Catrine Torbjørnsen Halås Sosionom, cand.polit., doktorgradsstipendiat Senter for praktisk kunnskap, ved Høgskolen i Bodø E-post: catrine.halas@hibo.no Med nærhet som styrke Sosialt arbeid i små kommuner er preget av en nærhet til brukerne, samarbeidspartnere og lokalsamfunnet. Denne nærheten gir muligheter, samtidig som den utfordrer den profesjonelle yrkesutøvelsen. I denne artikkelen vil jeg gjennom mitt møte med Eva som er sosialarbeider i en liten kommune, løfte frem noen særpreg med praksisen og drøfte dette i lys av ulike kunnskapsforståelser. Jeg vil beskrive hvordan nærheten kan utgjøre en viktig ressurs for det sosiale arbeidet, og peke på hvordan sosialarbeideren kan møte de utfordringene som trer frem. Artikkelen er utarbeidet med utgangspunkt i et samarbeid mellom sosialarbeidere i 12 små og mellomstore kystkommuner i Nordland, Høgskolen i Bodø og Fylkesmannen i Nordland fra 2003-2005, hvor jeg var prosjektleder for det vi kalte Småkommuneprosjektet 31. Hovedmålet med prosjektet var å styrke kvaliteten og stabiliteten på det sosiale arbeidet i små kommuner. Dette blant annet ved å bidra til kunnskapsutvikling ut fra småkommunenes ståsted. Denne teksten tar i hovedsak utgangspunkt i hovedfagsoppgaven (Halås 2006) jeg skrev etter at prosjektet var avsluttet. En sårbar tjeneste I Nordland har hele 57 % av kommunene under 2500 innbyggere. På landsbasis har 30 % under 2500 innbyggere, mens 55 % har under 5000 innbyggere 32. Sverige har ikke små kommuner på samme måte som Norge. Forskningen der har pekt på utfordringer for sosialt arbeid i gläsbygd, eller det 31 www.fylkesmannen.no/smakommuner. 32 SSB tall 2008. 98
vi på norsk kaller spredtbebygde strøk. Felles for de norske småkommunene og den svenske gläsbygden er at sosialarbeiderne ofte bor og opptrer alene der folk bor, langt unna sentrale strøk. Forskningen om sosialt arbeid i små kommuner peker på noen styrker som tverrfaglighet, fleksibilitet, helhetlig og generalistisk tilnærming. De fleste forskningsrapportene har hatt størst fokus på svakheter og sårbarheter, hvor det er stilt spørsmål ved om de små kommunene er i stand til å sikre den nødvendige kompetanse til å ivareta så kompliserte oppgaver som for eksempel barnevern og psykiatri. Tjenesten beskrives som en sårbar tjeneste, dette relatert til de ansattes kompetanse og erfaring, kapasiteten og relasjoner som er nødvendige for å skape samarbeid. Mange små kommuner sliter også med problemer knyttet til habilitetsspørsmål (Hovik og Myrvold 2001). På barnevernsområdet har forskningen vist at små kommuner i større grad enn store kommuner benytter forebyggende tiltak enn omsorgsovertakelser, og at det kan være vanskeligere å treffe beslutninger på tvers av familienes ønsker. Forskerne stiller på grunnlag av dette spørsmål ved om barnevernet i små kommuner er unnvikende i forhold til alvorlige omsorgssaker, fordi konsekvensene av en slik inngripen blir veldig synlig og således også gir større personlige belastningen på sosialarbeiderne, eller om dette kan relateres til at innbyggere i små og store samfunn har ulike ressurser og belastninger. Sosialarbeideren beskrives i en multipleks rolle (Haugland 2000), hvor det ofte oppstår konflikter mellom den private og profesjonelle rollen til yrkesutøveren. Flere studier peker på at saksbehandler blir stående mer alene og føler et sterkere press fra både kommuneledelse, politikere og lokalsamfunnet (Lichtwarck og Clifford 1996, Ronneby 1995 og 1997). Forskningen viser med andre ord et dystert bilde av arbeidet. Disse beskrivelsene brukes også i politiske dokumenter. Man kan kanskje si at dette står som storsamfunnets vurdering av praksisen i disse kommunene. Beskrivelsene vakte gjenkjennelse hos sosialarbeiderne i prosjektet, samtidig som at mente at dette var en for ensidig beskrivelse av deres praksis. Hvordan beskrev de så selv sin praksis? Fire samtaler forsprang La oss møte Eva, som er sosialarbeider i en liten kommune på Nordlandskysten. Hun har fått en bekymringsmelding fra en privatperson som er bekymret for naboen Karin og hennes sønn på 10 år. Naboen mener at kvinnen er svært 99
