Yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære

Transkript

1 [start kap] Yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære Av Magne Strandberg og Tor Brøvig Aasen Magne Strandberg (f. 1978) er førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Han underviser der i erstatningsrett og sivilprosess. Han disputerte i 2010 på avhandlingen «Beviskrav i sivile saker en bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger». Han ga i 2005 ut boken «Skadelidtes hypotetiske inntekt om erstatningsutmåling og bevis». Tor Brøvig Aasen (f. 1946) er spesialist i lungesykdommer og indremedisin. Han er avdelingsdirektør ved Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland Sykehus. Hvis en sykdom skal godkjennes som yrkessykdom, er det vilkår om årsakssammenheng mellom det arbeidet trygdesøkeren har utført og den sykdommen han lider av, jf. folketrygdloven (ftrl.) 13 4 andre ledd. Kravene til årsakssammenheng er ikke like sterkt avklarte i alle deler av trygderetten, men årsakskravet i 13 4 andre ledd er blitt ganske konsekvent tolket som en kombinasjon av et hovedårsakskrav og en fordelingslære. Denne artikkelen vil gi en juridisk analyse av hovedårsakskravet og fordelingslæren. I tillegg vil det bli gitt en gjennomgang av enkelte medisinsk-faglige forutsetninger som bør være tilfredsstilt før hovedårsakskravet og fordelingslæren kan praktiseres på en forsvarlig måte. 1. Innledning I løpet av få år behandlet Høyesterett samme årsaksforhold to ganger: En kvinne hadde i 1992 fått påvist lungekreft. Hun hadde røykt minst sigaretter daglig siden I tillegg var hun fra 1977 utsatt for store mengder passiv røyking 148

2 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære i sin jobb som bartender. Kvinnen hevdet at den passive røykingen var årsak til lungekreften. Hun krevde erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven og yrkesskadetrygd etter folketrygdloven kapittel 13. Høyesterett behandlet først erstatningskravet. 1 Høyesterett kom til at lungekreften skyldtes et samvirke mellom aktiv og passiv røyking. Under dissens (4 1) fikk kvinnen likevel full erstatning. Høyesterett behandlet trygdekravet noen år senere. 2 Også nå kom Høyesterett til at lungekreften skyldtes samvirke mellom aktiv og passiv røyking, men den passive røykingen ble bare regnet som 45 % årsak til lungekreften. Og trygdesøkeren fikk bare tilkjent ca. 45 % av ytelsen hun hadde søkt om. Siden disse to dommene angår de samme årsakene til én og samme sykdom hos én og samme person, viser de hvor forskjellige årsaksreglene kan være på ulike rettsområder. Mens erstatningsrettens utgangspunkt er at en påstått årsaksfaktor enten godkjennes eller ikke godkjennes som årsak til hele skaden, er trygderettens utgangspunkt at en påstått årsaksfaktor kan godkjennes som mer eller mindre årsak til en skade. Trygderetten har tydeligvis mer graduelle årsakskrav enn erstatningsretten har, men det er vanskelig å få tak på hva trygderettens årsakskrav nærmere bestemt går ut på. Trygderettens årsakskrav har ikke vært gjenstand for slike omfattende teoretiske analyser som erstatningsrettens årsakskrav har. Mens erstatningsrettens årsakskrav er analysert i en rekke arbeider, 3 er trygderet- 1. Rt s Rt s Fredrik Stang, Skade voldt av flere, Christiania 1918 s. 8 18, Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Christiania 1919 s. 66, Gunnar Astrup Hoel, Risiko og ansvar, Oslo 1929, Johs. Andenæs, «Konkurrerende skadeårsaker», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1941 s , Kristen Andersen, «Unnlatelse, årsakssammenheng og rettsstrid i erstatningsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1943 s , Carsten Smith, Solidaritet og regress i erstatningsretten, Oslo 1962 s , Nils Nygaard, Ole Hagen og Siri Nome, Årsak og bevis ved ansvar for skade, Oslo 1986, Nils Nygaard, «Årsaksspørsmål og årsakslærer i skadebotretten», Rettsteori og rettsliv: Festskrift til Carsten Smith, Oslo 2000 s , Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg., Oslo 2007 s. 322 flg., Bjarte Askeland, Tapsfordeling og regress, Bergen 2006 s , Bjørn Engstrøm, «Kravet om årsakssammenheng særlig om hovedårsakslæren», Tidsskrift for erstatningsrett 2007 s , Morten Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten en analyse av generelle og spesielle årsaksregler, Oslo 2008, Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utg. (med bistand fra Morten Kjelland), Oslo 2009 s , Trine-Lise Wilhelmsen, Årsaksproblemer i erstatningsretten årsakslærer, formålsbetraktninger og økonomisk effektivitet, Oslo 2011 s. 21 flg., Morten Kjelland, «Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten en populærvitenskapelig fremstilling av generelle regler og de særskilte kriterier for vurdering av nakkeslengskader», Nordisk försäkringstidskrift 2/2012 s. 1 40, Birgitte Hagland, Erstatningsbetingende medvirkning, Oslo 2012 s. 162 flg., Magne Strandberg, «Teorien om hindringssammenheng som vilkår for erstatningsansvar», Tidsskrift for erstatningsrett 2013 s

3 magne strandberg og tor brøvig aasen tens årsakskrav bare belyst gjennom enkelte artikler og mindre deler av bøker. 4 Trygderetten har derfor verken fått inngående analyser av hva de sentrale årsaksbegrepene går ut på, eller kritiske analyserer av de ulike begrepenes fordeler og ulemper. I denne artikkelen skal vi forsøke å fylle noe av trygderettens årsaksteoretiske tomrom. Vi skal ikke ta opp alle årsaksreglene i trygderetten, men begrenser oss til spørsmålet om når en sykdom skal godkjennes som yrkesskade. Vi forutsetter at trygdesøkeren har en yrkessykdom, det vil si en sykdom som står på listen over yrkessykdommer, 5 og skal undersøke kravet om at arbeidsforholdet var årsak til sykdommen. Vi analyserer først innholdet i årsaksreglene (pkt. 2), deretter visse medisinsk-faglige forutsetninger som må være til stede når disse årsaksreglene praktiseres (pkt. 3). 4. Asbjørn Kjønstad, Yrkesskadetrygden. Fire utvalgte emner, Oslo 1978 s , Nils Nygaard og Gudrun Holgersen, Trygderett. Lovforståelse analysemetode og begrep, 2. utg., Bergen 1996 s , Ole-Erik Øie, Trygderetten og dens rettsanvendelse, Oslo 1994 s , Lars Olav Skårberg og Marianne Reusch, Yrkesskade, Oslo 2003 s , Nicolai V. Skjerdal, «Samvirkende årsaker ved yrkesskader og yrkessykdommer. To høyesterettsdommer om passiv røyking og betydningen av skadelidtes medvirkning», Tidsskrift for erstatningsrett 2007 s , Runar Narvland, «Kravet til årsakssammenheng i yrkesskadesaker etter folketrygdloven», Tidsskrift for erstatningsrett 2008 s , Asbjørn Kjønstad (red.), Folketrygdloven med kommentarer, Oslo 2007 s , og Forskrift 11. mars 1997 nr. 210 om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade. NOU 2008: 11 Yrkessykdommer gir et forslag til en omfattende revisjon av forskriften, men forslagene er foreløpig ikke blitt gjennomført. Begrepet arbeidsrelatert sykdom er videre enn begrepet yrkessykdom. Innenfor yrkessykdom faller bare sykdommer som er godkjent som yrkessykdom etter yrkessykdomslisten. Innenfor arbeidsrelatert sykdom faller alle yrkessykdommer, men også alle andre sykdommer som er forårsaket av et arbeidsforhold. Nærmere: Sverre Langård, «Arbeidsbetingede sykdommer i Norge», NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade s (s. 90), Sverre Langård, «Fordeling av årsaksvekt ved arbeids- og miljøbetingede sykdommer på basis av epidemiologiske data», Norsk Epidemiologi 1994 s og NOU 2008: 11 s. 47. Skillet er forutsatt i arbeidsmiljøloven 5 3: «Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven 13 4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.» 150

