Karakterisering av vannforekomstene i Vannområde Mjøsa. Vurdering av tilstand og risiko

Karakterisering av vannforekomstene i Vannområde Mjøsa Vurdering av tilstand og risiko Mai 2012 Harriet de Ruiter, Fylkesmannen i Oppland Odd Henning Stuen, Vassdragsforbundet for Mjøsa

2

Forord EUs Vanndirektiv er innført i Norge gjennom Vannforskriften. Vassdragene skal sikres minst god tilstand og beskyttes mot forringelse. Miljømålene skal nås senest i 2021. Underveis skjer arbeidet i ulike etapper, felles for hele landet. Et planprogram som beskriver hele prosessen er vedtatt ved årsskiftet 2011/2012. I perioden 2009-2011 gjennomgikk man alle vassdragene i vannområdet, den såkalte karakteriseringen. Det skal i år gjennomføres en midtveishøring på Vesentlige vannforvaltningsspørsmål, et viktig steg på veien mot en tiltaksanalyse for vannområdet. Den endelige forvaltningsplanen skal sendes på høring i 2014, og til slutt vedtas i 2015. Denne rapporten beskriver hvordan vassdragene er delt inn i hensiktsmessige forvaltningsenheter (vannforekomster) og plassert i riktig vanntype. Alle aktuelle påvirkninger er registrert, og det er foretatt en risikovurdering på om den enkelte vannforekomst vil ha god eller svært god miljøtilstand i 2021, og hva det bør prioriteres å jobbe videre med. Kandidater til såkalte sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) er identifisert. Karakteriseringsarbeidet danner grunnlaget for hva som så langt anses å være de vesentligste spørsmålene, eller hovedutfordringene i Vannområde Mjøsa i forhold til å nå miljømålene. Hvert vannområde leverer innspill til dokumentet Vesentlige vannforvaltningsspørsmål for hele vannregionen. Kjetil Bjørklund /sign./ styreleder Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver Forsidefoto: Mjøsa ved Kise - Odd Henning Stuen 3

Innhold Forord... 3 1 Innledning... 5 1.1 Vanndirektivet Helhetlig vannforvaltning... 5 1.2 Prosess... 5 1.3 Karakterisering... 6 2 Områdebeskrivelse... 8 2.1 Geografi og Geologi... 8 2.2 Mjøsområdet... 9 2.3 Mjøsas nedbørfelt... 10 2.4 Arealbruk... 10 2.5 Beskyttede områder/verneområder... 11 2.6 Brukerinteresser... 11 3 Miljømål... 13 4 Påvirkninger... 15 4.1 Innledning... 15 4.2 Forurensning... 16 4.3 Fysiske inngrep... 19 4.4 Biologiske påvirkninger... 20 4.5 Beskrivelse av de viktigste påvirkningene for hovedvassdragene... 20 5 Vannforekomster... 21 5.1 Inndeling i vannforekomster... 21 5.2 Risikostatus og sterkt modifiserte vannforekomster... 21 5.3 Tilstandsvurdering... 21 5.3.1 Tilstandsvurdering i Vann-Nett... 21 5.3.2 Vannkvaliteten i vannområdet... 22 6 Forventede utviklingstrekk... 24 7 Vesentlige vannforvaltningsspørsmål... 26 8 Uavklarte spørsmål... 28 Litteratur... 29 Vedlegg... 30 Vedlegg 1. Verneområder... 31 Vedlegg 3. Sterkt modifiserte vannforekomster... 32 4

1 Innledning 1.1 Vanndirektivet Helhetlig vannforvaltning Vannforskriften er den norske gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann (Vanndirektivet). Dette er et av EUs viktigste miljødirektiver, og er banebrytende for norsk vannforvaltning. Hovedmålet er å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet, både vassdrag, grunnvann og kystvann. Vannforskriften trådte i kraft i 2007. Frem til 2010 var utvalgte vannområder i landet med på en første planfase hvor det ble laget forvaltningsplaner for disse vannområdene. Hos oss gjaldt dette Vannområde Hunnselva. I 2010 startet andre planfase, og nå er Vannområde Mjøsa og resten av landet i gang med prosessen fram mot forvaltningsplaner for vannet. Disse planene skal iverksettes i 2016 og gi oss et bedre vannmiljø innen fristen for måloppnåelse som er satt til 2021. Vannområde Hunnselva håndteres imidlertid dels som et eget vannområde inntil første planperiode er gjennomført (2010 2015). Vannforskriften deler Norge inn i 9 vannregioner med norsk ledelse og 11 regioner totalt, de to siste regionene ligger under Sverige. Hver vannregion er igjen delt opp i vannområder. Både vannregioner og vannområder følger nedbørfelt, altså er delt inn etter hvor vannet renner, og ikke de vanlige administrative grensene som kommuner og fylker. Fylkeskommunene har et administrativt lederskap i vannforskriftsarbeidet. Vannområde (VO) Mjøsa ligger i vannregion (VR) Glomma som er har Østfold fylkeskommune som vannregionmyndighet (VRM). Vannregion Glomma strekker seg fra Glommas kilder nord for Aursunden i Sør-Trøndelag, til utløpet i Fredrikstad i Østfold. Regionen omfatter også områdene som drenerer til Glomma, herunder den store greina med Gudbrandsdalslågen, Mjøsa og Vorma, og til Indre Oslofjord, samt grensevassdragene, vassdragene øst for Oslofjorden og Hurumlandet i Buskerud fylke, kystområdene i Indre Oslofjord og langs Østfoldskjærgården. Vannregionen er inndelt i fjorten vannområder. Hver fylkeskommune har ansvar innenfor sine egne områder. For VO Mjøsa har Oppland fylkeskommune dette ansvaret. 1.2 Prosess I mars 2009 ble det formelt bestemt at Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver skulle være vannområdeutvalg for VO Mjøsa. Organisasjonen fikk dermed en sentral rolle når det gjelder prosess og gjennomføring av vanndirektivarbeidet. I september samme år arrangerte de tre oppstartsmøter i vannområdet (Ringsaker, Ringebu og Otta). Sammen med Fylkesmannen i henholdsvis Oppland, Hedmark og Oslo og Akershus gjennomførte man karakteriseringsmøter i alle kommunene i perioden 2009 2011. Vang og Øystre Slidre var med på det samme i VO Valdres. Kommunene stilte selv med forskjellige fagfolk fra administrasjonen, politikere og inviterte personer utenfra (grunneierrepresentanter, oppsyn med flere). Det ble holdt ett heldags møte i hver kommune. På møtene ble alt kommunens vann gjennomgått. Dagens tilstand, eventuelle påvirkninger på vannet og risiko for ikke å nå god økologisk tilstand i 2021 ble vurdert. Nåværende kunnskap ble registrert, og det ble tydeligere hvor det er behov for ny og oppdatert kunnskap om vannet i kommunene. Det viser 5

