Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012 2016

Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012 2016 Vedtatt av Fylkestinget 8. november 2012 Godkjent av Miljøverndepartementet 3. oktober 2013 www.vfk.no

Forord Regional planstrategi er et nytt styringsverktøy, lansert i plan- og bygningsloven av 2009. Planstrategien er ikke et plandokument, men er derimot fylkestingets program for prioritering av regionale planspørsmål i Vestfold fram til 2016. All regional planlegging skal heretter ha sin forankring i dette styringsverktøyet. Den regionale planstrategiens prioriterte planspørsmål er basert på dokumentasjon av viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer, som ble utarbeidet i samarbeid med kommunene og regionale statsorganer i Vestfold i løpet av 2011. Dette kunnskapsgrunnlaget, som er felles for den regionale planstrategien og de fjorten kommunale planstrategiene, foreligger som separat dokument. Den regionale planstrategien støtter seg også på det kunnskapsgrunnlaget som er utviklet som del av arbeidet med regional plan for bærekraftig arealpolitikk. Fylkestinget vedtok 10. mai 2011 at den regionale planstrategien også skal formulere overordnede, langsiktige samfunnsmål og strategier for Vestfold-samfunnet. Planstrategien avløser dermed også fylkesplanen fra 2006, Regional utviklingsstrategi Vestfold 2006 2009 (RUV), med senere forlengelse. Parallelt med planstrategiarbeidet har det vært gjennomført et omfattende arbeid for utvikling av en regional plan for bærekraftig arealpolitikk. I denne planprosessen har overordnede mål og strategier for Vestfold-samfunnet stått sentralt, og kommunene og de regionale statsorganene i Vestfold har vært aktive deltakere. I tillegg til samarbeidet om kunnskapsgrunnlag for planstrategiene i Vestfold, ble det i januar 2012 arrangert en større konferanse om Vestfoldsamfunnets utfordringer og målsettinger, Partnerskapskonferansen 2012, der represen tanter for kommunene, regionale statsorganer, samt arbeids- og næringslivet i fylket var representert. Arbeidet med den regionale planstrategien har også skjedd i dialog med partnerskapsorganet Verdiskaping Vestfold. Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012 2016 ble vedtatt av fylkestinget 8. november 2012, sak 59/12. Tønsberg, den 8. november 2012 Per-Eivind Johansen fylkesordfører 2

Innhold Sammendrag av konklusjoner og planoppdrag...4 Bakgrunn og forutsetninger... 5 Viktige, regionale utviklingstrekk 1990 2011... 7 Overordnede mål og strategier for Vestfold 2012 2024... 14 Regionale planer og fylkeskommunale strategier... 15 Vurdering av behovet for nye, regionale planer... 18 Prioriterte planspørsmål for perioden 2012 2016... 20 Vedlegg 1: Innspill fra Partnerskapskonferansen 2012:...27 Vedlegg 2: Fylkestingets vedtak 8. november 2012... 31 Vedlegg 3: Miljøverndepartementets godkjenning 3. oktober 2013...33 3

Bakgrunn og forutsetninger Nasjonalt formål og formelt grunnlag Plan- og bygningsloven (pbl) fastslår at formålet med regional planlegging er å stimulere den fysiske, miljømessige, helsemessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i en region. Som regional planmyndighet har fylkestinget ansvaret for dette arbeidet ( 3-4). Fylkestinget skal minst én gang i hver valgperiode, og senest innen ett år etter konstituering utarbeide en regional planstrategi, i samarbeid med kommuner, statlige organer, organisa sjoner og institusjoner som blir berørt av plan arbeidet. Planstrategien skal redegjøre for viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurdere langsiktige utviklingsmuligheter, og ta stilling til hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre regional planlegging. Den regionale planstrategien skal inneholde en oversikt over hvordan de prioriterte planoppgavene skal følges opp og hvordan medvirkning i planarbeidet skal organiseres (pbl 7-1). Når den regionale planstrategien er vedtatt av fylkestinget, legges den fram for Kongen til godkjenning. Statlige og regionale organer og kommunene skal legge den regionale planstrategien til grunn for sitt videre planarbeid i regionen (pbl 7-2). Nasjonale forventninger til regional planlegging Plan- og bygningslovens 6-1 bestemmer at regjeringen hvert fjerde år skal fastsette nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Regjeringens forventninger peker på oppgaver og interesser som det er viktig at fylkes kommunene og kommunene tar opp i sin planlegging, for å bidra til gjennomføring av nasjonal politikk. Forventningene er retningsgivende, men ikke bestemmende ved utarbeiding av planer, og skal følges opp av statlige organer i deres medvirkning i planleggingen. Nasjonale forventninger for de neste fire år ble første gang fastsatt ved kongelig resolusjon 24. juni 2011. Forventningsdokumentet omfatter seks temaområder: a) klima og energi, b) by- og tett stedsutvikling, c) samferdsel og infrastruktur, d) verdiskaping og næringsutvikling, e) natur, kultur miljø og landskap, samt f) helse, livskvalitet og oppvekstmiljø. Nedenfor gjøres det rede for hvordan forventningene er ivaretatt i gjeldende planverk eller pågående planarbeid. De deler av forventningene som det må arbeides videre med, framgår av drøftingene og planoppdragene senere i planstrategien. 5

Klima og energi Fylkeskommunens oppfølging av klima- og energi utfordringene kommer til uttrykk ved fylkes tingets vedtak av en klimastrategi høsten 2010, Strategi for samhandling om reduksjon i klima utslipp og klimatilpasning 2010 2013. Gjennom det pågående arbeidet med en regional plan for bærekraftig arealpolitikk, legges det også til rette for redusert energibruk og reduserte klimagassutslipp, ved fortetting av by- og næringsområder, samt prioritering av kollektive og energieffektive transportmidler. Planen forutsettes vedtatt i 2013. By- og tettstedsutvikling Regional plan for bærekraftig arealpolitikk består av delplaner for mål og strategier, styrket kollektiv transport, arealstrategi for næringsliv og arbeidsplasser, samt arealstrategi for byer og tettsteder. Samlet vil planen bli et viktig verktøy for utvikling av by- og tettstedsarealer, transportutvikling, samt bidra til å hindre ned bygging av verdifulle landbruks-, natur- og friluftsområder. Fylkestingets vedtak av en kjøpesenterplan høsten 2009, Regional plan for handel og sentrumsutvikling i Vestfold, ga overordnede føringer for senterstruktur, samt etablering av handel i tråd med rikspolitisk bestemmelse. Samferdsel og infrastruktur Fylkeskommunen er en aktiv bidragsyter til arbeidet for modernisering av både Vestfoldbanen og riksvei E18 gjennom fylket, og er engasjert i de statlige transportetatenes arbeid med Nasjonal transportplan 2014 2023. Gjennom arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk legges det opp til sam ordning av areal- og transportplanlegging i fylket, med sikte på redusert transportbehov og styrking av klima- og miljøvennlige transportformer. Verdiskaping og næringsutvikling Vestfolds utfordringer knyttet til verdiskaping og næringsutvikling er fulgt opp gjennom fylkes tingets vedtak av Strategi for forskning og utvikling og innovasjon i oktober 2009 og Strategi for næringsutvikling 2011 2014 i desember 2010. For innsats på dette temaområdet har fylkeskommunen siden 2003 vært tilrette legger for Verdiskaping Vestfold, som er et bredt, regionalt partnerskap der også NHO, LO, kommunene, KS, Fylkesmannen, Høgskolen, NAV, Innovasjon Norge og Forskningsrådet er representert. Gjennom arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk legges det til rette for utvikling av gode næringsarealer, samtidig som arealbruk mot andre bruks- og verneinteresser avklares. Natur, kulturmiljø og landskap Som et ledd i arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk er det utført omfattende kartlegging av arealbruk, samt natur-, kulturminne-, kulturmiljø- og landskapsverdier. Dette arbeidet skal også bidra til de nasjonale jordvern målene, ved å begrense omdisponering av verdifulle jordressurser. Arbeidet med Forvaltningsplan for vannregion Vest-Viken 2016 2021 er igangsatt, og forutsettes framlagt for de berørte fylkestingene i 2015. Utfordringer knyttet til arealbruk, virksomhet og ferdsel i strandsonen er fulgt opp ved fylkestingets vedtak av en kystsoneplan i juni 2002, Fylkesdelplan for kystsonen i Vestfold. Fylkestinget vedtok i mars 2011 å starte arbeid med revisjon av denne planen. Helse, livskvalitet og oppvekstmiljø Fylkestingets vedtak i mars 2011 av Regional plan for folkehelse i Vestfold 2011 2014 gir et grunn lag for arbeidet med å holde oversikt over helsetilstanden i befolkningen. Planen skal også bidra til å styrke faktorer som fremmer folkehelsen, og svekker forhold som kan ha negative helse virkninger, blant annet sosialt betingede helseforskjeller. 6

Viktige, regionale utviklingstrekk 1990 2011 Innledning Vestfold omtales ofte som et lite, norsk fylke. Faktum er at kun Oslo er mindre, og at Vestfold, nest etter Oslo og Akershus, er landets tettest befolkede fylke. I alt 234 000 vestfoldinger deler 2 224 kvkm fastland og øyer. Innenfor de kystnære pressområdene finner vi den tetteste forekomsten av kulturminner i Norge. Her ligger Kaupang, som er landets eldste, bymessige bosetting fra vikingtid. Bykulturen setter også i dag sitt preg på fylket, både den moderne bykulturen og en bykultur med sterk identitet og lange historiske røtter. Kulturarven utenfor byene representerer kollektive verdier som ivaretas og brukes. Ikke minst vises dette gjennom arbeidet med å få Oseberg, Gokstad og Borre inn på Unescos verdensarvliste. Vestfoldkysten omfatter noen av landets mest attraktive rekreasjonsarealer, mens kystkommunene har noen av landets beste jordbruks arealer. Dyrket mark utgjør 20 prosent av land arealet i Vestfold, men bare 3 prosent for landet som helhet. Jordsmonnet og klimaet gir derfor grunnlag for dyrking av høyverdige matprodukter. I tillegg har Vestfoldkysten et svært rikt plante- og dyreliv, med mange sjeldne og utrydningstruede arter. Vestfold har tusenårige tradisjoner og erfaringer fra møter med verden der ute, alt fra steinalder og vikingtid, via skipsfart og hvalfangst, til eksport av småindustriell teknologi. Nedbygging av nasjonale handelshindre og integrasjon av internasjonalt næringsliv har gitt de europeiske regionene nye utfordringer. Mens europeiske storbyer og regioner tidligere avledet sin styrke fra nasjonalstatene, må byene og regionene nå i større grad konkurrere direkte om markeder og investeringer, basert på sine egne ferdigheter. Et viktig resultat av denne prosessen er utvikling av nye samarbeidsformer og samarbeidsrelasjoner innenfor og mellom regioner. Gjensidig nytte og gjensidig avhengighet er sterke drivkrefter. Befolkningsutviklingen i Vestfold og de andre Oslofjord-fylkene De fleste av fylkene i Sør- og Midt-Norge er del av den sterke befolkningsveksten i de vest- og søreuropeiske regionene. Regionene i Sentral- og Øst-Europa opplever derimot enten stagnasjon eller befolkningsmessig tilbakegang. Alle de seks Oslofjord-fylkene har befolkningsvekst, men utviklingen følger et flerkjernet mønster. Siden 1990 har det samlede folketallet 7

