Kornøkonomi - En analyse av driftsgranskingsbrukene for korn

Kornøkonomi - En analyse av driftsgranskingsbrukene for korn Et samarbeidsprosjekt mellom Fylkesmannen i Vestfold, Kornprogrammet, Norges Bondelag og Norske felleskjøp

Forord Kornproduksjonen har hatt flere år med utfordrende økonomi. Man har sett at kornareal har gått over til gras og at kornarealer har gått ut i marginale områder. Det har vært gjort få utredninger av kornøkonomien og det det har vært et ønske om å øke kunnskapen knyttet til økonomien i kornproduksjonen. Denne rapporten tar for seg og prøver å svare på problemstillinger knyttet til lønnsomhet i kornproduksjonen, betydningen av stordriftsfordeler og kostnader knyttet til avstand mellom arealer. Rapporten er et samarbeidsprosjekt mellom Fylkesmennene i Vestfold, Østfold og Oslo/Akershus, Østfold og Akershus Bondelag, Norges Bondelag og Norske felleskjøp, og er skrevet av Martin Lundeby Grimstad, trainee i Norske Felleskjøp. Oslo, Desember 2015 Ole Nikolai Skulberg Forsidebilde: Felleskjøpet

Innhold Forord... II Sammendrag... 1 1 Innledning... 2 2 Bakgrunn... 3 2.1 Utviklingstrekk i kornøkonomien... 3 2.2 Tallmaterialet... 4 2.3 Feilkilder og drøfting av tallmaterialet... 5 2.4 Tidligere studier... 5 2.4.1 Stordriftsfordeler... 5 2.4.2 Transportkostnader... 6 2.4.3 Investeringer i lager, tørke og tresker... 6 2.5 Kjennetegn ved kornproduksjonen... 6 2.5.1 Andel bygg havre og hvete av totalt areal... 7 2.5.2 Tresker og korntørke... 7 2.5.3 Dekar korn per fylke... 8 2.5.4 Jordstykkestørrelse... 8 3 Analysen og resultater... 9 3.1 Plassering av brukene i driftsgranskingene... 9 3.1.1 Antall dekar og antall jordbruksbedrifter per fylke... 11 3.1.2 Hvem produserer kornet, de store eller de mange små?... 12 3.2 Avstand og jordkvalitet blant driftsgranskingsbrukene - NIBIO... 12 3.2.1 Jordstykker, jordstykkestørrelse og leieforhold - NIBIO... 13 3.2.2 Arbeidsforbruk og jordstykkestørrelse... 14 3.2.3 Jordkvalitet... 14 3.2.4 Egnethet for kornproduksjon... 15 3.2.5 Avstand til jordstykke... 16 3.3 Kostnaden i kornproduksjonen... 17 3.3.1 Variable kostnader... 17 3.3.2 Faste kostnader... 19 3.3.3 Avskrivninger per dekar... 25 3.3.4 Netto mekaniseringskostnad per dekar... 26 3.3.5 Prisindeksen... 28 3.3.6 Oppsummering kostnader per dekar... 28 3.4 Inntektssiden i kornproduksjonen... 30 3.4.1 Kornpriser... 30

3.4.2 Avling per dekar... 35 3.4.3 Tilskudd per dekar... 36 3.4.4 Oppsummering inntektssiden i driftsgranskingene... 37 3.5 Investeringer, arbeidsforbruk, inntekt og avlingsnivå... 38 3.5.1 Arbeidsforbruk per dekar... 38 3.5.2 Investeringer og arbeidsforbruk... 39 3.5.3 Investering og driftsoverskudd... 40 3.5.4 Arbeidsforbruk og driftsoverskudd... 42 3.5.5 Avlingsnivå og arbeidsforbruk... 43 3.5.6 Avlingsnivå og investeringer... 44 3.5.7 Driftsoverskudd og avling... 44 3.6 Driftsoverskudd i kornproduksjonen... 45 3.7 Avlingsforskjeller, ikke stordriftsfordeler... 48 3.8 Transportavstand og transportkostnader... 48 3.8.1 Transportavstanden øker... 48 3.8.2 Total transportavstand i kornproduksjonen... 49 3.8.3 Transportkostnad for traktor og fører i kornproduksjonen... 50 4 Drøfting og diskusjon... 53 4.1 Kostnader og stordriftsfordeler... 53 4.2 Investeringsnivå, arbeidsforbruk og driftsoverskudd... 54 4.3 Driftsoverskudd per dekar i ulike størrelsesgrupper... 54 5 Konklusjon... 55 6 Referanser... 57 1 Vedlegg Forkortelser og forklaringer... 61 1.1 Forkortelser... 61 1.2 Ord og forklaringer... 61 1.3 Områdeinndeling driftsgranskingene Østlandet flatbygder... 61 2 Vedlegg Avlinger per dekar og andel bygg, havre og hvete... 62 2.2 Andel areal bygg, havre og hvete av totalt areal... 66 3 Vedlegg Kostnader... 67 3.1.1 Variable kostnader i kornøkonomien... 67 3.1.2 Faste kostnader i kornøkonomien... 71 3.1.3 Avskrivninger per dekar... 79 3.1.4 Netto mekaniseringskostnad... 84 3.1.5 Oppsummering kostnader... 84 4 Inntektssiden - Tilskudd... 85

5 Vedlegg Avlingsnivå, arbeidsforbruk og investeringer... 86 5.1.1 Avlingsnivå og arbeidsforbruk... 86 5.1.2 Avlingsnivå og investeringer... 88 6 Vedlegg Avstand til jordstykke og konsentrasjon... 90 6.1 Gjennomsnittlig avstand til jordstykke lengst unna... 90 6.2 Oppsummering avstand til jordstykke.... 91 6.3 Konsentrasjonen av jordstykker... 91 7 Vedlegg Transportmodell... 93 7.1 Forutsetninger for transport og kostnadsberegninger... 93 7.2 Transport og Kostnadsberegninger i korn for den enkelte maskin... 94 8 Strukturutviklingen per foretak... 95 8.1 Antall jordbruksbedrifter etter størrelse, fylkesvise... 95 9 Areal- og avlingsutviklingen... 97 9.1 Avling per dekar 1945-2014... 99