4 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære 2. Årsakskrav i trygderetten 2.1. Hovedårsakskrav og fordelingslære Trygderetten bygger ikke på én bestemt årsakslære. I motsetning til erstatningsretten, som har ett sett årsakskrav som stort sett gjelder i alle saker, tar trygderetten verken utgangspunkt i betingelseslæren eller en annen årsakslære som gjelder generelt. Selv ikke på det mer begrensete området for yrkesskadetrygd kan man uten videre stille ett enhetlig årsakskrav, jf. Rt s. 735 avsnitt Ulikhetene skyldes i første rekke at domstolene og forvaltningen har tolket og praktisert årsakskravene i noen trygderegler på en annen måte enn de har tolket og praktisert årsakskravene i andre trygderegler. Ord som «årsak», «forårsaket» og «skyldes» må derfor tolkes konkret der de dukker opp i folketrygdloven. Det alminnelige årsakskravet for yrkesskader følger av ftrl. 13 3, men en særregel for yrkessykdommer følger av ftrl andre ledd: «Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom a) sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle, b) vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, c) symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og d) det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.» Hvis vilkårene i bokstavene a) c) er oppfylt, utløses årsakspresumsjonen i bokstav d). Presumsjonen går ut på at arbeidsforholdet regnes som årsak med mindre det er sannsynlighetsovervekt for at noe annet er årsak til trygdesøkerens symptomer. Det er likevel ikke lett å få tak i innholdet i bokstav d). Ordlyden tilsier at den bare er en beviskravsregel for tilfellene der det er flere alternative årsaker til symptomene, men i praksis har man også innfortolket et eget materielt årsakskrav i bokstav d). 7 Hva betyr så «årsak» i 13 4 andre ledd bokstav d)? Verken ordlyden eller forarbeidene klargjør det. 8 I Rt s. 495 anførte trygdesøkeren at «årsak» i 13 4 måtte forstås på samme måte som i erstatningsretten. Årsakssammenheng ville da 6. Se også Engstrøm 2007 s. 81 og Narvland 2008 s Se bl.a. Rt s Se NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov s og Ot.prp. nr. 8 Om ny lov om folketrygd (folketrygdloven) s

5 magne strandberg og tor brøvig aasen foreligge fordi den yrkesrelaterte passive røykingen var en nødvendig betingelse for lungekreften og var vesentlig nok i årsaksbildet til at det var naturlig å knytte ansvar til den. Høyesterett avviste dette. I stedet skulle «årsak» forstås som at yrkessykdommen var hovedårsaken til symptomene: «Jeg finner etter dette at når den yrkesrelaterte påvirkning, som her er passiv røyking, ikke er hovedårsaken til lungekreften, kan yrkessykdommen ikke i sin helhet godkjennes som yrkesskade.» (avsnitt 67) «Hovedårsak» betyr da at minst 50 % av årsaksbidraget må stamme fra arbeidet. Hvis bidraget er mer enn 50 %, aksepteres sykdommen i sin helhet som yrkesskade. 9 Det er noe usikkert om hovedårsakskravet er oppfylt i en 50/50-situasjon, det vil si at 50 % av årsaksbidraget er arbeidsrelatert og 50 % stammer fra andre årsaksfaktorer. Premissene i høyesterettsdommen er ikke helt konsekvente om dette, men det virker som hovedårsakskravet er oppfylt så lenge den arbeidsrelaterte faktoren utgjør 50 % eller mer av de samvirkende faktorene. 10 Hovedårsakskravet gjelder i de fleste tilfeller med samvirke mellom en arbeidsbetinget årsaksfaktor og andre årsaksfaktorer. Men det finnes et par unntak eller modifikasjoner her: For det første gjelder hovedårsakskravet ikke når det er synergieffekt mellom en arbeidsbetinget årsaksfaktor og andre årsaksfaktorer. En synergieffekt foreligger når to eller flere årsaksfaktorer forsterker hverandres effekt, noe som innebærer at effekten fra faktorene samlet er høyere enn summen av de enkelte faktorene isolert. Hvis det er synergieffekt mellom flere årsaksfaktorer, kan yrkessykdommen i sin helhet regnes som yrkesskade selv om den arbeidsbetingede faktoren ikke var hovedårsaken. 11 Begrunnelsen ser ut til å være at det i synergitilfellene er vanskelig å beregne den arbeidsrelaterte faktorens årsaksandel. Hvis det i en sak er mulig å beregne den arbeidsrelaterte faktorens årsaksandel, så gjelder hovedårsakskravet selv om det foreligger synergieffekt. Et eksempel på dette er Rt s. 495, der Høyesterett la til grunn at det var synergieffekt mellom aktiv og passiv røyking. 12 Hovedårsakskravet ble likevel anvendt fordi de sakkyndige 9. NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring s. 230 og Narvland 2008 s Skjerdal 2005 s og Arbeids- og Velferdsetaten, Rundskriv til ftrl kap 13: Yrkesskadedekning, 01. mai 1997 (heretter «Rundskriv 1997»). 11. Rt s. 495 avsnitt 52 og 55. Se også NOU 2000: 16 Tobakksindustriens erstatningsansvar s , NOU 2004: 3 s. 230, Rundskriv 1997 og Narvland 2008 s. 236 og 250 med henvisning til praksis fra Trygderetten. 12. Høyesterett baserer dette på uttalelser fra de sakkyndige (avsnitt 34). 152

