Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark

Boazodoallohálddahus Reindriftsforvaltningen Båatsoe-burriej reereme Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark Høringsdokument Anders Aa. Ims & Ansgar J. Kosmo

Innhold Forord...1 Sammendrag...2 1.0. Formelt grunnlag...4 1.1. Lovhjemmel for fastsetting av øvre reintall...4 1.2. Tidligere vedtak om beitetider...4 1.3. Tidligere vedtak om høyeste reintall...6 1.4. Andre reguleringstiltak...7 1.5. Stategi for arbeidet med revurdering av høyeste reintall per distrikt...8 1.5.1. Innledning...8 1.5.2. Valg av hovedstrategi...8 1.5.3. Fastsetting av høyeste reintall på vinterbeitet...9 1.5.4. Fastsetting av høyeste reintall på sommerbeitet...10 1.5.5. Fastsetting av beitetider...11 2.0. Naturgrunnlaget...12 2.1. Geologi og topografi...12 2.2. Klima...12 2.3. Naturtyper...13 3.0. Endring i reintall over tid...14 3.1. Prinsipielle sammenhenger mellom reintall og beite...14 3.2. Endring av reintallene i Finnmark...16 3.3. Reineiernes og forvaltningens vurdering av utviklingen...17 4.0. Metode for sommerbeitekapasitet...19 4.1. Statistisk grunnlag...19 4.2. Anvendelse av metoden...20 4.2.1. Kvalitetsmål...20 4.2.2. Normtettheter og reintallsspenn...22 4.2.3. Korreksjoner for beitekvalitet og inngrepsnivå...22 4.2.4. Skjønnsmessige vurderinger - plassering innenfor reintallsspenn...23 4.2.5. Tillegg som følge av kalving på vår-/høstbeite...24 4.2.6. Øy- og halvøydistrikter - vurdering av vårbeiter...24 5.0. Sommerbeitedistriktene...26 5.1. Innledning...26 5.2. Østre sone...26 5.2.1. Østre sone samlet...26 5.2.2. Distrikt 19-Sállan...27 5.2.3. Distrikt 20-Fálá...31 5.2.4. Distrikt 21-Gearretnjárga...35 5.2.5. Distrikt 22-Fiettar...38 5.2.6. Distrikt 23-Seainnus/Návggastat...42 5.2.7. Distrikt 24A-Oarje-Sievju...48 5.2.8. Distrikt 24B-Nuorta-Sievju...52 5.2.9. Oppsummering østre sone...57

5.3. Midtre sone...58 5.3.1. Midtre sone samlet...58 5.3.2. Distrikt 25-Stierdná...58 5.3.3. Distrikt 26-Lákkonjárga...62 5.3.4. Distrikt 27-Joahkonjárga...66 5.3.5. Distrikt 28-Cuokcavuotna...70 5.3.6. Distrikt 29-Seakkesnjárga ja Sildá...74 5.3.7. Distrikt 32-Silvvetnjárga...78 5.3.8. Distrikt 33-Spalca...82 5.3.9. Distrikt 40-Orda...86 5.3.10. Distrikt 41-Beaskádas...90 5.3.11. Distrikt 33T-Ittunjárga...94 5.3.12. Distrikt 19/32T-Ivguláhku...97 5.2.13. Oppsummering midtre sone...102 5.4. Vestre sone...103 5.4.1. Vestre sone samlet...103 5.4.2. Distrikt 34-Ábborassa...103 5.4.3. Distrikt 35A-Fávrrosorda...107 5.4.4. Distrikt 35B-Beahcegealli...111 5.4.5. Distrikt 36-Cohkolat ja Biertavárri...115 5.4.6. Distrikt 37-Skárfvággi...119 5.4.7. Distrikt 38-Ulisuolu...123 5.4.8. Distrikt 39-Árdni/Gávvir...126 5.4.9. Oppsummering vestre sone...130 6.0. Høst- og vinterbeitedistriktene...131 6.1. Aktuell status for lavbeitene...131 6.2. Vurdering av kapasitet for østre, midtre og vestre sone...134 6.2.2. Potensielt reintall...135 6.2.2. Aktuelt reintall...136 7.0. Oppsummering...139 7.1. Barmarksbeitekapasitet...139 7.2. Lavbeitekapasitet...140 7.3. Konklusjon...140 Vedlegg...142 Vedlegg 1 - Reinens behov...142 Vedlegg 2 - Regresjonsanalysen...145 Vedlegg 3 - Inngrep...147 Vedlegg 4 - Beitesammensetning...148 Vedlegg 5 - Vurdering av lavbeitene...151 Vedlegg 6 - Kartmateriale...153

1 Forord Bakgrunnen for denne utredningen om høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark er Stortingets vedtak i Innst. St. nr.216 1999-2000: "Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne å fastsette øvre reintall for hvert distrikt". Videre gjorde Landbruksdepartementet, i sitt tildelingsbrev av 20. desember 2000, det klart at: "Hovedoppgaven for Reindriftsforvaltningen i 2001 er å få angitt rammebetingelsene slik at Reindriftsstyret får fastsatt øvre reintall per distrikt i Finnmark". Vårt oppdrag med denne utredningen har vært å utrede det biologiske reintallet som gir en langsiktig bærekraftig reindriftsnæring. Jon Meløy Reindriftssjef

2 Sammendrag Utredningens kapittel 1 gir en oversikt over det formelle grunnlaget for fastsettelse av høyeste reintall og hvilke reguleringsbestemmelser som gjelder i dag. Videre gir kapittel 2 en kort oversikt over det naturlige grunnlaget for reindriften i Finnmark, med en rekke oversiktskart i vedlegg 6 og en generell omtale over reinens krav til beite i vedlegg 1. I kapittel 3 er det gitt generell oversikt over lavbeiter og tilvekst og forholdet mellom antall rein og mengden lav på beite. Her er det også vist hvordan reintallet har endret seg i Vest-Finnmark over tid (siste 150 år). Det er videre gjort et sammendrag av et par spørreundersøkelser, der reineierne gir sine vurderinger av situasjonen. Selve beitevurderingen blir gitt i kapittel 5 (barmarksbeiter) og kapittel 6 (lavbeiter). For lavbeitene er det gitt særskilte vurderinger for østre, midtre og vestre sone. For barmarksbeitene er det i tillegg foretatt distriktsvise vurderinger. For vurderingen av sommerbeitene er det utarbeidet en ny metode. Det er beregnet en statistisk sammenheng mellom slaktevekt på varit (okse 1 ½ år) om høsten (før brunst) og antall rein (vårflokk) per km 2 nettoareal nyttet som sommerbeite. Med nettoareal menes totalt areal med fradrag av isbreer, vann og bart fjell. Det er på en forenklet måte gjort nærmere greie for metoden i kapittel 4, mens det for de spesielt interesserte er gitt en mer detaljert og grundig beskrivelse av metode, forutsetninger og datagrunnlag i vedleggene 2, 3 og 4. Etter vår vurdering gir denne metoden (med et par unntak) ikke tilfredsstillende resultat for øy- og halvøydistriktene, hvor vårbeitene setter en lavere skranke for reintallet enn sommerbeitekapasiteten isolert sett. For disse distriktene har vi derfor særlig vurdert vårbeitenes kapasitet. I figur 4.1 har vi framstilt sammenhengen mellom slaktevekt og rein per arealenhet som en kurve. På bakgrunn av kurven kan vi finne reintallet per km 2 nettoareal ved ulike krav til slaktevekt. Med utgangspunkt i slaktevekter fra Vest-Finnmark i 1960-årene, samt erfaringstall fra resten av tamreinområdene, legger vi til grunn at slaktevekten på varit om høsten normalt bør være minst 28 kg. Når reinen i de fleste distriktene ikke når denne vekten, skyldes det delvis at den er i dårlig kondisjon om vinteren, men også at det er for mange rein på beite i det enkelte sommerdistriktet. Vi har lagt til grunn at 2-3 kg skyldes dårlige høst/vinter/vårbeiter. Derved har vi lagt til grunn et vektkrav for varit på høsten på mellom 25 og 26 kg. Dette betyr at ved en tilpasning til sommerbeitearealet skal det være mulig å nå dette reintallet selv om situasjonen i lavbeitedistriktene blir endret. Når vi har beregnet et spenn mellom to vekter, skyldes det at vi i tillegg til arealet har tatt hensyn til andre forhold. Hvert distrikt er sammenliknet med gjennomsnittet av alle distrikter når det gjelder forholdet mellom høy- og lavproduktive beiter (etter NORUTs grunnlagsdata). Vi har videre tatt hensyn til arealinngrep og om slaktevektene i distriktet er høyere eller lavere enn forventet ut fra reintetthet. Denne delen av arbeidet har hatt karakter av et visst skjønn. I dette skjønnet er det lagt vekt på generelle naturforhold, reintallsutvikling og opplysninger distriktene har lagt fram på de foreløpige høringsmøtene. Beregningene av sommerkapasiteten er basert på 120 beitedager i eget distrikt. For en del av distriktene har vi også beregnet kortere tid i eget sommerbeitedistrikt. Vi har på denne måten lagt til rette for en diskusjon om det er hensiktsmessig at en del av distriktene fortsatt skal kalve innenfor distrikt 30-Kautokeino vår- og høstbeite. Det er i alle fall nødvendig med en slik forkortet beitetid i enkelte distrikter av hensyn til gjennomføringen av flyttingen. En forkortet beitetid vil eventuelt føre til at høyeste reintall for sommerbeitedistriktet kan settes opp for sommerdistriktet, men det fører også til en endret kapasitet i høst-/vårbeiteområdene. Noen få distrikter har lengre beitetid enn 120 dager i eget sommerdistrikt fordi de også høstbeiter innen distriktet. Det vises til kapittel 5 der det enkelte distrikt er omtalt hver for seg. I kapittel 6 har vi vurdert beitekapasiteten innen distriktene 30 (høst og vår) og 31 (vinter). Vurderingen skjer på grunnlag av en beskrivelse av tilstanden på lavbeitene. Denne omtalen er basert

