1
2 Om Alliansen ny landbrukspolitikk Alliansen ny landbrukspolitikk har til formål å påvirke den norske landbrukspolitikken gjennom å spre kunnskap om alternative driftsmåter innenfor landbruket. Alliansen arrangerer seminarer, debattmøter og drifter nettsiden landbruksalliansen.no. Følgende organisasjoner har sluttet seg til Alliansen ny landbrukspolitikk: Norges Bonde- og Småbrukarlags Ungdomsutvalg Norges Bygdeungdomslag Spire Grønn Ungdom Biologisk-dynamisk forening Natur og Ungdom Oikos økologisk Rød Ungdom Sosialistisk Ungdom Attac Norge Forord En av de største utfordringene for dem som ønsker å engasjere seg i landbrukspolitikken er virvaret av tilskudd, støtteordninger og fagord på mer enn 10 stavelser. Dette skrivet er laget for å bøte på dette, og inneholder en introduksjon til de aller viktigste delene i den norske landbruksmodellen. Skrivet er beregnet for interesserte personer uten spesielle forkunnskaper eller som referansegrunnlag for dem som kjenner til grunntrekkene. Vårt håp er at terskelen for å engasjere seg blir lavere dersom man bedre forstår hvordan systemet er bygget opp. Vi har derfor valgt bort å gi en utfyllende forklaring under hvert tema, men forsøker heller å fremstille stoffet kort og konsist og, forhåpentligvis, så lettfattelig som mulig. For økt deltagelse i den viktige matdebatten er kunnskap en avgjørende forutsetning. Vi håper at dette skrivet kan bidra positivt i den retning. Dokumentet er skrevet av Harald Høyem med bidrag fra Idun Bjerkvik Leinaas på 'ulike typer landbruk'. Innspill til forbedringer mottas med stor takk og kan sendes til haraldhoyem@gmail.com. Versjon av 13.06.2013
3 DET NORSKE LANDBRUKSSYSTEMET Det norske landbrukssystemet er stort og komplekst. Mange ulike typer produksjoner, mange ulike hensyn og et langstrakt land med politiske målsettinger gir opphav til mange ulike tiltak. Vi kan imidlertid gruppere alle de små og store virkemidlene under noen større kategorier. Noen kaller dette landbrukets bærebjelker. Dette er av de fleste sett på som helt nødvendige ordninger for vår evne til å drive matproduksjon i dette landet. Det er imidlertid viktig å diskutere utformingen til disse tiltakene. Kan noen gjøres bedre? Ser vi positive effekter som kunne blitt realisert og negative effekter som er tilstede? Alt dette er viktige spørsmål i debatten om norsk landbruk. Men før man kan debattere systemet som helhet, må man forstå de enkelte delene det er bygget opp av. Hvor mange og hva som er landbrukets bærebjelker varierer noe med hvilken person du spør. Her vil vi imidlertid fokusere på fire stykker: Tollvernet Markedsreguleringen Jordbruksforhandlingene Støttesystemet Alle bærebjelkene har en avgjørende betydning for landbrukets eksistens i Norge. I de forskjellige kapitlene vil disse gjennomgås i noe mer detalj, mens vi i denne delen gir et mer overordnet bilde. Landbruket er en spesiell næring med noen helt egne utfordringer. Samtidig finnes det mekanismer felles for all økonomisk aktivitet også i landbruket. Jordbrukssystemet tjener mange funksjoner, men den viktigste er kanskje å møte de spesielle utfordringene landbruket står overfor. Disse oppsummeres i de neste avsnittene. Prisvariasjoner Uten reguleringer vil markedsprisene på de fleste matvarer variere mye. Dette gir i hovedsak bonden to problemer. For det første oppstår et generelt inntektsproblem fordi man ikke vet når man bør selge for å oppnå høyest inntjening. Dermed kan tilfeldigheter avgjøre hvem som driver med best resultat. For det andre kommer et effektivitetsproblem fra usikkerhet om neste periodes priser inn i bildet. Når det er høye priser vil gjerne bonden