6 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære hadde estimert årsaksandelen knyttet til arbeidsrelatert passiv røyking. 13 For det andre gjelder hovedårsakskravet neppe hvis det er samvirke mellom en arbeidsbetinget årsaksfaktor og en årsaksfaktor som skyldes trygdesøkerens arvelige disposisjon. 14 Ifølge gjeldende rundskriv tas en arvelig disposisjon bare i betraktning hvis den er en «helt dominerende årsak til sykdomsutviklingen» 15. Dette minner om erstatningsrettens regel om at skadevolder må ta skadelidte som han er, 16 men trygderettens regel er snevrere fordi den bare gjelder særlig sårbarhet på grunn av arvelige faktorer. Hvis den arbeidsrelaterte faktorens årsaksbidrag er mindre enn 50 %, suppleres hovedårsakslæren av en fordelingslære. Også fordelingslæren var utviklet i tidligere forvaltningspraksis, og ble bekreftet av Høyesterett i Rt s Fordelingslæren går ut på at trygden hefter for samme forholdsmessige andel som årsaksbidraget. Hvis årsaksbidraget er 30 %, regnes sykdommen som 30 % yrkesskade. Både årsakssammenhengen og rettsvirkningen graderes da etter årsaksbidraget. Den praktiske effekten av graderingen varierer mellom de ulike trygdeytelsene. I Rt s. 495, som gjaldt menerstatning etter ftrl , ble trygdesøkeren plassert i en lavere gruppe enn hun ville blitt plassert i hvis sykdommen var godkjent fullt ut som yrkesskade. Hun fikk menerstatning beregnet etter gruppe 1, noe som er basert på % invaliditet. Hvis yrkessykdommen fullt ut hadde blitt godkjent som yrkesskade, ville hun fått menerstatning etter en gruppe tilsvarende hennes faktiske invaliditet på 35 %. «Årsak» i ftrl andre ledd er altså tolket som et hovedårsakskrav kombinert med en fordelingslære. Tolkningen har i dag sterkt rettskildegrunnlag. Begge følger klart av Rt s. 495, som igjen var basert på noenlunde fast praksis fra Trygderetten og tidligere rundskriv. Tolkningen har også en viss støtte i forarbeidene fordi det er rimelig å anta at det ville blitt klart uttrykt hvis man ønsket å innføre andre årsakskrav enn de som var utviklet i praksis. 17 Tolkningen er også fulgt opp i senere forvaltningspraksis. 18 Men selv om det primære rettsgrunnlaget for hovedårsakskravet og fordelingslæren er ganske solid, er det uklart hva hovedårsakskravet og fordelingslæren nærmere bestemt går ut på. Hovedårsakskravet 13. Rt s. 495 avsnitt 34 og Rt s. 495 avsnitt Rundskriv 1997 kommentar til Nygaard 2007 s , Kjelland 2008 s. 155 flg., Lødrup 2009 s Rt s. 495 avsnitt Narvland 2008 s

7 magne strandberg og tor brøvig aasen og fordelingslæren knytter rettsvirkninger til størrelser som «50 % av årsaksbidraget», «40 % av årsaksbidraget» eller «30 % av årsaksbidraget», men det er ikke lett å forstå hva disse tallene egentlig står for. Ordet «hovedårsak» dukker opp i flere rettslige sammenhenger, som forsikringsretten, erstatningsretten og flere steder i trygderetten, men det er langt fra gitt at ordet betyr det samme overalt. 19 Tvert om kan ordet trolig stå for flere vilkår med forskjellige indre kjennetegn. 20 En sentral oppgave blir da å finne ut hva «hovedårsak» betyr når det opptrer i ftrl Én måte å gjøre dette på, er å trekke paralleller til årsaksreglene i erstatningsretten: 2.2. Sammenligning med vesentlighetskravet i erstatningsretten Arbeidsrelaterte sykdommer utløser ofte krav om både erstatning og trygd. De fleste erstatningskravene som følge av slike sykdommer går etter yrkesskadeforsikringsloven. Årsakskravene i yrkesskadeforsikringsloven er stort sett de samme som årsaksreglene i den alminnelige erstatningsretten, jf. Rt s og Rt s Årsakskravet er for det første at den arbeidsrelaterte faktoren må være en nødvendig betingelse for sykdommen. 21 For det andre må den arbeidsrelaterte faktoren være så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig eller naturlig å knytte ansvar til den. 22 For det tredje må sykdommen være en påregnelig og ikke for fjern og avledet følge av den arbeidsrelaterte faktoren. 23 Etter ftrl gjelder som 19. Om hovedårsakskravet i forsikringsretten: Gunnar Astrup Hoel, «Hovedårsaksprinsippet», Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr s , Trine-Lise Wilhelmsen, «Årsaksprinsipper og tolkningsprinsipper i forsikringsretten», Tidsskrift for erstatningsrett 2011 s Se også Nygaard/Holgersen 1996 s Bl.a. Rt s. 64 p-pilledom II, Rt s. 915 Disprildommen, Rt s passiv røyk I, Rt s. 320 Nilsendommen, Rt s. 337 Ranheimdommen. Nærmere Stang 1918 s. 8 18, Stang 1919 s. 66, Lødrup 2009 s. 329 flg., Kjelland 2008 s. 93 flg., Wilhelmsen 2011 s. 21 flg., Kjelland 2012 s Betingelseslæren er kritisert, og det er lansert flere alternative årsaksklærer, se bl.a. Nygaard 1986, Richard W. Wright, «Causation in Tort Law», California Law Review (vol. 73) 1985 s (s ), Nygaard 2007 s. 323 flg., Mårten Schultz, Kausalitet. Studier i skadeståndsrättslig argumentation, Stockholm 2007 s. 265 flg., Hagland 2012 s. 162 flg. I og med at denne debatten bare angår årsakskravet i erstatningsretten, går vi ikke nærmere inn på den. 22. Rt s. 64 p-pilledom II (s. 70), Rt s Lie-dommen, Rt s. 620 inneklimadommen, Rt s. 915 Disprildommen og Rt s. 338 dykkerdommen. Nærmere Nygaard 2007 s. 325 og 332, Kjelland 2008 s. 157 flg., Lødrup 2009 s , Hagland 2012 s Bl.a. Rt s. 320, Rt s. 158 og Rt s Nærmere Nygaard 2007 s. 352 flg. og , Kjelland 2008 s , Lødrup 2009 s. 367 flg. og

