særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten

Transkript

1 morten kjelland særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten en analyse av generelle og spesielle årsaksregler

2 98 del 2 sårbarhetsvernets utgangspunkter «[h]verken hovedårsagslæren, den konsekvente betingelsesteori eller et fordelingsprincip er blevet anerkendt som almindeligt erstatningsretligt årsagsprincip i norsk ret». 326 Selv om utsagnet er fra begynnelsen av 1980-tallet, er det dekkende for rettstilstanden i slutten av perioden som er analysert her. De sentrale materielle og rettssystematiske spørsmålene skulle snart få sin avklaring, gjennom P-pille II (Rt s. 64). 2.2 Klargjøringen i P-pille II (Rt s. 64) P-pille II (Rt s. 64) er prinsippdommen som fastslår at betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng i norsk rett. Hovedspørsmålet var om produsenten av p-pillen Lyndiol var ansvarlig for en arteriell trombose (hjerneslag). Den medførte lammelser i armer og bein, samt tapt taleevne. Kravet ble fremmet mot Organon AS, som markedsførte pillen i Norge. Årsaksbildet var sammensatt. Det besto av p-pillen, disposisjoner i form av medfødt misdannelse, infeksjon før hjerneslaget, røyking, alkoholinntak og et mulig nakketraume. Dommen er systematisk bygd opp. Den består av tre deler. Høyesterett drøfter spørsmålet om 1. årsakssammenheng (s ), 2. ansvarsgrunnlag (s ) og 3. foreldelse (s ). Flertallet fant at det var årsakssammenheng mellom p-pillebruken og hjernetrombosen, at selskapet var ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag, 327 og at kravet ikke var foreldet. Det er årsaksdrøftelsen som skal analyseres her. Førstvoterende gir innledningsvis en generell beskrivelse av kravet til årsakssammenheng. Han ordlegger seg slik: «Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.» (s. 69) I tillegg til positivt å angi at betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng, gir førstvoterende en negativ presisering. Han tar avstand fra den tradisjonelle hovedårsakslæren. Bakgrunnen for presiseringen er at lagmannsretten kan ha bygd på denne, og dermed et uriktig årsaksbegrep. Førstvoterende uttaler at «[h]vis lagmannsretten har ment å stille et krav om at p-pillebruken skal ha vært hovedårsaken til trombosen, er jeg ikke enig» (s. 70) Steen-Olsen 1984 s. 49. Hvis skaden hadde skjedd i dag, ville Høyesterett trolig vurdert ansvarsgrunnlaget etter prodansvl. kap. 3. Slik også Syse 2004 s. 402.

3 kapittel 3 betingelseslæren 99 For sårbarhetsproblemet er det av interesse at Høyesterett etter denne generelle klargjøringen, retter oppmerksomheten mot sårbarhetstilfellene. Her blir det presisert at betingelseslæren også gjelder der ansvarshendelsen samvirker med skadelidtes disposisjoner. Førstvoterende presiserer at betingelseslæren likestiller disponerende og utløsende årsaksfaktorer: «Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse de som tidsmessig inntrer først kunne være disponerende, mens en enkelt vil kunne fremtre som den utløsende årsak. Men såfremt de disponerende skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende.» (s. 70) Synspunktet gjentas senere i premissene (s. 77). Fjerdevoterende og femtevoterende sluttet seg til førstvoterende, og disse utgjør flertallet. Også mindretallet sluttet seg til de generelle bemerkninger om årsakskravet (s. 83). Selv om dommen er avsagt under dissens 3 2, er det enighet om de rettslige utgangspunktene. Dissensen gjaldt den konkrete rettsanvendelsen (bevisvurderingen). De presenterte rettssetningene gir grunnlag for flere refleksjoner. For det første knesetter dommen at betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng. At dommen hadde en slik avklarende funksjon, har bred støtte i teorien. 328 Lødrup uttaler at de «grunnleggende utsagn om årsakskravet finner vi i Rt s. 64», 329 mens Engstrøm, Andresen og Bryn mer eksplisitt angir at dette utgangspunktet ble «endelig fastslått i P-pilledom II inntatt i Rt s. 64». 330 Synspunktet ses også i NOU 2004: 3, der Arbeidsskadeutvalget uttaler at «[i] denne dommen slås det fast at betingelsesteorien som utgangspunkt gjelder i norsk erstatningsrett». 331 P-pille II (Rt s. 64) «autoriserer» betingelseslæren som rettslig relevant utgangspunkt for årsaksvurderingen. 332 Her ses et eksempel på forholdet mellom årsaksmodeller (faktum) og årsaksregler (juss). Særlig i eldre teori kan man få inntrykk av at betingelseslæren ikke trenger rettskildeforankring, og opptrer nærmest som et «juridisk aksiom». Den synes ofte å ha hatt status som en allmenngyldig Jf. bl.a. Kjønstad 2005a s. 256; Kjønstad 2000 s. 614 og Syse 2004 s Sml. også Nygaard 2007 s. 324, som imidlertid hevder at P-pille II (Rt s. 64) gir støtte for realisasjonslæren, jf. bl.a. Nygaard op.cit. s. 330 f. Se også Nygaard 2000c s Lødrup 2005 s Engstrøm, Andresen og Bryn 2005 s. 50. Sml. Engstrøm 1993 s (mer implisitt). Aasland 2006 s. 391 uttaler at P-pille II (Rt s. 64) «gir en så langt jeg kan bedømme det meget instruktiv redegjørelse om årsaksvilkåret i erstatningsretten». NOU 2004: 3 s. 224, 1. sp. Sml. NOU 2000: 16 s. 35, 1. sp. I samme retning Askeland 2007c s. 57, som i omtalen av dommen uttaler at «the equivalence theory and the conditio sine qua non test are crucial factors in the court s legal reasoning» (første kursivering i original).