Sammendrag I denne rapporten har vi sett på økonomien til driftsgranskingsbrukene for korn. I tillegg har vi undersøkt betydningen av stordriftsfordeler i kornproduksjonen, arronderingen til driftsgranskingsbrukene for korn og kostnader knyttet til avstander mellom arealer. For å analysere kornøkonomien har vi tatt for oss driftsgranskingsbrukene for korn i perioden 2000 til 2014. Det består av 94 kornbruk oppdelt etter driftsstørrelse. I driftsgranskingene er 89 prosent av kornarealet til kornbrukene over 500 dekar plassert i fylkene Østfold, Akershus og Vestfold. Disse områder har de beste naturgitte forutsetningene for kornproduksjon og dyrker høstkorn som normalt gir høyere avlinger enn vårkorn. Den minste driftsgranskingsbrukene har hovedvekt av arealet i Buskerud. Jordkvalitet og egnetheten for produksjon av korn er god for alle bruksgruppene i driftsgranskingene. Egnethetskartene for kornproduksjon tar ikke fullt hensyn til antall vekstdøgn. Forsøk viser et det er store forskjeller i avlingspotensiale mellom sør- og nordøstlandet. Byggsorten Brage viser differanse på avling mellom nord og sør på 94 kg per dekar (Bioforsk, 2015). Dette gir omtrent 200 kroner per dekar høyere inntekt for kornprodusenten som ligger i områder med høyere avlingspotensiale. De minste driftsgranskingsbrukene driver de minste jordstykkene. Gruppa på 100-200 dekar har i gjennomsnitt halvparten så store jordstykker som gruppa over 500 dekar. Drift av små jordstykker har et høyere arbeidsforbruk sammenlignet med store jordstykker. Økt driftsomfang i kornproduksjonen medfører også økt transportbehov. De største brukene i driftsgranskingene har lengre avstand til jordstykkene sammenlignet med bruk fra 300 dekar og mindre. Mens de to minste bruksgruppene har under 500 dekar til sine jordstykker har gruppa på over 800 dekar i gjennomsnitt 3,5 kilometer til sine jordstykker. Beregninger viser at totalt transportbehov ved drift av 200 dekar 17 kilometer fra gården tilsvarer avstanden Oslo-Berlin. Kostnadene i kroner per dekar for driftsgranskingsbrukene fra 200 dekar og oppover er om lag på samme nivå. Forskjellene i variable kostnader er små, selv om de over 500 dekar har noe høyere variable kostnader. For faste kostnader er det gruppa 200-300 dekar som har de laveste kostnadene eks. avskrivninger. De minste driftsgranskingsbrukene har de høyeste kostnadene i kroner per dekar. Gruppa over 500 dekar har de laveste kostnadene per dekar, når vi inkluderer avskrivninger. Det er kostnader til jordleie som reduserer stordriftsfordelen de større brukene har ved å vokse. På inntektssiden er det forskjellene i avlinger per dekar som utgjør inntektsforskjellene per dekar. De største driftsgranskingsbrukene har de høyeste avlingene og de høyeste inntektene. Mye av dette kan forklares med den geografiske plasseringen og hva de har mulighet til å dyrke. Mellom gruppene skiller det opptil 100 kg i avling mellom gruppene, noe som utgjør omtrent hele inntektsdifferansen. Arbeidsforbruket per dekar har falt mens investeringsnivået har økt fra 2000-2014. De større brukene som har lavere arbeidsforbruk og lavere investeringer per dekar. Det ser ut til at det er lite sammenheng mellom dem og driftsoverskuddet som falt frem til 2013 før driftsoverskuddet økte i 2014 som følge av et godt kornår med store avlinger. Driftsoverskuddet blir i stor grad påvirket av avlingene som gjør det vanskelig å analysere effekten av arbeidsforbruk og investeringer. 1

1 Innledning Kornproduksjonen er en stor og viktig del av norsk jordbruk, men har likevel over flere år vist en negativ utvikling med fallende areal og avlingsnivå. Tallmaterialet fra Budsjettnenmda viser at kornproduksjonen fortsatt er den produksjonen med svakest lønnsomhet i jordbruket. Kornet er viktig for å opprettholde og øke selvforsyningsgraden fordi den leverer og kan levere store deler av kornråvarene til brød, kaker og kjeks, og utgjør en stor andel av fôret til norsk husdyrproduksjon gjennom kraftfôret. I tillegg er det den produksjonen i jordbruket med lavest utslipp av klimagasser per 1000 Kcal (Borge, et al., 2015). Utfordringene i kornproduksjonen er preget av et høyt kostnadsnivå gjennom investeringer og drift som er betinget av et norsk lønns- og kostnadsnivå, mens norske kornpriser møter økt konkurranse fra det internasjonale markedet igjennom et utilstrekkelig tollvern for husdyrprodukter og bakervarer. Korn- og kraftfôrpolitikken er en forutsetning for produksjonsfordelingen. Lav lønnsomhet i kornproduksjonen over tid har resultert i at kornarealer går over til andre produksjoner og i marginale områder går kornareal helt ut av drift (Stokstad & Skulberg, 2014). Dette reduserer potensialet for fremtidens matproduksjon. Det er gjort få utredninger knyttet til økonomien i kornproduksjonen, og det er fortsatt mangelfull kunnskap om både lønnsomhetsnivået i kornproduksjonen, betydningen av stordriftsfordeler og kostnader knyttet til avstand mellom arealer. Denne rapporten skal bidra til å øke kunnskapen om kornøkonomien, noe som kan gi grunnlag for gode beslutninger for å styrke denne næringa. Hovedproblemstillingen i denne rapporten er: Hva kjennetegner brukene med best/middels/svakest driftsoverskudd i kroner per dekar? Hvilke sammenheng er det mellom investeringsnivå, arbeidsforbruk og driftsoverskudd? Hvordan påvirker avstand mellom arealer kostnadene? Rapporten vil i all hovedsak være en analyse av tallmaterialet i driftsgranskingene og en diskusjon rundt funnene fra dette arbeidet. I det neste kapittelet blir det lagt frem bakgrunnsinformasjon for å bringe frem relevant kunnskap, det vil si kort om utviklingen i kornøkonomien og tidligere forskning og utredning. Videre blir metoden i analysen gjennomgått, samt tallmaterialet. 3. kapittel tar for seg analysen og diskusjon av de løpende resultatene. 4. kapittel er en samlet diskusjon og drøfting av resultatene opp mot hovedproblemstillingen, før vi prøver å konkludere i siste kapittel. 2

2 Bakgrunn 2.1 Utviklingstrekk i kornøkonomien Trenden i kornproduksjonen har vært fallende med færre bruk og mindre areal. Kornarealet har steget fra krigens dager og hadde sin topp i 1991 med hele 3,6 millioner dekar, se figur 111 (Norske Felleskjøp, 2015). Siden 1991 har arealet falt med hele 23 prosent og er i 2014 tilbake på samme nivå som i 1973 med 2,8 millioner dekar. Den totale kornavlingen følger samme utvikling, men med til dels store årlige variasjoner. Det er en stor utfordring at bortgangen av kornarealer i de marginale områdene i hele landet går helt ut av drift. En større utfordring er at 70 prosent av arealene som går ut ligger i de beste områdene (Stokstad & Skulberg, 2014). Figur 1 viser endringen i areal per fylke for perioden 2000-2014. Her kommer det tydelig frem at mye kornareal går ut i de bedre kornfylkene. En stor nedgang finner vi også i antall jordbruksbedrifter. Siden 2000 har antall jordbruksbedrifter blitt nesten halvert, og i 2014 er det 11 484 jordbruksbedrifter med korn (Statistisk sentralbyrå, 2015). Fra 2000 til 2014 har det blitt færre kornbruk under 400-600 dekar, mens flere over 600 dekar. Figur 1: Endring i kornarealet per fylke i perioden 2000-2014 -70 000-60 000-50 000-40 000-30 000-20 000-10 000-10 000 Kilde: Norske Felleskjøp Dekar N. Tr.lag S. Tr.lag Rogaland V-Agder A-Agder Telemark Vestfold Buskerud Oppland Hedmark Akershus Østfold Kornproduksjon er en krevende og utfordrende produksjon, preget av fallende lønnsomhet. I de 10 årene fra 2004 til 2013 falt vederlag til arbeid og egenkapital med hele 37 % i driftsgranskingsbrukene for korn, mens det i 2014 er tilbake på samme nivå som hele jordbruket (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), 2014). 1 Dette viser også figuren under, med fallende vederlag til arbeid og egenkapital. 2014 og 2015 har vært to gode kornår med store avlinger og det er ventet at vederlag til arbeid og egenkapital i 2015 også vil være godt. Møre 1 Vederlag til arbeid og egenkapital omfatter driftsoverskuddet pluss kostnader til leid arbeid minus jordbrukets andel av utgifter til renter og kår. Jordbrukets andel av utgifter til renter og kår settes lik den andelen som verdien av eiendelene i jordbruket utgjør av totalverdien for alle eiendeler (NIBIO, 2015). 3