i disse fylkene økt med nær 390 000 personer, men 70 prosent av denne veksten har kommet i Oslo og Akershus. De to fylkene har nå størst vekst av alle nord-europeiske regioner, og står for en stor del av Norges ellers sterke befolkningsvekst. Den resterende del av veksten i Oslofjordområdet har kommet i Østfold, Buskerud og Vestfold, og da sterkere i Østfold enn i Buskerud og Vestfold. Telemark danner det ytterste kjerneområdet, med en forholdsvis beskjeden befolkningsvekst. Befolkningsveksten har for alle Oslofjord-fylkene hatt sammenheng med økende innvandring, økende flytteoverskudd og i noe varierende grad fødselsoverskudd. Med unntak for Telemark, har alle fylkene hatt naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) mellom 1990 og 2010. Mens både Vestfold og Akershus hadde lavere naturlig tilvekst i det siste tiåret enn i den første, fikk naturlig tilvekst økende betydning for befolkningsveksten i Oslo, Buskerud og Østfold i det siste tiåret, og da særlig i Oslo. Alle de seks fylkene hadde flyttetilvekst (flytteoverskudd) fra 1990 til 2010, men veksten kom særlig i de fire fylkene Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud. Endringene i befolkningens alderssammensetning har fulgt et tilsvarende mønster, slik at veksten i de yngre årskullene har vært størst der hvor naturlig og tilflyttet vekst har vært størst. Innvandrernes 1 andel av befolkningen er om lag tredoblet i alle de seks Oslofjord-fylkene fra 1990 til 2010. I Oslo utgjorde innvandrerne 27,3 prosent av befolkningen i 2010, mens andelen varierte omkring 10 prosent i de fem øvrige fylkene, og lavest var andelen i Telemark og Vestfold. Innvandrere med europeisk bakgrunn utgjør den største gruppen i alle fylker unntatt Oslo, der innvandrere med asiatisk bakgrunn er størst. Innvandrere med afrikansk bakgrunn var imidlertid den av gruppene som relativt sett hadde størst vekst i alle de seks fylkene fra 2000 til 2010. Statistisk sentralbyrås moderate framskrivingsalternativ (MMMM) viser at folketallet i Oslofjordfylkene vil vokse med nær 600 000 personer til 2,6 millioner innbyggere i 2030. Om lag 64 prosent av veksten vil skje i Oslo og Akershus. Det meste av den resterende veksten vil komme relativt jevnt fordelt i det midtre kjerneområdet, Østfold, Buskerud og Vestfold, men noe mer i Buskerud og noe mindre i Vestfold. Tyngdepunktet i denne veksten flyttes dermed noe mot vest, fra Østfold til Buskerud. Vestfold er del av et av Nord-Europas største befolk ningsmessige vekstområder, samtidig som fylket står utenfor den aller sterkeste vekstdynamikken i Oslo og Akershus. Avstanden til dette vekstsenteret bestemmer i stor grad vekst takten. Dersom faktisk vekst i perioden Folkemengde i Oslofjord-fylkene 1. januar 1990 2012, og framskrevet folkemengde 2013 2040 (alternativ MMMM) 1 Som innvandrer (førstegenerasjon) regner Statistisk sentralbyrå personer bosatte i Norge, men født i utlandet av to utenlandskfødte foreldre. Norskfødte med innvandrerforeldre (andregenerasjon) er personer født i Norge, med to foreldre som begge er født i utlandet, og som i tillegg har fire besteforeldre som er født i utlandet. 8

1990 2010, og vekstprognosen for perioden 2010 2030 sammenholdes, vil folketallet i Oslo og Akershus øke med nær 630 000 innbyggere i løpet av denne 40-årsperioden. Veksten tilsvarer nesten tre ganger Vestfolds folketall. En så sterk befolkningsvekst så vidt nær Vestfold, stiller fylket overfor noen store utfordringer, men åpner samtidig nye muligheter. Stor befolkningsvekst i Oslo og Akershus vil åpne nye markeder for næringsvirksomhet, og vil virke tiltrekkende på risikovillig kapital. Uten en god, strategisk tilnærming, kan Vestfold gå glipp av de mange vekstimpulsene som Oslo og Akershus, og for så vidt også Buskerud, vil nyte godt av. Dersom Oslo og Akershus på sin side, i mindre grad lykkes med å tilpasse boligvekst, sosial infrastruktur og næringstilbud til befolkningsveksten, kan presstendenser og trengsel bli en alvorlig utfordring. Regionene nærmest Oslo og Akershus vil da kunne framstå som mer attraktive lokaliseringsalternativ, i første omgang for bosetting og i neste omgang for næringsvirksomhet. Rask modernisering av infrastrukturen for person- og godstransport i Oslofjord-området vil utvide det funksjonelle bo-, service- og arbeidsmarkedet rundt Oslo, gi Oslo og Akershus bedre muligheter for å møte vekstutfordringene og samtidig fordele de sterke vekstimpulsene innenfor et større område. Om lag 74 % av Vestfolds befolkning bor i fylkets fem største kommuner Sandefjord, Larvik, Tønsberg, Horten og Nøtterøy. Andelen har vært relativt stabil siste 20 år. Larvik har svekket sin andel av fylkets befolkning, mens Tønsbergs andel er styrket. Mens Vestfolds folketall i 1990 ut gjorde 88 innbyggere per kvkm, var befolk ningstettheten i 2010 øket til 104 innbyggere per kvkm. Nest etter Oslo og Akershus, har fylket landets høyeste befolkningstetthet. Bortsett fra Holmestrand, Tjøme og Lardal har alle Vestfold-kommunene hatt naturlig tilvekst siden 1990. Vestfolds flyttetilvekst (flytteoverskudd) er fortsatt høy, men er siden 2000 passert av veksten i Østfold og Buskerud. Flyttetilveksten forklarer det meste av folketilveksten i de fem største kommunene, og ellers det meste av veksten i Tjøme og Holmestrand. De fem største Vestfold-kommunenes befolkningssammensetning og årskullutvikling følger i hovedsak utviklingen på fylkesnivå. Larvik har imidlertid en svakere vekst i sine yngste årskull, og en sterkere vekst i sine eldste årskull. Andelen første- og andregenerasjons innvandrere er høyest i Sandefjord og Stokke, og i disse to kommunene vokser også andelen raskest. Andelen asiatiske innvandrere er generelt størst i de største kommunene, men er avtakende i Tønsberg, Stokke og Larvik, og er økende i Nøtterøy, Tjøme og Sandefjord. SSBs moderate framskrivingsalternativ forutser at nær halvparten av befolkningsveksten i Vestfold vil komme i Tønsberg og Sandefjord, og i noe mindre grad i Larvik, Stokke og Horten. Oppvekst og opplæring De siste tiårene har vært kjennetegnet av stadig sterkere konkurranse mellom europeiske regioner om tilgang på finansielle ressurser og ny, relevant kompetanse. Nedbygging av internasjonale handelshindre, generell avregu lering, samt markedsgjøring av offentlige tjeneste monopoler har vært sterke drivkrefter. Konkurransen innebærer at tradisjonelle nærings veier fases ut, mens nye næringsveier etableres. Evne til omstilling blir dermed et stadig viktigere, regionalt konkurransefortrinn, der tilgang på kompetent arbeidskraft er en forutsetning. Arbeidskraften må være tilgjengelig både i den mengde og med den kompetanse som etablerte og potensielle virksomheter etterspør. Opplærings- og utdanningstilbudet må derfor sikres kontinuerlig kvalitetsutvikling og tilpas ning til regionens arbeidskraftbehov. Arbeidet med å sikre at en størst mulig andel av de unge avslutter videregående opplæring med formell studie- eller yrkeskompetanse, er en utfordring både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Oppmerksomheten rettes mot to siktemål: overgangene i det attenårige opplærings løpet; overgangen fra barnehage til grunn skole og overgangen fra grunnskole til videregående opplæring. Og kvaliteten på opplæringen på de ulike nivåene, tidlig innsats, tilstrekkelig tilpasset opplæring med universelle tiltak som virker positivt for alle barn og unge. 95 prosent av elever med 50 grunnskolepoeng eller mer gjennomfører videregående opplæring innen fem år. For elever med færre enn 30 grunnskolepoeng gjennomfører 18 prosent % av elevene innen fem år 2. 2 Et resultat på 50 grunnskolepoeng betyr et karakter gjennomsnitt på 4,5, mens 30 grunn skolepoeng betyr et karaktergjennomsnitt på 2,7. 9

I løpet av perioden 1990 2010 er skolestrukturen for videregående opplæring, slik at antallet skoler er redusert fra 16 til 10, nå med hovedvekt på kombinerte skoler. I den nye skolestrukturen legges det også mye større vekt på å utvikle arenaer for samarbeid mellom de regionale aktørene. Andelen elever som får spesialundervisning er økende, og dessuten er andelen sterkt ressurskrevende elever økende. Det blir viktig å dreie ressursinnsatsen mot tilpasset opplæring og gode universelle tiltak, som virker positivt for alle elever for å erstatte eller redusere bruken av spesialundervisning. For gjennomføring i videregående opplær ing er det definert et nasjonalt mål om at 75 prosent av 2010-kullet skal ha fullført og bestått innen fem år etter skole start. Blant Oslofjord-fylkene hadde både Oslo og Akershus for 2003-kullet en gjennomføringsgrad på 71 prosent, og begge fylker hadde for både 2004- og 2005-kullet en gjennomføringsgrad på 73 prosent. Mens Vestfold hadde lavest gjennomføringsgrad med 62 prosent for 2003-kullet, steg gjenn om føringsgraden til 65 prosent for 2004- kullet og til 69 prosent for 2005-kullet. Nest etter Oslo og Akershus hadde Vestfold for 2005-kullet dermed den høyeste gjennom føringsgraden blant Oslofjord-fylkene. For Østfold, Buskerud og Telemark har gjennomgraden for disse tre kullene enten vært stabil eller fallende. I Vestfold har søkningen til studiefor bered ende og yrkesfaglige utdanningsprogram gjennom flere år vært jevnt fordelt. Det er i tråd med ambisjonene på dette feltet. Blant Oslofjordfylkene var søkningen til studie forberedende utdanningsprogram i 2010 klart høyest i Oslo. I Østfold, Buskerud, Vestfold, og Telemark var søkningen til yrkes faglige program større enn til studie for beredende program, og andelen var høyest i Østfold og lavest i Buskerud og Vestfold. Gitt en viss poengsum er sannsynligheten for å fullføre og bestå like stor på studiefor beredende som på yrkesfaglige utdanningsprogram. Næringsliv, sysselsetting og kunnskap Vestfold har tradisjonelt vært et fylke med mangfoldig og robust næringsliv, der en stor del av aktivitetene har vært eksportrettet. Med disse kvalitetene var nærings- og arbeidslivet i fylket godt rustet for omstilling, både da hval fangst, skipsfart, skipsbyggingsindustri og verkstedindustri fra 1970-årene etter hvert forsvant ut eller ble svekket som hovednæringer. Tusenårsskiftet har i Vest-Europa markert overgangen til en økonomi som i økende grad er dominert av kunnskapsintensive næringer. Behovet for ny, relevant kunnskap og for innovasjon av produkter og prosesser er økende. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen personer sysselsatt med kun grunnskole nasjonalt har falt fra 30 prosent i 1986 til 11 prosent 2004. Det anslås at denne andelen vil falle ytterligere til 3,5 prosent i 2025. Etterspørselen etter personer med høyere utdanning, særlig for de med kortere universitetsog høgskoleutdanning, øker parallelt. Som en del av EUs strategi for økonomisk utvikling beskrives i Europe 2020 Flagship Initiative Innovation Union behov og grep for å opprettholde og helst styrke økonomisk utvikling framover. Kvalitet i utdanningssystemene framheves som kritisk for å styrke konkurranse-evne, omstillingsevne og innovasjon i bedriftene. Vestfold har hatt en snarere underinvestering i Elever og lærlinger som fullfører og består videregående opplæring innen fem år. Sortert etter 2005-kullet. Prosentandel 10