4 100 del 2 sårbarhetsvernets utgangspunkter årsakslære som uten nærmere begrunnelse er overførbar fra andre (og prestisjetunge) felt som naturvitenskap og filosofi. Som rettsanvender kan man imidlertid ikke løse juridiske årsaksproblemer ved en slik uhjemlet import fra andre disipliner. 333 De erstatningsrettslige årsaksspørsmålene må behandles som andre rettsspørsmål. De må løses ut fra juridisk metode, basert på rettskildene. Presiseringen kan synes banal, men er viktig. Det er derfor treffende når det i Passiv Røyk II (Rt s. 495) påpekes at Høyesterett i P-pille II (Rt s. 64) «sluttet seg til betingelseslæren» (avsn. 37). Sml. Lødrup, som uttaler at «de utgangspunkter som norsk rett tar til årsaksspørsmålet harmonerer med betingelseslæren». 334 På bakgrunn av mange tiårs diskusjoner i teorien og domstolenes varierende tilnærminger, virker det noe overraskende at man først i 1992 fikk klarlagt noe så sentralt som hovedregelen om erstatningsrettslig årsakssammenheng. Selv om betingelseslæren hadde en plass også før 1992 (jf. punkt 2.1 foran), hadde den ingen avklart posisjon i forhold til hovedårsakslæren og andre årsakslærer. Selv om P-pille I (Rt s. 1160) primært omhandler bevisspørsmål, antar jeg at Høyesterett kunne ha benyttet muligheten da årsaksproblematikken var oppe til behandling. På den annen side kan dette nettopp ha beredt grunnen og gjort tiden moden for å avsi de prinsipputtalelsene som ble nedfelt i P-pille II (Rt s. 64). Det er også av interesse at Høyesterett i senere dommer fortsetter å presisere utgangspunktene for årsaksvurderingen, se neste punkt. Det er visse likhetstrekk mellom rettstilstanden i norsk rett i tiden like før P-pille II (Rt s. 64), og dagens situasjon i svensk erstatningsrett. Her har man ikke noe tilsvarende prejudikat for betingelseslæren. Schultz hevder at «[t]his absence of a coherent theoretical approach has resulted in a somewhat sloppy anything goes attitude towards the actual-causation inquiry». 335 Det er likevel grunn til å tro at betingelseslæren har en sentral plass også i svensk rett, se det komparative overblikket nedenfor i punkt 2.5. For det andre klargjorde dommen innholdet i den modifiserte hovedårsakslæren og dens forhold til betingelseslæren. Den innholdsmessige presiseringen er at norsk erstatningsrett ikke bygger på en tradisjonell hovedårsakslære. Det er bare krav om at årsaksfaktoren har vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Selv om premissene bruker en positiv formulering, er realiteten at man bare sjalter ut de uvesentlige de helt perifere faktorene. Det sies derfor at Sml. poengteringen hos Fleischer 1967 s Lødrup 2005 s. 264 (originaltekstens «bretingelseslæren» er skrivefeil for betingelseslæren). Schultz 2001 s Se også Schultz 2003 s. 278.