Kroner Lønnsomheten i kornproduksjonen er svak sett over en lengre periode. Mellom 2000 og 2013 var det ingen nominell vekst i næringen sammenlignet med resten av jordbruket. De siste 5-7 årene har vederlag til arbeid og egenkapital i kornnæringen falt foruten om 2014, mens et samlet norsk jordbruk har økt vederlag til arbeid og egenkapital. Figuren under viser at i gode kornår med store avlinger gir også kornproduksjonen et vederlag til arbeid og egenkapital på linje med resten av norsk jordbruk. Dette viser hvor stor påvirkning temperatur og nedbør har på avling og driftsoverskuddet i kornproduksjonen. Figur 2: Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk i kornproduksjonen og for alle bruk (løpende kroner) 350 000 300 000 250 000 200 000 150 000 100 000 50 000 0 Jordbruket - totalkalkylen for jordbruket Kornbruk driftsgranskingene Kilde: (Budsjettnemnda i jordbruket, 2015) (Budsjettnemnda i jordbruket, 2015) (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015). 2.2 Tallmaterialet Datamaterialet som ligger til grunn er hovedsakelig fra driftsgranskingene, men en del kommer også fra Statistisk sentralbyrå. Vi tar utgangspunkt i driftsgranskingene fordi det gir oss tilgang på et datagrunnlag med mange poster fra faktiske regnskap. Datasettet fra driftsgranskingene er delt opp etter områder, bruksstørrelser og driftsformer. Dette gir oss muligheten til å se på forskjellene mellom store og mindre store bruk, hvordan beliggenhet påvirker driftsresultatet og hvordan arbeid, investeringer og kostnader endrer seg knyttet til disse variablene. Materialet gir oss dermed et grunnlag til å analysere kornøkonomien. Driftsgranskingene er basert på regnskapene fra 910 yrkesmessig drevne bruk, hvorav om lag 90 kornbruk, administrert av Norsk institutt for bioøkonomisk forskning (NIBIO, tidligere NILF). Brukene representerer et representativt utvalg fra ulike landsdeler, størrelsesgrupper og produksjoner (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015). Brukene skal være representative for de ulike driftsgrenene i jordbruket. Undersøkelsen er frivillig, men man må ha en omsetning på minimum 150 000 kroner. Man er hovedsakelig med for 10 år av gangen og omtrent 10 prosent av brukene blir byttet ut hvert år. Man blir kategorisert etter hovedinntektskilden, men for å bli kategorisert som kornprodusent må minimum 50 prosent av inntektskilden fra bruket stamme fra kornproduksjon (Kumbhakar, et al., 2012). Er det færre enn 5 brukere i en gruppe, vil det ikke være oppgitt noen tall, men de vil være medregnet i totalen. 4

2.3 Feilkilder og drøfting av tallmaterialet Driftsgranskingene i jordbruket er et utvalg av enkelte bruk i landet og det vil derfor kunne forekomme avvik fra faktiske forhold. I driftsgranskingene er de små brukene underrepresenterte og de store brukene overrepresenterte. Andelen store bruk er dermed høyere i materialet enn i hele landet. I driftsgranskingene blir regnskapene omregnet fra skatteregnskap til driftsregnskap. Gruppene i materialet består av gjennomsnittstall og store variasjoner fra bruk til bruk påvirker resultatene. I grupper hvor få bruk er representert, vil variasjoner innad i gruppa slå sterkt ut. Eksempel på slike variasjoner er store nylige investeringer (driftsbygning eller tresker) eller spesialproduksjon (såkornprodusenter, økologisk eller kontraktproduksjon). Ved inndeling etter både området og størrelse er det en viss fare for slike feilkilder. Deltagelse i driftsgranskingene er frivillig, det er dermed mulig å tenke seg at «flinkere» eller mer interesserte bønder er representert i driftsgranskingene. Kornproduksjonen er spesielt utsatt for årlige variasjoner, hovedsakelig på grunn av at det er en væravhengig produksjon. Dette medfører at resultatene svinger mye fra år til år og at det er vanskelig å plukke ut enkelte år for seg. Spesielt årene 2009, 2011 og 2013 er tre mindre gode år for kornproduksjonen, mens 2014 var et godt år. I analysedelen er det brukt et fem års gjennomsnitt for å korrigere noe for denne variasjonen, men store variasjoner vil likevel påvirke resultatet. Et eventuelt lengre tidsintervall ville inkludert effektene av strukturendringer, som eksempel gjennom teknologisk utvikling og politiske endringer. I stedet for å ta utgangspunkt i driftsgranskingene, hadde det vært mulig å ta utgangspunkt i totalkalkylen. Totalkalkylen er det totale regnskapet til hele det norske jordbruket brutt ned til enkeltposter. Ved bruk av totalkalkylen ville vi unngått problematikken om dataenes representativitet i materialet, men vi hadde ikke hatt mulighet til å bryte postene ned på bruksstørrelser, driftsform eller geografi og kunne dermed ikke hatt svart på hovedproblemstillingen. Derfor er driftsgranskingene hovedsakelig brukt som kilde til tallmaterialet i denne rapporten. 2.3.1.1 Digitalt kartverk I perioden 2005 2013 ble det tatt i bruk digitalt kartgrunnlag som ble brukt ved søknad om produksjonstilskudd (BUDSJETTNEMNDA FOR JORDBRUKET, 2014). Dette har medført at arealgrunnlaget har blitt redusert med 3 %, hvorfor er ikke mulig å si, om det kan være mer nøyaktig oppmåling eller bortgang som ikke tidligere har kommet frem. Dette er relevant å ha med seg når man ser på de videre data, analyser og resultater. 2.4 Tidligere studier Økonomien i kornproduksjonen har i flere år vært en av de svakeste av produksjonene i jordbruket sett over noe tid, likevel er det gjort relativt få økonomiske studier av denne næringen. I denne seksjonen gis det et kort innblikk i tidligere studier av kornøkonomien og andre relevante studier. Blant studiene som er referert er det diskutert stordriftsfordeler, produktivitet, transport, leiejord og samarbeid. 2.4.1 Stordriftsfordeler Flere studier har undersøkt om det finnes stordriftsfordeler i kornproduksjonen med ulike resultater (Lien, et al., 2010) (Kumbhakar, et al., 2014) (Kumbhakar, et al., 2012) (Odeck, 2007) (Odeck, 2009) (Løyland & Ringstad, 1999). (Odeck, 2009) og (Løyland & Ringstad, 1999) fant begge stordriftsfordeler i kornproduksjonen i Norge. Løyland og Ringstad kom frem til at optimal bruksstørrelse ville være 1500 dekar og at optimal størrelse viste seg å øke over tid. Også bruk på 500 dekar ville kunne ta ut 85 prosent av fordelene uten de store negative ulempene ved å være stor, viser de. Odeck viser 5