3 på data fra NINA og NORUT, som er spesielt bearbeidet slik at vi kan gi data for hver av de tre sonene. Beregning av kapasitet skjer ved hjelp av etablerte metoder. Som følge av de naturlige forhold i indre Finnmark har det vært nødvendig med enkelte tilpasninger i metoden. Først har vi beregnet kapasiteten i en situasjon der lavbeitene er i full tilvekst, det som kalles potensiell lavbeitekapasitet. Beregningene skjer på grunnlag av et reintall per arealenhet med lavmatte. Reintallet vil variere noe fra sone til sone avhengig av andelen skog i seinvinterbeitet og dermed ulik tilgjengelighet. Det blir kalkulert en kapasitet på 66.200 rein. Dette samsvarer med tidligere beregninger av kapasiteten på lavbeitene i Vest-Finnmark. Av sammendragstabellen framkommer den sonevise fordeling og fordeling på distrikt dersom sommerbeitedistriktene skal være fordelingsgrunnlag. Ut fra den mengde lav som er på beite kan vi beregne mengden lavtilvekst per år, det som kalles aktuell lavbeitekapasitet. Selv om den er liten, vil reinen utnytte en større andel av tilveksten enn når beitet er i maksimal produksjon. Hvor stor andel som kan utnyttes er det ingen som har eksakte kunnskaper om. Det er derfor kalkulert med to ulike utnyttingsgrader. Begge alternative beregninger over aktuell kapasitet er fordelt i tabellen bakerst i sammendraget. Vi kan med forholdsvis stor sikkerhet si at kapasiteten totalt sett ikke er over 40.000-45.000 rein i vårflokk. Muligens er kapasiteten enda lavere. Det er ingen som med dagens kunnskap kan beregne dette nøyaktig. Eneste metoden for å finne svar på dette er å gå ned i antall og så følge utviklingen på beite. Beregningene forutsetter at hele den nåværende tilvekst blir beitet. Skal kvaliteten på lavbeitene bli bedre (og reintallet økes til 66.000 rein), må noe av den årlige tilveksten spares. Da må reintallet enda lavere enn 40.000. Alle beregninger over kapasitet på lavbeitene forutsetter at 80 % av det reinen beiter er lav. Reinen beiter selvsagt også på knopper og vissent gras, og andel lav kan derfor være langt under 80 %. Problemet er at reinen foretrekker lav, og lav er det første den beiter. Har vi et større reintall basert på at den skal spise andre ting enn lav, vil mengden lav (og dermed tilveksten på lavbeitene) reduseres ytterligere. Samtidig vil ernæringstilstanden hos reinen bli dårligere. I kapittel 7 er det gitt en oppsummering av vurderingene av barmarksbeite- og lavbeitekapasiteten i Vest-Finnmark. Tabell 7.1 viser et sammendrag av beregningene fordelt på distrikter.

4 1.0. Formelt grunnlag 1.1. Lovhjemmel for fastsetting av høyeste reintall Reindriftsstyret har tidligere fastsatt høyeste reintall for alle sommerbeitedistriktene i Finnmark. De fleste vedtakene ble gjort i 1983 (Øst-Finnmark) og 1987 (Vest-Finnmark). Det ble da forutsatt at vedtakene skulle revurderes etter 5 år. Av forskjellige grunner ble dette ikke gjort. Reindriftsstyret har nå besluttet at det skal skje en hovedrevisjon av høyeste reintall i de to reinbeiteområdene. Etter Reindriftsloven 2 andre ledd skal Reindriftsstyret fastsette vektgrenser og/eller høyeste antall rein i det enkelte distrikt. De kan også fastsette beitetider for hvert distrikt eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Videre kan områdestyrene med hjemmel i 2 fjerde ledd og med Reindriftsstyrets godkjenning blant annet fastsette høyeste antall rein per driftsenhet. Reindriftsstyret har, seinest i sak 2/98, fattet prinsippvedtak om at det skal fastsettes et øvre antall rein per driftsenhet. Etter utredningen om en revurdering av høyeste reintall per distrikt er det forutsatt at det skal legges fram en særskilt utredning, som tar sikte på å fremme forslag om høyeste reintall per driftsenhet for de to reinbeiteområdene. Reindriftslovens 2 innebærer bare en ytre ramme som begrenser distriktenes adgang til å fastsette reintall og fordele det på de godkjente driftsenheter. Det er distriktene selv som med hjemmel i reindriftslovens 8a første ledd har adgang til å begrense reintallet for distriktet og den enkelte driftsenhet. Distriktenes vedtak må ligge på et nivå som er likt eller under det høyeste reintall som Reindriftsstyret fastsetter etter 2 andre avsnitt. Dette betyr at områdestyrene/reindriftsstyret fastsetter og forvalter den øvre grensen gjennom 2 og 34 (tvangshjemmel), mens distriktene gjennom sitt selvstyre fastsetter og forvalter eventuelle grenser innen disse ytre rammene gjennom 8a og 8b (ressursavgift). I Ot.prp. nr. 28 (1994-95) heter det: "Statsmyndighetene har ikke noe ønske eller behov for å detaljregulere den interne ressursbruken så lenge den er forsvarlig." Ut fra det forhold at vedtak om høyeste reintall er en forskrift med derpå følgende krav til grundig saksbehandling, er det forutsatt at lokalkontorene og områdestyrene skal behandle saken etter en grundig høring av berørte parter. Deretter legges saken fram for Reindriftsstyret for eventuelt vedtak. 1.2. Tidligere vedtak om beitetider Beitetidene og dermed også antall beitedager har betydning for fastsettelse av høyeste reintall. Gjeldende vedtak om særskilte beitetider for de ulike reinbeitedistriktene har ulik opprinnelse. For 11 av sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark stammer vedtakene om beitetider fra en fylkesmannsforordning av 1934, som også trakk opp grensene for distriktene. For de 9 distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde som ligger i Troms fylke, ble det fattet vedtak om beitetider (og distriktsgrenser) i 1963. Reindriftsstyret har videre fattet vedtak om nye beitetider for eksempel i samband med grensereguleringer og etablering av nye distrikter. Dette gjelder distriktene 19-Sállan i 1982, 35A- Fávrrosorda og 35B-Beahcegealli i 1985, samt 41-Beaskádas i 1991. I 1993 endret Reindriftsstyret beitetiden for distrikt 30-Kautokeino vår-/høstbeite til periodene 15.03-25.06 og 15.08-31.12. Samtidig ble beitetiden for distrikt 31-Kautokeino vinterbeite fastsatt til 15.10-31.05. Dette innebar endringer fra forordningen av 1934, da begrensningene var henholdsvis 15.08-31.05 og 01.10-31.05. I tabell 1.2.1 er det gitt en oversikt over gjeldende beitetider for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde.