kunnskapsbasen, sammenlignet med konkurrerende regioner. Regionenes evne til å konkurrere om nødvendig finansiering og relevant kompetanse blir avgjørende for fortsatt vekst og velstand. Utviklings trekk knyttet til verdiskaping, næringssammensetning og arbeidslivets kompetanse nivå, tyder på at Vestfold økonomisk og nærings messig ikke holder tritt med den nye konkurranse situasjonen. Fylket har på visse områder underdekning av kunnskapsintensive arbeidsplasser, mens fylkets næringsliv på andre områder opplever manglende tilgang på arbeidskraft, også høyt utdannet arbeidskraft. Offentlig sektors evne til omstilling og innovasjon erkjennes i økende grad også som et regionalt konkurransefortrinn. Denne utfordringen gjelder både rollen som utviklingsaktør, tilrettelegger og tjenesteprodusent, ikke minst på opplærings- og kunnskapsområdet. Bruttoregionproduktet per capita målt i lokal kjøpekraft (GDP per capita in PPS) viser at Vestfold i 2010 presterte på linje med gjennomsnittet av regionene i EU27, og lavere enn de fleste andre norske, svenske og danske regionene rundt Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat. Bruttoregionprodukt målt i lokal kjøpekraft per capita og per sysselsatt i Europa i 2007. Index EU27=100 Kilde: Nordregio (2010:69). 11

Vestfold har utviklet ledende næringsklynger på enkelte områder. Gjennom programmet NCE Norwegian Centres of Expertise er Vestfolds mikro- og nanoteknologi-klynge definert som en av Norges tolv næringsklynger. CWN Clear Water Norway Vannklyngen ble sommeren 2011 utpekt som et av Forskningsrådets Arenaprosjekter. Tradisjonell vannbehandling videreutvikles i samarbeid med miljøer innen mikro- og nanoteknologi. Maritimt assosierte næringsmiljøer utvikler seg også sterkt, i samarbeid med blant annet Høgskolen i Vestfold. Vestfolds arbeidsstyrke vokser mindre enn i Oslo og Akershus, er på linje med veksten i Østfold, men vokser mer enn i Buskerud og Telemark. Antallet sysselsatte har vokst mindre i Vestfold enn i landet for øvrig fra 2000 til 2010. Sysselsatte menns andel av den mannlige arbeidsstyrken er redusert fra 1996 til 2010 i både Oslo og Vestfold, mens sysselsatte kvinner økte sin andel i alle fylker unntatt Østfold. Sysselsettingen ble redusert i de fleste av Vestfolds næringssektorer fra 2008 til 2010, mens den økte i offentlig dominert sektor. Av de sysselsatte med bosted i Vestfold hadde nær 40 prosent i 2010 arbeid i offentlig dominert sektor (særlig helse og sosial), nær 30 prosent var sysselsatt i tertiær sektor (særlig varehandel og transport), mens vel 20 prosent var sysselsatt i sekundær sektor (særlig industri, bygg og anlegg). Vestfold har høy og økende netto utpendling, og pendlingen er i større grad enn for andre Oslofjord-fylker knyttet til menns arbeidsreiser og da særlig menns utpendling. Andelen arbeidsplasser med høyere utdanning var lavere i Vestfold enn på nasjonalt nivå i både 2000 og 2010, og andelen var særlig lavere i privat sektor. Samtidig har be folkningen i Vestfold, nest etter Oslo og Akershus, det høyeste utdanningsnivået blant Oslofjord-fylkene. I 2010 hadde 24,1 prosent av personer bosatt i Vestfold høyere utdanning. Vestfold har styrket sin posisjon i forhold til de tre resterende Oslofjord-fylkene siden 1990, og var nærmere utdanningsnivået i Akershus i 2010 enn i 1990. For alle Oslofjord-fylker unntatt Oslo er det de kortere og mer yrkesrettede, høyere utdanningene som øker sin andel mest. Jernbane og samfunnsutvikling Et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem er en forutsetning for å lykkes i den stadig sterkere, økonomiske konkurransen mellom europeiske regioner. Som i de fleste andre norske fylker, har vedlikehold og utvikling av infrastruktur for transport vært neglisjert i en årrekke også i Vestfold. Fylkets tilstand på infrastrukturområdet har derfor allment vært ansett som en konkurransemessig hemsko. Et moderne jernbanetilbud er et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig alternativ for både persontrafikk og godstransport. Særlig gjelder dette for arbeidsreiser og transport av gods over noe lengre avstander. Utbygging av jernbanetilbudet har historisk vist seg å gi viktige bidrag til samfunnsutvikling, ikke minst lokalt og regionalt i Oslofjord-fylkene. Befolkningsveksten er sterk i alle de seks fylkene, og veksten antas å bli forsterket de neste ti-årene. Utbygging av E18 som firefelts motorvei gjennom hele Vestfold vil bli ferdigstilt i 2016, nitten år etter at arbeidet på de første anleggsparsellene ble påbegynt. Infrastrukturen for jernbane i Vestfold var derimot ikke gjenstand for vesentlig oppgradering mellom åpningen av Vestfoldbanen i 1881, og anleggsstart for et krys nings spor ved Skoger i 1993 3. I 2001 ble det deretter åpnet dobbeltspor til Holm og ny jernbanestasjon i Sande. Ved inngangen til 2010- tallet er situasjonen for Vestfoldbanen i ferd med å endre seg vesentlig. Nytt dobbeltspor Barkåker Tønsberg (8 km) ble åpnet høsten 2011, ny parsell Holm Nykirke (14 km) med ny Holmestrand stasjon i fjell åpner høsten 2015 og ny parsell Farris eidet Porsgrunn (23 km) åpnes etter planen i 2018. Med disse gjennomførte og pågående moderniseringsarbeidene vil likevel bare halvparten av Vestfoldbanens nåværende hovedspor være dobbeltsporet i 2018. De parsellene som da vil gjenstå er Drammen stasjon Kobbervikdalen, Nykirke Barkåker, samt Tønsberg Farriseidet med nye stasjoner og knutepunkter. Intermodal godstransport I norsk samferdselspolitikk har det i flere tiår vært en målsetting å flytte mer av gods transportarbeidet fra vei til bane og sjø. Slike transportløsninger krever omlasting fra eller til bane, sjø eller bil, og omtales gjerne som intermodal transport. Det politiske siktemålet har både vært å redusere klimagassutslippene, sikre bedre framkommelighet på veiene og redusere slitasjekostnadene på veiinfrastrukturen. På tross 3 Vestfoldbanen ble oppgradert fra smalsporet til normalsporet bane fra 1949 og elektrifisert fra 1957. 12

av de politiske målsettingene, har utviklingen snarere gått i retning av mer bilbasert godstransport. En stor andel av klimagassutslippene fra mobile kilder i Vestfold kommer fra tungtransport på E18 gjennom fylket. Disse godstransportene krysser gjerne ikke bare én fylkesgrense, men ofte flere, på sin vei fra leverandør til kunde. De utfordringene som bilbasert godstransport over lengre distanser representerer, gjelder derfor flere fylker og statlige veimyndigheter. Alnabru godsterminal og Oslo havn utgjør sammen selve navet for godstrafikken både nasjonalt og interregionalt. Godspartiene omlastes i dag i stor grad til biltransport i Oslo. Med sterk befolkningsvekst og sterk trafikkvekst i Oslo og Akershus, møter godstransport på vei økende framkommelighetsproblemer inn og ut av hovedstaden. Samtidig bidrar godstransport på vei selv til redusert framkommelighet. Både i Drammen, Larvik og Grenland er det i de siste årene utviklet infrastruktur for sjøtransport, som alle har potensial for å overta mer av godstransportarbeidet. Utfordringen blir å utvikle et godstilbud på jernbane, som kan sikre gode intermodale transportløsninger fra sjø til bane og videre til vei, samt vice versa. Klima og energi FNs klimapanel kom i 2007 til at mesteparten av den observerte, globale temperaturøkningen siden midten av 1900-tallet er menneskeskapt, basert på raskt økende utslipp av klimagasser. Utslipp av karbondioksid, ved bruk av fossile brensler som olje, kull og gass, står for mer enn 50 prosent av det menneskeskapte bidraget til drivhuseffekten. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren har også økt betydelig. Basert på Kyoto-protokollen, som trådte i kraft i 2005, har Norge forpliktet seg til at klimagassutslippene i perioden 2008 2012 ikke skal være mer enn én prosent høyere enn det de var i 1990. Innen 2020 skal utslippsreduksjonen dessuten tilsvare 30 prosent av utslippene i 1990. Om lag to tredjedeler av reduksjonen skal skje ved tiltak i Norge. I kontrast til Kyoto-forpliktelsene, lå utslippsvolumet i Norge i 2010 vel 8 prosent over 1990-nivået. Med en videreføring av dagens virkemidler, er de samlede klimagassutslippene anslått å øke med cirka 15 prosent fra 1990 til 2020. I Norge sto transportsektoren i 2010 for 32 prosent av klimagassutslippene, mens petroleumsvirksomheten og industrien sto for hen holdsvis 27 og 22 prosent. Veitrafikken, og da særlig tungtrafikken, var alene kilde til 19 prosent av klimagassutslippene. For Østlands-fylkene vil klimaendringene særlig komme til uttrykk ved mildere og mer nedbørsrike vintre. Stigende havnivå, som følge av økende havtemperatur og smeltende ismasser i Arktis, vil også representere utfordringer for regionene rundt Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat. Beregningene av framtidig havnivå er usikre, men forskningsinstituttet Cicero har anslått at Oslo vil oppleve en nivåøkning på 41 cm innen 2100, ved fortsatt rask utslippsøkning. Oslofjordfylkene vil også møte økende risiko for flom, skred og erosjon. Klimaendringene utgjør en trussel mot naturkvaliteter, trygge bomiljøer og næringsarealer, samt infrastruktur for samferdsel, telekommunikasjon og kommunaltekniske tjenester. Det blir stadig viktigere å tilrettelegge for redusert energiforbruk og økt bruk av fornybare energikilder, for å dempe omfanget av klimaendringene. Tilpasning til et nytt og mer ustabilt klima er også viktig. Siden klima- og energiutfordringene i liten grad er stedbundne, vil utvikling av et interregionalt samarbeid rundt Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat blir svært viktig. Fra 1991 til 2008 økte utslippet av klimagasser med 8,6 prosent i Vestfold, mot 8,1 prosent på landsbasis. I alle de seks Oslofjord- fylkene, bortsett fra Telemark, var det mobil forbrenning som sto for de største klimagassutslippene i 2008. Både i Østfold, Oslo og Vestfold sto også stasjonær forbrenning for store utslipp. Fem av de seks Oslofjord-fylkene hadde en beskjeden vekst i sitt samlede energiforbruk fra 2005 til 2007, mens Telemark hadde en beskjeden nedgang. Vestfold hadde relativt sett det minste energiforbruket av disse fylkene i 2007. Både i Vestfold og Telemark var gass også en viktig energikilde. Vestfold var fortsatt en av de få nordiske regionene som i praksis var uten egen elektrisitetsproduksjon. 13