5 kapittel 3 betingelseslæren 101 «vi i norsk erstatningsrett bare [har] en meget neddempet og modifisert hovedårsakslære». 336 For sårbarhetstilfellene er dette av interesse, fordi denne «uvesentlighetslæren» gir særlig sårbare skadelidte et sterkere vern enn den tradisjonelle hovedårsakslæren. At sårbarheten er fremtredende i årsaksbildet, er ikke nok til å sjalte ut ansvarshendelsen som irrelevant. Det skjer først når sårbarheten er så dominerende at ansvarshendelsen spiller en uvesentlig rolle i årsaksbildet. Den rettssystematiske klargjøringen viser hvordan uvesentlighetslæren kan plasseres i forhold til betingelseslæren. Disse er nært forbundet i P-pille II (Rt s. 64) ved at uvesentlighetskriteriet er «bygd inn» i begrepet nødvendig betingelse. Førstvoterende uttaler at han «i uttrykket nødvendig [samtidig legger] at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70). Dette gir assosiasjoner til von Bars utsagn om at «[t]he identification of the causative event is thus a normative legal step, rather than one of fact or science». 337 Inkorporeringen gir en begrepsmessig syntese av logiske og alogiske kriterier. Under en slik innfallsvinkel blir betingelseslæren og uvesentlighetslæren mer kompletterende enn konkurrerende. Når jeg videre taler om en «nødvendig betingelse», forbeholdes dette imidlertid den rent logiske delen av årsaksbegrepet. Jeg behandler uvesentlighetskriteriet som et eget tema (jf. kap. 4). Etter mitt syn gir det en enklere og bedre struktur. En slik todeling synes også mer i samsvar med nyere høyesterettspraksis, selv om domsanalysene avtegner flere måter å strukturere lærene på. Dette gir også en enklere sammenlikning med fremmed rett, som følger den beskrevne «two step»-approach. Når jussen åpner for å operere med et logisk årsaksbegrep (trinn 1), som deretter suppleres av alogiske kvalifikasjonskrav (trinn 2), kan dette også bidra til en bedre kommunikasjon mellom leger og jurister. Et rent logisk årsaksbegrep samsvarer bedre med medisinernes årsaksbegrep; et alogisk årsaksbegrep «kan synes problematisk for en medisinsk sakkyndig». 338 Utfordringene er store nok fra før Rossnes (Rt s. 1, s. 8), der det henvises til Lødrup 1995 s Jeg betegner denne modifiserte varianten av hovedårsakslæren som «uvesentlighetslæren». von Bar 2000 s Schiøtz 2006 s. 24. Sml. Ranheim (Rt s. 337), der Høyesterett uttaler at «[d]et er noe forskjellige vurderinger fra de sakkyndige når det gjelder bilulykkens bidrag til Ranheims ervervstap. Anslagene må nødvendigvis også bli skjønnsmessige, og de medisinsk sakkyndiges erklæringer er selvsagt heller ikke utformet spesielt ut fra juridisk begrepsbruk» (s. 346). Jeg nevner at man også i medisin sjalter ut helt perifere bakgrunnsfaktorer, jf. kap. 4 punkt 5.2.

6 102 del 2 sårbarhetsvernets utgangspunkter Systematikken er uten materiell betydning, men den kan ha en strategisk betydning. F.eks. kan skadevolder ha et incitament til å skille ut uvesentlighetskriteriet som et eget vilkår, for dermed å tydeliggjøre at skadelidte også må passere dette «hinderet» for å ha krav på erstatning. For det tredje presiserer Høyesterett at betingelseslæren gjelder uavhengig av rekkefølgen på faktorene. Likestillingen av disponerende og utløsende årsaksfaktorer har generell gyldighet, men er særlig viktig for sårbarhetstilfellene. Det at disponerende og utløsende årsaksfaktorer er likestilt, er en forutsetning for sårbarhetsprinsippet. Denne likestillingen på vilkårssiden er nært beslektet med ekvivalensprinsippet på virkningssiden: Samtlige nødvendige betingelser betraktes som årsaker til hele skaden. For det fjerde gir dommen grunnlag for enkelte rettskildemessige betraktninger. Høyesterett formulerer betingelseslæren uten å gi rettssetningen noen eksplisitt kildeforankring. Man kan derfor spørre om retten bare bygde på egne vurderinger, eller om betingelseslæren fortsatt ble ansett som et så selvsagt utgangspunkt at den ikke trengte nærmere begrunnelse. 339 Analysen foran viser at betingelseslæren var sentral også før 1992, men at den ikke hadde noen klar hjemmel. Behovet for klargjøring fremgår av presiseringene i dommen selv, og kommer til syne i førstvoterendes uttrykkelige avgrensning mot den tradisjonelle hovedårsakslæren. Selv om juridisk teori ikke er anført i premissene, antas denne å ha vært en «argumentleverandør». Særlig har Lødrups formuleringer av årsakskravet flere likhetstrekk med rettssetningene i dommen. Det er grunn til å tro at utformingen av disse er et produkt av en vekselvirkning mellom teori og rettspraksis (jf. kap. 2 punktene ). 340 For det femte kan man reflektere over hvilken oppmerksomhet dommen fikk i sin samtid. Den ble riktignok og naturlig nok ansett som prinsipiell. I en domsomtale året etter, uttalte Engstrøm at «Høyesteretts drøftelse av det erstatningsrettslige krav til årsakssammenheng er av prinsipiell interesse utover den konkrete sak dommen gjelder». 341 Ut fra hvilken plass P-pille II (Rt s. 64) har i senere rettspraksis og juridisk teori, skulle man tro at den ble viet atskillig oppmerksomhet. Antakelsen støttes av at P-pille II også knesatte hovedregelen om overvektsprinsippet. Til tross for dommens betydning både i erstatnings- og prosess Sml. Zimmermann 2007 s. 99, som i sin sammenstilling av betingelseslærens plass i europeisk erstatningsrett uttaler at læren «is normally so uncontroversial, or even self-evident, that it is seldom raised in court». Linjene fra P-pille II (Rt s. 64) til eldre teori påpekes også av Askeland 2006a s Engstrøm 1993 s. 381.

