Landskapsanalyse Steinsvikåsen Gnr. 39 bnr.10, Ytrebygda Bergen kommune 1
DOKUMENTINFORMASJON Oppdragsgiver: Veidekke Eiendom AS Rapporttittel: Landskapsanalyse Steinsvikåsen Utgave/dato: 02.07.15 Oppdrag: P14011 Solåsen/Steinsvik Type oppdrag: Landskapsanalyse Oppdragsleder: Ambjørg Reinsnos Tema: Landskap og miljø Dokumenttype: Rapport Skrevet av: Kari Olrich Sørebø Kvalitetskontroll: David Fürstenberg Opus Bergen AS www.opus.no Forsidebilde: Bergenskart.no 2
Kapittel 1 Overordnede landskapsforhold Oversiktskart, planområdet markert med rødt symbol Figur 1. Planområdets plassering i det overordnete landskapet (Illustrasjon: Saunders Arkitektur AS) 3
Figur 2. Planområdets (rødt symbol) plassering i landskapsregion og underregion (Skog og landskap, 2015) Planområdet ligger ved sørvestenden av Nordåsvannet og vender nordover mot vannet. Her ligger det på ryggen av en åskam som skrår ned mot Steinsvika. De overordnede landskapsstrukturene rundt planområdet ligger innenfor de indre Bergensbuene. Sprekkedaler er den registrerte landskapstypen, hvor hovedformen er direkte knyttet til de dominerende geologiske formstrukturene i Bergensbuene (Rapport 02-2009, Aurland Naturverkstad). Generelt er sprekkedalene smale og langstrakte, og mange landskapsrom har lite utsyn. Det overordnede landskapsrommet rundt sørvestenden av Nordåsvannet har likevel et åpent preg på grunn av vannflaten. Rommet får på denne måten sin avgrensing i de større landformene (figur 1), men med mange interne landskapsrom. For landskapstypen Sprekkedaler er landskapets hovedform, vegetasjon og bebyggelse/tekniske anlegg vurdert som de viktigste trekkene (Rapport 02-2009, Aurland Naturverkstad). Dette stemmer også for planområdet ved at nærområdene er sterkt bebygget, og sonene mellom er skogkledd. Som kartet i figur 3 viser, ligger planområdet eksponert mot Nordåsvannet, skrånende fra det høyeste punktet i sør til det laveste punktet i nord. Tilgrensende bebyggelse og veistrukturer (de typiske trekkene ved landskapstypen) definerer den visuelle rammen rundt planområdet. 4
Nordåsvannet Planområdet Figur 3. Planområdets orientering mot Nordåsvannet (Kart: Skog og landskap, 2015) Landskapsstrukturen rundt planområdet, med sine lange sprekkedaler, vises i figur 4. Planområdet ligger i enden av en åsrygg som strekker seg fra Steinsvika i nord(øst), mot Håvardstunvannet i sørøst. Sprekkedalene på hver side av åsryggene er stedvis svært bratte. Håvardstunvannet Figur 4. Åsrygger og sprekkedaler i/ved planområdet (markert med rødt symbol). Daldragene er markert med svartstiplede linjer (Kart: Skog og landskap, 2015) 5
Figur 5. Utsikt fra planområdets nordlige del, mot Nordåsvannet. Steinsvika ligger til høyre. (Bilde: Opus Bergen AS) 6
Kapittel 2 Beskrivelse av landskapstypen i og ved planområdet Landskapets hovedform Hovedformene i og ved planområdet består av en større kolle i sør (rød sirkel) og en mindre i nord (blå sirkel). Figur 6. Høyder internt i planområdet og landskapsrom markert med grått. Steinsvika ligger til høyre. (Kart: Skog og landskap, 2015) Internt i planområdet dannes det mindre landskapsrom avgrenset av interne høydeforskjeller og vegetasjon. Disse er likevel ikke særlig fremtredende på grunn av stedvis tett vegetasjon. Landskapsrommene som dannes langs åskammens sider er mer markante. Dette er avlange rom med sin avgrensning i dalbunnen (ofte i kombinasjon med veg), åskammens sider og dalsider/bebyggelse mot øst og vest (se figur 6 og 7). De høyeste partiene i planområdet er visuelt fremtredende landskapsformer i nærområdene. Det er likevel stor variasjon i topografien i og rundt planområdet. Det vil si at det over relativt korte avstander er stor forskjell på hvor mye innsyn man har i planområdet. Der hvor det er begrenset innsyn, er årsaken høydeforskjeller, høy vegetasjon eller begge deler. 7