derimot at det bare var fordeler ved å bli større for de minste brukene. I motsetning til Odeck, Løyland og Ringstad fant ikke Kumbhakar m.fl. og Lien m.fl. stordriftsfordeler. Lien m.fl. kunne ikke konkludere med stordriftsfordeler men kunne i stedet konkludere med at det fantes teknologiendringer over tid, som igjen støtter opp om produktivitetsvekst. I tillegg kunne han ikke påvise negative effekter på produktivitet ved arbeid utenfor gården. 2.4.2 Transportkostnader Transport og transportkostnader i jordbruket har kommet opp som et aktuelt tema. Flere studier er gjort på kostnadene knyttet til grasproduksjon, mens færre på kornproduksjon (Haugdal & Grande, 2015) (Henriksen, 2015) (Henriksen, 2015) (Henriksen, 2015) (Nærland, 2014) (Hallin, 2009) (Hallin, 2008) (Fjærvoll, et al., 2013) (Fjærvoll, et al., 2014) (Kjuus, 2014) (Kårstad, et al., 2015). Hauge og Grande påpeker at det ikke er lønnsomt å transportere husdyrgjødsla lenger enn 15 km samt at ekstra kjøring kan koste enkelte enheter så mye som 40 000 60 000 kroner, noe som kunne vært unngått med annen fordeling av jord. Henriksen har gjennom et program utvikla for Norsk landbruksrådgiving regnet ut kostnadene knyttet til grasproduksjonen og funnet at det koster mellom 2,50-15,00 kroner per tonn per km husdyrgjødsel. Med god logistikk kan det være lønnsomt å frakte husdyrgjødsel opp til 24 km. Sagt på en annen måte, vil det være lønnsomt å kjøre 1 km per kubikkmeter tankvolum. For transport av graset er rundballer det billigste over lengre avstander og er mye billigere enn lessevogn. Dette støttes også av en svensk studie skrevet av (Hallin, 2008). For å opprettholde samme grovfôrkostnad må jordleie reduseres med 30 kroner per km. Kårstad m.fl. så på kostnadene knytte til mjølkeproduksjon i 2 bygder (Klepp og Kvinnherad kommune) og kom frem til at det kostet 23,75 kroner og 25,89 kroner per kilometer. En rapport fra Vestfold som ikke skiller mellom produksjoner kommer frem til at det i fylket kjøres i gjennomsnitt 4,6 km til leid jord og 2,2 km til all jord. Et gjennomsnittlig bruk kjører dermed 92 km til leiejorda med en kostnad på mellom 8 800 kroner og 15 300 kroner. Med en annen eie-/leiestruktur kan man redusere store deler av denne kostnaden. (Kjuus, 2014) er en av få studier som har sett på blant annet transportkostnader i kornproduksjonen og funnet at det koster ved 15 km transport, omkring 11 øre per kilo korn, tilsvarende koster container 10-12 øre per kilo. 2.4.3 Investeringer i lager, tørke og tresker Kjuus (2014) har gjort beregninger knyttet til investeringer i tørke og silo og viser at det med mulighet for leielagring på 7 øre per kilo blir begrenset lønnsomhet i eget tørkeanlegg. Beregningene han har gjort viser at store anlegg har bedre lønnsomhet en små anlegg. Et anlegg på 1 500 tonn til 6 millioner kroner være lønnsomt selv ved laveste vannprosent. I analysen er det tatt utgangspunkt i forskjellige anlegg fra 200 tonn plantørke kald luft til 1 500 tonn komplett anlegg. Enklere og billigere løsninger for korntørker og lager finnes også. En Svensk studie knyttet til samarbeidsløsninger viser at man kan spare mye på å dele kostnadene knyttet til tørke og lagring, hvor investeringskostnadene kan reduseres med 32 prosent med utendørs silo (Westlin, et al., 2006). Mest lønnsomt viser det seg å være å dele tresker. 2.5 Kjennetegn ved kornproduksjonen Kornproduksjonen har noen karakteristikker som påvirker lønnsomheten mer enn andre og er verdt å ha med seg når man leser analysen. Noe av disse faktorene er blant annet hva man produserer, hvor man ligger i landet, liten eller stor andel leiejord eller om man har egen tresker, tørke og kornlager. I analysen blir det hovedsakelig brukt datamateriale fra driftsgranskingene. Kornbrukene i driftsgranskingene er et representativt utvalg av alle norske kornbruk. De største brukene i norsk målestokk, de over 1 000 dekar er relativt få totalt sett, men står samlet for store arealer og kjennetegnes ved at de leier en stor andel jord. Det redegjøres for noen av disse faktorene i avsnittene nedenfor, mens andre blir analysert i neste kapittel eller tatt opp i diskusjonen til slutt i oppgaven. 6

2.5.1 Andel bygg havre og hvete av totalt areal Andelen kornarter som de forskjellige bruksgruppene produserer varierer. Alle gruppene produserer mest bygg. Bygg er en kornart som nesten ene og alene blir brukt til fôrkorn og produseres over hele landet. Den største bruksgruppa, de over 500 dekar, er den gruppa med høyest andel hvete i sin produksjon, med et 5 års snitt på 34 prosent av kornarealet. Hvete produseres det mest av i de bedre klimamessige områdene i landet, hvor gruppen med bruk over 500 dekar er prosentmessig best representert i forhold til de andre gruppene. Hvete er blant artene som gir størst avlinger, særlig høsthvete, og gir høyest pris, spesielt om man klarer å produsere mathvete. Dette slår derfor direkte ut på bunnlinja for disse produsentene. Figur 3: Gjennomsnittlig prosentandel areal bygg, havre og hvete av totalt kornareal i 5 års perioden 2010-2014 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Bygg Havre Hvete Kilde: Driftsgranskingene. Basert på 2.5.2 Tresker og korntørke Er du en stor kornprodusent, så er det større sannsynlighet for at du har egen tresker og korntørke. En spørreundersøkelse av Agri Analyse viser at nesten alle kornprodusentene i undersøkelsen med over 500 dekar hadde tørke og mange med varmluft. 2 I motsetning til gruppa 100 til 200 dekar hvor 27 prosent ikke hadde tørke og enda færre for de under 100 dekar. Det samme bildet finnes for treskere blant små og store bruk. For de over 500 dekar eier eller deler nesten 95 prosent av brukene tresker. For de under 100 dekar er det bare så vidt over halvparten som har egen tresker. For de mellom 100-200 dekar svarer 30 prosent at de ikke eier eller deler tresker. Egen tresker gir mulighet til å treske under mer optimale forhold til rett tid enn å måtte vente til leietreskeren er ledig. Dette kan dermed utgjøre stor forskjell i år med krevende høsteforhold. I enkelte år kan det føre til at man ikke oppnår matkvalitet eller må treske selv om kornet inneholder høyere vannprosent. Lager og tørke gir muligheten til spare treskekostnader sammenlignet med å levere rått korn. Med lager kan man også levere kornet på vinteren som gir i gjennomsnitt ca. 20 øre mer per kg korn. 2 Undersøkelsen ble gjennomført i november og desember 2011 og hadde 1058 respondenter. 7