Overordnede mål og strategier for Vestfold 2012 2024 Overordnede mål og strategier for Vestfold ble sist formulert ved fylkestingets fylkesplanvedtak 20. juni 2006, Regional utviklings strategi Vestfold 2006 2009 (RUV). Fylkesplanen ble godkjent ved kongelig resolusjon 12. september 2008. Fylkestinget vedtok 16. februar 2010, å forlenge fylkesplanens gyldighetstid inntil vedtak av regional planstrategi i 2012. Den regionale utviklingsstrategien formulerte i 2006 følgende visjon for fylket: Vestfold skal være del av en bærekraftig vinnerregion i den globale økonomien. Følgende fire hovedmål ble formulert for perioden 2006 2009: 1. Oppnå bedre balanse i arbeidsmarkedet, med et bredt arbeidsplasstilbud som om fatter virksomheter med suksess i en globalisert, kunnskapsbasert økonomi. 2. Bevare natur- og kulturmiljøkvaliteter som grunnlag for bosetting, identitet, rekreasjon, attraksjon og næringsvirksomhet. 3. Bedre folkehelse gjennom et styrket velferdsgrunnlag og jevnere sosial fordeling. 4. Lykkes med å bli en del av en bærekraftig vinnerregion. Fylkestinget vedtok 10. mai 2011 at regional planstrategi 2012 2016 også skal formulere overordnede, langsiktige samfunnsmål og strategier for Vestfold-samfunnet. For perioden 2012 2024 videreføres følgende visjon for Vestfold-samfunnet: Vestfold skal være del av en bærekraftig vinnerregion i den globale økonomien. De samfunnsmessige utfordringene knyttet til klimaendringer, energibruk og energiproduksjon har endret seg vesentlig siden vedtaket av hovedmål i 2006. Utfordringene knyttet til framtidig regionstruktur er også vesentlig endret. For perioden 2012 2024 fastsettes følgende hoved mål for Vestfold-samfunnet: 1. Oppnå bedre balanse i arbeidsmarkedet, med et bredt arbeidsplasstilbud som om fatter virksomheter med suksess i en globalisert, kunnskapsbasert økonomi. 2. Bevare natur- og kulturmiljøkvaliteter som grunnlag for bosetting, identitet, rekreasjon, attraksjon og næringsvirksomhet, og fremme klimavennlig energiforbruk og produksjon. 3. Bedre folkehelse gjennom et styrket vel ferdsgrunnlag og jevnere sosial fordeling. 4. Være en aktiv deltaker i samarbeid med øvrige regioner rundt Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat, for å fremme en bærekraftig utvikling. Visjonen og samfunnsmålene er rettesnor for Vestfold fylkeskommunes prioriteringer og samlede innsats, og legges til grunn for all regional planlegging i Vestfold. Før oppstart av arbeid med neste regionale planstrategi tas det stilling til om visjon og mål for Vestfold-samfunnet bør revideres. 14

Regionale planer og fylkeskommunale strategier Regionale planer og strategi dokumenter som styringsverktøy Fylkestinget kan velge å gi oppdrag for en regional plan eller initiere et interkommunalt plan samarbeid, etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Alternativt kan fylkestinget initiere oppdrag for et fylkeskommunalt strategidokument. En regional plan etter plan- og bygningslovens 8-1 henter sitt oppdrag fra fylkestinget, gjennom vedtatt regional planstrategi. For planarbeidet gjelder en rekke prosessuelle og materielle bestemmelser. Planen skal legges til grunn for regionale organers virksomhet, og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i regionen. Fylkestinget skal samarbeide med berørte kommuner og statlige myndigheter, samt berørte organisasjoner under arbeidet med planen. Statlige organer og kommuner har rett og plikt til å delta i planleggingen, når den berører deres virkeområde eller egne planer og vedtak. Dessuten skal et planprogram utarbeides, sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn, med minst seks ukers frist. Til vedtatt plan skal det knyttes et handlingsprogram, som rulleres årlig. Interkommunalt plansamarbeid etter plan- og bygningslovens 9-1 er et alternativ til regional plan. Alternativet er aktuelt når to eller flere kommuner skal samarbeide om planlegging på mer tjenesteorienterte områder, der risikoen for interessekonflikter er begrenset. Fylkestingets vedtak av et strategidokument er retningsgivende kun for fylkeskommunens egen virksomhet, og er ikke regionale plandokumenter i plan- og bygningslovens forstand. Arbeidet med strategidokumentene skjer likevel som oftest i nært samarbeid kommunale og statlige myndigheter, samt berørte organisasjoner. Strategidokumentene kan ofte gjelde regionale ut fordringer, som i en senere fase følges opp med oppdrag for regional plan. Regionale planer for Vestfold Beslutning om hvilke planspørsmål som skal prioriteres for kommende periode, innebærer også å vurdere behov for revisjon av gjeldende, regionalt planverk. Fylkesdelplan for samordnet areal og transportsystem, vedtatt av fylkestinget 27. april 1999 sak 26/99A Fylkesdelplanen vil bli avløst av Regional plan for bærekraftig arealpolitikk i Vestfold, delplan 2 Regional plan for styrket kollektivtransport i Vestfold 2011 2023 (under arbeid), når denne ventelig vedtas av fylkestinget i 2013. 15

Fylkesdelplan for Numedalslågen, vedtatt av fylkestinget 20. juni 1995 Fylkesdelplanen vil bli avløst av Forvaltningsplan for vannregion Vest-Viken 2016 2021 (under arbeid), når denne for Vestfolds del vedtas av fylkestinget i 2015. Fylkesdelplan for kystsonen i Vestfold (Kyst sone planen), vedtatt av fylkestinget 11. juni 2002 sak 40/02, godkjent MD 20. februar 2003 Fylkestinget vedtok 15. mars 2011, sak 2/11, å be rådmannen starte arbeid for revisjon av kystsoneplanen fra 2002. Dette arbeidet pågår. I det videre revisjonsarbeidet vurderes om statlige midler til oppkjøp av eiendom i strandsonen i større grad bør gjelde bebygd eiendom, med sikte på utskilling og salg av bygningsmassen. Fylkesdelplan for bevaring av kulturminner i Vestfold 2005 2008, vedtatt av fylkestinget 7. desember 2004 sak 66/04 Planen har i dag ingen selvstendig funksjon, og termineres ved vedtak av regional planstrategi. Planhensynene ivaretas ved Strategisk kulturplan for Vestfold 2011 2014. Regional plan for handel og sentrumsutvikling i Vestfold (Kjøpesenterplanen), vedtatt av fylkestinget 20. oktober 2009 sak 63/09 Det vurderes ikke som aktuelt å revidere planen. Regional plan for folkehelse i Vestfold 2011 2014, vedtatt av fylkestinget 15. mars 2011 sak 3/11 Planen er nylig vedtatt, og vurderes nå ikke aktuell for revisjon. Planen prolongeres og vurderes med sikte på eventuell revisjon i neste regionale planstrategi. 16

Pågående, regionalt planarbeid gjøres ikke til gjenstand for særskilt vurdering i planstrategien. Regionale planer under arbeid er følgende: Regional plan for bærekraftig arealpolitikk i Vestfold, forventes framlagt for fylkestinget i 2013 Delplan 1 Mål og strategier for en bærekraftig arealpolitikk Delplan 2 Regional plan for styrket kollektivtransport i Vestfold 2011 2023 Delplan 4 Arealstrategi for næringsliv og arbeidsplasser Delplan 5 Arealstrategi for byer og tettsteder Forvaltningsplan for vannregion Vest-Viken 2016 2021, forventes framlagt i 2015 I tillegg er det som ovenfor, gitt oppdrag for revisjon av den gjeldende Kystsoneplanen. Vestfold fylkeskommunes strategidokumenter For å utfylle oversikten over Vestfold fylkeskommunes planverktøy, gis nedenfor også en oversikt over gjeldende, egne strategidokumenter: «Arealbruk Framtidas skoleanlegg» i, sak Videregående opplæring omstilling og utvikling, vedtatt fylkestinget 7. desember 2004, sak 57/04 Strategi for Fagskolen i Vestfold, vedtatt fylkestinget 17. juni 2008, sak 61/08 Strategiplan for voksenopplæring i Vestfold fylkeskommune for perioden 2009 2012, vedtatt fylkestinget 16. desember 2008, sak 93/08 Kommunikasjonsstrategi Vestfold fylkeskommune, vedtatt fylkestinget 27. april 2010, sak 24/10 Strategi og rammevilkår for Østre Bolæren, vedtatt fylkestinget 15. juni 2010, sak 46/10 Plan for opplæring innenfor kriminalomsorgen, vedtatt hovedutvalg for utdanning 18. oktober 2010, sak 29/10 Strategi for samhandling om reduksjon i klimautslipp og klimatilpasning 2010 2013 (Klimastrategien), vedtatt fylkestinget 26. oktober 2010, sak 61/10 Tannhelsetjenesten klinikkstruktur, vedtatt fylkestinget 14. desember 2010, sak 76/10 Strategi for næringsutvikling 2011 2014, vedtatt fylkestinget 14. desember 2010, sak 88/10 Bibliotekplan Vestfold 2011 2014, vedtatt i fylkestinget 14. desember 2010, sak 89/10 Strategisk kulturplan for Vestfold 2011 2014, vedtatt fylkestinget 14. desember 2010, sak 90/10 Kompetanseutvikling 2011 2014, vedtatt hovedutvalg for utdanning 2. mai 2011, sak 7/11 Sykkelstrategi for Vestfold, vedtatt 27. september 2012, sak 47/12 Strategidokumenter under arbeid er følgende: Strategi for kulturnæringer Etter felles initiativ fra Fylkesmannen og Fylkeskommunen, er det i 2012 også vedtatt et regionalt næringsprogram for landbruk i Vestfold. Strategi for internasjonal samhandling, vedtatt fylkestinget 28. april 2009, sak 19/09 Strategi for forskning og utvikling og innovasjon, vedtatt fylkestinget 20. oktober 2009, sak 58/09 Tiltak for God Oppvekst i Vestfold fylkeskommune, vedtatt fylkestinget 15. desember 2009, sak 85/09 Handlingsprogram for fylkesvegnettet 2010 2013, vedtatt fylkestinget 15. desember 2009, sak 90/09 Strategisk plan for videregående opplæring i Vestfold 2010 2014, vedtatt fylkestinget 27. april 2010, sak 18/10 17