Figur 7. Planområdet sin bratte vestside, sett fra sør i Færåsvegen. (Bilde: Google street view) 20 moh 30 moh 35 moh 40 moh 60 moh 50 moh Figur 8. Planområdets interne høydeforhold. Mulig vegadkomst markert med blå strek (Kart: Askeladden, 2015) 8
Planområdet har stor variasjon i de interne høydeforholdene. Høydene varierer fra 20 meter i nord til 60 meter på den høyeste kollen i sør. Det flate midtpartiet ligger omtrent midt mellom, på kote 35 (figur 8). Figur 9 viser de interne helningsforholdene; jo lysere farge jo flatere terreng. Det vil si at den høyeste kollen i nord har 2 flatere parti på toppen. Midt i planområdet ligger det litt avlange og noe flatere partiet. Figuren viser også landskapets bratte heng mot vestsiden, men at det terrengmessig skapes en korridor fra denne siden (nest mørkeste fargen i vest). Figur 9. Helningskart for planområdet markert med stiplet, svart strek (Kart: Opus Bergen AS) 9
Vegetasjonsbilde Vegetasjonsbildet er et viktig trekk i landskapstypen. Figur 10 viser hvordan vegetasjonen arter seg internt i området. Vegetasjonen er tett og består av tresjikt med både løv- og bartrær. Busksjiktet og feltsjiktet er stedvis tett og gjør deler av planområdet lite tilgjengelig Sett utenfra er det den høyeste kollen i sør som er det mest synlige vegetasjonselementet. Kollen utgjør en karakteristisk, grønn formasjon og er en sentral del av den overordnede grønnstrukturen i nærområdet (se figur 11). Vest i planområdet er terrenget svært bratt, og planområdet har kun 1 mulig vegadkomst fra denne siden (se blå linje i figur 8). Denne starter mellom kollene hvor går det et lavere drag på tvers av åskammen (øst-vest). En slik adkomstsituasjon gjelder også fra østsiden, her finnes en eksisterende sti inn i planområdet (se figur 6 og 10). Figur 10. Sti sørøst i planområdet (Bilde: Opus Bergen AS) Teknisk infrastruktur Planområdet har ingen eksisterende bygg eller teknisk infrastruktur. Omkringliggende områder har derimot landskapstypens typiske preg av bygningsstrukturer, veg, høyspentlinjer og annen teknisk infrastruktur. 10
Kapittel 3 Virkninger av tiltak Selv om planområdet ligger delvis eksponert i det overordnede landskapsrommet og er en fremtredende formasjon lokalt, er dette en landskapstype hvor bebyggelse, tekniske anlegg og infrastruktur er typiske trekk. Vegetasjonsbildet er også typisk for landskapstypen. Den største landskapsmessige innvirkningen vil være å legge byggetiltak i høyde med den høyeste kollen (silhuettvirkning) og fjerne områdets grønne preg (se figur 11). Figur 11. Planområdet i silhuett, sett nordfra (rød sirkel). (Bilde: Google street view) I det overordnede landskapsrommet vil tiltak innenfor planområdet ha mindre innvirkning på det overordnede landskapsbildet innenfor influenssonen (figur 1). Dette er hovedsakelig på grunn av store avstander og at planområdet inngår i en sammenheng med eksisterende bebyggelse og infrastruktur. Den største visuelle påvirkningen er lokal på grunn av planområdets plassering langs en åsrygg, dette gjelder særlig sett fra østsiden av Steinsvika og tilgrensende området i (nord)vest. Dersom tiltak plasseres på den høyeste kollen, vil det gi stor silhuettvirkning. Tiltak i de bratte åssidene mot øst og vest vil også være svært synlig, men de blir mindre visuelt fremtredende jo lavere i terrenget de blir plassert. Fra sørsiden av planområdet vil tiltak sannsynligvis kun være synlig hvis det bygges på den høyeste kollen. 11