øke produksjonen. Dette kan enten gjøres gjennom økt innsats i allerede eksisterende produksjon eller ved overgang til en annen type vare. Med mange små aktører som foretar valg uavhengig av hverandre øker risikoen for overproduksjon. I landbruket er det ensbetydende med store prisfall. Markedsreguleringen forsøker å bøte på disse problemene gjennom å løfte planleggingen av produksjonsvolumet fra den enkelte bonde til en aktør med informasjon om alle bøndene. Ulike forutsetninger Norge har en topografi og et klima som gjør det utfordrende å dyrke mat: Kort vekstsesong, lave gjennomsnittstemperaturer og plassering langt nord i Europas ytterkant. I tillegg har vi et høyt
4 lønns- og kostnadsnivå. I land med mer gunstig topografi og klima kan bøndene produsere samme volum av en vare til lavere kostnader. Forskjeller i lønns- og kostnadsnivå forsterker denne ulikheten som igjen forplanter seg til prisforskjeller mellom Norge og verdensmarkedet. Norske bønder må drive ut fra norske forutsetninger, som betyr at prisene her hjemme må settes høyere enn i mange andre land. Dersom det var mulig å importere varer fra utlandet til deres prisnivå, vil de billigere alternativene fra våre naboer erstatte store deler av norsk matproduksjon. For å jevne ut konkurransefortrinnet til matprodusenter i andre land ilegger man derfor en avgift på utenlandske varer. Dette kalles tollvernet og brukes først og fremst for varer vi kan produsere selv. Uten det, ville konsekvensen blitt enda større tap av arbeidskraft fra landbruket og tilsvarende nedgang i matproduksjonen. Sentralisert statlig styring Det er flere årsaker til at Norge står i en særstilling hva gjelder statlig involvering i landbruket. I motsetning til våre naboland (og veldig mange andre), forhandler norske bønder direkte med staten gjennom egne forhandlinger om tilskudd og tollvern. Siden Norge har begrensede ressurser til å produsere mat og til dels veldig ulike forutsetninger også innad i landet, er det nødvendig med sentralisert planlegging av jordbruket for å oppnå de politiske målene ved matproduksjonen. Tilskuddssystemet gir mulighet til å utjevne regionale forskjeller i produksjonsforutsetninger innad i Norge, og velge det geografiske hovedområdet for ulike typer matvarer. Se avsnittet om korn- og kraftfôrpolitikk og tilskudd for nærmere forklaring. I tillegg gir tilskuddssystemet mulighet til fordeling av landbruksmodellens finansiering mellom ulike inntektsklasser. Bøndene får hovedsakelig inntekten sin fra to ulike kilder: Markedspris og tilskudd. Tollvernet gir mulighet til å øke markedsprisen, men dette oppleves å stå i motsetning til forbrukernes interesser. Gjennom å bruke skatteinntektene fra vårt progressive skattesystem, der man betaler høyere skatt jo mer man tjener, kan prisene holdes lavere samtidig som de med den høyeste inntekten (men ikke nødvendigvis det høyeste matkonsumet) betaler mer. For å gjennomføre de offisielle eller uoffisielle målene med landbrukspolitikken, er det gunstig med en organisasjon av bønder som kan samarbeide med staten. De sentrale jordbruksforhandlingene startet som enklere prisavtaler i etterkrigstiden og har senere utviklet seg til svært omfattende dokumenter. Jordbruksforhandlingene påvirker alle sider av landbruket i Norge. Gjennom sentraliserte forhandlinger med bøndene sørger man for at de mål forvaltningen skal nå og hvilke tiltak man benytter, er avklart med bøndene. Med bindende juridiske avtaler reduseres antallet tilfeller av aktiv motstand, hvilket gjør innføringen av nye tiltak enklere. I tillegg behøver man kun å forholde seg til en nasjonal motpart og ikke mange regionale.
