Vår dato: 16.06.2014 Vår referanse: 2014/3604 Arkivnr.: 421.4 Deres referanse: 08/757-122 Saksbehandler: Fredrik Harvik Thoresen Røyken kommune Innvalgstelefon: 32266644 3440 Røyken Røyken kommune - Reguleringsplan for RV 23 Dagslet - Linnes - Klage VEDTAK Klagen tas ikke til følge. Fylkesmannen stadfester Røyken kommunestyres vedtak av 12. desember 2013 om endring av reguleringsbestemmelse 9.1 i reguleringsplan om Rv 23 Dagslet Linnes. Fylkesmannens vedtak er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven 28 tredje ledd. Fylkesmannen viser til oversendelse mottatt 5. juni 2014. Sakens bakgrunn Røyken kommunestyre vedtok reguleringsplan for Rv 23 Dagslet Linnes med bestemmelser 20. juni 2013. Planen er første utbyggingsetappe i prosjektet Rv 23 Dagslet E18 og tilrettelegger for ny firefelts riksvei fra Dagslet i Røyken kommune til Linnes i Lier kommune. Vedtaket ble påklaget av Statens vegvesen i brev 3. juli 2013. Klagen rettet seg bl.a. mot reguleringsbestemmelsene 9.1 annet punktum som lyder: «Området mellom gamle Drammensbanen og marka sikres i henhold til T1442/2012 for stille områder». Det ble avholdt møte mellom Røyken kommune og Statens vegvesen 24. oktober 2013 vedrørende denne klagen. Vi viser til møtereferatet, der det fremgår at det ble oppnådd enighet om videre behandling. Rådmannen vurderte det slik at bestemmelsen var ugyldig og det ble derfor fremlagt sak om omgjøring overfor kommunestyret. Telefon sentralbord: 32 26 66 00 Postadresse: Postboks 1604, 3007 Drammen Internett: www.fmbu.no fax: 32 89 32 36 Besøksadresse: Statens Hus, Grønland 32, Drammen Organisasjonsnr.: 946 473 111 E-post: fmbupost@fylkesmannen.no
Side 2 av 6 Kommunestyret traff etter dette følgende vedtak 12. desember 2013: «Reguleringsplan for Rv.23 Dagslet Linnes, som ble vedtatt i kommunestyret 20. juni 2013, opprettholdes med endring av 9.1 der følgende setning utgår: Området mellom gamle Drammensbanen og marka skal sikres i henhold til T1442/2012 for stille områder. Ny reguleringsbestemmelse 9.1 blir som følger: 9.1 Støyskjerm på bru over Daueruddalen skal være minimum 2 meter høy.» Vedtaket er påklaget av Øivind Skøien i brev av 7. februar 2014. Klagen er hovedsakelig begrunnet i at: Det er feil at det ikke er hjemmel til å fastsette reguleringsbestemmelser for et område utenfor planområdet Mekanismene for støyregulering i 9.1 er helt ordinær Statens vegvesen ble orientert om innholdet i bestemmelsen før forslaget ble fremmet og behandlet av kommunestyret 9.1 er i sin helhet egnet til å avbøte at Statens vegvesen ikke sørget for høring av de faktiske støykonsekvensene Det var et behov for å løse manglene vedrørende støyskjerming i planen Omgjøringsvedtaket 12. desember etablerer en ny plansituasjon som er ugyldig grunnet manglene ved det offentlige ettersynet Det er feil at stille område ikke kan gi grunnlag for å sette støygrense, uten at et stille område på forhånd er definert i eget vedtak eller i arealplan Det er både saksbehandlingsfeil og brudd på god forvaltningsskikk at en sak med en gitt innstilling fremmes som motytelse for at Statens vegvesen trekker sin klage 9.1 vil være mangelfull som bestemmelse uten andre setning Omgjøringsvedtaket er ugyldig grunnet feil saksopplysninger og resonnement Klagen er kommentert av Statens vegvesen i brev 13. mars 2014. Klagen ble behandlet av kommunestyret 22. mai 2014. Klagen ble ikke tatt til følge, og saken ble oversendt Fylkesmannen 5. juni 2014. Fylkesmannen har tatt saken opp til behandling i medhold av plan- og bygningsloven 1-9 jf. delegasjonsfullmakt i rundskriv T-2/09 fra Miljøverndepartementet. I anledning behandlingen av saken har Fylkesmannen gjennomført et møte med Øivind Skøien 13. juni 2014. Fylkesmannens merknader Klagerett og klagefrist Vedtak kan påklages av parter eller andre med «rettslig klageinteresse» i saken, jf. fvl. 28. Røyken kommune har ikke vurdert om klageren har klagerett, og vi anser dette som en mangel ved kommunens behandling av klagesaken.