seg at flere av kommunene sitter med gamle overvåkingsresultater som godt kan bygges videre på i denne prosessen. Det er underveis gjennomført egne karakteriseringsmøter med NVE, Statens vegvesen, Mattilsynet og Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB). I tillegg har det kommet innspill fra organisasjoner og enkeltpersoner. For nyheter, faktaopplysninger og annen informasjon vises til http://www.vassdragsforbundet.no. Denne karakteriseringsrapporten baserer seg på kunnskapen som kom fram under de nevnte møtene, men den vil bli kontinuerlig oppdatert med kunnskap som kommer fram under den videre prosessen. For eksempel vil faggruppene og andre kunne komme med verdifull informasjon som må med. Karakterisering er en kontinuerlig prosess på vei mot tiltaksanalysen for Vannområde Mjøsa. 1.3 Karakterisering Karakterisering er en prosess hvor alt vann i et område blir delt inn og analysert på bakgrunn av bestemte kriterier. Det finnes en egen veileder for karakterisering som beskriver prosessen godt. I tillegg sier Vannforskriften en del om karakteriseringen. I det følgende gis en liten gjennomgang av hovedpunktene i karakteriseringen: 1. Alt vann elver, innsjøer og grunnvann deles inn i passende geografiske enheter kalt vannforekomster. En vannforekomst kan for eksempel være en innsjø større en 0,5 km 2, en elvestrekning fra et samløp av to elver til et innløp i en innsjø, et grunnvannsreservoar eller et bekkefelt. 2. Vanntypen til vannforekomsten bestemmes. Denne er basert på blant annet høyde over havet, kalsiuminnhold, størrelse, humusinnhold og turbiditet. Vanntypen bestemmer hva som er god økologisk tilstand for hver enkelt vannforekomst. Vanntypen settes i databasen Vann-Nett. 3. Når vannforekomsten er inndelt og vanntypen bestemt skal det gjøres en påvirkningsanalyse. Det vil si at alle påvirkninger på vannforekomsten registreres og effekten vurderes. Påvirkninger kan for eksempel være avrenning fra spredt avløp eller fra husdyrhold. Det kan være sur nedbør, fremmede arter, forurensing fra industri og oppdrettsfisk eller fysiske inngrep i forbindelse med vassdragsregulering. Alle menneskeskapte (antropogene) påvirkninger med negativ effekt på vannet registreres. 4. Dagens tilstand beregnes ut i fra vanntypen og påvirkningsanalysen. Er dagens tilstand moderat eller dårligere er det mulig vi må inn med tiltak for å forbedre den, det skal vi avgjøre i de neste trinnene i prosessen. Er dagens tilstand god eller svært god skal tilstanden ikke forringes med mindre det er særlig gode grunner til dette. 5. Økonomisk analyse er neste trinn. Denne analysen går i hovedsak ut på å se hva som er forventet utvikling i vannområdet de neste årene. For eksempel kan kommunen ha vedtatt å rydde opp i spredt avløp noe som vil forbedre tilstanden i vannforekomster, som nå er dårlig, uten videre tiltak. Ellers kan det være slik at forurensende industri skal legge ned eller utvide, det kan være planlagt småkraftverk i en vannforekomst og så videre. Alt dette kan ha innvirkning på tilstanden i vannforekomstene og skal være med i den videre vurderingen. 6

6. Risikovurderingen tas til slutt når vi vet mest mulig om påvirkningene på vannet, dagens tilstand og vedtatt utvikling som kan påvirke vannet. Er det risiko for at vannforekomsten ikke vil ha god tilstand innen 2021 må vi planlegge tiltak eller søke om utsatte/lavere miljømål. Er det ingen risiko for at vannet ikke vil ha god økologisk tilstand innen 2021 trenger vi ikke gjøre annet enn å påse at tilstanden ikke forringes. 7. For vann som har dårlig økologisk tilstand på grunn av meget samfunnsnyttige inngrep som, i hovedsak, vannkraftregulering finnes det en egen kategori sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). Vann som sannsynligvis havner i denne kategorien skal skilles ut og ha sine egne miljømål. For regulerte vassdrag må miljøforberedende tiltak gjøres innenfor konsesjonen, eventuelt må større tiltak avvente eventuell revisjon av konsesjon. I karakteriseringsprosessen kan vi forslå kandidater til SMVF, mens avgjørelsen av hva som faktisk blir en SMVF tas av Vannregionmyndigheten i samråd med Vannregionutvalget. På karakteriseringsmøtene i VO Mjøsa ble trinnene 1-4 gjennomgått. Trinn 5-7 ble sett på i noen av tilfellene, men disse trinnene krever ofte en grundigere gjennomgang i den pågående prosessen. I arbeidet med å identifisere de vesentlige vannforvaltningsspørsmålene i Vannområde Mjøsa har man også tatt for seg punktene 6 og 7. Karakteriseringsmøte i Østre Toten kommune Foto: Odd Henning Stuen 7

2 Områdebeskrivelse 2.1 Geografi og Geologi Vannområde Mjøsa består av Norges største innsjø og hele dens nedbørfelt, det vil si alle tilløpselvene med forgreininger. Vannområdet omfatter arealer i 36 kommuner, hovedsakelig innenfor kommunene Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Lillehammer, Gausdal, Øystre Slidre, Vang, Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten i Oppland fylke; Ringsaker, Hamar, Løten og Stange i Hedmark fylke og Eidsvoll i Akershus fylke. I tillegg kommer mindre arealer i kommunene Hurdal, Gran, Søndre Land, Nordre Land, Luster, Stryn, Stranda, Norddal, Rauma, Sunndal, Oppdal, Folldal, Stor-Elvdal og Elverum. De sentrale delene av Mjøsområdet domineres av store sammenhengende jordbruksarealer. Området omtales ofte som flatbygdene. Høydedragene består av kalkstein, mens flatere områder består av skifer. Vi finner også rester av urfjellet med harde og mer næringsfattige bergarter (Nashoug, 1999). På sørøstsiden av Mjøsa stikker grunnfjellet fram, med harde kvartsrike bergarter. Overgangen fra frodige jordbruksområder til skog er markant. Lokalt forekommer mindre områder med basiske dypbergarter, som gir grunnlag for god beitemark og produktiv skog. Sørvestsiden av Mjøsa har et topografisk variert landskap. Skreikampen ruver med sine nesten 700 m.o.h. Fra toppen går en bratt vegg rett ned til Mjøsas største dyp, en høydeforskjell på over 1 000 m. Løsere skiferbergarter ned mot innsjøen gir grunnlag for god jord og bosetting. Ved Minnesund tappes Mjøsa av Vorma. Elva går gjennom en større grusavsetning, rester av et delta som ble dannet da Mjøsisen smeltet for ca 10 000 år siden. Nord før Gjøvik og Moelv endrer landskapet karakter. Fjellformasjonene brytes opp av østvestgående dalfører. En kvartsrik sandstein dominerer høydedragene, mens kalkstein og skifer finnes i liene og på dalbunnen. Ellers er det næringsrike løsmasser mellom Biri og Lillehammer. De nordvestre delene av Mjøsas nedbørfelt domineres av høyfjell. Fjellmassivene består av ulike typer gneis og granitt, som er harde, nærings- og kalkfattige bergarter. Jotunheimenmassivet består av basiske gabbrobergarter. Fjellene i øst består av harde sandsteinsbergarter. Store deler av Gudbrandsdalen domineres av skifer og sandstein, i nordlige områder omdannet til lys skifer og kvartsitt. Lenger sør er bergartene mørkere. Sandstein markerer høydedragene og dalene består av løs skifer. 8