5 HANDELSPOLITIKK WTO pr. 2005 (medlemsstater i mørkeblått). Bilde: Wikimedia Commons Tollvernet Det norske tollvernet er nødvendig for å kunne styre innenlandske priser til et nivå der bonden kan få sine kostnader dekket. Norges handlingsrom i bruk av vernet er nedfelt i WTO-avtalen fra 1995, og gir valgmuligheter til selv å bestemme innretningen. Først og fremst kan vi velge mellom krone- og prosenttoll der førstnevnte er et fast kronebeløp som legges til importprisen på varen. Sistnevnte er ikke et fast beløp, men en andel av importprisen som tillegges varen. Generelt sett er kronetoll gunstig ved lave importpriser og prosenttoll ved høye. Satsene for de ulike tollregimene ble fastlagt i WTO-forhandlingene. I avtalen blir ulike former for støtte klassifisert etter hvor handels- og produksjonsvridende de er. Et av WTOs uttalte formål er å avskaffe alle typer av slik støtte, og derfor er en rekke begrensinger på hvor mye medlemslandene kan betale bøndene innført. Dette systemet er delt i tre «bokser». Hva som tilhører hvilken boks er ikke bare et faglig, men også et politisk spørsmål. Det eksisterer derfor enkelte gråsoner rundt de mer presise definisjonene. Gul boks Alle former for innenlandsk støtte som anses for å være handels- og produksjonsvridende, blir plassert i gul boks. Eksempler på dette er pristilskudd på kjøtt og melk. I denne boksen er det begrensinger på utbetalingenes størrelse, såkalt «de minimis», eller maksimale støttenivå som begrenser den totale støtten til 5 prosent av verdien jordbruksproduksjonen utgjør. Støtten beregnes som avstanden mellom nasjonal pris og verdensmarkedsprisene fra perioden 1986-88. I den perioden var prisene mye lavere enn dagens nivå, samt at indeksen ikke blir justert for inflasjon. Dermed kan avstanden mellom nasjonale priser og referansenivået øke uten at man justerer det totale støttenivået. Dette gjør selvsagt handlingsrommet mindre. Blå boks Denne boksen er en hybrid mellom grønn og gul boks. Alle former for støtte som normalt blir plassert under gul boks, men som er underlagt produksjonsbegrensninger, kan bli plassert her.
6 Støtten kan være basert på antall dyr eller et fast areal. Eksempler er bl.a. husdyr- og driftstilskudd. Denne boksen er ikke underlagt begrensninger, men på forhandlingsbordet i Doha-runden (den siste forhandlingsrunden i WTO) lå det forslag om overføring til gul boks på bordet. Grønn boks Alle støttetiltak som har minimale eller ingen vridende effekter på handelen, som er finansiert av myndighetene og som ikke holder prisene kunstig høyt oppe, kan bli klassifiserte som grønne. Man kaller gjerne dette frakoblet («decoupled») støtte fordi det ikke er knyttet til produserte mengder. Eksempler er bygdeutviklingsmidler, miljøtiltak, forskning og rådgivning. Her er det ingen begrensninger på støttenivået. AMS AMS (Aggregate Measurement of Support) er WTOs mål på økonomisk støttenivå i medlemslandene. Det regnes det ut ved å multiplisere differansen mellom målprisene og referanseprisene med kvantum for de ulike produktene som er relevante, fratrukket omsetningsavgiften. Per i dag er det maksimale tillatte nivået på AMS 11 449 mill kroner. Import fra MUL-landene MUL står for minst utviklede land og er en gruppe på femti stater som Norge har fritatt fra toll på importvarer. I tillegg er denne gruppen utvidet med 14 land, slik at Norge per i dag har null toll på varer fra 64 land. Imidlertid finnes det enkelte begrensninger på volumet. For eksempel innførte norske myndigheter et tak på importen av sauekjøtt fra Namibia, Botswana og Swaziland i 2010 etter kraftig økning i importen fra disse landene. HANDEL MED EU Norge er ikke en del av EUs felles landbrukspolitikk, men vår handel med EU er regulert gjennom EØS-avtalen. Handelen med landbruksprodukter er regulert gjennom artikkel 19 og protokoll 3 og derigjennom 70 prosent av Norges matimport. Artikkel 19 Artikkel 19 regulerer handelen med en rekke basisvarer, som for eksempel kjøtt og ost. Hvert andre år møtes partene på nytt for å se på hovedpunktene i avtalen. Hovedpunkter: All handel som foregår skal være gjensidig fordelaktig Avtalen skal ta sikte på en gradvis liberalisering av handelen, og man møtes hvert andre år for å vurdere videre liberalisering. Liberaliseringa skal foregå innenfor de respektive partenes landbrukspolitikk. Pr 2012 var kvotene: Ost Kylling Storfe Gris 7200 tonn 800 tonn 900 tonn 600 tonn
