Gode intensjoner, lite på papiret

Prosjekt Ettervern. Copyright 2004 Jan Storø: Gode intensjoner, lite på papiret EN KARTLEGGING AV BARNEVERNTJENESTENS ARBEID MED UNGDOM PÅ VEI TIL ET SELVSTENDIG VOKSENLIV 2004

Innholdsfortegnelse 1. Innledning 2. Sammendrag 3. Bakgrunn og empiri 4. Problemstilling 5. Metode 5.1 Kartlegging 5.2 Utvalg 5.3 Diskusjon av begrensninger på grunnlag av besvarelsene 6. Resultat 6.1 Barneverntjenestens arbeid med de eldste barnevernbarna 6.2 Ankesakene 7. Diskusjon 7.1 Gir barneverntjenesten tilbud om oppfølging? 7.2 Organisering av arbeidet 7.3 Plan for arbeidet 7.4 Samarbeid med sosialtjenesten 7.5 Økonomi

7.6 Ankesakene 7.7 Andre kommentarer 8. Konklusjon Noter 9. Appendix 9.1 Appendix 1 - Spørreskjemaene 9.2 Appendix 2 - Utvalgskriterier 9.3 Appendix 3 - Eksempel på plan for oppfølging 10. Litteratur 1. Innledning Denne undersøkelsen er gjort av Prosjekt Ettervern høsten 2001. Den har som siktemål å bidra til å kartlegge det arbeidet som gjøres i norsk barnevern når barnevernklientene nærmer seg myndighetsalderen, og når ungdommene eventuelt mottar oppfølgende tiltak etter at de er fylt 18 år. Undersøkelsen er forsøksvis utført etter vitenskapelige kriterier i alle ledd. Noen begrensninger kan allikevel forekomme. Prosjekt Ettervern har hatt begrensede ressurser å trekke på, ikke minst en begrenset tidsressurs. Nettopp derfor er det lagt særlig vekt på etterrettelighet og grundighet i undersøkelsen. Gjennom at det er gjort rede for undersøkelsens metode og utvalg kan leseren bedømme den og dens resultat.

Termene ettervern og oppfølging brukes om hverandre i denne undersøkelsen. De ungdommene som er på vei fra barneverntiltak til et selvstendig voksenliv benevnes tidvis de eldste barnevernsbarna. Termene barneverntjenesten og kommunen brukes også om hverandre der dette ikke skaper uklarhet. Elisabeth Fransson og Eyvind Lindberg skal ha takk for gjennomlesning og gode kommentarer. 2. Sammendrag Undersøkelsen har rettet seg mot barneverntjenestens arbeid med de eldste barnevernbarna, de som er på vei til et selvstendig liv. Som metodisk verktøy har undersøkelsen benyttet seg av to spørreskjemaer. Ett har vært sendt til et utvalg barneverntjenester, et annet har fylkesmannsembetene mottatt. Av flere årsaker er enkelte deler av kommunenes besvarelser ikke bearbeidet. Hovedårsaken er manglende innrapportering til undersøkelsen. Når denne blant annet begrunnes med at respondentene har for dårlig internt tallmateriale, framtrer et bilde av at enkelte barneverntjenester ikke har god nok oversikt over sine eldste klienter. Svært mange av de som har svart på denne delen av undersøkelsen oppgir at de tilbyr ungdom oppfølging etter at de fyller 18 år. Dette er et svært positivt funn som allikevel må veies opp mot det bildet som andre aktører, for eksempel Landsforeningen for Barnevernbarn, presenterer. De mer konfliktfylte sakene kommer ikke fram i det hele tatt i barneverntjenestens rapportering til undersøkelsen, og dette gir en forpliktelse til å stille spørsmål om undersøkelsen godt nok fanger opp et riktig bilde av situasjonen. Barneverntjenestene oppgir å organisere sine ansatte i en generalistmodell eller en oppgaveorientert modell. Begge disse modellene fører til at svært få ansatte i de utvalgte kommunene

arbeider spesielt med oppfølging av de eldste barnevernbarna. Britisk forskning viser at denne formen for organisering ikke er den optimale for å arbeide med disse sakene. Denne typen kunnskap synes ikke å ha slått gjennom i norske barneverntjenester. Kun et fåtall av barneverntjenestene oppgir å ha skriftlig nedfelte planer for arbeidet med de barnevernklientene som er på vei til selvstendighet. I noen tilfeller vises det til fosterhjemsplanen. I andre tilfeller gir barneverntjenesten uttrykk for sine faglige intensjoner for dette arbeidet direkte i spørreskjemaet. Der det gis et bilde av slike intensjoner, ser vi ofte gode beskrivelser av sentrale oppgaver. De planene som gjengis gjenspeiler også en faglig tankegang som tar sikte på å yte god hjelp til de unge. Allikevel er det grunn til å etterlyse større grad av skriftlighet på dette området. Barneverntjenestene oppgir i hovedsak å ha god nok økonomi til å arbeide med disse sakene. I året 2000 klagde 14 unge over manglende oppfølging fra barneverntjenesten. I en oppfølgende runde ble det konstatert at i året 2001 var antallet klagesaker økt til 25. Tallene er lave, men reflekterer ikke nødvendigvis den aktuelle situasjonen. Det er grunn til å spørre om klageadgangen er godt nok kjent blant de unge og om de oppfatter den som funksjonell. De klagene som er framsatt kommer i hovedsak fra unge som er over 18 ½ år. Dette tyder på at det er først en tid etter den unges myndighetsdag at han eller hun befinner seg i en situasjon der uenighet med barneverntjenesten om oppfølging oppstår. Drøyt halvparten av klagene førte fram. Dette kan antydningsvis bety at de unge som har klaget ikke har hatt god nok dialog med barneverntjenesten i denne fasen. Undersøkelsen peker på flere områder der det er behov for ytterligere forskning. Disse er gjengitt i konklusjonen. 3. Bakgrunn og empiri

Denne undersøkelsen tar sikte på å finne fram til hvordan barneverntjenesten legger opp sitt arbeid med de eldste barnevernbarna. Barnevernloven er naturlig nok den viktigste premissleverandør for barneverntjenestens arbeid, så også med de eldste barnevernbarna. I vår første barnevernlov av 1953 hadde vi bestemmelser om ettervern. I de 29 årene denne loven var i funksjon kunne ettervernstiltak følge unge voksne helt til de fylte 23 år. Barnevernet kunne til og med pålegge ettervern fram til de fylte 21 år. Dette må sees i sammenheng med at myndighetsalderen var 21 år da loven ble vedtatt. Da dagens barnevernlov ble vedtatt i 1992, ble ettervern som begrep fjernet fra lovteksten. Lovgiver la til grunn at ungdom som var under barneverntiltak nærmest som hovedregel skulle avslutte sin barnevernkarriere idet de ble myndige. Oppfølgende tiltak kunne rett nok ytes i inntil to år etter dette, men da måtte vedtak være gjort før den unge ble myndig. Etter at denne loven trådte i kraft 1.1.1993, ble det dessuten slutt på ordningen der unge voksne som hadde passert myndighetsdagen kunne pålegges oppfølging fra barnevernet. Det ble innført et ufravikelig krav til samtykke fra den unge selv dersom tiltakene skulle forlenges etter 18 års dagen. Fem og et halvt år etter at disse bestemmelsene trådte i kraft vedtok stortingspolitikerne en endring av tre paragrafer i barnevernloven som i realiteten styrket ettervernsmuligheten i norsk barnevern. Denne lovendringen trådte i kraft 1. 9. 1998. Det skulle igjen være mulig å gi oppfølgende tiltak fram til den unge fylte 23 år. Samtidig sto kravet til samtykke fra den unge like sterkt. Dessuten bestemte lovgiver at barneverntjenesten skulle pålegges å vurdere oppfølgingsbehovet for hver enkelt ungdom, og at denne vurderingen skulle gjøres sammen med den unge selv. Dersom oppfølging av en ungdom ble vedtatt, skulle barneverntjenesten lage en plan for dette arbeidet. Det ble også vedtatt at planen kan endres på et senere tidspunkt i realiteten helt fram til 23 års dagen.