8 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære sagt ikke erstatningsrettens årsakskrav, men et hovedårsakskrav kombinert med en fordelingslære. Trygderettens og erstatningsrettens årsakskrav har dermed så ulike utgangspunkter at trygderettens årsakskrav neppe kan klargjøres gjennom å analogisere fra rettskilder om årsakskravene i erstatningsretten. Erstatningsrettens årsakskrav kan likevel bidra til å klargjøre trygderettens årsakskrav: De mer velutviklete og gjennomanalyserte årsaksreglene i erstatningsretten kan brukes som sammenligningsgrunnlag for de mer ubestemte årsaksreglene i trygderetten. Hovedårsakskravet kan til en viss grad klargjøres ved å påvise likheter og forskjeller med årsaksreglene i erstatningsretten. Vi starter med et viktig likhetstrekk: Både erstatningsretten og yrkesskadetrygden stiller konkrete årsakskrav, det vil si at den konkrete risikoen én bestemt arbeidstaker er utsatt for hos én bestemt arbeidsgiver må være årsak til den bestemte skaden eller sykdommen hos den bestemte skadelidte. Verken erstatningsretten eller yrkesskadetrygden knytter rettsvirkninger til en generell årsakssammenheng mellom en type risiko og en type skade eller sykdom. Det er derfor ikke nok å vise at passiv røyk kan føre til lungekreft, at passiv røyk fører til lungekreft i så og så mange tilfeller eller at passiv røyk forårsaker en viss andel av det totale antall lungekrefttilfeller. Opplysninger om slike generelle årsakssammenhenger er relevante i årsaks- og bevisvurderingen, men de utløser ikke i seg selv rettsvirkninger. Et annet likhetstrekk er at både vesentlighetskravet og hovedårsakskravet regulerer tilfeller med flere samvirkende årsaksfaktorer. Samvirkende årsaksfaktorer foreligger når to eller flere årsaksfaktorer er nødvendige for at skaden skulle inntreffe eller når to eller flere årsaksfaktorer virket sammen for å realisere skaden. 24 Vesentlighetskravet og hovedårsakskravet regulerer tilfeller med samvirke mellom en ansvarsbærende årsaksfaktor og én eller flere årsaksfaktorer som ikke er ansvarsbærende for saksøkte. Med «ansvarsbærende» mener vi en årsaksfaktor som stammer fra et forhold som den påståtte skadevolderen kan ha ansvar for etter reglene om ansvarsgrunnlag i erstatningsretten eller den konkrete trygdehjemmelen i trygdesaker. I saker om yrkessykdommer er de ansvarsbærende årsaksfaktorer de faktorer som er arbeidsrelaterte. Både vesentlighetskravet og hovedårsakskravet forutsetter en oppdeling mellom ulike årsaksfaktorer, det vil si at man både må identifisere de ulike årsaksfaktorene og skille dem fra hverandre. Vesentlighetskravet og hovedårsakskravet forutsetter også en inndeling av årsaks- 24. Sml. Lødrup 2009 s. 331, Nygaard 1986 s. 27 og Nygaard 2007 s

9 magne strandberg og tor brøvig aasen faktorene mellom de ansvarsbærende og de ikke-ansvarsbærende, det vil si at hver enkelt årsaksfaktor må kategoriseres som enten ansvarsbærende eller ikke-ansvarsbærende. Til sist forutsetter både vesentlighetskravet og hovedårsakskravet en sammenligning mellom de ulike årsaksfaktorene, det vil si en sammenligning mellom den eller de ansvarsbærende faktoren(e) og den eller de ikke-ansvarsbærende faktoren(e). 25 Det avgjørende er om den ansvarsbærende årsaksfaktoren var sterk nok, sentral nok eller viktig nok sammenlignet med de andre årsaksfaktorene. Den klareste forskjellen mellom hovedårsakskravet i ftrl og vesentlighetskravet i erstatningsretten, er at hovedårsakskravet er strengere enn vesentlighetskravet. Hovedårsakskravet er bare oppfylt hvis den arbeidsrelaterte faktoren er den viktigste årsaken til skaden, mens vesentlighetskravet er oppfylt i alle tilfeller unntatt når andre årsaksfaktorer er de dominerende elementene i årsaksbildet. I de fleste tilfeller vil bare én av de samvirkende årsaksfaktorene regnes som hovedårsaken, men flere av faktorene vil likevel regnes som vesentlige nok til at det knyttes erstatningsansvar til dem. Hovedårsakskravet er dermed strengere i den forstand at det finnes tilfeller der vesentlighetskravet er oppfylt uten at hovedårsakskravet er oppfylt samtidig som det ikke finnes tilfeller der hovedårsakskravet er oppfylt uten at vesentlighetskravet er oppfylt. At vesentlighetskravet kan være oppfylt selv om hovedårsakskravet ikke er oppfylt, kommer frem i de to dommene om passiv røyking. Dommene dreier seg om samme årsaksforhold, og vesentlighetskravet var oppfylt i erstatningssaken selv om hovedårsakskravet ikke var oppfylt i trygdesaken. Det er også en trygg slutning at vesentlighetskravet alltid er oppfylt hvis hovedårsakskravet er oppfylt. Hvis den arbeidsrelaterte faktoren er hovedårsaken til sykdommen, vil den uten videre regnes som vesentlig nok til at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den. En annen forskjell er at hovedårsakskravet formuleres kvantitativt, mens vesentlighetskravet formuleres kvalitativt. Tradisjonen med å tallfeste årsakskrav er sterkere i trygderetten enn i erstatningsretten, og forskjellen er særlig stor når vesentlighetskravet i erstatningsretten sammenlignes med hovedårsakskravet i ftrl Det virker som selve årsaksbegrepet i ftrl forstås på en kvantitativ måte. I Rt s. 495 finnes det riktignok ikke en uttrykkelig kvantitativ definisjon av årsakskravet, men dommen konstituerer årsakskravet i en etablert trygderettspraksis som blir omtalt med kvantitative formuleringer: 25. Se Nygaard 2007 s. 355, Kjelland 2008 s. 157 og om vesentlighetskravet. 156

