Rapport Forebyggingsdivisjonen Avdeling for fysisk aktivitet FYSISK AKTIVITET I SKOLEHVERDAGEN

Rapport Forebyggingsdivisjonen Avdeling for fysisk aktivitet FYSISK AKTIVITET I SKOLEHVERDAGEN 1

FORORD Skolen som arena for økt fysisk aktivitet er sentral i et folkehelseperspektiv. Barn og unge oppholder seg lenger på skolen både i undervisningssammenheng og på fritiden. Skolen har derfor fått økt betydning for å fremme god helse gjennom økt fysisk aktivitet. Gjennom skolen treffer man alle barn og unge, og man har mulighet til å fremme gode aktivitetsvaner uavhengig av sosioøkonomisk tilhørighet. Skolen kan derfor være en viktig arena for å redusere sosiale helseforskjeller. Sosial- og helsedirektoratet (tidligere SEF) vedtok i 2001 å engasjere Per-Egil Mjaavatn (NTNU) og Jan-Oddvar Skisland (Høgskolen i Vest-Agder) for å utarbeide en vitenskapelig rapport om skolen som arena for å fremme økt fysisk aktivitet. Rapporten skulle inneholde en litteraturgjennomgang og fokusere på effekten av ulike tiltak. Videre ønsket man en oppsummering vedrørende erfaringer fra ulike virkemidler og tiltak foretatt i skolen. Det ble også nedsatt en referansegruppe som skulle bidra i prosessen, og den besto av: Gunnar Breivik, professor/rektor Norges idrettshøgskole Lena Klason Heggebø, doktorgradsstipendiat Norges idrettshøgskole Kine Halvorsen Thoren, professor Norges landbrukshøgskole Oddrun Samdal, forsker HEMIL-senteret, universitetet i Bergen. Knut-Inge Klepp, professor universitetet i Oslo Rapporten gir nyttig kunnskap som er grunnleggende for utforming av effektive tiltak for å øke den fysisk aktiviteten i skolen. Sosial- og helsedirektoratet vil derfor rette en stor takk til forfatterne av rapporten, og til medlemmene i referansegruppen. Oslo, mai 2003 Sosial- og helsedirektoratet Gunn-Elin Aa. Bjørneboe Divisjonsdirektør Forebyggingsdivisjonen Anita Andaas Aadland Avdelingsdirektør Avd. fysisk aktivitet 2

SAMMENDRAG Mange har lenge trodd at nordmenn flest har en fysisk aktiv livsstil og at livsstilssykdommer knyttet til fysisk inaktivitet ikke er så fremtredende i Norge. I de senere år har vi fått grundig dokumentert at også Norge i høy grad er rammet av det moderne samfunns helsesvekkende livsstil. Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er i dag godt dokumentert. Vi har etter hvert også svært gode holdepunkter for å kunne si at dagens barn og unge er mindre fysisk aktive og i dårligere fysisk form enn barn og unge i tidligere generasjoner. I USA har en lenge kjempet for å få befolkningen mer fysisk aktiv, og særlig fra USA og Australia er det dokumentert positiv effekt på barn og unge av en rekke kampanjer og spesielle undervisningsopplegg knyttet til bedret kosthold og økt fysisk aktivitet. Det synes å være stor enighet om at den negative utviklingen møtes best ved økt fysisk aktivitet i barn og unges skolehverdag. Denne rapporten er et resultat av en gjennomgang av et stort antall artikler og bøker først og fremst på engelsk og nordiske språk om fysisk aktivitet i skolen og effekter av ulike tiltak. Det er godt dokumentert at utvidet timetall i kroppsøving bidrar til generelle forbedringer i fysisk form hos barn og unge og dermed bidrar til å forebygge helseplager. Det er også godt dokumentert at fysisk aktivitet har positive effekter på mental helse og at økt aktivitet i skolen dermed også kan bidra til økt stressmestring og mindre depresjon blant barn og unge. En rekke prosjekter viser at økt timetall i kroppsøving særlig vil kunne ha betydning for de fysisk sett svakeste elevene og elever med en generelt fysisk inaktiv livsstil. Særlig for barnetrinnet synes økt fysisk aktivitet i skolehverdagen å kunne bidra til bedre klasseromadferd. Økt intensitet i kroppsøvingsundervisningen ser ikke ut til å føre til at elevene blir slitne og mindre aktive etterpå. Økt fysisk aktivitet i skolehverdagen bidrar ofte til økt fysisk aktivitet også etter skoletid. Det er ut fra litteraturen sannsynlig at økt fokus på fysisk aktivitet i skoletiden også fører til økt aktivitet på fritiden ikke bare i barne- og ungdomsårene, men også langt inn i voksen alder. Effekten synes å være størst for barn fra sosialgrupper med lav inntekt og utdanning, herunder også barn av innvandrere. Økt fysisk aktivitet i skolehverdagen gir større effekt dersom en øker kompetansen for lærere på området fysisk aktivitet, helse og livsstil. Også økt forelderinvolvering synes å bidra positivt til økt fysisk aktivitet blant barn og unge, og blant elevene ser det ut til å være en sammenheng mellom informasjon og kunnskap om fysisk aktivitet og helse og reell fysisk aktivitet. Et flertall av elevene trives i kroppsøvingsfaget, og en stor andel av elevene ønsker seg flere kroppsøvingstimer enn de har i dag. Dette gjelder særlig de yngste elevene, og særlig guttene. Fysisk aktivitet i dagens skole synes i særlig grad å være tilpasset de elevene som mestrer feltet best. Dette rammer de barna som først og fremst trenger å øke aktivitetsnivået. Dagens kroppsøving er ofte tilpasset gutter mer enn jenter. Utstrakt bruk av ballspill ser ut til å ha negativ innvirkning på trivselen hos en del elever. Flertallet av elevene ønsker kroppsøving felles for jenter og gutter, men andelen som ønsker separat undervisning er størst blant jentene, og den øker med økende alder. 3

