Oppgave 1) Sammendrag kapittel 8 Det finansielle system er komplekst i både struktur og funksjon over hele verden og inkluderer mange ulike typer institusjoner. Her har man alt fra banker, forsikringsselskaper, aksje- og obligasjonsmarkeder og så videre. Allikevel kan man finne åtte felles faktorer som kan være overraskende, men som er essensielle for å forstå hvordan systemet fungerer. Aksjer er ikke den viktigste eksterne finansieringskilden for bedrifter, det er nemlig diverse typer lån og obligasjoner som står for det meste av finansieringen. Utstedelse av verdipapirer er ikke hovedmåten bedrifter finansierer sin drift. Det stemmer hvert fall i andre land enn USA. I Amerika er det en liten andel banklån, mens den i andre store land står for 56 78 %(Mishkin.2009. side 170) av den eksterne finansieringen for bedrifter. Indirekte finansiering som involverer finansielle mellomledd er mange ganger større enn direkte finansiering hvor bedrifter skaffer kapital direkte fra låntakere eller i finansielle markeder. Finansielle mellomledd, spesielt banker, er den viktigste kilden til ekstern finansiering for bedrifter. Det finansielle systemet er blant de mest regulerte sektorer i økonomien. Bare store, velkjente, bedrifter har mulighet til å finansiere sine aktiviteter gjennom verdipapirmarkedet. Mindre selskaper må i stor grad bruke banklån. Det å ta pant i underliggende eiendel er vanlig i gjeldskontrakter både for husholdninger og bedrifter. Transaksjonskostnader påvirker strukturen til det finansielle system på den måten at småsparere ikke får muligheten til å investere da transaksjonskostnadene vil utgjøre en stor andel av pengene investert. Hvordan finansielle mellomledd kan redusere transaksjonskostnader: Storskala økonomi. De kan kjøpe inn for flere investorer samtidig og dermed redusere transaksjonskostnaden for alle selv etter at fondet har tatt sin del i form av forvaltningshonorarer. Det er nemlig tegningskostnaden som koster mest, det er kun en liten økning etter hvert som antall aksjer stiger. Asymmetriskinformasjon går ut på at den ene part i en transaksjon vet mer enn den andre, noe som kan påvirke transaksjonen. Ugunstig utvalg er et asymmetriskinformasjons problem som er før transaksjonen. For eksempel at kjeltringer kanskje er de mest ivrige etter å ta opp store lån siden de vet at de ikke kommer til å betale tilbake lånet uansett. Moral hazard kommer etter at transaksjonen har funnet sted. For eksempel er det en risiko for at lånetaker deltar i aktiviteter som er lite ønskelig for utlåner. The lemons problem: Hvordan ugunstig utvalg påvirker den finansielle strukturen. Lemons problem går ut på at en potensiell kjøper av for eksempel en brukt bil ikke kan vite noe om kvaliteten på bilen. Vil den gå lenge, eller stoppe ganske fort. Det man betaler for en bruktbil reflekterer derfor gjennomsnittskvaliteten for bilene i markedet. Eieren bruktbilen derimot vet mer om bilen, og er den bra føler han at den er underpriset og han ønsker ikke å selge, har han hatt problemer med bilen føler han skal selge den så er han mer enn villig til å selge den til prisen gitt i markedet. Samme typen problem har vi både i aksje- og obligasjonsmarkedet hvor ledelsen nå er bruktbilselger og investorene