Figur 2.1: Vannområde Mjøsa 2.2 Mjøsområdet Med en overflate på 365 km 2 er Mjøsa Norges største innsjø. Den er nesten 120 km lang og gjennomsnittlig 2-3 km bred. Total strandlinje er vel 270 km. Mjøsas offisielle største dyp er på 453 m. Innsjøen utgjør et reguleringsmagasin på 1 312 mill m 3, med en reguleringshøyde på 3,61 m. Mjøsa har 20 fiskearter. Sentralt i Mjøsa ligger Helgøya, innsjøens eneste store øy. Den største sidegreina på Mjøsa er Furnesfjorden, og innsjøen har flere mindre viker, bl.a. Tangenvika, Åkersvika og Totenvika. Det er få grunne områder i Mjøsa, og generelt stuper strendene bratt ned mot større dyp. Innsjøbunnen er stort sett ganske jevn og regelmessig. Dypvannsområdene strekker seg fra Feiring i sør til Hamar og Gjøvik i nord. Her er dybden over 200 m. Nord for Gjøvik er Mjøsasmalere med grunnere partier på 20-40 m. 9

2.3 Mjøsas nedbørfelt Nedbørfeltet, som utgjør vannområdet, er på hele 17 251 km 2. Gudbrandsdalslågen står alene for ca 70 % av dette. Det er ca 40 elver som renner inn i Mjøsa. Vorma er utløpselv. Lågen og Mjøsa er en del av Glommavassdraget, som er landets største. Nedbørfeltet strekker seg fra 2 469 m.o.h. (Galdhøpiggen) til 123 m.o.h. (Mjøsa). 2.4 Arealbruk Ca 61 % av Mjøsas nedbørfelt består av snaufjell og uproduktiv mark, 31 % av arealet er skogsmark, 2 % av arealet er innmarksbeite og kun 2 % er dyrka mark. 0,16 % av arealet er bebygd og 4 % av arealet består av ferskvann (Skog og Landskap, AR 50). Mesteparten av de dyrkete arealene finnes rundt Mjøsa. De største jordbruksområdene ligger i kommunene Østre og Vestre Toten, Gjøvik, Ringsaker, Hamar, Stange og Løten, blant annet langs vassdragene Lenaelva, Hunnselva, Svartelva og Flagstadelva, samt jordbruksområdene ned til selve innsjøen. Dyrking av korn, grønnsaker, poteter og bær dominerer. Her finner vi i tillegg en del husdyrhold, herunder større kjøttfebesetninger (ammekyr/utegangere). I tillegg registrerer vi i nedbørfeltet til Gausa en relativt stor belastning fra jordbruket. Dyrehold og gras- og kornproduksjon dominerer. I Gudbrandsdalen ligger det meste av de dyrkede arealene langs Lågen og Ottavassdraget. Det dyrkes gras på det meste av arealene. Ut over dette har vi lokalt større nydyrkingsfelter i høyereliggende områder. Mye av industrien i Vannområde Mjøsa er knyttet til jord- og skogproduksjon, blant annet meierier, potetforedling, grønnsaksvaskerier og pakkerier, annen større næringsmiddelindustri, slakterier og sagbruk og treforedlingsbedrifter. Langs Hunnselva ligger store metallbearbeidende industribedrifter. Annen større metallindustri har vi i Hamar og Stange. All den nevnte industriaktiviteten har og har hatt innvirkning på vannmiljøet, i større eller mindre grad, men er i dag omfattet av restriksjoner gjennom utslippstillatelser. All den ovennevnte industriaktiviteten har hatt og vil fortsatt kunne ha innvirkning på vannmiljøet, i større eller mindre grad, men er i dag omfattet av restriksjoner gjennom konsesjoner og utslippstillatelser. En stor del av nedbørfeltet består av snaufjell, her ved Gjendeelva (Sjoa) Foto: Odd Henning Stuen 10

2.5 Beskyttede områder/verneområder Innen vannområdet ligger 110 verneområder, hvorav 78 naturreservater, 9 nasjonalparker, 14 landskapsvernområde, 3 fuglefredningsområder og 6 naturminner. 33 % av elvevannforekomstene og 42 % av innsjøvannforekomstene ligger i et verneområde. Verneområdene vises i vedlegg 1. Vernestatusen gir beskyttelse mot fysiske inngrep, og kravene i verneområder vil kunne utløse strengere krav enn standard miljømål. Elvesandjeger er en prioritert art som har leveområdet langs Vågåvatnet i Lom. I tillegg finnes det i vannområdet 4 kalksjøer (1 i Vågå, 3 i Vestre Toten) som har status som en utvalgt naturtype. Det er flere rødlistede arter i vannområdet. Blant disse har elvemusling (Hunnselva) og edelkreps (Mjøsa og enkelte tilløpselver) betydning når miljømålene skal fastsettes. Det finnes mange beskyttede drikkevannskilder i vannområdet, både grunnvanns- og overflatevannkilder. Selve Mjøsa er drikkevannskilde til 95.000 mennesker som får sitt drikkevann fra 7 større kommunale vannverk. Det knytter seg i tillegg drikkevannsinteresser til vassdraget nedstrøms Mjøsa i Akershus og Østfold fylker. I resten av vannområdet bruker de fleste kommunale anlegg vann fra grunnvannskilder. De fleste kildene ligger rundt Lågen og Otta. En del anlegg bruker vann fra elvevannforekomster (Skeiselva, Jøra og Lågen og noen sidebekker rundt Dovre). I tillegg finnes det i hele vannområdet en stor del private anlegg som tar drikkevann fra både grunnvann og overflatevann. 2.6 Brukerinteresser Av særlige brukerinteresser i vannområdet nevnes vannkraft, drikkevann, prosessvann til industrien, jordbruksvanning, flom- og erosjonssikring, friluftsliv/rekreasjon, båtliv, badevann, fiske (inkl. krepsing), camping/turisme/hotell, hytter, rødlistearter (bl.a. elvemusling og edelkreps), storørretstamme, prioriterte arter (elvesandjeger), prioriterte naturtyper (kalksjøer), verdifulle naturtyper som elvekløfter, vassdraget som biotop og kulturminner. Av påvirkere nevner vi vassdragsregulering, flom- og erosjonssikring, avløp/resipient, landbruk, industri og transport/infrastruktur. I et område med store naturverdier og brukerinteresser, relativt stor befolkningstetthet og høy aktivitet, vil det naturlig nok oppstå interessemotsetninger. Næringsinteresser (landbruk, kraftproduksjon og annen industri) ønsker potensielt sett å drive mest mulig etter økonomisk høyest lønnsomhet, selv om det kan gå utover vannkvaliteten. Det vil være ønsker om utbygginger/bekkelukkinger osv. som kan gå utover vannkvaliteten, og det kan være enkelte fritidsaktiviteter med kryssende interesser, for eksempel bruken av motorbåt vs. bading og rekreasjon. Det antas at det er vassdragsreguleringene som vil representere de største interessemotsetningene i vannområdet. Det antas forøvrig å være et potensiale for interessemotsetninger i forhold til å finansiere flere av tiltakene som vil komme, og for å finansiere overvåkingen. 11