Side 3 av 6 Øivind Skøien opplyser i klagen at han representerer en beboergruppe i og omkring Gullaugkleiva på 158 personer. Det er imidlertid ikke fremlagt noen dokumentasjon på at han opptrer på vegne av disse personene (beboergruppen) i denne klagesaken. Etter Fylkesmannens syn burde Røyken kommune ha avklart dette forholdet på et tidligere stadium av saken. Fylkesmannen legger til grunn at vedtaket er påklaget av Øivind Skøien. Øivind Skøien er ikke part i saken. Begrepet «rettslig klageinteresse» antyder at klager må ha en aktuell interesse i saken, i tillegg til faktisk og saklig tilknytning til den. Fylkesmannen anser det tvilsomt om klageren har tilstrekkelig tilknytning til saken til at han kan sies å ha «rettslig klageinteresse». Vi anser imidlertid at reguleringsvedtaket for Røyken kommune også vil kunne påvirke beboere i Lier kommune. Videre vil utfallet av reguleringssaken i Røyken kommune kunne påvirke utfallet av reguleringssaken i Lier kommune. Terskelen for «rettslig klageinteresse» er videre generelt lav for saker etter plan- og bygningsloven og Røyken kommune har i tillegg realitetsbehandlet klagen. Under betydelig tvil legger vi derfor til grunn at Øivind Skøien har rettslig klageinteresse i saken og han har dermed adgang til å klage på vedtaket, jf. forvaltningsloven 28. Klagen er fremsatt innen klagefristen. Fylkesmannens kompetanse som klageinstans i plansaker Fylkesmannen understreker at vi kun skal ta stilling til gyldigheten av vedtaket 12. desember 2013. Selve planvedtaket 20. juni 2013 er ikke en del av denne klagesaken. På bakgrunn av den fremsatte klagen skal Fylkesmannen vurdere gyldigheten av kommunestyrets vedtak 12. desember 2013 i forhold til reglene i plan- og bygningsloven og tilhørende regelverk. I henhold til plan- og bygningsloven er det kommunestyret som er plan- og reguleringsmyndighet. Det er kommunestyret som ut fra en helhetsvurdering avgjør hvilke arealer som skal inngå i en reguleringsplan, og hva arealene skal benyttes til, herunder hvordan planen skal utformes. Kommunestyret treffer endelig vedtak om reguleringsplan, herunder også vedtak om reguleringsendring. Fylkesmannens kompetanse i klagesak på reguleringsplan er beskrevet i rundskriv T-8/86 fra Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet og i brev av 16. januar 2004 fra Miljøverndepartementet. Hvis det foreligger klare saksbehandlingsfeil som fører til at vedtaket må oppheves, jf. forvaltningsloven 41, kan Fylkesmannen oppheve reguleringsvedtaket og sende saken i retur til kommunen for ny behandling. Fylkesmannen kan ikke treffe et vedtak som medfører en bruk av arealer som ikke har vært gjenstand for høring under planbehandlingen. Vi kan heller ikke foreta endringer som medfører at reguleringsplanen endres i hovedtrekkene. Andre typer endringer i planen kan Fylkesmannen bare gjøre dersom kommunen er enig i endringene. Dette gjelder endringer i realiteten, for eksempel endringer på kart eller i reguleringsbestemmelser. Det er i så fall en forutsetning at saken er tilstrekkelig utredet på dette punktet, og at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil ved kommunens behandling av planen. Dersom Fylkesmannen mener det bør gjøres slike endringer og kommunen ikke er enig, må klagesaken oversendes Kommunal- og moderniseringsdepartementet for avgjørelse.
Side 4 av 6 Med disse begrensningene kan Fylkesmannen prøve alle sider av det påklagde vedtak, også det rent skjønnsmessige. Det følger imidlertid av forvaltningsloven 34, 2. ledd, at Fylkesmannen som statlig myndighet skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 51 (1995-1996) side 41-42, står følgende: «I forhold til klagernes rettssikkerhet er regelen ikke ment å innebære noe signal om mindre prøving av det frie skjønn. Etter forvaltningsloven 34 andre ledd andre punktum skal klageinstansen vurdere alle anførsler fremsatt i klagen. Dette vil fortsatt være tilfelle, men tilføyelsen i 34 andre ledd tredje punktum innebærer at klageinstansen i tillegg til klagers anførsler skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre. I praksis vil dette innebære en viss terskel for klageinstansen i forhold til å endre kommunale eller fylkeskommunale vedtak på grunnlag av overprøving av det frie skjønnet.» Fylkesmannen er etter dette pålagt en viss terskel for å endre kommunale vedtak ved overprøving av det frie skjønnet. Dette er også fastslått av Høyesterett i «Trallfadommen», Rt. 2007 s. 257. «Stille områder» - Gyldigheten av bestemmelsen Et sentralt punkt i kommunestyrets endringsvedtak og i klagen er om reguleringsbestemmelsene 9.1 annet punktum er gyldig eller ikke. Fylkesmannen ser det derfor som naturlig å gjøre en prejudisiell vurdering av gyldigheten av bestemmelsen. Støy fra veitrafikk bør i henhold til støyretningslinje T-1442/2012 ikke overstige Lden 55 db for bebyggelse med støyfølsomme bruksformål og uteoppholdsareal. For «stille områder» er grensen enten Lden 40 db eller Lden 50 db, avhengig av områdets karakter, jf. støyretningslinjen T-1442. Når det gjelder «stille områder» er dette i Miljødirektoratets veileder M-128-2014 definert slik: «Stille områder er områder som kommunen vurderer som verdifulle friområder, frilufts- og rekreasjonsområder for befolkningen hvor stillhet er en ressurs». Kommunestyret vedtok følgende formulering i reguleringsbestemmelsene 9.1 den 20. juni 2013: «Støyskjerm på bru over Dauderuddalen skal være minimum 2 meter høy. Området mellom gamle Drammensbanen og marka sikres i henhold til T1442/2012 for stille områder» Annet punktum ble vedtatt etter at det ble fremmet forslag om dette under kommunestyremøtet. Fylkesmannen anser at planen med dette er endret på et vesentlig område i forhold til forslaget som lå ute til offentlig ettersyn. Fylkesmannen bemerker at Kommunestyrets opprinnelige vedtak ikke fremstår som utredet eller begrunnet på dette punktet. Dette er i strid med forvaltningslovens bestemmelser om at saken skal være så godt opplyst som mulig ( 17) og kravet til begrunnelse ( 24 og 25).
