bli mål for voldelige pressgrupper. Slike grupper kan finne det hensiktsmessig å ramme land som handler gass og olje hos oss ved å stanse energileveransene. Gassen er her særlig relevant, men faren for terroranslag gjelder også oljeproduksjonen. Selv om det er et verdensmarked for olje, kan bortfall av norske leveranser få følbare negative virkninger for vestlige land i konflikt, og dette kan motivere til terror og sabotasje mot vår produksjon og transport av olje og gass. Vi må imidlertid heller ikke se bort fra at de som måtte ønske å gjøre anslag mot Norge og norske interesser for å ramme andre også kan finne det enklest å angripe andre deler av det norske samfunn, med sikte på å oppnå at energiproduksjonen eller energitransporten blir redusert som følge av lammelse i andre sektorer. Det kan være mange måter å gjøre dette på. Vi må videre innse at Norges innsats for å 25
løse problemer i andre deler av verden kan gi oss nye fiender. Dette er blitt enda klarere etter at vi ble engasjert i Afghanistan og Irak. Dette er imidlertid ikke noe argument for at vi skal la være å engasjere oss internasjonalt i samsvar med våre idealer, men det gir sterke grunner til å trekke beredskapsmessige konsekvenser av det som vi finner riktig å gjøre. Er terrorfaren det største sikkerhetsmessige problem Norge i dag står overfor? Det ligger i tiden at man fokuserer på terrorisme, men det er nokså betenkelig å peke ut ett problem som det dominerende fordi det lett fører til at man overser andre sider ved landets sårbarhet. For enkeltmennesket er nok muligheten for å bli skadet ved en trafikkulykke vesentlig høyere enn sannsynligheten for å bli rammet av en terrorhandling, men vi skal likevel ikke undervurdere den usikkerheten som et økende antall terrorangrep rundt om i verden og det faktum at det kan skje også i vårt land, kan skape. Det må derfor advares mot å la frykt svekke vår livskvalitet mer enn nødvendig. Man trenger rolig realisme for å kombinere rasjonell beredskap med mest mulig uforstyrrede liv. Dessuten må vi ikke miste av syne at verden til tross for vår tids nye farer er et tryggere sted i vår tid enn den var for nær sagt noen tidligere generasjon. Særlig har vi i den rike del av verden dårlig grunn til å føle oss mer utsatt enn våre forgjengere. Ikke bare kriger, men i høyeste grad også epidemier andre katastrofer har rammet menneskeheten forholdsvis langt verre før enn noe har rammet oss i de senere årtier tenk bare på Svartedauen som også la store deler av Europa og vårt land øde. Likevel, vi må dessverre regne med at terror og sabotasje blir langvarige trusler mot store deler av verden, hele Vesten ikke minst, og den er også vi en del av. I hvilken grad kan vi beskytte oss? All erfaring viser at man ikke fullt ut kan beskytte seg mot terror. Det må også erkjennes at det ikke er mulig, i en tid med så rask teknologisk utvikling som nå, å finne beskyttelse som forblir effektiv i mer enn begrenset tid. Det vil ikke ta lang tid før skadevoldere får nye virkemidler til å eliminere gamle forsvarstiltak. Effektiv etterretning og overvåkning, og samarbeid med andre lands tjenester på dette området, er viktige deler av den beskyttelse vi må omgi oss med. Det må da legges til at terrorisme kan komme til uttrykk også på andre måter enn ved eksplosjoner og dramatiske handlinger som de vi så i USA 11. september 2001. Blant annet bruk av kjemiske og bakteriologiske våpen kan heller ikke utelukkes. En oppgave av spesiell viktighet i Norge er sikkerheten ved våre vannmagasiner. Høye, store dammer i kombinasjon med moderne sprengstoff gir en mulighet for sabotasje og terror som er formidabel. Resultatet kan bli et betydelig tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser. Sårbarhetsutvalget understreket derfor at man må etablere institusjoner med høy motivasjon for å følge med og foreslå nye forsvarsmidler hver gang ny risiko 26