10 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære «Jeg forstår Trygderettens avgjørelser sett i sammenheng slik at yrkesrelatert påvirkning i utgangspunktet må være hovedårsak til yrkessykdommen for at denne skal godkjennes som yrkesskade fullt ut. Dette følger direkte av den faste praksis med å godkjenne for en andel når påvirkningen anses for å være 50 prosent eller mindre og av begrunnelsen i enkeltavgjørelser.» (avsnitt 56) Det virker som «hovedårsak» skal forstås som at minst 50 % av årsaksbidraget må stamme fra arbeidet. At Høyesterett forutsetter en slik kvantitativ forståelse, kommer også frem i den konkrete vurderingen der man helt enkelt konstaterer at 45 % ikke er nok (avsnitt 35). I tillegg blir slike kvantitative formuleringer brukt av lagmannsrettene og av juridisk teori. 26 Vesentlighetskravet i erstatningsretten blir derimot formulert på en kvalitativ måte. 27 Formuleringen er vanligvis at den ansvarsbærende årsaksfaktoren må være «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den». 28 Også når domstolene viser at vesentlighetskravet ikke er oppfylt er det ved bruk av vage, skjønnsmessige formuleringer som at den ansvarsbærende faktoren bare stod for «et meget lite bidrag». 29 Det er ingen tradisjon for å tallfeste vesentlighetskravet. I noen dommer finnes riktignok enkelte kvantifiserte aspekter, slik man i Rt s Liedommen kan lese at den ansvarsbærende årsak (en trafikkulykke fra 1988) skjønnsmessig bare kunne svare for 1/8 av en medisinsk og ervervsmessig uførhet på 20 %. Tallfestingen angikk likevel bare ett element i en bred vurdering, slik at tallene ikke kan være noen definisjon av vesentlighetskravet. Man kan hevde at formuleringsforskjellene bare skyldes mer eller mindre tilfeldige språkbrukstradisjoner i trygderetten og erstatningsretten, men det virker mer nærliggende å tolke formuleringene som uttrykk for genuine innholdsmessige forskjeller mellom hovedårsakskravet og vesentlighetskravet: Den kvalitative formuleringen av vesentlighetskravet viser at vesentlighetsvurderingen er en bred, normativ vurdering. Vurderingen kan inneholde enkelte kvantifiserbare faktorer, 26. LB (Borgarting): «Yrkessykdommen godkjennes etter dette fullt ut såfremt arbeidsmiljøet er en årsaksfaktor med 50 % eller mer». LG (Gulating): «Dersom den yrkesrelaterte årsaksfaktoren utgjør 50 % eller mer av årsaken til den aktuelle sykdommen, skal sykdommen godkjennes i sin helhet.» LA (Agder): «Dersom de yrkesrelaterte årsaker utgjør 50 % eller mer godkjennes sykdommen fullt ut.» Se også NOU 2004: 3 s. 230, Kjønstad (red.) 2007 s. 592, Narvland 2008 s. 234 og Se Askeland 2006 s. 215, som bruker «årsakskvalitet» om «den tradisjon vi i norsk erstatningsrett har for å operere med årsaksfaktorer som er»mer dominerende«enn andre,»mer umiddelbare«enn andre eller lignende betegnelser.» 28. Rt s. 64 (s. 70). 29. Rt s Liedommen (s. 1581). 157

11 magne strandberg og tor brøvig aasen slik som den generelle evnen årsaksfaktoren har til å volde en slik skade, eller hvor ofte en slik skade følger av denne typen handlinger. Men vurderingen kan også inneholde momenter som det er umulig å kvantifisere på en meningsfull måte. Vurderingen beror f.eks. på hvilken rolle den ansvarsbærende årsaksfaktoren hadde i årsaksbildet, det vil si om årsaksfaktoren var en utløsende årsak eller om den bare var en passiv betingelse, om den var sentral eller perifer osv. 30 Vurderingen beror også på rene normative betraktninger, f.eks. om det å dekke denne typen skade er innenfor erstatningsregelens formål. 31 At hovedårsakskravet i trygderetten er formulert på en kvantitativ måte, viser at hovedårsaksvurderingen er en smal og rent empirisk vurdering av kreftene til de ulike årsaksfaktorene. Vurderingen er smal i den forstand at de ikke-kvantifiserbare elementene som inngår i vesentlighetsvurderingen er irrelevante. Vurderingen etter ftrl skal verken bero på den arbeidsrelaterte årsaksfaktorens rolle i årsaksbildet eller betraktninger knyttet til formålene bak reglene om yrkesskadetrygd. Det er et «rent» årsaksspørsmål i den forstand at det utelukkende beror på hvilken grad av årsaksbidrag som faktisk kom fra arbeidet og hvilken kraft som kom fra andre årsaker: «Vurderingen av om det foreligger annen sykdom eller påvirkning som er en mer sannsynlig årsak til de aktuelle symptomene enn de yrkesbetingede, kan sammenliknes med å foreta en vektlegging i en balansevekt. I den ene vektskålen legger vi de yrkesbetingede årsaksfaktorer og i den andre skålen legger vi de andre mulige årsaksfaktorer i form av»annen sykdom«eller»annen påvirkning«.» (Rundskriv 1997) Hovedårsakskravet skal bero på en sammenligning av den årsakskraften som den arbeidsrelaterte årsaksfaktoren har tilført og den årsakskraften som de andre årsaksfaktorene har tilført. Den arbeidsrelaterte faktoren har tilført 50 % eller mer av årsaksbidraget hvis den har tilført minst like mye årsakskraft som de andre årsakene har tilført. Forskjellen mellom det normative vesentlighetskravet og det deskriptive hovedårsakskravet kan også forklares med måten årsakslærene i erstatningsretten og trygderetten er bygget opp: Erstatningsretten skiller mellom kravet til faktisk årsakssammenheng og kravene til rettslig årsakssammenheng. 32 Det er muligens noe uenighet om hvorvidt vesentlighetskravet er et krav til faktisk årsakssam- 30. Kjelland 2008 s Kjelland 2008 s Nygaard 2007 s

12 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære menheng eller til rettslig årsakssammenheng, 33 men poenget er uansett at vesentlighetskravet kommer i tillegg til et rent faktisk krav om at den ansvarsbærende faktoren må være en nødvendig betingelse. I trygderetten er dette annerledes. Hovedårsakskravet i ftrl gjelder ikke i tillegg til et krav om nødvendig betingelse, men i stedet for kravet til nødvendig betingelse. Selve hoveduenigheten i Rt s. 495 var om betingelseslæren eller hovedårsakslæren skulle gjelde, og når valget falt på hovedårsakslæren kom hovedårsakskravet i stedet for kravet om nødvendig betingelse. Hovedårsakskravets rent deskriptive innhold kan skyldes at det skal ha den samme rollen som betingelseskravet har i erstatningsretten. Det er også en annen forskjell mellom årsaksreglene i erstatningsretten og trygderetten: Erstatningsretten bygger på et enten-eller-system der enhver årsaksfaktor enten regnes som fullverdig årsak til hele skaden eller ikke regnes som årsak i det hele tatt. 34 I vesentlighetskravet må man riktignok gjøre en graduell vurdering av om den ansvarsbærende årsaksfaktoren er sentral nok som årsak, men virkningen er alltid at faktoren enten er vesentlig nok eller ikke er vesentlig nok. 35 Trygderetten har et mer graduelt system. Hvis hovedårsakskravet ikke er innfridd, gjør fordelingslæren at den yrkesrelaterte årsaksfaktoren delvis regnes som årsak til skaden og at trygdesøkeren får utbetalt deler av trygdeytelsen. Det kan da være nærliggende å anta at trygderettens kvantitative årsaksformulering skyldes at man har behov for en sterkere gradering av rettsvirkning enn det erstatningsretten har. Men også i erstatningsretten vil rettsvirkningen noen ganger graderes etter graden av årsakssammenheng. Det gjelder bl.a. når ansvar fordeles mellom flere ansvarlige etter skl. 5 3 og når ansvaret avkortes ved skadelidtes medvirkning etter skl Men heller ikke i disse delene av erstatningsretten formuleres årsakskravet på en kvantitativ måte. Tvert om er det også her slik at årsaksvurderingen vil omfatte flere ikke-kvantifiserbare elementer, f.eks. om årsaksfaktoren var sentral eller perifer i årsaksbildet. Og selv om graden av årsakssammenheng påvirker rettsvirkningen, vil man ikke fingradere årsakssammenhengen. Man nøyer seg med grove brøker Sml. Nygaard 2007 s. 332 og Lødrup 2009 s Bl.a. Rt s (s. 1479). 35. Kjelland 2008 s Askeland 2006 s , Nygaard 2007 s og , Lødrup 2009 s og Nygaard 2007 s

