BEDRE RESULTATER ETTER 4 OG 12 MÅNEDER MED BIPOLAR SEMENTERT HEMIPROTESE ENN MED TO PARALLELLE SKRUER VED DISLOKERTE LÅRHALSBRUDD.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 188 BEDRE RESULTATER ETTER 4 OG 12 MÅNEDER MED BIPOLAR SEMENTERT HEMIPROTESE ENN MED TO PARALLELLE SKRUER VED DISLOKERTE LÅRHALSBRUDD. Frede Frihagen, Lars Nordsletten, Jan Erik Madsen Ortopedisk avdeling, Bevegelsesdivisjonen, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Introduksjon: Parallelle skruer og (hemi)protese er de to mest vanlige måtene å behandle dislokerte lårhalsbrudd på. Det er fortsatt ikke klart hvilken behandling som gir best funksjonelle resultater. Metode: 217 konsekutive pasienter over 60 år med dislokerte intrakapsulære lårhalsbrudd ble randomisert til enten en Charnley/Hastings hemiprotese (n=106) eller osteosyntese (n=111) med to parallelle Olmedskruer. Ikke-ambulante pasienter ble ekskludert, men kognitiv svikt var ikke et eksklusjonskriterium. Pasientene ble etterundersøkt etter 4 og 12 måneder av fysioterapeut og sykepleier blindet for operasjonsmetode. Gjennomsnittsalder var 83 år (60-101) og det var 160 (74%) kvinner. Gruppene var sammenlignbare demografisk og med tanke på preoperative funksjon. 8 hofter i osteosyntesegruppen ble operert med hemiprotese pga irreponible brudd. Oppfølgingsandelen var 94% ved 4 måneder og 99% etter 12 måneder. Resultater: Osteosyntese Hemiprotese p Dødelighet 4 mnd 17 (15%) 19 (18%) 0,61 Dødelighet 12 mnd 23 (21%) 28 (26%) 0,32 Behandlingssvikt 43 (39%) 6 (6%) <0,001 Harris Hip Score 4 mnd (gjennomsnitt) 59 68 0,001 Harris Hip Score 12 mnd (gjennomsnitt) 66 73 0,006 Livskvalitet Eq5d VAS 4 mnd (gj.nitt) 54 62 0,04 Livsvkvalitet Eq5d VAS 12 mnd (gj.snitt) 57 65 0,06 Livskvalitet Eq5d index score 4 mnd 0,56 0,70 0,01 Livskvalitet Eq5d index score 12 mnd 0,52 0,70 0,01 Gangevne uten hjelpemidler 4 mnd 12 (14%) 28 (35%) 0,001 Gangevne uten hjelpemidler 12 mnd 28 (32%) 35 (48%) 0,04 Tabell: Resultater i behandlingsgruppene etter 4 og 12 måneder. Livskvalitetsresultatene er for pasienter med en Mini Mental Status (MMS-12) > 9. 41 hofter i osteosyntesegruppen ble reoperert, 39 av dem konvertert til hemiprotese. Alle tilfellene av behandlingssvikt i hemiprotesegruppen var infeksjoner. Det var 5 hemiproteser som lukserte, men alle forekom i osteosyntesegruppen etter konvertering til hemiprotese (p=0,03). Diskusjon: Det var flere komplikasjoner og reoperasjoner i osteosyntesegruppen, mens det var bedre funksjonelle resultater i hemiprotesegruppen etter 4 og 12 måneder.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 189 TILFREDSHET, SMERTE OG LIVSKVALITET 4 MÅNEDER ETTER LÅRHALSFRAKTUR HOS PASIENTER BEHANDLET MED HEMIPROTESE ELLER SKRUER. Jonas Fevang, Jan-Erik Gjertsen, Stein Atle Lie, Tarjei Vinje, Leif Ivar Havelin, Kjersti Steindal, Ove Furnes, Lars B. Engesæter Nasjonalt Register for Leddproteser, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN Hensikt: Å evaluere tilfredshet, livskvalitet og smerter hos pasienter med dislokerte lårhalsbrudd (Garden 3-4) behandlet med to skruer/pinner eller bipolar hemiprotese. Materiale og metode: I løpet av år 2005 rapporterte 53 av 55 sykehus til Hoftebruddregisteret. Standard registrerings-skjema utfylt av kirurg ble innsendt etter operasjon av hoftebrudd. Det ble registert 1054 pasienter med dislokerte lårhalsbrudd behandlet med pinner/skruer, mens 951 pasienter ble behandlet med bipolar hemiprotese. Et oppfølgingsskjema ble sendt ut til alle pasienter som fortsatt var i live 4 måneder etter primæroperasjonen. Dette inneholdt spørsmål om livskvalitet (EuroQol-5D), smerte (VAS) og tilfredshet (VAS). 642 (51%) pasienter besvarte og returnerte spørreskjemaet og 505 pasienter utfylte skjemaet korrekt hvorav 277 pasienter behandlet med skruer og 228 pasienter behandlet med bipolar hemiprotese. Resultater: Etter 4 måneder var pasientene som primært ble behandlet med hemiprotese mer fornøyd og de hadde signifikant mindre smerter enn pasienter operert med skruer/pinner. Tap av livskvalitet (EuroQol-5D) var signifikant mindre for pasienter som hadde fått hemiprotese sammenlignet med de som ble behandlet med skruer/pinner. Konklusjon: Pasienter som primært blir operert med hemiprotese etter dislokert lårhalsbrudd er mer fornøyd og har mindre smerter 4 måneder etter operasjonen enn de som blir behandlet med skruer/pinner.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 190 SEMENTERT ELLER USEMENTERT HEMIPROTESE VED DISLOKERTE MEDIALE LÅRHALSBRUDD - TIDLIGE RESULTATER FRA EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE Figved W 1, Opland V 2, Frihagen F 1, Jervidalo T 2, Madsen JE 1, Nordsletten L 1 1) Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo 2) Ortopedisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud Innsetting av hemiprotese er en godt dokumentert og veletablert primærbehandling for dislokerte mediale lårhalsbrudd hos eldre, og er standardbehandling for denne pasientgruppen ved nær 2/3 av norske sykehus. Det finnes få gode studier som sammenlikner sementert og usementert hemiprotese ved behandling av lårhalsbrudd. Det er visse holdepunkter for at pasienter med sementert hemiprotese har mindre smerter. Det har vært rapportert alvorlige kardiovaskulære komplikasjoner og økt peroperativ dødelighet ved bruk av sement. Komplikasjonspanoramaet ved bruk av moderne usementerte hemiproteser er dårlig kartlagt. 