Martin Mjånes stud-id:

Transkript

1 Martin Mjånes stud-id: Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene Bankkrisen som Norge opplevde på 1920-tallet ( ) blir karakteriser som den verste bankkrisen som har funnet sted her til lands. Jeg skal i denne oppgaven se på hva som var årsaken til krisen, se på kriseforløpet opp mot Kindleberger Minsky modellen og hvilke tiltak som ble gjort underveis. Første verdenskrig startet i 1914 og varte frem til I løpet av denne perioden hadde Norge hatt en enorm vekst. Siden Norge var nøytrale under krigen kunne vi handle med begge krigspartene og da spesielt Storbritannia og Tyskland. Norge hadde på den tiden en stor handelsflåte og nytte godt av stadig stigende fraktrater. I tillegg eksporterte vi mye fisk og råvarer (spesielt råvarer til krigsproduksjon) til de krigsherjede landene. I løpet av krigen opplevde Norge en investeringsboom, stor økonomisk vekst og en høy inflasjon. På denne tiden fantes det ennå ikke noe tilsyn med forretningsbankene, og det førte til en eksplosiv økning i både antall banker (fra 116 i 1913 til 193 i 1918) og i utlånt kapital. Forretningsbankene lånte ut store beløp mot pant i aksjer, og da spesielt skipsaksjer. Disse pengene vart ofte brukt til å kjøpe flere aksjer, og vi får da det vi kaller for gearing. I tillegg hadde mange banker lånt ut mye til industriutviklingen som fant sted. Dette vart ofte finansiert med kortsiktige lån, samtidig som industribedriftene fikk langsiktige lån fra bankene. Da krigen inntraff vart også gullstandarden opphevet, og i denne krigsperioden førte Norges bank en ekspansiv pengepolitikk, med sterk vekst i pengemengden og påfølgende høy inflasjon. Etter at verdenskrigen var avsluttet fortsatte veksten i økonomien frem til høsten 1920, og denne perioden blir ofte kalt for etterkrigsboomen. Bankene forsatte den høye utlånsveksten også i disse årene, men veksten i antall banker uteble som følge av en midlertidig banklov fra 1918 der det krevdes konsesjon for å starte bank. Under krigen hadde Norge vært en eksportnasjon med store handelsoverskudd, men da krigsrestriksjonene på inn og utlandshandel ble delvis opphevet så eksploderte også importen av varer til Norge. Dette førte igjen til at Norge fikk store handelsunderskudd både i 1919 og i

2 1920. Som en følge av høy inflasjon og svakere handelsbalanse falt kroneverdien kraftig i løpet av De første tegnene på at boblen var i ferd med å sprekke finner vi i USA der konjunkturen var på vei ned allerede fra slutten av 1919, og ringvirkningene spredde seg til en internasjonal krise i løpet av det kommende året. Her hjemme falt prisnivået kraftig mot slutten av 1920, samtidig som eksporten falt betydelig, og fra 1920 til 1921 ble den norske eksporten nesten halvert. (fra 1247 til 638 mill. kroner). Blant de fagorganiserte økte også arbeidsledigheten fra 2 til 18 % i samme periode ble også starten på bankkrisen som skulle prege hele tiåret. Finnmarkens Handelsbank fikk betalingsproblemer allerede sommeren 1920 og gikk konkurs 1.mai.1921 etter en mislykket redningsaksjon der blant annet Norges Bank var involvert. Hovedgrunnen til at denne banken fikk likviditetsproblemer var at banken hadde tapt mye på rubelspekulasjon, hvor rubelen falt kraftig i etterkant av den russiske revolusjonen i Utover 1921 fikk mange banker likviditetsproblemer og måtte søke støtte hos Sentralbanken. Det førte til at Den norske Bankforening opprettet en komité etter anmodning fra Norges Banks nyinnsatte direktør Nicolai Rygg, som skulle hjelpe Norges Bank med hvilke banker som skulle få støtte fra sentralbanken. Stortinget vedtok 18.mars 1921 at det kunne gjøres statlige innskudd i private banker på opp til 15 millioner kroner for å øke deres likviditet. Dette beløpet ble utvidet til 25 millioner året etter. I 1922 kom fikk også DnC likviditetsproblemer. Norges Bank visste at om DnC gikk konkurs så ville det få alvorlige konsekvenser. Banken var rett og slett for stor til å feile too big to fail, og ble til slutt tilført en redingspakke på 50 millioner kroner. Senere på året ble det også iverksatt en like stor redningspakke for å redde Foreningsbanken. Ser vi på krisen under ett så var det i 1923 at krisen rammet hardest og bankene måtte ta de største tapene. Når vi sammenligner problemene i sparebankene og forretningsbankene så var det uten tvil forretningsbankene som opplevde de største problemene. Grunnen til det, var at de var mye mer eksponert i de sektorene som var hardest rammet, blant annet finansieringen av industriutviklingen, pant i nærmest verdiløse aksjer, og en enorm utlånsvekst i oppgangsperioden fra 1914 til Sparebankene hadde også økt sine utlån i denne perioden men her var utlånsveksten på høyde med inflasjonen som hadde vært i samme perioden. I tillegg til de harde økonomiske tidene så førte også den sterke deflasjonen i begynnelsen av 20-åra til at mange fikk problemer med å betale sine lån, og deriblant mange konkurser i