7 Protokoll 3 Regulerer handelen med bearbeidede varer som pizza, bakervarer, sauser og supper. Disse varene kan handles fritt over landegrensene, mens avtalen tar sikte på å utjevne effekten av ulike råvarepriser slik at industrien kun skal konkurrere på produksjonsprosess og produkt. Tiltak inkluderer: Toll på import av råvaren Prisnedskrivningstilskudd (RÅK): Matvareindustrien blir kompensert for høyere råvarekostnader i Norge sammenlignet med EU-området. Dette gjør at industrien i Norge kan konkurrere på kvalitet og produkt og ikke råvarepriser. Eksportstøtte: Norske foredlingsbedrifter får økonomisk støtte til å konkurrere med utenlandske produsenter på sistnevntes hjemmemarked. Veksten i importen fra EU har økt kraftig de siste årene. Siden 2003 har verdien av importen fra EU økt med ca. 15 milliarder kroner, mens eksportvolumet ikke har endret seg. Særlig har importen av ost økt mye, og i 2011 økte man i forhandlingene den tollfrie importkvoten fra 4500 til 7200 tonn. Denne importen konkurrerer direkte med norsk osteproduksjon og derfor også indirekte med norske bønder. Slått med traktor og forhaustar på Jomfruland. Bilde: Sean Hayford O Leary/ Wikimedia Commons
8 STØTTESYSTEMET Formål og virkemåte Det norske støttesystemet er meget omfattende og har blitt utvidet kraftig i hele perioden etter andre verdenskrig. I 1950, da hovedavtalen kom på plass, forhandlet man stort sett om priser, mens avtalen i dag inkluderer et stort spekter av ulike støtteordninger. De ulike ordningene inkluderer direkte utbetalinger knyttet til produksjon, sosiale støttesystemer, kulturtilskudd og en rekke spesialtilskudd. Formålet med et tilskudd er å endre den enkelte bondes valg i en ønsket retning. For å oppnå dette bruker man økonomiske insentiver (insentiver er noe som motiverer et individ til å foreta en handling der formålet er å øke den økonomiske lønnsomheten til en aktivitet slik at produksjonen øker til et ønsket nivå). For eksempel gis det beitetilskudd slik at flere dyr skal gå på beite. Størsteparten av tilskuddene som gis over Statsbudsjettet er i form av husdyr-, areal- og kulturlandskapstilskudd. Totalt summerer tilskuddene seg til 14. mrd. kroner. Selv om summen vokser fra år til år, blir realverdien av overføringene stadig mindre. I tillegg har de falt som prosentvis andel av Statsbudsjettet helt siden midten av 80-tallet. Utjevning av regionale forskjeller i produksjonsforutsetninger Siden grunnlaget for matproduksjon er forskjellig i ulike deler av Norge, oppstår det konkurransemessige fortrinn hos enkelte regioner der arealer, klima og tilgang til markeder og prosessindustrien er bedre. En forutsetning for landbruk i hele landet, er at regionene med de beste forutsetningene ikke utkonkurrerer de med dårligere. Ved å gi regionalt differensierte tilskudd kan man utjevne disse ulikhetene. For at ordningen skal ha noen effekt er det imidlertid avgjørende at det gis tilstrekkelig store tilskudd. Hvis ikke vil overføringene kun bremse den hastigheten produksjonstyngdepunktet flytter seg med. Det vil si at bruksavgangen i de dårligst stilte strøkene vil være lavere, men fortsatt til stede. Omfordeling av finansieringen Bonden kan hente inntekt fra to kilder: Markedet og overføringer. Høyere markedspriser gjør at innbyggerne med lavest inntekt rammes relativt sett mer enn de med høyere, fordi lavinntektsgrupper har matutgifter som en større andel av husholdningsbudsjettet. I Norge har vi et progressivt skattesystem hvilket betyr at de med høyere inntekt betaler mer skatt, enn de med lavere. Det innebærer at for hver skattekrone som overføres via statsbudsjettet har høyinntektsgruppene betalt mer av kronen. Dermed kan effekten av høyere priser for dem med lavest inntekt motvirkes gjennom overføringer via statsbudsjettet. Under følger en liste over de ulike tilskuddsordningene i Norge. Pristilskudd (Distriktstilskudd) Utbetales som øretillegg per liter melk eller kilo produsert kjøtt. Satsene er differensiert etter geografisk beliggenhet, hvor den generelle regelen er at områder med de største driftsmessige utfordringene for de høyeste satsene.