Jeg er ikke kjent med noen norske undersøkelser av barneverntjenestens arbeid med de barnevernbarna som er på vei til en selvstendig tilværelse etter lovendringen i 1998. Dette gjør temaet for foreliggende undersøkelse interessant. Imidlertid gjorde det britiske helsedepartementet for noen år siden en større studie av det arbeidet barnevernet utførte overfor de ungdommene som var på vei til et selvstendig voksenliv (DOH 1997). Denne studien konkluderte med at variasjonen i ettervernsarbeidet var stor. Det arbeidet som ble utført varierte fra godt til dårlig, fra kreativ og innovativ praksis til å ikke følge gjeldende retningslinjer. Alle de undersøkte barneverntjenestene (Local Authorities) hadde en form for oppfølging til ungdom som var i ferd med å flytte for seg selv. Noen steder ble arbeidet drevet av ansatte som var spesielt ansatt for oppgaven, og disse tilfellene representerte den beste praksisen. De tilbudene de ga til de unge ble beskrevet med ord som omfattende, velinformerte og fleksible. Andre steder var arbeidet av mindre god kvalitet, ofte lite planlagt og koordinert. I slike tilfeller var det ofte opp til den unge selv å etterspørre hjelpen fra gang til gang og ofte ble han/hun møtt av ulike personer ved ulike henvendelser. De unge selv oppga at de ønsket èn bestemt kontaktperson. De oppga også at de ønsket at tidligere fosterforeldre skulle kunne yte støtte, men disse ble sjelden gitt en formell rolle i ettervernet, og de mottok heller ikke opplæring til de oppgavene som kan springe ut fra denne rollen. De unge fikk heller ikke alltid god nok informasjon om sine rettigheter og annet som kunne hjelpe dem å gjøre viktige livsvalg. Andre problemområder som ble identifisert, var manglende informasjon om økonomiske støtteordninger fra sosialtjenesten, at det kun i få tilfeller kunne vises til en formell plan for ettervernsarbeidet og at svært få av de unge var i stand til å finne en jobb. Denne undersøkelsen ga viktige premisser for den lovendring som ble vedtatt for England og Wales i 2000, og som trådte i kraft høsten 2001. Her pålegges barneverntjenesten å gi god oppfølging til unge som har vært barnevernklienter. Loven, og medfølgende forskrifter, gir dessuten detaljerte anvisninger for arbeidet. Blant annet inneholder disse bestemmelsene klare pålegg om at arbeidet med alle unge som forlater barnevernomsorgen skal nedfelles i en plan (pathway plan), en

plan for å følge den unge fram til han/hun har oppnådd selvstendighet. Et annet dokument fra Storbritannia bør nevnes. I 1997 utarbeidet en nasjonal arbeidsgruppe, støttet av sentrale myndigheter, standarder for arbeidet med barnevernungdommenes overgang til voksenlivet (First Key 1997). Her fremmes forslag om at kommunene (local authorities) bør ha skriftlige planer for hvordan de arbeider med den aktuelle klientgruppen og dessuten skriftlige prosedyrebeskrivelser og veiledninger for praksis (Standard 1 og 2). Sosialstatistikken fra Statistisk sentralbyrå gir oss en oversikt over hvor mange ungdommer barneverntjenesten arbeider med i de ulike aldersgruppene. For året 2000 var 2836 barn som hadde fylt 18 år under barneverntiltak. Av disse utgjorde 18 åringene drøyt halvparten (54%), mens de eldre aldersklassene utgjorde suksessivt mindre andeler jo eldre de var. Dette går fram av Tabell 1. Tabell 1. Barn i alderen 18 22 år under barneverntiltak i løpet av året 2000. Kilde: SSB 1) Alder 18 år 19 år 20 år 21 år 22 år 18 22 år Antall 1537 710 388 174 27 2836 Prosen tandel 54 25 14 6 1 100 I følge Ettervernsiden kan det i årene etter 1998 registreres en klar økning i antallet unge over 18 år som er under barneverntiltak 1). Økningen har vært større enn tilsvarende økning av antall barn under barneverntiltak uansett alder. Det er rimelig å anta at lovendringene fra 1998 er en viktig årsak til at denne gruppa vokste mer enn den generelle barnevernbefolkningen. Fra 1999, som var det første hele

året med de nye lovbestemmelsene, til 2000, økte antallet barn under barneverntiltak med 3.6 %. I aldersgruppa 18 22 år var økningen 13.5 %. Antallsmessig teller økningen allikevel ikke mer enn 338 individer, altså langt mindre enn èn person pr. norsk kommune. Fra 1989 og fram til i dag er det gjort noen forskningsarbeider om unge som har flyttet ut av barneverntiltak og over i en selvstendig tilværelse. Disse har tatt for seg ulike sider ved de unges situasjon ved undersøkelsestidspunktet og til dels det arbeidet som er utført med dem. Ingen av dem har imidlertid satt søkelyset på hvordan barneverntjenesten har lagt opp sitt arbeid med de ungdommene som avslutter sine barnevernkarrierer. Ikke minst er det viktig å slå fast at dette temaet altså ikke er vurdert opp mot lovendringene vi fikk i 1998. I en longitudinell studie har Helgeland (1989, 2001) studert ungdom som opprinnelig var innskrevet i det såkalte Buskerudprosjektet. Dette dreier seg ikke bare om barnevernungdom, men om ungdom med atferdsvansker der ikke alle var barnevernklienter. I Helgelands utvalg viste det seg at rundt 2/3 klarte seg bra ved det siste intervjutidspunktet; da de var rundt 30 år (Helgeland 2001). Flere studier har fokusert på unge voksne som har kommet fra bestemte barnevernsinstitusjoner. Forskerne har oppsøkt disse en tid etter institusjonsoppholdet, for eksempel Larsen et.al. (1990) og Solberg (1993). Veland (1993) undersøkte unge voksne som hadde vært under barneverntiltak fra ett fylke. Følgende sitat fra Veland (1993) kan stå som eksempel på det flere av disse undersøkelsene mer eller mindre tydelig peker på: Undersøkelsen viser en klar todeling av klientene. Et flertall klarer seg rimelig godt. Til tross for beskjedent omfang av formalkompetanse har de klart å etablere seg i arbeidslivet, og synes å ha en relativt stabil, positiv, sosial situasjon. De som i dag klarer seg dårlig, har et funksjonsnivå og en livssituasjon som ligner påfallende på sine foreldres. De har et massivt problemomfang, manglende utdanning, er som regel falt ut av