Mange skoler i Norge har i dag uteskole en dag i uka på småskoletrinnet. Vi har lite kunnskap om effekten av denne undervisningsformen på elevenes aktivitetsnivå og fysiske form. Det ser imidlertid ut til at elever som har uteskole også er mer fysisk aktive i friminuttene. Vi har indikasjoner på at uteskolen bidrar til økt interesse for friluftsliv og dermed til mer aktivitet utenom skoletiden. Graden av fysisk aktivitet i friminuttene henger sammen med skolegårdens utforming og størrelse. En bedre tilrettelegging av skolegården vil kunne ha en særlig stor effekt på ungdomstrinnet. Lengre friminutt og/eller midttime med fri aktivitet ser ut til å føre til økt fysisk aktivitet i skolehverdagen. Skoleveien må i større grad tas i bruk som arena for daglig fysisk aktivitet. Mange barn ville kunne bedre sin fysiske form dersom de får gå eller sykle til skolen i stedet for å bli kjørt. Tall fra andre land viser at mange barn får mer enn en tredjedel av sin daglige fysiske aktivitet på skoleveien. Flere store studier av forsøk med økt fysisk aktivitet i skolehverdagen, med randomiserte utvalg med pre og posttester, viser positive endringer i forhold til kontrollgruppene ved en rekke risikofaktorer for ulike sykdommer. Felles for mange av disse studiene er at en kan dokumentere endret kosthold og endret kunnskapsnivå særlig om kosthold, men at det er vanskeligere å oppnå noen markert endring av mosjonsvaner for elever flest utover det som skjer i skoletiden. Det blir derfor desto viktigere å øke omfanget av fysisk aktivitet på skolen. Timetallet i kroppsøving må økes. Det bør samtidig etableres etterutdanningstilbud for lærere der de får lære mer om tilrettelegging av trening for å bedre elevenes fysiske form og der de lærer enkle testmetoder for å overvåke fysisk form. I alle kommuner bør det etableres en tilsynsordning der fagfolk regelmessig oppsøker skolene for å assistere lærerne i kroppsøving og stimulere skolen til økt fysisk aktivitet i skolehverdagen generelt. Økt forelderengasjement ser ut til særlig å ha betydning i forhold til minoritetsgrupper og en del av de inaktive guttene. Det bør lages undervisningsopplegg med hjemmeoppgaver som trekker foreldrene med, og foreldrene bør gis tilbud om kurs og oppfølging på skolen Mange forsøk som er gjennomført i skolen har lagt mer vekt på å bedre elevenes form enn å gi dem bevegelsesglede og lyst til å trene på egen hånd. Det kan være mye å vinne på et tettere samarbeid mellom skole og idrett for å bekjempe fysisk inaktivitet. I idretten er det ofte stort forelderengasjement. Foreldre, lærere og trenere bør engasjeres i ulike opplegg som kan gjøre både idrett og kroppsøvings mer populært og lystbetont. 4

INNHOLD SAMMENDRAG...3 1.0 Innledning...8 1.1 Historisk...9 1.1.1 Grunnskolen... 10 1.1.2 Den videregående skolen... 11 1.2 Samfunnsutvikling...13 1.3 Rammer for kroppsøvingsfaget...13 1.3.1 Timetall i kroppsøving... 13 1.3.2 Innhold i kroppsøvingsundervisningen... 14 1.3.3 Kroppsøvingslærernes kvalifikasjoner... 15 1.3.4 Internasjonale trender... 15 1.4 Kroppsøvingsfagets bidrag til helseopplysning...16 1.5 Fysisk aktivitet og helse...16 1.6 Fysisk aktivitet fysisk form...17 1.7 Fysisk aktivitet i skolehverdagen...17 1.8 Tracking...18 1.9 Litteratur...18 2.0 Dokumentert effekt hvilke vitenskapelige krav stilles?...19 2.1 Vurdering av studier...20 2.2 Konklusjon om årsakssammenhenger...20 2.3 Antatt overføringsverdi...20 2.4 Litteratur...20 3.0 Kroppsøvingsfaget og fysisk form...21 3.1 Kroppsøvingsfaget...21 3.2 En negativ utvikling?...21 3.3 Muligheter for å påvirke helsetilstanden...22 3.4 Effekt av utvidet timetall...22 3.5 Anbefalinger...25 3.6 Litteratur...25 5

4.0 Kroppsøving i skolen og fysisk aktivitet...27 4.1 Aktivitet i kroppsøvingsfaget...27 4.2 Sammenheng mellom kroppsøving i skolen og aktivitet utenom kroppsøvingstimene...28 4.3 Kroppsøving i skolen og fysisk aktivitet senere i livet...32 4.4 Anbefalinger...33 4.5 Litteratur...33 5.0 Trivsel i kroppsøvingsfaget...35 5.1 Elevenes trivsel (generell trivsel)...35 5.2 Omfanget av kroppsøvingsfaget...37 5.3 Innhold i timene og trivsel...37 5.4 Konkurranser og trivsel...39 5.5 Jenter og gutter sammen i kroppsøvingsundervisning...40 5.6 Karakterer/vurdering og trivsel...41 5.7 Anbefalinger...42 5.8 Litteratur...42 6.0 Kroppsøvingsfaget og holdninger til fysisk aktivitet...43 6.1 Kunnskap om og holdninger til fysisk aktivitet...43 6.2 Anbefalinger...44 6.3 Litteratur...44 7.0 Uteskole...45 7.1 Uteskole og fysisk aktivitet...45 7.2 Omfang...46 7.3 Skolens beliggenhet...46 7.4 Planverk...47 7.5 Type uteområde...47 7.6 Leirskole...47 7.7 Anbefalinger...48 7.8 Litteratur...48 8.0 Aktivitet i friminuttene...48 6

8.1 Klassetrinn og aktivi tet...49 8.2 Skolestørrelse og aktivitet...49 8.3 Bosted og aktivitet...49 8.4 Uteskole og aktivitet i friminuttene...50 8.5 Ytre rammer for aktiviteter i friminuttene...50 8.6 Tilrettelegging og utrustning...51 8.7 Organisering av skoledagen...52 8.8 Anbefalinger...53 8.9 Litteratur...53 9.0 Idrettsdager/aktivitetsdager...54 9.1 Aktivitetsdager i læreplanene...54 9.2 Utbredelse og innhold...54 9.3 Organisering...55 9.4 Anbefalinger...55 9.5 Litteratur...55 10.0 Skolevei...55 10.1 Skoleveien som arena for fysisk aktivitet...55 10.2 Trygg skolevei?...56 10.3 Muligheter for atferdsendring...57 10.4 Skolevei og bosetting...58 10.5 Anbefalinger...58 10.6 Litteratur...58 11.0 Forskningsmessige anbefalinger...59 12.0 Oppsamling av noen forslag til tiltak...60 7

1.0 Innledning Denne litteraturgjennomgangen tar for seg kunnskap som finnes om tiltak som fremmer fysisk aktivitet i skolen, særlig tiltak som bidrar til å bedre elevenes form og øke deres interesse for fysisk aktivitet etter skoletid og etter avslutning av obligatorisk skolegang. Vi har lagt vekt på norske data så langt slike forekommer, men har også gjennomgått en betydelig mengde internasjonal litteratur. Litteratursøk er gjort i ulike baser, blant annet med god hjelp av profesjonelle bibliotekarer. Det har vært vanskelig å følge en konsekvent linje når det gjelder å skille mellom artikler som burde gjennomgås, og artikler som ikke var relevante nok. Vi har primært brukt store databaser som ISI og Medline-PubMed, men vi har også søkt manuelt gjennom andre systematiske oversikter. Søkeordene som ble brukt, var kombinasjoner av "school" eller "children" og "physical activity"/"leisure activities"/"physical fitness"/"physical education". I tillegg har vi kjørt kombinasjoner med "health"/"health promotion" og mer "sære" kombinasjoner av "school" og mulige koblinger til aktivitet i friminutter, skolevei og utdanning. Vi har også arbeidet etter en form for nøsteteknikk gjennom litteraturlister og referanser. Vi har i hovedsak søkt fagstoff på engelsk og på skandinaviske språk. Tilgangen på litteratur har vært varierende både i mengde og kvalitet. På noen områder har vi måttet begrense oss kraftig, mens vi på andre områder føler at vi ikke har funnet nok. Generelt har vi funnet få gode studier som berører andre deler av fysisk aktivitet i skolehverdagen enn undervisningen i kroppsøvingsfaget. Det betyr at omfanget av dokumentasjon knyttet til skolevei, aktivitet i friminuttene, uteskole og aktivitetsdager er svært begrenset. Det betyr også at et viktig felt som samarbeid mellom skole og frivillige idrettsorganisasjoner, er nesten helt fraværende. Vi har prøvd å vurdere kvaliteten på artiklene i forhold til hvilke tidsskrifter de er publisert i og i forhold til de omtalte prosjektenes størrelse og antatte validitet. I tillegg har vi nødvendigvis måttet gjøre vurderinger som gjelder relevans for temaet, og ikke minst når det gjelder overføringsverdi til norske forhold. Vitenskapelige krav til tilfeldig utvalg (randomisering), kontrollerte design, valide og reliable instrumenter og reflektert, statistisk analysemetode er oppfylt i svært varierende grad. For å få fram et brukbart mangfold, både metodisk og tematisk, har vi ikke satt vitenskapelige krav for å inkludere den enkelte artikkel eller rapport. Det er ikke gjort tidsmessige avgrensninger i søkene, men siden tematikken i denne rapporten er gjenstand for stadig sterkere fokus, er mye av litteraturtilfanget av ny dato. Vi ønsket å stille oss åpne for alle typer intervensjoner som kunne være studert i den hensikt å fremme fysisk aktivitet hos barn og unge. Når det gjelder utfallsmål, er det er rimelig å anta at fysisk form kan være et uttrykk for det fysiske aktivitetsnivået. Det samme gjelder holdning til fysisk aktivitet. Vi valgte derfor å vurdere studier med slike utfallsmål i tillegg til ulike mål som gikk direkte på aktivitetsnivået. Inklusjon Kommentar Populasjon Barn og unge under 20 år Både friske barnbarn i risikogrupper og barn/unge med manifeste problemer/handikap Intervensjon Tilrettelegging av miljø 8