er kjøpere. Tilstedeværelsen av the lemon problem hindrer aksje- og obligasjonsmarkedene i å effektivt kanalisere penger fra investorer til de rette bedriftene. Investorene er tilbakeholdne da de vet at det stort sett bare er de bedriftene med høy risiko som prøver å låne i obligasjonsmarkedet da de får en bedre pris der enn hva de egentlig er verdt, mens de gode firmaene med lav risiko velger derfor å funde seg på andre måter. Det finnes verktøy for å løse problemet med ugunstig utvalg; Privat produksjon og salg av informasjon, dessverre blir dette ødelagt av fripassasjerer som benytter seg av handelsmønsteret til de som kjøper denne informasjonen. Myndighetene kan innføre reguleringer for å øke informasjonen, dermed får investorene informasjonen gratis. Dette kan igjen tvinge myndighetene til å utgi negativ informasjon om enkelte firmaer som kan bli vanskelig politisk. Finansielle mellomledd, særlig banker, kan være et viktig verktøy. De blir eksperter i å produsere informasjon om bedrifter og kan derfor skaffe penger gjennom innskudd og gi ut dette som lån til de rette bedriftene. Lån med sikkerhet er også ofte brukt. Dette gjør at utlåner får mindre risiko da han kan selge det som er brukt som sikkerhet for å dekke inn tapet dersom lånetaker ikke kan betale, hvert fall deler av det. Lånetaker er villig til å stille med sikkerhet da dette øker sjansene for at han kan få lånet, samtidig som renten kanskje kan senkes noe. For bedrifter brukes også nettoverdien på samme måte som sikkerhet. Hvordan moral hazard påvirker finansielle strukturer i gjeldsmarkedet. Lånetakere betaler kun en gitt rente for sitt banklån og beholder overskytende, derfor har lånetakerne et incentiv til å ta større risiko for å øke netto avkastning. Låneutsteder kan minske risikoen for moral hazard ved å kreve pant i eiendeler som har en signifikant høyere verdi enn lånet som blir utstedet eller kreve at egenkapitalen i prosjektet er betydelig høyere enn hva gjelden til prosjektet er. Det er ønskelig med låneavtaler som er incentivnøytrale og tar høyde for at lånebeløpet blir benyttet til avtalt formål; man kan spesifisere hva som kan handles, forsikre seg mot utilsiktet aktivitet. Klausuler som sikrer banken pengene tilbake, for eksempel livsforsikring. Avtalefeste at objektet skal holdes i god stand eller at lånetaker må gi kvartalsvise regnskapstall til låneutsteder. Klausuler i avtalen må overvåkes fra låneutsteders side, hvis ikke er klausulene meningsløse. De finansielle markedene er de mest regulerte i økonomisk sektor i godt utviklede stater, slik at informasjon skal være tilgjengelig. Problemet i utviklings og delvis utviklede land er at deres finansielle systemer ikke er godt nok utviklet. Pengene finner ikke de rette prosjektene, de som vil gi best avkastning, og statlige reguleringer er ikke på plass for å forhindre for eksempel moral hazard, muligheten for å ta pant i eiendom for eksempel er ikke bestemt ved lov. Når pant ikke er mulig trenger låneutsteder enda mer informasjon. Dette gjør utlånsarbeidet mindre effektivt og gode prosjekt kan gå tapt. Kina derimot har et underutviklet finansielt system og dårlige finansielle reguleringer, men kinesere har en unormalt høy sparerate og tilgang til å allokere arbeidskraften sin inn i mer produktiv næring. Dermed går de litt i mot teorien.