5 Tabell 1.2.1. Gjeldende beitetider for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Distrikt Beitetid Vedtak Dato Distrikter i østre sone 19 Sállan 1 20.04-15.10 Reindriftsstyret (23/82) 15.11.82 20 Fálá 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 21 Gearretnjárga 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 22 Fiettar 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 23 Seainnus/Návggastat 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 24A Oarje-Sievju 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 24B Nuorta-Sievju 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 Distrikter i midtre sone (medregnet Lyngen) 25 Stierdná 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 26 Lákkonjárga 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 27 Joahkonjárga 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 28 Cuokcavuotna 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 29 Seakkesnjárga 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 32 Silvvetnjárga 15.04-01.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 33 Spalca 15.04-01.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 40 Orda 01.06-20.08 Landbruksdepartementet 28.07.78 41 Beaskádas 01.05-30.09 Fylkesmannen 10.11.34 33T Ittunjárga 15.04-15.10 Landbruksdepartementet 01.07.63 19/32T Ivguláhku 15.04-15.10 Landbruksdepartementet 01.07.63 Distrikter i vestre sone 34 Ábboráóóa 15.04-01.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 35A Fávrrosorda 2 15.05-01.11 Reindriftsstyret (9/85) 21.06.85 35B Beahcegealli 2 15.05-01.11 Reindriftsstyret (9/85) 21.06.85 36 Cohkolat 15.04-01.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 37 Skárfvággi 15.04-15.10 Landbruksdepartementet 01.07.63 38 Ulisuolu 15.04-15.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 39 Árdni/Gávvir 15.04-15.11 Landbruksdepartementet 01.07.63 Vår-/høst og vinterbeitedistrikter 30 Kautokeino vår- og høstbeite 15.03-25.06 Reindriftsstyret (3/93) 01.04.93 31 Kautokeino vinterbeite 15.10-31.05 Reindriftsstyret (3/93) 01.04.93 1 To driftsenheter har tillatelse til helårsbeite i distriktet. 2 I et overlappende delområde mellom distriktene 35A og 35B er det fastsatt egne beitetider, hvor de to distriktene har beiterett i adskilte perioder (35A i perioden 21.08-01.11 og 35B i perioden 15.05-20.08).

6 1.3. Tidligere vedtak om høyeste reintall Reindriftsstyret fattet i sak 32/87 vedtak om høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Vedtaket ble forutsatt gjort gjeldende per 1. april 1990. For 13 av distriktene avløste dette tidligere vedtak om høyeste reintall, mens det for 9 distrikter var første gang det ble fattet en slik bestemmelse. I tabell 1.3.1 er summen av Reindriftsstyrets vedtak for de ulike distrikter sammenliknet med forslagene i ulike faser av saksforberedelsene. Vedtaket tar utgangspunkt i en utredning fra Hans Prestbakmo 1 og forslag fra de enkelte reinbeitedistrikter. Prestbakmo hadde en innledende møteserie med distriktene før arbeidet startet. Deretter var hans utredning til høring før den ble lagt fram for Områdestyret og Reindriftsstyret. Tabell 1.3.1. Ulike forslag til høyeste reintall i Vest-Finnmark sammenliknet med Reindriftsstyrets vedtak. Høyeste reintall Distriktenes forslag 89.200 Fellesbeitedistriktenes forslag 1 75.000 Fellesbeitedistriktenes forslag 2 65.000 Utredning Hans Prestbakmo 64.700 Reindriftsagronomens forslag 64.700 Områdestyrets anbefaling Utsettelse Reindriftssjefens forslag 80.000 Reindriftsstyrets vedtak 90.000 Det som i tabellen omtales som distriktenes forslag har ulik opprinnelse. I de tilfeller der det ble fremmet forslag under høringen, har vi nyttet dette antallet. Ellers ha vi brukt det reintallet som distriktene har antydet for Prestbakmo i den første møteserien. Distrikt 40 Orda 2 la ikke fram noe forslag på noe trinn i saksbehandlingen. For dette distriktet er reineiernes oppgaver over eget reintall nyttet i stedet for forslag. Der det foreligger forslag med et spenn mellom to alternativer, har vi nyttet det laveste tallet. Prestbakmos utredning omfatter ikke distriktene 19-Sállan og 20-Fálá, hvor Reindriftsstyret tidligere hadde fattet vedtak om høyeste reintall. I alle forslag i tabellen nyttes disse vedtakene for å få en oversikt over hele reindriftsområdet. Styret for distriktene 30 og 31 fremmet to alternative forslag. Forslag 1 forutsatte en større andel slakt i sommerbeitedistriktene, mens forslag 2 forutsatte uendret slaktetidspunkt. Begge forslag er tatt med i tabellen. Flere av distriktene antydet i sine uttalelser et reintall for hele reinbeiteområdet av samme størrelsesorden som styret i distriktene 30 og 31. Reindriftsagronomens forslag er identisk med Prestbakmos utredning, mens områdestyret foreslo utsettelse. I vedtak av 4. februar 1986 heter det blant annet at saken utsettes "til viktig viten fra reineiernes side frembringes bl.a. i form av KLF s Beitekonfliktutvalgs notat og at saken da vurderes i den sammenheng." 1 Frittstående konsulent innleid av Reindriftsforvaltningen. 2 Omfatter også nåværende distrikt 41-Beaskádas.

7 Reindriftsstyrets vedtak innebar en økning på 25.300 rein i forhold til Prestbakmos utredning. Økningen er størst for øydistriktene med 54 %, mens den er på 27 % for de distrikter som grenser mot distrikt 30. For disse to typer distrikt er forskjellen mellom forslag og vedtak på 46 %. Reindriftsstyret har ikke grunngitt disse forskjellene. Men dersom en var opptatt av å komme til et høyt reintall totalt, var det nærliggende å fastsette et høyt reintall for øyene. Dette har sammenheng med en erfaring om at reintallsveksten var liten i disse distriktene på grunn av høye tap. I disse distriktene er det derfor åpenbart slik at det er andre forhold enn offentlige vedtak som bestemmer reintallet. Et høyt reintall for disse distriktene har derfor tilsynelatende ingen praktisk betydning. Det fagligpolitiske skjønn som er utøvet er derfor etter all sannsynlighet mer komplekst enn det tabell 1.3.1 viser. Områdestyret i Vest- Finnmark påpekte i sitt vedtak om høyeste reintall per driftsenhet 24. oktober 1988 at konsekvensen av Reindriftsstyrets vedtak var at reintallet kunne økes fra 10.600 til 19.300. i 8 distrikter. I en forvaltningssammenheng har forskjellen mellom forslag og vedtak en praktisk betydning. Dette har sammenheng med at det i de første årene etter vedtaket i hovedsak ble vektlagt at det totale reintallet skulle ned til 90.000 rein. Reindriftsstyret påla for eksempel i sak 32/87 områdestyret å følge opp Reindriftsstyrets vedtak om høyeste reintall ved umiddelbart å starte arbeidet med en reduksjon til 90.000 rein. En slik samlet vurdering gjorde at Reindriftsstyrets valgte et høyeste antall rein på 90.000 i distriktene 30 og 31. Kautokeino Flyttsamelag uttalte 17. november 1997 at "..90.000 rein i Fellesdistriktene 30/31 synes å være akseptabelt". De ga imidlertid utrykk for at fordelingen mellom distriktene ikke var riktig, og at en burde ha ventet til Beite- og arealutvalget ( KLF s Beitekonfliktutvalg) hadde avgitt sin innstilling. I vedtak av 14. februar 1989 konkretiserte de spørsmålet om fordeling, med et forslag som innebar en samlet økning for de indre distriktene med 5.000 rein, og en reduksjon på henholdsvis 3.400 og 1.600 rein for ytre- og mellomliggende distrikter. Forslaget ble ikke tatt opp til realitetsbehandling. 1.4. Andre reguleringstiltak I 1980-årene var en særlig opptatt av regulering av reintallet ved fastsetting av høyeste reintall i det enkelte distrikt. I 1990-årene var reindriftspolitikken i sterkere grad preget av regulering av reintallet ved hjelp høyeste reintall per driftsenhet, mens regulering ved vekt var mest sentralt i siste del av 90- tallet. Det ble festet tillit til at reguleringen av reintallet kunne skje ved at en i en sterkere grad søkte å påvirke den enkelte utøvers reintall. I samband med reindriftsavtalen 1993/94 uttalte Stortingets Landbrukskomite blant annet at "reduksjonen i reinflokken bør skje ut frå ein modell der det vert sett en grense for kor mange rein ei driftseining normalt kan ha utan at det vert kravd reduksjon." En utredning fra Reindriftsforvaltningen i 1994 dokumenterte imidlertid at en slik regulering ville ha begrenset effekt dersom en ikke sikret seg mot at reineiere med mindre rein samtidig økte sitt reintall. Virkemiddelsystemet ble endret i 1994, slik at en innførte et progressivt slaktekrav for produksjonstillskuddet. I 1996 erkjente en imidlertid at tiltaket hadde hatt begrenset virkning. De største reineierne "valgte bort" tilskuddene, og ordningen hadde derfor ikke den forventede virkning på det totale reintallet. Denne erkjennelsen førte så til at en i avtalen for 1997/98 innførte et tak på 600 rein for å få direkte tilskudd fra reindriftsavtalen. I samband med inngåelse av Reindriftsavtalen 1995/96 sa NRL seg enig i at reintallet i Finnmark burde reduseres ytterligere, men at "fastsetting av høyeste reintall pr. driftsenhet ikke løser problemet med et for høyt reintall i Indre Finnmark". I stedet foreslo NRL at det ble igangsatt et "prøveprosjekt for reduksjon av reintallet i Finnmark gjennom nedslakting av rein som ikke holder kvalitetsmål". Partene ble enige om denne "nye veien", men effekten det første året var begrenset. Dette skyldtes blant annet at vektgrensene for de dyr som skulle slaktes var satt svært lave. Den påfølgende avtale videreførte prøveprosjektet for de distrikter i Vest - og Øst - Finnmark som hadde deltatt i prosjektet foregående avtale år. Videre ble slaktekrav, vektgrenser og vilkår avtalt slik at det kunne forventes en reell effekt av prøveprosjektet.