13 magne strandberg og tor brøvig aasen Hovedårsakskravet i trygderetten er altså kvantitativt, deskriptivt og smalt. Vesentlighetskravet i erstatningsretten er kvalitativt, normativt og bredt. Forskjellene mellom årsakskravene er dype. Det er ikke bare en forskjell mellom et strengere og et mildere krav, men to artsforskjellige krav Sammenligning med andre årsaksregler i trygderetten Noen aspekter ved hovedårsakskravet og fordelingslæren i ftrl kan også komme frem hvis de sammenlignes med andre årsakskrav i trygderetten. Det er fortsatt en del variasjon mellom årsakskravene i de ulike delene av trygderetten, men det virker som praksis om yrkesskadetrygd går i retning av hovedårsakslæren. 38 Et krav om hovedårsak gjelder både for sammenhengen mellom yrkesskade og behandlingsutgifter eller lignende etter 5 25, for det generelle kravet om årsakssammenheng mellom arbeidsulykke og skade etter 13 3, og for det spesielle kravet om årsakssammenheng mellom arbeid og sykdom etter 13 4 andre ledd. I saker om tolking av årsakskravene i yrkesskadetrygden brukes også praksis fra andre deler av yrkesskadetrygden som argument. I Rt s. 495 avsnitt 66 trekkes det frem at andre regler om yrkesskade har et hovedårsakskrav. Og i Rt s. 735 argumenteres det med at dommen i Rt s. 495 statuerte et hovedårsakskrav i ftrl andre ledd. Høyesterett skriver uttrykkelig at dommen har overføringsverdi selv om den handler om en annen bestemmelse. 39 Men ser man nærmere på de ulike yrkesskadereglene, virker det som ordet «hovedårsak» brukes om ganske ulike realiteter: Vi ser først på årsakskravet i ftrl første ledd. Bestemmelsen går ut på at den som er påført en yrkesskade eller yrkessykdom får «full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og ledemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell, og hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden.» Ordene «bøte på følgene av skaden» uttrykker et årsakskrav. Yrkesskaden eller yrkessykdommen må være årsak til behovet som skal dekkes av legehjelp eller lignende. Årsakskravet formuleres her som et hovedårsakskrav, jf. Rt s. 735: Narvland 2008 s Rt s. 735 avsnitt Kjønstad (red.) 2007 s

14 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære «det er et vilkår for å få dekket utgifter at behandlingen hovedsakelig eller i det vesentlige skyldes yrkesskadeplager. Det gjelder med andre ord et hovedårsaksprinsipp.» (avsnitt 47) Ett sentralt argument var at et hovedårsakskrav var etablert i ftrl og Hensynet til harmoni i regelverket ser da ut til å bli ivaretatt fordi et krav om hovedårsak både gjelder for spørsmålet om hva som er årsak til en skade eller sykdom og for spørsmålet om en yrkesskade eller yrkessykdom er årsak tilbehandlingsbehovet. Det er likevel forskjeller mellom årsakskravene etter ftrl og 5 25: For det første kan hovedårsakskravet etter 5 25 neppe kvantifiseres, noe som bl.a. skyldes at årsakskravet her neppe kan besvares gjennom en rent faktisk vurdering av hvor sterk yrkesskaden eller yrkessykdommen var i årsaksbildet. For det andre er formuleringen av det sentrale kriteriet i Rt s. 735 annerledes enn formuleringen av hovedårsakskravet etter I 2006-dommen formuleres kravet som «hovedsakelig eller i det vesentlige skyldes yrkesskadeplager». Man skulle anta at «hovedsakelig» betyr det samme «hovedårsak». Og når «vesentlig» nevnes som et eget alternativ, må vel forutsetningen være at det vesentlige er svakere enn det hovedsakelige. Med dette vilkåret skulle man også anta at flere årsaksfaktorer kan oppfylle årsakskravet, i motsetning til etter en tradisjonell hovedårsakslære der bare én årsaksfaktor kan regnes som hovedårsaken. For det tredje har Trygderetten i årsaksvurderingen etter 5 25 lagt vekt på stønadskravets karakter, og Høyesterett understreker at det ikke var foranledning til å endre praksisen i restriktiv retning. 41 Differensiering mellom stønadstyper forutsetter visse normative, formålsbestemte momenter som avviker fra den rent deskriptive årsaksvurderingen i Rt s For det fjerde er det usikkert om fordelingslæren gjelder etter Høyesterett presiserer i Rt s. 735 avsnitt 27 at det ikke er grunnlag for en generell fordelingslære i yrkesskadesaker. Hvis en vesentlig sammenheng mellom yrkesskaden eller yrkessykdommen og behandlingsbehovet er nok til å oppfylle hovedårsakskravet, er det heller ikke sikkert det er behov for en fordelingslære. Også ved uføretrygd gjelder noen spesialregler for yrkesskader. Trygdesøkeren får visse fordeler hvis uførheten skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Hvis en del av uførheten skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, fastsettes en særskilt uførhetsgrad for den delen, jf. ftrl andre ledd: 41. Rt s. 735 avsnitt