Dekar 2.5.3 Dekar korn per fylke Kornproduksjonen ligger hovedsakelig på Østlandet. Fylkene Akershus, Østfold og Hedmark er de tre største kornfylkene og stod for 58 prosent av kornarealet i Norge i 2014 (Statistisk sentralbyrå, 2014). Figur 4: Antall dekar korn per fylke med korn i 2014 700 000 600 000 500 000 400 000 300 000 200 000 100 000 - Kilde: (Statistisk sentralbyrå, 2014) 2.5.4 Jordstykkestørrelse I denne rapporten bruker vi NIBIO sin definisjon på et jordstykke «Med jordstykke menes et sammenhengende jordbruksareal som er avgrenset av vei, bekk, grøft, trerekker, skog m.m.» (Stokstad & Krøgli, 2012). Det er ikke tatt hensyn til eiendomsgrenser i begrepet jordstykke. Skog og landskap (nå NIBIO) har delt opp kornarealet i jordstykker som presenteres i en rapport skrevet av Ekspertutvalg korn (Vagstad, et al., 2013). Her kommer det frem at i Akershus ligger 70 prosent av kornproduksjonen på arealer mindre enn 70 dekar, mens i Nord-Trøndelag ligger nesten 90 prosent av arealene på under 70 dekar. Små jordstykker er med på å gjøre det vanskeligere å drive stort, da man er nødt til å flytte den samme redskapen mange ganger og andelen vendeteig og jordkanter øker. Jordstykkestørrelsen er i så måte med på å kunne forklare den lavere andelen store bruk i Nord-Trøndelag. Hedmark har på den annen side relativt stor andel store bruk i forhold til antall store og små jordstykker når man ser i forhold til Østfold og Akershus, men Hedmark er også et veldig variert fylke. Undersøkelser viser at 15 prosent av kornarealet ligger på jordstykker som er mindre enn 15 dekar (Stokstad & Skulberg, 2014). Det tilsvarer 430 000 dekar. Figur 5: Andelen av kornarealet fordelt på ulike jordstykkestørrelser Kilde: (Vagstad, et al., 2013) 8

3 Analysen og resultater I dette kapittelet analyserer vi økonomien i kornproduksjonen. I analysen ser vi på forskjellige faktorer gjennom grafer og plott, og gjennom dette prøver vi å si noe om hvordan disse faktorene påvirker kornøkonomien. Det er først og fremst en analyse av materialet fra kornbrukene i driftsgranskingene, se punkt 2.2 for en nærmere beskrivelse av tallmaterialet. Hvis ikke annet er nevnt, er materialet som beskrives fra ensidig kornproduksjon i driftsgranskingene. Vi tar først for oss plasseringen av driftsgranskingsbrukene, jordstykkestørrelse, jordkvalitet og avstand til jordstykke fordi dette er med på å forklare store deler av den videre analysen. Deretter analyserer vi først kostnadssiden for så å se på inntektssiden i produksjonen. Dette fordi kostnadene er noe bonden i stor grad kan påvirke selv og fordi inntektssiden i vesentlig grad blir påvirket avlingsnivået, som igjen er påvirket av mange ytre faktorer som gjør den krevende å analysere. Til slutt ser vi på investeringer, inntekt og arbeidsforbruk og analyserer transportkostnadene knyttet til produksjonen. 3.1 Plassering av brukene i driftsgranskingene Avling og inntektspotensialet er forskjellig mellom områder. Noen steder i Norge er veldig godt egnet for kornproduksjon, mens andre plasser krever samme produksjon større innats samtidig som det gir et lavere økonomisk resultat. Dette er et av argumentene for hvorfor vi har delt arealtilskuddet i forskjellige soner med forskjellige tilskuddssatser. I dette kapittelet er driftsgranskingsbrukene for 2013 analysert fordi tallene for 2014 ennå ikke var publisert når analysen ble bestilt og gjennomført. Figur 6 viser fordelingen av arealer i driftsgranskingene mellom bruksgruppene over fylker. Det er helt tydelig at de store brukene er plassert på områder med gode klimatiske forhold, hele 89 prosent av brukene over 800 dekar er plassert i fylkene Østfold, Akershus og Vestfold og 71 prosent av de over 500 dekar er plassert i det samme fylkene. Østfold er det kornfylket som skiller seg klarest ut med flest store bruk i driftsgranskingene. Figur 6: Prosentmessig fordeling av kornarealer blant bruksgrupper mellom fylker for 2013 (Driftsgranskingene) 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomi, 2015) 100-200 200-300 300-500 500-800 >800 Fordelingen av arealene i dekar i driftsgranskingene er vist i figur 7. Her kommer det kanskje tydeligere frem at store deler av kornarealene og da spesielt fra de store driftsgranskingsbrukene er plassert i de bedre klimatiske områdene. Det stemmer godt overens med all norsk kornproduksjon. 9

Dekar Figur 7: Fordelingen av kornareal blant bruksgrupper mellom fylker for 2013 (Driftsgranskingene) 6000 5000 4000 3000 2000 1000 0 Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomi, 2015) Figur 8 viser den prosentmessige fordelingen av arealene blant bruksgruppene som ligger i fylker med høyt og moderat avlingspotensiale. 3 Over 90 prosent av brukene med arealer over 800 dekar ligger i områder med høyt avlingspotensiale og drar opp snittet i gruppen over 500 dekar. Blant de to minste gruppene er arealene med stor overvekt plassert i områder med moderat avlingspotensiale. Dette er med på å kunne forklare hvorfor brukene over 500 dekar i driftsgranskingene får bedre sluttresultat enn øvrige grupper. Bondens driftsresultat er sterkt påvirket av avlingspotensialet og grafen under viser at de store brukene har mulighet til å ta ut større avlinger fordi de er konsentrert i områder som normalt sett gir bedre avlinger. Figur 8: Prosent fordeling av areal blant bruksgrupper i områder med høyt og mindre høyt avlingspotensiale for 2013 (Driftsgranskingene) 100% 90% 80% 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% 100-200 200-300 300-500 500-800 >800 Høyt avlingspotensiale* Moderat avlingspotensiale** 100-200 200-300 300-500 500-800 >800 Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomi, 2015) * Østfold, Akershus og Vestfold. ** Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. 3 De med høyt avlingspotensiale er oppdelt etter de fylkene som hovedsakelig har kornproduksjon i arealtilskuddssone 1, herunder Østfold, Akershus og Vestfold. De øvrige fylkene representert i driftsgranskingene er plassert i område for moderat avlingspotensiale. Hedmark er det fylke som også kunne ligget i gruppa for høyt avlingspotensiale siden store deler av kornproduksjonen også ligger i arealtilskuddssone 1. I 2014 ble 45 prosent av kornproduksjonen i Hedmark fylke produsert i arealtilskuddssone 1. 10