9 Arealtilskudd Utbetales per dekar for Korn Grovfôr Grønnsaker Frukt og bær Potet Tilskuddet er geografisk differensiert, og på alle vekster utenom potet blir satsene redusert over et visst antall dekar. Beitetilskudd Gis for antallet dyr som er på beite med minimumskrav for hvor lenge de må gå. Satsene øker med dyrets størrelse. Kulturlandskapstilskudd Utbetales per dekar for alt areal og er ikke geografisk differensiert. Husdyrtilskudd Utbetales per dyr der satsene avtar over et visst antall. Gis for de fleste husdyr, inkludert: Melkeku Ammeku Storfé Melkegeit og melkesau Lammeslakt Sau over 1 år Kjeslakt Driftstilskudd Utbetales kun for melke- og enkelte ammekuprodusenter og kun for de fem første dyrene. Satsene er derimot høye. Avløsertilskudd Utbetales etter antall og type husdyr. Melkegeit og melkeku får reduserte satser over et visst nivå. Innfraktstilskudd Utbetales per liter melk, og satsene er inndelt etter kommunegrensene. Utjevner ulikheter i transportkostnader fra produsent til meieri. Gis til foredlingsbedriften. Innovasjon Norge Innovasjon Norge forvalter de såkalte Bygdeutviklingsmidlene (BU-midler) som fastsettes i jordbruksforhandlingene. Bygdeutviklingsmidlene kan gis til investeringer i tradisjonelt landbruk og tilleggsnæringer, samt til etablerertilskudd og bedriftsutvikling for tilleggsnæring. Midlene kan gis som tilskudd, lån, rentestøtte og stipend. Investeringstilskudd for nybygg av driftsbygninger er et eksempel på bruk av BU-midler. Forvalteransvaret for midlene har til tider vært omstridt. Jordbruket fremforhandler dem, men får ikke bestemme den konkrete utformingen som er delegert til Innovasjon Norge.
10 MARKEDSORDNINGEN Markedsreguleringen innebefatter en rekke tiltak som søker å tilpasse volumet på produksjonen av ulike jordbruksvarer for å balansere tilbud mot etterspørsel. For noen varer er også regulering av prisen gjennom «målprisene» en funksjon. Målpriser er en politisk bestemt pris, som bestemmes hvert år i jordbruksforhandlingene. Markedsregulatoren er den økonomiske organisasjonen hvis ansvar er å tilse nevnte mål oppfylles. Generelt er det slik at de fleste jordbruksvarer har lav priselastisitet. Det betyr at prisendringer har relativt liten virkning på etterspørselen. Dermed vil selv små produksjonsoverskudd kreve relativt store prisendringer for å skape balanse i markedet. Produksjonsoverskudd fører også til høyere omsetningsavgift, som dekker kostnadene ved selve reguleringen. Å unngå overproduksjon er derfor særdeles viktig. Samtidig er underdekning negativt da tilbudet ikke tilfredsstiller etterspørselen fra forbrukerne. Markedsreguleringssystemet er designet for å møte disse utfordringene. ORDLISTE Prisutjevning for melk innebærer at melkens anvendelse ikke gir forskjeller i produsentprisene (pris til bonden). I dag fungerer ordningen slik at enkelte melkeanvendelser blir ilagt en avgift, mens andre får et tilskudd. I tillegg gis det transporttilskudd for produsenter per liter melk, såkalt innfraktstilskudd. Satsene er differensiert etter kommunegrensene, og sørger for at ulikheter i meieriets transportkostnader til forskjellige bønder ikke skal gi ulike produsentpriser. Med dette forsøker man å oppnå målpris uavhengig av anvendelse og geografisk lokalisering. Forsyningsplikt betyr at markedsregulatoren har plikt til å forsyne alle selskaper som deltar i prisutjevningsordningen med råvarer på like vilkår. For eksempel er Tine inndelt i to selskaper, Tine Industri og Tine Råvare. Tine Råvare er markedsregulator og har plikt til å forsyne alle foredlingsbedrifter under visse bestemmelser med de råvarene de etterspør. Tine Industri konkurrerer på like vilkår markedet som de andre foredlingsbedriftene. Per i dag er dette: Synnøve Finden AS, Normilk AS, Q-Meieriene, Rørosmeieriet AS, Kraft Foods Norge, Lillehammer Ysteri AS og Aksüt. Mottaksplikt innebærer at markedsregulatoren har plikt til å motta melk fra alle råvareprodusenter (bønder). Reguleringseksport/-import er et annet virkemiddel. Det brukes når tilbudet av en vare er for stort eller lite til at den politisk fastlagte prisen kan oppnås. Ved å eksportere noe av overskuddet til utlandet, kan man oppnå høyere pris hjemme fordi tilbudet hjemme blir mindre. Reguleringslagringer å lagre en del av et evt. produksjonsoverskudd til neste sesong slik at tilbudet for inneværende år blir lavere. Dette forutsetter selvsagt at man får solgt unna lagrene før varen forringes, enten hjemme eller ute. En vanlig metode er å gjøre overskuddsmelk om til melkepulver, som kan lagres lengre enn fersk melk. Omsetningsavgiften betales av bøndene og brukes til finansiering av de ulike virkemidlene markedsregulatorene benytter. Avgiften ble innført samtidig som de første samvirkene
11 (markedsregulatorene) ble opprettet på 30-tallet og sørger bl.a. for at eksporten av Jarlsberg-ost er økonomisk drivverdig for Tine. Melkekvotene søker å kontrollere det totale volumet på melkeproduksjonen gjennom omsettelige kvoter som den enkelte bonde kan kjøpe og selge. Det bidrar, via en del økonomiske insentiver, til at den totale produksjonen ikke overstiger et forhåndsgitt nivå. Samtidig gir dette myndighetene mulighet til å styre den geografiske fordelingen av melkeproduksjonen gjennom å øke eller senke mengden av kvoter. Dette gjøres ved direkte inngripen i kvotemarkedet, altså ved at staten kjøper og selger kvoter. Den geografiske påvirkningen bygger på forbud av videresalg mellom forhåndsbestemte regioner.