I tabellen nedenfor er en oppsummering av de viktigste interessemotsetningene som finnes i deler av vannområdet. Tabell 2.1: Interessemotsetninger Interesse Interessemotsetning med: Interessekonflikt Drikkevannsforsyning Landbruk (Bakteriologisk) kvalitet drikkevann, miljøgifter Vassdrag som biotop, og fritidsfiske Avløp Vannkraftproduksjon Flom- og erosjonssikring, masseuttak Vassdrag som resipient for avløp Jordbruk Transport (Bakteriologisk) kvalitet drikkevann, miljøgifter Redusert vannføring (påvirker biologisk mangfold og gyteforhold for fisk), redusert vannivå i innsjøer (kan redusere næringsforhold og rekrutteringsmuligheter), fiskevandringshinder. Påvirker biologisk mangfold og gyteforhold for fisk. Overgjødsling Overgjødsling og redusert siktedyp på grunn av partikkeltilførsler Tilførsler fra veisalt og miljøgifter, fiskevandringshinder, masseuttak ved utbygging Landbruk Avløp Kvalitet vanningsvann 12

3 Miljømål Miljømål i Vannforskriften ( 24) Vannregionmyndigheten skal i samarbeid med vannregionutvalget utarbeide miljømål for den enkelte vannforekomst. Miljømålene skal utarbeides i samsvar med bestemmelsene i vannforskriften og i overensstemmelse med nasjonale føringer og statlige planretningslinjer gitt i medhold av plan- og bygningsloven. Utarbeidelsen skal ta utgangspunkt i gjennomførte karakteriseringer og analyser og tiltaksvurderinger. Standard miljømål Standard miljømål er fastsatt i medhold av Vannforskriften. Grenseverdiene for økologisk og kjemisk tilstand er nærmere beskrevet i klassifiseringsveilederen (se www.vannportalen.no ). Figuren nedenfor viser prinsippet med de nye standard miljømålene i vannforskriften. Miljømålene settes som avvik fra naturtilstanden og beregnes ut fra kvalitetselementene planteplankton, andre vannplanter, bunndyr og fisk. I tillegg brukes hydromorfologiske og kjemiske parametere som støtte for de biologiske, samt egne kjemiske miljømål for de prioriterte stoffene. Alle vannforekomstene skal innen 2021 ha minst God økologisk tilstand. Figur 3.1: Prinsippskisse for miljømålene i medhold av Vannforskriften For sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) og kunstige vannforekomster settes egne miljømål (godt økologisk potensial). Det kan i enkelte sammenhenger være behov for unntak fra miljømålene og da i forhold til utsatte frister, mindre strenge miljømål eller midlertidig forringelse. Miljømål for Mjøsa med tilløpselver Nasjonalt miljøkvalitetsmål for Mjøsa er at innsjøen skal være en lavproduktiv (oligotrof) klarvannsjø i så nært samsvar som mulig med naturgitt produksjonspotensial og biodiversitet. Det er også et mål at en opprettholder en økologisk status som mest mulig tjener alle brukerinteresser. Drikkevannsinteressene og kravene til et godt egnet råvann, samt Mjøsa som 13

leveområde (biotop) for storaure og rike bestander av istidsinnvandrere slik som mysis, trollistidskreps, krøkle og hornulke, står sentralt. Naturgitt økologisk status må derfor så langt som mulig opprettholdes så vel i Mjøsa som i de store tilrennende elvene. Det vil si at Mjøsa i fremtiden bør ha svært god økologisk status og tilrennende vassdrag svært god eller god økologisk status. På årsmøte i Styringsgruppa for overvåking av Mjøsa i juni 1998 ble det anbefalt kommunene å legge nedenstående miljømål til grunn for sin vannbruksplanlegging. Disse gjelder fortsatt. Mjøsa a) Vannet skal være egnet som drikkevannskilde og tilfredsstille de bakteriologiske krav til råvann og badevann. Antall E. coli må ikke overstige 50 bakt. pr. 100 ml i strandkanten (badevann) og skal være mindre enn 2 bakt. pr. 100 ml i råvann. b) Konsentrasjonene av tungmetaller og miljøgifter i spiselige deler av mjøsfisk og kreps må holdes innenfor Mattilsynets anbefalinger for fritt salg og konsum. c) Mjøsa skal være i tilfredsstillende økologisk balanse i samsvar med de naturgitte forhold. Dette betyr også at istidsreliktene skal opprettholdes. d) Siktedypet i Mjøsas sentrale hovedvannmasser skal være mer enn 8 m. e) Den totale fosforverdien, tot. P, skal ikke overstige 5 µg pr. liter på senvinteren. f) Middelverdien av klorofyll-a bør i vekstsesongen ikke overskride 2 mg pr. m³. g) Maks algebiomasse skal ikke overskride 0,7 g våtvekt pr. m³; midlere mindre enn 0,4 g/m³. h) Vannkvaliteten skal være tilfredsstillende for jordbruksvanning til bær og grønnsaker. Tilløpselvene i) Tilløpselvene skal tilfredsstille bakteriologiske krav til badevann, barnelek og fritidsfiske. Antall E. coli må ikke overstige 50 bakt pr. 100 ml. j) Konsentrasjonen av tungmetaller og miljøgifter i spiselige deler av fisk og kreps i elvene må holdes innenfor Mattilsynets anbefalinger for fritt salg og konsum. k) Tilløpselvene til Mjøsa skal opprettholde reproduksjonsforholdene for kreps og fisk. l) De største tilløpselvene skal være i økologisk balanse nær naturtilstanden med stor biodiversitet. m) Vannkvaliteten i elvene skal være tilfredsstillende for jordbruksvanning til bær og grønnsaker. Kostholdsråd På bakgrunn av nivåene av kvikksølv og dioksinlignende PCB har Mattilsynet fastsatt følgende kostholdsråd for fisk fra Mjøsa (de to første er generelle, landsdekkende råd): Gravide og ammende bør ikke spise: All gjedde, abbor over ca. 25 cm, ørret over én kilo eller røye over én kilo. Andre personer bør ikke spise disse fiskeslagene mer enn én gang i måneden i gjennomsnitt. Konsum av lever fra lake fanget i Furnesfjorden og i hovedbassenget i Mjøsa frarådes. 14