Dekar I figuren under vises fordelingen i dekar blant bruksgruppene. Minst like tydelig som forrige graf vises det at arealene til større bruk ligger hovedsakelig i bedre områder, mens de for de minste brukene ligger i fylker med lavere avlingspotensiale. De største brukene i driftsgranskingene ligger faktisk omtrent bare i områder med veldig godt avlingspotensiale. Dette gjør det utfordrende når brukene blir sammenlignet på samme vilkår når de i praksis ikke har like vilkår fra naturens side. Figur 9: Fordeling av areal blant bruksgrupper i områder med høyt og mindre høyt avlingspotensiale for 2013 (Driftsgranskingene) 10000 9000 8000 7000 6000 5000 4000 3000 2000 1000 0 Høyt avlingspotensiale* Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomi, 2015) Moderat avlingspotensiale** 100-200 200-300 300-500 500-800 >800 3.1.1 Antall dekar og antall jordbruksbedrifter per fylke I mange fylker i Norge egner det seg dårlig å være stor. 4 Ved å se nærmere på antall jordbruksbedrifter per fylke og hvor mange av disse som har mer enn 400 dekar korn og oljevekster, ser man at det i mange fylker er få store kornbruk. Dette sammenfaller godt med bildet fra driftsgranskingene. I 2014 var det bare i fylkene Østfold, Oslo og Akershus og Hedmark hvor mer enn 13 prosent av brukene var større enn 400 dekar, med henholdsvis 22, 29 og 27 prosent over 400 dekar. Dette sammenfaller godt med hva tallene over driftsgranskingsbrukene viser. Hedmark fylke er kanskje det fylket som viser relativt høye tall for antall bruk med korn og oljevekster og andelen bruk over 400 dekar sammenlignet med tallene fra driftsgranskingene, hvor det ligger noe lavere. I Østfold, Akershus, Hedmark ligger store deler av det norske kornarealet, se figur 10. Eierstrukturen har hatt stor betydning for utforming av det norske jordbruket. Jordbruksjorda har vært i hendene på selveiende bønder i flere generasjoner tilbake i tid og dette har bidratt til den fordelingen vi har i dag mellom små og store bruk. Arronderingen, hvordan jordbruksarealene er i utforming og størrelse har vært med på å forme dette landskapet. 4 Hva som er stort varierer fra område til område. Hva som er stort i Oppland er ikke nødvendigvis det samme som hva som er stort i Østfold og Akershus. 11

Figur 10: Antall Jordbruksbedrifter per fylke med korn og oljevekster og antall jordbruksbedrifter med korn og oljevekster (foreløpige tall 2014) Antall 2 000 1 800 1 600 1 400 1 200 1 000 800 600 400 200 0 < 200 200-399 400-599 600-799 > 800 Kilde: (Statistisk sentralbyrå, 2014) 3.1.2 Hvem produserer kornet, de store eller de mange små? Hvem produserer kornet? Figuren over viser at det er flest kornprodusenter i gruppa under 400 dekar, mens figuren under viser at de under 500 dekar produserte 60 prosent av kornet i 2014. De store brukene er få, men de har mange dekar og produserer samlet et stort volum. Brukene over 1 000 dekar produserte 14 prosent av kornvolumet. Figur 11: Andelen levert korn i de ulike arealgruppene i hele landet (2014) 7% 4% 3% 6% < 101 dekar 12% 14% 16% 15% 101-200 dekar 201-300 dekar 301-500 dekar 501-700 dekar 701-1000 dekar 1001-1500 dekar 1501-2000 dekar 23% > 2000 dekar Kilde: (Landbruksdirektoratet, 2015) 3.2 Avstand og jordkvalitet blant driftsgranskingsbrukene - NIBIO Transportavstander, jordkvalitet og små kontra store jordstykker er betydelige faktorer som påvirker kornøkonomien. For eksempel vil mange små jordstykker medføre mer transport og økte kostnader. Vi har derfor fått Norsk institutt for bioøkonomisk forskning (NIBIO) til å gjøre analyser for oss på disse faktorene. Under vil vi presentere disse resultatene, analysere og diskutere funnene inn i en kornøkonomikontekst. 12

Det ble gjort noen forutsetninger og valg for å tilpasse kartgrunnlaget. Kartdatabasen er fra 2012, det ble derfor valgt å ta utgangspunkt i driftsgranskingsbrukene fra 2012 slik at grunnlag for kart og driftsgranskingene skulle få best mulig samsvar. Avstandene er målt i luftavstand, dette er valgt fordi det er relativt greit å forholde seg til, en analyse langs vei vil være en mer omfattende analyse, man unngår problematikken rundt hvor man kjører inn på jordstykket eller om man i praksis kommer frem til jordstykket uten å kjøre langs vei, eksempelvis fra jorde til jorde. Det går dermed an å argumentere for at avstanden i praksis er noe lengre. 3.2.1 Jordstykker, jordstykkestørrelse og leieforhold - NIBIO Størrelse på jordstykkene og hvor mange jordstykker man driver varierer blant bruksgruppene. Små jordstykker gir i gjennomsnitt mindre avlinger på grunn av redusert avling langs kanter og på vendeteiger. Dette er også jordstykker som er tids- og kostnadskrevende å drive. Drift av mange små jordstykker vil gi økte drifts- og transportkostnader sammenlignet med få store jordstykker. Med store jordstykker kan man drive til en lavere kostnad enn mange små. Det kan være med på å forklare noe av hvorfor de mindre brukene har større arbeidsforbruk og kostnad per dekar enn de andre gruppene. Grafen med jordstykkestørrelser i figur 5 over som viser at det er mange små jordstykker, tilsier at det i kornproduksjonen er mange bruk med mindre jordstykkestørrelser. Undersøkelser gjort for Vestfold viser også at når man tar bort eiendomsgrensene, vil ikke jordstykkestørrelsene øke i særlig stor grad for små jordstykker, men i noe større grad for større jordstykker. Dette betyr at det vil være vanskelig å redusere kostnadene fordi man ikke kan øke jordstykkestørrelsene for de minste jordstykkene i noe særlig grad. De blir i dag drevet av de mindre brukene. 600 000 dekar av kornarealet ligger på jordstykker som er mindre enn 20 dekar (Vagstad, et al., 2013). Det er viktig at man også har incentiver for å drive disse jordstykkene. Slik tabell 1 viser under, er det store forskjeller i både antall jordstykker og størrelse blant bruksgruppene i driftsgranskingene. De minste brukene har færrest med fem jordstykker sammenlignet med de over 800 dekar som har i snitt 16 jordstykker, men jordstykkestørrelsen mellom dem varierer mye. De med størst jordstykker er gruppen 500-800 dekar, med et gjennomsnittlig jordstykkeareal på 77 dekar, noe som er over dobbelt så store jordstykker som den minste gruppa. Gjennomsnittlig jordstykkestørrelse øker med størrelsene på brukene, utenom for de største som viser en nedgang (over 800 dekar). En årsak til dette er nok at når de største brukene ønsker å leie mer areal, så er de nødt til å ta det arealet som er tilgjengelig i nærheten som er små jordstykker, eller de må leie alt areal til brukene de leier fra og dermed får mange små jordstykker med på kjøpet. For å bli større trenger man mer areal, og i enkelte tilfeller gir dette tilknytninger til mange eiere. Antall driveforhold viser hvor mange landbrukseiendommer brukeren driver. 5 Tabellen viser at jo større man er jo flere eiendommer disponerer brukeren. Tilknytning til mange eiere vil gi økte administrative kostnader knyttet til driften. Tabell 1: Antall jordstykker, gj. jordstykkestørrelse og antall driveforhold blant driftsgruppene i Driftsgranskingene (2012) 100-200 dekar 200-300 dekar 300-500 dekar 500-800 dekar >800 dekar Antall jordstykker AR5 5 6 9 9 16 Gj.jordstykkestørrelse i dekar 31 49 47 77 61 Antall driveforhold 1 2 2 3 7 5 Antall driveforhold viser egentlig hvor mange hovednummer eieren driver og leier, som vi har forenklet til landbrukseiendommer, selv om dette ikke er helt riktig. Ett hovednummer kan bestå av flere eiendommer (grunneiendommer) som igjen kan ha flere jordstykker. 13