8 Parallelt med de økonomiske virkemidlene ble det gjennomført en lovendring, der det ble innført en hjemmel for lovpålagt regulering ved vektgrenser på lik linje eller sammen med høyeste reintall. I tillegg til taket som ble satt på 600 rein i 1997/98, ble det innført et tilleggskrav for de distriktene i Finnmark som hadde for høyt reintall ("tiltaksdistrikter"). Dette kravet innebar slakting av det antall simlerein (aldu og vuonjal) som var under vektgrenser på henholdsvis 67 og 53 kg, men med et maksimalt reduksjonskrav på 40 % av hodyrflokken. Fra 1998 ble det igjen en sterkere fokusering på høyeste reintall som virkemiddel. I en pressemelding 3 fra NRL het det blant annet: "Reindriftsstyret har hatt mange år på seg for å finne fram til hvor mye rein beitene tåler i de forskjellige beiteområdene, og Reindriftsforvaltningen får mange millioner kroner hvert år for å skaffe seg det grunnlagsmateriale som trengs. NRL har etterlyst slike vedtak hvert år i mange år uten å få svar". Avtalen av 1998/1999 signaliserte også en forestående omlegging fra avtalebaserte til lovbaserte ordninger for reintallstilpasning. I avtaleproposisjonen uttrykker Regjeringen: "I den grad det er mulig er det nå gjort forsøk på å legge til rette for at distriktene i Finnmark skal finne fram til egne ordninger for intern reintallstilpasning og reintallsfordeling uten lovbaserte pålegg. I de distrikter hvor dette ikke lykkes vil det offentlige måtte ta både ansvar og belastningen ved å gripe inn med regulerende tiltak. Dette vil i tilfelle bli iverksatt fra slaktesesongen 2000/2001." Stortingets Næringskomité uttalte i sammenheng med innstilling til budsjettproposisjonen for 2000 at de " understreker betydningen av at nødvendige tiltak settes inn der en reduksjon av reintallet ikke oppnås gjennom frivillige og avtalte ordninger innen distriktene, ". På bakgrunn av det som er nevnt over, la Staten ved forhandlingene om avtalen 2000-2001 (St.prp. nr. 65) opp til at det skulle gjennomføres lovpålagte krav om utslakting. I proposisjonen het det blant annet: "Et hovedproblem i årets forhandlinger har vært at NRL har gått bort fra det som i fjorårets forhandlinger er avtalt om lovbaserte tiltak for å oppnå balanse mellom beiteressursene og reintallet i Finnmark". I forhandlingsprosessen meldte Sametinget at de først kunne akseptere et høyeste reintall per driftsenhet etter at det var fastsatt et høyeste reintall per distrikt. Regjeringen gir i proposisjonen uttrykk for at det er nødvendig med en viss grad av oppslutning for de tiltak som skal bidra til tilpasning av reintallet. Den lovpålagte regulering av reintallet ble derfor tatt ut av reindriftsforhandlingene. Det heter i proposisjonen at "disse reguleringene i form av høyeste reintall per distrikt og per driftsenhet vil bli fulgt etter de prosedyrer som loven foreskriver". 1.5. Strategi for arbeidet med revurdering av høyeste reintall per distrikt 1.5.1. Innledning Reindriftsloven forutsetter at det skal fastsettes vedtak om høyeste reintall for det enkelte distrikt. Dette krever en individuell vurdering av hvert enkelt distrikt. I Finnmark er det atskilte distrikter for vår/høst-, vinter- og sommerbeiter, og de førstnevnte typene distrikt nyttes i felleskap av flere sommerbeitedistrikter. Dette kompliserer den individuelle behandling. Det ligger i sakens natur at vedtak for et enkeltdistrikt vil måtte være avhengig av vedtak for andre distrikter. 3 10. september 1998.