mye borte fra hjemmet pga arbeid og at hun ofte er beruset, noe som går ut over sønnen hennes. Karin er søsteren til en tidligere klassevenninne av Eva. Sønnen går på samme skole og spiller på samme fotballag som Evas egen sønn. Eva forteller om hvordan hun i første samtale får til en åpen samtale om kvinnens angstproblemer. Etter et hjembesøk, hvor hun også treffer sønnen, blir de enige om en tiltaksplan med regelmessige samtaler med barnevernsarbeideren, tilsynsfører, avlastning og økonomisk rådgivning fra sosialkonsulenten. Hva var det som gjorde at Eva, på trass i de alvorlige beskyldningene, så raskt kom i en god relasjon til kvinnen og kunne handle så raskt? Samtidig lurer et spørsmål bak i hodet: Er dette en faglig forsvarlig utredning og et godt nok grunnlag for å sette i verk tiltak? La oss høre hva Eva har å si: «Jeg hadde lagt opp en strategi, jeg ville bruke den kunnskapen jeg hadde. Søsteren hennes hadde vært venninna mi tidligere. Jeg hadde lært henne litt å kjenne som barn, og kjente hennes barndom og familie. Det var lettere å tolke kroppsspråket hennes og jeg kjente hennes nåværende nettverk. Jeg kunne føle at hun visste hvem jeg var, uten å kjenne meg. Hun visste at jeg visste. Jeg følte forventninger til meg. Hvis jeg ikke hadde brukt den forkunnskapen jeg hadde, ville det vært unaturlig og falskt. Hvis jeg hadde sluttet å handle, hadde hun opplevd det krenkende. Jeg kjente melderne som troverdige personer. Jeg valgte likevel å nedtone rusen. Jeg ville møte henne med verdighet og vise at jeg tok på alvor det som hun så på som et problem. Jeg ville våge å tenke annerledes enn melderne. Hvis jeg hadde trodd at jeg kunne være objektiv, ville alt gått helt feil. Hun ville tenkt på meg som en tosk. Ville ikke fått tillit til meg. Fordi jeg kjente henne og bakgrunnen hadde jeg fire samtaler forsprang.» Med utgangspunkt i denne og andre fortellinger, så vi at det var en del begreper som gikk igjen i sosialarbeidernes beskrivelser av sin praksis. Vi så at sosialarbeiderne brukte dels andre ord enn storsamfunnet når de skulle beskrive hva som særpreget deres kunnskap. Det syntes som at tilsynelatende liknende handlinger og situasjoner, ble vurdert forskjellig og beskrevet med ulike begreper. Hva besto så disse forskjellene i? Det at Eva velger å dra hjem til en klient på kveldstid fordi hun er bekymret for henne, kan beskrives som at hun er overinvolvert, eller det kan beskrives som at hun er engasjert. Evas kjennskap til Karin og hennes nettverk kan beskrives om overskuddsinformasjon eller det kan betraktes som 100
lokalkunnskap. Når Eva stadig kommer i situasjoner hvor hun må utføre en handling for første gang, for eksempel at hun skal hjelpe en rusmisbruker til å søke om legemiddelassistert rehabilitering, kan dette beskrives som at hun handler med utgangspunkt i en kunnskap som rommer lite repeterende erfaring, eller det kan beskrives som at hun har en kunnskap som rommer evnen til å møte enkeltsituasjoner. Hun kan beskrives som en person som mangler spesialkompetanse eller en som har en generalistkompetanse. Når Eva treffer helsesøster til lunsj, og de blir enige om ansvarsdeling i forhold til en familie som trenger veiledning, kan dette beskrive som en tilfeldig handling og uten faglig systematikk og metodikk, eller det kan beskrives som fleksibelt, uformelt og handlingsrettet. Når Eva omtaler alle sine roller overfor Karin, kan dette beskrives som rollesammenblanding, eller det kan beskrives som at hun ser helhet og sammenhenger. Når hun føler ansvar og lojalitet både til Karin og lokalsamfunnet, kan dette beskrives som et problem eller som en moralsk handling. Hvis Eva velger å prøve ut forebyggende tiltak overfor Karin, på tross av alvorlige bekymringer, kan dette beskrives som unnfallenhet, eller det kan beskrives som sensitivitet og utnyttelse av