arbeidslivet, de mestrer ikke oppgaven som omsorgspersoner og er avhengig av offentlige stønader til livsopphold. Spissformulert kunne en gjerne beskrive dem som velferdsstatens utstøtte, fordi de i liten grad er i stand til å gjøre noe med sin egen livssituasjon. Når ungdom under barnevernomsorg fyller 18 år, oppheves omsorgsvedtaket automatisk. Da må det eventuelt gjøres et nytt vedtak om oppfølgende tiltak. For ungdom med andre typer vedtak må det også foretas en vurdering. I alle tilfeller må den unge selv tas med på råd, ettersom han/hun som myndig ikke kan pålegges barneverntiltak. 2) Vi vet lite om utflytting og overgang til selvstendig voksenliv når det gjelder barnevernets ungdommer. Men vi vet noe om utflytningsmønstrene i normalbefolkningen. Norske ungdommer flytter hjemmefra når de er omtrent 20 år (jenter) og litt over 21 år (gutter) (Texmoen 1995). Det er ulike faktorer som er utslagsgivende når den unge tar avgjørelsen om å flytte og bestemmer et tidspunkt. Texmoen (1995) foreslår å dele disse faktorene inn i to hovedgrupper. Makrovariabler Skole- og arbeidstilbudet på hjemstedet. Boligtilbudet, både tilgjengelighet og prisleie. Individuelle variabler Samlivsstatus, om en har gifteplaner, eller vil flytte sammen med en kjæreste Den unges eget ønske om selvstendighet Foreldrenes bolig, hvilket rom den gir for en selvstendig tilværelse

Forholdet til foreldrene Det er også viktig å forstå disse flyttingene i et prosessperspektiv. I følge Texmoens undersøkelse flytter mange av de unge hjem igjen for en periode, eller de velger andre løsninger som å dele leilighet med en venn, bor hos bestemor i en overgangsperiode el.l. Bolig i tilknytning til skolegang og militærtjeneste bidrar også til å dele utflyttingsprosessen opp i flere ledd. På denne måten kan den unge gradvis gå gjennom en prosess mot stadig større selvstendighet. 4. Problemstilling I mitt arbeid i Prosjekt Ettervern har jeg fra tid til annen kommet i kontakt med ungdom som mener de ikke får den oppfølgingen de ønsker og mener å kunne nyttiggjøre seg i det de er i ferd med å bli voksne. Landsforeningen for Barnevernsbarn har i flere sammenhenger fokusert på de tilfellene der unge får en lite gunstig avslutning på sin barnevernkarriere, for eksempel gjennom sitt tidsskrift Framtidas voksne (se f.eks. nr. 1/2002). Også Fosterhjemskontakt har i lengre tid gjennom 2000 og 2001 fulgt en bestemt sak der en ungdom klaget over at hun ikke fikk oppfølging etter et fosterhjemsopphold. Dessuten har jeg i eget arbeid vært vitne til at svært mangelfull oppfølging er blitt gitt i flere saker. Eksempler på saker der den unge blir overlatt til seg selv er det dermed ikke vanskelig å bringe til torgs 3): Lasse har bodd i fosterhjem hele livet fram til femten års alderen. Han har i disse årene svært lite kontakt med foreldrene. Så blir han flyttet til en institusjon fordi fosterhjemmet sprekker. Det er for store konflikter mellom Lasse og fosterforeldrene. De neste tre årene bor han på institusjonen, og det er en turbulent tid. Lasse føler seg avvist av fosterforeldrene, og tar ut mye av sin protest

mot det han føler har vært urimelig. Han retter protesten mot medbeboere og personale. Allikevel får han i all hovedsak et godt opphold, og begynner å planlegge for et selvstendig voksenliv. Han flytter på hybel like etter 18 års dagen, og får en jobb. Selv om han er usikker i sin nye tilværelse, elsker han friheten og trives godt. To måneder senere mener barneverntjenesten at han klarer seg godt nok til at oppfølgingstiltaket kan oppheves. Lasse selv er uenig. Han kjenner knapt den nye saksbehandleren, og mener at hun ikke vet så mye om Lasses liv til nå: Hadde hun visst det, hadde hun bare ikke gjort dette, sier han. Erik har en lettere hjerneskade. Når han blir 18 år, ønsker ikke barneverntjenesten å opprettholde en dyr institusjonsplass for ham. De mener han ikke nyttiggjør seg tilbudet i stor nok grad og at en hybel i et hybelbygg er et godt nok alternativ. Erik flytter inn og trives dårlig. Hybelbygget ligger i omsorgskommunen, og der har ikke Erik bodd siden han ble plassert i åtte-års alderen. Han går på arbeid på den vernede arbeidsplassen, men trives dårlig med sitt nye liv. Han er svært kontaktsøkende, og skulle ønske at han kunne ha fast kontakt med de voksne fra institusjonen. Han føler han kjenner dem godt etter å ha bodd der i mange år, og skjønner ikke hvorfor kontakten brytes. Elin har bodd på hybel i et halvt år etter at hun flyttet ut fra fosterhjemmet. Hun klarer seg godt, men er også glad for den kontakten hun har med fosterforeldrene og oppfølgingen de gir. Om et knapt år er hun russ, og hun har fått beskjed om at hun vil få beholde oppfølgingen fram til hun er ferdig med videregående skole. Men Elin mener hun kan trenge støtte fra voksne som kjenner henne godt ennå en tid. Hun setter opp en plan der hun ber om at oppfølgingsvedtaket forlenges i ti måneder etter russetiden. Eksemplene gir et bilde av at ettervern ikke er en så selvfølgelig del av norsk barnevern som politikerne ønsket da de endret barnevernloven i 1998. Stortingsrepresentant Ågot Valle sa for eksempel i debatten om lovendringen i Odelstinget 9. juni 1998:

Vi må komme bort fra at ettervern til ungdom over 18 år er noe som gis bare hvis de kan gjøre sin egen livssituasjon og bakgrunn ille nok. Barnevernet skal også kunne forberede ungdommene på den voksne tilværelsen, bl.a. med oppbygging av nettverk utenfor institusjon. Det må gis råd, veiledning og støtte i forhold til bolig, utdannelse, jobb og andre ting som ungdommen ønsker seg. Nettopp med bakgrunn i politikernes ønsker for ettervernet er det nødvendig å undersøke det bildet som er skapt blant mange aktører som har vært opptatt av disse ungdommene. Er det slik at barnevernungdommene ikke får tilbud om oppfølging? Er det knyttet konflikter til disse sakene skapt av uenighet mellom den unge og barneverntjenesten? Kan det være slik at denne delen av barnevernarbeidet, der barneverntjenesten kun er pålagt å vurdere oppfølgingsbehov, i for stor grad innebærer at ungdom ikke får oppfølgingstilbud? Som utgangspunkt for undersøkelsen ligger altså en forsiktig hypotese om at ettervernet har mangler som bør fokuseres. Dette er i og for seg ikke en kontroversiell hypotese. En må kunne anta at lovbestemmelsene om ettervern brukes ulikt i ulike deler av landet, og at praksis dermed varierer i kvalitet. Undersøkelsen vil kunne bidra til å peke på mulige konkrete områder der eventuelle mangler gjør seg gjeldende. For å få et innblikk i det arbeidet barneverntjenesten bedriver overfor de ungdommene som skal avslutte barnevernkarrieren, valgte jeg å fokusere på barneverntjenestens egne beskrivelser av dette arbeidet. I tillegg valgte jeg å fokusere på de klagesakene som er fremmet etter at ungdom som mente de hadde behov for oppfølging etter fylte 18 år, fikk avslag på et slikt ønske. De unge selv ble utelatt fra undersøkelsen av kapasitetshensyn. Det ville blitt et for omfattende arbeid å skulle innhente materiale fra et stort nok antall ungdommer til at deres syn ville bli fullgodt presentert. Når jeg dessuten har kjennskap til to pågående prosjekter som nettopp retter sin interesse mot de unge selv og deres versjon av overgangen til voksenlivet etter å ha vært under barnevernomsorg, var det naturlig å begrense nedslagsfeltet for foreliggende undersøkelse.

Undersøkelsens fokus har vært todelt. Det første har vært å finne fram til hvor mange saker de utvalgte kommunene arbeider med, der de eldste barnevernbarna er klienten. Jeg ønsket også å få kunnskap om barneverntjenestens faglige ideer og metoder i dette arbeidet. I tillegg ville jeg sette søkelyset på det økonomiske aspektet ved denne delen av barnevernarbeidet. Etter at lovendringen fra 1998 har virket i tre år (høsten 2001), vurderte jeg det som interessant å se på hvilke effekter den har fått på den daglige praksis i barneverntjenesten. Samtidig er det er en kjensgjerning at ikke alle sakene forløper uten uenighet om mål og innsats. Dette gjelder barnevernsaker generelt og det må antas at det også gjelder de sakene som nærmer seg en avslutning. Kanskje er det til og med slik at denne overgangsfasen særlig utløser uenighet og uro. Jeg kom derfor fram til at jeg ønsket å danne meg et bilde av saker der ungdom har klaget avslag på ønske om oppfølging etter fylte 18 år inn til fylkesmennene. Jeg mente det var viktig både å kartlegge antall saker og utfallet av dem. I undersøkelsens spørreskjemaer ble det fokusert på året 2000. Dette ga de ferskest mulige data som var tilgjengelige på tidspunktet for undersøkelsen. (Se allikevel andre avsnitt under kapittel 5.1). Undersøkelsens todelte problemstilling ble dermed formulert slik: 1. Hvordan beskriver barneverntjenestene sitt arbeide med barnevernklienter som er i ferd med å bli voksne? Hvor mange ungdom i alderen 18 22 år arbeidet de utvalgte barneverntjenestene med? Hvordan beskriver de selv de faglige ideene for sitt arbeid med denne aldersgruppen og organiseringen av det? Vurderer de selv at de har de nødvendige rammebetingelser for dette arbeidet? 2. Hvordan er situasjonen når det gjelder klager fra de unge på avslag om oppfølging etter fylte 18 år?

Hvor mange klagesaker mottar fylkesmennene? Hvilket grunnlag er det klaget på? Hva var barneverntjenesten syn i disse sakene? Hva var utfallet av dem? 5. Metode 5.1 Kartlegging For å kartlegge de to delene av undersøkelsen, utarbeidet jeg to spørreskjemaer. Det ene rettet seg mot de kommunale barneverntjenesten, det andre mot fylkesmennene. Spørsmålene fra skjemaene er gjengitt i Appendix 1. I forbindelse med innsamling av materialet fra fylkesmennene ble det gitt uttrykk fra et av embetene at antall klagesaker for 2001 var langt større enn for 2000. Dette fanget min interesse. Kunne det være slik at vi kunne fange opp en økende tendens til at ungdom tok klageretten i bruk? Prosjekt Ettervern hadde ikke kapasitet til å foreta en ny undersøkelse for 2001. Men jeg besluttet meg for å be fylkesmenene opplyse om antallet klagesaker var økt i 2001. Dette ble gjort via en skriftlig henvendelse høsten 2002, i forbindelse med at jeg la siste hånd på denne rapporten. Fylkesmennene fikk altså ikke tilsendt spørreskjemaet fra året før, kun et brev om å oppgi antallet klagesaker for 2001. 5.2 Utvalg Utvalg - kommuner Når det gjaldt kommunene, måtte det av praktiske grunner gjøres et utvalg. Norge er delt inn i 435 kommuner, og det ville være lite hensiktsmessig å kartlegge denne delen av barnevernarbeidet i alle disse. Det ville utløst en arbeidsmengde i bearbeidelsen av data som

Prosjekt Ettervern ikke ville kunne stått for. Det er også tvilsomt om dette hadde gitt bedre, i betydningen mer reliable, data enn det som kan oppnås ved et utvalg. Det ble derfor besluttet å foreta et utvalg. Kriteriene for dette utvalget er det redegjort for i Appendix 2. Da utvalgsprosessen var gjennomført, satt jeg igjen med 66 kommuner. Disse kommunene fikk spørreskjemaet tilsendt. Ved utløpet av fristen for innsendelse av skjemaet var svarprosenten relativt lav. Dermed ble alle som ikke hadde svart, purret med et oppfølgende brev. Etter en ny innsendingsrunde ble alle de gjenværende purret pr. telefon. Da viste det seg at en del av de jeg traff ikke hadde mottatt den opprinnelige henvendelsen (denne var adressert til Barneverntjenesten i NN-kommune ). Dermed valgte jeg å sende ut enda en purring, nå med spørreskjemaet vedlagt, der det ble oppfordret til å sørge for at henvendelsen nådde fram til rette vedkommende. Etter at fornyet frist for innsending ble satt, var 44 besvarelser innkommet. Dette utgjør en svarprosent på 66.6, som vurderes som fullt ut akseptabelt. Svarene fordelte seg også rimelig jevnt i forhold til kommunestørrelse, som det framgår av Tabell 2. Riktignok er det skuffende at de store kommunene utmerket seg med å trekke svarprosenten ned. Seks kommuner avslo eksplisitt å være med i undersøkelsen. Fem av dem befinner seg i de to midterste størrelseskategoriene og èn i den minste størrelseskategorien. Disse kommunene oppga høyt arbeidspress, for få besatte stillinger og omorganisering som årsak til at de ikke kunne prioritere å delta i undersøkelsen. Èn barneverntjeneste mente seg veldig presset og en representant for en annen fortalte at det har vært helt vilt her i det siste. Flere av de barnevernslederne jeg snakket med på telefonen da jeg purret på svarene, ga dessuten utrykk for frustrasjon over stor tilstrømning av undersøkelsesskjemaer. Dette førte til at de måtte prioritere hva de kunne delta i.