230 dislokerte lårhalsbrudd hos 223 pasienter over 70 år ble inkludert i en prospektiv randomisert studie ved Sykehuset Asker og Bærum og Ullevål universitetssykehus fra 1.9.2004 til 15.8.2006. Pasientene ble randomisert til operasjon med en sementert (Spectron) eller usementert (Corail) bipolar hemiprotese og operert etter vanlige rutiner for øyeblikkelig hjelp. Pasientene blir fulgt med kontroller ved utreise fra sykehuset eller etter en uke, etter tre måneder og etter ett år. Studiens primære endepunkt er Harris hip score etter ett år. Fire pasienter i den usementerte gruppen ble konvertert til sementert protese peroperativt: En pga manglende protesestørrelse, to pga manglende rotasjonsstabilitet under preparering av femurkanalen og en fordi fracturen affiserte calcar. En pasient i den sementerte og to pasienter i den usementerte gruppen ble påført en periprotesisk fractur peroperativt. Det ble ikke registrert noen peroperative dødsfall, men en pasient fikk hjertestans og en fikk hjerteinfarkt under inngrepet, begge i den sementerte gruppen. Vi fant en signifikant forskjell i gjennomsnittlig operasjonstid som var 83 minutter (47-140) i den sementerte og 71 minutter (32-130) i den usementerte gruppen (p<0,001). Vi fant også en signifikant forskjell i gjennomsnittlig peroperativt blodtap som var 393 ml (0-1100) i den sementerte og 311 ml (50-1300) i den usementerte gruppen (P=0,001). Vi fant ingen signifikant forskjell mellom gruppene i antall liggedøgn, blødning på sårdren, totalt blodtap, transfusjonsbehov, behov for analgetika, Barthels ADL-index og grad av mobilisering etter en uke. Mortalitet en uke postoperativt var tre pasienter (2,7%) i hver gruppe. Vi presenterer de første data fra denne studien opp til en uke postoperativt. Resultatene av studien etter ett år vil foreligge høsten 2007.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 191 BEHANDLING AV UDISLOSERTE OG MODERAT DISLOSERTE LÅRHALSBRUDD MED OLMEDSKRUER Bjørgul K 1 ; Reikerås O 2 1 Ortopedisk avdeling, Sykehuset Østfold, 1601 Fredrikstad; 2 Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0020 Oslo Lårhalsbrudd kan behandles ikke-operativt, med ostesyntese eller protese. For disloserte lårhalsbrudd anbefales ofte protese, mens osteosyntese er anbefalt for udisloserte brudd. Vi har sammenlignet brudd med antatt godt tilhelningspotensiale (moderat disloserte brudd) med udisloserte brudd som ble behandlet med to parallelle skruer (Olmed). Materiale og metode 225 udisloserte og 241 moderat disloserte frakturer ble fulgt prospektivt i 1-6 år. Vi sammenlignet reoperasjonsrate og mortalitet. Resultat Total reoperasjonsrate for udisloserte var 18,7 % og 32,8 % for moderat disloserte frakturer. For tilhelningskomplikasjoner var raten for udisloserte 8,9 % og 19,5 % for moderat disloserte. Det var ingen forskjell i mortaliteten mellom de to gruppene. Konklusjon Denne studien viser at det er signifikant øket risiko for reoperasjon etter osteosyntese for moderat disloserte brudd i forhold til udisloserte. Vi anbefaler hemiprotese for disloserte brudd med antatt nedsatt tilhelningspotensiale, og osteosyntese for udisloserte brudd. Den beste behandlingen for moderat disloserte brudd er uavklart.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 192 1-ÅRS MORTALITET FOR PASIENTAR MED DISLOKERTE LÅRHALSBROT BEHANDLA MED TO SKRUER ELLER BIPOLAR HEMIPROTESE. T. Vinje, J. Fevang, J-E Gjertsen, S.A. Lie, K Steindal, L.B Engesæter, L.I. Havelin, K Matre, O. Furnes Nasjonalt register for Leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Mål: Å finna eitt-års mortalitet etter dislokerte lårhalsbrot og identifisera faktorar assosiert med auka risiko for død. Pasientar: 2045 pasientar behandla for dislokerte lårhalsbrot (Garden 3 og 4) blei i 2005 rapportert til Nasjonalt Hoftebruddregister og inkludert i denne studien. Metode: I slutten av 2005 rapporterte 53 av 55 sjukehus operasjonar for proksimale femurfrakturar til hoftebruddregisteret. Pasientoverleving blei rekna ut ved hjelp av Kaplan- Meier overlevingsanalyse. Ulike faktorar sin påverknad for utfallet død blei estimert ved hjelp av Cox regresjon. Mortalitetsdata vart henta frå Folkeregisteret. Resultat: Av dei 2045 pasientane blei 1071 operert med 2 skruer og 974 med bipolar hemiprotese. 333 pasientar døyde i laupet av fyrste året etter operasjon, noko som gav samla eitt-års mortalitet etter dislokert lårhalsfraktur på 24%. Av desse var 170 opererte med 2 skruer og 163 med bipolar hemiprotese. Faktorar assosiert med auka risiko for død var høg alder, mannleg kjønn, demens og høg ASA klasse. Korkje operasjonsmetode eller preoperativ ventetid verka inn på risiko for død. Konklusjon: Det var ingen signifikant skilnad i eitt-års mortalitet mellom pasientar operert med 2 skruer og dei operert med bipolar hemiprotese.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 193 INGEN MEDISINSKE HOLDEPUNKTER FOR AT PASIENTER MED HOFTEBRUDD MÅ OPERERES OM NATTEN Engesæter LB, Lie SA, Vinje T, Gjertsen JE, Fevang J, Furnes O og Havelin LI Nasjonalt Hoftebruddregister, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Hvor mye det haster med å få operert en pasient med hoftebrudd er uavklart. Nasjonalt Hoftebruddregister har nå vært i drift i vel 1½ år. Basert på data i dette registeret har vi sett på effekten av preoperativ ventetid på risiko for postoperativ død, på risiko for reoperasjon og på pasientene sin livskvalitet (EQ-5D) 4 og 12 måneder postoperativt. Metode: Siden januar 2005 har vi registrert operasjoner for proksimale femurfrakturer i Norge. I tillegg sender registeret et spørreskjema direkte til pasientene 4 og 12 måneder postoperativt. Dette skjemaet inneholder bl.a. opplysninger om livskvalitet vurdert med EQ-5D (funksjon, smerter og angst). Opplysninger om død er innhentet fra folkeregisteret. Analyser ble utfør ved Cox-regresjon med justering for kjønn, alder og ASA-gruppering. Resultater: Per 21.08.06 var 8566 primære hoftebrudd rapportert. Gjennomsnittsalder ved fraktur var 81 år (8-104). 82 % var kvinner. 21 % (1777 pasienter) var døde og av de som var primæroperert etter januar 2005, var 5,7 % (491 hofter) reopererte. 3522 av de utsendte 4-måneders skjemaer og 1284 av 12-måneders skjemaer var mottatt fra pasientene i utfylt stand. For 48 % (n=4115) var klokkeslettet for bruddet rapportert. Av disse var 98 % operert innen 4 døgn etter frakturen, med en gjennomsnittlig tid fra fraktur til operasjon på 19 timer (median 16 timer). Disse pasientene ble delt inn i 3 grupper etter tid fra fraktur til operasjon: <10 timer (1140 hofter, 28 %), 10-20 timer (1282 hofter, 32 %) og >20 timer (1608 hofter, 40 %). Det var ingen forskjell mellom disse 3 gruppene i postoperativ mortalitet, i risiko for reoperasjon eller i livskvalitet 4 og 12 måneder postoperativ. Heller ikke i separate analyser for frakturene gruppert som mediale og pertrochantære var det noen forskjell. Konklusjon: Dataene i Hoftebruddregisteret viser ingen effekt av preoperativ ventetid på postoperativ mortalitet, på risiko for reoperasjon eller på livskvalitet 4 eller 12 måneder postoperativt.