Vurdering av behovet for nye, regionale planer Vurderingen av aktuelle spørsmål for ny regional planlegging må ta hensyn til de ressurser som er allerede avsatt til pågående planarbeid. For Vestfold fylkeskommunes del vil en stor del av plan ressursene være avsatt til oppfølging av Regional plan for bærekraftig arealpolitikk i en del av perioden 2012 2016. Vurderingen nedenfor tar hensyn til innspillene og anbefalingene som kom frem av Partner skapskonferansen 2012. Partner skapskonferansen definerte følgende samfunns områder som viktige innsatsområder som innspill til regional planstrategi og annet pågående, regionalt planarbeid: Kompetanse, utdanning og dann else, verdiskaping, folkehelse livskvalitet, by- og stedsutvikling, samarbeid om helhetlig ut vikling. (Se vedlegg 1 for utfyllende referat fra konferansen). Kompetanse og utdanning Temaene kompetanse og utdanning er prioritert av partnerskapskonferansene både i 2011 og 2012, og er framhevet som utfordringsområder i beskrivelsen av regionale utviklingstrekk ovenfor. I handlingsprogram for Partnerskapskonferansen 2011 var hovedstrategien å etablere et tettere og bedre strukturert samarbeid mellom utdanningssektor og nærings- og arbeidsliv i Vestfold. Det bør tas et plangrep som bidrar til en bedre sammenheng i det attenårige opplæringsløpet fra barnehage via grunnskole til videregående opplæring. Vestfold har ikke fra tidligere noen regional plan på området kompetanse og utdanning. Verdiskaping Temaet verdiskaping er prioritert av partnerskaps konferansene i 2012, og er framhevet som et utfordringsområde i beskrivelsen av regionale utviklingstrekk ovenfor. Det bør tas et plangrep som styrker Vestfolds evne til å konkurrere med andre regioner om næringsutvikling og verdiskaping. Fylket har ikke fra tidligere noen regional plan på dette området. En nærliggende mulighet er å samordne rullering av Strategi for næringsutvikling og Strategi for forskning og utvikling og innovasjon til en regional plan for verdiskaping. Folkehelse og livskvalitet Temaet folkehelse og livskvalitet er framhevet i nasjonale forventninger til regional plan legging. Dessuten er temaet prioritert av Partner skapskonferansen 2012, og er framhevet som et utfordringsområde i beskrivelsen av regionale utviklingstrekk ovenfor. 18

Fylkestinget vedtok i 2011 en regional plan for folkehelse. Arbeidet med å forebygge sykdom og motvirke sosiale helseforskjeller, bør være et gjennomgående hensyn i planarbeid for utvikling av kompetanse og verdiskaping, i arbeidet med by- og stedsutvikling og i arbeidet med klima- og energitiltak. By- og stedsutvikling Temaet by- og stedsutvikling er framhevet i nasjonale forventninger til regional plan legging. Dessuten er temaet prioritert av Partner skapskonferansen 2012, og er framhevet som et utfordringsområde i beskrivelsen av regionale utviklingstrekk ovenfor. Klima og energi Temaene er framhevet i nasjonale forventninger til regional planlegging, og i beskrivelsen av regionale utviklingstrekk ovenfor. Det bør tas et plangrep som styrker Vestfolds arbeid for å redusere klimagassutslipp og styrker arbeidet for å fremme bruk av alternative energi kilder. Det er vedtatt en fylkeskommunal strategi for arbeidet med klimagassutslipp og klimatilpasning, men Vestfold har ikke fra tidligere noen regional plan som gjelder både klima- og energiutfordringene. By- og stedsutvikling er et sentralt tema i det pågående arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk. I arbeidet med oppfølging av planen, vil utfordringer knyttet til utvikling av infrastruktur, byer og knutepunkter, samt mer miljøvennlige transportalternativ stå sentralt. Det bør tas et plangrep som sikrer god, regional samordning og gode løsninger for trasévalg, knutepunkter og godstransport. 19

Prioriterte planspørsmål for perioden 2012 2016 Basert på gjennomgangen av viktige utviklingstrekk og utfordringer for Vestfold-samfunnet foran, prioriteres følgende temaområder for ny, regional planlegging inntil utløpet av 2016: Oppvekst og opplæring Næring, sysselsetting og kunnskap Jernbane og samfunnsutvikling Intermodal godstransport Klima og energi Regionale planer kan gjelde hele eller deler av fylket, og være tverrsektorielle eller sektoravgrensede i sin innretning. De regionale planene som enten er gjeldende, under arbeid eller gis som planoppdrag i denne planstrategien, vil ha mange berøringspunkter og temaer hvor interesser og utfordringer overlapper. Folkehelseperspektivet skal være gjennomgående for all regional planlegging i Vestfold, for å styrke arbeidet med å forebygge sykdom og motvirke sosiale helseforskjeller. Regional plan for et helhetlig opplæringsløp Viktigheten av å nå alle barn med et pedagogisk, godt tilrettelagt og tilpasset tilbud, er etter hvert godt dokumentert. Investeringer i gode oppvekst- og opplæringsvilkår gir høy avkastning på det personlige plan, som bidrag til et vellykket opplæringsløp, som bidrag til gode valgmuligheter på arbeidsmarkedet og som bidrag til god sosial integrasjon i familie, arbeid og fritid. Det betyr at tidlige investeringer vil forebygge eller dempe senere sosiale kostnader, som følge av manglende sosial integrasjon og manglende tilknytning til arbeidsmarkedet, både blant unge, voksne og eldre. Mange helseproblemer oppstår som resultat av varierende integrasjon og arbeidsmarkedstilknytning. Tiltak for bedre oppvekst- og opplæringsvilkår er derfor i høy grad også folkehelsetiltak. I Norge organiseres opplæringstilbudet for barn og unge av kommunale og private eiere når det gjelder barnehager og grunnskoler, men av fylkeskommunale og private eiere når det gjelder videregående opplæring. De private eierne er både ideelle stiftelser og kommersielt orienterte virksomheter. Med unntak for Oslo kommune, er det ingen av tilbyderne i Norge som i dag kan følge barnet fra det første barnehageåret, til det siste året som ungdom i videregående opplæring. Utgangspunktet for planoppdraget 20

er å etablere og utvikle bærekraftige systemer, for å lykkes med et kontinuerlig kvalitetsarbeid i opplæringen og overgangene mellom nivåene i opplæringsløpet. Dessuten skal planoppdraget tydeliggjøre roller, ansvar og oppgaver for sentrale aktører i dette arbeidet. Flere prosjekter og satsinger er satt i gang for å styrke gjennomføringen av opplæringsløpet. Kunnskapsdepartementets prosjekt Ny GIV skal etablere et varig og bærekraftig samarbeid mellom fylkeskommuner og kommuner for å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre og bestå videregående opplæring. Handlingsprogrammet God oppvekst er utarbeidet av Fylkesmannen i Vestfold, Vestfold fylkeskommune og KS Vestfold, sammen med statlige etater og partene i arbeidslivet, for å sikre at barn og unge mestrer livet, fullfører skolegangen og blir godt rustet til å gå ut i arbeidslivet. Derfor prioriteres et oppdrag for en Regional plan for et helhetlig opplæringsløp. Opplæring for barn og unge har verdi i seg selv, ved formidling og utvikling av det verdigrunnlag som vårt samfunn hviler på. Opplæringstilbudet skal også sette de unge i stand til selv å velge en yrkes- eller studievei, utvikle seg til selvstendige og skapende mennesker, og samtidig være til støtte for sine nærmeste og sitt eget samfunn. Et planprogram utredes i samarbeid med de berørte aktørene i løpet av første kvartal 2013, med sikte på oppstart av plan- og utredningsarbeid i løpet av første halvår 2013. Overgangen fra videregående opplæring til yrkesliv eller videre utdanning representerer grensesnittet mellom de to regionale planene. Det fylkeskommunale fagskoletilbudet omfattes dermed av Regional plan for nærings- og kunnskapsutvikling. a) Formål Regional plan for et helhetlig opplæringsløp skal knytte de operative eierne av barnehager og skoler i Vestfold sammen til et fellesskap for kvalitet, sømløshet, tilpasning og gjennomføring av det attenårige opplæringsløpet. Planen skal sikre bedre sammenheng og tilpasning av hele opplæringsløpet, fra barnehage til høgskole, og et arbeidsliv som gir økt livskvalitet og verdiskapning. Det skal vies spesiell oppmerksomhet mot elevenes utfordringer ved overgang fra barnehage til grunnskole, og fra grunnskole til videregående skole. Alle overganger er viktige og kan medføre sårbarhet for den enkelte. Her må det finnes gode systemer for samarbeid om kvalitet, informasjon og innsats i overgangene. Dessuten skal planen rette oppmerksomheten mot kvaliteten på opplæringen på de ulike nivåene, tidlig innsats, samt tilstrekkelig tilpasset opplæring med universelle tiltak som virker positivt for alle barn og unge. Planen skal fremme utvikling av en felles og tydelig læringskultur, som også deles at det regionale arbeidsmarked som elevene senere kan bli en del av. Planen skal sikre at alle berørte aktører samhandler, mobiliserer og går nye veier for å bidra til at flere elever og lærlinger kvalifiserer seg til videre studier og arbeidsliv, og at de kan delta aktivt i samfunnet ut fra sine forutsetninger og evner. Overgangen mellom videregående opplæring og videre studier eller fagutdannet yrkespraksis utgjør grensesnittet mellom de to regionale planene. Aktuelle problemstillinger for planen er: Hvilke tiltak kan fylkeskommunen, kommunene, samt private barnehage- og skoleeiere iverksette for å sikre gode og trygge overganger fra ett opplæringsnivå til neste nivå? Hvilke tiltak kan iverksettes for overgangen til et aktivt arbeids- og samfunnsliv? Hvordan kan fylkeskommunen, arbeidslivets parter og offentlige institusjoner etablere gode samhandlingssystemer, for å sikre god tilgang på læreplasser? Hvilke tiltak kan fylkeskommunen og arbeids livets parter iverksette for å sikre god tilpasning av utdanningsprogram til det regionale arbeidsmarkedets behov? Hvilke tiltak kan iverksettes for å sikre framtidig rekruttering til fylkets helse- og omsorgstjenester? Hvilke tiltak blant barn og unges fritidstilbud bør ses i sammenheng med og bidra til opplæringstilbudet, og i hvilken grad bør ungdomspolitiske betraktninger gjøres gjeldende? b) Planform Den regionale planen dekker hele Vestfold, og skal være tverrsektoriell og tverrfaglig i sin innretning. c) Organisering og medvirkning Planarbeidet ledes av Vestfold fylkeskommune, med fylkesutvalget som styringsgruppe og fylkes rådmannen som prosjekteier. Det vil i senere planprogram bli foreslått en bredt sammensatt prosjektgruppe med representanter for kommunene, private barnehage- og skoleeiere, regional stat, Høgskolen i Vestfold, elev- 21