Utfallsmål Målemetoder Studier Organisert aktivitet Skolebaserte program Osv. Fysisk aktivitetsnivå Fysisk form Holdning til fysisk aktivitet Spørreskjema Observasjon Tester Systematiske oversikter Randomiserte, kontrollerte forsøk Fysisk aktivitet måtte altså være et utfallsmål, ikke bare en intervensjon, for at en studie skulle inkluderes i rapporten. For hvert tema har vi innledningsvis forsøkt å fastslå kunnskapsstatus. Vi har lagt vekt på studier som holder strengt vitenskapelige mål, men har også tatt med en rekke rent deskriptive studier av enklere karakter for å belyse forhold som ellers ikke ville blitt dekket. Vi har sett på sammenhengen mellom rammefaktorer og aktivitet og på aktivitetsfremmende tiltak og effekten av slike tiltak på fysisk form og omfanget av fysisk aktivitet. På bakgrunn av gjennomgått litteratur har vi avslutningsvis i hvert kapittel samlet vurderinger av årsakssammenhenger og formulert konkrete forslag til tiltak. 1.1 Historisk I oldtiden, i det gamle Hellas, var fysisk fostring en naturlig del av den allmenne oppdragelsen. Grunntanken var at i et harmonisk menneske var det harmoni mellom kropp og sjel. Man hadde en slags tanke om at styrking av kroppen burde gå hand i hand med styrking av sjelen og viljen ( en sunn sjel i et sunt legeme ). Man hadde også en sterk tro på at en gjennom idrettsaktiviteter utviklet sjelen, og ikke minst viljen. Fysisk fostring og fysisk aktivitet var vesentlig for å takle livets utfordringer og for å kunne være en nyttig samfunnsborger eventuelt også kriger. De fysiske aktivitetene var tradisjonelle friidrettsøvelser og kampsport. Dette var forbeholdt gutter og menn. Også filosofene var opptatt av samspillet mellom kropp og sjel, og faktisk også av innholdet i aktivitetene. Platon mente at aktivitetene kunne deles i to, én del som framhevet det estetiske, det kreative og leken og én del som gikk på smidighet, styrke og utholdenhet. I flere av de klassiske, greske skolene gjennomgikk guttene to-tre år med bare fysisk opplæring. Et legeme som er i god stand, gjør ikke sjelen god, men en god sjel setter uvilkårlig legemet i best mulig stand. (Platon) Den latinske opplæringen og oppdragelsen hadde lite innslag av fysisk aktivitet, og romerne mente nok at grekernes sterke fokus på idrett var litt primitiv og preget av krigertankegang. På 1600-tallet levde den kjente og innflytelsesrike pedagogen og filosofen Jan Comenius. I sine skrifter peker han klart og tydelig på behovet for fysisk aktivitet i skolen og oppdragelsen, og han har en klar begrunnelse for det. Han argumenterer rent helsemessig. Fysisk aktivitet kombinert med et fornuftig kosthold er det viktigste man kan gjøre for å bevare den enkeltes helse og folkehelsen, hevdet han. 9

Opp gjennom historien finner vi ulik argumentasjon og begrunnelse for fysisk aktivitet i oppdragelse og utdanning, men med litt velvilje kan vi mer eller mindre gruppere de ulike synene i tre grunntilnærminger: - lek, rekreasjon - helsegevinster - samfunnsnytte I moderne tid har de to første begrunnelsene i varierende grad hatt mest gjennomslag i vestlige land. 1.1.1 Grunnskolen Norsk skole har gjennomgått store endringer med hensyn til både fag og innhold i fagene. Kroppsøving, eller gymnastikkundervisning, blir første gang nevnt i Lov om allmueskoler i byene fra 1848. (I Norge hadde vi ulike rammer for byskoler og landsskoler, regulert gjennom separate lover helt fram til fellesskoleloven i 1959.) Der står det at det er ønskelig med undervisning i gymnastikk for gutter og håndarbeid for jenter. I 1860 kommer samme formulering inn i Lov om skoler på landet med ordet ønskelig. Så blir det et noe økende press på skolene, spesielt i byene, om å ta inn legemsøvelser som fag, og i 1889 blir dette faget obligatorisk i byskolene. Men det er lokale skolestyrer som bestemmer timetallet, og fortsatt har faget varierende og stort sett liten oppmerksomhet. Først i 1936 blir kroppsøving et obligatorisk fag i alle folkeskoler i Norge, men de fleste steder med et svært lavt timetall. Byskolene hadde fortsatt et mye høyere timetall totalt (6400 timer mot 4000 timer i landsskolene), men det var svært varierende hvor mange timer som ble brukt til de ulike fagene, så også med kroppsøvingsfaget. I 1939 kom Normalplan for byskoler og for landsskoler, som fastsatte minimumstimetall i hvert fag. I 1959 kom det en ny felles lov for grunnskolene. Det ble åpnet for forsøk med 9-årig skole, og vi fikk en interessant formulering i formålsparagrafen: "Skolen har til oppgåve saman med heimen å arbeida for at elevane skal bli gode samfunnsmenneske. Han skal hjelpa til å gjeva elevane ei kristeleg og moralsk oppseding, utvikla deira evner og anlegg og gje dei god ålmenkunnskap, slik at dei kan bli gagns menneske både åndeleg og kroppsleg." Her finner vi for første gang i lovverket en reell begrunnelse for kroppsøvingsfagets berettigelse. Normalplanen fra 1939 ble stort sett brukt helt fram til den midlertidige mønsterplanen kom i 1971. Når det gjelder timetallet, så ble det lagt på 1 time i uka i 1. 2. klasse, 2 timer i uka 3. 7. klasse og 3 timer i uka i 8. 9. klasse. Timetallet ble forsøkt redusert i 1969, men bestod uendret. Mønsterplanene fra 1974 og 1987 har stort sett beholdt omfanget av kroppsøvingsundervisningen på samme nivå som i byskoleplanen fra 1939. Det betyr ca. 2 10