15 magne strandberg og tor brøvig aasen «Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.» Når det skal fastsettes en egen uførhetsgrad for den delen av uførheten som er yrkesrelatert og det skal ses bort fra ikke-yrkesrelatert uførhet som er lavere enn 30 % av trygdesøkerens totale uførhet, så kan regelen minne om en kombinasjon av en fordelingslære og et svekket hovedårsakskrav. 42 Men regelen har likevel liten eller ingen overføringsverdi til årsakskravene i 13 3 og Regelen i dreier seg ikke om flere årsaksfaktorer som sammen volder en skade, men om to ulike årsaker som frembringer hver sin virkning. Eller man kan si at dreier seg om tilfeller der to årsaker har virket sammen, og at regelen innebærer at man splitter virkningen i to ulike deler. Poenget er uansett at regelen i motsetning til hovedårsakskravet etter 13 4 ikke dreier seg om å sammenligne ulike årsaksfaktorers styrke i et årsakssamvirke, men om hvilken uføregrad som ville foreligget uten yrkesskaden eller yrkessykdommen. Poenget er at det ikke skal fastsettes en egen uføregrad for uførhet som ville inntrådt uten yrkesskaden eller yrkessykdommen. I erstatningsretten ville man trolig sagt at en regel som ftrl andre ledd ikke angår samvirkende årsaker, men hypotetisk årsakskonkurranse eller erstatningsutmåling etter differansemetoden. 43 Årsakskravene varierer altså internt i reglene om yrkesskadetrygd. Det virker som et eller annet hovedårsakskrav blir vanligere, men under en stadig hyppigere bruk av ordet «hovedårsak» skjuler det seg også stadig flere begreper Årsakskrav og beviskrav Hovedårsakskravet kan også presiseres gjennom å skille mellom årsakskrav og beviskrav. I Rt s. 735 avsnitt 38 og 42 påpeker Høyesterett at Trygderetten ofte ikke skiller skarpt nok mellom årsakskravet og beviskravet. Noe av den forvaltningspraksis som ligger til grunn for Høyesteretts oppfatning i Rt s. 495, 42. I teorien er det brukt litt ulike uttrykk for å kategorisere denne regelen, sml. Skårberg/Reusch 2003 s. 187, Narvland 2008 s. 240 og Kjønstad (red.) 2007 s Sml. Lødrup 2009 s. 337 og Nygaard 2007 s. 85. Se også Kjelland 2008 s , som avgrenser vesentlighetskravets anvendelsesområde: «Det innebærer en avgrensning mot helsesvekkelser som var realisert fra før (inngangsinvaliditet), og en avgrensning mot helsesvekkelser som inntrer etter (men uavhengig av) ansvarshendelsen.» 162

16 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære virker også uklar om grensen mellom årsakskrav og beviskrav. 44 Den kvantitative formuleringen av årsakskravet kan gjøre forholdet til beviskravet uklart fordi det også er tradisjon for å formulere beviskrav i kvantitative vendinger. Uklarheten forsterkes av at hovedregelen for beviskrav i sivile saker kravet om sannsynlighetsovervekt ofte formuleres som et krav om mer enn 50 % sannsynlighet. 45 Bruken av prosenter for å formulere beviskrav er strengt tatt temmelig intetsigende, 46 men bruken skaper uansett en risiko for at «minst 50 % av årsaksbidragene» tolkes som et beviskrav. Hovedårsakskravet er et materielt (trygderettslig) årsakskrav. Kravet sier dermed noe om hva som må bevises i en sak, men sier ikke noe som hvor sterkt det må bevises. Hovedårsakskravet er dermed ikke et beviskrav, men et bevistema. Innholdet i bevistemaet er at den konkrete arbeidsrelaterte faktoren må ha stått for 50 % av det samlede årsaksbidraget som førte til den konkrete yrkessykdommen. Når dette bevistemaet skal praktiseres i en konkret sak, vil man også trenge et beviskrav. Beviskravet sier hvor sterke bevis som trengs før dommeren kan basere dommen på at den arbeidsrelaterte faktoren faktisk stod for minst 50 % av det samlede årsaksbidraget. Det aktuelle beviskravet følger av årsakspresumsjonen i ftrl andre ledd bokstav d, som innebærer at det skal legges til grunn at den arbeidsrelaterte faktoren stod for minst 50 % av årsaksbidraget med mindre det har bedre støtte i bevisene at én eller flere andre årsaksfaktorer stod for mer enn 50 % av årsaksbidraget. Hvis hovedårsakskravet ikke er innfridd, er det fordelingslæren som skal brukes som utgangspunkt for bevistemaet. Beviskravet skal fortsatt være det samme. Grunnen til at årsakskravet og beviskravet lett forveksles er altså at det er en viss tradisjon for at begge formuleres med prosenttall. Hvis man først skal formu- 44. Dette gjelder i første rekke trygderettsavgjørelsen sitert i dommens avsnitt 41 og den samlede gjennomgang av praksis i dommens avsnitt Også gjennomgangen av NOU 1976: 16 i dommens avsnitt virker noe enkel om grensen mellom beviskrav og årsakskrav. Også Skjerdal 2005 s. 274 påpeker at 2005-dommen etterlater et uklart inntrykk av forholdet mellom årsakskrav og beviskrav. 45. Nygaard m.fl s. 91 flg., Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utg., Oslo 2001 s. 674, Kjelland 2008 s. 330 og 335, Lødrup 2009 s Tradisjonen med å tallfeste beviskrav kritiseres av Eivind Kolflaath, «Bevist utover enhver rimelig tvil», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2011 s (s ) og Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker en bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger, Bergen 2012 bl.a. s

17 magne strandberg og tor brøvig aasen lere disse kravene med tall, er det viktig å understreke at bevisspørsmålet alltid inneholder to prosenttall. Hvis man skriver ut bevisspørsmålet, vil det se slik ut: «Det må være minst 50 % sannsynlig at yrkessykdommen stod for minst 50 % av årsaksbidragene». Da står «50 % av årsaksbidragene» for bevistemaet, altså hva som skal bevises. Og «50 % sannsynlig» står for beviskravet, altså hvor sterkt bevistemaet må være bevist. 3. Medisinsk perspektiv 3.1. Avhengigheten av medisinsk sakkyndige I nesten alle rettssaker om arbeidsrelaterte sykdommer er det et tett samspill mellom jurister og medisinere. 47 De sakkyndige vil ofte påvirke utfallet av sakene, men de sakkyndiges påvirkning er nok mer direkte i saker om yrkesskadetrygd enn i andre saker. Slik var det iallfall i Rt s. 495, der de sakkyndige oppga at arbeidsrelatert passiv røyking stod for minst 40 % av årsaksbidraget, mens aktiv røyking hadde stått for maksimum 60 % av årsaksbidraget. 48 Høyesterett fant ikke grunn til å fravike de sakkyndiges konklusjon, og la til grunn at 55 % prosent av årsaksbidraget kom fra egen røyking og 45 % fra arbeidsrelatert passiv røyking. 49 Dette premisset er avgjørende i dommen. Når Høyesterett kom til at det gjaldt et hovedårsakskrav, medfører premisset uten videre at kravet ikke var innfridd. Og ettersom Høyesterett supplerte hovedårsakskravet med et fordelingsprinsipp, medfører premisset uten videre at trygdesøkeren hadde krav på 45 % dekning av sykdommen som yrkesskade. De sakkyndiges uttalelser har da direkte innflytelse fordi domsresultatet følger av en triviell slutning når man først har fastsatt en prosentsats for den arbeidsrelaterte faktorens årsaksbidrag. Har man først lagt til grunn at arbeidet står for 45 % av bidraget, så følger rettsvirkningen nesten automatisk. 47. Bruk av medisinsk sakkyndige i erstatningsretten er mye diskutert, se Pål Mitsem, «Sakkyndig bevis i nakkeslengsaker», Lov og Rett 2003 s , Pål Mitsem, «Mandatet for medisinsk sakkyndige», Lov og Rett 2004 s , Jan Gunnar Ness, «Sakkyndige i erstatningssaker», Tidsskrift for erstatningsrett 2006 s Rt s. 495 avsnitt Rt s. 495 avsnitt 35. Det er riktignok en liten forskjell mellom de sakkyndiges prosentangivelse (minst 40 %) og dommerens prosentangivelse (45 %), noe som trolig skyldes at Høyesterett bare overprøvde Trygderettens vedtak som var basert på at arbeidsrelatert passiv røyking stod for 45 % av årsaksbidraget. 164