9 1.5.2. Valg av hovedstrategi Fastsetting av høyeste reintall per distrikt er primært et beiteøkologisk spørsmål og sekundært et næringspolitisk fordelingsspørsmål. Det beiteøkologiske utgangspunktet er reinens fysiologiske behov og dens krav til beite i ulike sesonger. I vedlegg 1 er det gjort nærmere greie for en del av disse grunnleggende forhold. Det næringspolitiske utgangspunktet er næringsutøverne selv og deres framtidsutsikter i næringen. I kapittel 3 er det redegjort nærmere for den overbeiting av lavbeitene som har funnet sted de siste 20 årene. Konsekvensen er at mengden lav er betydelig mindre enn den som gir størst tilvekst, og dermed grunnlag for det varig største reintallet. Det er i dag bred enighet blant næringsutøvere, forskere og reindriftsforvaltning om at det i den foreliggende situasjon er lavbeitene som utgjør minimumsfaktoren for rein i Finnmark. Dette innebærer at fastsettelsen av høyeste reintall på sommerbeitet som helhet må tilpasses den totale beitekapasiteten på lavbeitet. Dette innebærer videre at vi først og fremst må ta hensyn til hvilken beitebelastning lavbeitene kan tåle. Spørsmålet videre er hvordan fordelingen av reintallet og beiteressursene mellom de ulike distriktene skal gjøres. Vi har i utgangspunktet valget mellom to hovedstrategier for fordeling av høyeste reintall: 1. Høyeste reintall på vinterbeitene fordeles i forhold til den andelen av total sommerbeitekapasitet som de enkelte distrikter disponerer innenfor sine formelle grenser. 2. Høyeste reintall på sommerbeitene fordeles i forhold til den andelen av total vinterbeitekapasitet som de enkelte distrikter disponerer ut fra sedvanemessig bruk. Et problem ved strategi 1 er knyttet til store driftsmessige forskjeller mellom ulike distrikter. At vinterbeitene er minimumsfaktoren vil stort sett innebære at alle sommerdistrikter får en lavere "reintallskvote" enn de har kapasitet til. At denne reduksjonen settes prosentvis likt kan for eksempel medføre at enkelte tungdrevne og tapsutsatte øydistrikter får større "kvote" enn det reintall de har i dag. Dette etterlater "fri" vinterbeitekapasitet, som andre mer lettdrevne distrikter ikke kan fylle opp med mindre de får økt den kvote som er beregnet ut fra en summarisk fordeling på grunnlag av sommerbeitet. Bruk av denne tilnærmingsmåten vil derfor kreve at det i utgangspunktet ikke fastsettes et høyere reintall for noe distrikt enn det distriktet har hatt de siste årene. Det er to avgjørende problemer knyttet til strategi 2. For det første er det sedvanemessige rettsgrunnlaget for bruken av fellesbeitene i Finnmark ikke tilstrekkelig klarlagt. Det er betydelig overlapping i reineiernes egne oppfatninger av hvor de sedvanemessige grensene i distriktene 30 og 31 går, noe som er en av grunnene til at det er vanskelig å beregne kapasiteten for den enkelte siida. For det andre vil eventuell ubalanse i beitekapasiteten mellom vinterbeite basert på sedvanerett og eget sommerbeitedistrikt, innebære at noen sommerbeiter blir overutnyttet, mens andre blir underutnyttet. For at ressursene på denne måten skal bli utnyttet optimalt, kan denne framgangsmåten føre til at grensene for sommerbeitedistriktene må justeres. Som grunnlag for vår tilråding har vi valgt å bruke strategi 1; å fordele reintallskvoten på vinterbeitene i forhold til andelen sommerbeitekapasitet. I tillegg til en faglig begrunnelse anser vi denne strategien for å være et mindre inngrep enn endring av grensene mellom sommerbeitedistriktene. Det vil dessuten være mulig å imøtekomme de individuelle driftsmessige forskjellene mellom distriktene gjennom mer skjønnsmessige justeringer av "reintallskvotene" i siste fase av arbeidet med et forslag. 1.5.3. Fastsetting av høyeste reintall på vinterbeitet Lav er fundamentalt viktig for reinens vinterbeite. Vi kommer nærmere inn på disse forhold senere, men understreker dette som utgangspunkt for valg av strategi for fastsetting av høyeste reintall. Ut fra de data som foreligger etter undersøkelser i regi av NINA og NORUT er det mulig å beregne et uttrykk for årlig tilvekst på lavbeitene i Vest-Finnmark. På det samme grunnlag er det også mulig å kalkulere den største tilveksten som kan oppnås på disse beitene. Forholdet mellom disse nivåene og normtall for antall rein per km 2 godt lavbeite gjør det mulig, med en viss feilmargin, å beregne det

10 optimale reintallet. Disse beregningene kan gjennomføres på sonenivå og så fordeles mellom distriktene etter andel av de totale barmarksbeitene. Det er gjort nærmere rede for metoden i kap. 6. Ut fra dagens kritiske beitesituasjon, med sterkt nedslitte lavmatter som fortsatt er i negativ utvikling, vil et reintall som er lik den aktuelle kapasitet stabilisere forholdene. Utredningen har som ambisjon å dokumentere dette 0-punktet. Dersom en ønsker økt tilvekst utover den aktuelle lavbeitekapasitet, er det beiteøkologiske utgangspunktet følgende: Desto lavere reintall på lavbeitene, jo raskere vil en kunne oppnå forbedring i form av økt mengde lavbeite. Beslutningstagere må blant annet ta stilling til om det langsiktige målet er å få gjenopprettet den dekning og høyde på lavet som gir størst tilvekst per år, eller om målet er en delvis forbedring av lavbeitene i forhold til "det de en gang var". Videre må det tas stilling til hvor raskt en skal få de ønskede forbedringer på lavbeitene. Begge disse forhold vil ha betydning for hvor lavt reintallet på vinterbeitet bør settes. En utredning som den foreliggende kan ikke fremme forslag før slike næringspolitiske valg er foretatt. Et kompliserende forhold er at en reduksjon i reintallet ikke alene er tilstrekkelig for å bedre lavbeitekvaliteten. Forskere har antydet at selv et moderat reintall kan holde nedslitte lavmatter på et "status quo" nivå. Dette har sammenheng med at reinen utenom sommertiden foretrekker lav framfor annet beite, selv om det er lite av den. Et redusert dyretall kan derfor føre til et redusert inntak av annet beite eller beite som er vanskelig tilgjengelig. Lavressursene kan derfor bli like hardt belastet selv om reintallet blir redusert. Eneste positive effekt vil i så fall være at reinen får økt overlevelse og bedre vekter. På denne bakgrunn kan det i tillegg til en reduksjon i reintallet på lavbeitene også være nødvendig å "skjerme " enkelte lavbeiteområder mot reinbeiting for en lengre periode. Hvor lang tid en slik "beitefri periode" må vare vil avhenge av lavens gjenveksthastighet. I denne utredningen forutsetter vi at en slik skjerming av enkelte områder eventuelt bare kan gjennomføres av distriktene selv innen rammen av distriktsplan. Dette forutsetter en fredning med grunnlag i reindriftslovens 8. første ledd. Ellers vil en måtte nytte 11 annet ledd som vedtak om slik skjerming. Det kan videre stimuleres til slik skjerming ved støtte til ulike former for fôring. Ut fra det foregående vil en faglig basert utredning for lavbeitene måtte ha som fremste oppgave å skissere antatte konsekvenser ved ulike valg av høyeste reintall. Samtidig vil det vedtatte overvåkningsprosjekt for lavbeiteområdene i Finnmark 4 være et redskap for å etterprøve om effektene av vedtakene blir som forutsatt. 1.5.4. Fastsetting av høyeste reintall på sommerbeitet Fastsetting av høyeste reintall for sommerbeitene er noe enklere enn for lavbeitene. Dette har sammenheng med at "grøntbeite" som lauv, gras og urter vokser opp hvert år. Selv om lavbeitet også er viktig i enkelte deler av sommerbeitesesongen, vil en feilvurdering av beitekapasiteten på sommerbeitet la seg raskere "reparere". En feilvurdering vil ikke ha de samme grunnleggende negative konsekvenser for sommerbeitekvaliteten i de påfølgende år. Vi har valgt å først lage et forslag til optimalt reintall på sommerbeitet for hvert distrikt og så for flyttesonen. Med "optimalt reintall" mener vi da det reintallet som vi forventer vil gi tilfredsstillende slaktevekter innenfor distriktets tilgjengelige sommerbeiteareal. Som grunnlag for en slik vurdering av optimalt reintall vil vi legge en statistisk analyse av erfaringstall for forholdet mellom slaktevekt og reintall per km 2 sommerbeiteareal. I tillegg vil vi gjøre justeringer på grunnlag av andre vesentlige faktorer, herunder forskjeller i beitekvalitet, inngrep og driftsmessige forhold. Inngrep vil vurderes i forhold til størrelsen på beiteområdet som er påvirket av tekniske inngrep (veier, hytter). I kapittel 4 har vi gitt en nærmere gjennomgang av metode og det statistiske grunnlaget for våre vurderinger av optimalt reintall i sommerbeitedistriktene. Det optimale reintallet som vi da kommer fram til, vil så bli satt i forhold til ulike alternativer for belastning av lavbeitene i distrikt 30 og 31. 4 Overvåkningsprosjekt som er igangsatt av Reindriftsforvaltningen, og som gjennomføres som et samarbeidsprosjekt mellom NORUT (sattellittkartlegging) og NINA (bakkekartlegging).