Side 5 av 6 Det er ikke utredet hvilken støybelastning området er utsatt for i dag, og det er heller ikke tilstrekkelig utredet om dette området er et rekreasjonsområde for befolkningen hvor stillhet er en ressurs. Det er heller ikke utredet hvordan støyskjerming eventuelt kan skje for å oppfylle støykrav som gjelder for «stille områder», eller om dette i det hele tatt er mulig slik veien er planlagt bygget. Det fremgår heller ikke om området er vurdert til å være i eller utenfor tettbebyggelse, altså om støygrensen er Lden 40 db eller Lden 50 db. Bestemmelsen har heller ikke vært på høring og det har ikke vært lagt opp til medvirkning verken fra beboerne i området eller fra Statens vegvesen. Dette er brudd på grunnleggende krav til planprosessen, se pbl. 5-1, 5-2 og 12-10. Etter Fylkesmannens syn var saken for dårlig opplyst i forhold til at kommunestyret kunne vedta en planbestemmelse om «stille områder». Etter Fylkesmannens syn medfører feilene at planbestemmelsens annet punktum var ugyldig. Vi er således ikke enig med klageren i at denne delen av bestemmelsen var gyldig. Så lenge bestemmelsen var ugyldig var det også grunnlag for at kommunestyret endret den på eget initiativ. Vi kan ikke se at det har noen betydning at Statens vegvesen var orientert om bestemmelsen på forhånd, eller at den etter klagerens utsagn er egnet til å avbøte at Statens vegvesen ikke sørget for høring av de faktiske støykonsekvensene eller at det er behov for å løse manglene vedrørende støyskjerming. Dersom kommunestyret ønsker at området skal sikres som «stille områder» må i sa fall planprosessen stanses i påvente av ytterligere utredninger og høringer der dette belyses særskilt. Vurdering av øvrige anførsler Fylkesmannen viser til rådmannens vurderinger av klagerens anførsler under klagebehandlingen, og vi tiltrer i det vesentligste disse. Når det gjelder påståtte feil i saksfremlegget vedrørende adgangen til å stille slike bestemmelser overhodet kan vi ikke se at dette får noen betydning for utfallet av klagesaken, og vi tar derfor ikke stilling til dette forholdet. Det fremgår ovenfor at det var grunn for kommunestyret til å endre planbestemmelsen fordi den var ugyldig. Det er et poeng for klageren at omgjøringsvedtaket etablerer en ny plansituasjon som er ugyldig grunnet manglene ved det offentlige ettersynet. Fylkesmannen viser til at det faller utenfor denne klagesaken å ta stilling til gyldigheten av planvedtaket 20. juni 2013 som sådan, og vi går derfor ikke noe nærmere inn i dette. Vi kan videre ikke se at planbestemmelse 9.1 er mangelfull uten annen setning. Vi kan heller ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil eller brudd på god forvaltningsskikk som skulle tilsi at det påklagede vedtaket er ugyldig. Fylkesmannen har vurdert klagerens øvrige anførsler, men er kommet til at klagen ikke tas til følge. Vi viser til rådmannens vurdering av klagerens anførsler i saksfremlegget til kommunestyremøtet 22. mai 2014. Klagen tas ikke til følge og Fylkesmannen stadfester Røyken kommunestyres vedtak av 12. desember 2013 om endring av reguleringsbestemmelse 9.1 i reguleringsplan for Rv 23 Dagslet Linnes.
Side 6 av 6 Konklusjon Fylkesmannen er kommet til at kommunestyrets vedtak 12. desember 2013 om delvis endring av reguleringsbestemmelse 9.1 er gyldig, og har ikke merknader til kommunens saksbehandling eller det utviste skjønn. Med hilsen Helen Bjørnøy Bente Nyegaard Fjell Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten underskrift Kopi til: Statens vegvesen, region sør Pb. 723 Stoa 4808 ARENDAL Øivind Skøien Gullaugkleive 49 3427 GULLAUG