Tabell 2. Antall kommuner som mottok henvendelsen og antall besvarelser fra kommunene -inndelt etter befolkningsstørrelse 0-9 999 10 000 19 999 20 000 49 999 Over 50 000 Antall kommuner som mottok henvendelsen Antall besvarelser 20 18 18 10 16 11 12 5 Utvalg - fylkesmenn Den andre delen av kartleggingen retter seg mot klagesaker som er fremmet mot fylkesmennene. Det er 19 fylker i Norge. To fylker har felles fylkesmannsembete; Oslo og Akershus. Dermed er de 18 embetene utvalget i denne delen av undersøkelsen. Jeg tok sikte på å kartlegge alle sakene disse embetene hadde hatt befatning med i ett kalenderår. Ettersom undersøkelsen ble gjennomført høsten 2001, ble året 2000 valgt ut. Alle embetene ble tilskrevet, og intensjonen var å få 100% svaroppslutning. Det lyktes. Også i oppfølgingen som omhandlet klageantallet for 2001 kom det inn svar fra alle embetene. 5.3 Diskusjon av begrensninger på grunnlag av besvarelsene I dette kapitlet vil jeg diskutere noen av undersøkelsens begrensninger og noen metodiske valg. Som tidligere nevnt har flere av de store kommunene, i kategorien Over 50 000 innbyggere valgt å ikke besvare undersøkelsen 4). Den relativt lave svarprosenten fra de store kommunene svekker undersøkelsen. Det er på det rene at store kommuner i løpet av ett år har et visst omløp i sin barnevernbefolkning. Disse kommunene tvinges i større grad enn de små til å ta et standpunkt til spørsmålet om ettervern for barnevernets ungdommer. Det er derfor også rimelig å

anta at de i større grad stilles overfor utfordringen om å lage rutiner for dette arbeidet. Den første delen av undersøkelsen, som omfatter kommunene, er til dels preget av mangelfull utfylling av den første delen av skjemaene. Det er de kvantitative opplysningene det spørres etter i spørsmål 1 A - F som i noen tilfeller ikke er fylt ut og i andre tilfeller er fylt ut uten å ta hensyn til skjemaets kategorier. På dette punktet er så mange som knappe 25 % skjemaene mangelfullt utfylt. Noen kommuner oppgir at de ikke har statistikk som kan brukes som grunnlag for de opplysningene skjemaet etterspør. Dette må beskrives som et stort problem for den delen av undersøkelsen som ber om tallmateriale. Slik svarene framstår i denne delen av svarmaterialet er det ikke forsvarlig å bearbeide dem videre. Jeg har vurdert det som lite hensiktsmessig å gå en ny runde for å etterlyse de opplysningene som mangler. Prosjektets tidsramme vanskeliggjør en ny oppfølging for å få inn disse opplysningene. Dessuten har det vist seg så vanskelig å få denne typen informasjon fra enkelte kommuner, at en satsning på å innhente dem i en ny runde sannsynligvis ville gitt magre resultater. Dermed har jeg kommet fram til at jeg heller vil bruke det materialet som er innkommet som det er. Det innebærer til en stor grad å se bort fra tallmaterialet i pkt 1 A F, og heller legge vekt på resten av undersøkelsen. Til tross for en rimelig svarprosent fra kommunene er det grunn til å diskutere dens reliabilitet når det gjelder det endelige bildet som framtrer. Det siktes her til den delen av undersøkelsen som bygger på kommunenes selvrapportering via spørreskjemaene. Et mulig problem kan være at det kun er de kommunene som i utgangspunktet har stilt seg positive til spørsmålet om ettervern som har funnet det bryet verdt å svare. Diskusjonen om ettervern har relativt nylig vært en politisk sak. I denne diskusjonen var det i det minste lokalt ulike syn på om barneverntjenestene skulle pålegges mer arbeid med oppfølging etter at den unge fylte 18 år. Derfor kan det fremdeles være at den enkelte kommunes vurdering av de nye lovbestemmelsene spiller inn som vurderingstema når det skal avgjøres om en skal bruke tid på å besvare undersøkelsen.

Til dette kommer at Prosjekt Ettervern ikke nødvendigvis oppfattes som en uhildet instans til å innhente opplysninger om det faglige tema som prosjektet selv har engasjert seg i. Kommuner som er mindre opptatt av ettervern, eller som ikke deler de oppfatningene prosjektet har fremmet i fagdebatten, kan ha vurdert at det ikke vil være formålstjenlig å gi uttrykk for sitt syn og beskrive en praksis på dette området som divergerer fra det prosjektet ville kunne fremme. Begge disse innvendingene peker i retning av at undersøkelsen kan gi et bilde av barneverntjenestens arbeid med ettervern som i for stor grad er et positivt og problemfritt bilde. Dette er det tatt hensyn til i diskusjonen av resultatene. I undersøkelsens andre del, kartleggingen av klagesaker til fylkesmennene, er materialet så lite at en skal være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner av det. En kvantiativ registrering i såpass liten skala gir kun et antydende bilde av situasjonen. Intensjonen har heller ikke vært å pløye dypt inn i klagesakene. En slik aktivitet ville fordret gjennomgang av dokumenter og sannsynligvis intervjuer med aktørene. Her har valget heller vært å dokumentere at det faktisk finnes klagesaker og dernest å vise til volumet i et gitt år. Spørreskjemaet for denne delen av undersøkelsen er dessuten utformet slik at det kan gi noen antydende svar på spørsmålet om ungdommenes begrunnelser for klagene, barneverntjenestens begrunnelser for sitt syn og fylkesmennenes avgjørelser. 6. Resultat 6. 1 Barneverntjenestens arbeid med de eldste barnevernbarna De barneverntjenestene som har fylt ut denne delen oppgir at til sammen 192 ungdommer under barneverntiltak fra disse kommunene oppnådde myndighetsalder i løpet av 2000, og at 174 av dem fikk tilbud om oppfølgende tiltak. Langt de fleste mottok altså et slikt tilbud fra barneverntjenesten. For mange kommuners vedkommende