11 Dersom summen av høyeste reintall for sommerbeitedistriktene ligger over den anbefalte belastning på vinterbeitene, foretar vi så en prosentvis lik reduksjon for alle sommerbeitedistriktene. Konsekvensen av denne framgangsmåten blir at det enkelte sommerbeitedistrikt får en andel av vår/høst- og vinterbeiteområdene som tilsvarer distriktets andel av den samlede sommerbeitekapasitet. Dette innebærer at optimalt reintall for sommerbeitedistriktene blir "nøkkelen" til fordeling av vinterbeiteressursene. Det endelige forslaget til høyeste reintall for disse distriktene vil med andre ord kunne bli lavere enn vår vurdering av hva distriktet tåler av beitebelegg ("optimalt reintall"). Utredningen forutsetter som nevnt at ingen distrikter i utgangspunktet skal ha et større reintall enn de har hatt de siste årene. Fordelingen av begrensede lavbeiteressurser i forhold til sommerbeiteressurser tar ikke hensyn til nåværende reintall og antall driftsenheter. Dersom det høyeste reintall som fastsettes er svært forskjellig fra distriktets kapasitet, vil det være mulig å løse problemene ved overføring av "kvoter" fra et distrikt til et annet. I sin ytterste konsekvens kan dette innebære et alternativ der lavbeiteressursene nyttes sammen med de "beste" og minst kostnadskrevende distrikter. Utredningen forutsetter imidlertid at det skal være reindrift i alle sommerbeitedistrikter, som tilsvarer andelen av de samlede beiteressurser. En annen løsning er i hovedsak et næringspolitisk valg. Utredningen vil legge til rette for at det skal kunne foretas et slikt valg dersom dette er ønskelig. 1.5.5. Fastsetting av beitetider Beregning av beitekapasitet i sommerbeiteområdene vil blant annet måtte ta utgangspunkt i hvilket tidsrom beiteområdet skal nyttes. Dette kan eventuelt være et grunnlag for fastsetting av nye beitetider for distriktet. Utredningen legger imidlertid ikke opp til at det skal være noen automatikk i at det skal fattes et slikt vedtak. Dersom vi forutsetter beitetider for vår/høst- og vinterbeitedistriktene, vil dette indirekte gi et minste tidsrom for beiting i sommerområdene. Dersom en ikke vedtar beitetider for sommerbeitedistriktene, vil det i så fall være en intern sak for distriktet å være lenger tid enn forutsatt i sommerbeiteområdet. Den videre styringen med beitebruken kan da forvaltes internt av reinbeitedistriktet etter reindriftslovens 8a og 8b, eller alternativt ved at distriktet selv fremmer forslag om fastsettelse av beitetid etter reindriftslovens 2. Økt beitetid innenfor sommerbeiteområdene vil gi mindre belastning på lavbeitedistriktene, og kan faglig begrunnes med for eksempel lavbeiter innen sommerområdet. Dette taler i seg selv for at distriktet selv styrer i spørsmålet om beitetid i sommerdistriktene. Behovet for beitetider på sommerbeitet som virkemiddel vil også synke dersom optimalt reintall for sommerbeitedistriktet ligger over det som blir det fastsatte høyeste reintall. På den annen side har en "forlenget" beitetid som konsekvens at det oppstår et behov for skille mellom høyeste reintall for sommerbeitedistriktet og det høyeste antall rein distriktet har adgang til å flytte til lavbeitedistriktene. Dersom det ikke foretas et slikt skille, vil høyeste reintall også stenge muligheten for faglige utviklingstiltak som for eksempel flokkstrukturering. Det vil derfor bli lagt til rette for et todelt, eventuelt tredelt vedtak for høyeste reintall for sommerbeiedistriktene: et høyeste reintall for distriktet og et høyeste reintall for innflytting til høst- og/eller vinterbeitedistrikt. Det siste vil da naturlig knyttes til første tillatte beitedag.

12 2.0. Naturgrunnlaget Reinen har sine spesielle krav til sine naturlige omgivelser. Generelt er det gjort nærmere greie for disse kravene i vedlegg 1. I det følgende har vi gjort nærmere greie for hvordan de naturlige betingelser i Finnmark er tilpasset reinens behov. 2.1. Geologi og topografi Bergrunnen i Finnmark kan grovt sett deles i to. Vi viser i den sammenheng til geologisk kart bakerst i utredningen (vedlegg 6.2). Indre Finnmark domineres av grunnfjell, mens fjord- og kystområdene i det vesentlige er yngre bergarter. Skillelinjen mellom de to hovedtypene av berggrunn går fra bunnen av Varangerfjorden mot Lakselv, før den bøyer av mot det punkt der fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark møter riksgrensen mot Finland. Grunnfjellsområdene er vesentlig sure og tungt oppløselige bergarter med liten tilgang på plantenæring. Dette gir en fattig vegetasjon med lav- og lyngrike bjørke- og furuskoger. De yngre bergartene i vest er gunstigere for planteveksten og gir grunnlag for mer krevende vegetasjonstyper. Frodige høystaudebjørkeskoger i noen av dalgangene i Vest-Finnmark reinbeiteområde er en direkte følge av berggrunnen. Tilsvarende gunstige vekstforhold finnes på sandsteinavsetningene nord på Varangerhalvøya. Berggrunnen betydning for plantenes vekstforhold kan være mindre i områder med løsmasser over berggrunnen. I de indre områdene av Finnmark og på den sørlige delen av Varangerhalvøya ligger et tykt morenelag av grov masse, som består av materiale fra det gamle grunnfjellet. Dette resulterer stort sett i fattige vegetasjonstyper med lav produktivitet, som gir særlig gode vilkår for lavbeiter. Topografisk er Finnmark som helhet preget av et viddelandskap med store flater som er avbrutt av avrundede topper. I store trekk omfatter dette hele Øst-Finnmark reinbeiteområde med unntak av kyststrøkene på sørsiden av Varangerfjorden. Her er landskapet mer preget av hei, det vil si jevne landformer med jevnhøye topper. De indre strøkene av Vest-Finnmark har viddepreg i indre strøk, men mot kysten blir landskapet mer preget av fjell. Først er fjellene avrundet, men fra Sennalandet og vestover består kyststripen og øyene av fjellformer med skarpe egger og bratte fjell. 2.2. Klima Som det framgår av vedlegg 1 er reinens viktigste krav for gode vinterbeiter en stabil, kald og tørr vinter med lite snø. I et eget kartvedlegg bakerst i utredningen vises sum nedbør som snø i Finnmark 5 (vedlegg 6.3). Som det framgår er det minst snø i de indre områdene og i indre fjordstrøk, der det er 50-74 cm snø. For Karasjok omfatter området med lite snø også de midtre og østre deler av vår-/ høstbeitet og henger sammen med et snøfattig område ved Porsangerfjorden. Også de indre områdene av de øvrige fjordområdene har lite snø. For vinterbeitene er det bare den vestlige del av vestre sone i Vest-Finnmark som har noe mer snø, men også her er mengden begrenset i forhold til det samiske reindriftsområdet forøvrig. Området henger sammen med vår-/høstbeitene i Kautokeino, som stort sett har 75-100 cm snø. Stabilt lave temperaturer reduserer risikoen for regn og dermed låste beiter 6. Finnmarksvidda har en gjennomsnittlig temperatur i januar som varierer fra minus 8 til under 16 o C, med de kaldeste temperaturene i sørlige deler av vidda. Det er ingen andre områder innen det samiske reindriftsområdet i Norge som har tilsvarende lav vintertemperatur og dermed et så godt klimatisk utgangspunkt for vinterbeite. Sannsynligheten for at regn skal låse beitene er svært liten. I et eget kartvedlegg (vedlegg 6.4) er det i grove trekk vist summen av nedbør som regn i januar og februar i Finnmark. Som det 5 Nedbør som snø er målt ved at snøen er smeltet for å unngå problemene med ulik tetthet i snødekket. 6 Andre grunner til låste beiter er beiting, vindpakking og solskinn kombinert med kalde netter.