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 194 EN ANALYSE AV 130 PASIENTER BEHANDLET FOR BRUDD I DISTALE FEMUR VED AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN1999 TIL 2005. Trommer A, Clementsen T, Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker US Bakgrunn: I perioden 1999 til 2005 har man i alt behandlet 3846 pasienter for brudd i lårbeinet. Nærmere 2900 pasienter ble behandlet for brudd i proksimale lårbeinsende, mens 130 pasienter ble behandlet for brudd i nedre tredjedelen av lårbeinet. Som et ledd i kvalitetskontrollen av våre behandlingsrutiner har vi gjennomgått pasientmaterialet behandlet for brudd i denne delen av lårbeinet. Material og metode: Avdelingens eget hendelsesregister har dannet grunnlag for undersøkelsen. Alle pasienter innlagt ved ortopedisk avdeling blir fortløpende registrert med diagnose, tillegsdiagnoser, behandlinger og hendelser i form av komplikasjoner relatert til den aktuelle innleggelse. Pasientene ble fulgt opp etter en enhetlig protokoll og etterkontrollert frem til radiologisk bruddtilheling. Journalene og røntgenbildene til samtlige pasienter er gjennomgått for evalueringen av materialet. Resultater: I perioden man refererer har man i alt behandlet 130 pasienter, 120 kvinner og 10 menn, for brudd i nedre lårbeinsende. Median alder for gruppen var 85 (34-100) år. 120 pasienter hadde en eller flere tilleggsdiagnoser, hvorav hjerte-karlidelser var hyppigst. 63 pasienter ble behandlet konservativt mens 67 pasienter ble behandlet operativt. 6 pasienter var blitt behandlet ved annet sykehus og pga regiontilhørighet overflyttet til Aker universitetssykehus. Median liggetid for pasientene som gruppe var 8 (2-34) døgn (henholdsvis 4/14 konservativ/operativ). Av de 63 pasientene hvor en konservativ behandling ble innledet ble denne konvertert til operativ i løpet av de første 8 dagene hos 2 pasienter. 55 pasienter ble behandlet med blodig reposisjon og osteosyntese med en AO 95 0 kondylplate og 5 pasienter primært med lukket reposisjon og antegrad sperrenagling. En pasient med tidlig svikt etter distal sperrenagle (operert ved annet sykehus) ble reoperert 4 dager etter primæroperasjonen med fjerning av LIH nagler i proksimale femur og antegrad sperrenagling etter fjerning av den distale naglen. En pasient med en flere dager gammel, åpen grad 1 distal ekstraartikulær fraktur, ble operert med ekstern fiksasjon. To pasienter operert henholdvis med margnagle og vinkelplate, ble pga manglende tilheling operert med reosteosynthese og beintransplantasjon. 2 pasienter ble operert med en bred vinkelstabil LC-plate, hvorav en av disse ble reoperert med en AO kondylplate pga en svikt i den primære osteosyntesen. En pasient med bilaterale brudd døde under konservativ behandling tre dager etter innleggelsen Diskusjon: Det er fortrinnvis eldre pasienter, hovedsakelig kvinner, som tildrar seg brudd i nedre del av lårbeinet. De fleste pasientene har flere tilleggsdiagnoser og ofte betydelige riskofaktorer. Likevel tolererer disse pasientene åpen reposisjon og osteosyntese med en AO kondylplate godt. Relativt stabile brudd med manglende eller liten dislokasjon kan behandles konservativt. Ustabile dislokerte brudd som krever reposisjon i anestesi bør opereres. Velger man konservativ behandling må man raskt revurdere dette valget dersom pleie og omsorgsidealene ikke kan ivaretas tilfredstillende. AO 95 0 kondylplate er ved vår avdelingen fremdeles førstevalget som fiksasjonsalternativ i operativ behandling av denne pasientgruppen. Andre fiksasjonsmetoder må vurderes opp mot resultatene man har ved AOvinkelplate ved behandling av brudd i denne delen av lårbeinet.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 195 EFFEKTEN AV HETEROTOP OSSIFIKASJON OG RESIDUAL DISLOKASJON PÅ KLINISKE RESULTATER 2 ÅR ETTER ACETABULARBRUDD Øvre S, Madsen JE, Røise O, Ortopedisk Senter, Ullevål universitetsykehus Bakgrunn: Heterotop ossifikasjon 3 og restdislokasjon etter kirurgisk behandling av acetabularbrudd er kjent for å gi et dårligere klinisk 1,2. Murphy og medarbeidere påviste en Odds Ratio på 1,41 for suboptimalt resultat ved heterotop ossifikasjon 4. Hensikten med denne studien var å evaluere om det forelå kvantitativ endring i klinisk outcome ved restdislokasjon og heterotop ossifikasjon etter kirurgisk behandling av acetabularbrudd. Pasienter og metode: I en 10-årig prospektiv kohort fra 1993 ble 450 pasienter behandlet. 41 døde initialt eller i løpet av de første 2 år. 201 pas. hadde 2 års follow-up. 13 ble eksludert pga. THR, 9 eksludert fordi outcome ble påvirket av andre skader enn acetabularbruddet og 72 pasienter ble konservativt behandlet. Dette gav 107 pasienter til studien. Harris hip score (HHS) ble brukt som instrument for klinisk outcome. Etter Brooker 3 var det 11 grad 1ektopisk beindannelse, 18 grad 2, 4 grad 3 og 1 grad 4. For 89 pasienter var det ingen residual dislokasjon i noen av de 3 røntgenprojeksjoner (ap, obturator og iliaca), mens 18 pas. hadde i gjennomsnitt et samlet step i de 3 på 3,9mm. Resultater: HHS Median Sd Min Max Opr.tid Snitt Alle (n=107) 88,2 93,0 14,3 36 100 218 min 1. Uten step, uten oss. (n=63) 90,6 96,0 13,5 36 100 201 min 2. Uten step, med oss. (n=26) 86,7 91,5 11,9 68 100 231 min 3. Med step, uten oss. (n=10) 90,1 96,0 12,8 66 100 248 min 4. Med step, med oss. (n=8) 71,8 79,5 20,2 37 90 276 min I gruppe 2 var Brooker grad 1,7 i snitt og 2,4 for gruppe 4. I gruppe 3 var det 4 enkle og 6 komplekse brudd og 1 enkel og 7 komplekse i gruppe 4. Operasjonstilgangene i gruppe 3 var 2 bakre, 6 fremre og 2 kombinerte. I gruppe 4 var det 2 bakre, 1 fremre, 1 kombinert og 4 med triradiær/annen tilgang. Konklusjoner: Heterotop ossifikasjon gir nedsatt outcome undersøkt etter 2 år. Kombinert med gjenværende step i acetabulum er reduksjonen betydelig. Step i seg selv kan ikke forklare reduksjonen, men oppfattes å være indikasjon på vanskelige håndterbare brudd med lang operasjonstid. Bruk av triradiær/annen operasjonstilgang ser ut til å være en selvstendig negativ faktor. 1. Matta JM. Fractures of the acetabulum: accuracy of reduction and clinical results in patients managed operatively within three weeks after the injury. J Bone Joint Surg Am 1996;78-11:1632-45. 