4 Påvirkninger 4.1 Innledning Forhold som påvirker den økologiske tilstanden i vannområde Mjøsa kan deles inn i tre kategorier: Fysiske inngrep, forurensning og biologisk påvirkning. Blant fysiske inngrep er for eksempel vannføringsregulering og flomverk og forbygninger, eller fysisk endring av elveløp påvirkningsfaktorer som rammer flere vannforekomster i vannområdet. Viktige påvirkningsfaktorer innen kategori forurensning er diffus belastning fra landbruk eller husholdninger (spredt bebyggelse), mens fremmede arter er en viktig påvirkningsfaktor innen kategori biologisk påvirkning. De påvirkningsfaktorene som rammer flest vannforekomster, vises i figur 4.1 og 4.2 for henholdsvis elver og innsjøer. Figurene viser antall vannforekomster som er preget av en påvirkningsfaktor, delt etter påvirkningsgrad. Hvis en påvirkningsfaktor har en stor påvirkningsgrad, antas den å gi dårligere enn god miljøtilstand, mens flere moderate påvirkningsfaktorer sammen også kan gi dårligere enn god miljøtilstand. Påvirkningsgrader som er benyttet i karakteriseringsarbeidet 1. Uvesentlig effekt: Antas ikke å påvirke dagens tilstandsklasse for noen av kvalitetselementene, men kan eventuelt påvirke øvrige miljømål for VF, eller det forventes at en effekt vil komme. 2. Liten effekt: Denne påvirkningen alene medfører ikke at dagens tilstandsklasse er forverret, men kan bidra til å forverre vannmiljøet i kombinasjon med andre påvirkninger. 3. Middels effekt: Denne påvirkningen alene medfører at tilstanden for minst et kvalitetselement vurderes til dårligere enn svært god økologisk tilstand, eller påvirkningen kan i kombinasjon med effekten av andre påvirkninger medfører dårligere enn god vannmiljøtilstand. 4. Stor effekt: Denne påvirkningen alene medfører at tilstanden for minst et kvalitetselement vurderes til dårligere enn god vannmiljøtilstand. 5. Svært stor effekt: Denne påvirkningen medfører at tilstanden for minst et kvalitetselement vurderes til dårligere enn moderat vannmiljøtilstand. Figur 4.1. Oversikt over de viktigste påvirkninger for elvevannforekomstene: antall vannforekomster som er påvirket og fordeling over påvirkningsgrad 15

Figur 4.2 Oversikt over de viktigste påvirkninger for innsjøvannforekomstene: antall vannforekomster som er påvirket og fordeling over påvirkningsgrad For både elve- og innsjøvannforekomster er diffus avrenning fra landbruk og husholdninger og fremmede arter påvirkningsfaktorene som rammer vannforekomster flest, mens de fysiske inngrep som fysisk endring av elveløp, sikringstiltak og vannkraftregulering påvirker vannforekomstene i størst grad. I faktaarkene i vedlegg 6 står påvirkningsfaktorene nærmere beskrevet for nedbørsfeltene til de 18 viktigste vassdragene i vannområdet. 4.2 Forurensning Næringsstoffer Når det gjelder tilførsler av næringsstoffer til vassdrag, er diffus avrenning fra landbruk og diffus avrenning fra husholdninger (spredt avløp) påvirkningsfaktorene som rammer vannforekomster mest. I figur 4.3 vises en kildefordeling for fosfortilførsler til nedbørsfelter til Mjøsa, Lågen og Gausa (Teotil, NIVA). Begroingsalger er et tegn på næringssaltforurensning Foto: Ola Hegge 16

Figur 4.3 Fosfortilførsler (tonn P/år) for nedbørsfelter til Mjøsa, Lågen og Gausa Figuren viser at jordbruk er den største menneskeskapte kilden for fosfortilførsler. De største mengdene kommer fra landbruksområder som ligger rundt Mjøsa, mens jordbruk også er en betydelig kilde i nedbørsfeltet til Gausa. Det vises til påvirkningskart for hele vannområdet (vedlegg 4.1). Kartet viser at de fleste vannforekomster som påvirkes i moderat eller stor grad, ligger i nedbørsfeltet til Lenaelva i Østre Toten og Hunnselva i Vestre Toten og Gjøvik, Skanselva i Ringsaker, Flagstadelva i Hamar og Svartelva i Løten. En del av landbrukspåvirkningen er knyttet til produksjon av grønnsaker, poteter og bær. Dette gir relativ høy avrenning. I tillegg er en del vannforekomster i nedbørsfeltet til Gausa i moderat til stor grad påvirket. I nedbørsfelt til Lågen er jordbruket mindre intensivt, men det finnes lokalt dyrkningsfelter som påvirker i større grad. Ved siden av jordbruk er diffuse utslipp fra spredt avløp (ikke tilkoblet offentlig ledningsnett) en viktig kilde. Dette kan lokalt ha en betydelig effekt på vannkvaliteten ved at avløpsvann går direkte til vannforekomst eller grunnen uten tilstrekkelig rensing. Svært mange anlegg i vårt distrikt ble etablert under Mjøsaksjonene og er nå 30 40 år gamle. Anlegg uten annen rensing enn slamavskiller og sandfilteranlegg med høy alder og dårlig kvalitet er eksempler på spredt avløp som kan utgjøre en forurensningsrisiko. Ved eventuelle pålegg om oppgradering vurderes blant annet anleggets alder og tilstand, grunn-/infiltrasjonsforhold og avstand til vannforekomst. Vannforekomster som er påvirket av spredt avløp, vises i vedlegg 4.2. Det er en stor grad av usikkerhet angående utslipp fra ikke-kloakkerte hytteområder. 17

Miljøgifter Det finnes landsdekkende kostholdsråd for fisk på grunn av innholdet av miljøgifter (kvikksølv og PCB) i større ørret, gjedde, abbor og røye. Konsum av lakelever fra Mjøsa frarådes. Det er årsaken til at Mjøsa ikke når god økologisk tilstand nå. Innholdet av bromerte flammehemmere har minsket, PCB-nivåer er stabile, mens det er en liten økning for kvikksølv (www.klif.no). På 1970-talet var det svært høye nivåer av kvikksølv i mjøsfisken på grunn av store, lokale utslipp. Etter at utslippene stanset har nivåene gått betydelig ned. Nå er langtransporterte tilførsler den viktigste kilden. De siste årene er en liten økning registrert. Årsaken er foreløpig ikke klarlagt, men ulike følger av klimaendringer er antydet. Langtransporterte tilførsler av kvikksølv er antakelig også et problem for andre innsjøer i vannområdet. Det er ikke kartlagt hvilke innsjøer i Oppland det gjelder, og dette er derfor ikke tatt med som påvirkning i karakteriseringsarbeidet. Det finnes få data om miljøgifter i øvrige vassdrag i vannområdet. I 2009 er miljøgifter i Einafjorden og Hunnselva kartlagt (NIVA, 2010). Det ble ikke påvist rester av plantevernmidler eller bromerte flammehemmere. Også metallkonsentrasjonene i vann var generelt lave. Det gjaldt også konsentrasjonen av kvikksølv, PCB og DDT i sedimenter. Statens vegvesen har undersøkt avrenning av tungmetaller og organiske miljøgifter i 63 innsjøer i Norge, hvorav Einafjorden i Vestre Toten. Undersøkelsen viste at de fleste innsjøene var lite forurenset (klasse I Utbetydelig eller II Moderat etter Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann). Det er spesielt kobber som er funnet i forhøyede konsentrasjoner. Det gjelder også Einavatnet, som var markert forurenset (klasse III) med kobber i overflatevannet, men kun moderat påvirket i bunnsjiktet (Statens vegvesen, 2012). Salting av veg Avrenning av vegsalt kan gi miljøeffekter som oksygensvikt i bunnvannet og biologiske effekter på vannlevende organismer. På oppdrag fra Statens vegvesen har NIVA undersøkt 63 innsjøer og tjern i Norge som ligger innen 200 meter fra veg med betydelig bruk av salt og stor trafikkmengde. Undersøkelsen viser at problemet med saltindusert oksygensvikt finnes i 28 av disse innsjøene. Det ble registrert oksygensvikt i bunnvannet i flere av sjøene, men det hadde ikke sammenheng med økt kloridkonsentrasjon. Dermed er det andre årsaker til stagnerende bunnvann i disse sjøene. Einafjorden i Vestre Toten var eneste vannforekomsten i vannområde Mjøsa som var inkludert i undersøkelsen. Her ble det ikke påvist økt kloridkonsentrasjon i bunnvannet, men sjøen har en stor oksygengradient i mellom overflatevannet og bunnvannet. Det samme forholdet gjelder Jarenvannet på Hadeland. Veger som saltes i vannområdet og som har nærhet til vannforekomster, har hovedsakelig tilknytning til større innsjøer eller elver med stor vannføring. I slike situasjoner vil saltet fortynnes raskt. En regner i dag ikke med saltpåvirkning i rennende vann, men små vassdrag vil bli fulgt opp med videre undersøkelser. Sur nedbør Det finnes få vannforekomster i vannområdet som er påvirket av sur nedbør, og ingen vannforekomster har risiko for ikke å nå god økologisk tilstand på grunn av forsuring. Kartet i vedlegg 4.7 viser disse vannforekomstene. 18