Interesse konflikt er en slags moral hazard som oppstår når en person eller en institusjon har flere interesser og/eller mål. Eksempel på dette kan være at analytikere som gir alt for gode analyser på selskaper som de selv har eierinteresser i, spinning som er når en investeringsbank selger underprisede IPO s til andre selskaper i bytte mot at disse selskapene skal gjøre framtidige forretninger med investeringsbanken. Det har blitt gjort to tiltak for å forsøke å forhindre interessekonflikter; The serbans-oxley act, der økte man straffene for hvitsnipp kriminalitet, forbedret kvaliteten av informasjonen i finansmarkedet og gjorde det ulovelig å gi ut ratinger i situasjoner hvor det kunne oppstå interessekonflikter. Global Legal Settlement, krevde at investeringsbankene viste linkene mellom sitt aksjehold og sin analyse, forbøy spinning, samt krevde at alle investeringsbankene måtte publisere sine analyser. Oppgave 2) 1) Hva var BNP (løpende kr) i 1920? BNP = C + G + I + X Q BNP = 5524 + 525 + 2297 0,1128BNP 1,1128BNP = 8346 BNP = 7500 2) Beregn bruttoinvesteringene i 1925 og 1930 NNP + D = C + G + I + X Q a) 1925: 4960 + 673 = 4166 + 434 + I + 1693 1712 I = 1052 b) 1930: 3877 + 500 = 3050 + 330 + I + 1300 1308 I = 1005 3) Beregn bruttoinvesteringene i 1920, 1925 og 1930 i faste kroner? I løpende kroner * KPI basisåret / KPI år = t = I faste kroner a) 2297 * 100 / 300 = 765,66 b) 1052 * 100 / 242,90 = 433,10 c) 1005 * 100 / 159,50 = 630,09 4) Hva synes å ha skjedd i løpet av første verdenskrig (1914-18) og den første etterkrigstiden til 1920? Hva sier utviklingen i bruttoinvesteringene deg om økonomien i 1920-årene? Fra 1905 ble den norske økonomien preget av vekst med bakgrunn i systemet med internasjonal frihandel. Første verdenskrig førte til at de økonomiske rammebetingelsene ble fundamentalt endret. Fra å ha en stabil vekst gikk vi nå inn mot en økonomisk boom. Alle involverte parter i krigen økte sin etterspørsel etter import varer, dette kunne Norge som nøytralt land dra nytte av og norsk økonomi vokste. Spesielt skipsfart, hvalfangst og fiskeeksport vokste sterkt.
Da krigen brøt ut ble gullstandarden satt til side, og dermed kunne myndigheten i større grad føre en ekspansiv pengepolitikk som førte til en kraftig inflasjon i landet. Tidligere hadde sentralbanken en forpliktelse til å innløse sedler til en gitt mengde gull, men dette ble suspendert 4.august 1918(Vern mot kriser s.55). Aksjemarkedet tok også del i boomen i økonomien, og fra mai i 1915 til mai 1918 steg aksjeindeksen med nesten 200 poeng, fra 106,1 til 305,3. det var muligheten for raske og store gevinster som trakk folk til aksjemarkedet, og det ble opprettet hele 1304 nye aksjemeglerhus for å betjene investorene. Denne voldsomme veksten i investeringer ble i stor grad bygget på utlån fra bankene, særlig var det forretningsbankene som økte sin andel av utlån. Dette førte til at aksjemarkedet og forretningsbankene ble avhengige av hverandre. Bruttoinvesteringene viser et voldsomt fall fra 1920 til 1925. Dette kan sees i sammenheng med den internasjonale bankkrisen i 1920 årene. Det førte til svekket tillitt til bankene som igjen ga blant annet lavere økonomisk vekst og økt arbeidsledighet. 5) Når syntes paripolitikken ( dvs. politikken for å bringe pengeverdien tilbake til sin førkrigsverdi og gullfeste kronen) å starte for alvor? Hvilken betydning kan den utviklingen vi har avdekket ha hatt for banksektoren? Paripolitikken ble innført av Norgesbank i 1920 for å bringe kronen tilbake til sin pari, altså samme verdi som før krigen. Som nevnt i oppgave 4 førte regjeringen en ekspansiv pengepolitikk som førte til at det på denne tiden var for mye penger i omløp. Pengemengden måtte derfor Norges Bank redusere. Det ble gjort ved å føre en kontraktiv pengepolitikk, dette ble gjort ved å heve renten samtidig som pengemengden ble redusert. Dermed ble kronen styrket og prisnivået falt. Når rentenivået steg var ikke lenger aksjeinvesteringer og andre prosjekter med høyrisiko like attraktivt, noe som førte til at utlånsmengden til bankene sank. Dette betød slutten for mange banker i denne perioden, rett og slett fordi det var for mange investeringsbanker og andre finansielle institusjoner. År: 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 M2 5649 5688 5522 5185 5011 4898 4857 4519 4314 4201 Fra 1920 til 1921 økte faktisk pengemengden før den ble redusert noe i 1922. Første store hopp syntes å ha forekommet mellom årene 1922 og 1923 der pengemengden målt i løpende kroner falt med 337(5522-5115). Derfor mener jeg at det er i den perioden paripolitikken startet for alvor.