3 næringslivet. Selv om ikke det nominelle rentenivået (rundt 5 %) var så høyt så var realrentene skyhøye på grunn av den sterke deflasjonen.(ca 26 % i 1922). Mange av sparebankene fikk i motsetning til forretningsbankene de største problemene mot slutten av bankkrisen ( ) da gjeldstyngede kommuner fikk betalingsproblemer som følge av blant annet deflasjonsprosessen som skulle få kronekursen tilbake til førkrigsparitet. Forretningsbankene kjørte sitt eget løp uten noen former for reguleringer frem til den midlertidige konsesjonsloven som kom i Da bankkrisen var et faktum, sa det seg selv at det trengtes strengere reguleringer ovenfor forretningsbankene. Etter en lang prosess ble det bestemt i mars 1924 at sparebanker og aksjebanker skulle ha felles bankinspeksjon. Dette tilsynet kom i gang i januar 1925 og fikk blant annet egen inspeksjonsbåt til rådighet. Forretningsbankene måtte også sende inn sine månedsbalanser til det nye fellestilsynet. Fra og med 1924 begynte Norges Bank å stramme inn pengepolitikken for å få styrket kronen tilbake til pari. Målet var å gå tilbake til gullstandarden på samme kroneverdi som i Denne strategien førte til en ny periode med deflasjon i 1926 og 1927, som igjen medførte store problemer for næringslivet med økende arbeidsledighet og antall konkurser. Ser vi på tallene fra Norges Bank så var realrentene lave både i 1924 og 1925, mens 1926 var et nytt deflasjonsår med realrente på over 22 %. I motsetning til Norge var det mange andre europeiske land som gikk tilbake til gullstandarden på en lavere valutakurs enn pari, men for sjefsdirektør Nicholai Rygg var dette uaktuelt, og Norge kom ikke tilbake til gullstandarden før i mai 1928, noe som forlenget krisen her til lands med flere år. I 1978 kom Hyman Minsky med sin krisemodell som er inndelt i 5 faser, og det er denne modellen jeg kommer til å bruke. Charles Kindleberger har senere laget sin egen krisemodell og disse modellene går litt inn i hverandre. 1. Displacement Eksogent makroøkonomisk sjokk. Ser vi på dette punktet opp mot kriseforløpet, så var det starten på krigen som var det makroøkonomiske sjokket. 2. Overtrading positiv boble 3. Monetary expansion økning i pengemengden og påfølgende økning i spekulasjonen Når det gjelder punkt 2 og 3 i modellen blir det litt vanskelig å dele opp de 2 periodene, men til sammen utgjorde disse punktene i modellen perioden fra 1914 til

4 det snudde i Som en følge av krigen økte behovet for enkelte varer og tjenester, som for eksempel hvalkjøtt, skipsfart og våpenproduksjon, og dermed økt spekulasjon innen slike investeringer. 4. Revulsion vendepunktet Vendepunktet kom i 1920, med negativ prisvekst og svekket norsk eksport, mye på grunn av at etterspørselen etter varer endret seg da krigen var slutt. Dette førte igjen til store tap og mange konkurser for de industribedriftene som hadde etablert seg under 1.verdenskrig, noe som igjen gikk hardt ut over forretningsbankene. Det skal og nevnes at aksjene begynte å falle lenge før krisen inntraff, og børsen nådde sitt toppunkt allerede i Discredit krise og negativ økonomisk vekst Denne perioden kan vi legge til tidsperioden Årene var kanskje de tøffeste og hele banksektoren var preget av en slags panikktilstand, der mange banker opplevde innskyter-run som følge av at innskyterne var redde for å miste pengene sine. Det førte som kjent til at likviditeten i bankene og spesielt da forretningsbankene ble ytterligere forverret. De siste årene av denne perioden dreier seg i hovedsak om problemene som oppstod i forbindelse med pari - politikken. Konklusjon Enkelte økonomer har i ettertid kalt denne bankkrisen for parikrisen, men dette blir feil når vi ser på hendelsesforløpet gjennom krisen. Ser vi tilbake på oppgangsperioden så kan det tenkes at Norge Bank kjørte en altfor ekspansiv pengepolitikk, samtidig som regjeringen førte en ekspansiv finanspolitikk. Dette førte igjen til høy inflasjon og negative realrenter gjennom hele denne oppgangsperioden, noe som igjen kan ha vert en årsak til den enorme spekulasjonen i aksjer og andre risikofylte prosjekter. Går vi videre til perioden så var situasjonen snudd på hode og 6 år med oppgang ble etterfulgt av 8 år med nedgang. Hovedgrunnen til at krisen ble så alvorlig i Norge har nok mest å gjøre med en feilslått pengepolitikken, der vi hadde en ekspansiv pengepolitikk under oppgangperioden og en tilstramming under siste del av krisen. Ser vi bort fra pengepolitikken er det flere andre årsaker som har vært med på å forverre krisen, som blant annet manglende tilsyn og reguleringer

5 Kilder: Knutsen, Sverre og Ecklund, Gunhild J Vern mot kriser?. Bergen: Fagbokforlaget. Grytten, Ola H Krakk og kriser i historisk perspektiv. Vårkonferansen NHH 20.mai.2008 Hosen, Maria Terese Tjue år etter Black Monday og påfølgende boligkrise i Norge er det i ferd med å skje igjen?.fordypningsoppgave i Økonomisk Analyse