12 KORN- OG KRAFTFÔRPOLITIKK Kanaliseringspolitikken Politikk som «kanaliserer» ulike typer produksjoner til forskjellige deler av landet. Formålet var opprinnelig å redusere husdyrproduksjonen på Østlandet og stimulere til økt kornproduksjon. Tilsvarende lot man tyngdepunktet for husdyrproduksjonen, da spesielt melk, forskyves til mer perifere strøk. På denne måten fikk man begrenset overskuddet i husdyrproduksjonen og stimulert til høyere kornproduksjon på Østlandet. Hovedvirkemiddelet var å endre prisene på melk og korn slik at det ble lønnsomt for Østlandsbøndene å gå fra melkeproduksjon til kornproduksjon. En annen målsetting ved politikken er at prisen på fôret skal være relativt lik i hele landet. Slått på Jølster 1880. Bilde: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum Kraftfôrpris Kraftfôrprisen blir ikke fastsatt som målpris. Derimot fremforhandles det målpris for korn i jordbruksforhandlingene og denne prisen vil ha innvirkning på kraftfôrprisen. Det er Det Norske Felleskjøp som har ansvaret for å regulere markedet slik at avtalt pris blir realisert. Siden kraftfôret kan erstatte grovfôret, vil endringer i kraftfôrprisen ha konsekvenser for grovfôrbruken. Når kraftfôret går ned i pris i forhold til grovfôret, vil det bli relativt sett billigere å bytte ut noe grovfôr med kraftfôr. Siden grovfôret er en ressurs knyttet til nasjonale arealer, vil kraftfôrprisen påvirke utnyttelsen av norske areal indirekte gjennom avveiningen mellom grovfôr- og kraftfôrbruken. I praksis opereres det med mange «ulike» korn- og kraftfôrpriser. Det viktigste er imidlertid å skille mellom pris til kornprodusenten og pris til husdyrprodusenten. Blant annet fordi politisk motstand møt høyere priser på husdyrprodukter har vært en politisk kampsak for interessenter i landbrukspolitikken, gis det et nedskrivningsbidrag fra staten som sørger for at prisen husdyrbonden kjøper kraftfôret til, er lavere enn prisen kornbonden får i markedet gjennom målprissystemet. Dette har gjort at det for bønder som både har husdyr og kornproduksjon, er gunstig å selge korn- og kjøpe tilbake kraftfôr.