muligheter. Hvordan kan det ha seg at beskrivelsene og forståelsene fremstår som så vidt forskjellige? Før jeg svarer på dette, vil jeg utdype nærmere noe av det som vi fant som sentralt i kunnskapen til sosialarbeiderne, nemlig profesjonalitet, nærhet og lokalkunnskap. La oss starte med å la Eva fortelle hvordan hun tenker omkring sin profesjonelle yrkesutøvelse. Du må tørre å se folk i øya «Nærheten gir mer engasjement. Vi føler nærhet til sluttresultatet, og det er lettere å fange opp positive endringer og følge opp bedre. Det er moralsk verre å være på et lite kontor enn på et større. Det du ikke gjør blir mer synlig og verre å leve med. Det er positivt utfordrende og du må tørre å stå i prosesser: Du har ingen å gjemme deg bak. Du må vite hva du gjør. Du må kunne se folk i øya. Du har et personifisert ansvar. Du har en annen kvalitetskontroll, hvor nærheten til situasjonen krever at ting blir gjort rett. Nærheten spisser kravene til saksbehandlingen. Den motsatte effekten av dette er handlingsvegringen. Fikser du ikke profesjonalitetskravet om å stå i nærheten, må du finne deg en annen jobb.» Eva beskriver her det å kunne forholde seg til nærheten som et profesjonalitets krav. Dette ser ved første øyekast ut som å stå i motsetning 101
til det som i mange år har vært rådende oppfatninger av profesjonalitet, som inneholder krav som objektivitet, nøytralitet, avstand og liten grad av involvering. Men er det da slik at nærhet og stor grad av involvering tilsier at man ikke er profesjonell? Evas fortelling er ikke om et distansert møte mellom et system og en klient. Det er Eva som møter Karin. Hun beskriver seg ikke først og fremst som en representant for et system, men som en ansvarlig person med et mandat fra et system. Videre beskriver hun Karin som en mor, søster, sambygding og en nabo, hvor hennes liv er vevd inn i Karins liv på ulike måter. Beskrivelsene gjøres på en slik måte at hun knytter sine egne livserfaringer til beskrivelsene av Karin, som gjennom dette fremstår som en person og som et menneske som Eva ikke forholder seg nøytralt til. Gjennom å skrive Karin inn i eget liv og derigjennom skrive seg selv inn i Karins liv, etablerer hun en posisjon for å gå inn i en dialog med og derigjennom å kunne forstå kvinnen. I små samfunn blir det tydelig hvordan sosialarbeiderens liv er vevd inn i brukerens liv, og hvorledes de begge er en del av det samme lokalsamfunn, hvor det er store muligheter for dels overlappende nettverk. Sosialarbeidere forteller om hvordan de sammen med sine klienter er en del av et fellesskap i det samme lokalsamfunnet. I Sør-Afrika brukes begrepet ubuntu for å beskrive hvordan mennesker er vevd inn i og avhengige av hverandre. Arne Grønningsæter (2005) knytter dette til menneskelighet og samhørighet, hvor man blir et menneske gjennom å ta del i fellesskapet med andre mennesker. Ubuntu snur solidariteten på hodet ved at det ikke handler om en hjelper som hjelper en hjelpetrengende, men om en gjensidighet, hvor hjelperen blir menneskelig gjennom å hjelpe. I nærheten ligger et krav om at Eva må være kompetent og at hun må handle. Det utfordrer henne til å møte Karin i hennes unike situasjon, og ikke gjemme seg bak prosedyrer og regler. Eva og hennes kolleger bruker moralske begreper som valg og ansvar, hvor de opplever at nærheten til brukerne og til lokalsamfunnet tvinger fram et ansvar. Etikken tvinges fram, hvor det blir synlig at det handler om moralske dilemmaer som sosialarbeideren ikke kan kvalitetssikre seg bort ifra. Sosialarbeideren blir synlig som individ og må ta ansvar som et menneske og ikke bare som en profesjonell aktør. Dette kan sees i lys av Løgstrups tanker (1999) om at den enkelte må være i stand til å møte situasjonens fordring. 102