7 kapittel 3 betingelseslæren 103 retten, fikk den ikke den publisiteten man kunne forventet i hvert fall vurdert med ettertidens øyne. 342 Når det gjelder klargjøringen av årsaksregelen, kan det ha sammenheng med at personskadeerstatningsretten befant seg i en roligere fase enn i dag. I tillegg ble oppmerksomheten kort tid etter rettet mot andre temaer enn årsakssammenheng. Året etter er en milepæl, da Høyesterett presiserte prinsipper for utmålingen, jf. «domstrilogien» Ølberg (Rt s. 1524), Horseng (Rt s. 1538) og Skoland (Rt s. 1547). Jeg har gjennomgått samtlige programmer for Det årlige personskadeerstatningsrettskurset, som arrangeres av Juristenes Utdanningssenter (JUS). En sentral målgruppe for kurset er aktører med personskadeerstatningsrett som hovedarbeidsområde. Kurset har en fast programpost som omhandler nyere rettspraksis. Verken for 1992 eller noen av de første årene etter P-pille II (Rt s. 64) var prinsippdommen viet særskilt oppmerksomhet. Interessen tok til først ved inntoget av saker med påståtte nakkeslengskader. Årsaksproblemet her ga grunnlag for nærmest årlige forelesninger fra og med Rossnes (Rt s. 1). 343 Endelig kan man spørre hvorvidt dommen innebar en rettsutvikling. Selv om P-pille II (Rt s. 64) er en prinsippdom om årsakssammenheng, snudde den ikke opp ned på den rådende rettsoppfatningen i samtiden. Ved at betingelseslæren også før 1992 hadde en plass i årsaksvurderingen, er dommen først og fremst avklarende ved at den stadfester hovedregelen. Det samme gjelder dens presisering av at betingelseslæren bare begrenses av en modifisert hovedårsakslære. I den grad dommen innebar en rettsutvikling, er den knyttet til denne delen av premissene. 2.3 Stadfesting og presisering i senere dommer Høyesterett har i senere dommer stadfestet at betingelseslæren er hovedregelen om faktisk årsakssammenheng. Teknikken er ofte at P-pille II (Rt s. 64) siteres 344 eller refereres. 345 I tillegg har Høyesterett ytterligere presisert at vi ikke har en tradisjonell hovedårsakslære. Dispril (Rt s. 915) gir et eksempel. Førstvo Dette kan kanskje forklare hvorfor domstolene i den første tiden etter P-pille II (Rt s. 64) i stedet viste til andre dommer som Ulnarisnerve (Rt s. 1299). En slik henvisning ses f.eks. i Johansen (TR, 1992, især s. 5). Her opptrer P-pille II primært i bevisvurderingen. Disse linjene i utviklingen bekreftes av Kjell Øiestad, som er direktør i JUS. Jf. bl.a. Dispril (Rt s. 915, s. 920). Jf. bl.a. Pseudoanfall (Rt s. 158, avsn. 62), Schizofreni (Rt s. 172, avsn. 42), Ranheim (Rt s. 337, s. 342 implisitt), Nilsen (Rt s. 320, s. 329), Passiv Røyk I (Rt s. 1614, s ), Thelle (Rt s. 418, s. 432), Stokke (Rt s. 1473, s. 1478, og mindretallet s ) og Rossnes (Rt s. 1, mindretallet s. 8). Sml. videre Passiv Røyk II (Rt s. 495, avsn. 37). I Psykolog (Rt s. 1358, avsn. 38) er betingelseslæren formulert under henvisning til Nilsen.