Arbeidsforbruk i timer per dekar Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015) 3.2.2 Arbeidsforbruk og jordstykkestørrelse Jordstykkestørrelse påvirker i stor grad arbeidsforbruket. Figuren under viser en klar sammenheng mellom redusert arbeidsforbruk per dekar og økende jordstykkestørrelse. Når jordstykkestørrelsen dobles fra 30 dekar til 70 dekar reduseres arbeidsforbruket med en knapp time. Bruksgruppene 200-300 og 300-500 dekar har omtrent samme jordstykkestørrelser og arbeidsforbruk. Figur 12: Arbeidsforbruk per dekar og jordstykkestørrelse 6 2,9 2,7 2,5 2,3 2,1 1,9 1,7 1,5 0 10 20 30 40 50 60 70 80 Jordstykkestørrelse antall dekar Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015) (Budsjettnemnda for jordbruket, 2015). Basert på egne beregninger. 3.2.3 Jordkvalitet Jordkvalitet bestemmer i relativt stor grad hva som kan dyrkes, størrelsen på avlingen, kostnadene og inntektene knyttet jorda. 7 Enkelte vekster krever en bedre jordkvalitet enn andre vekster. Til en viss grad kan dette kompenseres gjennom økt bruk av kunstgjødsel og kalking, men det gir samtidig økte kostnader. Rundt 90 prosent av arealene er kartlagt for jordsmonn. Jordkvaliteten blant bruksgruppene er god og marginalt bedre blant de minste bruksgruppene. Alle gruppene i driftsgranskingene har over 96 prosent av arealene i jord med svært god eller god jordkvalitet. Det er dermed godt jordsmonn i kornproduksjonen. Dette viser at jordsmonnkvaliteten ikke er noe argument for at mindre bruk får lavere avlinger enn større bruk. Det kan tyde på at mindre bruk ikke utnytter potensialet i arealene de driver, eller at det er andre faktorer som spiller inn, som større klimaforskjeller blant de mindre brukene. Figur 6 og figur 7 viser i hvilke fylker arealene i driftsgranskingene ligger. Mye ligger i gode kornområder hvor de største brukene er best representert, men jordkvaliteten er likevel ikke dårligere for de mindre brukene. 6 Arbeidsforbruket er et fem års gjennomsnitt fra 2010-2014 og faktisk jordstykkestørrelsene er basert på driftsgranskingsbrukene i 2012 og kartlagt av NIBIO. 7 Jordkvaliteten eller jordsmonnskartlegging blir gjort ved vurderinger av opphavsmateriale, tekstur (kornstørrelse), innhold av organisk materiale, jordas naturlige dreneringsgrad, jorddybde og jordsmonnutvikling. Dette er egenskaper som er viktig for jordas agronomiske egenskaper og risiko for avrenning og erosjon (Skog og landskap, 2013). 14

Figur 13: Jordkvalitet for bruksgruppene i driftsgranskingene (Driftsgranskingene 2012) 80% 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% 100-200 dekar 200-300 dekar 300-500 dekar 500-800 dekar >800 dekar Svært god jordkvalitet God jordkvalitet Mindre god jordkvalitet Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015) Antall vekstdøgn vil variere ut ifra hvor i landet man er, som igjen påvirker sortsvalg og avling. Et eksempel for bygg, med utgangspunkt i sorten Brage med 104 vekstdøgn, viser forsøk på sørøstlandet en avling på 595 kg per dekar, mens den samme sorten på nordøstlandet gir 501 kilo per dekar (Bioforsk, 2015). Dette er 94 kg per dekar i forskjell mellom områdene. Tar man samtidig utgangpunkt i sorten med færrest vekstdøgn (Tiril) på nordøstlandet, opp mot den med flest vekstdøgn (Fairytale) på sørøstlandet, utgjør forskjellen 166 kilo per dekar. Med en byggpris på 2,5 kroner per kilo blir dette 415 kroner i differanse per dekar mellom bonden på sørøstlandet og bonden på nordøstlandet. 3.2.4 Egnethet for kornproduksjon Planteproduksjon er avhengig av mange faktorer for å kunne gi et stort avlingsutbytte. NIBIO (tidligere Skog og landskap) har laget en modell som beregner dyrkningsklasser som skal ta hensyn til flere av disse faktorene. Denne modellen beregner med data for jordsmonn som forklart over, og fra en klimamodell. Jordas evne til å lagre vann er også beregnet. Figuren under viser egnetheten for kornproduksjon. Her kommer det frem at alle gruppene har gode muligheter for kornproduksjon i forhold til parameterne lagt til grunn. Gruppa 500-800 dekar kommer noe svakere ut med drøye 10 prosent lavere andel jord som er svært godt og godt egnet jord. Alle gruppene har omtrent 95 prosent av jorda si på egnet eller bedre jord, foruten om gruppa 500-800 dekar som ligger 5 prosent lavere. Klimafaktoren i modellen bygger på en modell publisert i 1987 som tar utgangspunkt i temperaturer målt ved 359 målestasjoner fra 1931 til 1960 (NIBIO, 2008) (Skjelvåg, 1987). Klimamodellen tar hensyn til temperatur med bakgrunn i høyde over havet, avstand fra kyst og breddegrad. Det er brukt normaltemperaturen for april og juli. Modellen korrigerer ikke fullt ut for vekstdøgn og det er brukt eldre klimadata. Det er derfor også grunn til å stille spørsmål til hvor godt modellen tar hensyn til produksjon av fôrkorn, matkorn og vår- og høstkorn. 15