Kåre Willoch intervjuet av Karl H. Brox oppstår. Utvalget foreslo blant meget annet at det burde opprettes et nytt sekretariat for samordning og effektivisering av våre ulike organer for etterretning, overvåkning og sikkerhet, og dette rådet er tatt til følge. Sårbarhetsutvalget foreslo også opprettelsen av et sikkerhetsdepartement, men fikk ikke gehør for dette. Hva sier du om dette i dag? Regjeringen og Stortinget valgte som kjent en annen løsning, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg ikke har tro på at den organisasjonsmodellen som ble valgt vil sikre godt nok at det blir varig dynamikk i arbeidet for sikkerhet mot ikke-militære trusler. Det er fremdeles Justisdepartementet som skal ha det overordnede ansvar for landets forberedelser mot trusler av ikke-militær art, men det er også opptatt med meget annet enn beredskapen på dette området. Det har rett nok til sin hjelp fått et styrket direktorat for sivil beredskap, med utvidet arbeidsområde og nytt navn: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Men et direktorat er ikke tilstrekkelig til å sikre at de viktige spørsmål vi her snakker om til enhver tid er løftet høyt opp på den politiske dagsorden. Et direktorat vil heller ikke kunne oppnå og bevare den autoritet som er nødvendig for å engasjere andre fagområder og sideordnede institusjoner sterkt nok til å yte stadig nye bidrag i det sikkerhetsmessige arbeidet, og da særlig med hensyn til nye risikofaktorer. Med unntak av forsvarsministeren som er tillagt ansvaret for den militære delen av vår beredskap, er det i dag i vårt land ingen politisk leder som blir løpende vurdert etter hva hun eller han gjør for vår sikkerhet. Faren for et rent militært angrep mot vårt land utgjør i vår tid en mindre del av trusselbildet enn før og Sårbarhetsutvalget vurderte om både sivil og militær beredskap burde samles i ett og samme departement. Utvalget gikk bort fra dette, men det er like fullt åpenbart at vår beredskap krever nye muligheter for et effektivt samarbeid mellom politi og forsvar. Politiet må i gitte situasjoner kunne få rask hjelp av Forsvaret og omvendt. Dette forutsetter klare fullmakter til felles opptreden under en enhetlig kommando. Når man står overfor terrorister eller sabotører kan man ikke vente med tiltak til man vet hvem disse er. Man må derfor godta at militære enheter må kunne settes inn dersom det blir nødvendig også i situasjoner der det ikke er klarlagt om motstanderne er norske eller utenlandske. En annen viktig side av spørsmålet om vi ikke bør ha et eget departement for sivil beredskap og sikkerhet er at det kan styrke grunnlaget for en effektiv krisehåndtering. Hvis ett departement får ansvar for de fleste typer av mulige krisesituasjoner, vil organisering og øvelse av det apparat som må ta ledelsen når kaos truer, bli vesentlig enklere. Ville et sikkerhetsdepartement også bety styrket innsats mot andre trusler og farer i et moderne samfunn? Fokuseringen på den trusel som terrorismen representerer må som nevnt ikke føre til en nedvurdering av de mer «konvensjonelle» farer i samfunnet. Vi har i vårt land i løpet av de senere år hatt flere større ulykker som har avdekket 27
forskjellige mangler ved vårt sikkerhetsarbeid. Åsta-ulykken viste at det innen jernbanen manglet systematisk tenkning og innsats for å forhindre ulykker. Vi kan her sammenligne med luftfarten, som er et godt eksempel på hvor langt man kan komme med metodisk arbeid. Sleipner-ulykken og Rocknes-forliset avdekket på sin side blant annet mangler ved oppmerkingen langs skipsledene. Alt dette og mer til eksempelvis brannsikringen i våre mange tunneler vitner om at organiseringen av sikkerhetsarbeidet ikke er god nok. Det er for mange organer som arbeider med dette hver for seg. Skal vi kunne oppnå fullgod systematikk og metodisk innsats må arbeidet samles under færre tak slik at innsatsen kan koordineres og prioriteres bedre. Dette innebærer også at våre tilsynsorganer burde være samlet for å utvikle et felles sikkerhetsfaglig miljø, først og fremst organisatorisk men helst også geografisk. Nå blir Luftfartstilsynet plassert i Bodø, Post- og teletilsynet i Lillesand, og tilsyn med jernbaner, veier og skipssikerhet og brann- og eksplosjonsfare o.s.v. helt andre steder. Denne geografiske spredningen er til stor glede for flyselskapene, men kan bli en hindring for den ønskelige kraftsamling for mindre sårbarhet. Dette overordnede mål burde egentlig være for viktig for samfunnet til å være gjenstand for distriktspolitiske dragkamper. Hva er i tillegg til faren for terrorisme