Oppgave 3.) Beskriv hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 Det norske banksystemet startet i 1820 årene med opprettelsen av Christiania sparebank i 1822(Knutsen, Ecklund. 2000 side 21), og den første forretningsbanken kom først i 1850-årene. I 1821 valgte Stortinget å utrede om det var behov for spareinstitusjoner som kunne forvalte vanlige folks penger på en trygg og god måte slik at ikke alt ble brukt opp med en gang. I 1824 ble det vedtatt en lov på Stortinget for å sikre offentlig tilsyn hvor man skulle regulere og kontrollere sparebankenes driftsprinsipper og soiditet for å sørge for at innskyternes penger var trygge. Til gjengjeld fik bankene andre goder som blant annet tillatelse til å ta høyere pantelånsrente enn andre. Sparebankloven fra 1824 var et viktig skritt på veien mot tilsyn etter autorisasjonsprinsippet, der myndighetene overtok deler av ansvaret for å vurdere kvaliteten på selskapenes virksomhet(knutsen, Ecklund. 2000 side 24). De første sparebankene ble opprettet for at folk flest skulle ha et sted å plassere pengene sine, ikke for forretningsmessige formål. Dette ble etter hvert satt litt til side, og sparebankene begynte med utlån til handel og næringsvirksomhet. Sparebankvesnet startet ekspanderingen for alvor på 1840-tallet. På den tiden var det 25 sparebanker, og ti år senere var tallet 90. I 1840 lå 4 av de 25 bankene på bygdene, mens i 1850 var 58 av 90 lokalisert på bygdenorge. Den enorme veksten fortsatte og i 1860 var det hele 174 sparebanker i Norge. Forvaltningskapitalen vokste også dramatisk, fra 1,8 millioner kroner i 1840 til nesten 49 millioner i 1860(Knutsen, Ecklund. 2000 side25). Dette bør sees i sammenheng med at industrialiseringen i norge startet i samme periode. Norges Banks seddelmonopol var en av hovedårsakene til at vi i Norge ikke fikk noen universalbanker eller stort filialnett blant bankene. En annen årsak til dette var at man på bygdene i Norge foretrakk lokalt baserte banker fremfor storbybanker. Arendalskrakket i 1886 kom etter at flere sparebanker langs kysten begynte å vakle, mye på grunn av at skipsfarten i 1882-83 fikk økonomiske problemer. Dette viste at det var behov for ytterligere kontroll fra staten for å stabilisere bankvesnet, og i 1887 ble det foreslått å opprette en sparebankinspektør stilling. Dette forslaget ble avvist av Stortinget. I stedet fikk finansdepartementet hjemel til å gripe inn ved behov og var forpliktet til å gi fra seg dokumentasjon og protokoller dersom dette ble etterspurt. Kristiania-krakket i 1899 kom som en konsekvens av økt mislighold og konkurser blant bedrifter etter en høykonkunktur på 1890-tallet. Denne gangen måtte norges bank gripe inn som lender of last resort. Det er to sentrale kjennetegn som peker seg ut når man ser på utviklingen av det offentlige finanstilsynet på 1800-tallet; det var sosialt motivert, beskytte alluens interesser, og det var sent utbygd(knutsen, Ecklund. 2000 side 41). Etter at vi hadde nytt godt økonomisk av å være nøytrale under første verdens krig fikk den internasjonale bankkrisen i 1920 fikk store konsekvenser for Norge. Dermed var det duket for en strengere regulering, da særlig for forretningsbankene, fra 1920-tallet og utover.