uketimer per klassetrinn i snitt, noe mindre på de laveste klassetrinnene og noe mer på de høyeste. I Mønsterplanen fra 1987 framheves det at kroppsøvingsfaget skal tilfredsstille barns behov for lek og aktivitet, og det legges vekt på vekst og personlig utvikling. I 1997 kom vår nåværende læreplan for grunnskolen, L-97. Kroppsøvingsfaget har fortsatt omtrent samme timetall som det har hatt siden 1959, på tross av at elevenes fysiske aktivitet i hverdagen er vesentlig redusert. En positiv mulighet er imidlertid kommet inn på småskoletrinnet, 1. 4. klasse, der det er tatt inn en del timer under betegnelsen frie aktiviteter. Spredte kartlegginger tyder på at en god del av disse timene brukes til blant annet uteaktiviteter og såkalt uteskole. Når det gjelder verdier i faget, så framheves det tydeligere at faget skal bidra til å utvikle en positiv holdning til egen kropp, og helseperspektivet er generelt blitt mer tydelig. Innholdsmessig er nok de mest tydelige endringene at dans og friluftsliv har fått større plass. L-97 opererer med rammetimetall. I løpet av 1. 4. klasse skal elevene ha 228 timer i kroppsøving. Med ca. 40 skoleuker i året gir det ca. 1,5 time/uke. I tillegg har en 247 timer til frie aktiviteter. 5. 7. klasse skal ha 266 timer kroppsøving. Det gir ca. 2,2 timer/uke. 8. 10. klasse skal ha 304 timer kroppsøving. Det gir ca. 2,5 timer/uke. Totalt sett er timetallet omtrent det samme i 1997 som i 1959. Nedenfor har vi tatt med en oversikt over sentrale skolelover eller læreplaner for grunnskolen i Norge. 1848 byskolelov: Ønskelig med gymnastikkundervisning for guttene 1860 landsskolelov: Ønskelig med gymnastikkundervisning 1889 byskolelov: Legemsøvelser obligatorisk fag 1936 byskolelov og landsskolelov: Kroppsøving obligatorisk fag 1939 normalplan: Minimumstimetall i kroppsøving (8 uketimer i landsskolene, 14 uketimer i byskolene) 1959 folkeskolelov (felles for by og land): Små konsekvenser for kroppsøvingsfaget 1969 grunnskolelov: Åpning for 9-årig skole. 3 timer per uke kroppsøving i 8. og 9. klasse. 18 uketimer i løpet av 9 år. 1974 mønsterplan: Ikke dramatiske endringer for rammene i kroppsøvingsfaget 1987 mønsterplan: I kroppsøvingsfaget legges det vekt på vekst og personlig utvikling. Fortsatt 18 uketimer. 1997: Helseperspektivet er blitt tydeligere, og holdning til egen kropp fokuseres. Utvidelse til 10-årig skole. Det regnes nå årstimer. Kroppsøving har 798 timer totalt, og ligger fortsatt på ca. 2 uketimer. Frie aktiviteter kommer inn som nytt emne på småskoletrinnet. 1.1.2 Den videregående skolen Det gamle gymnaset hadde 2-3 kroppsøvingstimer per uke. Fram til 1994 var det 3 uketimer i 1. klasse, 2 uketimer i 2. klasse og 3 uketimer i 3. klasse. Yrkesskolen hadde ikke obligatorisk kroppsøving før i 1976, og her stod kroppsøvingsfaget svakt. 11

Ved innføring av nye læreplaner i 1994 (Reform 94) ble det innført 2 uketimer kroppsøving på alle linjer både på grunnkurs, VK1 og VK2. Det medførte en reduksjon på 25 % i allmennfaglige studieretninger og i praksis status quo i yrkesfaglige studieretninger. Sammensetningen av mange ulike linjer og fordypninger i den videregående skolen gjør at kroppsøvingsfaget i de yrkesfaglige studieretningene også i dag nok står atskillig svakere enn det planverket åpner for. Vi vet at skolene sparer ressurser på å slå sammen klasser i yrkesfagene. Dette reduserer sannsynligvis kvaliteten på undervisningen. I tillegg er det slik at en stor del av elevene på yrkesfaglige linjer har to år av opplæringen sin i arbeidslivet. Disse elevene avslutter da kroppsøving etter VK1. Mye tyder også på at elevene på praktiske linjer er i dårligere form enn gjennomsnittet i den videregående skolen (4). Det har i de siste årene vært gjort en stor innsats fra idrettsbevegelsen og andre aktører på området for å utvide timetallet i kroppsøving. I læreplanen for kroppsøving i videregående skole fra 1994 er det lagt opp til de samme rammene og planene for alle linjer. Det er også formulert felles mål for alle tre årene på alle linjer: Elevene skal: få oppleve gleden ved allsidig aktivitet og friluftsliv få oppleve spenningen ved å møte utfordringer og mestre disse kunne se sammenhengen mellom ulike aktivitetsformer gjennom sentrale prinsipper for trening og bevegelse få forståelsen for den personlige og samfunnsmessige nytten av en sunn livsstil lære å bruke kroppen riktig i arbeid og fritid lære å ta ansvar for egen trening med utgangspunkt i individuelle forutsetninger og behov utvikle evne til kritisk vurdering av ulike sider ved idrett og andre aktiviteter utvikle kreative evner og estetisk sans gjennom ulike former for lek og annen aktivitet utvikle kulturell identitet gjennom kunnskap om og erfaring med vårt nasjonale og lokale særpreg innen idrett, dans og friluftsliv få forståelse for den betydning etiske normer, regler og fair play spiller for idrettslige aktiviteter og for fellesskapet utvikle evnen til samarbeid og omsorg for andre Planen er bygd opp med en økende grad av selvstendiggjøring og ansvar for egen trening og livsstil gjennom de tre årene. Individ. idretter Minst 3 Kurs Grunnku rs Lagidretter Minst 2 Grunntrening * Sentrale momenter * Skader Dans Friluftsliv Kroppsbr uk og helse Enkelte Nærmiljø former Egentrening 12