13 framgår er det liten risiko for regn i Karasjok vinterbeite, de østlige delene av Kautokeino vinterbeite og de sør- østlige delene av Kautokeino vår-/høstbeite. Risikoen for regn øker mot kysten slik at distrikt 39-Árdni/Gávvir, deler av distrikt 32-Silvvetnjárga, distrikt 29-Seakkesnjárga ja Sildá, distrikt 28-Cuokcavuotna og distrikt 19-Sállan har 25-50 millimeter regn i samme periode. I Øst-Finnmark er det bare Magerøya som har regn i januar/februar på tilsvarende nivå 7. Selv om gjennomsnittstemperaturen for året er under 0 o C for Finnmark som helhet, kan det normalt bli svært varmt (for reinen) i juli. Gjennomsnittstemperaturen i Karasjok vinterbeiteområder, områdene rundt Kautokeino/Altavasssdraget og Sør-Varanger ligger på 12-16 o C. Det er ikke særlig temperaturvariasjon gjennom døgnet. Det blir da lett for varmt for at reinen skal trives dersom den ikke samtidig kan svale seg med vind fra havet. Utenom den betydningen sommertemperaturen har for reinens trivsel er det selvsagt viktigst at temperaturen raskest mulig blir så høy at den smelter all snøen og at den kommer over + 5 o C. Dette siste er viktig for at vekstsesongen kan starte for lauv og gras. Det er også en fordel at den ligger over +5 o C over et så langt tidsrom som mulig, slik at en grøntbeitesesongen blir lengst mulig. Bakerst i utredningen er det tre kartvedlegg som viser henholdsvis siste dag med snødekt mark (vedlegg 6.5), vekstsesongens start (vedlegg 6.6) og vekstsesongens slutt (vedlegg 6.7) 8. Siste dag med snødekt mark er i hovedsak et resultat av temperatur og mengden med snø. Som vedlegg 4.4 viser forekommer seinest snøsmelting (fra ca. 1. juni) i hovedsak i et "mellomområde" mellom de indre og ytre strøk. Dette gjelder både Vest-Finnmark og Karasjok. For Polmak og Varanger ligger disse områdene mellom områder med avsmelting fra midtre deler av mai. Innen området med snøsmelting etter 1. juni er det delområder som har snødekt mark til midten av juni. Eksempel på store sammenhengende områder finnes særlig i distrikt 14A-Spierttagáisá og i distrikt 16C. Avhengig av topografi vil det innenfor disse områdene være beste avkjøling på særlig varme sommerdager. De samme områdene har lavest gjennomsnittlig temperatur for juli (4-8 o C), samtidig som de har forholdsvis høy nedbør som snø i løpet av vinteren. Naturlig nok blir det tidligst bart i kyststrøkene. Distriktene 39-Árdni/Gávvir og 11-Reinøy (i Troms) er de eneste distriktene hvor avsmelting over større arealer starter så tidlig som i midten av april. Disse distriktene har også tidligst dato for vekstsesongens start.. Grensen mellom sommerbeitedistriktene og vår-/høstbeitene i vestre og midtre sone i Kautokeino har seinest start på vekstsesongen (første del av juni). Det er også en del områder i distriktene 16C og 14A-Spierttagáisá med slik forsinket start. Ellers er det jevnt over slik at temperaturen kommer over 5 o C i siste delen av mai. 2.3. Naturtyper Vegetasjonen i de indre områdene av Finnmark er i hovedsak preget av bjørkeskog, avbrutt av en del furuskog, mens kystområdene er preget av fjell og åpen hei. Et annet karakteristisk trekk er at de indre områdene gjennomgående har en høy andel myr. I tillegg til dette hovedmønsteret er det en del karakteristiske trekk som skaper grunnlag for en videre oppdeling. De indre områdene er preget av store viddeområder, der bjørkeskogen har en bunnvegetasjonen hovedsakelig er lav og lyng. Lenger nord finnes bjørk og furuskog som er sterkere preget av havet ("fjordområdene"). Der det er et karrig jordsmonn er bunnvegetasjonen gjerne dominert av krekling. Der næringstilgangen er bedre er det en større andel blåbær. I områder med god tilgang på næring og vatn er det innslag av urter. Kystlandskapet har vanligvis ikke skog på annet en særlig beskyttede steder. Kystområdene i Øst- Finnmark har i sterkere grad enn Vest-Finnmark planter av arktisk preg, noe som gjør at kystlandskapet deles i to naturtyper 9. 7 Kartene viser de store linjene og er derfor ikke rett i detaljer på distriktsnivå der det er store lokale variasjoner. 8 Et område defineres som snødekt mark dersom 50 % av flaten er dekt med snø. Gjennomsnittstemperaturen kan være over 5-6 o C i samme området. Dermed får en for enkelte områder den logiske feil at det som her er kalt vekstsesongen start begynner før snøen har smeltet. 9 Inndelingen i naturtyper bygger på inndeling av Norden i naturgeografiske regioner. Nordisk Ministerråd 1984.

14 3.0. Endring i reintall over tid 3.1. Prinsipielle sammenhenger mellom reintall og beite Reintallet har en tendens til å variere i sykliske svingninger. Dette er særlig utbredt i villreinflokker som ikke er påvirket av jakt. Forenklet kan vi si at svingningene skyldes reinens påvirkning av lavbeitene. Mens sommerbeitingen i hovedsak skjer på planter som vokser opp hvert år, foretrekker reinen flerårig lav som vinterbeite. Med flerårig mener vi at den årlige tilveksten skjer som et tillegg til tidligere års vekst. Dersom reinen ikke beiter på et lavbeiteområde, vil lavdekket øke til en tykkelse på mer enn 5-6 cm. Den årlige tilveksten målt i volum eller vekt per arealenheter er ikke lik gjennom hele tilvekstperioden. Når den samlede masse med lav er på ca. 25 g/m 2 (nedbeitet lavdekke), er tilveksten anslått til ca 20 % per år 10, mens tilveksten på en fullvoksen lavmatte vil være lik null. Mengden av lav vil da være konstant fordi veksten i toppen er like stor som den mengden som råtner i bunnskiktet. Tilveksten går meget sakte. Uten beiting er det lagt til grunn at en nedbeitet lavmatte vil øke i mengde i en periode på ca. 20 30 år. Enkelte modellberegninger og erfaringer etter branner tyder på en enda lengre tidsperiode. Den største tilvekst vil en få når lavet er halvvokst, det vil si ved ca. 2-3 cm høyde. Dersom vi forutsetter at det er full dekning (lav over hele ruta), vil det være en samlet mengde på 600 g/m 2 eller 600 tonn/km 2. Årlig tilvekst er da på ca. 60 g/m 2. I en forvaltningssammenheng er det vel så viktig at produksjonen, på grunn av den varierende tilveksten per år, er kommet opp i 50 g/m 2 når lavmatten er på 300 g/m 2 11. Gevinsten i form av økt avkastning fra 300 til 600 g/m 2 stående masse blir derfor mindre og mindre etterhvert som lavmatten nærmer seg 600 g/m 2. Riktig tidspunkt for reinbeiting etter en periode med hvile blir derfor for en stor del et næringspolitisk spørsmål. Det som er klart er at absolutt hvile i en periode på 10-12 år etter nedbeiting vil ha store positive konsekvenser i form av reinbeitedager eller reinantall per tidsenhet. Etableringen av nytt lavdekke etter en total nedbeiting vil likevel være avhengig av at det fins fragmenter av lav som kan vokse og bli et nytt beite. Som nevnt foretrekker reinen lav som vinterbeite. Når beitene er gode vil ulike arter lav utgjøre ca. 80 % av beiteopptaket. Dette betyr selvsagt ikke at reinen ikke kan greie seg med mindre lav dersom beiteforholdene blir vanskelige eller at lavet mer eller mindre mangler. Lav blir da erstattet med gras, blåbærstilker, samt knopper fra lyng og busker. Dette er imidlertid beite med dårligere fordøyelse, og det gir mindre energi per kg. Etter hvert som lavandelen går ned vil energitilgangen derfor gå ned, og en tilstand med redusert kondisjon og sult kommer nærmere. Den reduserte kondisjonen kan også føre til at beitene, spesielt i skogsområder med tykkere snølag, blir dårligere utnyttet enn normalt når reinen er ved god kondisjon. Det som er av størst betydning i denne sammenheng er reinen vil øke andelen lav i dietten etter hvert som kvaliteten på lavbeitet blir bedre (større dekning og tykkelse). Dersom reintallet reduseres på et allerede nedslitt beite, vil resultatet derfor i første omgang ikke bli bedre beiter. Hvert enkelt av de gjenværende reinsdyrene vil få et kvalitativt bedre beite, som dyret vil utnytte optimalt. Dermed vil kalvetilgang og dyrenes vekter gå opp mens beitene fortsatt vil være like nedslitte. 10 E.Gaare og H.Tømmervik 2000. Overvåkning av lavbeiter i Finnmark. NINA Oppdragsmelding 638. 11 E.Gaare og H.Tømmervik 2000. Materiale for å vurdere reintallet i Vest-Finnmark (upublisert arbeids- dokument).