var tallet i disse to rubrikkene like; der det ble oppgitt at for eksempel tre ungdommer hadde passert myndighetsdagen, ble det også oppgitt at tre ungdommer hadde fått tilbud om oppfølging. 14 av kommunene oppgir at de har hatt til sammen 27 saker der de ønsket å gi oppfølging, men der den unge selv ikke ønsket slik oppfølging fra barneverntjenesten. De 39 kommunene som har fylt ut skjemaets pkt. 1C om hvor mange ungdommer i alderen 17 22 år de arbeider med, har oppgitt tallene som gjengis i Tabell 3. Tabell 3. Antall ungdommer i alderen 17 22 år som barneverntjenesten i kommunen arbeidet med i 2000. Institusjonsplassering 4-12 Institusjonsplassering andre hjemler i barnevernloven Fosterhjemsplassering 4-12 Fosterhjemsplassering andre hjemler i barnevernloven Andre tiltak hjemlet i barnevernloven 29 87 70 71 228 Det skal nok en gang understrekes at disse tallene er svært usikre, ettersom mange respondenter har fylt ut skjemaene ufullstendig. Dessuten oppgir noen at de ikke har gode nok interne tall til å kunne gi denne typen opplysninger. Se for øvrig pkt. 5.3. På spørsmål om kommunenes barneverntjeneste har egne saksbehandlere som arbeider med den aktuelle klientgruppen, svarer kun tre av respondentene bekreftende på dette. En av dem oppgir å ha ansatt en egen ettervernskonsulent, en annen har ungdomskurator. I svarene fra de andre kommunene henvises det ofte til at kommunen har valgt en generalistmodell der alle saksbehandlerne arbeider med alle aldersgrupper. Ikke minst understrekes det av flere at den som er saksbehandler for en ungdom som fyller 18 år, fortsetter som

saksbehandler også etter den unges myndighetsdag. De barneverntjenestene som beskriver denne modellen legger vekt på at ungdommene opplever kontinuitet ved å beholde samme saksbehandler over tid. Flere små kommuner understreker at dette er eneste mulige organisering ettersom det ikke finnes nok stillinger til å dele inn oppgavene. Andre respondenter beskriver en annen måte å organisere arbeidet på gjennom valg av en modell der oppfølging av omsorgssakene, eller oppfølging av de plasserte barna/ungdommene, gjøres av en særlig gruppe saksbehandlere. Ingen av disse oppgir at oppfølging av ungdom som er på vei til å flytte ut og har flyttet ut, er definert som en særlig oppgave. En større kommune oppgir at ungdom er satsningsområde i flere bydeler og en mindre kommune oppgir at èn saksbehandler har ungdom som prioritet når det gjelder kurs og opplæring. Videre ble kommunene spurt om de har en generell plan for oppfølging etter at barnevernklienter fyller 18 år. 28 av kommunene svarte at de ikke har en slik plan og dette utgjør 63.6 % av respondentene. De resterende 16, som altså utgjør 36.4 %, viste enten til en egen rutinebeskrivelse for dette arbeidet (2), til kommunens fosterhjemsplan som beskriver arbeidet med disse ungdommene (7) eller de viste til både rutinebeskrivelse og fosterhjemsplanen (1) eller de gjenga (direkte i spørreskjemaet) de prinsippene de legger til grunn for arbeidet med de eldste barnevernungdommene (6). Dersom vi isolerer de kommunene som viste til skriftlig materiale, utgjør disse i underkant av 23%. Og vi ser dessuten at de som har oppgitt å ha særlige planer for arbeidet med de eldste barnevernbarna begrenser seg tallmessig til 3 av 44, og dette utgjør knappe 7 % av kommunene. De kommunene som på disse tre ulike måtene oppga å ha skriftlig materiale/ en gjennomtenkt strategi, fordelte seg for øvrig jevnt utover de ulike kommunestørrelsene. De kommunene som hadde egne rutinebeskrivelser, hadde vedlagt skriftlig materiale som på ulike måter viste en metode for å sikre forsvarlig saksbehandling i disse sakene og for at den unge ble

ivaretatt. Beskrivelsene legger vekt på at den unge skal sikres en individuell vurdering. Tre av dem har form av en prosedyrebeskrivelse som kvalitetssikrer barneverntjenestens lovpålagte krav om å gjøre en vurdering av oppfølgingsbehovet etter at den unge fyller 18 år. Vedlagt til den ene ligger et oppsett for standardkontakt/ handlingsplan som er ment å regulere avtalen mellom den unge og barneverntjenesten. Den andre gir regler og råd for saksbehandlers arbeid med den unge fra arbeidet med en ettervernsplan begynner i det den unge fyller 17 år. Her legges det blant annet vekt på informere den unge om hans/hennes rettigheter og om barneverntjenestens retningslinjer. Innbakt i både den andre og den tredje beskrivelsen ligger bruk av skjemaet Klar for å bo alene? som utgjør vedlegg nr. 8 i Gulliksen (2000). Det blir (av den siste av de tre kommunene) opplyst at dette blir sendt ungdommen rundt et halvt år før 18-årsdagen for å oppmuntre ham/henne til å tenke over sitt eget oppfølgingsbehov. Denne kommunen innkaller så ungdommen/ familien/ tiltakspersoner til samtale for å danne seg et best mulig grunnlag for avgjørelse om oppfølging. Så blir det (eventuelt) gjort vedtak om oppfølging og laget en plan for denne. Tiltakene evalueres hvert skoleår, og barneverntjenesten forutsetter at den unge er i skole/arbeid eller annen planlagt aktivitet. Dersom den unge ikke følger opp sin forpliktelse, overføres saken til sosialtjenesten. De kommunene som henviste til fosterhjemsplanen, kunne vise til at disse planene også inneholdt beskrivelser av arbeidet med å avslutte fosterhjemsoppholdet og støtte den unge i overgangen til voksenlivet. Kommunene er pålagt å utarbeide en fosterhjemsplan gjennom rundskriv Q-0013/97 til Lov om barneverntjenester, og i dette rundskrivet gir Barne- og familiedepartementet en punktvis gjennomgang av mål for styrking av fosterhjemsarbeidet, der Mål 2 er Avklare framtid og oppfølging av fosterbarn i god tid før fylte 18 år. Et særlig gjennomarbeidet eksempel på slikt planarbeid, er utarbeidet i Tromsø Kommune. Det gjengis her, som Appendix 3. Se for øvrig note 5. En større kommune skriver i sin nylig oppdaterte fosterhjemsplan: Barneverntjenesten har hatt stor økning i antall ungdom på ettervernstiltak de siste to år. Dette henger sammen med større årskull

av ungdom som har vært under omsorg, ungdommens problematikk, samt økt forståelse på fylkeskommunalt nivå for nødvendigheten av videreføring av tiltak for ungdom som har vært under omsorg av Barnevernstjenesten. Seks av kommunene gjenga prinsippene for sitt arbeid med den aktuelle klientgruppa direkte i spørreskjemaet. Mange av respondentene la vekt på at enhver ungdom skulle sikres individuell vurdering av oppfølgingsbehovet, og at alle de som ønsket det ville få en eller annen form for oppfølging etter fylte 18 år. Nedenfor gjengis i kortfattet versjon de viktigste svarene (kategoriseringen er min egen). Overordnet: - Arbeide målrettet med selvstendiggjøring - Ressursorientering - Møte den enkelte ungdom som den han/hun er - Oppfølgingsbehovet blir vurdert sammen med ungdom og andre involverte - Forlengelse av fosterhjemsopphold gis fram til den unge er ferdig med videregående skole - Hjelp til selvhjelp - Legge vekt på god avslutning Saksbehandling: - Avklaring med fosterhjemmet/ungdommen hva som skal skje etter fylte 18 år - Avklaring av tidsperspektivet for overgangen til egen etablering

