Beiting i det multifunksjonelle landbruket

L. Nesheim / Grønn kunnskap 8 (2) 201 Beiting i det multifunksjonelle landbruket Lars Nesheim / lars.nesheim@planteforsk.no Planteforsk Kvithamar forskingssenter Samandrag Det er færre beitande husdyr i utmarka no enn tidlegare, og det er ei av årsakene til den kraftige attgroinga mange stader. I tillegg til at kulturlandskapet vert mindre ope fører attgroinga til tap av biologisk mangfald. Sidan om lag 1990 har forskingsmiljøa vore opptatte av korleis beiting verkar på kulturlandskapet, og det er gjennomført fleire forskingsprogram i regi av Noregs forskingsråd der beiting har vore eitt av fleire forskingstema. Men det står mange utfordringar att, utfordringar som må møtast med tverrfagleg forsking, og ved at ein ser bruken av utmark og innmark i samanheng. Eit utval oppnemnt av Planteforsk, Institutt for husdyrfag NLH (IHF) og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) la i 2002 fram ei utgreiing om forskingsbehovet innan beiting med storfe og småfe på inn- og utmark (Nesheim et al. 2002). Det vart lagt mest vekt på fagområde, der Planteforsk, IHF og NILF anten er eller ønskjer å vere viktige aktørar. I dette innlegget er det gjort greie for bakgrunnen for forskingsbehovet, og fire prioriterte forskingstema er presenterte. Bakgrunn Strukturendringane og rasjonaliseringa av jordbruket dei siste tiåra har ført til mindre innsats av arbeidskraft og meir kapitalintensiv drift. Dette er illustrert mellom anna ved at tal årsverk i jordbruket er redusert med omtrent 3 4 sidan andre verdskrigen (Framstad & Lid 1998). I Jordbruksteljinga i 1999 går det fram at brukstalet vart halvert frå 1969 til 1999, og at talet på husdyrbrukarar har minka med 70-80 %. Fram til no har størstedelen av innmarksareala på nedlagde bruk i sentrale strøk vorte halde i hevd av nabobruk gjennom leigeavtalar. I utkantstrøk er ein aukande del av

202 L. Nesheim / Grønn kunnskap 8 (2) innmarksareala tatt ut av drift, og ved Jordbruksteljinga i 1989 vart det registrert at ca. 800.000 dekar (ca. 8 %) av jordbruksarealet i Norge (9.911.000 dekar) var ute av drift. Heile 45 % av dette arealet var i Nord-Norge og utgjorde 29 % av alt jordbruksareal i landsdelen (Framstad & Lid 1998). Tilsvarande tal frå Jordbruksteljinga i 1999 er dessverre ikkje tilgjengelege og ein har difor ikkje fullt oversyn over situasjonen på bruk ute av drift. Men i følgje Budsjettnemnda for jordbruket (2001a) har det på bruk i aktiv drift vore ein auke i arealet i drift og arealet ute av drift på desse einingane har minka frå 1989 til 1999. Det skuldast mellom anna at systemet for verkemiddel er lagt om, og at areal- og kulturlandskapstillegg for grovfôr vart innført i 1989. Krav til spreieareal og påbod om beite til storfe har også verka inn på arealauken på bruk i drift. Spørsmålet er om dette arealet vert nytta på ein slik måte at det biologiske mangfaldet vert tatt i vare, eller om arealauken i stor grad kan vere ein registrert følgje av tilpassing til tilskotsordningane. Det nedlagde arealet omfattar noko godt innmarksareal i nærleiken av regionsentra, men er for det meste skrinne eller tungdrivne område langs kysten, i høgareliggjande strøk, eller i kupert terreng. Mykje av arealet høver dårleg til maskinell drift, men kan likevel vere godt eigna til beiting. I tillegg til endringar i omfang og bruk av fulldyrka og overflatedyrka jord, har strukturendringane hatt og vil ha stor innverknad også på bruk av utmarks- og fjellbeite, og dermed på landskapet i desse områda. Beitebruken