18 yrkesskadetrygdens hovedårsakskrav og fordelingslære At de sakkyndige oppga prosentsatser har dessuten påvirket dommen på to måter: Høyesterett legger som sagt til grunn at det var synergieffekt mellom aktiv og passiv røyking, noe som medfører at hovedårsakskravet bare skal anvendes hvis det er mulig å fastsette den arbeidsrelaterte faktorens årsaksandel. 50 Hvis det ikke er mulig å angi denne andelen, så skal den arbeidsrelaterte faktoren regnes som årsak fullt ut. At Høyesterett i denne saken anvendte hovedårsakskravet, begrunnes med at «de sakkyndige har kommet fram til hvor stor andel den yrkesrelaterte passive røyking utgjør» 51. Hvis de sakkyndige hadde latt være å angi prosentsatser for årsaksbidragene, ville trygdesøkeren trolig fått full utbetaling. De sakkyndiges prosentangivelser hadde dermed avgjørende betydning på to måter; at de i det hele tatt oppga prosentsatser medførte at hovedårsakskravet ble anvendt, at de oppga en prosentsats lavere enn 50 % medførte at hovedårsakskravet ikke ble oppfylt. Man skal være forsiktig med å generalisere fra dommen i Rt s Det er sjelden de sakkyndige gir så definitive prosentsatser som i den saken, noe som kan ha gjort at de sakkyndige påvirket domsresultatet sterkere enn det som er vanlig i saker om yrkesskadetrygd. Det er likevel rimelig å anta at de sakkyndige ofte påvirker utfallet i slike saker. Både hovedårsakskravet og fordelingslæren knytter jo rettsvirkninger direkte til kvantifiserte årsaksgraderinger som dommeren vanskelig kan angi uten støtte fra sakkyndige. Og en dom basert på kvantifiserte årsaksgraderinger vil bare være rasjonell hvis de sakkyndige har kunnet gi slike kvantifiseringer på faglig forsvarlig grunnlag. Og hvis de sakkyndige i disse sakene får spørsmål de ikke kan gi faglig forsvarlige svar på, er det et generelt problem for årsakslæren i denne delen av trygderetten det er et problem som rokker ved selve den kvantitative formuleringen av hovedårsakskravet og fordelingslæren Ulike medisinsk-faglige oppfatninger Praksisen med å kvantifisere årsaksbidrag er omstridt blant medisinere. Den dominerende oppfatningen var lenge at sakkyndige kan og bør kvantifisere årsaksbidrag når en arbeidsrelatert sykdom er resultat av samvirkende årsaksfaktorer. Oppfatningen ble mest utvetydig formulert av Langård, som argumenterte for en sterkere kvantifisert tilnærming enn det hovedårsakskravet innebærer. I stedet for en kombinasjon av et hovedårsakskrav og en fordelingslære, ville Langård ha en ren fordelingslære: 50. Se pkt. 2.2 ovenfor. 51. Rt s. 495 avsnitt

19 magne strandberg og tor brøvig aasen «Ut fra et medisinsk faglig standpunkt vil det være ønskelig om man kan komme bort fra slike administrative prosentgrenser for tilskrivbarhet til arbeidet, og i stedet får helt flytende overganger uten»terskler«.» (Langård 1988 s. 91) I stedet for at det går et skjæringspunkt i 50 %, der man for tilfeller over dette regner hovedårsakskravet for innfridd, ønsket Langård en rent graduell tilnærming der alle avgjørelser baseres direkte på det årsaksbidraget som kunne tilskrives den arbeidsrelaterte faktoren. Langård forsøkte også å utvikle en metode for å kvantifisere den arbeidsrelaterte faktorens årsaksbidrag. 52 I stedet for «årsaksbidrag» snakker han om den arbeidsrelaterte faktorens «årsaksvekt». 53 Begrepet om årsaksvekt brukes for å angi den relative påvirkningen mellom to eller flere årsaker. Det er da ikke årsaksevnen til den enkelte årsaken som angis, men det er årsaksfaktorenes innbyrdes styrkeforhold som graderes (styrkeforholdet sammenlignet med hverandre). Beregningen av årsaksvekt tar utgangspunkt i den generelle forhåndssannsynlighet (eller a priori risiko) for sykdom da sykdomsforløpet ble igangsatt. Forhåndssannsynligheten beregnes ut fra generelle sannsynligheter på gruppenivå, nærmere bestemt anvendes sentrale epidemiologiske begreper om etiologisk fraksjon eller tilskrivbar årsaksandel: «Tilskrivbar årsaksandel er, i populasjonssammenheng, et uttrykk for hvor stor del av et gitt antall sykdomstilfelle av samme diagnose som kan tilskrives den enkelte eksponeringsfaktor som pasientgruppen tidligere har vært utsatt for.» (Langård 1988 s. 92, uthevelse i original) Anslaget angir hvor mange i en populasjon av personer med samme diagnose som har fått diagnosen på grunn av en bestemt risikofaktor. Også andre medisinere anbefalte kvantitative metoder for å beregne den arbeidsrelaterte faktorens årsaksvekt, men anbefalingene var gjerne mer modifiserte, betingete og begrensete enn det Langård argumenterte for. Vale og Magnus argumenterte for en sannsynlighetsteoretisk metode som tok utgangspunkt i generelle 52. Langård 1988 og Langård Langård 1994 s. 26. Utrykk som «årsaksvekt» har også et visst gjennomslag i juridiske miljøer, se Lødrup 2009 s og NOU 2004: 3 s. 230: «Ved samvirkende årsaksfaktorer er det tilstrekkelig for full godkjennelse av yrkessykdommen at den yrkesbetingede faktor har en vekt på minst 50 prosent, se bestemmelsens bokstav d. Det gjelder altså en hovedårsakslære der den yrkesbetingede faktor utgjør minst halvparten av årsaken til sykdommen. Selv om den yrkesbetingede faktor veier mindre enn 50 prosent, kan sykdommen likevel godkjennes som yrkessykdom ut fra fordelingsprinsippet, men da bare delvis.» 166