og lærlingorganisasjoner og representanter for arbeids- og næringslivets parter, samt øvrig organ isering og medvirkning. Regional plan for verdiskaping og innovasjon Næringslivet i Vestfold er påvirket av utviklingen i internasjonal økonomi, som igjen får betydning for sysselsetting og arbeidsplassutviklingen i fylket. Sterkere internasjonalisering av markeder gir økt betydning for regioners attraktivitet i konkurransen om befolkning og kapital, samtidig som kunnskapsintensive næringer, innovasjon, forskning og utvikling vektlegges stadig mer. I økende grad er det opp til regionene selv å ta tak i utfordringer og utnytte mulighetsrommet. Utviklingstrekk knyttet til verdiskaping, næringsutvikling og arbeidslivets kompetansenivå tyder på at Vestfold ikke holder tritt med den nye konkurransesituasjonen. Vestfold står overfor utfordringer i å snu negative tendenser på indikatorer for nyskaping, lønnsomhet og vekst for å gjenvinne sin sterke posisjon som næringsfylke. Samtidig kan Vestfoldsamfunnet vise til flere eksempler på framgangsrik næringsutvikling og sterke kompetansemiljøer, med stabile finansieringskilder. For å oppnå høyere verdiskaping i konkurranse med andre europeiske regioner, trenger Vestfold likevel flere framgangsrike nærings miljøer, sterkere kompetansemiljøer og bedre tilgang på risikovillig kapital. Innovasjon, som begrep framhever kraften og tempoet i utviklingen på utvalgte områder. Innovasjon må derfor være et sentralt perspektiv, både som de små skritts innovasjon, og som radikal innovasjon, innovasjon i store sprang. Samhandling mellom sterke kompetansemiljøer innen strategisk viktige utviklingsområder kan være et effektivt grep. Vestfold har allerede sterke næringsklynger som særlig bør knyttes sterkere sammen. Utvikling av en regional kunnskaps- og innovasjonskultur, sterkere innovasjonsmiljøer og samhandlingsarenaer, samt videreutvikling av en næringsvennlig offentlig sektor og næringsvennlige kommuner som konkurransefortrinn, vil være viktige grep for å styrke næringsutviklingen i Vestfold. Det dreier seg både om å sikre at lokaliseringsfaktorene er gode for mobile faktorer (internasjonale konkurransedyktige næringsaktører, kompetanse og kapital), og samtidig videreutvikle og tilrettelegge for en regional kunnskaps- og innovasjonskultur. Ingen av aktørene sitter med alle virkemidlene alene, derfor prioriteres et oppdrag for en Regional plan for verdiskaping og innovasjon. Planen tar utgangspunkt i to strategidokumenter for Vestfold fylkeskommune, Strategi for næringsutvikling og Strategi for forskning, utvikling og innovasjon. Det er nærliggende å samordne rullering av begge disse strategiene innenfor ny Regional plan for verdiskaping og innovasjon. Strategi for næringsutvikling 2011 2014 ble vedtatt i fylkestinget 14. desember 2010, og formulerer følgende innretning av arbeidet: 1. Utdanne, tiltrekke og beholde kompetent arbeidskraft 2. Styrke tilgang på arbeidskraft 3. Videreutvikle fysisk infrastruktur 4. Påvirke økonomiske rammebetingelser 5. Samspill mellom næringsliv, kunn skapsmiljøer og offentlig sektor 6. Innovasjon og nyskaping 7. Utnytte muligheter mot et klimavennlig samfunn Strategi for forskning, utvikling og innovasjon ble vedtatt fylkestinget 20. oktober 2009, og formulerer følgende innretning av arbeidet: 1. Heve utdanningsnivået i bredde og topp 2. Styrke og synliggjøre forskning 3. Tilrettelegge for samhandling mellom kompetansemiljøer 4. Utnytte finansieringsmuligheter i nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer 5. Øke FoU og innovasjon på prioriterte områder for offentlig forvaltning og privat sektor 6. Tilrettelegge for innovasjon Et planprogram utredes i samarbeid med de berørte aktørene, med sikte på oppstart i plan- og utredningsarbeid fra annet halvår 2013. a) Formål Regional plan for verdiskaping og innovasjon skal knytte fylkeskommunen, kommunene i fylket, næringsinteressene, utdanningsaktørene og forskningsaktørene sammen i arbeidet for å utvikle et bedre klima for næringsutvikling, forvaltningsutvikling og innovasjon i Vestfold. Samarbeidet skal også utvikle bedre vilkår for kunnskapsutvikling, kunnskapsmiljøer og kunnskapspersoner i fylket. 22

Aktuelle problemstillinger for planen er: Hva er viktige lokaliseringskriterier for kompetanse og kapital som Vestfold bør videreutvikle for å utnytte potensialet for kunnskapsbasert verdiskaping? Hvordan tilrettelegg for å bygge opp langsiktig kapasitet på innovasjon, som inkluderer hele utdanningsløpet? Hvordan skape synergier gjennom økt samhandling mellom Vestfolds sterke næringsmiljøer? Hvilke tiltak kan iverksettes for å formidle det regionale arbeidsmarkedets kompetanse behov til opplærings- og utdanningsleverandørene mer effektivt? Hvilke tiltak kan iverksettes for å sikre framtidig rekruttering til fylkets helse- og omsorgstjenester? På hvilke områder har offentlig sektor i Vestfold et særlig innovasjonspotensial, og hvordan styrke offentlige sektor som et konkurransefortrinn for næringsvirksomhet? a) Planform Den regionale planen dekker hele Vestfold, og skal være tverrsektoriell og tverrfaglig i sin innretning. b) Organisering og medvirkning Planarbeidet ledes av Vestfold fylkeskommune, med fylkesutvalget som styringsgruppe og fylkesrådmannen som prosjekteier. transportplan 2014 23 overlevert. Begge dokumenter understreker behovet for rask oppgradering av infrastrukturen for transport. Jern bane verket anslår i sin utredning at IC-strekningene kan bygges ut i løpet av de neste 10 årene, forutsatt forutsigbar finansiering. Konseptvalgutredningen viser at det gjenstår flere vanskelige valg med hensyn til både traséføring og stasjonsinnretning i Vestfold. Utredningen legger opp til at fylkets tre største byer, Tønsberg, Sandefjord og Larvik, enten får ny stasjonsplassering eller en vesentlig oppgradert stasjon. Dette innebærer både en ufordring for byplanleggingen, og en mulighet for å ta gode grep for byutvikling, knyttet til stasjonene. En planmessig og samordnet, regional tilnærming til disse utfordringene vil uten tvil gjøre det mulig å realisere utbyggingsplanene raskere. Derfor prioriteres et oppdrag for en Regional plan for Vestfoldbanen. Oppstart av planarbeidet er betinget av støtte til full utbygging av IC-triangelet i forslag til Nasjonal transportplan 2014 2013, og Stortingets tilslutning til forslaget i vårsesjonen 2013. Med denne betingelsen oppfylt, kan planarbeidet trolig starte i løpet av høsten 2013. a) Formål Regional plan for Vestfoldbanen skal knytte fylkeskommunen, berørte kommuner, regionale tran sportetater og næringsinteresser sammen i arbeidet for effektiv, planmessig avklaring, med sikte på en raskest mulig realisering av dobbelt sporet jernbane på de resterende strekningene gjennom Vestfold. Det vil i senere planprogram bli foreslått en bredt sammensatt prosjektgruppe med representanter for kommunene, regional stat, nærings- og arbeidslivets parter, Høgskolen i Vestfold og virkemiddelapparatet, samt øvrig organisering og medvirkning. Regional plan for Vestfoldbanen En infrastruktur for samferdsel, som er godt vedlikeholdt og tilpasset aktuelle og framtidige behov, erkjennes i økende grad som et fortrinn i konkurransen mellom europeiske regioner. Framtidsrettet infrastruktur er en fundamental forutsetning for å delta i konkurransen om finansiering, næringsutvikling og kompe tansemiljøer. I februar ble både Jernbaneverkets Konseptvalgutredning for IC-strekningene Oslo Halden, Oslo Lillehammer og Oslo Skien og transportetatenes og Avinors forslag til Nasjonal 23

Rask modernisering av jernbanetilbudet i Vestfold vil bidra til å dempe trengsel og presstendenser i Oslo og Akershus, og samtidig fordele veksten bredere, gjennom en flerkjernet utvikling av byregioner rundt Oslofjorden. Vestfold blir dermed del av et langt større og mer integrert, felles bo-, service- og arbeidsmarked. Planarbeidet gjelder strekningen Tønsberg stasjon Farriseidet, med stasjoner for Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Trasé- og stasjonsvalg for parsellen Nykirke Barkåker forutsettes ivaretatt ved interkommunalt plansamarbeid. Planen bør også ses som en oppfølging av de byutviklingsmessige og samferdselsmessige grep som Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (under arbeid) legger opp til. Aktuelle problemstillinger for planen er: Hvilke arealmessige utfordringer er knyttet til de alternative traséføringer som konseptvalgutredningen skisserer, og hvordan kan disse utfordringene best møtes? Hvilke felles utfordringer representerer stasjons plassering eller stasjonsoppgradering i Tønsberg, Sandefjord og Larvik? Hvordan kan nye eller oppgraderte stasjoner i Tønsberg, Sandefjord og Larvik bidra til god byutvikling? Hvordan kan stasjonsplassering for Horten, Tønsberg, Sandefjord lufthavn Torp, Sandefjord og Larvik i størst mulig grad sikre gode omstigningsmuligheter mellom ulike transportmidler for persontrafikk? Hvordan kan ny eller oppgradert stasjon for Stokke bidra til god lokalsenterutvikling? Hvilke erfaringer kan trekkes fra andre regioner der trasévalg og stasjonsplassering nylig har vært vurdert, for eksempel på Nord-Jæren? b) Planform Den regionale planen dekker kommunene Tønsberg, Nøtterøy, Stokke, Sandefjord og Larvik, eventuelt også kommunene Re og Horten. Planen skal være tverrsektoriell og tverrfaglig i sin innretning. c) Organisering og medvirkning Planarbeidet ledes av Vestfold fylkeskommune, med en styringsgruppe bestående av fylkesordføreren og ordførerne i berørte kommuner. Fylkeskommunens fylkesrådmann er prosjekteier. Det vil i senere planprogram bli foreslått en bredt sammensatt prosjektgruppe med representanter for kommunene Re, Horten, Tønsberg, Nøtterøy, Stokke, Sandefjord og Larvik, for Fylkesmannen i Vestfold, Jernbaneverket, Statens Vegvesen Region Sør, Sandefjord Lufthavn AS, Vestviken Kollektivtrafikk AS og representanter for partene i arbeids- og næringsliv, samt øvrig organisering og medvirkning. Plattform Vestfold vil være referansegruppe for planarbeidet. Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark Fylkene Buskerud, Vestfold og Telemark ønsker å ta målsettingene om å flytte en større andel av godstransportarbeidet fra vei til bane og sjø på alvor 4. En mulig introduksjon av godstransport på Vestfoldbanen, og mulighet for godsomlasting til eller fra sjø i Drammen, Larvik og Grenland, vil gi et substansielt bidrag til reduserte klimagassutslipp fra mobile kilder i de tre fylkene. Dessuten vil de tre fylkeskommunene, som de største veieierne i sine respektive regioner, kunne spare betydelige utgifter til vedlikehold og oppgradering av fylkesveier. Derfor prioriteres oppdrag for en Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark. 4 Forutsetter at det oppnås enighet med Buskerud og Telemark om felles satsing i løpet av planstrategiarbeidet. 24