2. Mears DC, Velyvis JH, Chang CP. Displaced acetabular fractures managed operatively: indicators of outcome. Clin Orthop 2003-407:173-86. 3. Brooker AF, Bowerman JW, Robinson RA, Riley LH, Jr. Ectopic ossification following total hip replacement. Incidence and a method of classification. J Bone Joint Surg Am 1973;55-8:1629-32. 4. Murphy D, Kaliszer M, Rice J, McElwain JP. Outcome after acetabular fracture. Prognostic factors and their inter-relationships. Injury 2003;34-7:512-7.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 196 USTABILE SACRUMFRAKTURER - FUNKSJONELLE RESULTATER ET ÅR ETTER SKADEN Tötterman A, Glott T*, Madsen JE, Røise O Ullevål Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling, Oslo *Sunnås sykehus, Forskningsenheten, Nesoddtangen Ustabile sacrumfrakturer er en spesiell utfordring i traumatologien, bland annet på grunn av den høye insidensen av tilleggskader. Lite er kjent om de funksjonelle resultatene etter slike frakturer og om faktorer som påvirker resultatene. Hensikten med denne studien var å beskrive funksjonelle resultater ett år etter skaden. Pasienter og metoder: 31 pasienter behandlet kirurgisk for ustabile sacrumfrakturer ble undersøkt gjennomsnittlig 1.4 (1.0-2.5) år etter skaden i en prospektiv cohort studie. Arbeidsstatus, selvstendighet i ADL og SF-36 blev undersøkt. I tillegg undersøkte vi om det forelå sammenheng mellom funksjon og variablene: multitraume, frakturkarakteristika, utfall i naturlige funksjoner, gangevne og nerveskade. -1,56-1,31-1,03-0,82-0,76-0,74-0,3-0,44 Physical function Role physical Bodily pain General health Social function Mental health Vitality Role emotional -1,8-1,6-1,4-1,2-1 -0,8-0,6-0,4-0,2 0 Resultater: Pasientalder var 35 (19-63) år, 58 % (n=18) var multitraumatiserte. Det var 8 kvinner og 23 menn. 15 måneder etter skaden hadde 65 % av pasientene fått igjen normal ADL, men kun 33 % var tilbake i arbeid. Alle aspekter av selvopplevd helse var påvirket, spesielt de fysiske domenene (Se figur). Multitraume og problem i forhold til naturlige funksjoner hadde en negativ effekt på resultatene. Frakturkarakteristika var ikke assosiert med resultatene. Figur 1. Relativ reduksjon av SF-36 poeng hos pasienter med sacrumfraktur ett år etter skaden sammenlignet med Norsk referanse populasjon (Cohen effekt mål, stor effekt >0.8). Konklusjoner: Konsekvensene av en ustabil sacrumfraktur er betydelige ett år etter skaden, spesielt hos multitraumatiserte pasienter med utfall i naturlige funksjoner. Til tross for at majoriteten av pasientene oppnår selvstendighet i daglige funksjonene har ett flertal signifikante problemer mht arbeidsevne. Alle aspekter av selvopplevd helse (sosial-, mental- og fysisk-) er påvirket. I rehabiliteringen av disse pasienter bør alle aspekter av funksjonsnedsettelse identifiseres for å optimalisere etterbehandlingen.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 197 KOMPLIKASJONER VED KIRURGISK BEHANDLING AV 149 ACHILLESSENERUPTURER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Natvik T, Fevang JM. Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Ved HUS behandler vi de aller fleste achillessenerupturer operativt med senesutur og gipsing i plantarflektert stilling og overgang til ortose (evt. omgipsing til nøytral stilling) etter 2-3 uker. Total gips- og ortosetid 6-8 uker. Inngrepet gjøres enten på Sentraloperasjonsavdelingen (SOP) eller på poliklinikken i lokal eller spinalanestesi. Vi har hatt enkelte pasienter med svært ressurskrevende komplikasjoner. Vi ønsket derfor å se nærmere på insidensen av komplikasjoner og om anestesivalg eller operasjonssted hadde betydning for utfallet. Materiale og metode: Retrospektiv undersøkelse av alle pasienter behandlet operativt for achillesseneruptur i 2004 og 2005. Resultater: 149 pasienter ble operert i løpet av disse 2 årene, 123 (83%) menn og 26 (17%) kvinner. Alder 40 (20-84) år hos menn og 43 (26-89) år hos kvinner. 73 på venstre side, 76 på høyre side. 87 ble operert på SOP, og 62 på poliklinikken. 126 (85%) ble operert i lokalanestesi, og 23 (15%) i spinalanestesi. Blodtomhet ble brukt hos 20 pasienter. Komplikasjoner Total antall (%) SOP (%) Polikl. (%) Sårinfeksjon 3 (2,0) 2 (2,3) 1 (1,6) Sårruptur uten infeksjon 5 (3,4) 4 (4,6) 1 (1,6) DVT 2 (1,3) 2 (2,3) 0 Reruptur 2 (1,3) 1 (1,1) 1 (1,6) Kontroll ved annet sykehus 7 (4,7) 5 (5,7) 2 (3,2) Annet* 1 (0,7) 1 (1,1) 0 Ingen 129 (86,6) 72 (82,8) 57 (91,9) *Forlenget sene, senere reoperert med forkortning. Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig ASA score mellom pasientene operert på SOP og poliklinikken (1,3). Gjennomsnittlig tid fra ruptur til operasjon hos pasienter operert på SOP og poliklinikken var hhv. 4,4 dager (0-62) og 1,8 dager (0-9). 90% av pasientene ble operert innen 5 døgn etter skaden. Hos disse var det ingen signifikant forskjell i komplikasjonsfrekvens mellom pasienter operert på SOP og poliklinikk. Imidlertid var det signifikant høyere komplikasjonsfrekvens hos pasienter operert med blodtomhet (p=0,02) og spinalanestesi (p=0,03). Konklusjon: Komplikasjonsfrekvensen er lav. Det var ikke økt komplikasjonsfrekvens hos pasienter operert på poliklinikk i lokalanestesi. Det var større komplikasjonsfrekvens hos pasienter som ble operert med blodtomhet og spinalanestesi.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 198 PATELLA LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 E.F. Brouwer, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, Oslo, Norge Bakgrunn: Behandlingen av førstegangs traumatisk patellaluksasjon er omdiskutert. Vi ville se på korttids-resultatene av første gangs traumatisk patellaluksasjon operert med duplikasjon av det mediale patellaretinakelet i forbindelse med førstegangs luksasjon. Dette med bakgrunn i forestillingen om at en traumatisk luksasjon av patella fører til en femoropatellær instabilitet som disponerer for recidiverende luksasjon. Vi ønsket også å se på resultatene av sekundær stabilisering av en kronisk instabilitet i femoropatellær leddet ad modum Roux-Goldtwaith. Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved avdelingens hendelsesregister i perioden 1999 til 2005.. Diagnosen ble verifisert anamnestisk og ved klinisk undersøkelse. Skaden ved førstegangsluksasjon ble videre dokumentert med en MRI undersøkelse. Behandlingen av førstegangsluksasjoner var operasjon med fjerning av eventuelle osteochondrale frakturfragmenter og duplikasjon av det mediane retinakelet. Leilighetsvis ble inngrepet kombinert med lateral kapsulotomi. Det ble på selekterte pasienter med mistanke om tilleggsskade gjort artroskopisk eksaminasjon av kneleddet. Kronisk instabilitet ble operert ad modum Roux Goldtwaith. Pasientenes journaler ble gjennomgått og der hvor ikke konklusiv avsluttende status var erkjennlig ble pasienten innkalt til en sluttvurdering. Resultater:Vi behandlet totalt 51 pasienter med median alder på 31 (16-96) år for patella luksasjoner. 36 var førstegangsluksasjoner hvorav 24 ble operert. 15 pasienter ble operert for residiverende patellaluksasjoner. Median alder for pasientene med førstegangsluksasjon var 35 (13-94) år mens den for gruppen med recidverende luksasjoner var 27 (16-64) år. Median liggetid for førstegangs-luksasjongruppen (N=36) var 4.6 (2-16) døgn mens median liggetid var 5,4 (2-15) døgn for pasientene operert med Roux-Goldtwaith (N=15).. Alle pasientene som ble operert ble operert i spinalanestesi. En alvorlig komplikasjon ble registrert i gruppen med residiverende instabilitet hvor en pasient fikk en post operativ artritt som krevde reoperasjoner i form av gjenntatte skyllninger og artroskopisk/åpen synovektomi. Det ble ikke observert reluksasjoner hos noen av de opererte pasientene. Forskjellen i opptreningstiden og tiden pasientene var sykemeldt var ikke signifikant forskjellig mellom pasientene operert for førstegangsluksasjon eller for en recidiverende luksasjon. Diskusjon: Det er ingen enighet om behandlingen av den primære traumatiske patellaluksasjonen. Recidiverende luksasjoner er imidlertid i dag gjenstand for operativ behandling. Da består behandlingen vanligvis i en medialisering av kreftene i femoropatellærleddets lengdeakse. Ved primær traumatisk patellaluksasjon, uten kjente disponerende faktorer, ødelegges strukturene i det mediale retinakelet og stabiliteten i femoropatellærleddet forandres. Det er derfor logisk å reparere skaden man mener disponerer for senere instabilitet med primær sutur. For å oppnå tilstrekkelig stramning medialt dupliseres retinakelet i tillegg med ca 1 cm. Preoperativ utredning med MR avdekker skadens omfang og eventuelle intraartikulære lesjoner som trenger behandling. Artroskopi er således kun i enkelte tilfeller nødvendig. Dersom MR undersøkelse ikke er mulig bør operasjonen regelmessig innledes med artroskopi. Resultatene etter stabiliserende medialisering av ligamentum patellae ved kronisk instabilitet viser seg også å gi resultater som er sammenlignbare med de man behandler med duplikasjon etter førstegangsluksasjonen. Usikkerheten omkring utviklingen av en mal tracking og retropatellær chondropati ved residiverende lukasjoner, gjør imidlertid at vi anbefaler duplikasjon ved den primære skaden fremfor å avvente en ny lukasjon. Pasientene vi har behandlet vil følges opp over tid for å se på utviklingen av retropatellær chondropati/artrose.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 199 ETTERUNDERSØKELSE AV PASIENTER OPERERT FOR MANGLENDE TILHELING AV CLAVICULAFRACTUR Wensaas A, Madsen J. E Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn: Platefiksasjon eventuelt med bentransplantasjon fra crista er etablert behandling ved symptomatiske claviculapseudartroser. Hensikten med denne studien er å kartlegge resultatene med denne behandlingen. Pasienter og metode: Studien er retrospektiv. Ved søk i sykehusets pasientregister er pasienter operert for claviculapseudartrose fra 1990 frem tom 2005 identifisert. Pasientene ble innkalt til klinisk og radiologisk etterundersøkelse. Disability of Arm Shoulder Hand (DASH) og Constant score ble registrert. Resultater: 23 pasienter ble i tidsrommet operert for claviculapseudartrose med platefiksasjon, 17 menn og 6 kvinner. To pasienter er senere DASH og Constant score hos 16 pasienter 25 mnd etter plateosteosyntese for claviculapseudartrose døde 120 av andre årsaker. Constant Gjennomsnittsalder var 42.1 (22-100 score 61) år ved operasjon. Pasientene var operert 80 side operert i gjennomsnitt 27.7 (5 - Constant 180) mnd. etter skaden. 18 pasienter ble 60 score uoperert operert med DCP plate, en med 40 side LCP plate, en med T plate, en med DASH 20 score rekonstruksjonsplate og to med Hook plate. Bentransplantat fra crista ble 0 benyttet hos 14 pasienter. 6 1 3 5 7 9 11 13 15 pasienter ble reoperert pga komplikasjoner; en pga infeksjon på donorsted, to pga dyp infeksjon i operasjonssåret, en pga manglende tilheling, en pga en løsnet skrue og en med mistanke om dyp infeksjon hvor det viste seg å foreligge metastase fra storcellet lungecarcinom. 16 pasienter møtte til etterundersøkelse med gjennomsnittlig oppfølgingstid 25 (5-45) mnd. 15 av disse er tilhelet, mens en fortsatt har tydelig bruddspalte uten sikre tegn til tilheling. Gjennomsnittlig Constant score ved oppfølging er 81 (20-99) på operert side sammenlignet med 90,7 (70-100) på frisk side. Gjennomsnittlig DASH score ved oppfølging er 19,2 (0 63,3). Konklusjon: Undersøkelsen viser at metoden gir gode resultater med hensyn til tilheling. Constant score er noe lavere på operert enn på frisk side og DASH score er høyere enn i normalbefolkning. Dette indikerer at skulderfunksjonen ikke fullt ut normaliserer seg med denne behandlingen. Reoperasjonsraten pga komplikasjoner er høy, og infeksjoner er hovedproblemet.