i utmarka har minka mykje, berre i frå 1959 til 1979 vart det årlege fôropptaket av husdyr på utmarksbeite om lag halvert (referert av Nedkvitne et al. 1995). I seinare år har likevel beitebruken i utmark auka noko, mellom anna som følgje av auka sauetal. Budsjettnemnda for jordbruket (1981, 2001b) har rekna ut at fôropptaket frå utmarks- og fjellbeite var 230 mill. Ffe i 1979 og 315 mill. FEm i 1999. Jordbruksareal som vert tatt ut av vanleg produksjon, eller utmarksareal der det vert beita mindre med husdyr, gror att med kratt og skog. At det er politisk vilje til å gjere noko med attgroinga, kan illustrerast med innstillinga frå Næringskomiteen (nr 167; 1999-2000) om St.meld. nr. 19 (1999-2000), om norsk landbruk og matproduksjon Det er videre et mål å sikre og vedlikeholde kulturlandskapet, herunder bevare et tilstrekkelig omfang av ekstensive driftsformer som sikrer biologiske verdier, og som drives av og i samspill med et aktivt landbruk. Det er likevel ikkje tilstrekkeleg med forskingsmessig interesse for å studere fenomenet attgroing og uttalt politisk vilje til å gjere noko med utviklinga. Når verdiskapinga i landbruket er knytt til produksjon av kulturlandskap, må ein først identifisere driftsformer og produksjonssystem som i størst mogleg grad tek i vare dette omsynet. Dersom intensjonane i St.meld. nr. 42 skal følgjast opp, må driftsformene i tillegg ta i vare det biologiske mangfaldet. Ein måte er å utvikle driftsformer som høver inn i ein

L. Nesheim / Grønn kunnskap 8 (2) 203 eigen anti-attgroings strategi for landbruket. Meir omfattande beiting må vere ein viktig del av ein slik strategi, men også endringar i arealbruk og intensitet i jordbruket må inngå. I utgreiinga (Nesheim et al. 2002) er det gitt eit kortfatta oversyn over nyleg avslutta og igangverande beiteforsking med storfe og småfe i Norge, utanom beiting med mjølkekyr på innmark som vart greidd ut tidlegare (Nesheim & Garmo 2001). Prioriterte forskingstema Tema 1. Analyse av arealbruk og tilskotssystem til å fremje biologisk mangfald og kulturlandskap Det er behov for å vidareutvikle bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønsame driftsformer for produksjon av mat, fôr og andre vekstar som sikrar at ein størst mogleg del av jordbruksarealet vert utnytta. Det er også nødvendig å kome fram til ekstensive driftsformer som på ein målretta måte kombinerer konvensjonell jordbruksdrift og skjøtsel av jordbruksareal som ikkje vert nytta i eit intensivt produksjonsopplegg, for å sikre at areal med stort biologisk mangfald vert halde ved like. Vidare er det trong for utvikling av drifts- og skjøtselformer som tek i vare spesielle behov for skjøtsel av særleg verdfulle kulturlandskap. 1. Konsekvensar av bruk av alternative vekstar og alternative driftsformer med ulik intensitet i beite- og fôrproduksjonen 2. Jamføring av utvalde norske produksjonssystem med tilsvarande system i andre land etter forskjellige kriterium for kulturlandskap og biologisk mangfald. 3. Tilrådingar om eit tilskotssystem som kan gi betre samsvar mellom beiting med forskjellige husdyr og betaling etter effekt på kulturlandskapet og biologisk mangfald Tema 2. Beiting med ulike sauerasar og geit: Utnytting av ulike vegetasjonstypar og verknad på kulturlandskap i utmark og på marginale innmarksbeite Sau av ulike rasar og geiter har ulik effekt på vegetasjonen dei beitar i. Men ein veit for lite om skilnader mellom beiting med sau eller geit med omsyn til å halde landskapet opent og bevare det biologiske mangfaldet. Kva vegetasjonstypar er viktigast for sauen med omsyn til opphaldstid og tilvekst i ulike regionar i Norge? Korleis er sauen sin bruk av næringsfattige og næringsrike vegetasjonstypar? Det siste vil vere