15 Et annet forhold som bidrar til å skape dynamikk i forholdet mellom reintall og lavbeiter er hvilke deler av beitet reinen bruker. Dersom reinen fritt får velge, vil den beite der lavet er lettest tilgjengelig. Dermed vil rabbene bli beitet først og hardest utnyttet. Er det overhode rein i et område vil slike snøbare rabber gjerne framstå som snaubeitet, noe de skal de være for at reinen skal tvinges til å beite i områder med mer snø. Samtidig er det slik at ikke alt beite hvert år er tilgjengelig oppe på rabbene. Dette vil merkes sommeren etterpå ved at deler av rabbene fortoner som nedslitte, mens andre deler av rabbene har godt med lav Er reintallet avstemt med lavbeitekapasiteten for et område, vil det alltid være noen rabber som har godt med beite. Disse "gode" beiterabbene vil variere år for år på grunn av snø og isforhold. Etter månedsskiftet februar/mars blir ofte store deler av snøen i bjørkeskogen så sterkt pakket av vind at lavbeitene her nede blir utilgjengelige. Etter hvert som en reduserer reintallet i et beiteområde som har vært hardt belastet, vil reinen derfor søke seg til de lettest tilgjengelige beitene. Effekten av et redusert reintall vil derfor først vise seg i de vanskeligst tilgjengelige beitene. Dette kan være beiter i skogsområdene, men også andre og lettere tilgjengelige beiter betinget av avstand fra barmarksbeitene. Det som er sagt ovenfor innebærer også at et lavbeite i full utvokset tilstand med fordel kan overbeites ved at en del av de opplagrede ressurser beites ned. Kunsten er å stoppe overbeitingen når beitet i gjennomsnitt over et område har sin største tilvekst (ved 60 g/m 2 pr år). Figur 3.1.1 viser en prinsippskisse for utvikling over tid der reintallet er et resultat av henholdsvis overbeitingen og underbeiting. Figur 3.1.1. Prinsippskisse. Sammenhengen mellom antall rein og stående lavmasse (etter Danell 12 ). 12 Ö.Danell 1998. Foredrag for norsk-svensk reinbeitekommisjon. Sveriges Landbruksuniversitet, Uppsala 1998.

16 3.2. Endring av reintallet i Finnmark Figur 3.2.1 viser utviklingen i reintallet i Vest-Finnmark, slik den er registrert i ulike oversikter fra 1835 fram til i dag 13. Reintallene er gitt med ca. 5 års mellomrom, noe som gjør at mindre markerte svingninger ikke fanges opp i figuren. 120 000 100 000 80 000 60 000 40 000 20 000 0 1835 1845 1855 1865 1875 1885 1895 1905 1915 1925 1934 1948 1953 1965 1975 1985 1995 Figur 3.2.1. Reintallsutvikling i Vest-Finnmark fra 1835 til 1999 Som figuren viser er det to relativt markerte topper i materialet før 1980. Fallet etter 1855 er åpenbart et resultat av grensestengningen mot Finland. Videre har det vært en nedgang fra ca. 1920 fram mot ca. 1960. Starten på nedgangen skjedde mens spanskesyken herjet, samtidig som det var en del strenge vintrer 14. Etter en kortere vekstperiode fortsatte nedgangen. Krigen 1940-45 bidro antagelig sterkt til tendensen, blant annet som følge av tvangsslakting og avgivelse av dyr til transport. Fra 1960 til 1989 var det en sammenhengende vekst i reintallet i Finnmark, bare avbrutt av kortere perioder med stagnasjon som følge av store tap i 1968 og i første del av 1970-årene. Det er enighet om at det historiske tallmaterialet for reintallet er dårligere enn dagens oppgaver. Det er imidlertid hevet over en hver tvil at Vest-Finnmark fra 1980 har hatt en historisk topp i reintallet. Det er påfallende at reintallsutviklingen i Vest-Finnmark før siste del av 1970-årene hadde en større grad av stabilitet enn for eksempel utviklingen i reintallet i Sverige. Med unntak av en markert topp rundt 1990, har reindriften i Sverige hatt tre markerte perioder med topp og bunn i reintallet i forrige århundre. Toppene var ifølge Danell rundt 1915, 1930, 1960 og altså 1990, det vil si svingninger med 30 års mellomrom. Det er flere mulige årsaker til forskjellen mellom Sverige og Vest- Finnmark Én årsak er antagelig at de naturlige betingelsene for reindriften er bedre i Vest-Finnmark enn i Sverige. Blant annet er det mindre svingninger i mengden av snø. Det som er likt i Sverige og Vest-Finnmark er den markerte toppen i reintallet rundt 1990. Finland hadde også en markert topp i antall rein på samme tidspunkt. Årsakene til veksten i reintallene er komplekse. I Finnmark er en del av årsaken bedret økonomi og større investeringsevne, som følge av etableringen av reindriftsavtalen og meget gode priser på reinkjøtt. Dette kan imidlertid ikke forklare tilsvarende vekst i Sverige, noe som igjen indikerer at også andre forhold har preget utviklingen. Redusert barnedødelighet og stor befolkingsvekst i tiden etter 13 Tallmateriale før 1975 etter L.Villmo 14 O.K.Sara, personlige opplysninger.

17 krigen førte for eksempel til en klar tendens til et økt antall driftsenheter i næringen i den aktuelle perioden. En annen faktor er jevnt over gode og stabile beiteforhold over lang tid. For å belyse den senere tids utvikling, har vi i figur 3.2.2 vist utviklingen i reintall for begge reinbeiteområdene i Finnmark i tiden etter 1980. Reintallet var da i vekst etter store tap i 1968 og begynnelsen av 1970-årene. Slakteleveransene til offentlige slakteri var på sitt laveste nivå i 1975, noe som bekrefter at reintallet var på det laveste nivå etter 1968. 120 000 Øst-Finnmark Vest-Finnmark 100 000 80 000 60 000 40 000 20 000 0 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 Reintall pr. 31.mars 1996 1997 1998 1999 Figur 3.2.2. Reintallsutvikling i Øst- og Vest-Finnmark fra 1980 til og med 2000. Som figuren viser er utviklingen, med unntak av mindre utslag enkelte år, stort sett jevn mot toppen i 1989 og deretter en reduksjon. Tendensen er den samme i begge reinbeiteområdene. Årsakene til reduksjonen etter 1989 kan deles i to hovedgrupper. På den ene siden har det skjedd en bevisst reduksjon i reintallet som følge av en erkjennelse av at det har skjedd en overbeiting. På den andre siden har overbeitingen ført til en redusert produktivitet med lavere tilgang på kalver, lavere slaktevekter og dermed økte tap. 3.3. Reineiernes og utviklingen forvaltningens vurdering av Erkjennelsen av overbeiting kommer klart fram i to spørreundersøkelser foretatt blant reineiere i Vest- Finnmark og ansatte i Reindriftsforvaltningen. I en undersøkelse fra Samisk Institutt/NIBR 15 mente 78 % av de spurte reineiere at vår-/høstbeiteområdene var noe eller sterkt nedbeitet i perioden 1987-1992. Mest markert var denne oppfatningen i østre sone, der 99 % av de som svarte vurderte situasjonen slik. Tilsvarende tall for vestre sone var 68 %. For vinterbeitene var det en noe bedre situasjonsbeskrivelse. Totalt var det 66 % som mente at beitene var noe eller sterkt nedbeitet. Vurderingen av beitesituasjonen for vinterbeitene var mest positiv fra indre distrikter i midtre sone med 49 % ( distriktene 26, 27, 33, 40, 41). De øvrige hadde alle en andel over 67 %. I samme utvalgsundersøkelse mente 51 % at reintallet var for høyt i deres vårog høstbeiteområder, mens 45 % mente at antallet var for høyt i vinterbeiteområdene. Reineiernes vurderinger faller for en stor del sammen med de vurderinger fagpersonale i reindriftsforvaltningen gjorde i 1993/94. De la til grunn at vår-/høstbeitene i Vest-Finnmark var sterkt nedbeitet, 15 A.Sara og S.Karlstad 1993. Reindriften i Vest-Finnmark omstilling, utvikling eller avvikling.