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 200 AFFEKSJON AV PLEXUS BRACHIALIS ETTER PLATEFIKSASJON AV CLAVICULA- PSEUDARTHROSER Bråten M, Russwurm H, Benum P Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim Platefiksasjon av pseudarthroser i clavicula er et vanlig inngrep, og de publiserte resultater er gode. Til tross for den nære relasjon mellom clavicula og de underliggende nevrovaskulære strukturer er det rapportert få komplikasjoner fra disse strukturene. Vi har i løpet av de siste tre årene hatt tre pasienter med akutt plexusutfall etter platefiksasjon av clavicula-pseudarthroser, og presenterer våre erfaringer med disse. PASIENTER Pasient 1: 37 år gammel kvinne med hypertrofisk pseudarthrose midtre del av venstre clavicula. Ingen vesentlige nevrologiske fenomener preoperativt. Revisjon av pseudarthrose, reposisjon og fiksasjon med rekonstruksjonsplate. Ingen beintransplantasjon. Postoperativt komplett plexusutfall og paralytisk arm, normal sirkulasjon. Ny gransking av røntgenbilder ga mistanke om kompresjon fra callusklump under clavicula. Reoperert neste dag, det ble funnet en callusklump som ga kraftig kompresjon av plexus mot 1. costa. Etter at kompresjonen var eliminert hadde pasienten sakte klinisk framgang og hadde etter ett år bare moderate nevrologiske sekveler. Pasient 2: 29 år gammel mann med atrofisk pseudarthrose venstre side, ingen nevrologiske funn. Etter fiksasjon med rekonstruksjonsplate komplett radialisutfall, men noe motorisk funksjon i medianus og ulnaris. Normal sirkulasjon. Nærmere gransking av røntgenbilder ga mistanke om at en lite røntgentett beintapp på claviculas underside kunne være årsak til nerveutfallet. Dette ble verifisert ved reoperasjon samme kveld. Etter at kompresjonen var opphevet normaliserte den nevrologiske funksjon seg i løpet av få måneder. Pasient 3: 66 årig mann med pseudarthrose i midtskaftet av venstre clavicula. Fiksert med DCplate og beintransplantasjon. Postoperativt nummenhet i hele hånden, spesielt i ulnarisgebetet. Svekket gripekraft i hånd. Normal sirkulasjon. Tilstanden ekspektert i tre uker, men moderat nevrologisk forverring i denne perioden. Gransking av bilder ga mistanke om beinframspring under clavikula. Reoperasjon etter tre uker, beinknast som lå an mot plexus ble fjernet. Etter dette var det fortsatt noe trangt, trolig på grunn av at clavicula var for mye utrettet etter fiksasjon med DC-plate. Utført refiksasjon med rekonstruksjonsplate. Denne pasienten hadde senere en del fiksasjonsproblemer, men hadde jevn nevrologisk framgang etter første reoperasjon og er nå uten nevneverdige nevrologiske sekveler. DISKUSJON. Før operasjon av clavicula-pseudarthroser må en nøye vurdere om det foreligger callusmasser eller beinutspring under clavikula. Peroperativt må en forsikre seg om at plexus ikke ligger i klem etter platefiksasjonen. Hvis en pasient likevel får et signifikant nerveutfall postoperativt anbefaler vi tidlig reoperasjon hvis en komprimerende årsak ikke kan utelukkes. Akutte plexusutfall etter slike inngrep er selvfølgelig en meget alvorlig situasjon for både pasient og kirurg, men både den eksisterende litteratur samt våre erfaringer tyder på at prognosen er bra forutsatt at kompresjonen blir eliminert i tide.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 201 ERFARING MED INTRAMEDULLÆR NAGLING AV FORKORTET MIDTRE CLAVICULAFRAKTUR VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM HF Thorkildsen J, Hjall A, Opland V Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud Pasienter med lukket fractur i midtre tredjedel av clavicula med over 2 cm forkortning anbefales operativ behandling i deler av litteraturen, grunnet vedvarende plager hos mange pasienter som har vært behandlet konservativt. Disse pasientene har tradisjonelt vært behandlet konservativt ved vår avdeling, da plateosteosyntese også er forbundet med relativt hyppige komplikasjoner. Det har vært interesse for alternative operative metoder og på bakgrunn av dette har vi blitt kjent med Rockwood Clavicle Pin fra DePuy. Etter diskusjon i avdelingen har vi valgt å tilby denne intramedullære teknikken til pasienter med brudd i midtre tredjedel av clavicula med over 2cm forkortning som en akutt operasjon. Vi har forklart de aktuelle pasientene at dette er eksperimentell kirurgi, og informert om sannsynlige fordeler og ulemper. Pasientene har vært svært motiverte. I mai og juni i år har vi operert 7 voksne pasienter for 7 claviculafracturer. Vår erfaring så langt har vært at dette er en teknisk forholdsvis enkel operasjon, bortsett fra avbiting av naglen lateralt. Pasientene har svært lite smerter postoperativt og god funksjon. Pasientene virker å ha det såpass bra at de er i betydelig større aktivitet enn det vi har anbefalt dem. Vi har måttet fjerne to skruer tidlig grunnet perforasjon baktil. En pasient fikk en dyp infeksjon som er reoperert med intramedullær teknikk i to seanser. Han er nå infeksjonsfri og frakturen er tilhelet. Samtlige frakturer er tilhelet, nagler fjernet og alle pasientene angir at de er fornøyde med at de valgte operasjon. Vi har startet arbeidet for å iverksette en større prospektiv randomisert studie for å se nærmere på denne problemstillingen.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 202 AC - LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 A. Yayhaei, Ø. Paulsrud og K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, Oslo, Norge Innledning: På høstmøtet i 2001 refererte vi våre preliminære erfaringer med bruk av temporær artrodese med en Baltzerplate og ligamentsutur ved laterale clavikulafrakturer og luksasjonser grad III i AC-leddet (Bjerre/Strømsøe). Våre erfaringene med behandling av ACluksasjoner grad III presenteres nå for perioden 1999 til 2005. Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved avdelingens hendelsesregister. Alle inngrepene ble utført i Beach chair leieog generell anestesi. Operasjonen besto i åpen reposisjon og temporær artrodese av AC- leddet med en Baltzerplate. Ligamentene mellom coracoid og kravebeienet ble regelmessig suturert når pasienten ble operert akutt. Pasienter med persisterende luksasjon av AC-leddet etter skade operert sekundært fikk utført reseksjon av laterale kravebeinende og en transpposisjonsplastikk av ligamentum coracoacromiale (a.m.veawer Dunn) i tilegg til den temporære artrodesen. Postoperativ behandling var den samme for pasientne som ble operert og de som ikke ble operert: Collar Cuff bandasje i noen dager, så aktiv understøttet fysioterapi. Pasientene ble fulgt opp med etterkontroller etter 14 dager, 3 måneder og platen ble fjernet dagkirurgisk etter 4 mndr. med påfølgende røntgen og klinisk vurdering. Etter platefjerning ble regelmessig fysioterapi rekvirert. De fleste av pasientene som ikke ble operert valgte selv et konservativt behandlingsopplegg. Resultater: I perioden 1999 til 2005 har vi behandlet 106 pasienter, 94 menn og 12 kvinner med median alder på 37 (22-78) år for AC luksasjoner grad III. Åttini pasienter, 77 menn og 12 kvinner ble behandlet med operasjon. 