13 Kraftfôrimport Klimaet i Norge gjør det vanskelig å dyrke vekster som inneholder mye protein. Samtidig begrenser topografien potensialet for matvareproduksjon i store deler av landet, og derigjennom hvor stor andel av den tilgjengelige matjorda som kan utnyttes til produksjon av protein. Følgelig har vi et behov for import. Norsk import av soyamel til bruk i kraftfôr Kilde: Felleskjøpet 250 000 200 000 150 000 100 000 50 000 0 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 Samtidig påvirker hva vi spiser importens størrelse. Når vi velger dyreslag som ikke kan utnytte det naturlige ressursgrunnlaget, beite og grovfôr, like effektivt som andre, gjør vi oss mer avhengige av import. Ku, geit og sau kan omdanne gras til næring, mens kylling ikke er i stand til det. De må ha kraftfôr for å vokse, hvilket vi kun har begrenset mulighet til å produsere. Følgelig øker importen, og resultatet kan avleses i produksjonsstatistikken for kylling. Samtidig påvirker også melkeproduksjonen importen av kraftfôr. Norsk landbruk har gjennom de siste 20 årene opplevd en sterk produktivitetsvekts, der de siste 10 årene har stått i særstilling. Dette beror bl.a. på at hver ku nå melker mye mer enn for ti år siden gjennomsnittlig avdrått (hvor mye en ku melker i løpet av ett år justert for energibruk) har økt kraftig. Dette faller sammen med at kua får mer kraftfôr enn før og at kraftfôret inneholder stadig mer protein. Dette gjør oss igjen mer avhengige av import. Den stadig økende bruken av kraftfôr henger sammen med realprisen på varen som har sunket kontinuerlig siden midten av 70-tallet. Holt i Re kommune. Bilde: Karl Ragnar Gjertsen/ Wikimedia Commons
14 JORDBRUKSFORHANDLINGENE Forhandlingsgang Hvert år møtes staten og faglagene (Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag) til forhandlinger om tilskudd, målpriser og annet. Først forhandler Bondelaget og Småbrukarlaget seg imellom. Utfallet av de forhandlingene resulterer i Jordbrukets krav som oversendes Landbruks- og matdepartementet der kravet behandles. Deretter utformer departementet statens tilbud og forhandlingene starter med dette som grunnlagsdokument. Det finnes to mulige utfall av forhandlingene: 1) Det blir enighet om en ny avtale (krever ikke at begge faglag godtar den). 2) Brudd. Ved brudd kan enten forhandlingene tas opp igjen, eller forslaget fra staten oversendes Stortinget. Budsjettnemda for jordbruket og Totalkalkylen I totalkalkylen for 2010 og 2011 med budsjett for 2012 står det at: «Totalkalkylen for jordbruket, inkludert det normaliserte regnskapet, utarbeides årlig av Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen viser totalverdiene som skapes i norsk jordbruk ved utnyttelse av jordbrukets produksjonsfaktorer. [ ] På grunnlag av produksjonsinntekter, kostnader og budsjettoverføringer beregnes ulike resultatmål for verdiskapningen i jordbruket. Videre tallfestes antall jordbruksbedrifter, arbeidsforbruket, areal og avlinger, husdyrbestander og husdyrytelser.» Akkurat som i lønnsforhandlingene mellom LO og NHO, bruker man et eget organ som danner tallgrunnlaget for forhandlingene. Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) er dette organet og utarbeider Totalkalkylen som man forhandler på bakgrunn av.
15 MATVAREBRANSJEN Matvareindustrien Den norske matvareindustrien er en samling bedrifter som avtar norske og utenlandske råvarer og bearbeider dem til ferdige produkter. I Norge er denne industrien en av de største på fastlandssiden med over 40 000 ansatte. De viktigste bransjene er Kjøttvarebransjen (Nortura, Fatland, Cardinal Foods, etc.) Meierivarebransen (Tine, Synnøve Finden, Q-meieriene, etc.) Frukt- og grønnsaksbransjen (Bama, Hoff Norske Potetindustrier) Korn- og fôrbransjen (FK, FKRA) Drikkevarebransjen, m.fl. Ulike deler av matvarebransjen er beskyttet mot utenlandsk konkurranse i ulik grad, alt etter hvilket produkt som produseres. Drikkevarebransjen er til eksempel mye mer eksponert overfor internasjonal konkurranse enn produksjonen av melk. Produktene de tradisjonelle samvirkebedriftene lager, er som regel beskyttet av tollvernet, f.eks. melk, kjøtt og egg. Andre deler av matvareindustrien faller under den såkalte RÅK-ordningen (se kapittel om EU), der produsentene blir kompensert for det høyere prisnivået på norske råvarer i forhold til utenlandske. Dette er for å sikre at konkurransen foregår på foredlingen og ikke råvaretilgangen. Deler av matvareindustrien og landbruket lever i et gjensidig avhengighetsforhold. Landbruket behøver noen som kan avta varene det produserer og matvareindustrien behøver tilgang på råvarer. Derfor er matvareindustrien avgjørende for opprettholdelsen av norsk landbruk. Salgsleddet Verdikjeden for mat ender i salgsleddet. Her blir de ferdige produktene solgt direkte til forbrukerne gjennom et eller flere av hovedsegmentene i markedet: Dagligvarehandelen Dagligvarehandelen domineres av fire store aktører (markedsandel i parentes): NorgesGruppen (40 %), Coop (24 %), Rema 1000 (21 %) og Ica (14 %). Markedskonsentrasjonen gjør at kjedene får en betydelig fordel i forhandlinger om innkjøpspriser i den såkalte 'høstjakta'. Med fire store leverandører vil en avtalestopp fra minst én aktør ha store konsekvenser for foredlingsbedriftene.