4.3 Fysiske inngrep Vassdragsreguleringer Vannområdet har 12 regulerte hovedvassdrag. Kart i 4.3 viser vannforekomstene som er påvirket av vassdragsregulering. De største regulerte vassdrag er Gudbrandsdalslågen, Vinstravassdraget, Ottavassdraget, Mesnavassdraget, Gausavassdraget og selve Mjøsa. En stor del av de regulerte vannforekomstene er i moderat eller stor grad påvirket av vassdragsregulering. Vannforekomster som er påvirket i stor grad, er utpekt som kandidat til sterkt modifisert vannforekomst (SMVF). Det gjelder elvestrekninger med sterkt redusert vannføring og innsjøer som er i stor grad er påvirket på grunn av for eksempel reduserte rekrutteringsmuligheter og reduserte næringsforhold for fisk. Sikringstiltak/kanalisering I flere elver i vannområdet er det foretatt tiltak mot flom, nå sist etter pinseflommen i 2011. Det gjelder mange sideelver til de store vassdragsavsnittene: Lesjaskogsvannet, Lågen, Otta, Gausa og Mjøsa. En del av disse sideelevene er viktige gyteområder for fisk, spesielt storaure. I tillegg er en del vassdrag kanalisert og utrettet for jordbruksformål. Påvirkninger av sikringstiltak og kanalisering vises på kart i 4.4. Flomsikringstiltak gir sterile elveløp Foto: Ola Hegge Bekkelukking Lukking av vassdrag har blitt gjennomført ved at eksisterende bekker og elver føres i rør under grunnen, som da etter oppfylling kan nyttes til andre formål, for eksempel arealer til tomtegrunn i tettbygde strøk, veibygging m.v., i boligstrøk også av hensyn til sikkerheten i barns lekeområder, og mer lettdrevne arealer i jordbruket. Vannet gis utløp fra rørsystemet til et nedenforliggende vassdrag eller til sjøen. Det er i praksis mest aktuelt å lukke mindre vassdrag, dvs. bekker, på denne måten, men særlig i byer foretas også delvis lukking av større vassdrag. Lukking av bekker reduserer selvrensingen og medfører derfor større forurensningstilførsel der bekken møter åpent vann. Lukkingen vanskeliggjør dessuten kontroll med forurensninger. Normalt vil bekkelukkingen føre til at vannet renner raskere, noe som kan medføre erosjon nedstrøms hvis det ikke gjennomføres spesielle tiltak. 19

Lukking reduserer selvsagt bekkens biologiske mangfold ved å ødelegge fiskens gyteplasser, hindre fiskens vandring og å ødelegge leveområdene for planter og dyr for øvrig. Masseuttak Elvegrus er en ettertraktet ressurs ved bygge- og anleggsvirksomhet. Vi finner eksempler på både eksisterende og tidligere maskinelt uttak av grus og sand i vassdrag og elve- /bekkedeltaer flere steder i vannområdet. I vann fører dette til at det virvles opp og vaskes ut mye finpartikler i anleggsperioden. Disse partiklene transporteres nedover i vassdraget og avsettes på mer stilleflytende elvestrekninger. Økt mengde finstoff på bunnen kan gi nedslamming av gyte- og oppvekstområder for fisk og skade leveområdene for mange bunndyr. I tillegg til mindre siktedyp i anleggsperioden kan masseuttak også gi økt næringssaltinnhold, som fører til algevekst nedenfor uttaksområdet. I enkelte tilfeller kan grusgraving utløse erosjon i elvebunnen. Slike langsiktige endringer kan påvirke leveforhold og næringstilgang for bunndyr og fisk i vassdraget. Fiskevandringshinder Kart 4.5 viser vassdrag som er påvirket av fiskevandringshinder. Det gjelder mest reguleringsdammer og der vassdrag krysser veier eller jernbane, for eksempel kulverter og stikkrenner. Befaringsundersøkelser fra Statens vegvesen viser at det ikke finnes store problemer med fiskevandringshinder ved fylkesveier i vannområdet. Vi har ikke en fullstendig oversikt over fiskevandringshinder i tilknytning til kommunale veier. 4.4 Biologiske påvirkninger Mange vannforekomster har fått introduserte vassdragsfremmede fiskearter. Den arten som er introdusert i fleste vannforekomster er ørekyt, men også arter som abbor, sik, røye og gjedde er introdusert til vann og elver utenfor sitt naturlige leveområde. Mange introduksjoner skjedde for lenge siden. I arbeidet med vannforskriften anses en art som fremmed når den ble introdusert for mindre enn 100 år siden. Kart 4.6 viser registrerte påvirkninger av fremmede arter i vannområdet. Den er mest knyttet til dagens forekomst av ørekyt. Naturlig utbredelse er trolig begrenset til lavlandet, det vil si Mjøsområdet og Gudbrandsdalslågen nedenfor Harpefossen. 4.5 Beskrivelse av de viktigste påvirkningene for hovedvassdragene Det henvises her til vedlegg 6 på http://www.vassdragsforbundet.no/ 20