Utvikling VK1 Utvikling Individuell tilpasning Videreutvi kling Videreutvikl ing Sammenhe nger VK2 Videreutvikle og kombinere kunnskaper og ferdigheter * Planlegge * Gj.føre Tabell 1.1 Temaer for de ulike studieårene Når det gjelder vurdering, skiller faget seg fra andre fag ved at følgende tre punkter skal vektlegges likt: - kunnskap og evne til praktisk anvendelse av denne kunnskapen - ferdigheter - innsatsvilje og samarbeidsevne 1.2 Samfunnsutvikling Gjennom de siste tiårene har samfunnet gjennomgått store endringer med hensyn til daglige krav til fysisk aktivitet. Det er i økende grad mulig å komme seg gjennom hverdagen uten vesentlig fysisk aktivitet. Dette viser seg i arbeidslivet, i måten vi forflytter oss på, og muligens også i fritidsaktivitetene. Det er sannsynlig at dette også gjelder barn og unge. Antallet timer foran ulike skjermer er økende, en svært stor andel av skoleelevene fraktes til og fra skolen og skolehverdagen er i stor grad preget av lite fysisk aktivitet (14, 15, 16, 17). En ser at gjennomsnittsvekten i den norske befolkningen har økt betydelig de siste årene. Dette gjelder også for barn og unge (18). Med utgangspunkt i kostholdsdata er det mulig å anta at energiinntaket ikke har økt i de siste årene. Når vekten likevel er økende, betyr det sannsynligvis at omfanget av fysisk aktivitet er blitt mindre. 1.3 Rammer for kroppsøvingsfaget 1.3.1 Timetall i kroppsøving I forbindelse med planarbeidet forut for Mønsterplanen i 1974 ble det samlet inn data om timetallet i kroppsøving i seks europeiske land. Det viste seg at alle disse landene hadde mellom 2,5 og 3 uketimer i faget i snitt i grunnskolen. Norge hadde ca. 2 uketimer (2). EUPEA er en paraplyorganisasjon for de europeiske lærerorganisasjonene i kroppsøvingsfaget. I forbindelse med deres årlige samling i 1996 ble det utarbeidet materiale som prøvde å sammenligne læreplaner, timetall og arbeidsforhold knyttet til kroppsøvingsfaget. Når det gjelder omfang av faget, så er det her brukt samlet antall minutter per uke i de første 12 skoleårene. I denne oversikten, som omfatter 24 europeiske land, er det et årlig snitt på 110 minutter kroppsøving per uke per klasse. Norge har ca. 90 minutter per klasse, noe som tilsvarer 2 skoletimer per uke. De nordiske landene ligger lavt. Bare Sverige og Finland ligger lavere enn Norge i tid brukt til kroppsøving (3). 13

Hvis en tar ut tallene fra denne undersøkelsen for aldersgruppen 6 12 år, så ligger Norge desidert lavest av alle de 24 landene som det er hentet data fra. Norge har ligget lavt i en europeisk sammenheng, og vi gjør det altså fortsatt. Mange undersøkelser nasjonalt og internasjonalt viser at andelen unge som er fysisk aktive utover et minimumsnivå, synker med økende alder (5, 8, 9, 10). Det er derfor beklagelig at kroppsøvingsfaget står så svakt i den videregående skolen i Norge. Ved Reform 94 ble kroppsøvingsfaget for mange elever redusert med én uketime. Ved mange av de praktiske linjene står faget svært svakt, selv om det er mange indikasjoner på at nettopp disse elevene ville profittert på en styrket kroppsøvingsundervisning. En svensk undersøkelse (4) av fysisk form blant elever i den videregående skolen tyder på at elever i praktisk rettet videregående utdanning er i dårlig form. Mange av disse elevene skal ut i yrker som er fysisk krevende (bygningsfag, mekanikere, frisører osv.). Den svenske undersøkelsen viste også en sammenheng mellom fysisk form og karakterer i skolen både for gutter og jenter: Jo bedre form, jo bedre karakterer. Forsøket viste også at det trolig er en ubegrunnet frykt for at økt tid til kroppsøving for disse elevgruppene skal føre til svakere prestasjoner i fag som mister tid. En fant ingen slik sammenheng. Vi har også norske undersøkelser som antyder at omfanget av fysisk aktivitet utenom skoletiden er mindre for elever på spesielle linjer enn for elever i allmennfaglig studieretning (5). 1.3.2 Innhold i kroppsøvingsundervisningen Kroppsøvingsundervisningen i Norge er regulert av læreplanen fra 1997 (L-97). Her har hvert hovedtrinn (1. 4. kl., 5. 7. kl. og 8. 10. kl.) fått fire hovedområder (tabell 1.2). Småskoletrinnet Mellomtrinnet Ungdomstrinnet Sansemotorikk Jeg og de andre Lek-kultur Nærmiljø og natur Kroppsbevissthet og Samarbeid og Idrett og dans Ut i naturen bevegelsesglede sosialt samvær Fysisk aktivitet og Idrett Dans Friluftsliv helse Tabell 1.2 Innhold i kroppsøvingsundervisningen på de ulike hovedtrinnene En foreløpig evalueringsrapport (6) viser blantannet: Lærerne mener selv at disse områdene blir godt/dårlig ivaretatt: Godt ivaretatt Dårlig ivaretatt Småskoletrinnet Lek og friluftsliv Dans Mellomtrinnet Lek og idrett Dans og friluftsliv Ungdomstrinnet Idrett Friluftsliv og dans Tabell 1.3 Hvor godt lærerne mener at ulike områder blir godt/dårlig ivaretatt 14

1.3.3 Kroppsøvingslærernes kvalifikasjoner Kroppsøvingsfaget er i timetall grunnskolens femte største fag. Kroppsøvingstimene utgjør 8,4 % av det totale timetallet i grunnskolen. Det medfører at ca. hver fjerde lærer i grunnskolen har kroppsøvingsundervisning av et visst omfang. En undersøkelse blant lærerne i Vest-Agder viste at 40 % av dem som oppgav kroppsøving som ett av "sine" fag, hadde utdanning av minst et halvt års varighet (10 vekttall). Dette var en lavere andel enn det en fant for de andre praktisk-estetiske fagene (7). Evalueringsrapport I fra L-97 har et materiale som omfatter 667 kroppsøvingslærere i grunnskolen. Av disse har ca. 40 % ingen formell utdanning i kroppsøving, drøye 25 % har 5 15 vekttall, mens i underkant av 35 % har 20 vekttall eller mer. Den samme undersøkelsen viser at lærerne opplever sin egen kompetanse som svakest på feltene sansemotorikk og dans (mindre enn halvparten vurderer seg selv til tilfredsstillende), mens de vurderer sin egen kompetanse som god når det gjelder friluftsliv, lek, idrett og sosial stimulering. 1.3.4 Internasjonale trender The International Council of Sport Science and Physical Education (ICSSPE) ble grunnlagt i 1958. Hovedmålsetningen for organisasjonen er å være en slags paraplyorganisasjon som arbeider for å fremme og formidle resultater og funn i idrettsvitenskap og praktisk anvendelse av resultatene i kulturelle og utdanningsmessige sammenhenger. I 1998 bestemte IOC seg for å støtte ICSSPE med midler for å gjennomføre en verdensomspennende undersøkelse av kroppsøvingsfagets posisjon og status. Hardman og Marshall ved University of Manchester bearbeidet materialet og publiserte det i World Summit on Physical Education (1). Det ble samlet inn informasjon fra 126 land og selvstendige regioner gjennom spørreskjemaer, litteraturstudier,offisielle rapporter og artikler Funnene viser blant annet: I over 92 % av landene/statene var kroppsøving obligatorisk fag for både jenter og gutter. I 71 % av landene gjennomføres kroppsøvingsundervisning i samsvar med offisielle forskrifter og retningslinjer. I vesteuropeiske land er andelen 93 %, mens asiatiske og afrikanske land ligger svakest an. Også søreuropeiske land har en andel helt nede på 50 %. I 56 % av landene er det et likt timetall per år på alle klassetrinn. I de resterende landene er det et økende timetall opp til 9 14-årsalderen og deretter et minkende timetall. I de eldste årstrinnene er faget i mange land valgfritt. Det har i de siste årene vært en markert nedgang i timer til kroppsøving på verdensbasis, og det ser ut til at Europa og Nord-Amerika er i spissen for denne utviklingen. Mangel på utstyr og anlegg er et stort problem i mer enn 2/3 av landene. Europa og Nord- Amerika har best forhold på dette feltet, men også her oppgir ca. 60 % at mangel på anlegg og utstyr er et stort problem. De fleste land har en målsetning om å ha generalister som lærere på barnetrinnet (elementary level) og spesialister på ungdomstrinnet og i videregående skole (secondary level). I en del land er det mangel på spesialister på høyere nivå, mens de fleste land sliter med allmennlærere som ikke har verken kompetanse eller interesse for undervisning i kroppsøving. Innhold og retning i faget: - Mangel på meningsfulle aktiviteter 15