En slik tenkning utfordrer dagens systemverden, hvor mange opplever et stort press og et krav om lojalitet til å følge prosedyrene, hvor den enkeltes ansvar er knyttet til det å handle i samsvar med reglene. Systemet har ansvar for reglene, og eventuelt feil som oppstår som følge av dem. Men kan et system ha ansvar? Zygmund Baumann (1989) utfordrer oss når han sier at moral uløselig er knyttet til menneskelig nærhet, og mener at nærhetsrelasjonen moraliserer og at avstandsrelasjonene avmoraliserer. Men hva består så Evas profesjonalitet i når hun møter Karin? I tillegg til de tidligere nevnte kravene, inngår det i de fleste definisjonene av profesjonalitetsbegrepet, det å ha et eget faglig kunnskapsgrunnlag. I dette inngår profesjonelle modeller og teorier, med begreper som knyttes til profesjonens utvikling. Eva er opptatt av at hun som profesjonell skal være i stand til å bringe inn noe annet i relasjonen. Et grep hun gjør, er når hun forteller om hvorledes hun bruker kunnskap om psykiatri, om individer i kriser og pressede situasjoner og om samspill og relasjoner. Hun har kunnskap om hvordan angst kan opptre og virke, og hun har kunnskap om rus og hvilke rolle den kan spille i menneskers liv. Aktiv bruk av denne kunnskapen er en av de strategiene hun har som profesjonell. Gjennom denne teoretiske kunnskapen får hun en avstand, kunnskapen gjør at hun kan bringe inn noe annet i møtet med Karin. Hun beskriver hvordan denne kunnskapen er en hjelp til å se noe annet, og hvordan den er en av de tingene som gjør at hun kan utgjøre en forskjell. Laila Granlien Aamodt (2002) peker på at en god relasjon bygger både på et likeverdsperspektiv og en erkjennelse av ulikheten mellom partene. Særlig er det en utfordring å forvalte ulikhetene knyttet til maktdimensjonen, det vil si kunnskaps- og definisjonsmakten og den makten som det innebærer å forvalte goder den andre parten trenger eller søker. Noen ganger omtaler Eva Karin som klient. Klientbegrepet kan være med på å skape avstand. I verste fall gjør klientbegrepet de vi skal hjelpe til noe annet enn et medmenneske. Klientbegrepet kan innebære fremmedgjøring av det menneskelige, noe som muliggjør at jeg velger å følge reglene, selv om jeg ved å følge reglene utfører noe som jeg opplever å bryte med det jeg normalt vill ansett som en anstendig handling. Kanskje er det slik at Evas bruk av klientbegrepet er en strategi for å skaffe en avstand? Mens man i større samfunn har en annen utfordring, nemlig å få til nærheten. Eva er opptatt av at profesjonaliteten hennes ikke må måles i forhold til de 103
følelsene hun har, men i forhold til hva hun gjør med de følelsene hun har og hvordan hun opptrer i møtet med familien. Ved å veksle mellom å kalle Karin for søsteren til venninnen og klienten, gjør Eva en bevegelse mellom nærhet og avstand. Jeg spør meg om det ikke nettopp gjennom denne bevisstheten og bevegelsen mellom nærhet og distanse at Eva fremstår som en profesjonell aktør, som på den ene siden aksepterer nærhetens fordringer, men på den andre siden er opptatt av å gjøre en forskjell og bringe inn «mer-kunnskap» (Aamodt 2006) i situasjonen. Kontekst og lokalkunnskap En sosialarbeider er «en som kjenner samfunnet», hvor det er helt sentralt i arbeidet at sosialarbeideren er i stand til å se klienten i samspill med omgivelsene, med samfunnet rundt. Profesjonen ser på sosiale problemer som samfunnsskapte, hvor løsning må finnes i samspillet mellom klienten og samfunnet. Gjennom sin egen deltakelse i lokalsamfunnet vet Eva mye om kvinnens familiebakgrunn og nettverk, og hun kjenner omgivelsene og de reglene og normene om hva som ansees som akseptert og god atferd i bygda. Hun har tanker om hvem som står i gode og dårlige relasjoner til familien, noe som kan farge hva disse personene forteller om Karin. Dette danner et bakteppe for hennes vurderinger. Denne lokalkunnskapen gir Eva en sammenheng å forstå kvinnens atferd inn i og å forstå omgivelsenes atferd, og den gir henne tilgang til ressurser. En måte å forstå dette på er som overskuddsinformasjon (Haugland 2000), som noe du ikke trenger, noe som forstyrrer, noe som ikke er relevant. Eva er opptatt av hvordan hun bruker denne informasjonen: «Jeg vet det