16 Markedsandeler Kilde: NOU(2011:4) Mat, Makt og avmakt Ica 14 % Rema 1000 21 % NorgesGrup pen 41 % Coop 24 % Kjedene benytter også det som kalles 'egne merkevarer' (EMV). De kontrollerer oppskrift og merke for disse produktene, mens produksjonen foregår hos de samme leverandørene som for de regulære produktene. EMV plasseres som regel i det billigste markedssegmentet og utgjorde i 2010 11, 8 % av handelen. Matkjedeutvalget peker på EMVs strategiske funksjon der målet er å redusere de tradisjonelle merkevarenes markedsandel gjennom integrasjon bakover i verdikjeden. Det vil si at kjedene utvider sin aktivitet til å omfatte produksjon, et ledd bakover i verdikjeden. Servicehandelen Bensinstasjoner og kiosker. NorgesGruppen og Reitan Servicehandel dominerer markedet med omkring 40 % hver. Storhusholdning Innkjøp til storkjøkken, etc. NorgesGruppen har betydelige andeler også her. ULIKE TYPER LANDBRUK I landbruket skiller man mellom konvensjonelt, økologisk og biologisk-dynamisk landbruk. Økologisk landbruk er en driftsform hvor det settes spesielle krav til produksjonen, da man for eksempel ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytemidler, og har strengere krav for dyrevelferd. Det økologiske landbruket drives etter fire prinsipper: helseprinsippet, økologiprinsippet, rettferdighetsprinsippet og varsomhetsprinsippet. De biologisk-dynamiske gårdsbrukene kontrolleres etter det økologiske regelverket, men må også tilfredsstille det internasjonale regelverket for biologisk-dynamisk drift. Dette sier blant annet at hele garden må drives biologisk-dynamisk (ingen parallellproduksjon), det skal være allsidig produksjon med husdyr på gården og gården skal i stor grad være selvforsynt med både fôr og gjødsel.
17 SELVFORSYNINGSGRAD, DEKNINGSGRAD OG SELVFORSYNINGSEVNE Det er en del forvirring knyttet til de ulike målene for nasjonal produksjon og forbruk av matvarer. Formålet med kapitlet er å definere de ulike begrepene. Selvforsyningsgrad Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer (regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc. Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet ved innenlandsk produksjon. NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôrråvarer, og (som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (39,1 % med import, 46 % uten i 2010). Dekningsgrad Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer. Dekningsgraden ligger normalt en del høyere enn selvforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen dag ligger over dekningsgraden. Selvforsyningsevne Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsakelig av to årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere det vi produserer relativt sett lite av (uformelt sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon
18 av animalske produkter i kostholdet. Per i dag foreligger det ingen offentlige beregninger av selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe. En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok. Kilder / Videre lesning Aanesland N., O. Holm (2006): Jordbrukspolitikken moden for reform. Civita-rapport. Brunstad, R., I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille. Bull E. (1979): Norge i den rike verden 1945-1975 bind 14 i Knut Mykland (red.) Norges Historie. Cappelen Cochrane W.W. (1958): Farm prices: Myth and reality. University of Minnesota Press Felleskjøpet (2013): http://www fk.no/markedsregulering/markedsordningen Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbrukerundersøkelser Hval N.J., P.C. Rålm (red.) (2012): Mat og industri 2012, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Meld. St. 9 (2011-2012): Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords, Landbruks- og matderpartementet. Nei til EU (2012): Vett nr. 2-2012: Hva gjør EØS med landbruket? Hvordan EØS-avtalen endrer bondens hverdag og det norske matfatet. Norges Bondelag (2013): Jordbruksoppgjøret 2013 Nye muligheter! Studie- og høringsmateriell NOU (2012:2): Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU. NOU (2011:4): Mat, makt og avmakt. Statens landbruksforvaltning (2013): Veiledningshefte: Søknad om produksjonstilskuddi jordbruket og tilskudd til avløsning ved ferie og fritid. Stai E. L., S. A. Lie (2012): En nasjon av kjøtthuer: Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Forlaget Manifest. Steen A. (1988): Landbruket, staten og sosialdemokratene: en komparativ studie av interessekonflikter i landbrukspolitikken i Norge, Sverige og England 1945-1985. Universitetsforlaget. Tufte, T. (2012): Stagnasjon i norsk produksjon importvolum i vekst, Rapport 4-2012, Agrianalyse http://www.nortura.no http://www.wto.org