Sammenhengen med eksisterende bebyggelse og infrastruktur kan dempe den visuelle effekten av tiltaket, men dette er avhengig av utbyggingsvolumet og plassering i forhold til den høyeste kollen. Dempingseffekten forutsetter også at det tilrettelegges for interne grønne soner, bevisst fargevalg og en bygningsmasse som er tilpasset terrengformasjonene. Vegetasjonsbildet vil endre seg mye ved tilrettelegging for bygging. Fjerning av vegetasjon (både på den høyeste og laveste kollen) vil derfor fjerne en viktig del av landskapstypens særtrekk. En annen utfordring er tilpassing av byggegroper som balanserer på en åskam. Synligheten øker jo lengre ut mot de bratte øst-og vestsidene man legger byggetiltak. I nordvest vil veien skape et tydelig inngrep i åskammens eksponerte side. Det samme gjelder vegframføring fra øst. Kapittel 4 Anbefaling Det anbefales ikke byggetiltak i planområdets sørlige del, på den høyeste kollen. For å unngå silhuettvirkning er det også viktig å tilpasse byggetiltakets høyder slik at de ikke blir høyere enn kollen. Åskammens orientering og bratte, langsgående sider, gjør planområdet eksponert. For å unngå mye bebyggelse i det eksponerte sideterrenget, er det gunstig å benytte de flatere mellompartiene som ligger rundt kote 35 moh til bebyggelse. En annen landskapstilpasning vil være å legge bebyggelsen lengst inntil terrengkanten som stiger opp mot den høyeste kollen. Målet er å få bygninger til å følge terrengformasjonene så godt som mulig og unngå for stor visuell brytning mellom bygg og terrenghøyder. Dette vil si at hovedtyngden av bygningsmassen bør plasseres mot sør (kollen), og bygningshøydene varieres ved at de avtrappes ut mot åskammens bratte sideterreng. Mot planområdets nordlige del vil en bygningsmasse kunne tilpasses de flatere partiene. Nær- og fjernvirkning vil være noe dempet på grunn av byggene bak, og ved å tilrettelegge vegetasjon mellom/på siden av bygningsmassen i nord og sør, vil tilpassingen til landskapstypen og landskapsrommet være mer optimal. Bygningsmassen mot nord kan evt være noe lavere enn i sør, med tanke på utsikt og sol. Lavere bygg i nord skaper en gradient fra lavt i nord til høyere mot sør, noe som underbygger åskammens opprinnelige formasjon. Plassering av bygningsmasse mot nord og sør frigjør rom til uteopphold i midten. Tross veiframføring inn i området, vil dette rommet være av god størrelse, solrikt/vestvendt og ha interne terrenghøyder som muliggjør tilrettelegging for opphold for alle. 12
Adkomstveien vil måtte gå langs åskammens sider for å få riktige stigningsforhold. Et avbøtende tiltak vil være å beholde vegetasjon på vegens opp- og nedside. Selv om dette er utfordrende på grunn av nødvendig terrengbearbeiding, så kan et bestemmelseskrav om nyplanting i skjermingssonene (utenom frisiktsoner) være avbøtende på sikt (se figur 12). Innenfor en grønn skjermingssone kan man erstatte eksisterende sti inn mot åskammen (startpunkt for denne er markert med rød stiplet strek), som et alternativ til å gå gjennom privatisert uteoppholdsareal for beboerne i planområdet. 1 2 3 4 Figur 12. Ulike anbefalingssoner (Kart: Askeladden, Riksantikvaren 2015): 1: Grønne skjermingssoner / bevaring av vegetasjon 2: Byggeområde mot nord 3: Område for uteoppholdsareal 4: Byggeområde mot sør Blå linje er tenkt adkomstvei. Sonene 1-4 er overordnede vurderinger, og må ikke ses på som absolutte grenser. 13
Kilder Illustrasjonsmateriale: Saunders Arkitektur AS: Illustrasjoner til planforslag Solåsen/Steinsvik Rapport: Aurland Naturverkstad: Rapport 02-2009 Nettsider: Bergenskart: Riksantikvaren: Google: Skog og landskap: www.bergenskart.no www.ra.no www.google.com/maps/views/streetview?gl=us www.skogoglandskap.no (Fra 1. juli 2015 ble Skog og landskaps nettside fusjonert med andre institutt og lagt under Norsk institutt for Bioøkonomi, Nibio: www.nibio.no) 14
ADRESSE: Strandgaten 59 5004 Bergen EPOST: post@opus.no TELEFON: 55 21 41 50 WEB: www.opus.no PROSJEKTNUMMER 14011 OPPDRAGSANSVARLIG Marie Bjelland MEDARBEIDERE Kari Olrich Sørebø David Fürstenberg SOLÅSEN/STEINSVIK ADRESSE: Gnr 39 bnr 10 m.fl. Ytrebygda bydel Bergen kommune PLANNR. REGULERINGSPLAN OPPDRAGSGIVER Veidekke Eiendom AS