5 Vannforekomster 5.1 Inndeling i vannforekomster Vannområdet er delt inn i 915 vannforekomster, hvorav 633 elvevannforekomster og 170 innsjøvannforekomster. I tillegg har vannområdet 112 grunnvannforekomster. Vannforekomstene er delt inn i 40 elvevanntyper og 37 innsjøvanntyper. De fleste elvevannforekomster er av vanntype kalkfattig med en jevn fordeling mellom klar og humøs. Blant innsjøvannforekomstene er vanntype kalkfattig og klar dominant. Inndeling i vanntyper er for de fleste vannforekomster basert på kartdata. For de fleste vannforekomstene mangler det data for å være helt sikre på vanntypeinndelingen. 5.2 Risikostatus og sterkt modifiserte vannforekomster 33 % av innsjøvannforekomstene og 34 % av elvevannforekomstene har risiko ikke å oppnå god økologisk tilstand i 2021. Det tilsvarer rundt 18 % av total elvelengde og 77 % av innsjøarealet. På grunn av størrelsen gjør Mjøsa stort utslag i innsjøarealet som er at risk. Risikokartet for vannområdet vises i figur 5.1. Vannområdet teller 88 elvevannforekomster og 22 innsjøvannforekomster som er utpekt som en kandidat til sterkt modifisert vassdrag (SMVF). Vedlegg 3 viser en oversikt over alle SMVF-kandidater med begrunnelse. 8 % av grunnvannforekomstene har risiko for ikke å nå god økologisk tilstand. 5.3 Tilstandsvurdering 5.3.1 Tilstandsvurdering i Vann-Nett Rundt 70 % av innsjøvannforekomstene og 65 % av elvevannforekomstene har god eller svært god tilstand. Tilstandsvurdering av vannforekomstene er i de fleste tilfeller basert på påvirkningsanalysen og har derfor en lav pålitelighetsgrad. I klassifiseringsfasen skal flere overvåkningsdata legges inn i Vannmiljø, og det er da mulig å vurdere en større del av vannforekomstene på basis av overvåkingsdata fra økologiske og fysisk-kjemiske kvalitetselementer. Hovedinntrykket er likevel korrekt. Figur 5.2 Tilstandsvurdering innsjøer Figur 5.3. Tilstandsvurdering elver 21

Ingen risiko Mulig risiko Figur 5.1 Risikokart Vannområde Mjøsa Risiko 5.3.2 Vannkvaliteten i vannområdet Mjøsa: I henhold til vannforskriftent vurderes økologisk tilstand i Mjøsa som svært god basert på algemengde, næringsstoffer og siktedyp (NIVA, 2011). Kostholdsråd for fisk og innholdet av miljøgifter i sedimentene er årsåkene til at økologisk tilstand er satt som moderat. 22

Sideelver til Mjøsa: Undersøkelser av begroing og/eller bunndyr i perioden 2006-2009 tilsier moderat tilstand i Hunnselva, Lenaelva og Flagstadelva. Økologisk tilstand i Brumundelva vurderes som god, mens tilstand i Mesna vurderes som moderat ut fra bunnfauna (NIVA, 2011). Økologisk tilstand i nedre del av Svartelva vurderes som god ut fra begroingssamfunnet og bunndyr, mens noen sidebekker i lavereliggende delene av vassdraget vurders som moderat til markert forurenset (NIVA, 2010). Nedbørsfelt til Vesleelva i Østre og Vestre Toten er sterkt påvirket av husdyrhold og dyrket mark, det gjelder spesielt innsjøene Kauserudtjern og Sillongen. Disse innsjøene er i henholdsvis dårlig og moderat tilstand ut fra algesamfunnet og næringsstoffer. Lågen og sideelver: I 2010 ble Gausa og Lågen og 24 sidebekker til Lågen og Gausa analysert for bunnfauna. Alle lokaliteter hadde god eller svært god tilstand basert på bunnfauna (Vassdragsforbundet/ Karlsson, 2011, LFI, 2011. ) I tillegg ble Lågen og Gausa i 2011 analysert for begroingsalger (NIVA, 2012). Begroingsalger er indikative for forurensing med næringsstoffer. Alle lokaliteter i Lågen var i god eller svært god økologisk tilstand, men lokaliteten ved utløpet av Kvamsbekken lå svært nær grensen til moderat tilstand. I Gausa oppnådde 4 av de 6 undersøkte lokalitetene miljømålet. Augga og Vesleelva hadde moderat tilstand. Undersøkelser etter næringsstoffer i sidebekker til Lågen (Fykesmannen i Oppland, 2007) viser at det finnes noen sidebekker som er markert forurenset med næringsstoffer. Det gjelder Kvamsbekken, Augla og Søre Brynsåa. Prøvetaking i Mjøsa, overvåkingsstasjon Skreia Foto: Odd Henning Stuen 23

6 Forventede utviklingstrekk Utviklingstrender som antas å kunne få betydning for måloppnåelse er: Befolkningsutvikling Det er ingenting ut i fra demografi eller næringsutvikling i Oppland som skulle antas å ha betydning for vannforvaltningen i årene som kommer. Det er ønske om en befolkningsøkning, men realiteten er heller at folk flytter ut. For Hedmark har fylkesrådet satt som mål at fylket samlet skal ha bortimot 10 % vekst fram mot 2020. Det er sannsynligvis Mjøsområdet og Elverum som får den vesentligste befolkningsveksten, men det forventes ikke at dette vil påvirke vannmiljøet i vesentlig grad. I vannområdet er det stort press på hytteutbygging, og nyere hyttefelt planlegges i hovedsak tilknyttet vann- og kloakknettet. Vannkraft Det er flere store vannkraftprosjekter under planlegging og konsesjonsbehandling innenfor Vannområde Mjøsa. Rosten kraftverk på fallstrekningen mellom Dovreskogen og Nord-Sel ligger til sluttbehandling i OED. Nedre Otta Kraftverk ligger til behandling hos NVE. I tillegg er Kåja kraftverk i Lågen ved Vinstra forhåndsmeldt og vil bli omsøkt i løpet av 2012. Ordningen med el-sertifikat er en viktig driver for initiering av nye vannkraftprosjekter fram mot 2020. Det foreligger også planer for opprustings- og utvidelsesprosjekter i tilknytning til eksisterende reguleringer innenfor vannområdet. I en rekke mindre tilløpselver med egnede vannførings- og fallforhold er det planer eller søknader om bygging av småkraftanlegg. Per i dag har NVE inne 21 søknader fra Oppland for kraftverk mellom 1 10 MW installert effekt (småkraftverk). Totalt utgjør dette en produksjon på 199,2 GWh og en ny effekt på 70,36 MW. I tillegg er det inne 5 søknader for anlegg under 1 MW (mikro- og minikraftverk). Transport Statens vegvesen og Jernbaneverket har utarbeidet kommunedel- og reguleringsplaner for bygging av firefelts E6 og dobbeltsporet jernbane mellom Minnesund (Eidsvoll) og Kleverud (Stange). For å sørge for en helhetlig planlegging og utbygging av veg og bane langs Mjøsa, har de to etatene dannet Fellesprosjektet E6-Dovrebanen. Parsellen på Dovrebanen tilhører hovedprosjektet Eidsvoll-Hamar, mens parsellen på E6 tilhører hovedprosjektet E6 Gardermoen Biri. E6 Biri-Otta-prosjektet er delt inn i fem delprosjekter. Ett av delprosjektene er under bygging, E6 Øyer-Tretten, mens to er under planlegging, E6 Biri-Lillehammer (Vingrom) og E6 Ringebu-Otta. For de andre delprosjektene finnes det foreløpig ingen utbyggingsplaner. Både vei og jernbaneprosjektene berører mange av tilløpselvene/-bekkene på Mjøsas østside og i Gudbrandsdalen. Selve Mjøsa berøres i området sør for Tangen, i Åkersvika ved Hamar og ved eventuell ny E6-bru ved Moelv. Ved inngåelse av nye kontrakter for brøyting og salting i 2013-2014 ønsker Statens vegvesen enda mer fokus på miljø. E6 Biri-Otta-prosjektet er delt inn i fem delprosjekter. Ett av delprosjektene er under bygging, E6 Øyer-Tretten, mens to er under planlegging, E6 Biri-Lillehammer (Vingrom) og E6 Ringebu-Otta. For de andre delprosjektene finnes det foreløpig ingen utbyggingsplaner. 24