- Konkurranseorienteringen er i mange land blitt sterkere, slik at en får et økende fokus på prestasjon i forhold til deltakelse. - En kan ane en begynnende dreining av hele faget, der hensikt og målsetning utvides, og der en i større grad vil imøtekomme bredere behov for opplæring i forhold til livsstil og helse. - Det er en utbredt pessimisme i de fleste land med tanke på kroppsøvingsfagets framtid, og mange steder ser en for seg en utvikling der idrettsvirksomhet utenom skolen tar over deler av fagets rolle og funksjon, og der kommersielle interesser vil være sentrale aktører. 1.4 Kroppsøvingsfagets bidrag til helseopplysning og livslang læring En grunnleggende diskusjon om kroppsøvingsfagets målsetning går på om fokus skal være på undervisning/opplæring eller på rekreasjon. I læreplanen for grunnskolen fra 1997 framheves fire målområder: - glede ved aktiviteter - naturopplevelser - erfaring i ulike aktivitetsformer - forståelse for å ivareta egen helse Tenkningen i planen er definitivt mest preget av opplæring. Dette er i samsvar med en utvikling en finner i mange land, blant annet i amerikansk sammenheng, der en I de siste årene har hatt en klar dreining i retning opplæring, og med vekt på helserelatert innhold. Koch mener i sin bok Hvad skal vi med idræt i skolen? fra 1998 (19) at det er et sterkt misforhold mellom samfunnets og enkeltindividets opptatthet av kropp på den ene siden, og fagets posisjon og vekt i skolen på den andre. Han er samtidig svært tydelig på at faget bør være et undervisningsfag og ikke et rekreasjonsfag. Koch argumenterer også sterkt for en mer "moderne" oppfatning av helsebegrepet, der han mener at en primært bør fokusere på idrett som middel for høyere livskvalitet. Dansken Skov gjorde i 1982 en stor undersøkelse om verdinormer og holdninger hos elever, lærere og foreldre for å analysere mulige framtidige utviklingslinjer i dansk folkeskole (20). Her kommer det fram en entydig oppfatning om at idrettsfaget er svært vesentlig, og det framheves spesielt at elevene må lære om betydningen av å holde kroppen i form. Undersøkelsen tyder videre på at skolen i svært liten grad klarer å imøtekomme dette kravet. 1.5 Fysisk aktivitet og helse Regelmessig fysisk aktivitet anses som avgjørende for normal vekst og utvikling hos barn og unge når det gjelder aerob kapasitet, muskelstyrke, spenst, motoriske ferdigheter og bevegelighet. Fysisk aktivitet i oppveksten virker styrkende på skjelettet og på annet bindevev, og det er gunstig for stoffskiftet. Regelmessig fysisk aktivitet ser også ut til å fremme barn og unges selvaktelse, og det ser ut til at unge som er fysisk aktive, er mindre plaget av psykiske helseproblemer. 16

Det er foreløpig ikke dokumentert godt nok at regelmessig fysisk aktivitet stimulerer kognitiv funksjon og ferdighet. Fysisk aktivitet øker energiforbruket, og det er antatt at regelmessig fysisk aktivitet og trening bidrar til en balansert appetittregulering, slik at inntaket av mat svarer til forbruket av energi. Det er vanlig å anbefale at barn og unge bør være fysisk aktive I minst 60 minutter per dag for å få en rimelig uttelling helsemessig (11). 1.6 Fysisk aktivitet fysisk form Betegnelsen fysisk aktivitet brukes vanligvis som en samlebetegnelse for ulike former for fysisk utfoldelse. Det kan være arbeid, idrett, mosjon, friluftsliv, lek, trening, kroppsøving osv. Generelt sett kan fysisk aktivitet defineres som det å bevege seg, bruke kroppen. I internasjonal faglitteratur benyttes ofte denne definisjonen: "enhver kroppslig bevegelse initiert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruket utover hvilenivå" (12, 13). Betegnelsen fysisk form brukes gjerne som en samlebetegnelse for en persons fysiske prestasjonsevne. Den idrettslige prestasjonsevnen kan splittes opp i ulike fysiske og psykiske faktorer, som igjen kan gjøres til gjenstand for måling og testing. Det kan for eksempel være kondisjon, hurtighet, reaksjonsevne og teknikk. En vanlig internasjonalt brukt definisjon på fysisk form (fitness) er: "et sett av egenskaper som en har eller erverver seg, og som er relatert til evnen til å utføre fysisk aktivitet (12). Den fysiske formen er egentlig tilstanden til individet, mens fysisk aktivitet kan være påvirkning av tilstanden. Den fysiske formen vil vanligvis kunne påvirkes av trening, det vil si fysisk aktivitet. Det er mulig å tenke seg ulike varianter av hva som er mål, og hva som er midler i denne sammenhengen. Fysisk aktivitet vil over tid påvirke den fysiske formen. Fysisk aktivitet vil også påvirke helsetilstanden, og det er samtidig en sammenheng mellom fysisk form og helsetilstand. En sentral målsetning vil være en forbedret helse. God fysisk form bidrar til dette, men for å forbedre den fysiske formen er en avhengig av fysisk aktivitet. Det vil ut fra denne tankerekken være naturlig å slutte at økt fysisk aktivitet er et middel for å oppnå forbedret helse. Denne konsekvensen er imidlertid ikke entydig. Ikke all fysisk aktivitet er helsefremmende, og en vil finne store forskjeller knyttet både til aktivitet og individ. Det betyr at en holder fast ved at fysisk aktivitet kan være helsefremmende, men at innholdet og formen på aktiviteten må vurderes. 1.7 Fysisk aktivitet i skolehverdagen Fysisk aktivitet i skolehverdagen vil primært være knyttet til tre arenaer: transport til og fra skolen, undervisningen i kroppsøving og aktiviteter i friminuttene. I tillegg vil en kunne finne noe aktivitet knyttet til undervisning i andre fag og til turer og spesielle arrangementer. 17