Utvikling av tre intermodale knutepunkter for godshåndtering langs Vest-Viken, vil bidra til å gi grunnlag for utvikling nye logistikkvirksomheter tilknyttet hver havn. Dersom forslaget tiltres av alle tre fylkesting, legges det opp til at det fremmes egen sak om planspørsmålet til fylkestinget i Vestfold. Planoppdraget forutsetter et betydelig utred ningsarbeid, som trolig kan gjennomføres i løpet av 2013, med bistand av ekstern kompetanse. a) Formål Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark skal knytte de tre fylkeskommunene, berørte kommuner, Jernbaneverket, kommunale havnemyndigheter, regionale transportetater og næringsinteresser sammen i arbeidet for utvikling av klima- og miljøvennlige godstransportalternativer i og gjennom de tre fylkene. Planen forutsetter likeverdig deltakelse og gjensidig nytte for alle de fylkene i planarbeidet. Dessuten forutsetter planoppdraget at Vestfoldbanen er gjennomgående modernisert innen 10 år fra planstart, og at banen samtidig åpnes for regulær godstransport. Aktuelle problemstillinger for planen er: I hvilken grad er havnene i Drammen, Larvik og Grenland komplementære eller konkurrerende? I hvilken grad er samarbeid og funksjonsfordeling mellom de tre havnene allerede utviklet, alternativt vurdert som mulig? Hva skal til for å sikre havnene i Larvik og Grenland effektiv tilknytning til Vestfoldbanen, og hvilke arealutfordringer må påregnes? Har havnene i Drammen, Larvik og Grenland i dag disponible arealer for effektive omlastings funksjoner fra sjø til bane og vice versa? I hvilken grad vil utvikling av intermodale knutepunkter i Drammen, Larvik og Grenland kunne bidra til utvikling av ny, tilknyttet næringsvirksomhet? I hvilken grad vil effektive, intermodale gods funksjoner i Drammen, Larvik og Grenland kunne avlaste Oslo havn eller andre godshavner rundt Oslofjorden, Skagerrak eller Kattegat? Hvilket godspotensial utløses for de tre havnene ved en framtidig sammenkobling av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen? I hvilken grad kan jernbanetransport til og fra havnene i Drammen, Larvik og Grenland, samt økte aktiviteter knyttet til godsomlastning, kunne representere belastninger for omkringliggende miljø, i form av støy og utslipp til luft og vann? b) Planform Den regionale planen dekker hele Buskerud, Vestfold og Telemark, og skal være tverrsektoriell og tverrfaglig i sin innretning. c) Organisering og medvirkning Planarbeidet ledes av Vestfold fylkeskommune, i nært samarbeid med Buskerud og Telemark fylkeskommuner. De tre fylkesordførerne er, sammen med én representant for opposisjonen i hvert fylkesting, styringsgruppe for planarbeidet. Fylkes rådmannen i Vestfold er prosjekteier, i nært samarbeid med fylkesrådmennene i Buskerud og Telemark. Det vil i senere planprogram bli foreslått en bredt sammensatt prosjektgruppe med representanter for samferdsels- og næringsenhetene i de tre fylkeskommunene, representanter for de berørte kommunene, kommunale havnemyndigheter, Jernbaneverket, Statens Vegvesen Region Sør, Kystverket Sørøst og representanter for næringsinteressene i de tre regionene, med særlig vekt på godsoperatørene, samt øvrig organisering og medvirkning. Plattform Vestfold vil være referansegruppe for de deler av planarbeidet som særlig gjelder Vestfold. Regional plan for klima og energi Internasjonalt arbeid for å dempe omfanget av klimaendringene krever ikke bare nasjonal handling, men i stor grad også regionale initiativ, regional handling og regionalt samarbeid. Vestfold og Oslofjord-fylkene for øvrig er ikke blant dem som i særlig grad er rammet av mer hyppig stormvær, mer intensiv nedbør eller mer hyppig flom. Generelt stigende temperatur, økende havnivå, skred og erosjon er derimot utfordringer som delvis allerede er en del av den regionale virkeligheten. Vestfold fylkeskommunes Strategi for samhandling om reduksjon i klimagassutslipp og klimatilpasning 2010 2013 ble vedtatt av fylkestinget 26. oktober 2010, og formulerer følgende innretning av arbeidet: Etterspørre gode rammebetingelser og virkemidler Stille høye klimakrav i all egen virksomhet 25

Sterkere samarbeid om en bærekraftig/ klimavennlig regional arealpolitikk Legge til rette for verdiskaping for reduserte klimagassutslipp Økt kunnskap om klimautfordringene Videreutvikle rollen som kompetanseorgan Strategien følges opp av årlige handlingsplaner, men er primært rettet mot fylkeskommunens eget virksomhetsområde, og involverer ikke andre deler av Vestfold-samfunnet i et forpliktende samarbeid. Dessuten legger strategien hovedvekten på tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, og mens oppmerksomheten i mindre grad er rettet mot forsterket bruk av alternative, ikke-fossile energikilder. I Nasjonale forventninger til regional planlegging har regjeringen utfordret fylkeskommunene til forsterket planinnsats på klima og energiområdet. Derfor prioriteres oppdrag for en Regional plan for klima og energi. Et planprogram utredes i samarbeid med de berørte aktørene, med sikte på oppstart av planog utredningsarbeid i første halvdel av planstrategiperioden. a) Formål Regional plan for klima og energi skal invitere aktører med evne til påvirke fylkets klimagassutslipp, energiproduksjon og energiforbruk til et forpliktende samarbeid om utvikling av målbare tiltak. Planarbeidet bør ta utgangspunkt i en erkjennelse av at framskritt på klima- og energiområdet forutsetter interregionalt samarbeid, der Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat i første omgang er en hensiktsmessig avgrensning for planens horisont. Planen skal være et felles verktøy for klimanøytral tilpasning av viktige deler av Vestfold-samfunnet, samt for effektiv tilpasning til de klimaendringer som vil utfordre denne regionen. Dessuten skal planen være en strategisk og operativ støtte for kommunenes arbeid med lokale klima- og energiplaner. Det bør defineres et tydelig grensesnitt mot de klimarelaterte delene av Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (under arbeid). Aktuelle problemstillinger for planen er: Hvilke aktivitetsområder kan i størst grad bidra til at nasjonale målsettinger oppfylles eller overoppfylles i Vestfold? Hvilke målbare tiltak kan fylkeskommunen, kommunene, prosessindustrien, tran sportbedriftene og husholdningene i fylket utvikle og iverksette uten statlige pålegg? I hvilken grad er det grunnlag for å utvikle felles klima- og energistrategier for regionene rundt Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat? Hvilke tiltak må utvikles regionalt for å styrke kommunenes evne til gjennomføre effektive klima- og energitiltak? Hvilke strategier bør formuleres for aktivitetsområdene energibruk, transport, oppvarming, avfall/forbruk, landbruk, kompetanse og klimatilpasning? I hvilken grad må tiltak differensieres, avhengig av om klimagassutslippet kommer fra mobile eller stasjonære kilder? Hvilket potensial har Vestfold for utvikling av ikke-fossile, forbruksvennlige energikilder? I hvilken grad kan innretningen av offentlige anskaffelser bidra målbart til reduserte klimagassutslipp eller redusert energiforbruk? Hvordan kan potensialet for bruk av fjernvarme utnyttes bedre? b) Planform Den regionale planen dekker hele Vestfold, og skal være tverrsektoriell og tverrfaglig i sin innretning. c) Organisering og medvirkning Planarbeidet ledes av Vestfold fylkeskommune, med fylkesutvalget som styringsgruppe og fylkesrådmannen som prosjekteier. Det vil i senere planprogram bli foreslått en bredt sammensatt prosjektgruppe med representanter for hver kommune i fylket, for Fylkesmannen i Vestfold, for prosessindustrien, transportbedrifter, energileverandører, og representanter for miljøorganisasjoner i Vestfold, samt øvrig organ isering og medvirkning. 26

Vedlegg 1: Innspill fra Partnerskapskonferansen 2012: Viktige veivalg for Vestfold Partnerskapskonferansen er et årlig møtested der representanter for fylkeskommunen og kommunene i Vestfold møter fylkets stortingsrepresentanter, representanter for Fylkesmannen, KS Vestfold, NAV Vestfold, Vestfold politidistrikt, Høgskolen i Vestfold, Vestfold Klima- og energiforum, Vestviken Kollektivtrafikk AS, Jernbaneverket, Statens Vegvesen Sør, samt regionale representanter for NHO, LO, Norges Bondelag, Forskningsrådet og Innovasjon Norge, til drøfting av strategiske utviklingstemaer for Vestfoldsamfunnet. Under tittelen Veivalg for Vestfold, hadde Partnerskapskonferansen i januar 2012 til hensikt å gi innspill til regional planstrategi og annet pågående, regionalt planarbeid. På denne konferansen deltok for første gang også representanter for fylkeselevrådet og fylkeslærlingerådet. Nedenfor presenteres innspillene fra Partnerskaps konferansen 2012: Partnerskapskonferansen 2012: Viktige veivalg for Vestfold Innledning Etter innledende presentasjoner ble deltakerne gruppevis først bedt om å beskrive hva som bør være visjonen for Vestfold, og de viktigste felles innsatsområdene. Deretter ble nye grupper bedt om å nevne inntil 5 av de viktigste hovedutfordringene innenfor innsatsområdet. Det var enighet om å utelate 2 viktige innsatsområder på denne konferansen: Kompetansebygging fordi dette var hovedtema på Partnerskapskonferansen 2011 og ivaretas av et eget handlingsprogram. Samferdsel fordi dette ivaretas gjennom pågående prosesser, planarbeid og prosjekter. Her følger en kortfattet presentasjon av resultatene fra gruppearbeidet. En samling visjoner fra salen: «Vestfold i verden sammen i Vestfold» «Vestfold skal være et fyrtårn for samarbeid om verdiskaping og livskvalitet» «Vestfold: Fylket for å leve og lykkes! Verdiskaping, vekst, velferd» «Vestfold har det mest innovative og kompetanseledende næringslivet globalt» «Nye tanker på historisk grunn» «Norges minste, men mest samarbeidende fylke» «Vestfold en for alle, alle for en» «Vestfold et felles himmelrike» «Vestfold skal være Norges mest attraktive sted å bo» 27