jeg vet, og det jeg vet er ikke noe som er til overs. Det er ikke overskuddsinformasjon, men kunnskap som jeg bruker enten jeg vil eller ikke. Utfordringen ligger i hva jeg gjør med det jeg vet, og her er ærlighet mitt viktigste redskap» Eva er opptatt av å sjekke ut om det hun tror hun vet, er et riktig bilde av situasjonen. Å forstå hverandre, betyr snarere å forstå hverandre i noe, sier Gadamer (2003). Lokalkunnskapen består ikke bare fakta, men inneholder også vurderinger av fakta. Slikt sett er det kanskje mer riktig å snakke om at Eva har med seg en forforståelse i møte med Karin, og at hun er svært oppmerksom på det. 104
Lokalkunnskapen gir også Eva en mulighet for å kunne bruke den teoretiske kunnskapen mer treffsikkert, hvor hennes vurderinger er et resultat av møtet med den konkrete situasjonen, og en dialog mellom hennes erfaringer med det å være en aktør i lokalsamfunnet og hennes teoretiske kunnskap. Arbeidet er preget av en dialog med lokalsamfunnet, hvor man tenker at man lokalt kan finne de gode løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunn, og at det handler om å involvere og engasjere de ulike aktørene i arbeidet. Det bygger på tillit til aktørenes kunnskap og evne til problemløsning. Kunnskapen om lokalsamfunnet og relasjonene er dels personavhengig. De består ikke bare i kunnskap om, men det består i like stor grad i relasjoner mellom mennesker. Under en prosjektsamling tegnet sosialarbeiderne sosialkontorenes nettverkskart. I tillegg til de tradisjonelle samarbeidspartnerne tegnet Eva og hennes kolleger inn «Altmuligdame Kari» og «Kjøpmann Berg». Disse var alle viktige støttespillere, når mer tradisjonelle løsninger ikke fungerte. Ved å være en del av lokalsamfunnet har Eva erfart hvem hun må snakke med for å oppnå visse ting. Hun har lært noe om i hvilke situasjoner det er forskjellen på de formelle og uttalte reglene som gjelder, og de reglene som folk faktisk forholder seg til. Kunnskap om lokalsamfunnet er noe du får ved å kjenne folk og delta i ulike sammenhenger og relasjoner med andre. Og hvor relasjonene kan gi grobunn for tillit og mistillit. Men en nyansatt kan ikke forvente å kunne gå inn i den relasjonen som Eva har til kjøpmann Berg. På samme måte vil en utenfra ikke kunne ha en erfaring som gir grunnlag for å vurdere informasjon fra en nabo som troverdig eller ikke. Dette er informasjon som inkluderer en erfaring og deltakelse i relasjoner som har utviklet seg over tid. Lokalkunnskapen til Eva fremstår altså ikke som noe utvendig, hvor Eva bruker kunnskapen om lokalsamfunnet som en nøytral informasjon til hvor hun analyserer og fortolker klienten. Jakop Meløe (1979) viser oss hvordan vi må sette personer inn i en sammenheng for å kunne forstå de handlinger som de gjør. Han sier: «Uten forstand på verden, har du heller ikke forstand på folk». Det å forstå handler om å rette blikket mot aktøren, selve handlingen og den verden som man handler i og med hensyn til. Det handler om å utvikle det kyndige blikket til den som kjenner en virksomhet, som forstå det han ser og som vet at han forstår det. Det å forstå et ord eller et uttrykk, handler om å forstå og være fortrolig med hvordan det brukes. 105
Da jeg gikk på sosialhøgskolen lærte vi hvordan vi skulle lage en lokalsamfunnsprofil (Skjørshammer, Kaasa og Collet 1987), for å få oversikt over aktører, utfordringer og muligheter i lokalsamfunnet. Men det å utvikle lokalkunnskap, vil i dette perspektivet ikke bare handle om å utforme en lokalsamfunnsprofil. Men det handler også om å gjøre seg kjent og fortrolig i det lokalsamfunnet som du skal arbeide i. Usikkerhet som kunnskap Viggo Rossvær (1998) forteller i boka «Ruinlandskap og modernitet» om hvordan sentrale myndigheter betrakter og bidrar til en beskrivelse av utkanten i Norge med utgangspunkt i begreper som er utformet i de sentrale strøkene. Han mener at dette er et hinder når man skal forsøke å forstå handlinger, roller og samspillsmønster i utkantene, og peker