De tre hovedarenaene vil i snitt kunne utgjøre 100 til 200 minutter per uke. Det betyr at for å oppnå det vanlige kravet om minsteaktivitet bør alle disse arenaene utnyttes relativt godt. 1.8 Tracking Et viktig argument for fysisk aktivitet i skolealderen vil være i hvilken grad det legges føringer for fysisk aktivitet senere i livet. Betegnelsen "tracking" brukes i en del sammenhenger som et begrep for stabilitet i helsefremmende atferd over tid. Det finnes etter hvert dokumentasjon på større eller mindre grad av tracking når det gjelder både kosthold, røyking og fysisk aktivitet. Når det gjelder vaner og holdninger til fysisk aktivitet, har Malina laget en sammenstilling av en rekke undersøkelser, og konkluderer med at vaner knyttet til fysisk aktivitet synes å vedvare på lavt til moderat nivå fra barneår til ungdomsår, fra ungdomsår til voksen alder og mellom ulike alderstrinn hos voksne. Dette skjer primært gjennom perioder på 3 5 år (21, 22, 23, 24, 25). Når det gjelder bærekraft over lengre perioder, er det svakere dokumentert, men positive sammenhenger finnes. Yang et al. publiserte i 1999 funn basert på et stort materiale der 2411 barn og unge (9, 12, 15 og 18 år) ble undersøkt i 1980 og fulgt opp med spørreskjema i 1992. Resultatene viste at fysisk aktivitet i barne- og ungdomsårene har signifikant sammenheng med fysisk aktivitet og helsefremmende atferd i voksen alder (25). Barnekow-Bergkvist et al. har påvist en sammenheng mellom 16-åringers erfaringer med fysisk aktivitet og senere risiko for inaktivitet (26). Det er sannsynlig at det som skjer i skolesammenheng, har betydelig innvirkning på senere atferd. 1.9 Litteratur 1. Hardman, K. & J. Marshall: World-wide Survey on the State and Status of Physical Education in Schools, i World summit on Physical education, ICSSPE 1999, Berlin 2. Grosvold, O.: Plass og timetall for faget kroppsøving i grunnskolen, Kroppsøving nr. 2 1971 3. Elvestad, J.: Fokus på kroppsøving i videregående skole i lys av noen internasjonale erfaringer, Kroppsøving nr. 5 1997 4. Sollerhed, A.-C. og G. Ejlertsson: Low physical capacity among adolescents in practical education, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports nr. 9 1999, s. 249 256 5. Mjaavatn, P.E.: Kult eller? En undersøkelse om ungdoms forhold til idrett, snø og ski, Norges Skiforbund 2001 6. L-97 og kroppsøvingsfaget, delrapport 1 7. Skisland, J.O.: Behov for etter- og videreutdanning blant lærere i Vest-Agder, Utdanningsdirektøren i Vest-Agder 2000 8. Mjaavatn, P.E.: Ungdom og fysisk aktivitet i Trondheimsområdet. Sør-Trøndelag Idrettskrets, Idrettens kompetansesenter 1999 9. Breivik, G. og O. Vaagbø: Utviklingen av fysisk aktivitet i den norske befolkning 1985 1997, Norges Idrettsforbund og Olympiske komité1998 18

10. Wold, B., J. Hetland, L.E. Aarø, O. Samdal, T. Torsheim: Utviklingstrekk i helse og livsstil blant barn og unge fra Norge, Sverige, Ungarn og Wales, Hemil-rapport nr. 1 2000, Hemil-senteret, Bergen 11. Fysisk aktivitet og helse. Anbefalinger, Rapport nr. 2/2000 12. Caspersen, C.J., K.E. Powell, G.M. Christensen: Physical activity, exercise and physical fitness: Definitions and distinctions for health-related research, Public Health Reports nr. 2 1985, s. 126 131 13. Bouchard, C. et al.: Physical activity, fitness and health. Consensus statement, Human Kinetics Publishers, Champaign IL 1993 14. Mjaavatn, P.E.: Barn og skoleveg i Bærum II, Bærum kommune 2000 15. Bjelland, M. & K.I. Klepp: "Skolemåltidet og fysisk aktivitet i grunnskolen", Inst. for ernæringsforskning, UiO 2000 16. Upublisert materiale fra SEFs skoleundersøkelse i 2000, statistisk bearbeidet av J.O. Skisland 17. Norsk Mediebarometer, Statistisk Sentralbyrå 2002 18. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet: Rapport nr. 1/2000 19. Koch, B.: Hvad skal vi med idræt i skolen? Kroghs Forlag, Vejle 1998 20. Skov, P.: Værdinormer om skolen, Munksgaard, København 1983 21. Malina, R.M.: Tracking of physical activity and physical fitness across the lifespan, RQES nr. 67 (suppl.) 1996, s. 48 57 22. Kelder, S.H. et al.: Longitudinal tracking of adolescent smoking, physical activity, and food choices behaviour, Am. Journal of Public Health nr. 84 1994, s. 1121 1126 23. Pate, R.R. et al.: Tracking of physical activity in young children, Medicine & Science in Sports & Exercise nr. 28 1996, s. 92 96 24. Pate, R.R. et al.: Tracking of physical activity, physical inactivity and health-related physical fitness in rural youth, Pediatric Exercise Science nr. 11 1999, s. 364 376 25. Yang, X. et al.: Factors explaining the physical activity of young adults: The importance of early socialization, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports nr. 9 1999, s. 120 127 26. Barnekow-Bergkvist et al.: Physical activity patterns in men and women at the ages of 16 and 34, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports nr. 6 1996, s. 359 370 2.0 Dokumentert effekt hvilke vitenskapelige krav stilles? Ved en gjennomgang av litteraturen er det ofte problematisk å påvise sammenhenger mellom skolens tilrettelegging og elevenes fysiske form, fysiske aktivitet og holdninger til fysisk aktivitet, blant annet fordi det er vanskelig å sortere ut andre årsakssammenhenger enn de en er ute etter. Dette medfører at kvaliteten på relevante studier er varierende og i mange tilfeller svært vanskelig å vurdere. Baranowski et al. (1) har gjennomgått 25 store intervensjonsstudier som dels involverer voksne, dels skolebarn. Målet med alle prosjektene var å øke den fysiske aktiviteten i de deltakende gruppene. Forfatterne konkluderer med at svært få studier kan vise til mer varig økt fysisk aktivitet utover selve intervensjonsperioden. De hevder at en i for liten grad har tatt hensyn til sosiokulturelle og atferdspsykologiske variabler i intervensjon og evaluering. Fordi en i så liten grad har tatt hensyn til, og evaluert, de mellomliggende faktorene mellom avsender og mottaker ( mediating variables ), vet vi ikke godt nok hva som virker, selv om vi har mål på at en intervensjon virker. 19

2.1 Vurdering av studier Deskriptive studier Korrelasjonsstudier Tilfelle-kontrollstudier Kohortstudier Kontrollerte intervensjonsstudier kan i noen tilfeller være med på å antyde sammenhenger, men vil ikke kunne brukes som dokumentasjon for sammenhenger. Dersom studiene omfatter store grupper, vil de kunne understøtte andre funn. kan antyde sammenhenger mellom skolens tilrettelegging og fysisk form, fysisk aktivitet og holdninger til fysisk aktivitet. Hvis studiene omfatter relativt store grupper, vil de kunne ha en verdi når det gjelder å påvise årsakssammenhenger. bør omfatte minst 30 personer i hver gruppe hvis de skal tillegges vekt. vil normalt være av stor verdi. vil normalt være av stor verdi. 2.2 Konklusjon om årsakssammenhenger Etter vurdering av ulike typer studier, mener vi at det vil være fornuftig å vurdere årsakssammenhenger i tre kategorier. Overbevisende eller sannsynlige sammenhenger vil få konsekvenser i forhold til anbefalinger. Overbevisende Sannsynlig Mulig Forutsetter flere studier og ulike studier av større grupper med overbevisende og entydige konklusjoner, og få eller ingen holdepunkter for det motsatte. Forutsetter flere studier av ulike grupper med relativt entydige konklusjoner. Forutsetter én eller flere studier som påviser sammenheng. 2.3 Antatt overføringsverdi De kulturelle forskjellene kan være store fra land til land. Dette gir seg nødvendigvis utslag på forholdet til fysisk aktivitet generelt, og også på fysisk aktivitet knyttet til skolen spesielt. Svært mange av de større undersøkelsene på feltet er gjort i USA. Der er Physical Education for en stor del frivillig som skolefag, skoleidretten står sterkt, og frivillig barne- og ungdomsidrett er helt annerledes enn i Norge. I tillegg er det mange steder langt dårligere muligheter for fysisk aktivitet i hverdagen, særlig gjelder dette i forbindelse med persontransport. Disse faktorene, sammen med andre ulikheter, gjør at en er nødt til å vurdere overføringsverdien ganske kritisk. 2.4 Litteratur 1. Baranowski, T., C. Anderson, C. Carmack: Mediating variable framework in physical activity interventions. How are we doing? How might we do better?, American Journal of Preventive Medicine nr. 15(4) 1998, s. 266 298 20