Figur 14: Kategorisert andel kornområder egnet for kornproduksjon (Driftsgranskingene 2012) 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% 100-200 dekar 200-300 dekar 300-500 dekar 500-800 dekar > 800 dekar Svært godt egnet Godt egnet Egnet Dårlig egnet Uegnet Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015) 3.2.5 Avstand til jordstykke Avstandene til arealene påvirker både tidsbruk og det økonomiske resultatet gjennom økte transportkostnader for kornprodusentene. For brukene i driftsgranskingene kan vi se av figur 15 at de største brukene over 800 dekar har den desidert lengste gjennomsnittsavstanden til jordstykkene med over 3,5 kilometer og hele 1 mil til jordstykket lengst unna, målt i luftavstand. 8 For de to minste gruppene viser gjennomsnittlig avstand til jordstykkene en avstand på under 500 meter og selv jordstykket lengst unna ligger bare 1 kilometer fra driftsbygningen. Dette stemmer godt med hvordan leie- og eieforholdene fordeler seg, hvor de minste brukene leier ut og de største leier inn arealer. Litt overraskende er brukene på 500-800 dekar som har lavere avstand til jordstykkene enn gruppa på 300-500 dekar, det er 11 bruk i denne gruppa og tilfeldigheter kan gjøre at en større andel av disse har veldig kort avstand til sine jordstykker. Store transportavstander for de største, gjør det utfordrende å være på rett sted til rett tid med tanke på å så, gjødsle, sprøyte og høste alt kornet. Antall jordstykker og jordstykkestørrelse har tydelig sammenheng med avstanden til jordstykkene. Har man flere jordstykker 9, må bonden kjøre mer og avstanden øker. I områder hvor det er store sammenhengende jordstykker, kan store bruk ha mye areal og samtidig kort vei til arealene. I andre områder hvor jordstykkene er mindre, vil et stort bruk med mye areal ha større avstand til jordstykkene sine, som igjen øker kostnadene til bonden. Dette gjør det mindre lønnsomt å drive stort i områder med mange små jordstykker sammenlignet i områder med store jordstykker. De to minste gruppene, de under 300 dekar har samme korte avstand til jordstykkene. De tilhører en gruppe som leier få ekstra arealer. De driver derfor stort sett bare den jorda som tilhører bruket og som er plassert rundt gården. 8 For gjennomsnittlig avstand til jordstykke lengst unna, se vedlegg 9 Med jordstykker menes et sammenhengende areal. Et jordstykke kan være delt opp i flere skifter og drives uavhengig av hverandre, men som i praksis også kan drives som et sammenhengende skifte. 16

Kilometer Figur 15: Gjennomsnittlig avstand til jordstykke for ulike bruksgrupper målt i kilometer, Driftsgranskingene 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,0 100-200 dekar 200-300 dekar 300-500 dekar > 500 dekar 500-800 dekar >800 dekar Gjennomsnittlig avstand til jordstykke Kilde: (Norsk institutt for bioøkonomisk forskning, 2015) 3.3 Kostnaden i kornproduksjonen Kostnadene i kornproduksjonen fra driftsgranskingene er delt opp i to hovedgrupper; variable 10 og faste 11 kostnader. Vi har delt inn de variable og faste kostnadene etter hvordan de er satt opp i driftsgranskingene. Vi tar for oss kostnadssiden først, for å belyse den siden vi mener påvirker stordriftsfordelene i produksjonen mest. Etter dette analyserer vi andre kostnader knyttet til økonomien i kornproduksjonen, respektivt avskrivninger og netto mekaniseringskostnad for deretter å se på prisindekser for forskjellige varer før vi oppsummerer. 3.3.1 Variable kostnader Under variable kostnader finner vi kostnader som påvirker produksjonen på kort sikt. Poster som inngår her er: Såvarer, handelsgjødsel og kalk, plantevernmidler og andre forbruksartikler mm. Diesel er i driftsgranskingene plassert som en fast kostnad. I avsnittet under analyserer vi samleposten variable kostnader som er summen av enkeltpostene. For en gjennomgang av hver post, se vedlegg. 3.3.1.1 Variable kostnader og avlingsnivå Figur 16 viser variable kostnader og kornavlinger. Det er vanskelig å se noen klar sammenheng mellom variable kostnader og driftsstørrelse. Tar man høyde for at de største brukene har større andel hveteproduksjon som har et større avlingspotensiale, så forklarer dette noe av økningen i kilo per dekar. Hveteproduksjon krever også mer behandling som er noe av grunnen til gruppen over 500 dekar har større variable kostnader. En nærmere titt viser at det er spesielt kostnader til plantevernmidler, men også handelsgjødsel hvor den største gruppa har tydelig høyere kostnader enn de andre gruppene, se vedlegg. Det at en større andel av de største brukene ligger i de mest produktive områdene forklarer også hvorfor de får større avlinger per dekar enn de andre gruppene. Den minste gruppa har store kostnader per dekar, men klarer ikke å hente dette ut i større avlinger. Blant brukene som har de laveste og største 5 års variable gjennomsnittskostnadene, skiller det 27 kroner per dekar. 10 Variable kostnader er vanligvis kostnader som øker og minsker når produksjonen øker eller minsker. 11 Faste kostnader er vanligvis kostnader som ikke varierer med endringen i produksjonen på kort sikt. 17

Kroner per dekar Kilo per dekar Figur 16: Variable kostnader og 5 års gjennomsnittlig vektet kornavling 2010-2014 12 (faste 2014-kroner) 465 445 425 405 385 365 345 325 354 356 358 360 362 364 366 368 370 372 Variable kostnader 3.3.1.2 Variable kostnader I faste kroner bruker alle bruksgruppene mer penger på variable kostnader i 2014 enn i 2000, og forskjellene i kroner per dekar mellom gruppene er mindre de siste årene, se figur 17. Igjen kan en større andel hvete blant gruppa med arealer over 500 dekar forklare hvorfor de ligger noe høyere enn de resterende. For utenom en stor andel hvete, vil spesialproduksjon som såkorn eller annen produksjon kreve ekstra innsats som kan øke de variable kostnadene noe. Det store hoppet i variable kostnader i 2009 skyldes økningen i prisen på handelsgjødsel. Figur 17: Variable kostnader per dekar (faste 2014-kroner) 13 Driftsgranskingene 500 450 400 350 300 250 200 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 12 Den største bruksgruppen, de over 500 dekar har større andel hvete som gir vanligvis noe større avlinger enn bygg og havre. 13 I variable kostnader inngår: Såvarer, handelsgjødsel og kalk, plantevernmidler, konserveringsmidler, fôrmidler, diverse til husdyrholdet, innkjøp av dyr og andre forbruksartikler. Postene konserveringsmidler, fôrmidler, diverse til husdyrholdet og innkjøp av dyr er gjennomsnittlig små og i enkelte år null. 18