78 pasienter ble behandlet akutt mens 11 pasienter ble behandlet for en invertert skade. Median liggetid var 3 (2-13) døgn, med et total liggedøgnforbruk for alle pasientene på 389. Ingen perioperative komplikasjoner ble registrert. I oppfølningen av pasientene ble ingen sårkomplikasjoner med behov for behandling observert. Platen ble fjernet hos alle opererte pasienter på nær av en. Denne pasienten, en kvinne på 54 år, ønsket ikke en ny operasjon da hun hadde god bevegelse i skulderen og var smertefri. Det funksjonelle resultatet var godt hos alle pasientene bortsett fra to. Det ble hos disse to pasienter senere utført en reseksjon av laterale del av kravebeinet p.g.a smerter. Disse pasienten er nå uten vesentlige plager fra skulderen. Diskusjon: Indikasjonen til operativ behandling av dislokasjoner grad III i AC-leddet er omdiskutert. Retensjon av stillingen under funksjonell behandling har bydd på problemer ved behandling av denne type skader. Ved bruk av Baltzerplaten, som forbigående immobiliserer AC-leddet uten at gleno-humeral leddet blir immobilisert, viser våre erfaringer at man oppnår, både kosmetisk og funksjonelt, gode resultater. Inverterte skader med plager fra AC leddet profiterer av reseksjon av laterale kravebein og gjennoppretting av stabiliten med ligamentplastikk og temporær artrodese. Indikasjonen til akutt operasjon er relativ da resultatene ved inverterte skader også er god.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 203 REPLANTASJON AV FINGRE PÅ BARN Hetland K R, Reigstad A, Waage S, Bye K, Haugstvedt J R, Myrseth L E, Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Fra 1984 til 2000 ble 66 fingre replantert (36) eller revaskularisert (30) på 47 barn. Det var 39 gutter og 8 jenter med gjennomsnittsalder 8,3 år (20 måneder - 15 år). Skadefrekvensen var betydelig høyere i helgene enn på hverdagene. 34 skader skjedde hjemme, 12 på lekeplasser og 1 ved bilulykke. Hyppigste skadeårsak var vedkløyver (15). Det var 10 klemskader (2 dører), 6 skarpe amputasjoner (2 øks), 5 med sirkelsag, 4 med roterende redskap, 3 med landbruksmaskiner, 2 eksplosjonsskader og 2 ring- eller wire-avulsjoner. 52 fingre overlevde (79 %). Av 34 fingre med kompromittert sirkulasjon postoperativt ble 17 reoperert. 11 fingre fikk reanastomosert vener, og 3 ble dessuten behandlet med blodigler. 8 av disse 11 fingrene overlevde. 6 fingre ble operert med arterie-reanastomosering, og alle overlevde. Av 10 fingre som kun ble behandlet med igler, overlevde 6. De resterende 7 fingrene fikk ingen behandling og måtte etter hvert reamputeres. 1 5 år postoperativt var de funksjonelle resultatene etter Tamais scoringssystem: Excellent 65 %, Good 26 %, Fair 9 % og Poor 0 %. Fingerreplantasjon hos barn gir meget gode funksjonelle resultater. Postoperative sirkulasjonsforstyrrelser kan i storparten av tilfellene behandles vellykket med reoperasjon og/eller blodigler.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 204 KAN NEDKJØLING AV AMPUTATET REDUSERE OVERLEVELSEN VED REPLANTASJON? Hetland K R, Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Fra 1983 til 2000 ble det replantert eller revaskularisert 818 fingre hos 545 pasienter. Det var 482 (88 %) menn og 63 (12 %) kvinner med gjennomsnittsalder 38 år (1-81). Den samlede overlevelsen av de replanterte fingrene var 76 %. Overlevelsen av 203 tomler var 74 % og av 615 fingre 77 % (p=0,448). Skademekanismer som gav amputasjon med skarp avskjæring eller mild knusning (150 fingre) hadde en overlevelse på 94 %, mens amputasjon med grov knusning og avulsjoner (481 fingre) gav overlevelse på 72 % (p<0,001). Replantasjon gjennom eller proksimalt for midtledd/tommelens ytterledd (560 fingre) gav overlevelse på 80 % mot 68 % lenger distalt (p<0,001). 446 partielt amputerte fingre hadde høyere overlevelse (85 %) enn 372 komplett amputerte fingre (65 %) (p<0,001).det var ingen forskjell i ischemitid mellom fingrene som overlevde (gj.snitt 10,1 timer, 3-72) og de som gikk tapt (10,0 timer, 3-45). De 488 fingrene som hadde vært oppbevart i romtemperatur, hadde høyere overlevelse (86 %) enn de 330 fingrene som hadde vært nedkjølt (62 %) (p<0,001). Gruppen med romtemperatur hadde imidlertid en overrepresentasjon av partielle amputasjoner, hvilket kunne tenkes å bidra til den økede overlevelsen. Av de 372 komplett amputerte fingrene overlevde 78 % av de 61 fingrene med varm ischemi mot 63 % av de 311 fingrene med kald ischemi (p=0,018). Også de 446 partielt amputerte fingrene hadde imidlertid øket overlevelse ved varm ischemi (427 fingre, 87 %) sammenlignet med kald ischemi (19 fingre, 53 %) (p=0,001). Antallet nedkjølte partielt amputerte fingre er naturlig nok lavt. Resultatene kan imidlertid tyde på at amputerte fingre ikke bør nedkjøles i påvente av replantasjon.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 205 REPLANTASJON AV ØRE Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo En 37 år gammel mann ble angrepet under dans på en restaurant. Hans høre øre ble bitt av og tygget på. Øret ble først sydd på avaskulært. Senere ble vår enhet kontaktet. Vi klippet av øret igjen, preparerte frem blodårer og replanterte øret med sutur av en arterie og en vene. Samlet varm ischemitid var 19 timer. Postoperativt kom det til noe anstrengt venøs drenasje, og det ble supplert med blodiglebehandling. Sirkulasjonsforholdene normaliserte seg gradvis. Alt replantert vev innhelet, og det kosmetiske resultatet ble meget tilfredsstillende.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 206 BEHANDLING AV SCAPHOID FRAKTUR OG PSEUDARTHROSE I NORGE I 2006 Thorkildsen R, Reigstad O, Grimsgaard C Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet Introduksjon: Fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Årlig innsidens i Norge er tidligere anslått til ca 1700. Scaphoid fraktur er etter distal radius fraktur den hyppigst forekommende fraktur i underarmen. I løpet av siste 6 års periode har vår avdeling hatt en økning fra 8-10 pseudarthroser i året til 30-40. De henviste pasientene har fått forskjellig primærbehandling, og vi ønsket derfor å kartlegge praksis ved norske sykehus i dag. Materiale og metode: Vi kontaktet 60 norske sykehusavdelinger inkludert skadepoliklinikker i storbyene, og innhentet opplysninger om rutiner ved scaphoid fraktur, mistanke om dette, og behandling av etablert scaphoid pseudarthrose. Resultat: 53 avdelinger behandler akutte scaphoid frakturer. Udislokerte frakturer behandles med lav underarmsgips ut på tommel. 