på hvordan det lokale språket er et dagligdags språk, knyttet til hendelser på stedet, som er vanskelig å oversette i det nasjonale riksspråket. Det er derfor vanskelig å formidle det som er verdiskapende og meningsbærende i utkant-lokalsamfunnene. Utkanten bedømmes etter standarder satt i sentrale strøk, og forblir utkant, skriver han. Det samme spørsmålet kan man stille til premissene til noe av den forskningen som er gjort på sosialt arbeid i små samfunn. Sosialarbeiderne på sin side sier at de både kjenner seg igjen og ikke kjenner seg igjen i de to ulike beskrivelsene av seg selv. Samtidig opplever de at de på den ene siden identifiserer seg med lokalsamfunnet, samtidig som de identifiserer seg som representanter for storsamfunnet, som skal ivareta storsamfunnets og profesjonens verdier og regler (som riktignok ikke alltid går sammen). De gir uttrykk for å stå i en utsatt posisjon midt i mellom to verdener, hvor storsamfunnet ikke anerkjenner kompetansen deres, og hvor småsamfunnet ser på dem som en trussel fordi de bærer med seg storsamfunnets verdier. En måte å betrakte særpreget til sosialt arbeid i små samfunn er gjennom Kari Wærness (1996) betraktninger omkring formålsrasjonalitet som handler om objektivitet, instrumentalitet og distanse, og en feministisk orientert omsorgsrasjonalitet som bygger på følsomhet for det konkrete, det individuelt særegne og kontekstuelle. Det søkes helhetlige perspektiver, hvor nærheten i relasjonene sees på som en ressurs, og ikke som en begrensning. I dette perspektivet blir ambivalens og usikkerhet sentrale trekk ved arbeidet. Asgeir Solstad (2004) beskriver det slik: 106
«Vi tenker at ambivalensen i seg selv kan en ikke unnslippe eller løse. Og tvilen og smerten som følger av den er ikke først og fremst et hinder for faglighet, men en viktig del av det å finne gode løsninger innen rammen av den helhet både sosialarbeider og klienter lever i. Dermed er ikke ambivalensen først og fremst et problem som hindrer, men en viktig del av det å arbeide med relasjonen, og dermed skape realistiske løsninger». Det er usikkerheten som gjør oss moralsk ansvarlige, sier Bauman (2002), og trekker fram hvordan det nettopp er det å måtte stå i valgsituasjoner som gjør at vi utvikler oss som moralske vesener, og advarer mot vår leting etter uforanderlige regler som er bindende for alle. Gjennom å tåle kompleksiteten og et sammensatt bilde, velger Eva å ta inn over seg at de løsninger og strategier som de velger, kanskje ikke er tilstrekkelige. En slik åpenhet mot utfallet kan gjøre Eva handlingslammet, men det kan også gjøre henne lydhør, åpen for å møte den enkelte situasjon og fleksibel for å gjøre endringer. Gjennom å akseptere det komplekse og sammensatte bildet av sosialarbeidernes rolle i disse små lokalsamfunnene, åpner det for å utnytte de styrkene som ligger der, og samtidig erkjenne at det må settes inn flere typer tiltak for å møte sårbarheten. Jeg tenker at viljen til å se seg selv og egen kunnskap, så sammensatt, må være en helt unik posisjon for utvikling og læring. Arendt (1998) beskriver dette tenkearbeidet som et evighetsarbeid, som må gjentas om og om igjen i møte med nye situasjoner. Eva og hennes kolleger har lite spesialisert kunnskap, men de har god erfaring med å møte og bedømme enkeltsituasjoner. Allan Janik (1996) skriver om hvordan praktisk kunnskap viser seg i form av dømmekraft i konkrete situasjoner hvor vi selv skaper helheter for forståelse, basert på en rekke tidligere erfaringer fra liknende situasjoner. Dømmekraften er således kunnskapens form. Gjennom refleksjon over erfaringer utvikles evne til å bedømme det særegne i situasjoner som er likeartede, men ikke identiske, og å se likheter i det som tilsynelatende er ulikt. Det er således situasjonen som i motsetning til den teoretiske kunnskapens fakta, som er den betydningsbærende enhet for forståelsen. På bakgrunn av den forståelse som utvikles blir vi i stand til å bedømme en situasjon umiddelbart når den oppstår. Evnen til å gjøre slike koblinger, er innsikt som også kan beskrives som praktisk klokskap, et begrep vi kjenner igjen fra Aristoteles (1999) beskrivelser av kunnskap som phrone- 107
sis, som handler om det å duge i en sosial praksis, som handler om klokskap og skjønn. Phronesis handler om å vite når det er for lite og når det er for mye av noe, og hvor det ikke bare handler om å vite hva du skal gjøre og hvordan du skal gjøre det, men også når det er rett å handle (Josefson 1998). Det spesielle med denne formen for kunnskap er at den sitter i og bygger på en tillit til yrkesutøveren, og ikke først og fremst til systemene. Sosialarbeidernes fortellinger viser oss altså betydningen av et utvidet kunnskapsbegrep, som både favner den teoretiske, ferdighetsmessige og fortrolige kunnskapen. De opplever at det er noe som står på spill i møte med storsamfunnets systemkrav, samtidig som at de erkjenner at sårbarheten i tjenestene krever forandringer. Men hva slags forandring må skje? Må den skje på storsamfunnets premisser? Stephen Toulmins (1995) beskriver hvordan samfunnet har utviklet seg fra det han kaller den første modernitet, hvor det muntlige, det unike, det lokale og det tidsbundne står i sentrum, til den andre moderniteten, hvor en søker etter sannheten med stor S, der det skriftlige, det universelle, det allmenne og det tidløse står i sentrum. Toulmin utfordrer oss til å ikke velge den ene eller det andre retningen, men foreslår forening gjennom en tredje modernitet. Slikt sett handler det om å søke en utvikling som gjør oss i stand til å håndtere den komplekse vev sammensatt av å ivareta både det skriftlige og det muntlige, av både det universelle og det unike, av både det allmenne og det lokale og av både det tidløse og det tidsbundne. Jeg har nå beskrevet noe av det som er viktig å ta vare på i det sosiale arbeidet fremover, og som jeg mener er essensielt å ta med seg inn i fremtidige organisatoriske løsninger i NAV og for barnevernet i små kommuner. Samtidig må vi erkjenne at små enheter og små lokalsamfunn står overfor særlige utfordringer. Hvordan kan vi møte utfordringene? Hvordan kan man så møte utfordringene og redusere sårbarheten vi ser? Sosialarbeiderne er opptatt av å tydeliggjøre at de er profesjonelle yrkesutøvere som skal bringe med seg «mer-kunnskap» (Aamodt 2006) i møtet med brukerne. Profesjonaliteten kommer til syne gjennom hvordan de på kunstferdig vis beveger seg mellom nærhet og distanse. For å skaffe seg avstand og bringe inn andre perspektiver i møtet, fremhever de viktigheten av å ha og ta i 108
bruk en god teoretisk plattform og bruk av prosessuelle saksbehandlingsregler. Individuell og interkommunal gruppeveiledning fremstår som avgjørende tiltak for å sikre den nødvendige kritiske refleksjon og blikk utenfra, og samtidig for å hjelpe sosialarbeideren til å bruke nærheten de står i på en god måte. For å kunne løse oppgavene i dagens sosial- og barneverntjeneste kreves det dybdekunnskap innen en rekke områder, bla innen juss, psykiatri, gjeldsrådgivning og rus. Tilgang til en slik spesialisert kompetanse kan sikres gjennom ulike former for interkommunalt samarbeid og samarbeid med tilgjengelige 2. linjetjenester. Mange små kommuner har svært store utgifter til bruk av sakkyndig. Dette gir tilgang til spesialistkompetanse og representerer et utenfrablikk. I mindre enheter vil prosedyrer og internkontrollsystemer kunne bidra til å redusere sårbarheten. Men det er avgjørende at de gir frihet til lokal tilpasning, og at de er uformet slik at de ikke fratar sosialarbeideren muligheten og ansvaret for å utøve skjønn og dømmekraft, noe som over tid kan rive ned kompetansen som er bygget opp. Jeg mener likevel at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige for å sikre den nødvendige kontinuitet og kvalitet på tjenestene i forbindelse med fravær, sykdom og vakanser i stillinger i de aller minste tjenestene med bare en til to ansatte. Særlig gjelder dette barnevernet. For