Både veg- og jernbaneprosjektene berører mange av tilløpselvene/-bekkene på Mjøsas østside og i Gudbrandsdalen. Selve Mjøsa berøres i området sør for Tangen, i Åkersvika ved Hamar og ved eventuell ny E6-bru ved Moelv. Ved inngåelse av nye kontrakter for brøyting og salting i 2013-2014 ønsker Statens vegvesen enda mer fokus på miljø. Deres innsats for å opprettholde framkommelighet og trafikksikkerhet om vinteren skal ikke gi uakseptabel skade på miljøet. Dette skal oppnås ved en miljøforsvarlig saltpraksis. Med bakgrunn i forsknings - og utviklingsprogrammet Salt SMART lages det blant annet en veileder til bruk for driftspersonell både hos byggherre og entreprenører, som blant annet viser aktuelle tiltak og løsninger på stekninger som er spesielt sårbare for salt. Jordbruk Landbruk konsentreres på færre og større gårder. Et eksempel er større kjøttfebesetninger. Profesjonalisering og mer moderne bygninger og driftsapparat kan bidra til å redusere avrenning av næringsstoffer. Ny gjødselsforskrift stiller strengere krav til spredningsareal, og gjennom regionale miljøplaner stimuleres bønder til å gjennomføre miljøtiltak. Gjødslingsnormer og sammensetting av gjødselen har forandret seg i det siste og kan føre til reduserte fosfortilførsler. Det forventes en reduksjon i bruk av plantevernmidler. Klimaendringer Det forventes flere og større intense nedbørepisoder og større flommer som øker behovet for flomsikringstiltak. Økt temperatur og vind kan gi høyere vanntemperatur, lengre isfrie sesonger og endret sjiktning i innsjøer. Økt vanntemperatur kan gi endringer i artssammensetningen. Økt nedbør og mildere klima vil medføre større utvasking/avrenning av næringssalter og partikler ut i vannforekomstene. Økt temperatur og nedbør kan også gi økning av løst organisk materiale (humus) i avrenningsvann, noe som vil endre lysforhold i innsjøer. Forurensning fra tungmetaller, særlig kvikksølv, vil også kunne bli påvirket ved endringer i temperatur og nedbør, blant annet gjennom økt mobilisering og tilgjengelighet. Flom pinsen 2011, Ringebu Foto: Ola Hegge Langtransportert forurensning Som et resultat av internasjonale avtaler om grenseoverskridende luftforurensinger forventes en videre forbedring når det gjelder kvikksølv som kommer via luft og nedbør. 25

7 Vesentlige vannforvaltningsspørsmål Vannområdeutvalget i Vannområde Mjøsa vedtok 26. mars 2012 enstemmig: 1. Vesentlige vannforvaltningsspørsmål handler om de viktigste utfordringene for vannet, hva som er de største påvirkningene på vannmiljøet, hvilke vannforekomster som er i risiko for ikke å nå miljømålene i 2021 og hvilke tema og områder man bør prioritere å jobbe med fram mot 2021. En felles forståelse for hva som er de viktigste utfordringene og vannforvaltningsspørsmålene vil gi et godt grunnlag for videre arbeid i vannområdet. 2. Resultatene fra Karakterisering av vannforekomstene i Vannområde Mjøsa legges til grunn for det videre arbeidet med vesentlige vannforvaltningsspørsmål, klassifisering, tiltaksanalyse og forvaltningsplan for Vannområde Mjøsa. 3. Hovedutfordringene i Vannområde Mjøsa er: Vassdragsreguleringer i Lågen og sideelvene, og i Hunnselva, Gausavassdraget og Mesnavassdraget, som påvirker vannmiljøet bl.a. gjennom etablering av reguleringsmagasiner, manglende minstevannføring og vandringshindre. Flom- og erosjonssikring, kanalisering og opprensking som kan føre til sterile elveløp. Landbruket i Mjøsområdet og i Gausa sitt nedbørfelt, og noen større dyrkingsfelter i Gudbrandsdalen, som påvirker ved næringssalt- og bakterieforurensning. Spredt avløp i hele nedbørfeltet, som påvirker ved næringssalt- og bakterieforurensning. 4. Faggruppene innenfor Kommunalt/spredt avløp og forurensning, Fysiske/tekniske inngrep i vassdrag, Landbruk og Industri belyser de ulike spørsmålene i april måned, og en endelig rapport om vesentlige vannforvaltningsspørsmål oversendes Oppland Fylkeskommune i første del av mai. 5. Vedtak i kommuner og andre etater skjer i høringsperioden etter 1. juli 2012. Etter møter i faggruppene i vannområdet i mai 2012 er disse hovedutfordringene tilføyd: Miljøgifter i fisk, dyreplankton og sedimenter i Mjøsa. Utbygging av vei og jernbane, spesielt langs Mjøsa og i Gudbrandsdalen. 26

Viktigste problemeiere Det er så langt ikke foretatt noen prioritering blant de nevnte hovedutfordringene. Vi har lagt vekt på å identifisere påvirkningene som har størst effekt i vannområdet samlet sett. Det er liten tvil om at mange vil kunne oppleve mer lokale påvirkninger som vesentlige. Dette regnes likevel ikke med blant hovedutfordringene og må vurderes tatt inn i tiltaksplanleggingen, som blir neste trinn i prosessen. Alt i alt er det liten tvil om at regulantene, kommunene, husholdningene og landbruket vil være av de viktigste problemeierne i Vannområde Mjøsa. Dessuten trengs det mer innsats på internasjonalt nivå for å redusere de langtransporterte luftforurensningene ytterligere. Fremmede arter (hovedsakelig fisk) ruver blant påvirkningene både i elve- og innsjøvannforekomstene. Det er imidlertid en erkjennelse at det i de fleste tilfeller er svært vanskelig å få gjort noe med situasjonen gjennom tiltak. Regulanter er viktige problemeiere, Harpefossen Foto: Ola Hegge 27

8 Uavklarte spørsmål Runden med karakterisering (tilstandsbeskrivelse) avdekket at vi mange steder mangler tilstrekkelig kunnskap. Overvåking, som problemkartlegging og tiltaksrettet overvåking, vil bedre vårt beslutningsgrunnlag. Det blir i 2012 laget en overvåkingsplan for hele vannområdet. Det er behov for videre undersøkelser og samordning knyttet til disse temaene: Effekt avrenning fra veier (miljøgifter, salt) Effekt utbygging E6 (og jernbane) på Lågen og Mjøsa Effekt spredt avløp, hyttekonsentrasjoner Miljøgifter - Nye miljøgifter i Mjøsa, kvikksølv i øvrige innsjøer Fiskevandringshindre knyttet til kommunale veier eller andre årsaker - Ikke god oversikt Fisk - Historikk og status i vassdragene Flere biologiske data for riktigere klassifisering Alt som er på risiko og kandidater SMVF bør sjekkes på økologisk tilstand Alle tiltak må baseres på sikkert datagrunnlag. Krøkle er en nøkkelart i Mjøsa som vi trenger mer kunnskap om Foto: Ola Hegge 28