- Bidra til at kontakten opprettholdes mellom ungdom og fosterhjem etter utflytting - Erstatte fosterhjemsavtalen med ny avtale etter at ungdommen fyller 18 år - Evaluere fosterhjemsplasseringen etter at ungdommen har flyttet ut - Andre deler av hjelpeapparatet kobles på der det er nødvendig - Plan for ansvarsfordeling (ungdom, støttepersoner, skole, saksbehandler) Arbeid direkte med den unge - Samtale med saksbehandler i god tid før 18 års dagen, om den unges ønsker og en orientering til den unge om hans/hennes muligheter videre - Skape bevissthet rundt det å bo for seg selv, og det å forberede seg - Involvere ungdommen i vurdering av hjelpebehov og utforming av planer - Hjelpen må anses formålstjenlig, dvs. det stilles også krav til ungdommene - Hjelp til å lære å styre egen økonomi På spørsmålet om kommunenes barneverntjeneste har en plan eller rutinebeskrivelse for å overlate ansvar for den aktuelle klientgruppen til sosialtjenesten, svarer alle respondenter at det har de ikke. Flere oppgir at det er viktig med en individuell vurdering. En kommune skriver at de har erfaring for at sosialkontoret liten grad kan gi den

tette oppfølgingen ungdommen er i behov av. Den trekker også fram at det er i ungdommens interesse at det er barneverntjenesten som i hovedsak følger opp de unge, ettersom den kan tilby tilgjengelighet og beholde barneperspektivet. En annen kommunene ser det som naturlig å la saksbehandler fra barnevernstjenesten være med i deler av saken etter at den blir overført til sosialtjenesten. Flere kommuner angir at de har rutiner for samarbeid med sosialtjenesten i de tilfellene der det er nødvendig. Disse rutinene er ikke skriftlig nedfelt. Samarbeidet skjer for eksempel gjennom at det holdes nær kontakt de to tjenestene mellom i det daglige, og noen steder ved at saksbehandlerne arbeider etter begge lovverk. De som beskriver dette samarbeidet, skriver at det er av god kvalitet. De beskriver i kortversjon prinsippene for slike situasjoner, for eksempel om det vurderes at den unge trenger hjelp langt utover i voksenlivet (utover fylte 23 år). Som eksempler på hva som kan utløse videre hjelp fra andre systemer, nevnes funksjonshemninger. I noen tilfeller går de to tjenestene inn i et samarbeid i en overgangsperiode der ansvaret for saken deles. Det nevnes fra en av respondentene at en slik overføring selvsagt må gjøres i forståelse med den unge selv. Økonomisk sosialhjelp og sysselsettingstiltak nevnes som oppgaver barneverntjenesten mener at sosialtjenesten kan ivareta for de tidligere plasserte unge. Èn kommune skriver: Der ungdommen ikke vil ha hjelp fra barneverntjenesten, og ikke vil følge utdanning/arbeid eller leve i en strukturert tilværelse, overføres saken til sosialtjenesten hvis det er behov for hjelp til livsopphold eller liknende. Barnevernstjenesten ønsker i slike saker ikke å bli vurdert som en sosialtjeneste. Vi hjelper ungdommen å få kontakt, har overføringsmøte og følger vedkommende over i det nye systemet. De fleste kommunene som omtaler de ulike plasseringsparagrafene som er benyttet (det ble ikke spurt eksplisitt om dette), skriver at de tilbyr ungdom oppfølging enten de er under omsorg 4-12, plassert som frivillig hjelpetiltak ( 4-12. 5. ledd) eller de er plassert etter atferdsparagrafene ( 4-24, 4-26).

Videre i spørreskjemaet spørres det om kommunen har økonomi til å arbeide med ungdom som trenger oppfølging etter fylte 18 år. Og om kommunen har flyttet midler fra sosialtjenesten til barnevernstjenesten for å sette barnevernstjenesten bedre i stand til å arbeide med disse ungdommene. Førti av barneverntjenestene oppgir at de har god nok økonomi til dette arbeidet. Dette utgjør knappe 91 % av utvalget. Riktignok beskriver to at de kun delvis kan svare ja på spørsmålet, èn skriver at det ligger noen begrensinger på dette, to oppgir at det alltid vil være et prioriteringsspørsmål i den enkelte sak og nok en at budsjettutsiktene er usikre framover. Fire av disse kommunene oppgir at barnevernsakene har vært prioritert, og at kommunen har tatt seg råd til å følge opp ungdommene. Dette har skjedd gjennom at politikerne i kommunen har skjermet barnevernet og (for èn kommunes del) at politikerne stoler på at barneverntjenesten gjør faglig godt dokumenterte vurderinger. Fire barneverntjenester oppgir at de ikke har god nok økonomi til å arbeide med disse ungdommene. Av disse skriver to at de gjør det allikevel, ved at det prioriteres innenfor et stramt budsjett. De fire barneverntjenestene er fordelt i to kommuner i den minste størrelseskategorien, og to i den nest største. Èn kommune skriver at barnevernstjenestens knapphet på midler har i vår kommune ført til at arbeidet med ungdom blir nedprioritert. Vi mener at knappe midler bør komme de yngre barna til gode gjennom at det satses mer på forebyggende tiltak i hjemmene slik at behovet for tiltak utover fylte 18 år kan bli mindre. Kun èn av de 44 kommunene har overført penger fra sosialtjenestens budsjett til barneverntjenestens for å arbeide med de unge som er over 18 år. En annen kommune skriver at dette er under vurdering. To andre skriver at samarbeidet er så tett at dette ikke synes nødvendig. Èn kommune skriver at de opplever det som et problem at en del unge ønsker å stå på egne ben på et tidspunkt der barneverntjenesten mener de ikke er i stand til det. Den oppgir at den i slike saker tilbyr den

unge et vedtak om råd og veiledning hjemlet i 4-4, 1 ledd, og mener at den dermed kan tilby ham/henne trygghet og eventuelt retrettmulighet. Til slutt skal det bemerkes at noen av de minste kommunene skriver i sine svar at de ikke har hatt ungdommer i den aktuelle aldersgruppen i tiden siden barnevernloven ble endret i 1998. De har derfor ikke gjort noen erfaring med oppfølging etter opphold i fosterhjem eller institusjon. 6.2 Ankesakene Den andre delen av undersøkelsen består av svarene fra fylkesmannembetene. Dette materialet viser at de atten embetene i 2000 mottok til sammen 14 klager fra ungdom som var uenige i barneverntjenestens vedtak om ikke å gi dem oppfølging etter fylte 18 år. Det var 7 embeter som hadde mottatt de 14 klagene, mens 11 embeter ikke hadde mottatt klager. Se Tabell 4. Tabell 4. Oversikt over klagesaker fordelt på fylkesmannsembeter. Embeter som ikke hadde mottatt klager Embeter som hadde mottatt 1 klage Embeter som hadde mottatt 2 klager Embeter som hadde mottatt 3 klager Embeter som hadde mottatt 4 klager 11 3 2 1 1 2 av disse klagene kom fra ungdom som var mellom 17 ½ og 18 ½ år på klagetidspunktet, mens 12 av klagene kom fra ungdom som var over 18 ½ år. Dette går fram av Tabell 5.