9 avdelinger immobiliserer primært under 8 uker, 19 avdelinger fra 8-12 uker, 24 avdelinger i 12 uker. Ett lokalsykehus tilbyr skrueosteosyntese til udisloserte scaphoid frakturer. Alle avdelinger utvider gipsetiden ved manglende tilheling av frakturen. 5 avdelinger har 12 uker som maksimum gipsetid. 26 avdelinger utvider til 16 uker og 16 avdelinger gipser utover dette. Operasjonsindikasjon ved akutt scaphoid fraktur ved alle avdelinger er frakturer med dislokasjon eller diastase, med unntak av et lokalsykehus som gipsbehandler også disse frakturene. Ved klinisk mistanke om scaphoid fraktur og negativt røntgen gir 72 % av avdelingene gips i to uker før ny undersøkelse og billeddiagnostikk. 28 % avgjør i akuttfasen enten med MR (18 %), scintigrafi (4 %) eller CT (6 %). Tilheling vurderes ved klinisk- og røntgenologisk undersøkelse. Tvilstilfeller kontrolleres videre og utredes evt. med ytterligere billeddiagnostikk. 32 avdelinger behandler scaphoid pseudarthroser. 7 avdelinger behandler < 2 per år, 13 behandler 2-5, 8 behandler 6-10, 2 behandler 11-20 og 2 behandler > 20. Av de avdelinger som opererer scaphoid pseudarthroser benytter 12 avdelinger seg av bentransplantasjon og pinnefiksasjon som sin standardmetode, 9 bruker Matti Russe metoden, 5 bruker hodeløskompresjonsskrue (Herbert) med eller uten bentransplantasjon, 3 bruker annen skrueosteosyntese med bentransplantasjon (1 AO skrue, 2 Acutrak) og 3 avdelinger angir flere standardmetoder avhengig av operatør. I forbindelse med pseuarthroseoperasjon gipser 13 avdelinger i 8-12 uker, 13 avdelinger i minst 12 uker og 2 avdelinger gipser i under 8 uker. 4 avdelinger var usikre eller hadde ingen standard gipsetid postoperativt. Diskusjon: Inntrykket er at sykehusavdelingene har gode rutiner for utredning og behandling av scaphoid frakturer. I litteraturen anbefales gipsbehandling av udisloserte scaphoid frakturer i 9-12 uker pga den langsomme tilhelingen i knokkelen og konservativ gipsbehandling av midtre og proksimale frakturer under 8 uker er det lite støtte for. Dislokerte frakturer bør opereres akutt. Operativ behandling av pseudarthroser i os scaphoid kan være teknisk vanskelig og det er ikke enighet om varigheten av den postoperative gipsimmobiliseringen. Få har lagt frem sine operative resultater i Norge, og man kan derfor ikke vurdere hvilken operasjonsmetode og etterbehandling som gir best resultat og hvorvidt operasjonsvolumet er stort nok ved den enkelte avdeling.

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 207 RESULTATER AV 83 SCAFOID PSEUDARTROSER FØRSTE GANG OPERERT VED RIKSHOSPITALET I PERIODEN 2003-2005 Reigstad O, Grimsgaard C, Thorkildsen R Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet Introduksjon: fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Menn i alderen 20-30 år er mest utsatt og skaden oppfattes ofte som en forstuvning. Adekvat primærbehandling er viktig. Tradisjonelt har en underarmsgips til IP ledd på tommel i 8 12 uker vært brukt. Dislokerte frakturer og fraktur som ledd i håndrotsluksasjoner har blitt operert. Korrekt forekomst av brudd er vanskelig å angi, mange brudd blir ikke diagnostisert akutt og avdekkes som etablerte pseudartroser senere ved røntgen undersøkelse for håndleddssmerter. Scafoid pseudartroser er plagsomme og disponerer for artrose i håndleddet. Pasienter og metode: alle pasienter henvist etter mislykket primærbehandling lokalt og manglende tilheling eller henvist med manifest scafoidpseudartrose ble identifisert ved gjennomgang av operasjonsprotokoller og datasystem. Etter eksklusjon av ferske frakturer (< 4 mnd) og av 2 og 3 gangs operasjoner fant vi 83 scafoid pseudartroser, 85 % menn 15 % kvinner. Alder median 27,9 (14,5-70,8) år. Skadetidspunkt var median 18 (4-144) mnd tidligere. 44 pasienter (53 %) kontaktet ikke lege i tilknytting til skaden, 15 (18 %) kontaktet lege der skaden ble tolket som forstuvning, 11 (13 %) kontaktet lege, røntgen tolket negativt og pasientkontakt avsluttet, 9 (11 %) fikk gips i varierende lengde fra skadetidspunkt, og 2 ble operert (en som ledd i håndrotsluksasjon, en etter 1 mnd), begge utviklet pseudartrose. 17 pasienter var forsøkt gipset 1-6 mnd etter skaden i inntil 3 mnd, ESWL forsøkt på to pasienter før henvisning til oss. Fraktur lokalisasjon: 30 % proksimale, 68 % midtscafoid og 2 % distale. Alle pasienter operert med volar tilgang, utskraping av spalte og cyster, bein fra crista (96,4 %) eller distale radius (3,6 %), pinnefiksasjon (96,4 %), T plate (2,4 %) eller Acutrak skrue (1,2 %). Gips først i 2 uker, så gipsskifte med suturfjerning og gips i minimum 3 mnd totalt. Pasienter er fulgt opp klinisk, røntgenbilder er vurdert av radiolog og seksjonens leger i plenum. Resultat: pasientene er fulgt opp i median 9 mnd (3-30 mnd). 2 pasienter pådro seg dyp infeksjon med behov for kirurgisk drenasje og langvarig antibiotika behandling, 2 pasienter fikk akutt eller subakutt CTS, operert uten videre problemer, 1 pasient ble behandlet for overfladisk sårinfeksjon. 75 (90 %) har tilhelt, 5 har ikke tilhelt, 3 er usikre. 7 av de 8 siste er proksimale frakturer. Av de ikke tilhelte har en fått håndleddsprotese, en utført firebeinsartrodese, en mislykket reoperert, en venter på reoperasjon og en er klinisk bra, ønsker ikke reoperasjon. De tre pasientene med usikker tilheling har ikke ønsket videre behandling. Hos de tilhelte har 2 i etterkant fjernet exostoser på scafoid og en fjernet processus styloideus radii. Diskusjon: resultatene etter operasjon er gode, beintransplantasjon og pinnefiksering er en pålitelig metode med forutsigbart resultat hos oss. Proksimale frakturer representerer en utfordring. Scafoid pseudartrose er et langvarig og alvorlig problem for en ung og aktiv pasient gruppe. Pasienter som presenterer håndleddssmerter etter traume må følges tett initialt for å fange opp okkulte brudd, og gipsbehandling ut i det akutte forløpet virker lite hensiktsmessig, de pasientene bør opereres eller henvises til operasjon.