viktigst å rette fokus mot? Studerer man antall dødsfall er jo veitrafikken langt verre enn mye annet. At det kan være farlig å kjøre bil vet vi derfor, men vi kjenner også til en rekke tiltak som kan redusere faren. Det er her som på andre områder som jernbanen og skipsleden og meget annet i stor grad et spørsmål om bevilgninger og prioriteringer for å få redusert ulykkesrisikoen, men også spørsmål om hensiktsmessig organisering. Dessuten kan de snikende farene, de vi ikke så tydelig ser og kanskje en gang ikke kjenner til, kanskje være vel så viktige. Aristoteles formulerte for over 2000 år siden en lærdom som fremdeles har sin gyldighet: «Det er sannsynlig at det vil skje noe usannsynlig». Mye vil være vunnet dersom vi kan gripe fatt i dette «usannsynlige» før det skjer. Vårt politiske system må derfor reagere mot teoretisk risiko fremfor bare å handle etter dyrekjøpte erfaringer. Vi må endelig lære at risiko ikke lenger kan beregnes bare ut fra erfaring, men må stadig ta inn i kalkylen virkninger av nye sosiale og politiske forhold, og av ny teknologi. Det er sagt at dette dreier seg om å gå fra etterpåklokskap til «etterpåklokskap på forhånd». Tross selvmotsigelsen i uttrykket er det egentlig ganske godt: Erfaring er viktig, men langt fra nok. Man må med andre ord evne å ligge i forkant? Nettopp. Politikken må ledes av folk som våger å legge avgjørende vekt på problemer som andre mennesker si gjerne velgerne ennå ikke har rukket å få full forståelse for. Dette krever imidlertid innsats over alle grenser, både mellom fag og mellom land. Det kreves systematiske analyser av hva som er blitt annerledes siden i går, og vil bli forandret igjen i morgen. Man må oppdage i tide 28
Kåre Willoch intervjuet av Karl H. Brox hvorledes forandringer i en del av samfunnet eller teknologien skaper nye farer i andre deler. Hva med datasikkerhet? Samfunnet er i dag blitt så avhengig av datateknologien at de lammende muligheter her er overveldende. Nå har både offentlige myndigheter og næringslivet gjort mye for å øke sikkerheten på dette området i tiden som er gått etter fremleggelsen av Sårbarhetsutvalgets innstilling, men når man ser hva noen får til med forholdsvis enkelt «innbruddsverktøy» for å gjøre skade gjennom datasystemer, bør man fremdeles være bekymret over hva som kan skje dersom virkelig ressurssterke grupper eller stater vil lamme våre datasystemer. I tillegg til at det kan gjøres ved hjelp av elektroniske signaler gjennom systemene selv, kan lammelse oppnås ved elektromagnetisk stråling utenfra, eller ved enklere tekniske inngrep. En skrutrekker på det riktige sted i infrastrukturen kan bli like effektiv i en fremtidig sabotasje som en kniv kunne være for terroristene som angrep World Trade Center. Lammelse av datasystemer kan i verste fall bety stans i livsviktige forsyninger, stans i betalinger med den lammelse av annen virksomhet som det etter hvert vil føre til, og lammelse av forsvaret mot militære og kriminelle overgrep, med den risiko det innebærer for økonomi, helse og endog liv. Man kan selvsagt beskytte seg mot skadeverk gjennom datasystemer, men spørsmålet er om man gjør det godt nok, ikke bare mot dagens angrepsmuligheter, men også mot morgendagens? Det er i det hele tatt farlig å leve? Ja, slik kan man godt si det, og rekken av de farer som kan ramme enkeltindivider og hele samfunnet er egentlig endeløs. Utviklingen har i senere år også understreket farene fra mer konvensjonelle trusler, blant annet fra organisert kriminalitet. Både terroristgrupper og annen organisert kriminalitet har ofte tilgang til enorme ressurser som de kan få fra stater, narkotikahandel eller annen kriminell virksomhet. Men, som sagt, andre farer er redusert, slik at våre generasjoner alt i alt har meget å væretilfredse med. Er du i dag tilfreds med den innstillingen som Sårbarhetsutvalget la frem? La meg først si at det var avansert av justisminister Odd Einar Dørum å få satt ned et slikt utvalg. Det var både riktig og viktig. Når det så gjelder resultatet har det i ettertid skjedd mye som ble påpekt av utvalget. Jeg tillater meg å synes at vi traff ganske godt, og tror at det fremdeles er mye å hente fra innstillingen som kan bidra til å øke samfunnets sikkerhet. 29