Tabell 5. Oversikt over antall klager og antall klager fordelt på ungdommens alder ved klagetidspunktet. Antall klager Ungdomme totalt n var under 17 ½ år Ungdommen var mellom 17 ½ og 18 ½ år Ungdommen var over 18 ½ år 14-2 12 I denne delen av materialet går det fram at de ungdommene som klaget var uenig i barneverntjenestens vurderinger på litt ulike måter. Deres begrunnelser for klagen og barneverntjenestens syn på saken kommer fram i Tabell 6, A og B. Her kan vi lese at ingen av de unge klaget over saksbehandlingsfeil. Alle klagene dreide seg om en reell uenighet om enten hvorvidt ungdommen trengte oppfølging eller om hvorvidt barneverntjenesten var den rette instansen for å yte den hjelpen ungdommen trengte (Tabell 6 A). Barneverntjenesten på sin side mente i de fleste tilfellene at de hjelpebehovene den unge hadde best kunne dekkes av andre. Kun i fire av de fjorten tilfellene forelå det, i følge barneverntjenesten, reell uenighet om behovet for oppfølgende tiltak (Tabell 6 B). Ved å sammenstille disse to tabellene ser vi at det råder uenighet mellom noen av de unge og noen av barneverntjenestene om hva de er uenige om. Åtte ungdommer har klaget fordi de mente at de hadde et oppfølgingsbehov barneverntjenesten ikke erkjente, mens barneverntjenestene har oppgitt at kun fire av ungdommene etter deres vurdering ikke hadde oppfølgingsbehov.

Tabell 6 A. Ungdommenes begrunnelser for sine klager Ungdommen mente at han/hun hadde et behov for oppfølging og var altså uenig i barneverntjenestens vurdering Ungdommen mente at barneverntjenesten ikke hadde fulgt saksbehandlingsregler Ungdommen mente at barneverntjenesten var riktig instans for å arbeide med hjelpebehovet 8-6 Tabell 6 B. Barneverntjenestens begrunnelser for å avslå ungdommens ønske om oppfølging Barneverntjenesten mente at ungdommen ikke hadde oppfølgingsbehov 4 Barneverntjenesten mente at andre kunne ivareta ungdommens hjelpebehov 7 Barneverntjenesten mente at den ikke kunne tilby det tiltaket som ungdommen hadde behov for 2 Barneverntjenesten oppga stram kommuneøkonomi som begrunnelse 1 Hvordan gikk det så med klagene da de ble behandlet hos fylkesmannen? 13 av de 14 klagene førte til en avgjørelse fra Fylkesmannen, den siste ble trukket ettersom barneverntjenesten gjorde om sitt opprinnelige vedtak. Sju av klagene, eller drøyt halvparten, førte fram i en eller annen forstand. Fylkesmannens begrunnelser fordeler seg jevnt over de alternativene som var oppgitt i spørreskjemaet. Klagen som ble trukket fikk tilsynelatende også et positivt utfall.

I de resterende seks sakene ble barneverntjenestens avgjørelse stadfestet av fylkesmannen. Fylkesmannen begrunnet dette i 2/3 av tilfellene (fire av seks) med at den unge kunne få oppfølgingsbehovet dekket av andre. Dette framgår av Tabell 7.

Tabell 7. Oversikt over fylkesmannens avgjørelser og begrunnelser for sitt vedtak. Fylkesmannens avgjørelse Antall Fylkesmannen begrunnelse Antall Ungdommen fikk medhold 4 Barneverntjenesten hadde ikke vurdert oppfølgingsbehovet 1 Barneverntjenesten hadde ikke satt seg inn i ungdommens syn på behovet for oppfølging - Barneverntjenesten hadde ikke laget en plan for oppfølgingen 1 Fylkesmannen vurderte at ungdommen hadde oppfølgingsbehov på tross av barneverntjenestens syn 2 Fylkesmannen sendte saken tilbake for ny behandling 2 Fylkesmannen vurderte at barneverntjenesten ikke hadde sett tilstrekkelig på ungdommens behov Fylkesmannen vurderte at barneverntjenestens saksbehandling var dårlig/ufullstendig 1 1 Fylkesmannen ga ungdommen delvis medhold 1 Oppfølgingen ble omgjort til større omfang, men ikke så langt ungdommen selv ønsket 1 Fylkesmannen ga barneverntjeneste n medhold 6 Fylkesmannen mente det ikke var dokumentert oppfølgingsbehov Fylkesmannen mente at andre kunne ivareta ungdommens hjelpebehov 1 4 Det hadde gått for lang tid etter at barnevernvedtaket var opphevet til at det var rimelig å gi oppfølging 1 Klagen ble trukket 1 Som jeg tidligere har vært inne på (kap. 5.1), foretok jeg, i tillegg til

den opprinnelige datainnsamlingen, en skriftlig spørrerunde til fylkesmennene høsten 2002. Her ble embetene bedt om å oppgi antallet klagesaker for året 2001. Det viste seg at det var kommet inn 25 klager dette året. Dette er en markant økning, men allikevel skal vi være varsomme med å tillegge det for stor betydning. Først ved å kartlege antallet klagesaker i ett til to år til vil det være mulig å peke på en tydelig tendens. Ni av embetene oppga at de ikke hadde mottatt klager for dette året, i motsetning til 11 året før. En stor del av økningen skyldtes at et embete kunne melde om 9 klagesaker. 7. Diskusjon 7.1 Gir barneverntjenesten tilbud om oppfølging? Barneverntjenesten i kommunene oppgir selv at den i stor grad tilbyr unge under barneverntiltak som fyller 18 år oppfølgende tiltak. 174 av de 192 ungdommene som nevnes i kommunenes besvarelser har i følge kommunene selv fått tilbud om oppfølging. Med bakgrunn i de metodiske problemene som er diskutert i pkt. 5.3 som særlig berører mangelfull utfylling av skjemaene, bør dette funnet ikke tillegges for stor betydning. Spesielt er det grunn til å peke på det faktum at flere oppgir å ikke ha gode nok interne tall som viser denne delen av barneverntjenestens arbeid. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende ettersom barneverntjenestene er forpliktet til å ha denne type oversikt, bl.a. gjennom den rapportering som skal gjøres til Statistisk Sentralbyrå. En sammenstilling av rapporteringen om ankesakene, slik det kan gjøres gjennom å sammenlikne Tabell 6A og 6B, viser dessuten at ungdommer og barneverntjeneste har vært uenige om hva som har vært den faktiske uenigheten dem i mellom i forkant av ankesaken. Det er rimelig å spørre om de har hatt en god nok dialog underveis i prosessen. Når dette sees i sammenheng med at den interne oversikten over denne delen av klientmassen ikke alltid er den beste, reiser det spørsmålet om barneverntjenestenes arbeid med de eldste barnevernbarna er preget av tilfeldigheter. Foreliggende undersøkelse gir ikke noe svar på et slikt spørsmål. Det den imidlertid