204 L. Nesheim / Grønn kunnskap 8 (2) viktig for å auke kunnskapen om positive og negative verknader av einsidig sauebeiting i sårbare økosystem, som til dømes tørre høgfjellsbeite. Prosjektet vil òg gi svar rundt potensialet beitedyr har for å påverke kulturlandskap og biologisk mangfald generelt. 1. Kunnskap om verknad av beiting med ulike dyreslag på tilvekst på dyra og på endringar av vegetasjon og biologisk mangfald 2. Kunnskap om korleis sau utnyttar ulike vegetasjonstypar Tema 3. Indikatorar for rett skjøtsel med beitedyr i spesielt verdfulle område Det er særs vanskeleg å gjenskape artsmangfaldet i gamal kulturmark om ho har grodd att, eller vorte øydelagd på anna vis. For i tide å kunne vurdere konsekvensen av endra bruk av innmarksareal i ulike regionar for det biologiske mangfaldet i Norge, bør det difor gjennomførast ei gransking i representative område. Det er også behov for dokumentasjon av verknader på biologisk mangfald av ulike driftsmåtar og skjøtselstiltak. Det trengst difor utvikling av metodikk og indikatorar for overvaking av verdfulle kulturlandskapsområde der det vert sett inn skjøtselstiltak. Vidare er det behov for å undersøkje dei reelle kostnadene med å oppretthalde og vedlikehalde slike områder. 1. Dokumentasjon og konsekvensanalyse av verknader på biologisk mangfald på grunn av endringar i driftsmåtar og driftsopplegg 2. Varslingsmetodikk for artar og vegetasjonstypar knytt til det tradisjonelle kulturlandskapet Tema 4. Driftsopplegg for mjølkeproduksjon med setring og kjøtproduksjon på storfe og småfe i inn- og utmark Det er behov for meir forsking omkring seterbruket, med omsyn til produktkvalitet, økonomi, landskap, biologisk mangfald og dyrevelferd. Det er mellom anna trong for registrering av biologisk mangfald i restaurerte seterområde. Det trengst også meir kunnskap om nødvendige etterfølgjande skjøtselstiltak for ulike restaureringsmetodar. Beitetilhøva kan vere avgjerande for val av kjøtferase og for kalvingstid ved sjølvrekrutterande kjøtproduksjon. I og med stor variasjon i lengd av beitesesong og innefôringstid, er det behov for eit mangfald av produksjonsopplegg for kjøtproduksjon,

L. Nesheim / Grønn kunnskap 8 (2) 205 frå beitebaserte system til intensive system basert på kraftfôr og mindre mengder grovfôr. Beitedyr kan rydde og halde områda opne samstundes som dei kan produsere høgverdig mat. Det gjeld såleis å finne dei produksjonsformene som gir eit tilfredsstillande produksjonsresultat, samstundes som ein får dei ønska resultata med omsyn til kulturlandskap og innverknad på flora og fauna. På dette området vil det vere eit stort behov for forsking og praktiske utprøvingar. Særleg vil det vere viktig å få ny kunnskap om beitemark på natureng og permanente beite på innmark, då desse utgjer store areal og såleis er viktige med omsyn til jordbruket sitt kulturlandskap. 1. Kunnskap om produktkvalitet og dyrevelferd for seterprodukt og kjøtt produsert på utmark, og om dette kan nyttast ved merkevarebygging 2. Økonomiske forhold ved seterdrifta med ku og geit, kva som krevst for at driftsforma skal kunne konkurrere 3. Langsiktige verknader og verdi av landskapspleie i seterregionen ved seterdrift og beitedrift i utmark 4. Verknad av beiting på natureng og permanente beite på innmark med småfe og storfe på produksjon og biologisk mangfald 5. Effekt av sambeiting og vekselbeiting på produksjon og biologisk mangfald 6. Verknad på tilvekst og produktkvalitet av fôringsstyrke etter beit tida Litteratur Budsjettnemnda for jordbruket. 