de minste enhetene mener jeg at det er nødvendig å sikre tjenesten ved å sikre organisatorisk tilhørighet til større fagmiljø, enten gjennom interkommunalt samarbeid eller sammenslåing med andre tjenester. Det er avgjørende at tiltakene jeg her har beskrevet innarbeides i kommunale opplæringsplaner og kvalitetssystemer, og at ansvaret for å sikre gode tjenester ikke overlates til sosialarbeideren alene, slik som vi ser eksempler på i dag. Hva kan vi lære av dette? Har så erfaringene til sosialarbeiderne i små kommuner noe å si til sosialt arbeid i andre kontekster? Mitt svar er et ubetinget ja. For det første mener jeg at beskrivelsene løfter frem noe av det som, i vår iver etter å kvalitetssikre og bygge kunnskapsbaserte tjenester, står på spill i sosialt arbeid generelt i dag. Sosialarbeiderne i de små kommunene utfordrer oss til å se å se på nærheten som en mulighet og potensiell ressurs i det sosiale arbeidet. Kanskje er det slik at vi i frykten for å komme for nær, skaper en kunstig avstand som hindrer oss i å ta i bruk relasjonen som en av de grunnleggende ressursene i sosialt arbeid. 109
Sett i lys av spørsmålene som stilles til sosialt arbeid i små kommuner, er det nærliggende å spørre om vi problematiserer og stiller spørsmål ved de særegne utfordringene som for eksempel ligger i større spesialiserte virksomheter, eller om vi tar for gitt deres fortreffelighet. Jeg mener at vi har mye å lære av disse sosialarbeidernes bevissthet og erkjennelse av lokalsamfunnet som premiss og arena for det sosiale arbeidet - en premiss som det kan synes som får lite plass og oppmerksomhet i dagens individrettede sosiale arbeid. Referanser Aamodt Ingerid (1996) Den nødvendige uroa, I Røysum Sosialt arbeid - refleksjoner om kunnskap og praksis. FO 2006. Aamodt, Laila Granlien (2002) En forskjell som gjør en forskjell? Artikkel i John Lundsdøl, red.i dannelsens tegn. Profesjonell selvforståelse i arbeid med mennesker. Gyldendal, Oslo. Arendt, Hannah. (1998) Om vold, tænkning og moral To esseys. Det lille forlag, Fredriksberg. Aristoteles, (1999) Den nikomanske etikk, Bokklubben dagens bøker. Oslo. Baumann, Zygmund (1989) Modernity and the Holocaust, Oxford: Polity Press. Baumann, Zygmunt og Tester, Keith (2002) Samtaler med Baumann. Vidarforlaget AS. Gadamer, Hans Georg (2003) Forståelsens filosofi, Cappelen. Grønningseter, Arne (2005) Å bli menneske sammen med menneske. Artikkel i Embla nr 3 2005. Haugland, Randi (2000) Kommuneheks på slak line, Om barnevern i små kommuner, Gyldendal akademiske. 110
Halås, Catrine Torbjørnsen (2006) Med nærhet som styrke fagutvikling med og om sosialarbeiderpraksiser i små kommuner. Hovedfagsoppgave Høgskolen i Bodø. Hovik, Sissel og Myrvold, Trine Monica (2001) Er det størrelsen det kommer an på? NIBR 2001:8. Janik, Allan (1996) Kunnskapsbegreppet i praktisk filosofi Symposion, Stockholm. Josefson, Ingela (1998) Läkarens yrkeskunnande. Utgitt av Ingela Josefson og Studentlitteratur. Lichtwarck, Willy, Clifford, Graham (1996) Samarbeid i barnevernet. Ideologi, endring og konflikt. TANO. Løgstrup, Knud E (1999) Den etiske fordring. Cappelens forlag. Meløe, Jakop (1979) Notater i vitenskapsteori til gruppene i humaniora og samfunnsvitenskap med fiskerifag. Universitetsbilblioteket i Tromsø. Ronneby, Alf (1995) Den lokale kraften. Stockholm, Liber Utbildning. Ronneby, Alf (1997) Gledsbygdkämpen. Östersund. Mitthøgskolans rapport 1997/14. Rossvær, Viggo (1998) Ruinlandskap og modernitet, Spartacus forlag. Skjørshammar, Morten, Kaasa Asbjørn og Collet Stephen (1987) Lokalsamfunn og utvikling TANO Oslo. Solstad, Asgeir (2004) Omsorgsrasjonalitet og ambivalent nyttige begreper i forståelse av sosialt arbeid i små samfunn. Artikkel i Strand Hutchinson, Gunn (red) Forebyggende sosialt arbeid. HBO rapport 23/2004. 111
Toulmin, Stephen (1995) Kosmopolis. Stockholm: Ordfront. Wærness, Kari (1996) Omsorgsrationalitet. I Eliasson, Rosmari: Omsorgens skiftningar Studentlitteratur, Stockholm. 112