3.0 Kroppsøvingsfaget og fysisk form 3.1 Kroppsøvingsfaget Som nevnt i innledningsavsnittet, er det mulig å dele argumentene for kroppsøvingsfaget i tre hovedgrupper: lek/rekreasjon, helseeffekt og samfunnsnytte. Det er neppe avgjørende, og kanskje ikke heller mulig, å klargjøre fullstendig hvor stor vekt en legger på hver av de ulike gruppene av argumenter. Med tanke på anbefalinger vil det imidlertid være nyttig å se på sentrale mål. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har en uttalt målsetning om å øke den fysiske aktiviteten, bedre den fysiske formen og forbedre holdningene til fysisk aktivitet i alle aldersgrupper i befolkningen. Formålet er primært å styrke folkehelsen, og da i en vid forståelse av begrepet. På denne bakgrunn er det naturlig å nærme seg kroppsøvingsfaget også ut fra denne innfallsvinkelen. På hvilken måte kan faget bidra til økt fysisk aktivitet, økt fysisk form og bedre holdninger til fysisk aktivitet? Før en går inn på disse tre problemstillingene, kan det være nyttig å se nærmere på rammene for faget. 3.2 En negativ utvikling? De fleste vil mene at en hovedmålsetning for kroppsøvingsfaget er å vedlikeholde eller øke den fysiske formen. I en del av den industrialiserte delen av verden ser en i dag en utvikling i retning av mer stillesittende aktivitet, og en har etter hvert fått signaler som kan tyde på at den fysiske formen hos barn og unge kan være noe fallende. I 1968 ble det i Akershus fylke gjennomført en kartlegging av skolebarns fysiske forutsetninger. En ville forsøke å sette et mål på elevenes styrke, spenst bevegelighet, koordinasjon og utholdenhet. Mer enn 18 000 elever fra 1. til 10. klasse ble testet i 12 øvelser. Finn Ellingsen, som ledet prosjektet, skriver i 1998 (1) at "kroppsøvingsfagets innhold i praksis var på denne tiden sterkt preget av ferdighetstrening ". I en del år ble resultatene fra denne kartleggingen av mange kroppsøvingslærere brukt som sammenligningsgrunnlag for egne elever på ulike trinn. I 1997 ble det gjennomført en tilsvarende kartlegging av elever i Akershus fylke, men denne gangen bare på ett klassetrinn, 9. klasse, og med et noe begrenset øvelsesomfang, åtte av øvelsene. Funnene viser at guttene har svakere resultater i 1997 enn i 1968 på alle åtte øvelser. Det kan se ut som tilbakegangen er mest markert når det gjelder utholdenhet og bevegelighet. Når det gjelder jentene, er bildet noe mer sammensatt. Endringene ser ut til å være mindre enn hos guttene. Resultatene er bedre i 1997 blant annet på spenst og bukstyrke, mens de er svakere blant annet på koordinasjon og ryggstyrke. En rekke kartlegginger av rent deskriptiv karakter indikerer at dagens barn og unge er i dårligere fysisk form enn før. Dette gjelder for eksempel forsvarets testing av rekrutter, der tiden de bruker på 3000 meter løp er stigende. 21

En kroppsøvingslærer ved Frei ungdomsskole har testet 8. klasse elever to ganger i året siden 1982. Resultatene viser at både gutter og jenter har en markert tilbakegang fra 1985 til 2000 i hurtighet, utholdenhet, spenst og smidighet (30). Nyere data (se SEFs rapport "Vekt og helse" fra 2000) tyder på at det fra 1975 har skjedd en vektøkning blant jenter og gutter i alderen 13 18 år. Tall fra vernepliktsverket viser en vektøkning blant rekrutter på 3,2 kg fra 1983 til 1997. Vi har få valide undersøkelser som dokumenterer tilbakegang i barn og unges fysiske prestasjonsevne, men må likevel ut fra den kunnskap vi har, anse dette som sannsynlig. 3.3 Muligheter for å påvirke helsetilstanden I Norge er kroppsøving obligatorisk, i motsetning til i en del andre land, blant annet USA. Det medfører at de fleste barn og unge får en viss mengde fysisk aktivitet hver uke, og dermed skulle en kunne anta at en også sikrer en viss fysisk form. En skal likevel være oppmerksom på at en del elever både i grunnskolen, og spesielt i videregående skole, av ulike grunner fritas for aktivitetsdelen av faget. Det er innhentet opplysninger fra flere skoler der 20 25 % er fritatt, og dette ser ut til spesielt å gjelde jenter. En kan likevel anta at andelen som har kroppsøving ukentlig i norsk skole, er høy. Det er signaler som tyder på at effekten på den fysiske formen ikke er like god i alle elevgrupper. Andersen og Schelin (2) gjennomførte i 1988 en studie av danske skoleelever, der de mente å påvise at skoleidræten (kroppsøvingsfaget) hadde liten betydning for den fysiske statusen hos de veltrente og for normalgruppen, men at den hadde betydning for de med dårlig fysisk status. Deres anbefaling var at økt timetall i faget ville være gunstig for de fysisk sett dårlige. De mente også å kunne påvise at jentene var sterkt overrepresentert i den svakeste kategorien. Flere studier peker på at økt og endret fysisk aktivitet i skolen i særlig grad når jentene. Mange observasjoner fra lærerhold tyder på at mange jenter er mindre aktive enn guttene i kroppsøving noe som kan ha med utvalget av øvelser og opplegget for øvrig å gjøre (22). En lang rekke studier viser hvordan det særlig er de elevene som fra før er i dårlig form, som profitterer helsemessig på økt fysisk aktivitet i skolen (3, 4, 5, 6, 7, 8, 17, 18, 23). Det er sannsynlig at mulighetene for å påvirke den fysiske formen og helsetilstanden gjennom kroppsøvingsfaget er betydelig blant de fysisk sett svakeste, og at den er noe større for jenter enn for gutter. 3.4 Effekt av utvidet timetall Det er gjort en del forsøk med utvidede rammer for kroppsøving/fysisk aktivitet i skolen. Resultatene spriker noe, men det er sannsynliggjort at dette kan ha en effekt på ulike fysiske parametere vedrørende fysisk form. Disse studiene gjelder forsøk der en primært har endret timetall/omfang: 22