1981. Jordbrukets totalregneskap 1979 og 1980 og Jordbrukets totalbudsjett 1981. ISSN 0800-7047. Budsjettnemnda for jordbruket. 2001a. Resultatkontroll for gjennomføring av landbrukspolitikken. ISSN 0806-4652. 226 s. Budsjettnemnda for jordbruket. 2001b. Totalkalkylen for jordbruket. Jordbrukets totalregneskap 1999 og 2000 og budsjett 2001. ISSN 0800-7047. 161 s. + vedlegg. Framstad, E. & I. B. Lid (red.). 1998. Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget. Oslo. 285 sider. Nedkvitne, J., T.H. Garmo & H. Staaland. 1995. Beitedyr i kulturlandskap. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1761-5. Nesheim, L. & T.H. Garmo. 2001. Mjølkekyr på beite forskingsbehov. Utgreiing. Planteforsk og Institutt for husdyrfag, NLH. 16 sider. Nesheim, L., A. Norderhaug, L.J. Asheim, G. Steinheim & T.H. Garmo. 2002. Beite i det multifunksjonelle landbruket. Samspel mellom landbruksproduksjon og kulturlandskap - forskingsbehov. Utgreiing mai 2002. 24. sider. Planteforsk, Kvithamar forskingssenter, NILF og NLH, Institutt for husdyrfag.

206 I. E. Bruteig / Grønn kunnskap 8 (2) Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvalting driftsformer for å ta vare på biologisk mangfald Inga E. Bruteig / inga.bruteig@nina.no Norsk institutt for naturforskning (NINA) Innleiing Store delar av det biologiske mangfaldet i Noreg er knytt til kulturlandskapet, - landskap og naturtypar som menneskeleg aktivitet har vore med på å forme gjennom fleire tusen år. Desse kulturbetinga vegetasjonstypane og mange av plante- og dyreartane knytt til dei er i dag trua av landskapsendringar, i første rekkje attgroing. Samfunnsendringar og økonomiske tilhøve har gjort at mykje av den tradisjonelle bruken har opphøyrt, og det som står att i dag er hovudsakleg beitebruk (i første rekkje med sau og tamrein), noko vedhogst og litt seterdrift. Beitebruken endra seg også i takt med at rovdyra vart så godt som utrydda frå norsk natur framover mot midt på 1900-talet. Det vart mellom anna slutt på gjetinga. No veks rovdyrbestandane på ny, og dette har ført til nye konfliktar mellom rovdyr og beitebruk i ein del område. I samband med stortingsmeldinga om rovvilt i norsk natur (Stortingsmelding nr. 15 2003-2004) vart det laga ei utgreiing for å sjå om forvaltinga av rovvilt kan føre til større press på det biologiske mangfaldet som er knytt til beitebruk (Bruteig et al. 2003). Historisk utvikling Utmarksbruken i Noreg har gjennom tidene vore mangfaldig og omfattande. Vi har lite areal som høver som dyrka mark, men dei store utmarksareala har gitt gode høve for beite og fôrsanking. I det førindustrielle jordbruket gav dyra gjødsel til matproduksjon på åkeren. Dette kravde eit mangedobbelt areal av slåtte- og beitemark, og utmarka var såleis grunnlaget for jordbruket. Regional variasjon i klima og naturgrunnlag for jordbruket gav ulik utmarksbruk i ulike delar av landet. Seterbruket har lang tradisjon, og skogsbeite har truleg også vore vanleg heilt sidan jordbruket vart introdusert. Langs kysten der det er så mildt at husdyra kan gå ute heile vinteren utvikla det seg opne kystlyngheier. Fôrhaustinga i utmarka (beite, seterslått, utslått, myrslått, sivslått, lauving, måssåsanking m.m.) sette spor i vegetasjonen på ulik måte, slik at det oppstod eit mangfald av ulike såkalla semi-naturlege vegetasjons-