Viktigste innsatsområder og utfordringer: Nedenfor presenteres viktigste innsatsområder og utfordringer som bør vurderes i felles regionale utviklingsprosesser i Vestfold. 1. Verdiskaping (næringsutvikling, innovasjon, profilering, arbeidsplasser) Utfordringer: Gjøre Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (RPBA) til Vestfoldkommunenes felles plan for næringsarealer, bosetning og infrastruktur. Med dette menes at planleggingen bør foregå som om Vestfold var én kommune: Utvikle attraktive boligområder, være på forskudd med næringsarealer, med en realistisk balansering mellom kulturvern og andre arealmessige behov. Vestfold bør betraktes som ett boog arbeidsmarked sammen med Grenland, Kongsberg, Drammen og Osloområdet. Utnytte mulighetene som forlenget oljeog gassnæring gir til videreutviklingen av engineeringmiljøene i Vestfold, både innenfor næringsklynger og utdanning på videregående- og høgskolenivå. Gjøre offentlig sektor til et konkurransefortrinn for Vestfold. Stat-næringslivssamarbeidet bør utvides til også å inkludere fylkeskommunen og kommunene for å understøtte viktige aktiviteter i RPBA, samarbeid om fellesløsninger, mental åpenhet mot felles viktige problemstillinger og i større grad opptre som én felles offentlig sektor (planlegging, tilrettelegging, service overfor næringslivet, kortere saksbehandlingstid). Utvikle felles profil og jobbe med omdømme for å selge Vestfold til egne innbyggere, resten av landet og globalt. Utvikle felles profil og jobbe med omdømme for å selge Vestfold til egne innbyggere og resten av landet og globalt. Det må til en større åpenhet mellom kommunene for å kunne jobbe med profilering på regionalt nivå, og ikke hver enkeltkommune for seg. Konsentrere seg om og legge ressurser i løse de viktigste utfordringene. Vestfold har sakket akterut i forhold til resten av Norge og da bør vi holde fokus på de fire ovennevnte utfordringene. 2. Samarbeid om helhetlig utvikling Utfordringer: Bedre oversikt over og ryddighet i samarbeids arenaer og oppgaver. Det er også behov for å se utover fylkesgrensene. Det er viktig å styrke og utvikle samarbeidet, derfor er det viktig å sikre effektivitet, ha en tydelig arbeidsdeling og å unngå overlapp. Gode offentlige tjenester, på tvers av kommune grenser. Innbyggere og næringsliv lever sitt liv på kryss og tvers av kommunegrenser. Organiseringen av offentlige tjenester skal fremme og ikke hemme behovsdekning. Samarbeid om tjenesteproduksjon kan «kompensere» for en oppdelt kommunestruktur. IKT er eksempel på et område som i prinsippet er grenseløst men som forvaltes og utvikles med utgangspunkt i forvaltningsgrensene. Gode offentlige tjenester krever for øvrig en bedre kommuneøkonomi. Tilrettelegge for næringsutvikling, uavhengig av kommunegrenser. Næringslivet bryr seg ikke om kommunegrenser, og det burde heller ikke kommunene. Det er viktig med rasjonell «arbeidsdeling» og fornuftig arealbruk. Tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, både til offentlig og privat sektor. Det er kritisk mangel på kompetent arbeidskraft på flere områder, spesielt ingeniørfag. Det er bedre å samarbeide om å trekke flere hit, f.eks. gjennom omdømmebygging av Vestfold, enn å konkurrere om de samme menneskene. Forankring og demokrati som sikrer legitimitet og folkevalgt styring over samarbeids organer og samarbeidsprosjekter. Det er viktig å sikre demokratisk legitimitet og folke valgt styring over samarbeidsorgan og samarbeidsprosjekter særlig når disse blir omfattende og forpliktende. Gode prosesser mot kommunene (bl.a. i større prosesser) er en viktig del av dette. Bærekraftig utvikling. 28

3. Folkehelse livskvalitet Utfordringer: Redusere alkoholforbruk og utsette debutalder. Utvikle offentlige rom som skaper trygge møteplasser. Ivareta naturkvaliteter for økt livskvalitet for alle. Økt fokus og innsats for forebygging av vold i familien. Redusere den sosiale ulikheten i befolkningen Vestfold. Sikre en god kommuneøkonomi for å kunne iverksette lokale forebyggende tiltak. Styrke forankring og samarbeid om og med høyskolen i Vestfold. Det er viktig for Vestfold å styrke det generelle kompetansenivået både i offentlig og privat sektor. Riktig kunnskap vil kunne være Vestfolds sterkeste konkurransefortrinn i fremtiden. Vestfold bør ha ambisjon om å vinne konkurransen om de flinkeste folkene og de beste arbeidsplassene. Det er viktig for Vestfoldsamfunnet med en sterk høgskole og et godt samarbeid mellom partnerne på de viktigste områdene for Vestfold. Offentlig og privat sektors bruk av kompetanse må styrkes. Innhenting av kunnskap og kompetanse må prioriteres og i større grad legges til grunn for beslutninger i offentlig og privat sektor. Offentlig og privat sektor må, i samarbeid med Høgskolen, bygge opp ny (eller videreutviklet) kunnskap som er viktig for Vestfold. 4. Kompetanse, utdanning og dannelse Utfordringer: Økt fokus og kompetanse på tidlig innsats og inkludering fange opp følge opp. De første barneårene er viktige for en god utvikling. Innsats i 6 9. klasse kan ofte være for sent. De flinke må stimuleres riktig, samtidig som de som står i fare for å falle ut eller få en utvikling som ikke utnytter potensial et må støttes. Vi har for svak inkludering av sårbare grupper, særlig innvandrere. Vi trenger sterkere kompetanse til å se når vi må fange opp, og verktøy til å hjelpe når det trenges. Øke antall lærlingplasser og styrke rådgivningstjenesten. Praktiske utdanningsløp er avhengig av tilstrekkelig antall og gode lærlingplasser. Vi har ca. 1800 lærlinger og hvert år er det en andel som ikke får plass. Det er altså for få læringplasser i flere utdanningsløp, særlig i bedriftene. Koblinger mellom rådgivningstjeneste i ulike faser av utdanningsløpet er for svakt og bør styrkes. Bedre helhetlig tenkning om kompetansebygging i et livslangt utdanningsløp. Utfordringer med å styrke de gode og redusere skolefrafall må sees i et livslangt utdanningsløp. Utdanning og kompetansebygging foregår hele livet. Spesialisering og eventuelt sideveis kompetansestyrking skal fortsette livet ut i alle sektorer. Dannelse som fokus bør styrkes utdanning er mer enn å bygge arbeidsferdigheter. Holdningen til at skole er viktig er for svak i Vestfold. Overgangene mellom utdanning må styrkes gjennom å se utdanning i sammenheng. 29

5. By- og stedsutvikling (attraktivitet, kultur) Utfordringer: Styrke urbanitet og bykvaliteter i Vestfold. Dette vil imøtekomme flere aldersgruppers ønsker knyttet til bokvaliteter. Vestfold må styrke sin posisjon som attraktivt boligfylke, dette skaper synergieffekter og næringsutvikling. Byutvikling gir muligheter også utenfor byen by og omland har kompletterende kvaliteter. Et kulturmangfold i byene er viktig for regionens attraktivitet. Skape entusiasme i befolkningen. Entusiasme utløser deltagelse og investeringer fra flere aktører, og kan skape eierforhold til stedet og utviklingen. En plan må landes og handling må starte. Konkrete prosjekter er viktige å komme i gang med. Disse fungerer som symboler og bidrar til å skape tiltro til utviklingen. Fremheve og dyrke hverandres sterke sider. Alle stedene må bli bedre på det de er gode på. Ulikheter og kompletterende kvaliteter i de ulike byene og stedene er en styrke. Koordinert utvikling av transportløsninger. Byene er transportmessige knutepunkt. Byenes funksjonalitet er avhengig av gode transportløsninger. For å styrke utviklingen av miljøvennlig transport er knutepunktene viktige. Bedre kommunikasjoner mot innlandet er nødvendig noen steder. Skape enighet om noen felles prinsipper for arealbruk. Utvikling av byene og tettstedene er ikke mulig uten at arealer brukes. Ulike hensyn må avveies. Det må husholderes med arealene. Boligtomter der folk vil bo, men kommunene må styre utviklingen. Viktig å vurdere konsekvensene av ulike valg. Kommunene må være villige til å ta ut lite attraktive boligområder fra kommuneplanene. For å utvikle byene og tettstedene er det behov for å bygge ned reelle og mentale barrierer og se stedet sitt i en regional sammenheng. RPBA kan brukes for å etablere arena for samhandling. Dette vil være en pådriver for å utvikle en bedre kultur for samhandling i Vestfold. 30

Vedlegg 2: Fylkestingets vedtak 8. november 2012 SAKSPROTOKOLL Arkivsak-dok. 201101561 Saksbehandler Per Jørgen Olafsen Saksgang Møtedato Saknr 1 Fylkesutvalget 01.11.2012 114/12 2 Fylkestinget 08.11.2012 59/12 Veivalg for Vestfold - Regional planstrategi 2012-2016 Sammendrag I den regionale planstrategien for Vestfold 2012-2016 foreslås det gitt oppdrag for inntil fem nye regionale planer. Opplæring, verdiskaping, infrastruktur og klimatiltak er viktige stikkord for forslagene. De vedtatte planoppdragene vil representere de planspørsmål som fylkestinget prioriterer for sin mandatperiode. Forslaget fremmes etter et forarbeid som er forankret i Partnerskapskonferansen 2012, og en bred høringsrunde høsten 2012. I høringsrunden er det gitt gjennomgående støtte til de foreslåtte prioriteringene. Fylkesrådmannens innstilling Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012-2016 vedtas med følgende presiseringer: 1. Følgende oppdrag for regional planlegging prioriteres: a) Regional plan for et helhetlig opplæringsløp b) Regional plan for verdiskaping og innovasjon c) Regional plan for Vestfoldbanen d) Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark e) Regional plan for klima og energi 2. Saker om planprogram for respektive planer fremmes for fylkestinget. 3. Oppdrag for Interregional plan for intermodal godstransport vedtas med forbehold om tiltredelse i Buskerud og Telemark. 4. Før oppstart av arbeid med neste regionale planstrategi tas det stilling til om gjeldende visjon og mål for Vestfold-samfunnet bør revideres. 5. Regional plan for folkehelse i Vestfold 2011-2014 prolongeres, og vurderes med sikte på revisjon i neste regionale planstrategi. Fylkesutvalget har behandlet saken i møte 01.11.2012 sak 114/12 Møtebehandling/votering Fylkesrådmannens innstilling pkt 1-5 ble enstemmig vedtatt. 31

Ny innstilling Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012-2016 vedtas med følgende presiseringer: 1. Følgende oppdrag for regional planlegging prioriteres: a) Regional plan for et helhetlig opplæringsløp b) Regional plan for verdiskaping og innovasjon c) Regional plan for Vestfoldbanen d) Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark e) Regional plan for klima og energi 2. Saker om planprogram for respektive planer fremmes for fylkestinget. 3. Oppdrag for Interregional plan for intermodal godstransport vedtas med forbehold om tiltredelse i Buskerud og Telemark. 4. Før oppstart av arbeid med neste regionale planstrategi tas det stilling til om gjeldende visjon og mål for Vestfold-samfunnet bør revideres. 5. Regional plan for folkehelse i Vestfold 2011-2014 prolongeres, og vurderes med sikte på revisjon i neste regionale planstrategi. Fylkestinget har behandlet saken i møte 08.11.2012 sak 59/12 Møtebehandling/votering Fylkesutvalgets innstilling pkt 1-5 ble enstemmig vedtatt. Vedtak Veivalg for Vestfold Regional planstrategi 2012-2016 vedtas med følgende presiseringer: 1. Følgende oppdrag for regional planlegging prioriteres: a) Regional plan for et helhetlig opplæringsløp b) Regional plan for verdiskaping og innovasjon c) Regional plan for Vestfoldbanen d) Interregional plan for intermodal godstransport i Buskerud, Vestfold og Telemark e) Regional plan for klima og energi 2. Saker om planprogram for respektive planer fremmes for fylkestinget. 3. Oppdrag for Interregional plan for intermodal godstransport vedtas med forbehold om tiltredelse i Buskerud og Telemark. 4. Før oppstart av arbeid med neste regionale planstrategi tas det stilling til om gjeldende visjon og mål for Vestfold-samfunnet bør revideres. 5. Regional plan for folkehelse i Vestfold 2011-2014 prolongeres, og vurderes med sikte på revisjon i neste regionale planstrategi. 32

Vedlegg 3: Miljøverndepartementets godkjenning 3. oktober 2013 33

34

35

36

37

38

39

40

41

42 Notater: